Zarzio

Sandoz

Kolonistimulerende faktor.

ATC-nr.: L03A A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A A02
Filgrastim
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.02.2018) er utarbeidet av Amgen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 30 MIE/0,5 ml og 48 MIE/0,5 ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Filgrastim (rekombinant human metionylert granulocytt-kolonistimulerende faktor (r-metHuG-CSF)) 30 MIE (mill. IE) (300 μg), resp. 48 MIE (mill IE) (480 µg), glutaminsyre, sorbitol, polysorbat 80, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml.


Indikasjoner

Reduksjon i varigheten av nøytropeni og forekomsten av febril nøytropeni hos pasienter som behandles med konvensjonell cytotoksisk kjemoterapi mot malignitet (med unntak av kronisk myeloid leukemi og myelodysplastisk syndrom), samt reduksjon i varigheten av nøytropeni hos pasienter som gjennomgår myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon, og som vurderes å være utsatt for økt risiko for forlenget alvorlig nøytropeni. Filgrastims sikkerhet og effekt er lik hos voksne og barn som får cytotoksisk kjemoterapi. Mobilisering av perifere blodprogenitorceller (PBPC). Hos barn og voksne med alvorlig kongenital, syklisk eller idiopatisk nøytropeni med et absolutt nøytrofiltall (ANC) på ≤0,5 × 109/liter og en historie med alvorlige eller tilbakevendende infeksjoner, er langvarig administrering av filgrastim indisert for å øke nøytrofiltallene og redusere forekomsten og varigheten av infeksjonsrelaterte hendelser. Behandling av vedvarende nøytropeni (ANC ≤1 × 109/liter) hos pasienter med fremskreden hiv-infeksjon for å redusere risikoen for bakterieinfeksjoner når andre behandlingsalternativer er uegnet.

Dosering

For forbedret sporbarhet skal preparatnavn tydelig registreres i pasientjournalen. Behandling skal bare gis i samarbeid med et onkologisenter som har erfaring med G-CSF-behandling og hematologi, og har de nødvendige diagnostiske fasilitetene. Mobiliserings- og afereseprosedyrene bør utføres i samarbeid med et onkologi /hematologisenter med akseptabel erfaring på dette området, og hvor overvåkningen av hematopoetiske progenitorceller kan utføres korrekt. Behandlingen bør initieres av lege med erfaring innen onkologi og/eller hematologi.
Konvensjonell cytotoksisk kjemoterapi: Anbefalt dosering er 0,5 MIE (5 μg)/kg/dag. Første dose skal gis tidligst 24 timer etter avsluttet cytotoksisk kjemoterapi. Kan gis som daglig s.c. injeksjon, eller som daglig i.v. infusjon (fortynnet i 5% glukoseoppløsning) gitt over 30 minutter. I de fleste tilfeller foretrekkes s.c. administrering. En enkeltdose-studie tyder på at i.v. dosering kan redusere varigheten av virkningen. Det er ikke klarlagt hvilken klinisk relevans dette funnet har for administrering ved gjentatte doser. Valget av administreringsmåte bør avhenge av de individuelle kliniske omstendighetene. Daglig dosering bør fortsettes til forventet nøytrofil nadir er passert, og nøytrofiltallet har restituert seg til normalt område. Etter konvensjonell kjemoterapi av solide tumorer, lymfomer og lymfoide leukemier forventes det at varigheten av nødvendig behandling for å oppfylle disse kriteriene vil være inntil 14 dager. Etter induksjon og konsoliderende behandling av akutt myeloid leukemi kan behandlingens varighet være vesentlig lenger (inntil 38 dager), avhengig av type, dosering og tidsplanen for den anvendte cytotoksiske kjemoterapien. Vanligvis observeres en økning i nøytrofiltallet 1-2 dager etter oppstart av filgrastimbehandlingen, men for å oppnå en vedvarende terapeutisk respons, bør ikke behandlingen med filgrastim seponeres før forventet nadir er passert og nøytrofiltallet har restituert seg til sitt normale område igjen. For tidlig seponering av filgrastimbehandlingen, før tidspunktet for forventet nøytrofil nadir, anbefales ikke.
Pasienter som behandles med myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon: Anbefalt startdose er 1 MIE (10 μg)/kg/dag som i.v. kortvarig infusjon over 30 minutter eller som s.c. eller i.v. kontinuerlig infusjon over 24 timer. Ved infusjon bør filgrastim fortynnes med 20 ml 5% glukoseoppløsning. Den første filgrastimdosen skal gis minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi og minst 24 timer etter benmargsinfusjon. Så snart nøytrofil nadir er passert, skal den daglige filgrastimdosen titreres opp mot nøytrofil respons på følgende måte:

Nøytrofiltall

Dosejustering

ANC >1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Reduser til 0,5 MIE (5 μg)/kg/dag

Deretter, dersom ANC forblir >1 × 109/liter i
ytterligere 3 påfølgende dager

Seponer filgrastimbehandlingen

Dersom ANC synker til <1 × 109/liter i løpet av behandlingsperioden, bør filgrastimdosen økes trinnvis på nytt iht. skjemaet ovenfor

ANC = absolutt nøytrofiltall
Mobilisering av perifere stamceller (PBPCer) hos pasienter som gjennomgår myelosuppressiv eller myeloablativ behandling etterfulgt av autolog PBPC-transplantasjon: Anbefalt filgrastimdose for PBPC-mobilisering når brukt alene (monoterapi): 1 MIE (10 μg)/kg/dag i 5-7 påfølgende dager som kontinuerlig s.c. infusjon over 24 timer eller én dose daglig som s.c. injeksjon. Til infusjoner skal filgrastim fortynnes med 20 ml 5% glukoseoppløsning. Tidspunkt for leukaferese: 1 eller 2 leukafereser på dag 5 og 6 vil ofte være tilstrekkelig. I andre tilfeller kan andre leukafereser være nødvendige i tillegg. Filgrastimdoseringen skal vedlikeholdes frem til siste leukaferese. Anbefalt filgrastimdose for PBPC-mobilisering etter myelosuppressiv kjemoterapi: 0,5 MIE (5 μg)/kg/dag gitt daglig ved s.c. injeksjon fra første dag etter avsluttet kjemoterapi, til forventet nøytrofil nadir er passert, og nøytrofiltallet har restituert seg til normalt område igjen. Leukaferese bør utføres i løpet av perioden dersom ANC øker fra <0,5 × 109/liter til >5 × 109/liter. For pasienter som ikke har fått omfattende kjemoterapi, vil én leukaferese ofte være tilstrekkelig. I andre tilfeller anbefales flere leukafereser i tillegg.
Mobilisering av perifere stamceller (PBPCer) hos normale donorer før allogen PBPC-transplantasjon: For PBPC-mobilisering hos normale donorer administreres 1 MIE (10 μg)/kg/dag ved s.c. injeksjon i 4-5 påfølgende dager. Leukaferese skal starte på dag 5, og fortsette til dag 6 ved behov, for å samle inn 4 × 106 CD34+-celler/kg mottakers kroppsvekt.
Pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Kongenital nøytropeni: Anbefalt startdose er 1,2 MIE (12 μg)/kg/dag ved s.c. injeksjon som enkeltdose eller som oppdelte doser. Idiopatisk eller syklisk nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,5 MIE (5 μg)/kg/dag ved s.c. injeksjon som enkeltdose eller som oppdelte doser. Dosejusteringer: Administreres daglig ved s.c. injeksjon helt til nøytrofiltallet har nådd og kan vedlikeholdes på >1,5 × 109/liter. Når responsen er oppnådd, skal minste effektive dose som vedlikeholder dette nivået etableres. Det kreves langvarig daglig administrering for å vedlikeholde et adekvat nøytrofiltall. Etter 1-2 ukers behandling kan startdosen dobles eller halveres, avhengig av pasientens respons. Deretter kan dosen justeres individuelt hver eller annenhver uke for å vedlikeholde et gjennomsnittlig nøytrofiltall mellom 1,5 × 109/liter og 10 × 109/liter. En raskere doseøkning kan vurderes hos pasienter som har alvorlige infeksjoner. I kliniske studier hadde 97% av pasientene som responderte, en komplett respons ved doser ≤2,4 MIE (24 μg)/kg/dag. Langvarig sikkerhet for administrering >2,4 MIE (24 μg)/kg/dag er ikke fastslått ved SCN.
Pasienter med hiv-infeksjon: Reversering av nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,1 MIE (1 μg)/kg/dag ved s.c. injeksjon, med titrering opptil maks. 0,4 MIE (4 μg)/kg/dag frem til et normalt nøytrofiltall er oppnådd og kan vedlikeholdes (ANC >2 × 109/liter). I kliniske studier responderte >90% av pasientene ved disse dosene og oppnådde reversering av nøytropeni på gjennomsnittlig 2 dager. Hos et lite antall pasienter (<10%) var det nødvendig med doser på inntil 1 MIE (10 μg)/kg/dag for å oppnå reversering av nøytropeni. Vedlikehold av normale nøytrofiltall: Når reversering av nøytropeni er oppnådd, skal minste effektive dose for å vedlikeholde et normalt nøytrofiltall etableres. Det anbefales å justere startdosen til dosering annenhver dag med 30 MIE (300 μg)/dag ved s.c. injeksjon. Ytterligere dosejustering kan være nødvendig, avhengig av pasientens ANC, for å vedlikeholde et nøytrofiltall på >2 × 109/liter. I kliniske studier var det nødvendig med dosering på 30 MIE (300 μg)/dag 1-7 dager i uken for å vedlikeholde ANC >2 × 109/liter, mens median dosefrekvens var 3 dager i uken. Langvarig administrering kan være nødvendig for å vedlikeholde ANC >2 × 109/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Barn og ungdom <18 år: Anbefalt dosering som hos voksne som får myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Eldre: Doseanbefalinger kan ikke gis pga. manglende data.
Tilberedning/Håndtering: Skal ikke fortynnes med natriumkloridoppløsning. Hvis det er nødvendig, kan preparatet fortynnes i 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning. Fortynnet filgrastim kan absorberes av glass og plastikkmaterialer, med mindre det fortynnes i 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning. Fortynning til en endelig konsentrasjon <0,2 MIE (2 μg)/ml anbefales ikke på noe tidspunkt. For pasienter som behandles med filgrastim som er fortynnet til konsentrasjoner <1,5 MIE (15 μg)/ml, bør det tilsettes humant serumalbumin (HSA) til en endelig konsentrasjon på 2 mg/ml. Eksempel: I et endelig volum på 20 ml, bør totaldoser med filgrastim på <30 MIE (300 μg) gis med en tilsetning på 0,2 ml av en oppløsning med humant serumalbumin 200 mg/ml (20%) Ph. Eur. Når filgrastim fortynnes i 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning, er filgrastim kompatibelt med glass og en hel rekke plaststoffer, herunder polyvinylklorid, polyolefin og polypropylen. Oppløsningen skal kontrolleres visuelt før bruk. Bare klar oppløsning uten partikler, skal brukes. Utilsiktet eksponering for temperaturer under frysepunktet har ingen negativ effekt på filgrastims stabilitet. Preparatet inneholder ikke konserveringsmidler. Mhp. en mulig risiko for mikrobiologisk kontaminasjon er sprøytene kun beregnet til engangsbruk.
Administrering: Gis som s.c. injeksjon, s.c. infusjon eller i.v. infusjon, avhengig av indikasjon, se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Skal ikke brukes til å øke doseringen av cytotoksisk kjemoterapi utover det etablerte doseringsregimet. Skal ikke administreres til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni som utvikler leukemi eller viser tegn på utvikling av leukemi. Konvensjonell cytotoksisk kjemoterapi: Malign cellevekst: G-CSF kan fremme vekst av myeloide celler in vitro, og lignende effekt kan sees på enkelte ikke-myeloide celler in vitro. Sikkerhet og effekt ved myelodysplastisk syndrom eller kronisk myelogen leukemi er ikke fastslått. Preparatet er ikke indisert ved slike tilstander. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Pga. begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML, bør preparatet administreres med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv(16)) er ikke dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler hos kreftpasienter: Mindre vanlige tilfeller av splenomegali og miltruptur (inkl. fatal) er rapportert. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Leukocytose: En leukocyttkonsentrasjon på ≥100 × 109/liter er observert hos <5% av pasientene som får doser >0,3 MIE (3 µg)/kg/dag. Noen bivirkninger som har direkte sammenheng med denne graden av leukocytose er ikke rapportert. Pga. risikoene forbundet med alvorlig leukocytose bør imidlertid leukocyttkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig mens behandlingen pågår. Dersom leukocyttverdiene overstiger 50 × 109/liter etter forventet nadir, må behandlingen avsluttes umiddelbart. I perioden med filgrastimadministrering for PBPC-mobilisering skal filgrastimbehandlingen avsluttes eller doseringen reduseres dersom leukocyttverdiene stiger til >70 × 109/liter. Risikoer forbundet med økte doser kjemoterapi: Det må utøves spesiell varsomhet under behandling av pasienter som får høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er påvist, og fordi mer intense doseringer av kjemoterapeutiske midler kan føre til økt toksisitet, herunder virkninger på hjerte og lunger, samt nevrologiske og dermatologiske effekter (se preparatomtalen for de spesifikke kjemoterapeutiske midlene som brukes). Behandling med filgrastim alene er ikke i seg selv nok til å utelukke trombocytopeni og anemi pga. myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser i den foreskrevne tidsplanen), kan pasienten være utsatt for høyere risiko for trombocytopeni og anemi. Regelmessig overvåkning av blodplateantall og hematokrit anbefales. Det bør utvises spesiell varsomhet når det administreres kjemoterapeutiske legemidler kjent for å forårsake alvorlig trombocytopeni. Bruk av filgrastimmobiliserte PBPCer er påvist å redusere dybden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Andre forsiktighetsregler: Effekten hos pasienter med betydelig reduserte myeloide progenitorer er ikke studert. Filgrastim virker primært inn på nøytrofilprekursorer for å heve nøytrofiltallene. Derfor kan nøytrofilresponsen være redusert hos pasienter med reduserte prekursorer (f.eks. pasienter som behandles med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller pasienter med benmargsinfiltrasjon ved tumor). Karsykdommer, inkl. venøs okklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolum, er rapportert ved høydose kjemoterapi etter transplantasjon. Det er rapportert GvHD-reaksjon (Graft versus Host Disease) og dødsfall hos pasienter som har fått G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon. Økt hematopoetisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med forbigående unormale benundersøkelser. Dette bør tas i betraktning når resultatene av avbildning av ben tolkes. Mobilisering av PBPC: Sammenlignende studier av de anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim alene, eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi) mangler; det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valget av mobiliseringsmetode bør vurderes iht. det generelle formålet med behandlingen av den enkelte pasienten. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som på forhånd har gått gjennom svært omfattende myelosuppressiv behandling, etterfulgt av administrering av filgrastim for mobilisering av PBPCer, vil kanskje ikke ha tilstrekkelig mobilisering av disse blodcellene for å oppnå anbefalt minsteutbytte (≥2 × 106 CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon av restitueringen av blodplatene. Noen cytotoksiske legemidler har spesielle toksisiteter overfor den hematopoetiske stamcellepoolen og kan ha en negativ effekt på stamcellemobiliseringen. Legemidler som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelleutbyttet når de administreres over lengre perioder før det gjøres forsøk på stamcellemobilisering. Men det er påvist at administrering av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim er effektivt for progenitormobiliseringen. Når det overveies å utføre en PBPC-transplantasjon, anbefales det å planlegge prosedyren for mobilisering av stamcellene på et tidlig tidspunkt i pasientens behandlingsforløp. Det bør vies spesiell oppmerksomhet til antallet progenitorer som mobiliseres hos slike pasienter, før en høydose kjemoterapi administreres. Dersom utbyttet er utilstrekkelig, målt opp mot kriteriene ovenfor, bør det vurderes å bruke alternative behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte. Analyse av stamcelleutbyttet: Under analysen av antallet stamceller som høstes hos pasienter som behandles med filgrastim, må det vies spesiell oppmerksomhet til kvantifiseringsmetoden. Resultatene fra cytometrisk flytanalyse av CD34+-celleantall varierer, avhengig av hvilken metode som brukes, og derfor må anbefalinger vedrørende antall som er basert på studier i andre laboratorier, tolkes med varsomhet. Statistiske analyser av forholdet mellom antallet re-infuserte CD34+-celler og hastigheten på restitueringen av blodplater etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men kontinuerlig forhold. Anbefalingen om et minsteutbytte på ≥2 × 106 CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer om at dette resulterer i adekvat hematologisk restituering. Utbytter som overskrider dette minsteutbyttet, synes å samsvare med raskere restituering, mens utbytter som ligger under, samsvarer med langsommere restituering. Normale donorer før allogen PBPC-transplantasjon: Mobilisering av PBPC gir ikke direkte kliniske fordeler for normale donorer, og bør bare vurderes til det formål å utføre allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør kun vurderes hos donorer som svarer til normale kliniske kriterier og laboratoriekriterier for valgbarhet for stamcelledonasjon, med spesiell vekt på hematologiske verdier og infeksiøs sykdom. Filgrastims sikkerhet og effekt er ikke vurdert hos normale donorer <16 år eller >60 år. Trombocytopeni er rapportert som svært vanlig. Blodplatetall må derfor overvåkes nøye. Forbigående trombocytopeni (blodplater <100 × 109/liter) etter administrering av filgrastim og leukaferese ble observert hos 35% av studieobjektene. Blant disse ble det rapportert 2 tilfeller med blodplater <50 × 109/liter, som følge av leukafereseprosedyren. Dersom det kreves mer enn én leukaferese, bør det rettes spesiell oppmerksomhet mot donorer med blodplater <100 × 109/liter før leukaferesen. Aferese bør generelt ikke utføres dersom blodplatene er <75 × 109/liter. Leukaferese skal ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia, eller som har kjente defekter i hemostasen. Filgrastimbehandlingen skal seponeres, eller doseringen skal reduseres, dersom leukocyttantallet øker til >70 × 109/liter. Donorer som får G-CSFer for PBPC-mobilisering skal overvåkes til de hematologiske tegnene vender tilbake til det normale. Forbigående cytogenetiske modifikasjoner er observert hos normale donorer etter bruk av G-CSF. Betydningen av disse endringene er ukjent. Likevel kan risikoen for at det fremmes en malign myeloid klon ikke utelukkes. Det anbefales at aferesesenteret utfører en systematisk opptegnelse og sporing av stamcelledonorene i minst 10 år for å sikre overvåkning av langvarig sikkerhet. Det er rapportert vanlige, men vanligvis asymptomatiske tilfeller av splenomegali og svært sjeldne tilfeller av miltruptur (inkl. fatal) hos friske donorer og pasienter etter administrering av G-CSFer. Derfor bør miltstørrelsen overvåkes nøye (f.eks. med klinisk undersøkelse, ultralyd). En miltruptur-diagnose bør vurderes hos donorer og/eller pasienter som forteller om smerte i øverste venstre del av abdomen eller smerte i skulderspissen. Hos normale donorer er dyspné rapportert som vanlig, og andre pulmonære bivirkninger (hemoptyse, pulmonær blødning, lungeinfiltrater og hypoksi) er rapportert som uvanlige. Dersom det er mistanke om eller finnes bekreftede pulmonale bivirkninger, skal seponering av filgrastimbehandlingen vurderes og adekvat medisinsk behandling gis. Mottakere av allogene PBPCer som er mobilisert med filgrastim: Immunologiske interaksjoner mellom det allogene PBPC-transplantatet og mottakeren kan assosieres med en økt risiko for akutt og kronisk GvHD, sammenlignet med benmargstransplantasjon. Pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Antall blodceller: Trombocytopeni er rapportert som vanlig. Blodplatetallet skal overvåkes nøye, særlig de første ukene av behandlingen. Det bør vurderes å avbryte behandlingen midlertidig eller redusere filgrastimdosen hos pasienter som utvikler trombocytopeni, dvs. at antallet blodplater er vedvarende <100 000/mm3. Andre blodcelleendringer kan oppstå, herunder anemi og forbigående økninger i myeloide progenitorer, som krever nøye overvåkning av celleantallet. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom: Det skal utvises spesiell varsomhet ved diagnostisering av SCN for å skille dette fra andre hematopoetiske sykdommer som f.eks. aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Det skal utføres komplette tellinger av blodcellene, med differensial- og blodplatetellinger, og en evaluering av benmargens morfologi og karyotype før behandlingen. Det var en lav frekvens (ca. 3%) av myelodysplastiske syndromer (MDS) eller leukemi hos pasienter med SCN som ble behandlet med filgrastim i en klinisk studie. Denne observasjonen er bare gjort hos pasienter med kongenital nøytropeni. En ev. sammenheng med filgrastimbehandlingen er ikke fastslått. Hos en undergruppe på ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline, ble det senere under gjentatte rutineevalueringer oppdaget at de hadde abnormaliteter, herunder monosomi 7. Det er uklart om langvarig behandling av pasienter med SCN vil gjøre pasientene predisponert for cytogenetiske abnormaliteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologiske og cytogenetiske benmargsundersøkelser med jevne mellomrom (omtrent hver 12. måned). Andre forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, f.eks. virusinfeksjoner, bør utelukkes. Tilfeller av splenomegali er rapportert som svært vanlig og tilfeller av miltruptur er rapportert som vanlig etter administrering av filgrastim. Personer som rapporterer smerte i øvre venstre del av magen og/eller skulderspissen, må evalueres for en forstørret milt eller miltruptur. Splenomegali er en direkte effekt av filgrastimbehandlingen. Det er dokumentert at 31% av pasientene i studier hadde følbar splenomegali. Økninger i volum, målt radiografisk, oppsto tidlig under filgrastimbehandlingen og hadde tendens til å flate ut. Dosereduksjoner viste seg å bremse eller stoppe progresjonen av forstørrelsen av milten, og hos 3% var splenektomi nødvendig. Miltstørrelsen skal evalueres med jevne mellomrom. Palpitasjon av abdomen bør være tilstrekkelig for å oppdage unormale økninger i volumet av milten. Hematuri/proteinuri kan oppstå. Det skal utføres regelmessige urinanalyser for å overvåke dette. Sikkerhet og effekt er ikke fastslått hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni. Pasienter med hiv-infeksjon: Tilfeller av splenomegali er rapportert som vanlig. Pasienter som rapporterer smerte i øvre venstre del av magen og/eller skulderspissen, må evalueres for en forstørret milt eller miltruptur. Antall blodceller: ANC skal overvåkes nøye, særlig de første ukene av filgrastimbehandlingen. Noen pasienter kan respondere svært raskt og med en betydelig økning i nøytrofiltallet på den første dosen med filgrastim. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene. Deretter anbefales det at ANC måles minst 2 ganger i uken de første 2 ukene, og deretter 1 gang i uken eller 1 gang annenhver uke under vedlikeholdsbehandlingen. Under intermitterende dosering med 30 MIE (300 μg)/dag kan pasientens ANC variere sterkt over tid. For å fastslå en pasients gjennomgående eller nadir ANC, anbefales det å ta blodprøver for ANC-måling umiddelbart før en planlagt filgrastimdosering. Risikoer forbundet med økte doser av myelosuppressive legemidler: Behandling med bare filgrastim er ikke i seg selv nok til å utelukke trombocytopeni og anemi pga. myelosuppressive behandlinger. Som et resultat av muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten være utsatt for en høyere risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Regelmessig overvåkning av blodverdiene anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og maligniteter som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som f.eks. Mycobacterium avium-kompleks eller maligniteter som f.eks. lymfomer. Hos pasienter med kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller maligniteter, må det vurderes en egnet terapi for behandling av det underliggende forholdet i tillegg til å administrere filgrastim til behandling av nøytropeni. Effektene av filgrastim på nøytropeni pga. benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt fastslått. Sigdcellegen og sigdcellesykdom: Sigdcellekriser, i noen tilfeller dødelige, er rapportert ved behandling av pasienter med sigdcellegen eller sigdcellesykdom. Forsiktighet utvises ved vurdering av filgrastim til disse pasientene. Andre forsiktighetsregler: Det er rapportert pulmonale bivirkninger, særlig interstitiell pneumoni, etter administrering av G-CSF. Pasienter med en nylig historie med pulmonale infiltrater eller pneumoni kan være utsatt for høyere risiko. Utbrudd av pulmonale tegn, som f.eks. hoste, feber og dyspné, i forbindelse med radiologiske tegn på pulmonale infiltrater og forringelse av lungefunksjonen kan være de første tegnene på sjokklunge eller ARDS (Adult Respiratory Distress Syndrome). Filgrastim skal seponeres, og det skal gis egnet behandling i slike tilfeller. Overvåkning av bentetthet kan være indisert hos pasienter med underliggende osteoporotiske bensykdommer som gjennomgår kontinuerlig behandling med filgrastim i >6 måneder. Kapillærlekkasjesyndrom, som kan være livstruende hvis behandling forsinkes, er rapportert etter administrering av G-CSF, og det kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Pasienter med slike symptomer må monitoreres nøye og motta standard symptomatisk behandling, som kan omfatte behov for intensiv behandling. Nålebeskyttelsen til den ferdigfylte sprøyten inneholder tørr naturgummi (et derivat av lateks) som kan forårsake allergiske reaksjoner. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder sorbitol. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse bør ikke bruke dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A A02
Sikkerhet og effekt av filgrastim gitt på samme dag som myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi er ikke definitivt fastslått. Mht. følsomheten til hurtigdelende myeloide celler overfor myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi anbefales det ikke å bruke filgrastim i en periode fra 24 timer før til 24 timer etter kjemoterapi. Data fra et lite antall pasienter som ble behandlet samtidig med filgrastim og 5-FU indikerer at alvorlighetsgraden av nøytropeni kan forverres. Mulige interaksjoner med andre hematopoetiske vekstfaktorer og cytokiner er ikke undersøkt i kliniske studier. Ettersom litium fremmer frisetting av nøytrofiler, vil litium sannsynligvis potensere effekten av filgrastim. Selv om denne interaksjonen ikke er undersøkt formelt, finnes det ingen tegn som tyder på at slik interaksjon er skadelig.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen/begrensede data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Det er observert økt forekomst av fostertap hos kaniner ved høy klinisk eksponering og i nærvær av maternal toksisitet, men det er ikke observert misdannelser. Filgrastim passerer placenta. Preparatet anbefales ikke brukt ved graviditet.
Amming: Ukjent om filgrastim/metabolitter skilles ut i morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Påvirker ikke fertilitet hos hann- eller hunnrotter.

Bivirkninger

Cancerpasienter: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, kvalme/oppkast. Hud: Alopesi, utslett. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod, forhøyet γ-GT i blod. Luftveier: Dyspné, hoste, orofaryngeal smerte. Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Forhøyet LDH i blod, forhøyet urinsyre i blod, redusert appetitt. Øvrige: Asteni, mucosainflammasjon, smerter, utmattelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Hypotoni. Immunsystemet: Legemiddeloverfølsomhet. Luftveier: Hemoptyse. Nyre/urinveier: Dysuri. Øvrige: Brystsmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcellekrise, splenomegali. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom, venookklusiv sykdom, forstyrrelser i væskevolumet. Hud: Sweets syndrom, kutan vaskulitt. Immunsystemet: GvHD. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom, pustesvikt, pulmonalt ødem, interstitiell lungesykdom, lungeinfiltrater, lungeblødning. Muskel-skjelettsystemet: Forverring av revmatoid artritt. Nyre/urinveier: Avvik i urin. Stoffskifte/ernæring: Pseudogikt. Øvrige: Smerte på administreringsstedet. PBPC-mobilisering hos normale donorer: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukocytose, trombocytopeni. Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod. Luftveier: Dyspné. Stoffskifte/ernæring: Forhøyet LDH i blod. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcellekrise. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Forhøyet ASAT. Luftveier: Pulmonal hemoragi, hemoptyse, lungeinfiltrasjon, hypoksi. Muskel-skjelettsystemet: Forverret revmatisk artritt. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi. Pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, splenomegali. Gastrointestinale: Diaré. Hud: Hudutslett. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod, hepatomegali. Luftveier: Epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi, forhøyet LDH i blod, redusert blodglukose. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Miltruptur, trombocytopeni. Hud: Alopesi, kutan vaskulitt. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nyre/urinveier: Hematuri. Øvrige: Reaksjon på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Sigdcellekrise. Nyre/urinveier: Proteinuri. Hiv-pasienter: Svært vanlige (≥1/10): Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Sigdcellekrise. Se SPC for ytterligere informasjon.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Effekten av en overdosering er ikke fastslått. Seponering resulterer vanligvis i 50% nedgang i sirkulerende nøytrofiler innen 1-2 dager, med tilbakegang til normale nivåer etter 1-7 dager.

Egenskaper

Klassifisering: Cytokin (G-CSF).
Virkningsmekanisme: Humant G-CSF er et glykoprotein som regulerer produksjonen og frisettingen av funksjonelle nøytrofile granulocytter fra benmarg. Preparatet inneholder r-metHuG-CSF (filgrastim) som fører til markant økning av perifert nøytrofiltall i blodet innen 24 timer, med en mindre økning av monocyttene. For ytterligere informasjon, se SPC.
Absorpsjon: Tmax er 4,5 ± 0,9 timer etter en enkel s.c. dose på 0,5 MIE (5 µg)/kg.
Fordeling: Vd ca. 150 ml/kg.
Halveringstid: Median t1/2 etter s.c. enkeltdoser er 2,7-5,7 timer (1-0,25 MIE/kg (10-2,5 µg/kg)), og forlenges til hhv. 8,5‑14 timer etter 7 dagers dosering.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. For ambulatorisk bruk, og innenfor holdbarhetstiden, kan preparatet tas ut av kjøleskapet og oppbevares ved romtemperatur (ikke >25°C) i én enkelt tidsperiode på opptil 72 timer. Etter denne tidsperioden skal preparatet ikke legges tilbake i kjøleskapet, men kasseres. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk stabilitet etter fortynning er dokumentert i 24 dager ved 2-8°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør preparatet brukes umiddelbart. Hvis det ikke brukes umiddelbart, har brukeren ansvaret for oppbevaringstid og -betingelser for oppløsningene før bruk. Vanligvis skal disse ikke oppbevares >24 timer ved 2-8°C, bortsett fra hvis fortynningen har skjedd under kontrollerte og validerte aseptiske betingelser.

Sist endret: 08.04.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

02/2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zarzio, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
30 MIE/0,5 ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
396805
H-resept
-
2481,90CSPC_ICON
48 MIE/0,5 ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
473946
H-resept
-
3132,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

ambulatorisk (ambulant, ambulerende): Oppegående, ikke sengeliggende. Pasienten kommer seg selv til sin behandling og er ikke innlagt på sykehus.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

forstørrelse av milten (splenomegali): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sigdcellekrise: Betegnelse om akutte sykdomsmanifestasjoner hos pasienter med sykdommen sigdcelleanemi. I hovedsak finnes det tre type kriser; smertekriser (vasookklusive kriser), sekvestreringskriser og aplastiske kriser

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).