Dexamethasone Krka

KRKA

Glukokortikoid.

ATC-nr.: H02A B02

  

  Deksametason forbudt iht. WADAs dopingliste




Miljørisiko i Norge
 S01B A01
Deksametason
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av deksametason kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Deksametason har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Deksametason er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 28.09.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 4 mg: Hver tablett inneh.: Deksametason 4 mg, laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Nevrologi: Cerebralt ødem (kun med symptomer på økt intrakranielt trykk, påvist ved computertomografi) som følge av hjernesvulst, nevrokirurgiske inngrep, hjerneabscess. Pulmonale og respiratoriske sykdommer: Forverring av akutt astma der bruk av orale kortikosteroider er hensiktsmessig, krupp. Dermatologi: Innledende behandling av utbredte, alvorlige, akutte hudsykdommer som responderer på glukokortikoider, f.eks. generalisert eksfoliativ dermatitt (erytrodermi), pemfigus vulgaris. Autoimmune sykdommer/revmatologi: Innledende behandling av autoimmune sykdommer, som systemisk lupus erythematosus. Aktiv fase av systemisk vaskulitt, som polyarteritis nodosa. Alvorlig, progressiv, aktiv revmatoid artritt, f.eks. destruktive former med raskt forløp, og/eller ekstraartikulære manifestasjoner. Alvorlig systemisk juvenil idiopatisk artritt (Stills sykdom). Hematologiske sykdommer: Immunologisk trombocytopeni hos voksne. Infeksiøse sykdommer: Tuberkuløs meningitt kun i kombinasjon med antiinfektiv behandling. Onkologi: Palliativ behandling av neoplastiske sykdommer. Forebygging og behandling av kvalme forårsaket av cytostatika, emetogen kjemoterapi som en del av antiemetisk behandling. Behandling av symptomatisk myelomatose, akutt lymfoblastisk leukemi, Hodgkins lymfom og non-Hodgkins lymfom i kombinasjon med andre legemidler. Øvrige: Forebygging og behandling av postoperativt oppkast, som en del av antiemetisk behandling.

Dosering

Gis vanligvis i doser på 0,5-10 mg daglig. Ved mer alvorlige sykdomstilstander kan doser >10 mg daglig være nødvendig. Laveste effektive dose bør brukes. Med mindre noe annet er forskrevet, anbefales følgende dosering (kun veiledende, startdose/daglige doser bør alltid bestemmes iht. individuell respons og sykdommens alvorlighetsgrad).
Cerebralt ødem: 6-16 mg (opptil 24 mg)/dag, fordelt på 3-4 doser.
Akutt astma: Voksne: 16 mg/dag i 2 dager. Barn: 0,6 mg/kg i 1 eller 2 dager.
Krupp: Barn: 0,15-0,6 mg/kg i 1 enkelt dose.
Akutte hudsykdommer: Daglige doser på 8-40 mg, i enkelte tilfeller opptil 100 mg, som deretter bør nedtitreres iht. kliniske behov.
Aktiv fase av revmatiske sykdommer: Under aktiv fase av systemisk vaskulitt, som polyarteritis nodosa, bør varighet av behandling begrenses til 2 uker i tilfeller med samtidig positiv hepatitt B-serologi. Systemisk lupus erythematosus: 6-16 mg/dag.
Aktiv revmatoid artritt med alvorlig progredierende sykdomsforløp: Ved hurtige destruktive forløp: 12-16 mg/dag. Med ekstraartikulære manifestasjoner: 6-12 mg/dag.
Immunologisk trombocytopeni: Sykluser på 40 mg i 4 dager.
Tuberkuløs meningitt: Sykdom av grad II eller III: I.v. behandling i 4 uker (Uke 1: 0,4 mg/kg/dag. Uke 2: 0,3 mg/kg/dag. Uke 3: 0,2 mg/kg/dag. Uke 4: 0,1 mg/kg/dag.) etterfulgt av oral behandling i 4 uker med startdose på totalt 4 mg/dag med reduksjon på 1 mg hver uke. Sykdom av grad I: I.v. behandling i 2 uker (Uke 1: 0,3 mg/kg/dag. Uke 2: 0,2 mg/kg/dag.) etterfulgt av oral behandling i 4 uker (Uke 3: 0,1 mg/kg/dag; deretter totalt 3 mg/dag med reduksjon på 1 mg hver uke).
Palliativ behandling av neoplastiske sykdommer: 3-20 mg/dag. Svært høye doser på opptil 96 mg kan også brukes.
Forebygging og behandling av kvalme forårsaket av cytostatika, emetogen kjemoterapi som en del av antiemetisk behandling: 8-20 mg før behandling med kjemoterapi, deretter 4-16 mg/dag på dag 2 og 3.
Forebygging og behandling av postoperativt oppkast, som en del av antiemetisk behandling: Enkeltdose på 8 mg før operasjonen.
Behandling av symptomatisk myelomatose, akutt lymfoblastisk leukemi, Hodgkins lymfom og non-Hodgkins lymfom i kombinasjon med andre legemidler: Vanlig dosering er 40 mg eller 20 mg 1 gang daglig.
Langtidsbehandling: For flere tilstander bør det ved langvarig glukokortikoidbehandling, etter innledende behandling, byttes fra deksametason til prednison/prednisolon for å minimere suppresjonen av binyrebarkfunksjonen. Regelmessige legebesøk (inkl. sjekk av synet i intervaller på 3 måneder) anbefales ved langtidsbehandling.
Seponering: Akutt binyrebarksvikt kan oppstå etter brå seponering av langvarig behandling med høye doser glukokortikoider. Glukokortikoiddoser bør trappes ned gradvis i slike tilfeller og behandlingen seponeres gradvis. Følgende risikoer bør tas i betraktning ved avbrytning eller seponering av langvarig behandling: Forverring eller tilbakefall av underliggende sykdom, akutt nedsatt binyrefunksjon, kortikosteroid seponeringssyndom, se Bivirkninger.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ved alvorlig leversykdom kan dosejustering være nødvendig (deksametasons biologiske effekter kan bli forsterket pga. langsommere metabolisme og hypoalbuminemi). Nedsatt nyrefunksjon: Ved aktiv hemodialyse kan det være behov for dosejustering pga. økt clearance. Barn: Utskillelse er tilsvarende som hos voksne, så lenge dosen justeres iht. kroppsoverflaten. Dosering bør planlegges mtp. mulige effekter på vekst og utvikling samt tegn på binyresuppresjon. Se også Forsiktighetsregler. Eldre: Plasmanivået kan være forhøyet, og eliminasjonen langsommere enn hos yngre pasienter. Dosen bør derfor justeres tilsvarende. Se også Forsiktighetsregler.
Administrering: Når behandling annenhver dag ikke er mulig, kan hele døgndosen vanligvis tas som 1 enkeltdose på morgenen. Noen pasienter har imidlertid behov for å fordele døgndoser. Dosen(e) bør tas med mat eller etter mat for å minimere irritasjon i mage-tarmkanalen. Drikke som inneholder alkohol eller koffein bør unngås. Kan deles i 2 like deler (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Systemiske infeksjoner, med mindre spesifikk antiinfektiv behandling er iverksatt. Mage- eller duodenalsår. Vaksinering med levende vaksiner under behandling med høye terapeutiske deksametasondoser (og andre kortikosteroider) pga. muligheten for virusinfeksjoner.

Forsiktighetsregler

Mot følgende sykdommer bør behandling kun iverksettes på sterk indikasjon og, dersom nødvendig, med tilleggsbehandling med antiinfektiva: Akutte virusinfeksjoner, HBsAG-positiv kronisk aktiv hepatitt, ca. 8 uker før til 2 uker etter vaksinasjon med levende vaksiner, systemiske mykoser og parasittinfeksjoner (f.eks. nematoder), poliomyelitt, lymfadenitt etter BCG-vaksinasjon, akutte og kroniske bakterielle infeksjoner, ved tidligere tuberkulose (reaktiveringsrisiko) skal det kun brukes under beskyttelse av tuberkulostatika, kjent eller mistenkt strongyloidose (glukokortikoider kan føre til Strongyloides hyperinfeksjon og spredning med utstrakt larvemigrasjon). Deksametasonbehandling bør kun iverksettes på sterk indikasjon og, om nødvendig, med iverksettelse av spesifikk tilleggsbehandling ved: Gastrointestinale sår, alvorlig osteoporose, høyt blodtrykk som er vanskelig å regulere, diabetes mellitus som er vanskelig å kontrollere, psykiatriske lidelser (også tidligere lidelser), trangvinkelglaukom og åpenvinkelglaukom, hornhinneulcerasjoner og hornhinneskader, alvorlig hjertefeil. Nedsatt binyrebarkfunksjon: Nedsatt binyrebarkfunksjon kan vedvare i flere måneder, i noen tilfeller >1 år, etter seponering, avhengig av dose og behandlingsvarighet. Midlertidig doseøkning under forhold som forårsaker fysisk stress (traume, operasjon, fødsel osv.) kan være nødvendig. Pga. mulig risiko i stressende situasjoner bør et steroidkort eller tilsvarende gis til pasienter som gjennomgår langtidsbehandling. Selv i tilfeller med forlenget nedsatt binyrebarkfunksjon etter seponering, kan bruk av glukokortikoider være nødvendig i fysisk stressende situasjoner. Akutt behandlingsindusert nedsatt binyrebarkfunksjon kan minimeres ved langsom dosereduksjon frem til et planlagt seponeringstidspunkt. Seponering: Se Dosering. Anafylaktisk reaksjon: Alvorlig anafylaktisk reaksjon kan forekomme. Tendinitt: Risikoen er økt ved samtidig bruk av fluorokinoloner. Eksisterende myasthenia gravis: Kan forverres i begynnelsen av behandlingen. Synsforstyrrelser: Kan forekomme ved bruk av kortikosteroider. Intestinal perforasjon: Pga. risiko for intestinal perforasjon skal deksametason kun brukes i hastesituasjoner og under hensiktsmessig overvåkning ved alvorlig ulcerøs kolitt med risiko for perforasjon, divertikulitt og enteroanastomoser (umiddelbart etter operasjon). Tegn på peritoneal irritasjon etter gastrointestinal perforasjon kan være fraværende hos pasienter som får høye glukokortikoiddoser. Diabetikere: Økt behov for insulin eller orale antidiabetika må tas i betraktning. Kardiovaskulære sykdommer: Regelmessige blodtrykksmålinger er nødvendig, særlig ved høye doser og ved problemer med å regulere høyt blodtrykk. Pga. risiko for forverring, bør pasienter med alvorlig nedsatt hjertefunksjon overvåkes nøye. Bradykardi kan oppstå ved bruk av høye doser. Myokardruptur er rapportert og forsiktighet bør utvises hos pasienter som nylig har hatt hjerteinfarkt. Infeksjoner: Deksametason kan maskere symptomer på eksisterende infeksjon eller infeksjon under utvikling. Langvarig bruk av selv lave doser kan gi økt risiko for infeksjoner (inkl. opportunistiske infeksjoner). Enkelte virussykdommer (vannkopper, meslinger) kan bli svært alvorlige. Barn og immunsvekkede som tidligere ikke har hatt vannkopper eller meslinger er spesielt utsatt. Dersom slike personer har vært i kontakt med andre med meslinger eller vannkopper under samtidig glukokortikoidbehandling, bør det om nødvendig iverksettes forebyggende behandling. Vaksinasjon: Vaksinasjon med inaktive vaksiner lar seg alltid gjøre. Det bør imidlertid bemerkes at en immunreaksjon, og dermed vellykket inokulering, kan la seg påvirke av høye kortikosteroiddoser. Se også Interaksjoner. Metabolske sykdommer: Ved høye doser bør tilstrekkelig kalsiuminntak, natriumkontroll, samt serumkaliumnivåer overvåkes. Forebyggende behandling mot osteoporose anbefales og medisinsk tilleggsbehandling bør vurderes ved eksisterende osteoporose. Migrene: Bør brukes med forsiktighet ved migrene, da kortikosteroider kan gi væskeretensjon. Ulike psykologiske forandringer: Kan oppstå, hvorav eufori er mest vanlig. Depresjon, psykotiske reaksjoner og selvmordstendenser kan også oppstå. Disse sykdommene kan være alvorlige. Oppstår vanligvis innen noen dager eller uker etter behandlingsoppstart. Mer sannsynlig å oppstå ved høye doser. De fleste går over ved dosereduksjon eller seponering. Det kan imidlertid være behov for behandling av disse. I noen tilfeller har mentale plager oppstått ved dosereduksjon eller seponering. Cerebralt ødem eller økt intrakranielt trykk: Bør ikke brukes i forbindelse med hodeskader. Øvrige: Feokromocytom krise (kan være fatalt) er rapportert. Preparatet bør kun gis ved mistenkt eller påvist feokromocytom etter hensiktsmessig nytte-/risikovurdering. Spedbarn, barn og ungdom: Kortikosteroider gir en doseavhengig veksthemming hos spedbarn, barn og ungdom (kan gi tidlig lukking av epifysen, som kan være irreversibelt). Langvarig behandling hos barn og ungdom bør derfor kun iverksettes på svært sterk indikasjon, og vekstraten bør kontrolleres regelmessig. Premature spedbarn: Data viser langvarige bivirkninger på nevrologisk utvikling etter tidlig behandling (<96 timer) av premature spedbarn med kronisk lungesykdom ved startdoser på 0,25 mg/kg 2 ganger daglig. Eldre: Bivirkninger kan få alvorlige konsekvenser, spesielt hos eldre, primært osteoporose, hypertensjon, hypokalemi, diabetes, økt mottakelighet for infeksjoner og hudatrofi. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig for å forhindre livstruende reaksjoner. Påvirkning på diagnostiske tester: Glukokortikoider kan dempe hudreaksjoner ved allergitester. De kan også påvirke nitroblått-tetrazoliumprøver for bakterielle infeksjoner og gi falskt negativt resultat. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet kan gi forvirringstilstand, hallusinasjoner, svimmelhet, somnolens, fatigue, synkope og tåkesyn. Dersom pasienten blir påvirket, skal det gis instruksjoner om å unngå bilkjøring, bruk av maskiner eller utføring av risikofylt arbeid under behandling.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se H02A B02
NSAID: NSAID kan øke forekomst og/eller alvorlighetsgrad av magesår. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av ASA ved hypoprotrombinemi. Nyreclearance av salisylater økes ved kortikosteroidbruk. Antidiabetika: Kortikosteroider reduserer effekten av antidiabetika. Hyppigere blod- og urinprøver av diabetikere bør tas i behandlingsstarten. Acetazolamid, loop-, tiazid- og kaliumsparende diuretika, amfotericin B (i.v.), gluko- og mineralkortikoider, tetrakosaktid og laksantia: Hypokalemisk effekt av disse vil øke. Karbenoksolon: Øker risikoen for hypokalemi. Klorokin, hydroksyklorokin og meflokin: Øker risikoen for myopatier og kardiomyopatier. Antihypertensiver: Effekten av antihypertensiver kan påvirkes av kortikosteroider. Talidomid: Tilfeller av toksisk epidermal nekrolyse er rapportert. Vaksiner: Effekten av vaksiner kan bli redusert. Vaksinering med levende vaksiner er kontraindisert (vaksinering bør i dette tilfellet utsettes i minst 3 måneder etter fullført behandling). Andre former for immunisering under høydosebehandling er risikabelt pga. risikoen for nevrologiske komplikasjoner, samt redusert eller fraværende forhøyning i antistofftiter (sammenlignet med forventede verdier) og dermed en lavere beskyttelseseffekt. De som har fått kortikosteroider lokalt (parenteralt) eller over en kort periode (<2 uker) ved lavere doser kan imidlertid immuniseres. Kolinesterasehemmere: Samtidig bruk kan gi alvorlig muskelsvakhet hos pasienter med myasthenia gravis. Dersom mulig bør kolinesterasehemmere seponeres minst 24 timer før oppstart med kortikosteroider. Fluorokinoloner: Risikoen for tendinitt og seneruptur er økt. CYP3A-hemmere, kobicistat: Samtidig behandling forventes å øke risikoen for systemiske kortikosteroidbivirkninger. CYP3A4-induktorer: Samtidig bruk kan gi redusert plasmakonsentrasjon av deksametason. Aminoglutetimid: Kan fremskynde metabolismen av deksametason. Dersom nødvendig, bør deksametasondosen justeres. Gallesyrebindende midler (f.eks. kolestyramin): Kan redusere absorpsjonen av deksametason. Topikale gastrointestinale legemidler, antacida, medisinsk kull: Redusert gjenopptak av glukokortikoider er beskrevet og bør administreres hver for seg med et intervall på minst 2 timer. CYP3A-hemmere: Kan gi økt plasmakonsentrasjon og redusert clearance av deksametason. Ved behov bør deksametasondosen reduseres. Ketokonazol kan hemme kortikosteroidsyntesen i binyrene og gi binyreinsuffisiens ved seponering av kortikosteroid. Østrogener: Kan hemme metabolismen av visse kortikosteroider og dermed forsterke effekten. CYP3A4-substrater: Deksametason er en moderat CYP3A4-induktor og samtidig bruk med CYP3A4-substrater kan gi økt clearance og redusert plasmakonsentrasjon av disse stoffene. Tuberkulostatika: Redusert plasmakonsentrasjon av isoniazid er sett. Pasienten bør overvåkes nøye. Ciklosporin: Samtidig bruk kan gi økt effekt av begge stoffene. Prazikvantel: Redusert plasmakonsentrasjon av prazikvantel gir økt risiko for behandlingssvikt pga. økt metabolisme av deksametason i lever. Orale antikoagulantia (kumarin): Samtidig behandling kan enten forsterke eller redusere effekten av orale antikoagulantia. Pasienten bør overvåkes nøye (kontroller på dag 8, deretter hver 2. uke under og etter behandling). Atropin og andre antikolinergika: Økning av intraokulært trykk kan sees ved samtidig bruk. Ikke-depolariserende muskelrelaksantia: Muskelrelakserende effekt kan vare lenger. Somatotropin: Effekten av veksthormonet kan bli redusert. Protirelin: Redusert forhøyning av TSH kan sees.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Passerer placenta. Bruk av kortikosteroider hos drektige dyr kan gi abnormiteter ved fosterutvikling, inkl. ganespalte, intrauterin veksthemming og effekt på hjernens vekst og utvikling. Økt forekomst av medfødte abnormiteter, som leppe-/ganespalte hos mennesker er ikke påvist. Langvarig eller gjentatt kortikosteroidbehandling ved graviditet øker risikoen for intrauterin veksthemming. Hos nyfødte eksponert for kortikosteroider før fødsel er det økt risiko for binyreinsuffisiens, som under normale omstendigheter gjennomgår spontan regresjon etter fødselen, og som sjelden er av klinisk betydning. Preparatet bør kun forskrives ved graviditet dersom fordel oppveier risiko for mor og barn, særlig i 1. trimester.
Amming: Glukokortikoider utskilles i morsmelk. Utilstrekkelige data vedrørende utskillelse av deksametason i human morsmelk. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Hos spedbarn der moren bruker høye doser systemiske kortikosteroider over lengre perioder kan det forekomme en grad av binyreinsuffisiens.
Fertilitet: Deksametason reduserer testosteronbiosyntese og endogen ACTH-sekresjon, som har en effekt på spermatogenese og ovariesyklus.
Deksametason

Bivirkninger

Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Leukocytose, lymfopeni, eosinopeni, polycytemi, unormal koagulasjon. Endokrine: Hemming av hypothalamus-hypofyse-binyrebark (HPA)-aksen og induksjon av Cushings syndrom, sekundær binyre- og hypofyseinsuffisiens, veksthemming (hos spedbarn, barn og ungdom), forstyrret menstruasjon og amenoré, hirsutisme. Gastrointestinale: Dyspepsi, abdominal distensjon, magesår med perforasjon og blødning, akutt pankreatitt, ulcerøs øsofagitt, øsofageal candidiasis, flatulens, kvalme, oppkast. Hjerte/kar: Ruptur av hjertemuskelen etter nylig myokardinfarkt, dilatert kardiomyopati, hjertesvikt hos predisponerte pasienter, kardial dekompensasjon, hypertensjon, vaskulitt, økt aterosklerose og risiko for trombose/tromboembolisme. Hud: Hypertrikose, hudatrofi, telangiektasi, strekkmerker, erytem, steroidakne, petekkier, ekkymose, allergisk dermatitt, urticaria, angionevrotisk ødem, tynt hår, pigmentforstyrrelser, økt skjørhet av kapillærene, perioral dermatitt, hyperhidrose, økt forekomst av bloduttredelser. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner, inkl. anafylaksi, immunsuppresjon. Infeksiøse: Økt mottakelighet for, eller forverring av (latente) infeksjoner. Kjønnsorganer/bryst: Impotens. Luftveier: Hikke. Muskel-skjelettsystemet: Prematur lukking av epifyseskivene, osteoporose, frakturer i ryggrad og rørknokler, aseptisk nekrose av femur og humerus, seneruptur, proksimal myopati, muskelsvakhet, tap av muskelmasse. Nevrologiske: Økt intrakranielt trykk med papilleødem hos barn, vanligvis etter seponering, manifestasjon av latent epilepsi, økt anfall ved påvist epilepsi, vertigo, hodepine. Psykiske: Psykisk avhengighet, depresjon, insomni, forverring av schizofreni, psykiske lidelser fra eufori til manifest psykose. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning, negativ protein- og kalsiumbalanse, økt appetitt, natrium- og vannretensjon, kaliumtap, hypokalemisk alkalose, manifestasjon av latent diabetes mellitus, svekket karbohydrattoleranse med økt behov for økt dose ved behandling med antidiabetika, hyperkolesterolemi, hypertriglyseridemi. Øye: Økt intraokulært trykk, glaukom, papilleødem, katarakt, primært med posterior subkapsulær uklarhet, atrofi av hornhinne og sklera, økte virus-, sopp- og bakterieinfeksjoner i øyet, forverring av symptomer relatert til hornhinnesår, tåkesyn. Øvrige: Nedsatt respons på vaksiner og hudtester. Forsinket sårtilheling, ubehag, malaise, steroid seponeringssyndrom (en for rask reduksjon av kortikosteroiddosen etter langvarig behandling kan føre til akutt binyreinsuffisiens, hypotensjon og død). Seponeringssyndrom kan vise seg i form av feber, myalgi, artralgi, rhinitt, konjunktivitt, smertefulle knuter i huden som klør og vekttap.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Akutt toksisitet og/eller død etter overdose er sjelden. Overdosering eller langvarig bruk kan forverre bivirkninger.
Behandling: Symptomatisk.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For glukokortikoider H02A B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Kortikosteroid med glukokortikoid, antiinflammatorisk, antiallergisk, antipyretisk og immunsuppressiv effekt.
Absorpsjon: Tmax: 1-2 timer.
Proteinbinding: Ca. 77%.
Halveringstid: T1/2 i plasma ca. 3,6 ± 0,9 timer. Biologisk t1/2 36-54 timer.
Metabolisme: Primært i lever, men også i nyrene.
Utskillelse: I urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys og fuktighet.

Sist endret: 20.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

10.01.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Dexamethasone Krka, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
4 mg20 stk. (endose)
080431
Blå resept
Byttegruppe
321,60CSPC_ICON
100 stk. (endose)
526496
Blå resept
Byttegruppe
1463,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acth (adrenokortikotropt hormon, kortikotropin): Hormon som dannes i hypofysens forlapp. Stimulerer dannelse og utskillelse av kortisol i binyrebarken.

alkalose: Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angionevrotisk ødem (angioødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

asa (acetylsalisylsyre): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

aterosklerose (åreforkalkning): Avleiring på innsiden av blodårene, slik at åreveggene blir tykkere og blodpassasjen trangere. Avleiringen består av fett (spesielt kolesterol), betennelsesceller og produkter av disse.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

binyrebarksvikt: Tilstand der utskillelsen av steroidhormoner fra binyrebarken er for lav i forhold til kroppens behov.

bradykardi (refleksbradykardi, langsom puls): Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cushings syndrom: Et symptomkompleks som er forårsaket av langvarig utsettelse av for høye nivåer av glukokortikoider fra binyrebarken, eller også noen ganger langtidsbehandling med glukokortikoider som legemiddel. Syndromet kan gi fedme som spesielt gir seg utslag i ansikt, hals og overkropp. Andre symptomer kan være benskjørhet, høyt blodtrykk, maskulin behåring, menstruasjonsopphør og for mye kroppsvæske.

cyp3a-hemmer: Se CYP3A4-hemmer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, fenobarbital (fenemal), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel).

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

divertikulitt (betennelse i divertikler): Betennelse i vevet rundt en divertikkel.

duodenalsår (ulcus duodeni, tolvfingertarmsår): Sår på tolvfingertarmen, som hovedsakelig er forårsaket av bakterien Helicobacter pylori. Duodenalsår behandles både med legemidler som reduserer syreproduksjonen i magen og med antibiotika som dreper Helicobacter pylori.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

ekkymose (blåmerke, blodutredelse): Liten hudblødning, gir blåmerke.

emetogen: Noe som fremkalle brekninger.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hodgkins lymfom: Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er første hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.

hpa: (HPA: Hypothalamic-Pituitary-Adrenal) En tenkt akse mellom hypothalamus, hypofyse og binyrer; 3 organer som via hormoner/signalstoff påvirker hverandre og regulerer kroppsfunksjoner som metabolisme, hjerte-karsystem, immunsystem, sentranervesystem og reproduksjon.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunologisk trombocytopeni (idiopatisk trombocytopenisk purpura, itp, primær immun trombocytopeni): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

meslinger (morbilli): Barnesykdom som skyldes infeksjon med morbilli-virus. I dag er de fleste vaksinert med MMR-vaksine, og meslinger er derfor en sjelden sykdom i Norge.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

mineralkortikoider: En gruppe kortikosteroider som regulerer vann- og saltbalansen. De påvirker nyrene slik at natrium holdes tilbake i kroppen og kalium utskilles via urinen.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

myelomatose (multippelt myelom, benmargskreft, plasmacellekreft): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

schizofreni: Schizofreni er kjennetegnet ved vesentlige forstyrrelser av tenkning, oppfattelse og følelsesliv som vanskeliggjør samvær med andre, og evnen til å fungere i arbeidsmarkedet. Sykdommens årsak er ukjent, men arv har en stor betydning.

somnolens: Sykelig søvnighet.

tendinitt (senebetennelse, seneskjedebetennelse, tenosynovitt): Senebetennelse er en tilstand med smerte og eventuelt lett hevelse i en muskelsene. Skyldes ofte overbelastning gjennom sport eller arbeid.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

væskeretensjon: Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.