Nivestim

Pfizer

Kolonistimulerende faktor.

ATC-nr.: L03A A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L03A A02
Filgrastim
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 21.02.2018) er utarbeidet av Amgen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 12 MIE/0,2 ml og 30 MIE/0,5 ml: Hver ferdigfylte sprøyte inneh.: Filgrastim 12 mill. enheter (MIE) (120 µg i 0,2 ml), resp. 30 MIE (300 µg i 0,5 ml), iseddik, natriumhydroksid, sorbitol (E 420), polysorbat 80, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Reduksjon i varighet av nøytropeni og insidens av febril nøytropeni ved behandling med standard cytotoksisk kjemoterapi ved malignitet (med unntak av kronisk myelogen leukemi og myelodysplastiske syndromer), og for reduksjon i varighet av nøytropeni hos pasienter som får myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon, og som antas å ha økt risiko for langvarig alvorlig nøytropeni. Sikkerhet og effekt er lik hos voksne og barn behandlet med cytotoksisk kjemoterapi. Mobilisering av stamceller høstet i perifert blod (PBPC). Hos barn eller voksne med alvorlig kongenital, syklisk eller idiopatisk nøytropeni med ANC på ≤0,5 × 109/liter, og tidligere alvorlige eller gjentatte infeksjoner, er langvarig bruk indisert for å øke nøytrofiltallet og for å redusere insidens og varighet av infeksjonsrelaterte hendelser. Behandling av vedvarende nøytropeni (ANC ≤1 × 109/liter) ved fremskreden hiv-infeksjon, for å redusere risiko for bakterielle infeksjoner når andre behandlingsmuligheter for nøytropeni er uegnet.

Dosering

For forbedret sporbarhet av granulocyttkolonistimulerende faktorer (G-CSF) skal preparatnavnet registreres tydelig i pasientens journal. Behandling bør bare gis under oppfølging på onkologiavdeling med erfaring innen G-CSF-behandling og hematologi, og som har nødvendige diagnostiske fasiliteter. Prosedyrer for mobilisering og aferese bør utføres i samråd med avdeling for onkologi-hematologi med adekvat erfaring på området, og hvor monitorering av hematopoetiske stamceller kan utføres på korrekt måte.
Standard cytotoksisk kjemoterapi: Anbefalt dose er 0,5 MIE (5 µg)/kg/dag. 1. dose skal gis minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi. En s.c. dose på 230 µg/m2/dag (4-8,4 µg/kg/dag) er brukt i kliniske studier. Daglig dosering bør fortsette inntil forventet nøytrofil nadir er passert og nøytrofiltallet har nådd normalnivå. Etter standard kjemoterapi ved solide tumorer, lymfomer og lymfoid leukemi, er forventet behandlingstid opptil 14 dager. Etter induksjons- og konsolideringsbehandling for akutt myelogen leukemi kan behandlingstiden være betydelig lenger (opptil 38 dager), avhengig av type cytotoksisk kjemoterapi, dose og hyppighet. Ved cytotoksisk kjemoterapi ser man typisk en forbigående økning i nøytrofiltallet 1-2 dager etter behandlingsstart. For å oppnå varig behandlingsrespons bør imidlertid ikke behandlingen avsluttes før forventet nadir er passert og nøytrofiltallet har nådd normalnivå. Administrering: Daglig s.c. injeksjon eller daglig i.v. infusjon fortynnet i 5% glukoseoppløsning, gitt i løpet av 30 minutter (se Tilberedning/Håndtering). I de fleste tilfeller foretrekkes s.c. injeksjon. En enkeltdosestudie tyder på at i.v. dosering kan redusere effektvarighet; klinisk relevans ved gjentatt bruk er ukjent. Valg av administreringsmåte må avgjøres på bakgrunn av individuelle kliniske forhold.
Pasienter på myeloablativ behandling etterfulgt av benmargstransplantasjon: Anbefalt startdose er 1 MIE (10 µg)/kg/dag. 1. dose bør gis minst 24 timer etter cytotoksisk kjemoterapi og minst 24 timer etter benmargsinfusjon. Straks nøytrofil nadir er passert, skal daglig dose titreres mot nøytrofil respons på følgende måte:

Nøytrofiltall

Dosejustering

>1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Reduser til 0,5 MIE (5 µg)/kg/dag

Deretter, hvis ANC forblir >1 × 109/liter i 3 påfølgende dager

Seponer filgrastim

Dersom ANC (absolutt nøytrofiltall) faller til <1 × 109/liter i løpet av behandlingsperioden, økes filgrastimdosen trinnvis igjen iht. ovenstående tabell. Administrering: Gis som en 30 minutters eller 24-timers i.v. infusjon, eller som kontinuerlig 24-timers s.c. infusjon. Bør fortynnes i 20 ml 5% glukoseoppløsning (se Tilberedning/Håndtering).
For mobilisering av PBPC hos pasienter som får myelosuppressiv eller myeloablativ behandling etterfulgt av autolog transplantasjon av perifere stamceller: Anbefalt dose for PBPC-mobilisering når filgrastim brukes alene, er 1 MIE (10 µg)/kg/dag i 5-7 påfølgende dager. Tidspunkt for leukaferese: 1 eller 2 leukafereser på dag 5 og 6 er ofte tilstrekkelig. Under andre forhold kan flere leukafereser være nødvendig. Doseringen opprettholdes til siste leukaferese. Anbefalt dose for PBPC-mobilisering etter myelosuppressiv kjemoterapi er 0,5 MIE (5 µg)/kg/dag fra 1. dag etter avsluttet kjemoterapi til forventet nøytrofil nadir er passert og nøytrofiltallet har nådd normalnivå. Leukaferese bør utføres i perioden når ANC stiger fra <0,5 × 109/liter til >5 × 109/liter. For pasienter som ikke har fått omfattende kjemoterapi, er 1 leukaferese ofte tilstrekkelig. Under andre forhold anbefales flere leukafereser. Administrering av filgrastim alene for PBPC-mobilisering: Gis som 24 timers kontinuerlig s.c. infusjon eller s.c. injeksjon. For infusjoner fortynnes filgrastim i 20 ml 5% glukoseoppløsning (se Tilberedning/Håndtering). Administrering av filgrastim for PBPC-mobilisering etter myelosuppressiv kjemoterapi: S.c. injeksjon.
For mobilisering av PBPC hos normale donorer før allogen transplantasjon av perifere stamceller: For PBPC-mobilisering hos normale donorer gis filgrastim 1 MIE (10 µg)/kg/dag i 4-5 påfølgende dager. Leukaferese bør starte på dag 5 og fortsette til dag 6 ved behov for å samle 4 × 106 CD34+-celler/kg mottakers kroppsvekt. Administrering: S.c. injeksjon.
Alvorlig kronisk nøytropeni (SNC): Kongenital nøytropeni: Anbefalt startdose er 1,2 MIE (12 µg)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser. Idiopatisk eller syklisk nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,5 MIE (5 µg)/kg/dag som enkeltdose eller fordelt på flere doser. Dosejustering: Bør gis daglig som s.c. injeksjon til nøytrofiltallet er nådd og kan opprettholdes på >1,5 × 109/liter. Ved oppnådd respons, må man finne laveste effektive dose for å opprettholde dette nivået. Daglig bruk over lengre tid kreves for å opprettholde adekvat nøytrofiltall. Etter 1-2 ukers behandling kan startdosen dobles eller halveres avhengig av respons. Deretter kan dosen justeres individuelt i intervaller på 1-2 uker for å opprettholde et gjennomsnittlig nøytrofiltall mellom 1,5-10 × 109/liter. Raskere doseøkning kan vurderes ved alvorlige infeksjoner. I kliniske studier hadde 97% av pasientene som responderte fullstendig respons ved doser på ≤24 µg/kg/dag. Langsiktig sikkerhet er ikke dokumentert ved doser >24 µg/kg/dag ved alvorlig kronisk nøytropeni (SCN). Administrering: S.c. injeksjon.
Hiv-infeksjon: For reversering av nøytropeni: Anbefalt startdose er 0,1 MIE (1 µg)/kg/dag med titrering opptil maks. 0,4 MIE (4 µg)/kg/dag til normalt nøytrofiltall oppnås og kan opprettholdes (ANC >2 × 109/liter). I kliniske studier responderte >90% av pasientene ved disse doseringene, og oppnådde reversering av nøytropeni i løpet av gjennomsnittlig 2 dager. Et lite antall pasienter (<10%) krevde doser opptil 1 MIE (10 µg)/kg/dag for å oppnå reversering av nøytropeni. Opprettholde normalverdier av nøytrofile granulocytter: Når nøytropeni er reversert må man finne laveste effektive dose for opprettholdelse av et normalt nøytrofiltall. Det anbefales å justere startdosen til dosering annenhver dag med 30 MIE (300 µg)/dag. Det kan bli behov for ytterligere dosejustering avhengig av pasientens ANC, for å opprettholde nøytrofiltallet på >2 × 109/liter. I kliniske studier krevdes doser opptil 30 MIE (300 µg)/dag 1-7 dager i uken for å opprettholde ANC >2 × 109/liter, med en median dosehyppighet på 3 dager pr. uke. Bruk over lengre tid kan være nødvendig for å opprettholde ANC >2 × 109/liter. Administrering: S.c. injeksjon.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Barn og ungdom <18 år med alvorlig kronisk nøytropeni (SCN)/kreft: Sikkerhet og effekt som hos voksne som får cytotoksisk kjemoterapi. Anbefalt dosering tilsv. dosen hos voksne som får myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Eldre: Spesialstudier er ikke utført og spesielle doseanbefalinger kan ikke gis.
Tilberedning/Håndtering: Kan fortynnes i 5% glukoseoppløsning ved behov. Fortynning til sluttkonsentrasjon <0,2 MIE (2 μg) pr. ml anbefales ikke på noe tidspunkt. Oppløsningen inspiseres visuelt før bruk. Kun klar oppløsning uten partikler må brukes. Ved fortynning til konsentrasjon <1,5 MIE (15 μg) pr. ml, må humant serumalbumin (HSA) tilsettes til en sluttkonsentrasjon på 2 mg/ml. Skal ikke fortynnes med natriumkloridoppløsning. Fortynnet filgrastim kan adsorberes til glass og plastmaterialer med mindre det fortynnes i 5% glukoseoppløsning; oppløsningen er da kompatibel med glass og en rekke plasttyper, inkl. PVC, polyolefin og polypropylen. Ubrukt legemiddel destrueres i overensstemmelse med lokale krav. Inneholder ikke konserveringsmiddel og sprøytene er til engangsbruk.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Overfølsomhet: Overfølsomhet, inkl. anafylaktiske reaksjoner ved initiell eller påfølgende behandling, er sett. Seponeres permanent ved klinisk signifikant overfølsomhet. Skal ikke gis ved tidligere overfølsomhet for filgrastim eller pegfilgrastim. Pulmonale bivirkninger: Er sett, særlig interstitiell lungesykdom, etter bruk av G-CSF. Pasienter som nylig har hatt lungeinfiltrater eller lungebetennelse, kan ha høyere risiko. Debut av pulmonale symptomer som hoste, feber og dyspné i forbindelse med radiologiske funn som lungeinfiltrater og svekket lungefunksjon, kan være preliminære tegn på akutt lungesviktsyndrom (ARDS). I slike tilfeller bør filgrastim seponeres og egnet behandling igangsettes. Glomerulonefritt: Er sett. Tilfellene opphørte vanligvis etter dosereduksjon eller seponering. Overvåkning vha. urinprøver anbefales. Kapillærlekkasjesyndrom: Er sett etter bruk av G-CSF. Kan være livstruende hvis behandling forsinkes. Kjennetegnes av hypotensjon, hypoalbuminemi, ødem og hemokonsentrasjon. Ved symptomer skal pasienten overvåkes nøye og få standard symptomatisk behandling, som kan inkludere behov for intensivbehandling. Splenomegali/miltruptur: Splenomegali (generelt asymptomatisk) og miltruptur (inkl. fatal) er sett. Miltstørrelse bør monitoreres nøye. Ved smerter i øvre venstre del av abdomen og smerter rundt skulderbladet bør miltrupturdiagnose vurderes. Dosereduksjon er vist å bremse/stanse progresjon av miltforstørrelse ved alvorlig kronisk nøytropeni. Malign cellevekst: G-CSF kan stimulere vekst av myeloide og noen ikke-myeloide celler in vitro. Myelodysplastisk syndrom/kronisk myelogen leukemi: Sikkerhet og effekt ikke dokumentert. Ikke indisert. Spesiell forsiktighet bør utvises for å skille diagnosen blastcelletransformasjon ved kronisk myelogen leukemi fra akutt myelogen leukemi. Akutt myelogen leukemi: Begrensede data om sikkerhet og effekt ved sekundær AML. Bør gis med forsiktighet. Sikkerhet og effekt hos de novo AML-pasienter <55 år med god cytogenetikk (t(8;21), t(15;17), og inv (16)) er ikke dokumentert. Trombocytopeni: Er sett. Platetall bør overvåkes nøye de første få behandlingsukene. Spesiell forsiktighet ved midlertidig seponering eller dosereduksjon ved alvorlig kronisk nøytropeni med utvikling av trombocytopeni. Leukocytose: Leukocytter ≥100 × 109/liter er sett hos <5% ved doser >0,3 MIE (3 µg)/kg/dag. Bivirkninger med direkte sammenheng med denne leukocytosegraden er ikke sett. Leukocyttnivået bør imidlertid kontrolleres jevnlig under behandlingen. Dersom leukocyttallet stiger >50 × 109/liter etter forventet nadir, avsluttes behandlingen umiddelbart. Dersom leukocyttallet stiger til >70 × 109/liter ved administrering for PBPC-mobilisering, skal behandlingen avsluttes eller dosen reduseres. Immunogenitet: Potensial for immunogenitet. Hastighet på antistoffdannelse mot filgrastim er generelt lav. Antistoffbinding forekommer, men er ikke forbundet med nøytraliserende aktivitet. Aortitt: Er sett hos friske og kreftpasienter etter at G-CSF er gitt, men opphører ofte etter seponering. Symptomer inkluderer feber, magesmerter, sykdomsfølelse, ryggsmerter og økte inflammasjonsmarkører. Komorbiditeter: Bærere av sigdcellegen og sigdcellesykdom: Sigdcellekriser (inkl. fatale), er sett ved bruk hos bærere av sigdcellegen eller ved sigdcellesykdom. Forsiktighet utvises ved forskrivning til slike pasienter. Osteoporose: Monitorering av bentetthet kan være indisert ved underliggende osteoporotiske bensykdommer og kontinuerlig behandling >6 måneder. Kreftpasienter: Skal ikke brukes til å øke dosen av cytotoksisk kjemoterapi utover etablert doseringsregime. Risiko forbundet med økte doser kjemoterapi: Spesiell forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter på høydose kjemoterapi, da forbedret tumorresultat ikke er dokumentert. Økte doser av kjemoterapeutiske midler kan føre til økt toksisitet, inkl. virkninger på hjerte- og lungefunksjonen, nervesystemet og huden (se Felleskatalogtekst for aktuelle kjemoterapeutiske legemidler som benyttes). Effekt av kjemoterapi på erytrocytter og trombocytter: Filgrastim monoterapi utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressiv kjemoterapi. Pga. muligheten for å få høyere doser kjemoterapi (f.eks. fulle doser etter forskrevet regime), kan pasienten være utsatt for høyere risiko for trombocytopeni og anemi. Jevnlig kontroll av blodplatetall og hematokrit anbefales. Spesiell forsiktighet bør utvises ved bruk av enkle eller kombinerte kjemoterapeutiske midler som kan gi alvorlig trombocytopeni. Det er påvist at bruk av filgrastimmobiliserte PBPC kan redusere graden og varigheten av trombocytopeni etter myelosuppressiv eller myeloablativ kjemoterapi. Andre spesielle forsiktighetsregler: Filgrastimeffekten ved betydelig redusert antall myeloide stamceller er ikke undersøkt. Filgrastim virker primært på nøytrofile forløpere for å øke de nøytrofile verdiene. Ved redusert antall forløpere kan derfor den nøytrofile responsen bli svakere (som hos pasienter behandlet med omfattende radioterapi eller kjemoterapi, eller som har benmargsinfiltrasjon av tumorer). Tilfeller av vaskulære sykdommer er sett, inkl. venookklusiv sykdom og forstyrrelser i væskevolumet, hos pasienter som gjennomgår høydose kjemoterapi etterfulgt av transplantasjon. Transplantat-mot-vert-sykdom og dødsfall hos pasienter som mottar G-CSF etter allogen benmargstransplantasjon er sett. Økt hematopoetisk aktivitet i benmargen som respons på vekstfaktorbehandling er assosiert med transiente unormale funn ved billeddiagnostikk av skjelettet. Dette bør tas med i betraktningen ved tolking av resultater fra billeddiagnostikk av skjelettet. Pasienter som gjennomgår PBPC-mobilisering: Mobilisering: Det finnes ingen prospektive, randomiserte sammenligninger av de to anbefalte mobiliseringsmetodene (filgrastim alene eller i kombinasjon med myelosuppressiv kjemoterapi) innenfor samme pasientpopulasjon. Variasjonsgraden mellom individuelle pasienter og mellom laboratorieanalyser av CD34+-celler betyr at direkte sammenligninger mellom ulike studier er vanskelig. Det er derfor vanskelig å anbefale en optimal metode. Valg av mobiliseringsmetode bør vurderes sammen med behandlingsmålene for den enkelte pasient. Tidligere eksponering for cytotoksiske midler: Pasienter som tidligere har gjennomgått svært omfattende myelosuppressiv behandling, vil kanskje ikke vise tilstrekkelig mobilisering av PBPC til å oppnå anbefalt minimumresultat (≥2 × 106 CD34+-celler/kg) eller samme grad av akselerasjon i økningen av blodplatetallet. Enkelte cytotoksiske midler viser særlig toksisitet for den hematopoetiske stamcellepoolen og kan ha uheldig påvirkning på stamcellemobilisering. Midler som melfalan, karmustin (BCNU) og karboplatin kan redusere stamcelletallet dersom de gis over lengre perioder i forkant av forsøk på stamcellemobilisering. Bruk av melfalan, karboplatin eller BCNU sammen med filgrastim har imidlertid vist seg å ha positiv effekt på stamcellemobilisering. Når en PBPC-transplantasjon planlegges, anbefales det å planlegge prosedyren for stamcellemobilisering på et tidlig stadium av behandlingen. Det bør vies særlig oppmerksomhet mot antall stamceller som er mobilisert hos slike pasienter før det gis høydose kjemoterapi. Dersom resultatene er utilstrekkelige, målt etter kriteriene ovenfor, bør andre behandlingsformer som ikke krever stamcellestøtte vurderes. Vurdering av stamcelleresultat: Ved vurdering av antall stamceller som er høstet, bør det legges særlig vekt på kvantifiseringsmetoden. Resultatene av cytometriske flytanalyser for antall CD34+-celler varierer avhengig av metodens presisjon. Anbefalinger mht. tall basert på studier utført i andre laboratorier, må derfor tolkes med forsiktighet. Statistiske analyser av forholdet mellom antall CD34+-celler som ble reinfundert og hastigheten på nydannelsen av blodplater etter høydose kjemoterapi indikerer et komplekst, men kontinuerlig forhold. Anbefalingen om et minimumsresultat på ≥2 × 106 CD34+-celler/kg er basert på publiserte erfaringer som har resultert i tilstrekkelig hematologisk rekonstitusjon. Resultater over dette minimum synes å sammenfalle med en raskere bedring, mens lavere tall sammenfaller med en langsommere bedring. Normale donorer som gjennomgår PBPC-mobilisering: PBPC-mobilisering gir ingen direkte kliniske fordeler for normale donorer, og bør kun vurderes mht. allogen stamcelletransplantasjon. PBPC-mobilisering bør kun vurderes hos donorer som tilfredsstiller normale kliniske og laboratoriemessige utvelgelseskriterier for stamcelledonasjon. Særlig oppmerksomhet bør utvises for hematologiske verdier og infeksjonssykdommer. Sikkerhet og effekt hos normale donorer <16 år eller >60 år er ikke vurdert. Forbigående trombocytopeni (<100 × 109/liter) etter filgrastimbruk og leukaferese er sett hos 35% av studiepersonene. Blant disse ble det sett 2 tilfeller med platetall <50 × 109/liter som følge av leukafereseprosedyren. Ved behov for mer enn én leukaferese, bør man være særlig oppmerksom på donorer med platetall <100 × 109/liter før leukaferese; generelt skal ikke aferese utføres ved platetall <75 × 109/liter. Leukaferese bør ikke utføres hos donorer som står på antikoagulantia eller som har kjente koagulasjonsforstyrrelser. Donorer som får G-CSF for PBPC-mobilisering, bør monitoreres til hematologiske verdier normaliseres. Forbigående cytogene avvik er sett hos normale donorer etter G-CSF-behandling, betydningen er ukjent. Risiko for stimulering av en malign myeloid kloning kan ikke utelukkes. Det anbefales at aferesesenteret gjennomfører en systematisk registrering og sporing av stamcelledonorer i minst 10 år, for å sikre monitorering av langtidssikkerhet. Mottakere av allogene PBPC mobilisert med filgrastim: Tilgjengelige data indikerer at immunologisk interaksjon mellom allogen PBPC-transplantat og mottakeren kan ha sammenheng med økt risiko for akutt og kronisk GvHD, sammenlignet med benmargstransplantasjon. Pasienter med SCN: Skal ikke gis til pasienter med alvorlig kongenital nøytropeni ved leukemi eller tegn til leukemisk utvikling. Blodcelletall: Andre blodcelleforandringer kan forekomme, inkl. anemi og forbigående økning av antall myeloide stamceller, som krever nøye monitorering av celletall. Transformasjon til leukemi eller myelodysplastisk syndrom: Spesiell forsiktighet bør utvises ved diagnostisering av SNC for å skille dette fra andre hematopoetiske forstyrrelser som aplastisk anemi, myelodysplasi og myeloid leukemi. Fullstendig blodcelletelling med differensialtelling og platetall og evaluering av benmargsmorfologi og karyotype bør utføres før behandling. Det er lav forekomst (ca. 3%) av myelodysplastiske syndromer (MDS) eller leukemi hos pasienter i kliniske studier med SNC behandlet med filgrastim (bare sett ved kongenital nøytropeni). MDS og leukemi er naturlige komplikasjoner forbundet med sykdommen, og ev. sammenheng med filgrastimbehandling er ikke fastslått. Ca. 12% av pasientene som hadde normale cytogenetiske evalueringer ved baseline, viste seg ved senere rutinekontroller å ha abnormiteter, inkl. monosomi 7. Det er usikkert om langtidsbehandling ved SCN predisponerer for cytogenetiske abnormiteter, MDS eller leukemisk transformasjon. Det anbefales å utføre morfologiske og cytogenetiske benmargsundersøkelser med jevne mellomrom (ca. hver 12. måned). Andre spesielle forsiktighetsregler: Årsaker til forbigående nøytropeni, som virusinfeksjoner, må utelukkes. Hematuri er vanlig, og proteinuri forekommer hos et lite antall, og bør monitoreres jevnlig ved urinprøver. Sikkerhet og effekt hos nyfødte og pasienter med autoimmun nøytropeni er ikke dokumentert. Pasienter med hiv-infeksjon: Blodcelletall: Absolutt nøytrofiltall (ANC) må monitoreres nøye, spesielt i løpet av de første behandlingsukene. Enkelte pasienter kan respondere meget raskt på 1. dose og få betydelig økning i nøytrofiltallet. Det anbefales at ANC måles daglig de første 2-3 dagene, og deretter minst 2 ganger i uken de første 2 ukene, og 1 gang i uken eller 1 gang annenhver uke under vedlikeholdsbehandling. Under periodisk dosering med 30 MIE (300 µg)/dag kan det være store variasjoner i pasientens ANC over tid. For å fastslå pasientens bunnverdi eller nadir ANC, anbefales det at det blir tatt blodprøver til ANC-måling umiddelbart før enhver planlagte dosering. Risiko forbundet med økte doser av myelosuppressive legemidler: Behandling med filgrastim alene utelukker ikke trombocytopeni og anemi som følge av myelosuppressive legemidler. Pga. muligheten for å få høyere doser eller et større antall av disse legemidlene med filgrastimbehandling, kan pasienten ha høyere risiko for å utvikle trombocytopeni og anemi. Jevnlig monitorering av blodbildet anbefales (se ovenfor). Infeksjoner og malignitet som forårsaker myelosuppresjon: Nøytropeni kan skyldes benmargsinfiltrerende opportunistiske infeksjoner som Mycobacterium avium-kompleks eller malignitet, som f.eks. lymfom. Ved kjente benmargsinfiltrerende infeksjoner eller malignitet, vurderes egnet behandling av underliggende tilstand i tillegg til filgrastimadministrering for behandling av nøytropeni. Filgrastimeffekten på nøytropeni forårsaket av benmargsinfiltrerende infeksjon eller malignitet er ikke godt dokumentert. Alle pasienter: Stempelpropp til sprøyte og nålehette er ikke laget av naturgummilateks. Hjelpestoffer: Inneholder sorbitol (E 420) og bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse. Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium, dvs. praktisk talt natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ha liten påvirkning. Administrering kan gi svimmelhet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L03A A02
Sikkerhet og effekt av filgrastim gitt samme dag som myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi er ikke fullstendig dokumentert. Filgrastim anbefales ikke gitt i perioden fra 24 timer før og 24 timer etter kjemoterapi pga. raskt delende myeloide cellers følsomhet for myelosuppressiv cytotoksisk kjemoterapi. Preliminær dokumentasjon fra et lite antall pasienter behandlet samtidig med filgrastim og 5-fluorouracil, indikerer at graden av nøytropeni kan forverres. Mulig interaksjon med andre hematopoetiske vekstfaktorer og cytokiner er hittil ikke undersøkt. Litium bidrar til frigjøring av nøytrofile granulocytter, og det er sannsynlig at litium kan forsterke effekten av filgrastim. Det er imidlertid ikke vist at en slik interaksjon er skadelig, selv om interaksjonen ikke er spesielt undersøkt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Anbefales ikke. Ingen/begrensede data. Går over i placenta. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Økt forekomst av embryotap er sett hos kaniner ved mange ganger klinisk dosering og ved maternal toksisitet.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes kan ikke utelukkes. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Påvirker ikke reproduksjonsevne eller fertilitet hos hann- eller hunnrotter.
Filgrastim

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi1. Gastrointestinale: Diaré1, oppkast1, kvalme. Hud: Alopesi. Muskel-skjelettsystemet: Smerter i muskel-skjelettsystemet. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Fatigue, betennelse i slimhinner, pyreksi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Splenomegali, redusert hemoglobin1. Gastrointestinale: Smerter i munnen, forstoppelse1. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Utslett, erytem. Infeksiøse: Sepsis, bronkitt, øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon. Lever/galle: Hepatomegali, økt alkalisk fosfatase i blodet. Luftveier: Hemoptyse, dyspné, hoste, orofaryngal smerte1, epistaksis. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske: Svimmelhet, hypoestesi, parestesier. Nyre/urinveier: Dysuri, hematuri. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt1, økt laktatdehydrogenase i blodet. Øvrige: Brystsmerter, smerter, asteni, sykdomsfølelse1, perifert ødem1, reaksjon på transfusjon1. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Hjerte/kar: Venookklusiv sykdom2. Hud: Makulopapuløst utslett. Immunsystemet: Overfølsomhet, overfølsomhet mot legemidler, transplantat-mot-vert-sykdom3. Lever/galle: Økt ASAT, økt γ-GT. Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom, lungesvikt, lungeødem, lungeblødning, interstitiell lungesykdom, lungeinfiltrasjon, hypoksi. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nyre/urinveier: Proteinuri. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi, økt urinsyre i blodet. Øvrige: Reaksjon på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Miltruptur, sigdcelleanemi med krise. Hjerte/kar: Kapillærlekkasjesyndrom4, aortitt. Hud: Kutan vaskulitt, Sweets syndrom (akutt febril nøytrofil dermatose). Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Muskel-skjelettsystemet: Redusert bentetthet, forverring av revmatoid artritt. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt, unormal urin. Stoffskifte/ernæring: Redusert blodsukker, pseudogikt (kondrokalsinosepyrofosfat), forstyrrelser i væskevolum. Barn: Sikkerhet og effekt som hos voksne. Muskel-skjelettsmerter er konsekvent rapportert. Redusert bentetthet og osteoporose ved alvorlig kronisk nøytropeni under kronisk behandling med filgrastim er rapportert. Eldre: Ikke sett generelle forskjeller i sikkerhet eller effekt hos pasienter >65 år sammenlignet med yngre pasienter (>18 år). 1Forbundet med følgesykdom av underliggende malignitet eller cytotoksisk kjemoterapi. 2Etter markedsføring er det observert tilfeller hos pasienter som gjennomgikk benmargstransplantasjon eller PBPC-mobilisering. 3GvHD og dødsfall er rapportert hos pasienter etter allogen benmargstransplantasjon. 4Kapillærlekkasjesyndrom har generelt oppstått hos pasienter med fremskredne, ondartede sykdommer, sepsis, som bruker flere kjemoterapilegemidler eller gjennomgår aferese.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Effekt av overdosering er ikke fastslått. Dersom behandlingen avsluttes, reduseres vanligvis det sirkulerende nøytrofiltallet med 50% innen 1-2 dager, og vender tilbake til normale verdier innen 1-7 dager.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For kolonistimulerende faktorer L03A A

Egenskaper

Klassifisering: Cytokin (G-CSF).
Virkningsmekanisme: Regulerer produksjon og frigjøring av funksjonelle nøytrofile granulocytter fra benmargen. Gir markert økning i antall perifere nøytrofile granulocytter i blodet innen 24 timer, med en mindre økning i monocytter. Ved SCN kan filgrastim indusere en mindre økning i antall sirkulerende eosinofiler og basofiler i forhold til baseline; noen av disse pasientene kan ha eosinofili eller basofili allerede før behandlingen. Økningen av antallet nøytrofile granulocytter er doseavhengig ved anbefalt dosering. Nøytrofile granulocytter produsert som respons på filgrastim, viser normal eller forsterket funksjon. Etter avsluttet behandling reduseres antallet sirkulerende nøytrofile granulocytter med 50% innen 1-2 dager, og normale nivåer oppnås innen 1-7 dager. Bruk av filgrastim, enten alene eller etter kjemoterapi, mobiliserer hematopoetiske stamceller i perifert blod. Disse autologe PBPC kan høstes og infunderes etter høydose cytotoksisk behandling, enten i stedet for eller i tillegg til benmargstransplantasjon. Infusjon av PBPC akselererer hematopoetisk restitusjon og reduserer varigheten av risikoen for blødningskomplikasjoner og behov for blodplatetransfusjoner. Bruk av filgrastim hos barn eller voksne med SCN (alvorlig kongenital, syklisk og idiopatisk nøytropeni) induserer en vedvarende økning i absolutt nøytrofiltall i perifert blod og en reduksjon av infeksjoner og relaterte hendelser. Bruk av filgrastim hos hiv-pasienter vedlikeholder normale nøytrofiltall for å muliggjøre planlagt dosering av antivirale midler og/eller andre myelosuppressive legemidler. G-CSF har vist stimulerende egenskaper på humane endotelialceller in vitro.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares og transporteres nedkjølt (2-8°C). Skal ikke fryses. Oppbevar ferdigfylt sprøyte i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Utilsiktet eksponering for temperaturer under frysepunktet opptil 24 timer har ingen uheldig påvirkning på stabiliteten. Frosne ferdigfylte sprøyter kan tines og deretter oppbevares kjølig til fremtidig bruk. Hvis eksponeringen har vart lenger enn 24 timer eller hvis eksponeringen skjer mer enn én gang, skal preparatet ikke brukes. Innenfor holdbarhetstid og ved ambulatorisk bruk kan pasienten ta preparatet ut av kjøleskapet og oppbevare det i romtemperatur (<25°C) i én periode på opptil 15 dager. Etter denne tid skal preparatet ikke legges i kjøleskap igjen, men kasseres. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk stabilitet av bruksferdig oppløsning er vist for 24 timer ved 2-8°C. Bør fra et mikrobiologisk synspunkt brukes umiddelbart. Brukeren er ansvarlig for oppbevaringstid og -forhold, som normalt bør være <24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning/rekonstituering er utført under aseptiske forhold.

Sist endret: 05.04.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12.04.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Nivestim, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
12 MIE/0,2 ml5 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte i blister)
100581
H-resept
-
1503,70CSPC_ICON
30 MIE/0,5 ml5 × 0,5 ml (ferdigfylt sprøyte i blister)
100614
H-resept
-
2481,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

ambulatorisk (ambulant, ambulerende): Oppegående, ikke sengeliggende. Pasienten kommer seg selv til sin behandling og er ikke innlagt på sykehus.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sigdcelleanemi: En arvelig sykdom som forårsaker avvik i uttrykk av globin i hemoglobin. Arvegangen er autosomal recessiv, det vil si at hos en person som har arvet kun ett gen for tilstanden fra den ene forelderen, vil fremdeles det friske genet ha uttrykk av normalt hemoglobin og symptomer vil sjeldent forekomme. Et individ med arveanlegg for tilstanden fra begge foreldrene vil alltid uttrykke sykdommen, og vil kun danne abnormt hemoglobin. Abnormt hemoglobin blir viskøst ved utsettelse for en nedgang av oksygen. Dette fører til at de røde blodcellene får en sigdform (halvmåneform), blir stive, klebrige og skjøre. Når sigdceller klumper seg sammen vil kapillærene blokkeres, og oksygentransporten blir begrenset som fører til skader på vev og organer. Sykdommen har en høy dødelighet for pasienter med alvorlig sykdom.

sigdcellekrise: Betegnelse om akutte sykdomsmanifestasjoner hos pasienter med sykdommen sigdcelleanemi. I hovedsak finnes det tre type kriser; smertekriser (vasookklusive kriser), sekvestreringskriser og aplastiske kriser

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).