Neupogen

Amgen

Kolonistimulerende faktor (G-CSF).

ATC-nr.: L03A A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A A02
Filgrastim
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.02.2018) er utarbeidet av Amgen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte/konsentrat til infusjonsvæske i ferdigfylt sprøyte 0,6 mg/ml og 0,96 mg/ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Filgrastim (rekombinant human metionylert granulocytt-kolonistimulerende faktor (r-metHuG-CSF)) 0,3 mg (30 mill. enheter (MU)), resp. 0,48 mg (48 mill. enheter (MU)), polysorbat 80 20 μg, natriumacetat 0,295 mg og natriumhydroksid til pH 4, vann til injeksjonsvæsker til 0,5 ml. Hver ml inneh. 0,0015-0,0023 mmol (0,035-0,052 mg) natrium og 50 mg sorbitol (E 420). Uten konserveringsmiddel.


Indikasjoner

Reduksjon i varigheten av nøytropeni og forekomsten av febril nøytropeni hos pasienter behandlet med standard cytotoksisk kjemoterapi for malignitet (med unntak av kronisk myelogen leukemi og myelodysplastiske syndromer), og for å redusere varigheten av nøytropeni hos pasienter som får myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon, og som antas å ha økt risiko for langvarig alvorlig nøytropeni. Sikkerhet og effekt av Neupogen er lik hos voksne og barn behandlet med cytotoksisk kjemoterapi. Mobilisering av perifere stamceller. Hos pasienter, barn eller voksne, med alvorlig kongenital, syklisk eller idiopatisk nøytropeni med en ANC på ≤0,5 × 109/liter, og tidligere alvorlige eller gjentatte infeksjoner, er langvarig bruk av Neupogen indisert for å øke de nøytrofile verdiene og redusere forekomsten og varigheten av infeksjonsrelaterte hendelser. Behandling av kronisk nøytropeni (ANC ≤1 × 109/liter) hos pasienter med fremskreden hiv-infeksjon, for å redusere risikoen for bakterielle infeksjoner når andre behandlingsmuligheter for nøytropeni er uegnet.

Dosering

For å bedre sporbarhet av G-CSFer skal handelsnavnet tydelig registreres i pasientjournalen. Behandling bør kun gis i samarbeid med et onkologisenter som har erfaring med G-CSF-behandling og hematologi og har de nødvendige diagnostiske fasilitetene. Prosedyrene for mobilisering og aferese bør utføres i samarbeid med et senter for onkologi-hematologi med akseptabel erfaring på dette feltet, hvor overvåkningen av hematopoetiske stamceller kan utføres på korrekt måte.
Cytostatikabehandling: Anbefalt dosering er 5 µg/kg/dag (0,5 MU/kg/dag). 1. dose gis tidligst 24 timer etter avsluttet cytostatikabehandling. Gis som daglig s.c. injeksjon eller som daglig i.v. infusjon fortynnet i 5% glukoseoppløsning, gitt i løpet av 30 minutter. S.c. injeksjon er å foretrekke i de fleste tilfeller. En enkeltdose-studie tyder på at i.v. dosering kan redusere varigheten av virkningen. Det er ikke klarlagt hvilken klinisk relevans dette funnet har for administrering ved gjentatte doser. Behandling bør pågå til forventet risiko for nøytropeni er over og antall nøytrofile granulocytter har nådd normalt nivå. I etterkant av standard kjemoterapi ved solide tumorer, lymfomer og lymfoid leukemi, er forventet vanlig behandlingstid 14 dager for solide tumorer, mens for akutt myelogen leukemi vil behandlingstiden være betraktelig lengre (opptil 38 dager), avhengig av type og doseringsintensitet av aktuell cytostatikaregime. Hos pasienter som får cytotoksisk kjemoterapi ser man typisk en forbigående økning i konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter 1-2 dager etter at filgrastimbehandlingen er satt i gang. For å oppnå en varig respons på behandlingen bør imidlertid ikke behandlingen avsluttes før den forventede nadir er passert og antall nøytrofile granulocytter har nådd normalt nivå.
Pasienter som får myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon: Anbefalt startdose er 10 µg/kg/dag (1 MU/kg/dag) gitt som 30-minutters eller 24-timers i.v. infusjon, eller som kontinuerlig 24-timers s.c. infusjon. Neupogen skal ved infusjon først fortynnes i 20 ml glukoseoppløsning 5%. 1. filgrastimdose bør gis minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi og minst 24 timer etter benmargsinfusjon. Så snart den nøytrofile nadir er passert, titreres døgndosen av filgrastim mot den nøytrofile responsen på følgende måte:

Nøytrofiltall

Dosejustering

>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Reduser til 5 µg/kg/dag

Deretter, hvis ANC forblir på
>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Seponer filgrastimbehandlingen

Dersom ANC synker til <1 × 109/liter i behandlingsperioden, økes filgrastimdosen trinnvis iht. skjemaet ovenfor

ANC = absolutt nøytrofil verdi
For mobilisering av perifere stamceller hos pasienter som får myelosuppressiv eller myeloablativ behandling etterfulgt av autolog transplantasjon av perifere stamceller: Anbefalt filgrastimdose for mobilisering av perifere stamceller når filgrastim brukes alene (monoterapi): 10 µg/kg/dag (1 MU/kg/dag) i 5-7 påfølgende dager som kontinuerlig 24-timers s.c. infusjon eller s.c. injeksjon. Ved infusjon skal Neupogen først fortynnes i 20 ml glukoseoppløsning 5%. Tidspunkt for leukaferese: 1 eller 2 leukafereser på dag 5 og 6 er ofte tilstrekkelig. Under andre forhold kan det være nødvendig med flere leukafereser. Filgrastimdoseringen bør vedlikeholdes til siste leukaferese. Anbefalt filgrastimdose for mobilisering av perifere stamceller etter myelosuppressiv kjemoterapi: 5 µg/kg/dag (0,5 MU/kg/dag) ved s.c. injeksjon fra 1. dag etter avsluttet kjemoterapi, til den forventede nøytrofile nadir er passert og antall nøytrofile granulocytter er tilbake i normalområdet. Leukaferese bør utføres når ANC øker fra <0,5 × 109/liter til >5 × 109/liter. For pasienter som ikke har fått omfattende kjemoterapi, er én leukaferese ofte tilstrekkelig. Under andre forhold anbefales flere leukafereser.
For mobilisering av perifere stamceller hos normale donorer i forkant av allogen transplantasjon av perifere stamceller: For mobilisering av perifere stamceller hos normale donorer gis 10 µg/kg/dag (1 MU/kg/dag) ved s.c. injeksjon i 4-5 påfølgende dager. Leukaferese bør starte på dag 5 og fortsette til dag 6 ved behov for å samle 4 × 106 CD34+-celler/kg mottakers kroppsvekt.
Pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Kongenital nøytropeni: Anbefalt startdose er 12 µg/kg/dag (1,2 MU/kg/dag) som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Idiopatisk eller syklisk nøytropeni: Anbefalt startdose er 5 µg/kg/dag (0,5 MU/kg/dag) som enkeltdose eller fordelt på flere doser ved s.c. injeksjon. Dosejustering: Neupogen gis daglig ved s.c. injeksjon til konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter har nådd og kan opprettholdes på >1,5 × 109/liter. Når responsen er oppnådd, må man finne den minste effektive vedlikeholdsdosen. Daglig administrering over lengre tid er påkrevd for å opprettholde en tilfredsstillende konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Etter 1 eller 2 ukers behandling kan startdosen dobles eller halveres avhengig av pasientens respons. Etter dette kan dosen justeres individuelt i intervaller på 1-2 uker for å opprettholde gjennomsnittlig konsentrasjon av nøytrofile granulocytter mellom 1,5 × 109/liter og 10 × 109/liter. En raskere doseøkning kan vurderes hos pasienter med alvorlige infeksjoner. Langsiktig sikkerhet er ikke dokumentert ved filgrastim-administrering på >24 µg/kg/dag til pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni.
Pasienter med hiv-infeksjon: For reversering av nøytropeni: Anbefalt startdose er 1 µg/kg/dag (0,1 MU/kg/dag) ved s.c. injeksjon med titrering opptil maks. 4 µg/kg/dag (0,4 MU/kg/dag) til en normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter er oppnådd og kan opprettholdes (ANC >2 × 109/liter). Hos <10% av pasientene var det påkrevd med doser opptil 10 µg/kg/dag (1 MU/kg/dag) for å oppnå reversering av nøytropeni. Opprettholdelse av normale konsentrasjoner av nøytrofile granulocytter: Når nøytropenien er reversert, må man finne den minste effektive vedlikeholdsdosen for å opprettholde en normal konsentrasjon av nøytrofile granulocytter. Det anbefales å justere startdosen til dosering hver 2. dag med 300 µg/dag (30 MU/dag) ved s.c. injeksjon. Det kan bli behov for ytterligere dosejusteringer, avhengig av pasientens ANC, for å opprettholde konsentrasjonen av nøytrofile granulocytter på >2 × 109/liter. Administrering over lengre tid kan være nødvendig for å opprettholde ANC >2 × 109/liter.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Pasienter med alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon viser lignende farmakokinetisk og farmakodynamisk profil som hos normale individer. Dosejustering er ikke nødvendig under disse forholdene. Barn og ungdom <18 år: Pediatrisk bruk ved alvorlig kronisk nøytropeni (SCN) og cancer: 65% av pasientene som ble studert i SCN-testprogrammet var <18 år. Effekten av behandlingen var klarlagt for denne aldersgruppen, som omfattet flest pasienter med kongenital nøytropeni. Det var ingen forskjeller i sikkerhetsprofilene for pediatriske pasienter behandlet for SCN. Anbefalt dosering hos barn og ungdom er den samme som for voksne som får myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Eldre: Spesifikke doseanbefalinger kan ikke gis pga. studier ikke er utført.
Tilberedning/Håndtering: Ved infusjon skal preparatet fortynnes i glukoseoppløsning 50 mg/ml (5%). Mengden glukoseoppløsning er avhengig av indikasjon, se ovenfor. Fortynning til en sluttkonsentrasjon <2 µg/ml (0,2 MU/ml) anbefales ikke på noe tidspunkt. Oppløsningen skal undersøkes visuelt før bruk. Bruk kun klar væske uten partikler. For pasienter som behandles med filgrastim som er fortynnet til konsentrasjoner <15 µg/ml (1,5 MU/ml), tilsettes humant serumalbumin (HSA) til en sluttkonsentrasjon på 2 mg/ml. Eksempel: I et endelig injeksjonsvolum på 20 ml, skal doser med filgrastim som totalt er <300 µg (30 MU) gis med et tillegg av 0,2 ml 20% humant albumin-oppløsning Ph. Eur. Generelt: Preparatet inneholder ikke konserveringsmiddel. De ferdigfylte sprøytene skal kun brukes én gang pga. potensiell risiko for mikrobiell kontaminasjon. Skal ikke brukes med saltoppløsninger eller blandes med andre væsker enn de som er angitt. Fortynnet filgrastim kan adsorberes til glass og plastmaterialer.
Administrering: Gis som s.c. injeksjon/infusjon eller i.v. infusjon. Valg av administreringsmåte må avgjøres på bakgrunn av individuelle kliniske forhold og indikasjon, se ovenfor. Ved infusjon skal preparatet fortynnes, se Tilberedning/Håndtering.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Alle pasienter: Nålehetten på den ferdigfylte sprøyten kan inneholde tørr naturgummi (et derivat av lateks) som kan gi allergiske reaksjoner. Overfølsomhet: Må seponeres permanent ved klinisk signifikant overfølsomhet. Skal ikke gis til pasienter med overfølsomhet for filgrastim eller pegfilgrastim i anamnesen. Pulmonale bivirkninger: Pulmonale bivirkninger, særlig interstitiell lungesykdom, etter bruk av G-CSF er sett. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse kan være utsatt for høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være tidlige tegn på akutt lungesviktsyndrom (ARDS) hos voksne. Preparatet bør seponeres og egnet behandling gis. Glomerulonefritt: Er sett hos pasienter som har fått filgrastim og pegfilgrastim og opphørte vanligvis etter dosereduksjon eller seponering. Observasjon vha. urinprøver anbefales. Kapillærlekkasjesyndrom: Kapillærlekkasjesyndrom, som kan være livstruende hvis behandling forsinkes, er sett etter bruk av G-CSF, og kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Pasienter som utvikler symptomer på kapillærlekkasjesyndrom må overvåkes nøye og motta standard symptomatisk behandling, som kan inkludere behov for intensivbehandling. Splenomegali og miltruptur: Generelt asymptomatiske tilfeller av splenomegali samt tilfeller av miltruptur (noen fatale) er sett hos pasienter og normale donorer etter administrering. Derfor bør miltens størrelse overvåkes nøye (klinisk undersøkelse, ultralyd). Diagnosen miltruptur bør vurderes hos donorer og/eller pasienter som rapporterer om smerter i øvre del av venstre mageregion eller smerter ytterst på skulderen. Dosereduksjoner viste seg å forsinke eller stoppe utviklingen av miltforstørrelsen, og hos 3% av pasientene måtte milten fjernes. Malign cellevekst: G-CSF kan stimulere veksten av myeloide celler in vitro, og lignende virkninger kan sees på enkelte ikke-myeloide celler in vitro. Myelodysplastisk syndrom (MDS) eller kronisk myelogen leukemi (KML): Sikkerhet og effekt ved MDS eller KML er ikke dokumentert. Preparatet er ikke indisert ved slike tilstander. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved KML fra akutt myelogen leukemi. Akutt myelogen leukemi (AML): Pga. begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML, bør preparatet gis med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv(16)) er ikke dokumentert. Trombocytopeni: Er rapportert. Platetallet bør overvåkes nøye, særlig de første ukene av behandlingen. Midlertidig seponering eller reduksjon i filgrastimdosen bør vurderes hos pasienter som utvikler trombocytopeni (platetall <100 × 109/liter). Leukocytose: En leukocyttkonsentrasjon på ≥100 × 109/liter er sett hos <5% av kreftpasientene som får doser >3 µg/kg/dag. Noen bivirkninger som har direkte sammenheng med denne graden av leukocytose er ikke sett. Mtp. de potensielle risikoene forbundet med alvorlig leukocytose bør imidlertid leukocyttkonsentrasjonen kontrolleres regelmessig mens behandlingen pågår. Dersom leukocyttverdiene overstiger 50 × 109/liter etter forventet nadir, må behandlingen seponeres umiddelbart. Når preparatet gis for mobilisering av perifere stamceller skal filgrastimbehandlingen seponeres eller doseringen reduseres dersom leukocyttverdiene stiger til >70 × 109/liter. Immunogenisitet: Det er potensial for immunogenisitet. Satsene for generering av antistoffer mot filgrastim er generelt lave. Bindende antistoffer forekommer, men de er for tiden ikke blitt forbundet med nøytraliserende aktivitet. Spesielle advarsler og forsiktighetsregler forbundet med komorbiditeter: Spesielle forsiktighetsregler hos bærere av sigdcellegen og sigdcelleanemi: Sigdcellekrise, i noen tilfeller dødelig, er sett hos pasienter med sigdcelleanemi eller som er bærere av sigdcellegen. Leger skal utvise forsiktighet når de forskriver filgrastim til pasienter med sigdcelleanemi eller som er bærere av sigdcellegen. Osteoporose: Overvåkning av bentetthet kan være indisert hos pasienter som har underliggende osteoporotiske sykdommer og får filgrastimbehandling i >6 måneder sammenhengende. Spesielle forsiktighetsregler hos kreftpasienter: Filgastim skal ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert regime. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Særlig forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert og økte doser av kjemoterapeutiske virkestoffer kan føre til økt toksisitet, inkl. virkninger på lunge- og hjertefunksjonen, CNS og huden (se preparatomtalen for de spesifikke kjemoterapeutiske virkestoffene som brukes). Effekt av kjemoterapi på erytrocytter og trombocytter: Behandling med filgrastim alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser for det foreskrevne regimet) kan pasienten være utsatt for større risiko for trombocytopeni og anemi. Regelmessig kontroll av platetall og hematokrit anbefales. Vær spesielt forsiktig ved bruk av enkle eller kombinerte kjemoterapeutiske virkestoffer som kan gi alvorlig trombocytopeni. Det er påvist at bruk av filgrastimmobiliserte perifere stamceller kan redusere graden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Andre spesielle forsiktighetsregler: Effekten hos pasienter med vesentlig redusert antall myeloide stamceller er ikke studert. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke de nøytrofile verdiene. Ved redusert antall forløpere kan derfor den nøytrofile responsen bli svakere (som hos pasienter behandlet med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller som har benmargsinfiltrasjon av tumor). Vaskulære sykdommer, herunder venookklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolumet, er sett ved høydose kjemoterapi etterfulgt av transplantasjon. Det er rapportert om GvHD (Graft versus Host Disease) og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon. Økt hematopoetisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er forbundet med forbigående abnormale funn ved billed-diagnostikk av skjelettet. Dette skal tas i betraktning ved tolking av billed-diagnostikk av skjelettet. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering: Det finnes ingen prospektive, randomiserte sammenligninger av de anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim alene, eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi) innenfor samme pasientpopulasjon. Graden av variasjon mellom individuelle pasienter og mellom laboratorieanalyser av CD34+-celler betyr at det er vanskelig å foreta en direkte sammenligning mellom ulike studier. Det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valg av mobiliseringsmetode må vurderes i sammenheng med de overordnede målene i behandlingen av den enkelte pasient. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av perifere stamceller til å oppnå anbefalt minimum resultat (≥2 × 106 CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon i økningen av platetallet. Enkelte cytotoksiske virkestoffer viser en viss toksisk effekt på hematopoetiske stamceller, og kan ha en uheldig påvirkning på mobiliseringen. Virkestoffer som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de gis over lengre perioder i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim har imidlertid vist seg å ha en positiv effekt på mobiliseringen av stamceller. Når en transplantasjon av perifere stamceller planlegges, anbefales det å planlegge prosedyren for stamcellemobilisering på et tidlig stadium av behandlingen. Det bør vies særlig oppmerksomhet til antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før det gis høydose kjemoterapi. Dersom resultatene ikke er tilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør det vurderes andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte. Vurdering av stamcelleresultater: Ved vurdering av antallet stamceller som er høstet hos pasienter behandlet med filgrastim, bør det legges særlig vekt på den kvantitative metoden. Resultatene av den cytometriske flytanalysen av CD34+-celletall varierer avhengig av hvilken metode som brukes, og anbefalinger mht. tall basert på studier utført i andre laboratorier må tolkes med forsiktighet. Statistisk analyse av forholdet mellom antall CD34+-celler som ble re-infundert og økningen i platetallet etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men vedvarende forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på ≥2 × 106 CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer som har resultert i tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater som er høyere enn dette later til å sammenfalle med en raskere bedring, mens lavere tall sammenfaller med en langsommere bedring. Spesielle forsiktighetsregler hos normale donorer som gjennomgår mobilisering av perifere stamceller: Mobilisering av perifere stamceller gir ikke direkte kliniske fordeler for normale donorer og bør kun vurderes med tanke på allogen stamcelletransplantasjon. Mobilisering av perifere stamceller bør kun vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratorietekniske utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon, med spesiell vekt på hematologiske verdier og smittsomme sykdommer. Sikkerhet og effekt av filgrastim hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Forbigående trombocytopeni (platetall <100 × 109/liter) etter bruk av filgrastim og leukaferese ble sett hos 35% av studiesubjektene. Blant disse ble det rapportert om 2 tilfeller med platetall <50 × 109/liter som følge av leukafereseprosedyren. Dersom det er behov for mer enn én leukaferese, bør man være spesielt oppmerksom på donorer med platetall <100 × 109/liter før leukaferese. Generelt skal aferese ikke utføres ved platetall <75 × 109/liter. Leukaferese bør ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia eller som har koagulasjonsforstyrrelser. Donorer som mottar G-CSF for mobilisering av perifere stamceller bør overvåkes til de hematologiske verdiene går tilbake til det normale. Forbigående cytogenetiske abnormaliteter er sett hos normale donorer etter bruk av G-CSF. Signifikansen av disse endringene er ukjent. Det kan ikke utelukkes at det er en risiko for stimulering av malign myeloid kloning. Det anbefales at aferesesenteret utfører systematisk registrering og sporing av stamcelledonorene i minimum 10 år, for å sikre observasjon av langtidsvirkningene. Spesielle forsiktighetsregler hos mottakere av allogene perifere stamceller mobilisert med filgrastim: Tilgjengelige data indikerer at immunologisk interaksjon mellom allogen transplantat av perifere stamceller og mottakere kan ha sammenheng med en økt risiko for akutt og kronisk GvHD sammenlignet med benmargstransplantasjon. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Filgrastim skal ikke gis til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni som utvikler leukemi eller som viser tegn til leukemisk utvikling. Blodcelleverdier: Andre blodcelleforandringer kan forekomme, inkl. anemi og forbigående økning av antallet myeloide stamceller, og dette krever nøye overvåkning av blodbildet. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom (MDS): Det bør utvises spesiell forsiktighet ved diagnostisering av SCN for å skille dette fra andre hematopoetiske lidelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Telling av leukocytter med differensialtelling, platetall og evaluering av benmargsmorfologi og karyotype bør gjøres før behandling. Det var en lav forekomst (ca. 3%) av MDS eller leukemi hos kliniske testpasienter med SCN behandlet med filgrastim. Dette er kun sett hos pasienter med kongenital nøytropeni. MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen og en ev. sammenheng med filgrastimbehandlingen er ikke fastslått. En undergruppe på ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline viste seg senere ved rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Det er foreløpig usikkert om langtidsbehandling ved SCN vil predisponere for cytogenetiske abnormiteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologisk og cytogenetisk benmargsundersøkelse av pasientene med jevne mellomrom (ca. 1 gang i året). Andre spesielle forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Hematuri var vanlig og proteinuri forekom hos noen få pasienter. Det bør foretas regelmessige urinanalyser for å monitorere dette. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Spesielle forsiktighetsregler hos pasienter med hiv-infeksjon: Blodcelleverdier: Absolutte nøytrofile verdier (ANC) bør monitoreres nøye, særlig de første ukene av filgrastimbehandlingen. Enkelte pasienter kan reagere svært raskt på den 1. dosen, og kan få en betydelig økning i nøytrofile verdier. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene. Deretter anbefales det at ANC måles minst 2 ganger i uken de første 2 ukene, og så 1 gang i uken eller 1 gang hver 2. uke under vedlikeholdsbehandlingen. Under periodisk dosering med 300 µg/dag, kan pasientens ANC variere sterkt over tid. For å fastslå en pasients nadir anbefales det at det blir tatt blodprøver mtp. ANC-måling umiddelbart før planlagt filgrastimdosering. Risiko forbundet med økt dosering av myelosuppressiv behandling: Behandling med kun filgrastim utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten ha økt risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Regelmessig overvåkning av blodbildet anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og malignitet som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium avium-kompleks eller malign cancer som f.eks. lymfom. For pasienter med kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller malignitet vurderes egnet behandling for den underliggende tilstanden i tillegg til administrering av filgrastim. Effekten av filgrastim på nøytropeni grunnet benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder sorbitol og bør ikke brukes ved sjelden arvelig fruktoseintoleranse. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet kan ha en liten påvirkning på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Svimmelhet kan forekomme etter administrering.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A A02
Sikkerhet og effekt av filgrastim gitt samme dag som myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi er ikke fullstendig dokumentert. Filgrastim anbefales derfor ikke gitt i intervallet 24 timer før og 24 timer etter kjemoterapi pga. raskt delende myeloide cellers følsomhet for myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Foreløpige resultater fra et lite antall pasienter som ble behandlet samtidig med filgrastim og 5-fluorouracil (5-FU) viser at graden av nøytropeni kan forverres. Mulig interaksjon med andre hematopoetiske vekstfaktorer og cytokiner er ikke undersøkt i kliniske studier. Da litium fremmer antallet av nøytrofile granulocytter er det sannsynlig at litium kan forsterke effekten av filgrastim. Det er ikke vist at en slik interaksjon er skadelig selv om denne interaksjonen ikke har vært spesielt undersøkt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Kvinner som blir gravide eller ammer under behandling, oppfordres til å melde seg inn i Amgens program for graviditets-/ammeovervåkning. Kontaktopplysninger finnes i pakningsvedlegget.
Graviditet: Ingen eller begrenset mengde data på bruk hos gravide. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Økt forekomst av embryotap er sett hos kaniner ved høye multipler av klinisk eksponering og ved maternal toksisitet. Transplacental overgang av filgrastim hos gravide er påvist. Bruk er ikke anbefalt under graviditet.
Amming: Overgang av filgrastim/metabolitter i morsmelk er ukjent. En risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Filgrastim påvirker ikke reproduksjonsytelsen eller fertiliteten hos hann- eller hunnrotter.
Filgrastim

Bivirkninger

De mest alvorlige bivirkningene inkluderer: Anafylaktisk reaksjon, alvorlige pulmonale bivirkninger (inkl. interstitiell lungesykdom og akutt lungesviktsyndrom (ARDS)), kapillærlekkasjesyndrom, alvorlig splenomegali/miltruptur, transformasjon til myelodysplastisk syndrom (MDS) eller leukemi hos pasienter med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN), GvHD hos pasienter som mottar allogent benmargstransplantat eller transplantat av perifere stamceller og sigdcellekrise hos pasienter med sigdcelleanemi. I kliniske studier av kreftpasienter forekom mild eller moderat muskel-skjelettsmerte hos 10% og alvorlig muskel-skjelettsmerte hos 3% av pasientene. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi. Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme. Hud: Alopesi Muskel-skjelettsystemet: Smerte i muskel-skjelettsystem (omfatter skjelettsmerter, ryggsmerter, artralgi, myalgi, smerter i ekstremitetene, muskel-skjelettsmerter, muskel-skjelettsmerter i brystet, nakkesmerter). Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Utmattelse, mukosal inflammasjon, pyreksi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali, redusert hemoglobin. Gastrointestinale: Munnsmerter, forstoppelse. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Utslett, erytem. Infeksiøse: Sepsis, bronkitt, infeksjon i øvre luftveier, urinveisinfeksjon. Lever/galle: Hepatomegali, forhøyet alkalisk fosfatase i blod. Luftveier: Hemoptyse, dyspné, hoste, orofaryngeal smerte, neseblod. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske: Svimmelhet, hypoestesi, parestesi. Nyre/urinveier: Dysuri, hematuri. Psykiske: Insomnia. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt, forhøyet LDH i blod. Øvrige: Brystsmerter, smerter, asteni, følelse av ubehag, perifert ødem, transfusjonsreaksjon. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Hjerte/kar: Venookklusiv sykdom. Hud: Makulopapulært utslett. Immunsystemet: Overfølsomhet, legemiddeloverfølsomhet, GvHD (GvHD og dødsfall er rapportert hos pasienter etter allogen benmargstransplantasjon). Lever/galle: Økt aspartataminotransferase, økt gammaglutamyltransferase. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom (ARDS), respirasjonssvikt, pulmonalt ødem, lungeblødning, interstitiell lungesykdom, lungeinfiltrater, hypoksi. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nyre/urinveier: Proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi, forhøyet urinsyre i blodet. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcelleanemi med krise. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom, aortitt. Hud: Kutan vaskulitt, Sweets syndrom (akutt febril nøytrofil dermatose). Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Muskel-skjelettsystemet: Redusert bentetthet, forverring av revmatoid artritt. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt, unormal urin. Stoffskifte/ernæring: Redusert glukose i blodet, pseudogikt (kondrokalsinose med pyrofosfat), forstyrrelser i væskevolumet. Andre spesielle populasjoner: Barn og eldre: Det foreligger ikke tilstrekkelige data til å evaluere bruken av Neupogen. Barn med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN): Redusert bentetthet og osteoporose er sett ved kronisk filgrastimbehandling.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Effekten av overdosering er ikke dokumentert. Dersom filgrastimbehandlingen seponeres, reduseres vanligvis de sirkulerende nøytrofilene med 50% innen 1-2 dager, og vender tilbake til normalt nivå innen 1-7 dager.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For kolonistimulerende faktorer L03A A

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Humant G-CSF er et glykoprotein som regulerer produksjon og frisetting av nøytrofile granulocytter fra benmarg. Neupogen som inneholder r-metHuG-CSF (filgrastim) forårsaker en markert økning i antall perifere nøytrofile granulocytter i blodet innen 24 timer og en liten økning i antall monocytter. For ytterligere informasjon, se SPC.
Fordeling: Vd i blod er ca. 150 ml/kg.
Halveringstid: Ca. 3,5 timer. Clearancehastighet på ca. 0,6 ml/minutt/kg.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Utilsiktet eksponering for temperaturer under frysepunktet har ingen uheldig påvirkning på stabiliteten. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk bruksstabilitet for fortynnet infusjonsvæske er demonstrert i 24 timer ved 2-8°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør legemidlet brukes umiddelbart. Dersom det ikke brukes med en gang, har brukeren ansvar for oppbevaringstider og -forhold før bruk, som normalt ikke skal være >24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynningen har foregått under kontrollerte og godkjente aseptiske forhold.

Sist endret: 12.10.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

06.09.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Neupogen, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte/konsentrat til infusjonsvæske i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
0,6 mg/ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
014728
H-resept
-
4348,30CSPC_ICON
0,96 mg/ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte)
014739
H-resept
-
6644,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anc (all neutrophil cells, absolutt nøytrofiltall): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

aspartataminotransferase (asat): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cancer (kreft): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dermatose (hudsykdom): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gammaglutamyltransferase (γ-gt, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sigdcelleanemi: En arvelig sykdom som forårsaker avvik i uttrykk av globin i hemoglobin. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at hos en person som har arvet kun ett gen for tilstanden fra den ene forelderen, vil fremdeles det friske genet ha uttrykk av normalt hemoglobin og symptomer vil sjeldent forekomme. Et individ med arveanlegg for tilstanden fra begge foreldrene vil alltid uttrykke sykdommen, og vil kun danne abnormt hemoglobin. Abnormt hemoglobin blir viskøst ved utsettelse for en nedgang av oksygen. Dette fører til at de røde blodcellene får en sigdform (halvmåneform), blir stive, klebrige og skjøre. Når sigdceller klumper seg sammen vil kapillærene blokkeres, og oksygentransporten blir begrenset som fører til skader på vev og organer. Sykdommen har en høy dødelighet for pasienter med alvorlig sykdom.

sigdcellekrise: Betegnelse om akutte sykdomsmanifestasjoner hos pasienter med sykdommen sigdcelleanemi. I hovedsak finnes det tre type kriser; smertekriser (vasookklusive kriser), sekvestreringskriser og aplastiske kriser

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.