Neupogen

Amgen

Kolonistimulerende faktor.

ATC-nr.: L03A A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A A02
Filgrastim
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.02.2018) er utarbeidet av Amgen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning/konsentrat til infusjonsvæske i ferdigfylt sprøyte 0,6 mg/ml og 0,96 mg/ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Filgrastim (rekombinant human metionylert granulocytt-kolonistimulerende faktor (r-metHuG-CSF)) 0,3 mg (30 mill. enheter (MU)), resp. 0,48 mg (48 mill. enheter (MU)), polysorbat 80 20 μg, natriumacetat 0,295 mg og natriumhydroksid til pH 4, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml. Hver ml inneh. 0,0015-0,0023 mmol (0,035-0,052 mg) natrium og 50 mg sorbitol (E 420).


Indikasjoner

Reduksjon i varigheten av nøytropeni og forekomsten av febril nøytropeni hos pasienter behandlet med standard cytotoksisk kjemoterapi for malignitet (med unntak av kronisk myelogen leukemi og myelodysplastiske syndromer), og for å redusere varigheten av nøytropeni hos pasienter som får myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon, og som antas å ha økt risiko for langvarig alvorlig nøytropeni. Sikkerhet og effekt av Neupogen er lik hos voksne og barn behandlet med cytotoksisk kjemoterapi. Mobilisering av perifere stamceller (PBPC). Hos pasienter, barn eller voksne, med alvorlig kongenital, syklisk eller idiopatisk nøytropeni med en ANC på ≤0,5 × 109/liter, og tidligere alvorlige eller gjentatte infeksjoner, er langvarig bruk av Neupogen indisert for å øke de nøytrofile verdiene og redusere forekomsten og varigheten av infeksjonsrelaterte hendelser. Behandling av kronisk nøytropeni (ANC ≤1 × 109/liter) hos pasienter med fremskreden hiv-infeksjon, for å redusere risikoen for bakterielle infeksjoner når andre behandlingsmuligheter for nøytropeni er uegnet.

Dosering

For forbedret sporbarhet av de granulocyttkolonistimulerende faktorene, skal handelsnavnet oppgis tydelig i pasientjournalen. Behandling bør kun gis i samarbeid med et onkologisenter som har erfaring med G-CSF-behandling og hematologi og har de nødvendige diagnostiske fasilitetene. Prosedyrene for mobilisering og aferese bør utføres i samarbeid med et senter for onkologi-hematologi med akseptabel erfaring på dette feltet, hvor monitoreringen av hematopoetiske stamceller kan utføres på korrekt måte.
Cytostatikabehandling: Anbefalt dosering er 5 µg (0,5 MU)/kg/dag. Første dose gis tidligst 24 timer etter avsluttet cytostatikabehandling. Gis som daglig s.c. injeksjon eller daglig i.v. infusjon fortynnet i 5% glukoseoppløsning, gitt i løpet av 30 minutter. S.c. injeksjon er å foretrekke i de fleste tilfeller. En enkeltdose-studie tyder på at i.v. dosering kan redusere varigheten av virkningen. Det er ikke klarlagt hvilken klinisk relevans dette funnet har for administrering ved gjentatte doser. Behandling bør pågå til forventet risiko for nøytropeni er over og antall nøytrofile granulocytter har nådd normalt nivå. I etterkant av standard kjemoterapi ved solide tumorer, lymfomer og lymfoid leukemi, er forventet vanlig behandlingstid 14 dager for solide tumorer, mens for akutt myelogen leukemi vil behandlingstiden være betraktelig lengre (opptil 38 dager), avhengig av type og doseringsintensitet av aktuell cytostatikaregime. Hos pasienter som får cytotoksisk kjemoterapi ser man typisk en forbigående økning i konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter 1-2 dager etter at filgrastimbehandlingen er satt i gang. For å oppnå en varig respons på behandlingen bør imidlertid ikke behandlingen avsluttes før den forventede nadir er passert og antall nøytrofile granulocytter har nådd normalt nivå.
Pasienter som får myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon: Anbefalt startdose er 10 µg (1 MU)/kg/dag gitt som 30-minutters eller 24-timers i.v. infusjon, eller som kontinuerlig 24-timers s.c. infusjon. Neupogen skal ved infusjon først fortynnes i 20 ml glukoseoppløsning 5%. Den første filgrastimdosen bør administreres minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi og minst 24 timer etter benmargsinfusjon. Så snart den nøytrofile nadir er passert, titreres døgndosen av filgrastim mot den nøytrofile responsen på følgende måte:

Nøytrofiltall

Dosejustering

>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Reduser til 5 µg/kg/dag

Deretter, hvis ANC forblir på
>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Seponer filgrastimbehandlingen

Dersom ANC synker til <1 × 109/liter i behandlingsperioden, økes filgrastimdosen trinnvis iht. skjemaet ovenfor

ANC = absolutt nøytrofil verdi
For mobilisering av perifere stamceller (PBPCer) hos pasienter som får myelosuppressiv eller myeloablativ behandling etterfulgt av autolog transplantasjon av perifere stamceller: Anbefalt dose filgrastim for PBPC-mobilisering når filgrastim brukes alene (monoterapi):10 µg (1 MU)/kg/dag i 5-7 påfølgende dager som kontinuerlig 24-timers s.c. infusjon eller s.c. injeksjon. Ved infusjon skal Neupogen først fortynnes i 20 ml glukoseoppløsning 5%. Tidspunkt for leukaferese: 1 eller 2 leukafereser på dag 5 og 6 er ofte tilstrekkelig. Under andre forhold kan det være nødvendig med flere leukafereser. Filgrastimdoseringen bør vedlikeholdes til siste leukaferese. Anbefalt dosering av filgrastim for PBPC-mobilisering etter myelosuppressiv kjemoterapi: 5 µg (0,5 MU)/kg/dag ved s.c. injeksjonfra første dag etter avsluttet kjemoterapi, til den forventede nøytrofile nadir er passert og antall nøytrofile granulocytter er tilbake i normalområdet. Leukaferese bør utføres når ANC øker fra <0,5 × 109/liter til >5 × 109/liter. For pasienter som ikke har fått omfattende kjemoterapi, er én leukaferese ofte tilstrekkelig. Under andre forhold anbefales flere leukafereser.
For mobilisering av perifere stamceller (PBPCer) hos normale donorer i forkant av allogen transplantasjon av perifere stamceller: For PBPC-mobilisering i normale donorer administreres 10 µg (1 MU)/kg/dag ved s.c. injeksjon i 4-5 påfølgende dager. Leukaferese bør starte på dag 5 og fortsette til dag 6 ved behov for å samle 4 × 106 CD34+-celler/kg mottakers kroppsvekt.
Hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni: Kongenital nøytropeni: Anbefalt startdose er 12 µg (1,2 MU)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Idiopatisk eller syklisk nøytropeni: Anbefalt startdose er 5 µg (0,5 MU)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Dosejustering: Administreres daglig ved s.c. injeksjon til konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter har nådd og kan opprettholdes på >1,5 × 109/liter. Når responsen er oppnådd, må man finne den minste effektive vedlikeholdsdose. Daglig administrering over lengre tid er påkrevd for å opprettholde en tilfredsstillende konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Etter 1 eller 2 ukers behandling kan startdosen dobles eller halveres avhengig av pasientens respons. Etter dette kan dosen justeres individuelt i intervaller på 1-2 uker for å opprettholde den gjennomsnittlige konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter mellom 1,5 × 109/liter og 10 × 109/liter. En raskere doseøkning kan vurderes hos pasienter med alvorlige infeksjoner. Langsiktig sikkerhet er ikke dokumentert ved filgrastim-administrering på >24 µg/kg/dag til pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni.
Pasienter med hiv-infeksjon: For reversering av nøytropeni: Anbefalt startdose er 1 µg (0,1 MU)/kg/dag ved s.c. injeksjon med titrering opp til maks. 4 µg (0,4 MU)/kg/dag til en normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter er oppnådd og kan opprettholdes (ANC >2 × 109/liter). Hos <10% av pasientene var det påkrevd med doser opptil 10 µg (1 MU)/kg/dag for å oppnå reversering av nøytropeni. Opprettholdelse av normale konsentrasjoner av nøytrofile granulocytter: Når nøytropenien er reversert, må man finne den minste effektive vedlikeholdsdose for å opprettholde en normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Det anbefales å justere startdosen til dosering annenhver dag med 300 µg (30 MU)/dag ved s.c. injeksjon. Det kan bli behov for ytterligere dosejusteringer, avhengig av pasientens ANC, for å opprettholde konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter på >2 × 109/liter. Administrering over lengre tid kan være nødvendig for å opprettholde ANC >2 × 109/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Studier av filgrastim hos pasienter med alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon viser lignende farmakokinetisk og farmakodynamisk profil som hos normale individer. Det er ikke nødvendig å justere doseringen under disse forholdene. Barn og ungdom <18 år: Pediatrisk bruk ved alvorlig kronisk nøytropeni (SCN) og cancer: 65% av pasientene som ble studert i SCN-testprogrammet var <18 år. Effekten av behandlingen var klarlagt for denne aldersgruppen, som omfattet flest pasienter med kongenital nøytropeni. Det var ingen forskjeller i sikkerhetsprofilene for pediatriske pasienter behandlet for alvorlig kronisk nøytropeni. Anbefalt dosering hos barn og ungdom er den samme som for voksne som får myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Eldre: Spesifikke doseanbefalinger kan ikke gis pga. studier ikke er utført.
Tilberedning/Håndtering: Ved infusjon skal preparatet fortynnes i glukoseoppløsning 5% (50 mg/ml). Mengden glukoseoppløsning er avhengig av indikasjon, se ovenfor. Fortynning til en sluttkonsentrasjon <2 µg (0,2 MU)/ml anbefales ikke. Oppløsningen skal undersøkes visuelt før bruk. Bruk kun klar væske uten partikler. For pasienter som behandles med filgrastim som er fortynnet til konsentrasjoner <15 µg (1,5 MU)/ml, tilsettes humant serumalbumin (HSA) til en sluttkonsentrasjon på 2 mg/ml. Eksempel: I et endelig injeksjonsvolum på 20 ml, skal doser med filgrastim som totalt er <300 µg (30 MU) gis med et tillegg av 0,2 ml 20% humant albumin-oppløsning Ph. Eur. Generelt: Preparatet inneholder ikke konserveringsmiddel. De ferdigfylte sprøytene skal kun brukes én gang pga. potensiell risiko for mikrobiell kontaminasjon.
Administrering: Gis som s.c. injeksjon/infusjon eller i.v. infusjon. Valg av administreringsmåte må avgjøres på bakgrunn av individuelle kliniske forhold og indikasjon, se ovenfor. Ved infusjon skal Neupogen fortynnes, se Tilberedning/Håndtering.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Skal ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert regime. Skal ikke administreres til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni som får leukemi eller som viser tegn til leukemisk utvikling. Neupogen må seponeres permanent hos pasienter med klinisk signifikant overfølsomhet. Skal ikke administreres til pasienter med overfølsomhet for filgrastim eller pegfilgrastim i anamnesen. Potensial for immunogenisitet. Ratene for generering av antistoffer mot filgrastim er generelt lave. Bindende antistoffer forekommer, men de er for tiden ikke blitt assosiert med nøytraliserende aktivitet. Malign cellevekst: G-CSF kan stimulere veksten av myeloide celler in vitro, og lignende virkninger kan sees på enkelte ikke-myeloide celler in vitro. Sikkerhet og effekt ved myelodysplastisk syndrom eller kronisk myelogen leukemi er ikke dokumentert. Preparatet er ikke indisert ved slike tilstander. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Pga. begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML, bør preparatet administreres med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv(16)) er ikke dokumentert. Andre spesielle forsiktighetsregler: Monitorering av bentetthet kan være indisert ved underliggende osteoporotiske sykdommer og filgrastimbehandling i >6 måneder sammenhengende. Det er rapportert pulmonære bivirkninger, særlig interstitiell lungesykdom, etter administrering av G-CSF. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse kan være utsatt for høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være tidlige tegn på akutt lungesviktsyndrom hos voksne (ARDS). Preparatet bør seponeres og egnet behandling gis. Kapillærlekkasjesyndrom er rapportert etter administrering av G-CSF, og kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Pasienter med slike symptomer må monitoreres nøye og motta standard symptomatisk behandling, som kan inkludere behov for intensiv behandling. Glomerulonefritt er rapportert hos pasienter som har fått filgrastim og pegfilgrastim. Dette opphørte vanligvis etter dosereduksjon eller seponering. Observasjon vha. urinprøver anbefales. Beskyttelsesdekselet på den ferdigfylte sprøyten kan inneholde tørr naturgummi (et lateksderivat) som kan forårsake allergiske reaksjoner. Spesielle forsiktighetsregler hos cancerpasienter: Mindre vanlige tilfeller av splenomegali og miltruptur er rapportert. Noen tilfeller av miltruptur var fatale. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Leukocytose: En leukocyttkonsentrasjon på ≥100 × 109/liter er observert hos <5% av pasientene som får doser >3 µg/kg/dag. Noen bivirkninger som har direkte sammenheng med denne graden av leukocytose er ikke rapportert. Med tanke på de potensielle risikoene forbundet med alvorlig leukocytose bør imidlertid leukocyttkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig mens behandlingen pågår. Dersom leukocyttverdiene overstiger 50 × 109/liter etter forventet nadir, må behandlingen avsluttes umiddelbart. I perioden med filgrastimadministrering for PBPC-mobilisering skal filgrastimbehandlingen avsluttes eller doseringen reduseres dersom leukocyttverdiene stiger til >70 × 109/liter. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Det bør utvises særlig forsiktighet ved behandling av pasienter med høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert og økte doser av kjemoterapeutiske virkestoffer kan føre til økt toksitet, inkl. virkninger på lunge- og hjertefunksjonen, nervesystemet og huden (se preparatomtalen for de spesifikke kjemoterapeutiske virkestoffene som brukes). Behandling med filgrastim alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser for det foreskrevne regimet) kan pasienten være utsatt for større risiko for trombocytopeni og anemi. Regelmessig kontroll av platetall og hematokrit anbefales. Vær spesielt forsiktig ved administrering av enkle eller kombinerte kjemoterapeutiske virkestoffer som kan forårsake alvorlig trombocytopeni. Det er påvist at bruk av filgrastimmobiliserte PBPCer kan redusere graden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Andre spesielle forsiktighetsregler: Effekten hos pasienter med vesentlig redusert antall myeloide stamceller er ikke studert. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke de nøytrofile verdiene. Ved redusert antall forløpere kan derfor den nøytrofile responsen bli svakere (som hos pasienter behandlet med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller som har benmargsinfiltrasjon av tumor). Vaskulære sykdommer, herunder venookklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolumet, er rapportert ved høydose kjemoterapi etterfulgt av transplantasjon. Det er rapportert om GvHD (Graft versus Host Disease) og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon. Økt hematopoetisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med transiente abnormale funn ved billed-diagnostikk av skjelettet. Dette skal tas i betraktning ved tolking av billed-diagnostikk av skjelettet. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering: Det finnes ingen prospektive, randomiserte sammenligninger av de anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim alene, eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi) innenfor samme pasientpopulasjon. Graden av variasjon mellom individuelle pasienter og mellom laboratorieanalyser av CD34+-celler betyr at det er vanskelig å foreta en direkte sammenligning mellom ulike studier. Det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valg av mobiliseringsmetode må vurderes i sammenheng med de overordnede målene i behandlingen av den enkelte pasienten. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av PBPC til å oppnå anbefalt minimum resultat (≥2 × 106 CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon i økningen av platetallet. Enkelte cytotoksiske virkestoffer viser en viss toksisk effekt på hematopoetiske stamceller, og kan ha en uheldig påvirkning på mobiliseringen. Virkestoffer som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de administreres over lengre perioder i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim har imidlertid vist seg å ha en positiv effekt på mobiliseringen av stamceller. Når en transplantasjon av perifere stamceller planlegges, anbefales det å planlegge prosedyren for stamcellemobilisering på et tidlig stadium av behandlingen. Det bør vies særlig oppmerksomhet til antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før det gis høydose kjemoterapi. Dersom resultatene ikke er tilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør det vurderes andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte. Vurdering av stamcelleresultater: Ved vurdering av antallet stamceller som er høstet hos pasienter behandlet med filgrastim, bør det legges særlig vekt på den kvantitative metoden. Resultatene av den cytometriske flytanalysen av CD34+-celletall varierer avhengig av hvilken metode som brukes, og anbefalinger med hensyn til tall basert på studier utført i andre laboratorier må tolkes med forsiktighet. Statistisk analyse av forholdet mellom antall CD34+-celler som ble re-infusert og økningen i platetallet etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men vedvarende forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på ≥2 × 106 CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer som har resultert i tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater som er høyere enn dette later til å sammenfalle med en raskere bedring, mens lavere tall sammenfaller med en langsommere bedring. Spesielle forsiktighetsregler hos normale donorer som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering av PBPC gir ikke direkte kliniske fordeler for normale donorer og bør kun vurderes med tanke på allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør kun vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratorietekniske utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon, med spesiell vekt på hematologiske verdier og smittsomme sykdommer. Sikkerhet og effekt av filgrastim hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Trombocytopeni er rapportert svært vanlig. Platetallet bør derfor overvåkes nøye. Forbigående trombocytopeni (platetall <100 × 109/liter) etter bruk av filgrastim og leukaferese ble observert hos 35% av studiesubjektene. Blant disse ble det rapportert om 2 tilfeller med platetall <50 × 109/liter som følge av leukafereseprosedyren. Dersom det er behov for mer enn én leukaferese, bør man være spesielt oppmerksom på donorer med platetall <100 × 109/liter før leukaferese. Generelt skal aferese ikke utføres ved platetall <75 × 109/liter. Leukaferese bør ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia eller som har koagulasjonsforstyrrelser. Filgrastimbehandling bør seponeres eller doseringen reduseres dersom leukocytt-tallet stiger til >70 × 109/liter. Donorer som mottar G-CSFer for PBPC-mobilisering bør monitoreres til de hematologiske verdiene går tilbake til det normale. Forbigående cytogenetiske abnormaliteter er observert hos normale donorer etter bruk av G-CSF. Signifikansen av disse endringer er ukjent. Det kan ikke utelukkes at det er en risiko for stimulering av malign myeloid kloning. Det anbefales at aferesesenteret utfører systematisk registrering og sporing av stamcelledonorene i minimum 10 år, for å sikre monitorering av langtidsvirkningene. Vanlige, men generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali samt mindre vanlige tilfeller av miltruptur er rapportert hos friske donorer (og pasienter) etter administrering av granulocytt-kolonistimulerende faktorer (G-CSFer). En del tilfeller av miltruptur har hatt dødelig utgang. Derfor bør miltens størrelse monitoreres nøye (klinisk undersøkelse, ultralyd). Diagnosen miltruptur bør vurderes hos donorer og/eller pasienter som rapporterer om smerter i øvre del av venstre mageregion eller smerter ytterst på skulderen. Hos normale donorer er det rapportert om vanlige tilfeller av dyspné og mindre vanlige tilfeller av andre pulmonale bivirkninger (hemoptyse, blødninger i lungene, lungeinfiltrater og hypoksi). Ved mistanke om eller bekreftede pulmonale bivirkninger, bør seponering vurderes og egnet medisinsk behandling gis. Spesielle forsiktighetsregler hos mottakere av allogene perifere stamceller mobilisert med filgrastim: Tilgjengelige data indikerer at immunologisk interaksjon mellom allogen PBPC-transplantat og mottakere kan ha sammenheng med en økt risiko for akutt og kronisk GvHD sammenlignet med benmargstransplantasjon. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Blodcelleverdier: Trombocytopeni er rapportert vanlig. Platetallet bør monitoreres nøye, særlig de første ukene av behandlingen. Det bør vurderes midlertidig stans eller reduksjon i filgrastimdosen hos pasienter som utvikler trombocytopeni, dvs. platetall som ligger konsekvent <100 000/mm3. Andre blodcelleforandringer kan forekomme, inkl. anemi og forbigående økning av antallet myeloide stamceller, og dette krever nøye monitorering av blodbildet. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom: Det bør utvises spesiell forsiktighet ved diagnostisering av alvorlig kronisk nøytropeni for å skille dette fra andre hematopoetiske lidelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Telling av leukocytter med differensialtelling, platetall og evaluering av benmargsmorfologi og karyotype bør gjøres før behandling. Det var en lav forekomst (ca. 3%) av myelodysplastiske syndromer (MDS) eller leukemi hos kliniske testpasienter med alvorlig kronisk nøytropeni behandlet med filgrastim. Denne observasjonen er kun gjort hos pasienter med kongenital nøytropeni. MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen og en ev. sammenheng med filgrastimbehandlingen er ikke fastslått. En undergruppe på ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline viste seg senere ved rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Det er foreløpig usikkert om langtidsbehandling ved alvorlig kronisk nøytropeni vil predisponere for cytogenetiske abnormiteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologisk og cytogenetisk benmargsundersøkelse av pasientene med jevne mellomrom (ca. 1 gang i året). Andre spesielle forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Tilfeller av splenomegali er rapportert svært vanlig og tilfeller av miltruptur er rapportert vanlig. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Splenomegali er en direkte følge av filgrastimbehandlingen. Det er dokumentert at 31% av pasientene i studiene hadde palperbar splenomegali. Økt volum, målt radiografisk, forekom tidlig i filgrastimbehandlingen og tenderte til å flate ut. Dosereduksjoner viste seg å forsinke eller stoppe utviklingen av miltforstørrelsen, og hos 3% måtte milten fjernes. Miltens størrelse bør evalueres regelmessig. Abdominal palpasjon skulle være tilstrekkelig til å oppdage unormale økninger i miltvolum. Hematuri var vanlig og proteinuri forekom hos et lite antall pasienter. Det bør foretas regelmessige urinanalyser for å monitorere dette. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med hiv-infeksjon: Tilfeller av splenomegali er rapportert vanlig. Smerter i øvre del av venstre mageregion og/eller ytterst på skulderen bør utredes for forstørret milt eller miltruptur. Blodcelleverdier: Absolutte nøytrofile verdier (ANC) bør monitoreres nøye, særlig de første ukene av filgrastimbehandlingen. Enkelte pasienter kan reagere svært raskt på den første dosen, og kan få en betydelig økning i de nøytrofile verdiene. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene. Deretter anbefales det at ANC måles minst 2 ganger i uken de første 2 ukene, og så 1 gang i uken eller 1 gang annenhver uke under vedlikeholdsbehandlingen. Under periodisk dosering med 300 µg/dag, kan pasientens ANC variere sterkt over tid. For å fastslå en pasients nadir anbefales det at det blir tatt blodprøver med tanke på ANC-måling umiddelbart før planlagt filgrastimdosering. Risiko forbundet med økt dosering av myelosuppressiv behandling: Behandling med bare filgrastim utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten ha økt risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Regelmessig monitorering av blodbildet anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og malignitet som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium avium-kompleks eller malign cancer som f.eks. lymfom. For pasienter med kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller malignitet vurderes egnet behandling for den underliggende tilstanden i tillegg til administrering av filgrastim. Effekten av filgrastim på nøytropeni grunnet benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler ved bærere av sigdcellegen og sigdcelleanemi: Hemolytisk krise, i noen tilfeller dødelig, er rapportert ved behandling av pasienter med sigdcelleanemi eller som er bærere av sigdcellegen. Leger skal vise forsiktighet når de forskriver filgrastim til disse pasientene. Alle pasienter: Neupogen inneholder sorbitol, og pasienter med sjelden arvelig fruktoseintoleranse bør ikke ta dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A A02
Sikkerheten og effekten av filgrastim gitt samme dag som myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi er ikke fullstendig dokumentert. Filgrastim anbefales derfor ikke gitt i intervallet 24 timer før og 24 timer etter kjemoterapi pga. raskt delende myeloiske cellers følsomhet for myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Foreløpige resultater fra et lite antall pasienter som ble behandlet samtidig med filgrastim og 5-FU viser at graden av nøytropeni kan forverres. Mulig interaksjon med andre hematopoetiske vekstfaktorer og cytokiner er ikke undersøkt i kliniske studier. Da litium fremmer antallet av nøytrofile granulocytter er det sannsynlig at litium kan forsterke effekten av filgrastim. Det er ikke vist at en slik interaksjon er skadelig selv om denne interaksjonen ikke har vært spesielt undersøkt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Kvinner som blir gravide eller ammer under behandling, oppfordres til å melde seg inn i Amgens program for graviditetsovervåkning. Kontaktopplysninger finnes i pakningsvedlegget.
Graviditet: Preparatet er ikke anbefalt under graviditet. Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Transplacental overgang av filgrastim hos gravide er påvist. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Økt forekomst av embryotap er observert hos kaniner ved høye multipler av klinisk eksponering og ved maternal toksisitet.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Det er ikke klarlagt om preparatet kan ha skadelig effekt på barn som ammes. En risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Tatt i betraktning fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren, må det tas en beslutning om ammingen skal opphøre eller om behandlingen skal avsluttes/avstås fra.
Fertilitet: Filgrastim påvirker ikke reproduksjonsytelsen eller fertiliteten hos hann- eller hunnrotter.
Filgrastim

Bivirkninger

Vanligst i kliniske studier med cancerpasienter var muskel-skjelettsmerte, mild eller moderat (forekommer hos 10%) og alvorlig (hos 3%). GvHD og dødsfall er rapportert hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon. Ved PBPC-mobilisering hos normale donorer var den hyppigste bivirkningen muskel-skjelettsmerter. Trombocytopeni etter filgrastim og leukaferese og leukocytose ble observert hos donorer. Splenomegali og miltruptur ble også rapportert (noen tilfeller av miltruptur var fatale). Vanligst hos SCN-pasienter var bensmerter, generelle muskel-skjelettsmerter og splenomegali. Myelodysplastiske syndromer (MDS) eller leukemi har utviklet seg hos pasienter med kongenital nøytropeni. Kapillærlekkasjesyndrom, som kan være livstruende hvis behandling forsinkes, er rapportert som mindre vanlig hos kreftpasienter som fikk kjemoterapi, og friske donorer som fikk mobilisering av perifere stamceller etter administrering av G-CSF. Cancerpasienter: I randomiserte, placebo-kontrollerte kliniske studier, førte ikke filgrastim til økt forekomst av bivirkninger forbundet med cytotoksisk kjemoterapi. Bivirkninger rapportert med samme hyppighet hos pasienter behandlet med filgrastim/kjemoterapi og placebo/kjemoterapi inkl. kvalme og oppkast, alopesi, diaré, utmattelse, anoreksi (redusert appetitt), mucosainflammasjon, smerter, hodepine, hoste, utslett, brystsmerter, asteni, faryngolaryngeale smerter (orofaryngeale smerter) og forstoppelse. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, kvalme/oppkast. Hud: Alopesi, utslett. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod, forhøyet γ-GT i blod. Luftveier: Dyspné, hoste, orofaryngeal smerte. Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Forhøyet LDH i blod, forhøyet urinsyre i blod, redusert appetitt. Øvrige: Asteni, mucosainflammasjon, smerter, utmattelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Hypotoni. Immunsystemet: Legemiddeloverfølsomhet. Luftveier: Hemoptyse. Nyre/urinveier: Dysuri. Øvrige: Brystsmerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcellekrise, splenomegali. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom, venookklusiv sykdom, forstyrrelser i væskevolumet. Hud: Sweets syndrom, kutan vaskulitt. Immunsystemet: GvHD. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom, pustesvikt, pulmonalt ødem, interstitiell lungesykdom, lungeinfiltrater, lungeblødning. Muskel-skjelettsystemet: Forverring av revmatoid artritt. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt, unormal urin. Stoffskifte/ernæring: Pseudogikt. PBPC-mobilisering hos normale donorer: Vanlige, men generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali og svært sjeldne tilfeller av miltruptur er rapportert hos friske donorer og pasienter etter administrering av G-CSF. Noen tilfeller av miltruptur var fatale. Tilfeller av pulmonale bivirkninger (hemoptyse, lungeblødninger, lungeinfiltrater, dyspné og hypoksi) er rapportert. Mindre vanlige tilfeller av forverring av symptomer på artritt er observert. Leukocytose (WBC >50 × 109/liter) ble observert hos 41% av donorene, og transient trombocytopeni (platetall <100 × 109/liter) etter filgrastim og leukaferese ble observert hos 35% av donorene. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukocytose, trombocytopeni. Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod. Luftveier: Dyspné. Stoffskifte/ernæring: Forhøyet LDH i blod. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcellekrise. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Lever/galle: Forhøyet ASAT. Luftveier: Pulmonal hemoragi, hemoptyse, lungeinfiltrasjon, hypoksi. Muskel-skjelettsystemet: Forverret revmatisk artritt. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi. Pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Observerte bivirkninger omfatter splenomegali, som i et fåtall tilfeller kan være progressiv, miltruptur og trombocytopeni. Bivirkninger som kan være relatert til filgrastimbehandling, og som typisk forekom hos <2%, var reaksjoner på injeksjonsstedet, hodepine, hepatomegali, artralgi, alopesi, osteoporose og utslett. Ved langvarig bruk er kutan vaskulitt rapportert hos 2%. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi, splenomegali. Gastrointestinale: Diaré. Hud: Hudutslett. Lever/galle: Forhøyet alkalisk fosfatase i blod, hepatomegali. Luftveier: Epistakse. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, smerte i muskel-skjelettsystem. Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi, forhøyet LDH i blod, redusert blodglukose. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Miltruptur, trombocytopeni. Hud: Alopesi, kutan vaskulitt. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt, hematuri. Øvrige: Reaksjon på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Sigdcellekrise. Nyre/urinveier: Proteinuri. Hiv-pasienter: Splenomegali ble rapportert hos <3%, og var mild til moderat, og med godartet klinisk forløp; ingen fikk diagnosen hypersplenisme eller gjennomgikk splenektomi. Siden splenomegali er et vanlig funn hos hiv-pasienter, og er til stede i varierende grad hos de fleste aids-pasienter, er sammenheng med filgrastim uklar. Svært vanlige (≥1/10): Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Sigdcellekrise. Ukjent frekvens: Nyre/urinveier: Glomerulonefritt. Andre spesielle populasjoner: Barn og eldre: Det foreligger ikke tilstrekkelige data til å evaluere bruken av Neupogen. Erfaringer etter markedsføring: Cancerpasienter: Det er rapportert kutan vaskulitt og Sweets syndrom (akutt febril dermatose), pulmonale bivirkninger, inkl. interstitiell lungesykdom, pulmonalt ødem og lungeinfiltrater, i noen tilfeller med resulterende pustesvikt eller akutt lungesviktsyndrom (ARDS), noe som kan være dødelig. Mekanismen til vaskulitt (mindre vanlig) hos pasienter som mottar filgrastim er ukjent. Det er rapportert mindre vanlige tilfeller av splenomegali og miltruptur. Noen tilfeller av miltruptur var fatale. Anafylakse, utslett, urticaria, angioødem, dyspné og hypotensjon er rapportert, og er totalt sett vanligere etter i.v. administrering. I noen tilfeller har symptomene vendt tilbake ved gjeninnføring, noe som tyder på en årsakssammenheng. Filgrastimbehandling bør seponeres permanent ved alvorlig allergisk reaksjon. Isolerte tilfeller av sigdcellekrise er rapportert hos pasienter med sigdcellesykdom eller bærere av sigdcellegen. Pseudogikt er rapportert (mindre vanlig). Kapillærlekkasjesyndrom er rapportert ved bruk av G-CSF. Dette har generelt oppstått hos pasienter med fremskredne, ondartede sykdommer, sepsis, hos de som bruker flere kjemoterapilegemidler eller gjennomgår aferese. Barn med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Redusert bentetthet og osteoporose er rapportert (vanlig) ved kronisk filgrastimbehandling.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Effekten av overdose er ikke dokumentert. Dersom filgrastimbehandlingen seponeres, reduseres vanligvis de sirkulerende nøytrofilene med 50% innen 1-2 dager, og vender tilbake til normalt nivå innen 1-7 dager.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For kolonistimulerende faktorer L03A A

Egenskaper

Klassifisering: Cytokin (G-CSF).
Virkningsmekanisme: Humant G-CSF er et glykoprotein som regulerer produksjon og frisetting av nøytrofile granulocytter fra benmarg. Neupogen som inneholder r-metHuG-CSF (filgrastim) forårsaker en markert økning i antall perifere nøytrofile granulocytter i blodet innen 24 timer og en liten økning i antall monocytter. For ytterligere informasjon, se SPC.
Fordeling: Distribusjonsvolum i blod er ca. 150 ml/kg.
Halveringstid: Ca. 31/2 timer. Clearance rate på ca. 0,6 ml/minutt/kg.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Utilsiktet eksponering for temperaturer under frysepunktet har ingen uheldig påvirkning på stabiliteten. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk stabilitet for fortynnet infusjonsvæske under bruk er demonstrert i 24 timer ved 2-8°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør legemidlet brukes umiddelbart. Dersom det ikke brukes med en gang, har brukeren ansvar for oppbevaringstider og -forhold før bruk, som normalt ikke skal være >24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynningen har foregått under kontrollerte og godkjente aseptiske forhold.

Sist endret: 05.02.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

04.02.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Neupogen, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning/konsentrat til infusjonsvæske i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,6 mg/ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
014728
H-resept
-
4348,30CSPC_ICON
0,96 mg/ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
014739
H-resept
-
6644,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

aids (acquired immune deficiency syndrome): Aids skyldes humant immunsviktvirus (hiv). Kroppens immunforsvar blir alvorlig svekket slik at risikoen for infeksjoner øker betydelig. Mikroorganismer som kroppen normalt kan håndtere og uskadeliggjøre utgjør en alvorlig helserisiko, og infeksjonene kan være vanskelige å behandle og livstruende.

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anc (all neutrophil cells, absolutt nøytrofiltall): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 10<sup>9</sup>/liter.

anemi: Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

cancer (kreft): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

dermatose (hudsykdom): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

distribusjonsvolum (vd, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni (neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sigdcelleanemi: En arvelig sykdom som forårsaker avvik i uttrykk av globin i hemoglobin. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at hos en person som har arvet kun ett gen for tilstanden fra den ene forelderen, vil fremdeles det friske genet ha uttrykk av normalt hemoglobin og symptomer vil sjeldent forekomme. Et individ med arveanlegg for tilstanden fra begge foreldrene vil alltid uttrykke sykdommen, og vil kun danne abnormt hemoglobin. Abnormt hemoglobin blir viskøst ved utsettelse for en nedgang av oksygen. Dette fører til at de røde blodcellene får en sigdform (halvmåneform), blir stive, klebrige og skjøre. Når sigdceller klumper seg sammen vil kapillærene blokkeres, og oksygentransporten blir begrenset som fører til skader på vev og organer. Sykdommen har en høy dødelighet for pasienter med alvorlig sykdom.

sigdcellekrise: Betegnelse om akutte sykdomsmanifestasjoner hos pasienter med sykdommen sigdcelleanemi. I hovedsak finnes det tre type kriser; smertekriser (vasookklusive kriser), sekvestreringskriser og aplastiske kriser

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

trombocytopeni (trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).