Suboxone

Indivior

Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet.

ATC-nr.: N07B C51

  



SUBLINGVALTABLETTER 2 mg/0,5 mg: Hver sublingvaltablett inneh.: Buprenorfin 2 mg, nalokson 0,5 mg, laktose, mannitol, hjelpestoffer. Sitron- og limesmak.


SUBLINGVALTABLETTER 8 mg/2 mg: Hver sublingvaltablett inneh.: Buprenorfin 8 mg, nalokson 2 mg, laktose, mannitol, hjelpestoffer. Sitron- og limesmak.


SUBLINGVALTABLETTER 16 mg/4 mg: Hver sublingvaltablett inneh.: Buprenorfin 16 mg, nalokson 4 mg, laktose, mannitol, hjelpestoffer. Sitron- og limesmak.


Indikasjoner

Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet, som en del av medisinsk, psykologisk og sosial behandling. Hensikten med nalokson er å forhindre i.v. misbruk. Behandlingen er beregnet på voksne og ungdom >15 år som har akseptert behandling for opioidavhengighet.

Dosering

Behandlingen må gjennomføres under tilsyn av lege med erfaring i behandling av opioidavhengighet. Type avhengighet (dvs. lang- eller korttidsvirkende opioid), tiden fra siste inntak og grad av opioidavhengighet skal vurderes før oppstart. For å unngå å fremkalle abstinens, bør behandling kun initieres når objektive/klare tegn på abstinens kan påvises, f.eks. vha. COWS-skalaen.
Terapioppstart hos voksne og ungdom >15 år: Anbefalt startdose er 1-2 sublingvaltabletter 2 mg/0,5 mg. Ytterligere 1-2 sublingvaltabletter 2 mg/0,5 mg kan gis på dag 1, avhengig av pasientens behov. Ved oppstart av behandling anbefales daglig tilsyn av administrering. For opioidavhengige stoffmisbrukere: 1. dose tas når tegn på abstinens oppstår og minst 6 timer etter pasientens siste inntak av opioider (f.eks. heroin, korttidsvirkende opioider). For pasienter som får metadon: Før behandlingsstart bør metadondosen reduseres til maks. 30 mg/døgn. 1. dose tas når tegn på abstinens oppstår og minst 24 timer etter pasientens siste inntak av metadon. Buprenorfin kan utløse abstinenssymptomer hos pasienter med metadonavhengighet.
Dosejustering og vedlikehold hos voksne og ungdom >15 år: Dosen justeres gradvis iht. den kliniske effekten for stabilisering til en vedlikeholdsdose. Dosetitrering i trinn på 2-8 mg buprenorfin vurderes ut fra pasientens kliniske og psykologiske status. Maks. daglig dose skal ikke overstige 24 mg buprenorfin. Etter stabilisering kan doseringsfrekvensen reduseres til hver 2. dag. Pasienten tar da det som tilsvarer 2 ganger den individuelt titrerte daglige dosen hver 2. dag, og er dosefri hver 2. dag. Noen pasienter kan doseres 3 ganger pr. uke, f.eks. mandag, onsdag og fredag (dobbel dose mandag og onsdag, trippel dose fredag). Ingen dose tas de andre dagene.
Dosereduksjon og avslutning av behandling hos voksne og ungdom >15 år: Etter at stabilisering er oppnådd kan dosen gradvis reduseres til en lavere vedlikeholdsdose, dersom pasienten samtykker. Behandlingen avsluttes når det vurderes hensiktsmessig. Pga. muligheten for tilbakefall bør pasienten holdes under tilsyn etter medisinsk nedtrapping.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Leverfunksjonstester og dokumentasjon av status for virushepatitt anbefales før behandlingsstart, se SPC for ytterligere informasjon. Lavere startdoser og forsiktig dosetitrering anbefales ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Se Kontraindikasjoner og Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering er ikke nødvendig. Forsiktighet anbefales ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt). Barn og ungdom <15 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data. Eldre >65 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseanbefalinger kan gis.
Administrering: Skal tas sublingvalt. Sublingvaltabletten legges under tungen inntil den løses opp. Dette tar vanligvis 5-10 minutter. Om dosen settes sammen av flere tabletter tas de samtidig eller i 2 omganger: Den andre tabletten skal tas direkte etter at den første tabletten er oppløst. Ikke svelg eller innta noen form for mat eller drikke før tabletten er fullstendig oppløst. Skal ikke svelges hele. Skal ikke tygges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Alvorlig nedsatt lunge- eller leverfunksjon. Akutt alkoholisme eller delirium tremens. Samtidig bruk av opioidantagonister (naltrekson, nalmefen) for behandling av alkohol- eller opioidavhengighet.

Forsiktighetsregler

Brukes kun med forsiktighet i alderen 15-18 år. Abstinens er rapportert ved overgang fra buprenorfin eller metadon til Suboxone, og pasienten bør følges nøye opp. Ved oppstart kan buprenorfin fremkalle abstinens hos opioidavhengige individer, spesielt om det gis innen 6 timer etter siste inntak av heroin/korttidsvirkende opioider, eller innen 24 timer etter siste inntak av metadon. Abstinenssymptomer kan også skyldes at doseringen ikke er optimal. Risikoen for misbruk som kan føre til f.eks. overdose eller «drop out», er større om pasienten er underdosert og fortsetter selvmedisinering mot abstinenssymptomer, med f.eks. opioider, alkohol eller andre sedativer/hypnotika, som benzodiazepiner. Pasienten bør advares mot bilkjøring eller bruk av maskiner. Preparatet kan forårsake døsighet, spesielt ved samtidig bruk av alkohol eller CNS-hemmende legemidler, f.eks. beroligende, sedativer eller hypnotiske legemidler. Buprenorfin kan gi avhengighet. Brå behandlingsstans kan gi forsinkede abstinenssymptomer. Dødsfall pga. respirasjonsdepresjon er rapportert, særlig ved samtidig bruk av benzodiazepiner eller når buprenorfin ikke ble brukt som anvist. Dødsfall er rapportert ved samtidig administrering av buprenorfin og andre beroligende midler som f.eks. alkohol eller andre opioider. Administrert til ikke‑opioidavhengige personer som ikke har toleranse overfor opioideffekter, kan potensielt dødelig respirasjonsdepresjon forekomme. Tilfeller med akutt leverskade (fra forbigående asymptomatiske forhøyelser av levertransaminaser til leversvikt, levernekrose, hepatorenalt syndrom, hepatisk encefalopati og død) er rapportert hos opioidavhengige. Preeksisterende mitokondrisk svekkelse (genetisk sykdom, unormale leverenzymnivåer, hepatitt B-infeksjon, hepatitt C-infeksjon, alkoholmisbruk, anoreksi, samtidig bruk av andre potensielt levertoksiske legemidler) og kronisk sprøytebruk kan også være forårsakende og medvirkende. Ved mistanke om en leverreaksjon kreves videre biologisk eller etiologisk utredning. Seponering skal skje forsiktig for å hindre abstinenssymptomer og tilbakegang til ulovlig stoffbruk. Ved videre behandling skal leverfunksjonen overvåkes nøye. Ved moderat og alvorlig nedsatt leverfunksjon er plasmanivåene høyere for både buprenorfin og nalokson. Pasienter bør overvåkes for tegn og symptomer på opioid abstinenssyndrom, toksisitet eller overdose forårsaket av økt nalokson- og/eller buprenorfinnivå. Buprenorfin kan forårsake endringer i bevissthetsnivået eller oppfatningen av smerte som kan forstyrre pasientevaluering eller skjule diagnose eller det kliniske forløpet av samtidig sykdom. Forsiktighet må utvises hos pasienter med hodeskade, intrakranielle skader, andre tilstander hvor cerebrospinaltrykket kan øke eller som tidligere har hatt krampeanfall, hypotensjon, prostatahypertrofi, urinveisstenose, astma eller nedsatt lungefunksjon (f.eks. kronisk obstruktiv lungesykdom, cor pulmonale, nedsatt respiratorisk reserve, hypoksi, hyperkapni, eksisterende respirasjonsdepresjon eller kyfoskoliose), myksødem, hypotyreose, binyrebarkinsuffisiens (f.eks. Addisons sykdom) og dysfunksjon i gallegangene. Bør brukes med forsiktighet hos eldre eller svekkede pasienter. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon, bør ikke ta dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N07B C51
Buprenorfin skal ikke brukes sammen med alkohol eller legemidler som inneholder alkohol, da alkohol øker den sedative effekten av buprenorfin. Kombinasjon med benzodiazepiner kan føre til respirasjonsdepresjon via sentralnervesystemet, med risiko for død. Kombinasjon med CNS-dempende substanser, andre opioidderivater, noen antidepressiver, sederende H1-reseptorantagonister, barbiturater, andre anxiolytika, antipsykotika, klonidin og beslektede substanser, kan øke hemming av CNS. Analgesi kan være vanskelig å oppnå ved administrering med en fullstendig opioidagonist hos pasienter som får buprenorfin/nalokson. Det er en mulighet for overdose, spesielt ved forsøk på å overvinne den partielle agonisteffekten av buprenorfin, eller når plasmanivået avtar. CYP3A4-hemmere kan gi økte konsentrasjoner av buprenorfin. En reduksjon av Suboxonedosen kan være nødvendig. CYP3A4-induktorer kan redusere plasmakonsentrasjonen av buprenorfin og gi suboptimal behandling. Det anbefales at pasienten overvåkes nøye dersom induktorer gis samtidig. Dosejustering av buprenorfin eller induktoren kan være nødvendig. Kombinasjon med MAO-hemmere kan gi økt opioideffekt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det foreligger ikke tilstrekkelige data ved bruk hos gravide. Studier hos dyr har vist reproduksjonstoksiske effekter. Risikoen for mennesker er ukjent. Bør bare brukes under graviditet hvis potensiell fordel oppveier potensiell risiko for fosteret. Respirasjonsdepresjon og abstinenssymptomer (f.eks. hypertoni, neonatal tremor, neonatal uro, myoklonus eller kramper, kan være forsinket i flere timer til flere dager etter fødselen) kan induseres hos nyfødte når moren behandles med buprenorfin i siste del av svangerskapet. Neonatal overvåking i flere dager mot slutten av svangerskap bør vurderes for å forebygge risiko for respirasjonsdepresjon eller abstinenssymptomer hos nyfødte.
Amming: Buprenorfin og dets metabolitter går over i morsmelk. Preparatet skal derfor ikke brukes under amming. Buprenorfin kan hemme melkeproduksjonen hos rotter. Nalokson: Overgang i morsmelk er ukjent.
Fertilitet: Reduksjon i kvinnelig fertilitet sett ved høye doser hos dyr, ukjent effekt hos mennesker.
Buprenorfin|Nalokson

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse, kvalme. Hud: Hyperhidrose. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Søvnløshet. Øvrige: Abstinenssyndrom. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Abdominalsmerter, diaré, dyspepsi, flatulens, oppkast. Hjerte/kar: Hypertensjon, vasodilatasjon. Hud: Kløe, urticaria, utslett. Infeksiøse: Infeksjon, influensa, faryngitt, rhinitt. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon. Luftveier: Hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelkramper, myalgi, ryggsmerter. Nevrologiske: Hypertoni, migrene, parestesi, somnolens, svimmelhet. Nyre/urinveier: Unormal urin. Psykiske: Angst, depresjon, nervøsitet, redusert libido, unormale tanker. Undersøkelser: Unormal leverfunksjonstest, vektreduksjon. Øye: Amblyopi, lakrimal lidelse. Øvrige: Asteni, brystsmerter, frysninger, malaise, perifert ødem, pyreksi, skade, smerte. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi, leukocytose, leukopeni, lymfadenopati, trombocytopeni. Gastrointestinale: Misfarget tunge, munnsår. Hjerte/kar: Angina pectoris, bradykardi, hjerteinfarkt, hypotensjon, palpitasjoner, takykardi. Hud: Akne, alopesi, eksfoliativ dermatitt, knuter i huden, tørr hud. Immunsystemet: Overfølsomhet. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon, vaginal infeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, ejakulasjonslidelse, menoragi, metroragi. Luftveier: Astma, dyspné, gjesping. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Anfall, hukommelsestap, hyperkinesi, skjelving, taleforstyrrelser. Nyre/urinveier: Albuminuri, dysuri, hematuri, nyresten, urinretensjon. Psykiske: Agitasjon, apati, depersonalisering, euforisk sinnsstemning, fiendtlighet, narkotikaavhengighet, unormale drømmer. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hyperlipidemi, hypoglykemi, redusert appetitt. Undersøkelser: Økt blodkreatinin. Øye: Konjunktivitt, miose. Øvrige: Heteslag, hypotermi. Ukjent frekvens: Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon. Hud: Angioødem. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk. Lever/galle: Hepatitt, akutt hepatitt, gulsott, hepatisk nekrose, hepatorenalt syndrom. Luftveier: Bronkospasmer, respirasjonsdepresjon. Nevrologiske: Hepatisk encefalopati, synkope. Psykiske: Hallusinasjon. Undersøkelser: Økning av transaminaser. Øre: Vertigo. Øvrige: Neonatalt abstinenssyndrom. Ved i.v. misbruk av narkotika kan noen rapporterte bivirkninger tilskrives selve misbruket og disse inkluderer lokale reaksjoner, iblant septiske (abscess, cellulitt), og potensielt alvorlig akutt hepatitt og andre akutte infeksjoner (lungebetennelse, endokarditt). Ved betydelig narkotikaavhengighet, kan begynnende behandling med buprenorfin føre til abstinenssyndromer lignende de som forbindes med nalokson.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Respirasjonsdepresjon er det viktigste symptomet som trenger oppfølging.
Behandling: Kardial og respiratorisk status overvåkes nøye, og passende støttetiltak iverksettes. Symptomatisk behandling av respirasjonsdepresjon iht. retningslinjer. Det må sikres frie luftveier og assistert eller kontrollert ventilasjon. Utstyr for gjenoppliving skal være tilgjengelig. Bruk av opioidantagonist (nalokson) anbefales. Den har moderat reverserende effekt på respirasjonsymptomene forårsaket av buprenorfin. Den lange virketiden til buprenorfin må tas i betraktning ved bruk av antidot som nalokson. Siden nalokson kan fjernes raskere enn buprenorfin, kan kontinuerlig infusjon eller gjentatt dosering med nalokson være nødvendig. Innledende doser av nalokson kan være opp til 2 mg og gjentas hvert 2.-3. minutt frem til ønsket respons nås, men startdosen må ikke overskride 10 mg. Pågående i.v. infusjonshastighet skal titreres iht. pasientens respons.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For buprenorfin, N02A E01

Egenskaper

Klassifisering: Buprenorfin er en partiell opioidagonist/-antagonist som bindes til µ- og κ-reseptorene i hjernen. Nalokson er en antagonist ved µ-reseptorene i hjernen.
Virkningsmekanisme: Buprenorfin: Langsomt reversibel binding til µ-reseptorene, som over tid reduserer narkotikabehovet. Nalokson: Gir liten eller ingen farmakologisk effekt ved oral eller sublingval administrering pga. førstepassasjemetabolisme. Ved i.v. administrering fremkaller nalokson en opioid antagonisteffekt, som gir opioidabstinens hos opioidavhengige individer. Dette motvirker i.v. misbruk av preparatet.
Absorpsjon: Buprenorfin: Cmax nås etter 90 minutter. Nalokson: Plasmakonsentrasjonen er lav og avtar raskt.
Fordeling: Buprenorfin: Rask distribusjonsfase.
Halveringstid: I plasma: Buprenorfin: 32 timer. Nalokson: 1,2 timer.
Metabolisme: Buprenorfin metaboliseres via CYP3A4. Nalokson metaboliseres i leveren primært ved glukuronidering.
Utskillelse: Buprenorfin utskilles primært i feces (70%), resten via urin. Nalokson utskilles via urin.

Sist endret: 27.02.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

15.11.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Suboxone, SUBLINGVALTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/0,5 mg28 stk. (blister)
462302
-
Byttegruppe
334,30ASPC_ICON

Suboxone, SUBLINGVALTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
8 mg/2 mg28 stk. (blister)
520546
-
Byttegruppe
1013,10ASPC_ICON

Suboxone, SUBLINGVALTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
16 mg/4 mg28 stk. (blister)
407899
-
-
1883,60ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

anxiolytika (anxiolytikum): Angstdempende og beroligende legemiddel.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hepatisk encefalopati (leverencefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkinesi (motorisk hyperaktivitet): Ufrivillige kroppsbevegelser med unormal styrke, retning og hastighet.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kronisk obstruktiv lungesykdom (kols): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malaise (sykdomsfølelse): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

redusert libido (nedsatt libido, nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst): Nedsatt seksuell lyst.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.