Proxan

Karo Pharma

NSAID.

ATC-nr.: M01A E02

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Andre opplysninger | Pakninger uten resept | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 M01A E02
Naproksen
 
PNEC: 0,64 μg/liter
Salgsvekt: 13 558,7705 kg
Miljørisiko: Bruk av naproksen gir middels høy risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Naproksen har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Naproksen brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 12.09.2018) er utarbeidet av Pharmanovia.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 250 mg: Hver tablett inneh.: Naproksen 250 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Revmatoid artritt, juvenil revmatoid artritt, artrose, mb. Bekhterev. Akutte anfall av urinsyregikt. Akutte inflammasjonstilstander i muskel-skjelettsystemet. Primær dysmenoré. Primær og spiralindusert menoragi. Akutte anfall av migrene. Smerter etter mindre operative inngrep, f.eks. tannekstraksjoner. Akutte milde til moderate smerter.
Reseptfri bruk: Voksne og barn >12 år (>40 kg): Korttidsbehandling av milde til moderate smerter som hodepine, tannpine, menstruasjonssmerter og muskel- og leddsmerter.

Dosering

Bør individualiseres.
Revmatoid artritt, artrose og mb. Bekhterev: Voksne: 250 mg morgen og kveld. Dosen kan ved behov økes til 750 eller 1000 mg daglig fordelt på morgen- og kveldsdose. Ved artrose bør behandlingen ikke gis kontinuerlig, men intermitterende avhengig av pasientens plager.
Juvenil revmatoid artritt: Barn >5 år: 125 mg morgen og kveld. Barn >50 kg: Voksen dose.
Akutte anfall av urinsyregikt: 750 mg initialt, deretter 500 mg etter 8 timer fulgt av 250 mg hver 8. time til smerten forsvinner.
Akutte inflammasjonstilstander i muskel-skjelettsystemet: Første dose 500 mg. Deretter 750-1000 mg daglig fordelt på 2 doser i 3-10 dager.
Primær dysmenoré: 500 mg ved begynnende menstruasjonsbesvær. Deretter 250 mg ved behov - maks. 1250 mg pr. døgn.
Primær og spiralindusert menoragi: 750-1250 mg fordelt på 2 doser første blødningsdag, deretter 250-500 mg morgen og kveld etter behov i opptil 5 dager.
Akutte anfall av migrene: 750 mg ved første symptom på anfall, deretter 250 mg ved behov første gang tidligst 30 minutter etter første dose. Maks. 1250 mg pr. døgn.
Smerter etter mindre operative inngrep: 500 mg 2 ganger daglig ved behov.
Akutte milde til moderate smerter: Voksne: 250 mg morgen og kveld. Dosen kan ved behov økes til 750 mg eller 1000 mg fordelt på morgen- og kveldsdose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet utvises ved nedsatt leverfunksjon og hepatisk porfyri. Forsiktighet med høye doser ved leversykdom og til eldre. Nedsatt nyrefunksjon: Forsiktighet ved signifikant nedsatt nyrefunksjon med overvåkning av serumkreatinin eller kreatininclearance. Ved nedsatt renal blodgjennomstrømning pga. f.eks. levercirrhose, hjertesvikt, preeksisterende nyresykdom, alderdomssvekkelse eller ved natriumrestriksjoner, bør nyrefunksjonen kontrolleres før og under behandling. Dosereduksjon bør overveies hos disse. Bør ikke gis ved ClCR <20 ml/minutt. Bør unngås ved kraftig dehydrering over tid. Kontraindisert ved nyresvikt (glomerulusfiltrasjon <30 ml/minutt). Barn <5 år: Sikkerhet er foreløpig ikke dokumentert.
Administrering: Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Aktivt ulcus pepticum og gastrointestinal blødning. Tidligere gjentatte episoder (≥2 påviste hendelser) med ulcus pepticum eller gastrointestinal blødning. Tidligere gastrointestinale blødninger eller sår ved bruk av NSAID. Overfølsomhet for innholdsstoffene. Skal ikke gis om acetylsalisylsyre eller andre NSAID har forårsaket astma, urticaria eller rhinitt. Alvorlig hjertesvikt og/eller nyresvikt (glomerulusfiltrasjon <30 ml/minutt). Graviditetens 3. trimester.

Forsiktighetsregler

Bivirkninger kan reduseres ved å bruke laveste effektive dose i kortest mulig tid. Eldre får oftere bivirkninger, spesielt gastrointestinal blødning og perforasjon, som kan være fatale. Hjerte/kar: Væskeretensjon og ødem er rapportert under behandling med NSAID, og monitorering og veiledning er nødvendig ved tidligere hypertensjon og/eller mild til moderat hjertesvikt. Pasienter med ukontrollert hypertensjon, hjertesvikt, kjent iskemisk hjertesykdom, perifer arteriesykdom, og/eller cerebrovaskulær sykdom bør bare behandles etter nøye vurdering. Tilsvarende vurdering bør gjøres før oppstart av langtidsbehandling ved risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom (f.eks. hypertensjon, hyperlipidemi, diabetes mellitus, røyking). Gastrointestinale: Pasienter med ulcus pepticum eller alvorlig dyspepsi i anamnesen må vurderes særskilt og kontrolleres jevnlig. Kan maskere symptomer på ulcus. Gastrointestinale blødninger, sår og perforasjoner kan oppstå på ethvert tidspunkt under behandlingen, med eller uten forvarsel eller tidligere alvorlige plager. Risiko for slike symptomer øker med økt dose, og er økt ved tidligere sår, særlig hvis såret har vært komplisert med samtidig blødning og perforasjon, og hos eldre. Disse pasientene bør innlede behandlingen med lavest mulig dose. Ulcusprofylakse (f.eks. med misoprostol eller protonpumpehemmer) bør vurderes hos disse pasientene, samt hos pasienter som behandles med lavdose acetylsalisylsyre (ASA) eller andre legemidler som øker faren for gastrointestinale hendelser. Pasienter (særlig eldre) med tidligere gastrointestinal toksisitet bør rapportere alle uvanlige abdominale symptomer (særlig blødning), spesielt under behandlingsoppstart. Hvis gastrointestinale blødninger eller sår oppstår, bør behandlingen avsluttes. Bør gis med forsiktighet ved gastrointestinal sykdom (ulcerøs kolitt, Crohns sykdom), da slik sykdom kan forverres. Hud: Alvorlige hudreaksjoner, inkl. eksfoliativ dermatitt, Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse er rapportert i svært sjeldne tilfeller. Pasienter synes å være mest utsatt for denne type reaksjoner tidlig i behandlingen (i løpet av 1. behandlingsmåned). Preparatet bør seponeres ved utslett, slimhinnelesjoner eller andre tegn på hypersensitivitet. Øvrige: Kan gi reversibel hemming av plateaggregasjonen med risiko for forlenget blødningstid. Brukes med forsiktighet ved koagulasjonsdefekter og ved systemisk lupus erythematosus. Kan maskere tegn på infeksjon. Ved langtidsbruk (>3 måneder) annenhver dag eller oftere, kan hodepine utvikles eller forverres. Hodepine utløst av overforbruk av analgetika bør ikke behandles med doseøkning. I slike tilfeller bør analgetika seponeres. Annet: Mulighet for at behandling over lang tid kan forsinke tilhelingsprosesser, inkl. frakturtilheling. Det er videre mulig at artroser kan vise rask progresjon også under kontinuerlig behandling.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M01A E02
Gir økt effekt av antidiabetika og fenytoin. Økt blødningsrisiko ved samtidig inntak av etanol. Samtidig bruk av andre NSAID, inkl. COX-2-hemmere, bør unngås. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av legemidler som øker risikoen for sår eller blødning, slik som kortikosteroider, antikoagulantia som warfarin, SSRI eller platehemmende midler, som ASA. Samtidig bruk av tiklopidin bør unngås, pga. additiv hemming av trombocyttfunksjon. Samtidig bruk av ACE-hemmere kan gi nedsatt antihypertensiv effekt og økt risiko for akutt nyresvikt. Naproksen motvirker den antihypertensive effekten av betablokkere. Naproksen kan motvirke den diuretiske effekten av diuretika (som furosemid og bumetanid), og motvirke den antihypertensive effekten av tiazider. Samtidig bruk av probenecid gir redusert utskillelse og økt effekt av naproksen, og bør unngås. Ved høydosebehandling av metotreksat bør bruk av naproksen unngås, pga. risiko for forsterket effekt av metotreksat. Samtidig bruk med ciklosporin kan øke risiko for nyretoksisitet, og nyrefunksjonen skal følges opp nøye. Samtidig bruk med litium bør unngås, da naproksen kan redusere renal utskillelse av litium. Antacida (Al3+, Mg2+) kan redusere absorpsjon og effekt av naproksen, mens natriumhydrogenkarbonat kan øke absorpsjon og effekt av naproksen. Sammenhengende, samtidig bruk av ASA i >1 dag kan hemme effekten som lavdose ASA har på trombocyttaktiviteten. Hemmingen kan vedvare i opptil flere dager etter seponering av naproksen. Klinisk relevans er ukjent.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Går over i placenta. Se Kontraindikasjoner. Hemming av prostaglandinsyntesen kan ha skadelige effekter på svangerskapsforløpet og/eller den embryonale/føtale utviklingen. Bruk tidlig i svangerskapet kan gi økt risiko for abort, kardiovaskulære misdannelser og gastroschisis. Skal ikke brukes under 1. og 2. trimester hvis ikke strengt nødvendig. Ved bruk hos kvinner som forsøker å bli gravide, eller i 1. og 2. trimester, bør dosen være lav og behandlingsvarigheten så kort som mulig. Bruk i 3. trimester kan gi følgende effekter for fosteret: Kardiopulmonal toksisitet (med prematur lukking av ductus arteriosus og pulmonal hypertensjon), renal dysfunksjon, som kan lede til nyresvikt og oligohydramnion. Moren og det nyfødte barnet kan få følgende effekter: Mulig forlenget blødningsperiode, en antiaggregerende effekt som kan forekomme selv ved svært lave doser, hemming av rieaktivitet og dermed forsinket eller forlenget fødsel.
Amming: Går over i morsmelk. Konsentrasjonen i morsmelk er ca. 1% av serumkonsentrasjonen. Det er lite sannsynlig at barn som ammes blir påvirket.
Fertilitet: Kan redusere fertilitet hos kvinner og anbefales ikke til kvinner som forsøker å bli gravide. Seponering bør vurderes hos kvinner som har problemer med å bli gravide eller er under behandling for infertilitet.
Naproksen

Bivirkninger

Vanligst er dyspeptiske plager. Det kan oppstå peptiske sår, perforasjoner og gastrointestinale blødninger som kan være fatale, spesielt hos eldre. Gastrointestinal blødning med eller uten ulcus pepticum forekommer. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Dyspepsi, kvalme, oppkast, diaré, buksmerter, flatulens, forstoppelse. Hud: Hudutslett. Øre: Øresus. Øvrige: Hodepine, tretthet, svimmelhet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Blødninger, ulcus, ulcerativ stomatitt, forverring av kolitt og Crohns sykdom, fatale tilfeller er rapportert. Hud: Urticaria, fotosensitiv dermatitt, håravfall. Lever/galle: Ikterus. Luftveier: Rhinitt, astma. Psykiske: Søvnløshet, konsentrasjonsvansker. Øre: Hørselsskader. Øye: Synsforstyrrelser. Øvrige: Mildt perifert ødem, feber. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Trombocytopeni, granulocytopeni, leukopeni, aplastisk og hemolytisk anemi, agranulocytose, eosinofil pneumonitt. Vaskulitt. Gastrointestinale: Kolitt, perforasjoner. Hud: Angionevrotisk ødem, epidermal nekrolyse bulløse reaksjoner, erythema multiforme. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Lever/galle: Toksisk (i isolerte tilfeller fatal) hepatitt. Nevrologiske: Aseptisk meningitt. Nyre/urinveier: Hematuri. Psykiske: Glemsomhet, forvirring og lett uro. Stoffskifte/ernæring: Natriumretensjon (muligens økt risiko ved hjertesvikt). Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Nyre/urinveier: Glomerulonefritt, hematuri, interstitiell nefritt, nefrittisk syndrom, renal papillær nekrose. Ukjent frekvens: Nyresvikt, nefropati, økt serumkreatinin. Ødem, hypertensjon og hjertesvikt er rapportert under behandling med NSAID. Bruk av visse NSAID, spesielt i høye doser og ved langtidsbehandling, kan muligens være forbundet med en liten økning i risiko for arterielle tromboser (f.eks. hjerteinfarkt eller hjerneslag).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, brekninger, magesmerter, øresus, takykardi. Ved høye doser desorientering, motorisk uro, ev. kramper.
Behandling: Ventrikkeltømming, kull. Antacida ved behov. Korreksjon av syre-basebalansen. Sørg for god diurese. Hemodialyse har ingen anvendelse pga. høy proteinbindingsgrad. Forøvrig symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M01A E02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer prostaglandinsyntesen. Virkningsmekanismen er ikke helt klarlagt. Analgetisk, antiinflammatorisk og antipyretisk effekt. Har effekt på hyperkontraktiliteten i uterus og senker forhøyet basaltonus.
Absorpsjon: Raskt og fullstendig. Tmax ca. 2 timer.
Proteinbinding: >99%.
Fordeling: Opptas bare i liten grad i vev, hoveddelen gjenfinnes i blodet. Vd er ca. 0,1 liter/kg.
Halveringstid: 10-17 timer, gjennomsnittlig 13 timer, relativt uavhengig av dosen.
Metabolisme: Vesentlig ved demetylering og konjugering.
Utskillelse: Ca. 95% i urinen, fortrinnsvis som inaktive metabolitter, ca. 10% som uforandret naproksen. 1-2% utskilles med feces.

Andre opplysninger

Kan påvirke laboratorietester av 17-ketogene steroider og 5-HIAA i urin, og bør derfor seponeres midlertidig 48 timer før slike tester.

Pakninger uten resept

20 stk. er unntatt fra reseptplikt.

Sist endret: 15.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

05.02.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Proxan, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 mg20 stk. (blister)
406936		-
Byttegruppe		*FSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

artrose (osteoartrose, osteoartritt, slitasjegikt): Nedbrytning av den glatte leddbrusken på overflaten av ben som er tilsluttet et ledd. Nedbrytningen kan være forårsaket av slitasje, skade eller sykdom, og kan gjøre det smertefullt å bevege leddet. Artrose forekommer hovedsakelig hos eldre mennesker. Oftest er det kneledd, hofteledd, fingerledd og ankler som berøres.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

crohns sykdom (morbus crohn): Kronisk betennelsessykdom i tarmveggen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerneslag (slag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

mb. bekhterev (bekhterevs sykdom, morbus bechterew, marie-strümpells syndrom, ankyloserende spondylitt): Morbus bechterew også kjent som Bekhterevs sykdom eller ankyloserende spondylitt. En betennelsessykdom som først og fremst påvirker leddene mellom ryggvirvlene i ryggen. Leddene blir skadet og ryggraden blir mer rigid. Det begynner vanligvis i korsryggen og gå opp. Det er spesielt unge menn som rammes. Sykdommen inngår i gruppen av revmatiske sykdommer.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

protonpumpehemmer: Legemiddel som reduserer produksjonen av magesyre. Protonpumpene finnes i magesekkens parietalceller og bidrar til produksjon av magesyre. Protonpumpehemmere brukes ved magesår når magesyreproduksjonen er for høy. Eksempler på protonpumpehemmere: Esomeprazol, lansoprazol, omeprazol, pantoprazol.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øresus (tinnitus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.