Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.02.2018) er utarbeidet av Amgen.
Står ikke på WADAs dopingliste
Bestill bekreftelse på dopingsøkINFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 30 ME/0,5 ml og 48 ME/0,5 ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Filgrastim (rekombinant human metionylert granulocytt-kolonistimulerende faktor (r-metHuG-CSF)) 30 ME (mill. E) (300 μg), resp. 48 ME (mill. E) (480 µg), eddiksyre, natriumhydroksid, sorbitol, polysorbat 80, vann til injeksjonsvæsker.
Indikasjoner
Reduksjon i varighet av nøytropeni og forekomst av febril nøytropeni hos pasienter behandlet med konvensjonell cytotoksisk kjemoterapi for ondartethet (bortsett fra kronisk myeloid leukemi og myelodysplastiske syndromer), og for reduksjon i varighet av nøytropeni hos pasienter som gjennomgår myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon, hvor man anser at det er økt risiko for forlenget, alvorlig nøytropeni. Sikkerhet og effekt er lik hos voksne og barn som mottar cytotoksisk kjemoterapi. Mobilisering av perifere blodprogenitorceller (PBPC). Hos pasienter, barn eller voksne, med alvorlig kongenital, syklisk eller idiopatisk nøytropeni med ANC ≤0,5 × 109/liter, og med en historie med alvorlige eller tilbakevendende infeksjoner, er langvarig administrering av preparatet indisert for å øke nøytrofiltallet og for å redusere forekomst og varighet av infeksjonsrelaterte hendelser. Behandling av vedvarende nøytropeni (ANC ≤1,0 × 109/liter) hos pasienter med fremskreden hiv-infeksjon, for å redusere risiko for bakterieinfeksjoner når andre alternativer for håndtering av nøytropeni er uegnet.Dosering
For å bedre sporbarheten av granulocyttkolonistimulerende faktor (G-CSF)-preparatene, skal preparatnavnet oppgis tydelig i pasientjournalen. Behandling bør kun gis i samarbeid med et onkologisenter med erfaring med G-CSF-behandling og hematologi, og med nødvendig diagnostisk utrustning. Prosedyrer for mobilisering og aferese bør utføres i samarbeid med et senter for onkologi-hematologi med akseptabel erfaring på området, hvor overvåkning av hematopoetiske progenitorceller kan utføres korrekt.Cytostatikabehandling: Anbefalt dosering er 0,5 ME (5 µg)/kg/dag. 1. dose skal ikke gis <24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi. I kliniske studier ble det brukt en s.c. dose på 230 µg/m2/dag (4-8,4 µg/kg/dag). Gis som daglig s.c. infusjon eller i.v. infusjon fortynnet i 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning over 30 minutter. Daglig dosering bør fortsettes til forventet nøytrofil nadir er passert, og nøytrofiltallet er normalisert. Etter konvensjonell kjemoterapi av solide tumorer, lymfomer og lymfoide leukemier er forventet behandlingsvarighet inntil 14 dager. Etter induksjon og konsoliderende behandling av akutt myeloid leukemi kan behandlingsvarighet være vesentlig lenger (inntil 38 dager), avhengig av type, dosering og tidsplan for anvendt cytotoksisk kjemoterapi. Hos pasienter som får cytotoksisk kjemoterapi, vil økning i nøytrofiltall vanligvis sees 1-2 dager etter behandlingsoppstart med filgrastim. For å oppnå en vedvarende terapeutisk respons, bør ikke filgrastimbehandlingen seponeres før forventet nadir er passert og nøytrofiltallet er normalisert. For tidlig seponering, før tidspunktet for forventet nøytrofil nadir, anbefales ikke.
Pasienter som behandles med myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon: Anbefalt oppstartdose er 1 ME (10 µg)/kg/dag. 1. dose bør gis minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi og minst 24 timer etter benmargsinfusjon. Gis som i.v. kortvarig infusjon over 30 minutter, eller som s.c. eller i.v. kontinuerlig infusjon over 24 timer, i hvert tilfelle etter fortynning i 20 ml 50 mg/ml (5%) glukoseoppløsning. Så snart nøytrofil nadir er passert, skal daglig filgrastimdose titreres opp mot nøytrofil respons på følgende måte:
Nøytrofiltall | Dosejustering av filgrastim |
>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager | Reduser til 0,5 ME (5 µg)/kg/dag |
Deretter, hvis ANC forblir >1 × 109/liter | Seponer filgrastim |
Dersom ANC synker til <1 × 109/liter i løpet av behandlingsperioden, bør filgrastimdosen økes på nytt iht. punktene ovenfor | |
Til mobilisering av perifere blodprogenitorceller (PBPC) hos pasienter som gjennomgår myelosuppressiv eller myeloablativ behandling etterfulgt av autolog PBPC-transplantasjon: Anbefalt dose filgrastim for PBPC-mobilisering når filgrastim brukes i monoterapi: 1 ME (10 µg)/kg/dag i 5-7 påfølgende dager som kontinuerlig 24 timers s.c. infusjon eller s.c. injeksjon. Ved infusjon skal preparatet fortynnes i 20 ml 5% glukoseoppløsning. Tidspunkt for leukaferese: 1 eller 2 leukafereser på dag 5 eller 6 er ofte tilstrekkelig. I andre tilfeller kan flere leukafereser være nødvendig. Filgrastimdoseringen bør vedlikeholdes til siste leukaferese. Anbefalt dose filgrastim for PBPC-mobilisering etter myelosuppressiv kjemoterapi: 0,5 ME (5 µg)/kg/dag ved s.c. injeksjon fra 1. dag etter avsluttet kjemoterapi, frem til forventet nøytrofil nadir er passert og nøytrofiltallet er normalisert. Leukaferese bør utføres i løpet av perioden dersom ANC øker fra <0,5 × 109/liter til >5 × 109/liter. For pasienter som ikke har fått omfattende kjemoterapi, vil 1 leukaferese ofte være tilstrekkelig. Under andre forhold anbefales flere leukafereser.
For PBPC-mobilisering hos normale donorer i forkant av allogen PBPC-transplantasjon: 1 ME (10 µg)/kg/dag gis som s.c. injeksjon i 4-5 påfølgende dager. Leukaferese skal startes på dag 5, og fortsettes til dag 6 ved behov, for å samle inn 4 × 106 CD34+-celler/kg mottakers kroppsvekt.
Hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Kongenital nøytropeni: Anbefalt startdose er 1,2 ME (12 µg)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Idiopatisk eller syklisk nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,5 ME (5 µg)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Dosejustering: Filgrastim gis daglig ved s.c. injeksjon inntil konsentrasjon av nøytrofile granulocytter er nådd og kan opprettholdes på >1,5 × 109/liter. Ved oppnådd respons må man finne minste effektive vedlikeholdsdose. Daglig administrering over lengre tid er påkrevd for å opprettholde tilfredsstillende konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Etter 1-2 ukers behandling kan opprinnelig dose dobles eller halveres, avhengig respons. Etter dette kan dosen justeres individuelt i intervaller på 1-2 uker for å opprettholde gjennomsnittlig konsentrasjon av nøytrofile granulocytter mellom 1,5 × 109/liter og 10 × 109/liter. Raskere doseøkning kan vurderes ved alvorlige infeksjoner. Langsiktig sikkerhet er ikke dokumentert ved filgrastim-administrering >24 µg/kg/dag til pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni.
Pasienter med hiv-infeksjon: For reversering av nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,1 ME (1 µg)/kg/dag ved s.c. injeksjon med titrering opp til maks. 0,4 ME (4 µg)/kg/dag til normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter er oppnådd og kan opprettholdes (ANC >2 × 109/liter). Hos <10% av pasientene var doser opptil 1 ME (10 µg)/kg/dag påkrevd for å oppnå reversering av nøytropeni. For vedlikehold av normale nøytrofiltall: Når nøytropenien er reversert, må man finne minste effektive vedlikeholdsdose for opprettholdelse av normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Det anbefales å justere startdosen til dosering annenhver dag med 30 ME (300 µg)/dag ved s.c. injeksjon. Ytterligere dosejusteringer kan bli nødvendig, avhengig av ANC, for å opprettholde konsentrasjon av nøytrofile granulocytter >2 × 109/liter. Administrering over lengre tid kan være nødvendig for å opprettholde ANC >2 × 109/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved alvorlig nedsatt nyre-
eller leverfunksjon. Barn og ungdom <18 år: SCN og kreft: 65% av pasientene i SCN-testprogrammet var
<18 år. Behandlingseffekten var klarlagt for denne aldersgruppen,
som omfattet flest pasienter med kongenital nøytropeni. Ingen forskjell
i sikkerhetsprofil for barn og ungdom behandlet for SCN. Anbefalt
dosering hos barn og ungdom er den samme som for voksne som får myelosuppressiv
cytotoksisk kjemoterapi. Eldre: Spesifikke doseanbefalinger kan ikke gis pga. manglende studier.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget. Kun til engangsbruk. Ved infusjon skal
preparatet fortynnes i glukoseoppløsning 5% (50 mg/ml). Mengden glukoseoppløsning
avhenger av indikasjon, se ovenfor. Fortynning til sluttkonsentrasjon
<0,2 ME (2 µg) anbefales ikke. Oppløsningen skal kontrolleres visuelt
før bruk. Bruk kun klar, partikkelfri oppløsning. Skal ikke ristes.
Ved fortynning til konsentrasjon <1,5 ME (15 µg)/ml bør humant
serumalbumin (HSA) tilsettes til endelig konsentrasjon 2 mg/ml.
Administrering: Gis som s.c. injeksjon/infusjon eller i.v. infusjon. Valg
av administreringsmåte må avgjøres på bakgrunn av individuelle kliniske
forhold og indikasjon, se ovenfor.
Forsiktighetsregler
Skal ikke brukes til å øke doseringen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert doseringsregime. Skal ikke gis til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni som utvikler leukemi eller har påvist leukemi. Skal seponeres permanent ved klinisk signifikant overfølsomhet. Skal ikke gis til pasienter med overfølsomhet for filgrastim/pegfilgrastim i anamnesen. Potensial for immunogenisitet. Bindende antistoffer forekommer, men er for tiden ikke assosiert med nøytraliserende aktivitet. Spesielle forsiktighetsregler ved akutt myeloid leukemi (AML): Malign cellevekst: Filgrastim er ikke indisert for bruk ved myelodysplastisk syndrom eller kronisk myelogen leukemi (KML) da sikkerhet og effekt ikke er dokumentert. Man må være spesielt omhyggelig med å skille mellom diagnosene blasttransformasjon av KML og AML. Pga. begrensende sikkerhets- og effektdata ved sekundær AML, bør preparatet gis med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17) og inv(16)) er ikke dokumentert. Andre spesielle forsiktighetsregler: Monitorering av bentetthet kan være indisert ved underliggende osteoporotiske sykdommer og filgrastimbehandling i >6 måneder sammenhengende. Pulmonære bivirkninger, særlig interstitiell pneumoni, er rapportert etter bruk av G-CSF. Pasienter som har nylig historie med pulmonære infiltrater eller pneumoni kan ha høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være tidlige tegn på akutt lungesviktsyndrom hos voksne (ARDS). Preparatet bør da seponeres, og egnet behandling gis. Kapillærlekkasjesyndrom er rapportert etter bruk av G-CSF, og kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Pasienter med slike symptomer må monitoreres nøye og motta standard symptomatisk behandling, som kan inkludere behov for intensiv behandling. Glomerulonefritt er rapportert ved bruk av filgrastim og pegfilgrastim. Dette opphørte vanligvis etter dosereduksjon eller seponering. Observasjon vha. urinprøver anbefales. Spesielle tilfeller hos cancerpasienter: Sjeldne tilfeller av splenomegali og miltruptur er rapportert. Enkelte tilfeller av miltruptur var fatale. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Dosereduksjoner av filgrastim er påvist å bremse eller stanse progresjonen av miltforstørrelse hos pasienter med SCN, og hos 3% var splenektomi påkrevd. Leukocytose: Leukocyttkonsentrasjon ≥100 × 109/liter er sett hos <5% av pasientene som får doser >0,3 ME (3 µg)/kg/dag. Bivirkninger som direkte kan tilskrives denne graden av leukocytose er ikke rapportert. Mtp. potensielle risikoer forbundet med alvorlig leukocytose bør imidlertid leukocyttkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig under behandlingen. Ved leukocyttverdier >50 × 109/liter etter forventet nadir, må behandlingen avsluttes umiddelbart. I perioden med filgrastimadministrering for PBPC-mobilisering skal filgrastimbehandlingen avsluttes eller doseringen reduseres dersom leukocyttverdiene stiger til >70 × 109/liter. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Spesiell forsiktighet må utvises hos pasienter som får høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert og økte doser kjemoterapeutika kan gi økt toksisitet, inkl. virkninger på lunge- og hjertefunksjonen, nervesystemet og huden (se preparatomtalen for de spesifikke kjemoterapeutika som brukes). Filgrastimbehandling alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi pga. myelosuppressiv kjemoterapi. Grunnet muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser i det foreskrevne regimet) kan pasienten være utsatt for større risiko for trombocytopeni og anemi. Regelmessig kontroll av platetall og hematokrit anbefales. Vær spesielt forsiktig når det administreres et enkelt eller en kombinasjon av kjemoterapeutika som kan gi alvorlig trombocytopeni. Det er vist at bruk av filgrastimmobiliserte PBPCer kan redusere grad og varighet av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Andre spesielle forsiktighetsregler: Effekten hos pasienter med vesentlig redusert antall myeloide stamceller er ikke studert. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke nøytrofiltallene. Ved redusert antall forløpere kan den nøytrofile responsen derfor bli svakere (som ved behandling med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller hos pasienter med benmargsinfiltrasjon ved tumor). Karsykdommer, inkl. venookklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolumet, er rapportert med høydose kjemoterapi etterfulgt av transplantasjon. Det er rapportert om transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD) og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon. Økt hematopoetisk aktivitet i benmarg som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med forbigående unormale benundersøkelser. Dette bør tas i betraktning når resultatene av benbilleddiagnostikk tolkes. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering: Det finnes ingen prospektive randomiserte sammenligninger av de anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim i monoterapi, eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi). Graden av variasjon mellom individuelle pasienter og mellom laboratorieanalyser av CD34+-celler betyr at det er vanskelig å foreta en direkte sammenligning mellom ulike studier. Det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valg av mobiliseringsmetode må vurderes i forbindelse med de generelle målene i behandling av hver enkelt pasient. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av PBPC til å oppnå anbefalt minste resultat (≥2 × 106 CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon av restitueringen av platetallet. Enkelte cytotoksiske stoffer har spesiell toksisitet for den hematopoetiske stamcellepoolen og kan ha en negativ effekt på stamcellemobiliseringen. Virkestoffer som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de gis over lengre tid i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim er imidlertid effektivt for stamcellemobiliseringen. Det anbefales å planlegge prosedyren for mobilisering av stamcellene på et tidlig tidspunkt i pasientens behandlingsforløp når transplantasjon av perifere stamceller planlegges. Det bør vies særlig oppmerksomhet til antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før høydose kjemoterapi gis. Dersom resultatene ikke er tilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte vurderes. Analyse av stamcelleutbyttet: Kvantifiseringsmetoden må legges særlig vekt på ved vurdering av antallet stamceller som er høstet hos pasienter behandlet med filgrastim. Resultatene fra den cytometriske flytanalysen av CD34+-celletall varierer avhengig av hvilken metode som brukes, og anbefalinger mht. tall basert på studier utført i andre laboratorier skal tolkes med forsiktighet. Statistiske analyser av forholdet mellom antallet reinfuserte CD34+-celler som ble reinfusert og hastigheten på restitueringen av blodplater etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men kontinuerlig forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på ≥2 × 106 CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer om at dette har gitt tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater som er høyere enn dette later til å sammenfalle med raskere restituering, mens utbytter under dette samsvarer med langsommere restituering. Spesielle forholdsregler hos normale donorer som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering av PBPC gir ikke direkte kliniske fordeler for normale donorer og bør kun vurderes mtp. allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør kun vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratorietekniske utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon, med spesiell vekt på hematologiske verdier og infeksiøs sykdom. Sikkerhet og effekt hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Trombocytopeni er rapportert svært ofte, og blodplatetallet bør derfor overvåkes nøye. Forbigående trombocytopeni (platetall <100 × 109/liter) etter bruk av filgrastim og leukaferese ble sett hos 35%. Blant disse var det 2 tilfeller med platetall <50 × 109/liter som følge av leukafereseprosedyren. Ved behov for >1 leukaferese, bør det rettes spesiell oppmerksomhet mot donorer med blodplater <100 × 109/liter før leukaferese. Aferese skal generelt ikke utføres ved platetall <100 × 109/liter. Leukaferese skal ikke utføres hos donorer som er antikoagulert, eller som har defekter i hemostase. Filgrastim skal seponeres, eller doseringen reduseres, dersom leukocyttallet stiger til >70 × 109/liter. Donorer som mottar G-CSFer for PBPC-mobilisering bør monitoreres til de hematologiske verdiene er normaliserte. Forbigående cytogenetiske abnormaliteter er sett hos normale donorer etter bruk av G-CSF. Signifikansen av endringene er ukjent. Risiko for stimulering av malign myeloid klon kan ikke utelukkes. Det anbefales at aferesesenteret utfører systematisk registrering og sporing av stamcelledonorene i minimum 10 år, for å sikre monitorering av langtidseffektene. Vanlige, men generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali, samt mindre vanlige tilfeller av miltruptur, er rapportert hos friske donorer (og pasienter) som forteller om smerter i øvre venstre del av abdomen eller smerte i skulderspissen. Hos normale donorer er dyspné vanlig rapportert. Andre pulmonære bivirkninger (hemoptyse, lungeblødninger, lungeinfiltrater og hypoksi) er rapportert mindre vanlig. Ved mistanke om eller bekreftede pulmonale bivirkninger, skal seponering vurderes og egnet behandling gis. Spesielle forsiktighetsregler hos mottakere av allogene perifere stamceller mobilisert med filgrastim: Data indikerer at immunologiske interaksjoner mellom det allogene PBPC-transplantatet og mottakeren kan assosieres med økt risiko for akutt og kronisk GVHD, sammenlignet med benmargstransplantasjon. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Blodcelleverdier: Trombocytopeni er hyppig rapportert. Platetallet skal monitoreres nøye, særlig de første behandlingsukene. Midlertidig behandlingsavbrudd eller dosereduksjon bør vurderes hos pasienter som utvikler trombocytopeni (platetall konsekvent <100 000/mm3). Andre blodcelleforandringer forekommer, herunder anemi og forbigående økninger i myeloide progenitorer, som krever nøye monitorering av celleantallet. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom (MDS): Det skal utvises spesiell forsiktighet i diagnosen av SCNer for å skille dette fra andre hematopoetiske lidelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Komplett blodcelletelling, med differensial- og blodplatetellinger, og en evaluering av benmargens morfologi og karyotype skal utføres før behandling. Det var en lav frekvens (3%) av MDS eller leukemi hos kliniske testpasienter med SCN behandlet med filgrastim. Denne observasjonen er bare gjort hos pasienter med kongenital nøytropeni. MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen og en ev. sammenheng med filgrastimbehandling er ikke fastslått. En undergruppe på ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline viste seg senere ved rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Dersom SCN-pasienter utvikler abnormal cytogenetikk, bør fordel/risiko ved å fortsette behandlingen avveies nøye. Filgrastim skal seponeres dersom MDS eller leukemi oppstår. Det er usikkert om langvarig behandling av SCN-pasienter vil gjøre pasientene predisponert for cytogenetiske abnormaliteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologisk og cytogenetisk benmargsundersøkelse med jevne mellomrom (ca. 1 gang/år). Andre spesielle forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Tilfeller av splenomegali er rapportert svært ofte, og tilfeller av miltruptur er rapportert ofte etter administrering av filgrastim. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Splenomegali er en direkte følge av filgrastimbehandling. 31% av pasientene i studiene hadde følbar splenomegali. Økt volum målt radiografisk forekom tidlig i behandlingen og hadde tendens til å flate ut. Dosereduksjoner bremset eller stoppet progresjonen av miltforstørrelsen, og hos 3% var splenektomi nødvendig. Størrelsen på milten skal evalueres jevnlig. Palpitasjon av abdomen bør være tilstrekkelig for å oppdage unormale økninger i miltvolum. Hematuri og proteinuri oppsto hos et lite antall pasienter. Det bør foretas regelmessige urinanalyser for å monitorere dette. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med hiv-infeksjon: Tilfeller av splenomegali er hyppig rapportert. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Blodcelleverdier: ANC skal overvåkes nøye, særlig i løpet av de første behandlingsukene. Enkelte pasienter kan respondere svært raskt og med en betydelig økning i nøytrofiltallet på den 1. filgrastimdosen. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene, deretter minst 2 ganger pr. uke de første 2 ukene og deretter 1 gang pr. uke eller 1 gang hver 2. uke under vedlikeholdsbehandlingen. Under intermitterende dosering av filgrastim med 30 ME (300 µg)/dag, kan det finnes store variasjoner i pasientens ANC over tid. For å fastslå nadir anbefales det at blodprøver tas for ANC-måling umiddelbart før planlagt filgrastimdosering. Risiko forbundet med økt dosering av myelosuppressiv behandling: Behandling med bare filgrastim utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten være utsatt for høyere risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Regelmessig overvåkning av blodbildet anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og malignitet som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium adium-kompleks eller maligniteter som f.eks. lymfomer. Hos pasienter med kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller maligniteter må egnet terapi for behandling av underliggende tilstand vurderes i tillegg til administrering av filgrastim. Effekten av filgrastim på nøytropeni grunnet benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler hos bærere av sigdcellegen og ved sigdcelleanemi: Sigdcellekrise, i noen tilfeller fatale, er rapportert ved bruk av filgrastim hos pasienter med heterozygote tilstander uten anemi eller sigdcellesykdom. Forsiktighet skal utøves ved forskrivning til disse pasientene. Alle pasienter: Preparatet inneholder sorbitol og bør ikke brukes ved fruktoseintoleranse. Nålehetten på den ferdigfylte sprøyten inneholder naturlig tørrgummi som kan gi allergiske reaksjoner. Aortitt er rapportert etter administrering. Symptomer omfatter feber, magesmerter, sykdomsfølelse, ryggsmerte og økning i inflammatoriske markører. Diagnostiseres i de fleste tilfeller med CT-skanning og forsvinner vanligvis etter seponering. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet kan ha en liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Svimmelhet kan forekomme etter administrering.Interaksjoner
For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A A02Sikkerhet og effekt av filgrastim gitt samme dag som myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi er ikke fullstendig dokumentert. Filgrastim anbefales derfor ikke gitt i en periode fra 24 timer før til 24 timer etter kjemoterapi. De første tegn fra et lite antall pasienter behandlet samtidig med filgrastim og 5-FU indikerer at graden av nøytropeni kan forverres. Mulig interaksjon med andre hematopoetiske vekstfaktorer og cytokiner er hittil ikke undersøkt i kliniske studier. Litium fremmer frisetting av nøytrofile granulocytter og det er sannsynlig at effekten av filgrastim kan potenseres. Selv om interaksjonen ikke er formelt undersøkt er det ingen tegn som tyder på at interaksjonen er skadelig.
Graviditet, amming og fertilitet
Graviditet: Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Overgang
i placenta er vist. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter.
Økt forekomst av embryotap er sett hos kaniner ved høye multipler
av klinisk eksponering og ved maternal toksisitet. Anbefales ikke
under graviditet.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for nyfødte/spedbarn
kan ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet
og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om
amming skal opphøre eller om behandling skal avsluttes/avstås fra.
Fertilitet: Påvirker ikke reproduksjonsytelsen eller fertiliteten hos
hann- eller hunnrotter.
Filgrastim
Bivirkninger
De mest alvorlige bivirkningene inkluderer anafylaktisk reaksjon, alvorlige pulmonære bivirkninger (inkl. interstitiell pneumoni og ARDS), kapillærlekkasjesyndrom, alvorlig splenomegali/miltruptur, transformasjon til myelodysplastisk syndrom eller leukemi hos SCN-pasienter, GVHD hos pasienter som får allogen benmargsoverføring/PBPC-transplantasjon og sigdcellekrise hos pasienter med sigdcellesykdom. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi. Gastrointestinale: Diare, oppkast, kvalme. Hud: Alopesi. Muskel-skjelettsystemet: Smerter i muskler og skjelett1. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Fatigue, betennelse i slimhinner, pyreksi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali, redusert hemoglobin. Gastrointestinale: Forstoppelse, orale smerter. Hjerte/kar: Hypotensjon, hypertensjon. Hud: Utslett, erytem. Infeksiøse: Sepsis, bronkitt, øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon. Lever/galle: Økning i alkalisk fosfatase i blod, hepatomegali. Luftveier: Hemoptyse, dyspné, hoste, orofaryngeal smerte, epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske: Svimmelhet, hypoestesi, parestesi. Nyre/urinveier: Dysuri, hematuri. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt, økning i LDH i blod. Øvrige: Brystsmerter, asteni, smerter, malaise, perifert ødem, transfusjonsreaksjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Hjerte/kar: Venookklusiv sykdom. Hud: Makulopapulært utslett. Immunsystemet: GVHD, legemiddeloverfølsomhet, overfølsomhet. Lever/galle: Økt γ-GT, økt ASAT. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom (ARDS), lungesvikt, lungeødem, interstitiell lungesykdom, lungeinfiltrasjon, pulmonal blødning, hypoksi. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nyre/urinveier: Proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi, økt blodurinsyre. Øvrige: Reaksjon på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcelleanemi med krise. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom, aortitt. Hud: Sweets syndrom (akutt febril nøytrofil dermatose), kutan vaskulitt. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Muskel-skjelettsystemet: Redusert bentetthet, eksaserbasjon av revmatoid artritt. Nyre/urinveier: Urinabnormitet, glomerulonefritt. Stoffskifte/ernæring: Reduksjon i blodglukose, pseudogikt (kondrokalsinosepyrifosfat). Spesielle populasjoner: Barn: Data indikerer at sikkerhet og effekt av filgrastim er lik hos voksne og barn som mottar cytotoksisk kjemoterapi. Den eneste konsekvent rapporterte bivirkningen var smerter i muskler og skjelett, likt som for den voksne populasjonen. Utilstrekkelig data til ytterligere å evaluere bruk hos barn og ungdom. Eldre: Ingen forskjell i sikkerhet/effekt mellom pasienter >65 år sammenlignet med yngre voksne (>18 år) som fikk cytostatika, og klinisk erfaring har ikke vist forskjell i respons mellom eldre og yngre voksne pasienter. Utilstrekkelig data for å vurdere bruk hos eldre for andre godkjente indikasjoner. 1Hos cancerpasienter var muskel-/skjelettsmertene lette eller moderate hos 10% og alvorlige hos 3%.Overdosering/Forgiftning
Effekt av overdose er ikke dokumentert. Dersom behandlingen seponeres, reduseres vanligvis de sirkulerende nøytrofilene med 50% innen 1-2 dager, med tilbakegang til normale verdier etter 1-7 dager. Se Giftinformasjonens anbefalinger: For Kolonistimulerende faktorer L03A A
Egenskaper
Virkningsmekanisme: Humant G-CSF er et glykoprotein som regulerer produksjon
og frigjøring av funksjonelle nøytrofile granulocytter fra benmargen.
Filgrastim gir en markant økning av perifert nøytrofiltall i blod
innen 24 timer og en liten økning i antall monocytter. For ytterligere
informasjon, se SPC.
Absorpsjon: Etter s.c. administrering av anbefalte doser ble serumkonsentrasjon
opprettholdt >10 ng/ml i 8-16 timer.
Fordeling: Vd i blod ca. 150 ml/kg.
Halveringstid: Ca. 3,5 timer.
Utskillelse: Clearance ca. 0,6 ml/minutt/kg.
Sist endret: 06.07.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)
Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:
03/2019
Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.
Accofil, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:
Ordforklaringer til teksten
Ordforklaringer
abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.
absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.
absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.
akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.
allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.
alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.
aml (akutt myelogen leukemi): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.
anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.
anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.
anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.
asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.
autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).
benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.
betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.
blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.
bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.
clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.
dermatose (hudsykdom): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.
dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.
dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.
erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.
feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).
febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.
fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.
forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.
glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.
glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.
halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.
hematuri (haematuria): Blod i urinen.
hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.
hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.
hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.
hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.
hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.
hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.
i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.
indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.
infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.
insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.
interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).
kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.
kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.
kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).
lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.
malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.
nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.
nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.
osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.
pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.
revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.
s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.
sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.
sigdcelleanemi: En arvelig sykdom som forårsaker avvik i uttrykk av globin i hemoglobin. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at hos en person som har arvet kun ett gen for tilstanden fra den ene forelderen, vil fremdeles det friske genet ha uttrykk av normalt hemoglobin og symptomer vil sjeldent forekomme. Et individ med arveanlegg for tilstanden fra begge foreldrene vil alltid uttrykke sykdommen, og vil kun danne abnormt hemoglobin. Abnormt hemoglobin blir viskøst ved utsettelse for en nedgang av oksygen. Dette fører til at de røde blodcellene får en sigdform (halvmåneform), blir stive, klebrige og skjøre. Når sigdceller klumper seg sammen vil kapillærene blokkeres, og oksygentransporten blir begrenset som fører til skader på vev og organer. Sykdommen har en høy dødelighet for pasienter med alvorlig sykdom.
sigdcellekrise: Betegnelse om akutte sykdomsmanifestasjoner hos pasienter med sykdommen sigdcelleanemi. I hovedsak finnes det tre type kriser; smertekriser (vasookklusive kriser), sekvestreringskriser og aplastiske kriser
splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.
stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).
trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.
urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.
utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.
vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.
ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.
γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).
Finn oss på Facebook