Glucophage

Merck

Antidiabetikum.

ATC-nr.: A10B A02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 A10B A02
Metformin
 
PNEC: 100 μg/liter
Salgsvekt: 70 498,50678 kg
Miljørisiko: Bruk av metformin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Metformin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Metformin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 15.08.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 500 mg, 850 mg og 1000 mg: Hver tablett inneh.: Metforminhydroklorid 500 mg, resp. 850 mg og 1000 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Behandling av diabetes mellitus type 2, spesielt hos pasienter med overvekt når adekvat kostregulering og fysisk aktivitet alene ikke gir tilstrekkelig glykemisk kontroll. Voksne: Kan brukes alene eller i kombinasjon med andre perorale diabetespreparater, eller i kombinasjon med insulin. Barn og ungdom: (≥10 år): Kan brukes alene eller i kombinasjon med insulin. Behandling med metformin som førstelinjebehandling etter mislykket forsøk med diett alene har vist en reduksjon av komplikasjoner av diabetes hos overvektige voksne med diabetes type 2.

Dosering

Voksne med normal nyrefunksjon GFR ≥90 ml/minutt: Monoterapi og kombinasjon med andre perorale diabetespreparater: Vanlig startdose er 500 mg eller 850 mg 2 eller 3 ganger daglig i forbindelse med eller etter et måltid. Etter 10-15 dager bør dosen justeres basert på resultatene av blodsukkermålingene. Langsom økning av dosen kan forbedre gastrointestinal toleranse. Anbefalt maks. dose er 3 g metformin/dag, fordelt på 3 doser. Ved overgang fra et annet peroralt diabetespreparat, skal behandlingen med det andre legemidlet avsluttes og behandling med metformin startes som angitt over. Kombinasjon med insulin: Metformin og insulin kan gis i kombinasjon for å oppnå bedre blodsukkerkontroll. Vanlig startdose med metformin er 500 mg eller 850 mg 2-3 ganger daglig i forbindelse med eller etter et måltid, mens insulindosen tilpasses resultatene av blodsukkermålingene.
Barn og ungdom ≥10 år: Monoterapi og kombinasjon med insulin: Vanlig startdose er 500 mg eller 850 mg 1 gang daglig i forbindelse med eller etter et måltid. Etter 10-15 dager bør dosen justeres basert på blodsukkermåling. Langsom økning av dosen kan forbedre gastrointestinal toleranse. Anbefalt maks. dose er 2 g metformin/dag fordelt på 2-3 doser.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Leverinsuffisiens er kontraindisert. Nedsatt nyrefunksjon: Se Forsiktighetsregler.

GRF
(ml/minutt)

Total maks. daglig dose (fordeles på 2-3 daglige doser)

 

Ytterligere betraktninger

60-89

3000 mg

 

Dosereduksjon kan vurderes på bakgrunn av sviktende nyrefunksjon.

45-59

2000 mg

 

Faktorer som kan øke risikoen for laktacidose, bør vurderes før man overveier å igangsette behandling med metformin. Startdosen skal ikke være større enn halvparten av maks. dose.

30-44

1000 mg

 

≤30

-

 

Metformin er kontraindisert.

Eldre: Metformindoseringen bør tilpasses pasientens nyrefunksjon. Regelmessig kontroll av nyrefunksjonen er nødvendig. Asymptomatisk nedsatt nyrefunksjon er vanlig hos eldre.
Administrering: Skal tas samtidig med eller etter mat. Svelges hele med et glass vann. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Enhver type akutt metabolsk acidose (som laktacidose, diabetisk ketoacidose). Diabetisk prekoma. Alvorlig nyresvikt (GFR <30 ml/minutt). Akutte tilstander med risiko for nedsatt nyrefunksjon, f.eks. dehydrering, alvorlige infeksiøse tilstander, sjokk. Sykdom som kan forårsake vevshypoksi (spesielt akutt sykdom eller forverring av kronisk sykdom), f.eks. akutt dekompensert hjertesvikt, lungesvikt, nylig hjerteinfarkt, sjokk. Leverinsuffisiens, akutt alkoholforgiftning, alkoholisme.

Forsiktighetsregler

Laktacidose: Laktacidose er en svært sjelden, men alvorlig metabolsk komplikasjon, og forekommer oftest ved akutt forverring av nyrefunksjonen eller ved kardiorespiratorisk sykdom eller sepsis. Metforminakkumulering oppstår ved akutt forverring av nyrefunksjonen, og dette øker risikoen for laktacidose. Ved ev. dehydrering (kraftig diaré eller oppkast, feber eller redusert væskeinntak) bør metformin seponeres midlertidig, og det anbefales å kontakte helsepersonell. Oppstart av behandling med legemidler som kan føre til akutt svekket nyrefunksjon (som antihypertensiver, diuretika og NSAID), skal skje med forsiktighet. Andre risikofaktorer for laktacidose er høyt alkoholinntak, leverinsuffisiens, utilstrekkelig kontrollert diabetes, ketose, langvarig faste og enhver tilstand forbundet med hypoksi, samt samtidig bruk av legemidler som kan forårsake laktacidose. Pasient/omsorgspersoner skal informeres om risiko for laktacidose. Laktacidose er karakterisert ved acidotisk dyspné, abdominal smerte, muskelkramper, asteni og hypotermi, etterfulgt av koma. Ved mistanke om symptomer på laktacidose skal pasienten slutte å ta metformin og umiddelbart oppsøke medisinsk hjelp. Diagnostisk laboratoriefunn er nedsatt pH i blodet (<7,35), økt laktatnivå i plasma (>5 mmol/liter), økt aniongap og laktat/pyruvat-forhold. Nyrefunksjon: GFR bør måles før behandlingsoppstart og deretter minst én gang pr. år. Ved økt risiko for ytterligere nedsatt nyrefunksjon og hos eldre, bør nyrefunksjonen undersøkes hyppigere, f.eks. hver 3.-6. måned. Metformin er kontraindisert hos pasienter med GFR <30 ml/minutt, og bør seponeres midlertidig dersom det foreligger tilstander som endrer nyrefunksjonen. Se Dosering for dosejusteringer. Hjertefunksjon: Pasienter med hjertefeil har større risiko for hypoksi og nedsatt nyrefunksjon. Ved stabil kronisk hjertesvikt kan metformin brukes når hjerte- og nyrefunksjonen overvåkes regelmessig. Administrering av joderte kontrastmidler: Intravaskulær administrering kan føre til kontrastindusert nefropati, som kan medføre metforminakkumulering og økt risiko for laktacidose. Metformin skal seponeres før avbildningsprosedyren eller idet den skal utføres, og ikke gjenopptas før minst 48 timer etter prosedyren, forutsatt at nyrefunksjonen er vurdert på nytt og funnet stabil. Kirurgi: Metformin må seponeres idet det skal utføres kirurgi under generell, spinal eller epidural anestesi. Behandling kan gjenopptas tidligst 48 timer etter operasjonen eller etter gjentatt peroral ernæring, forutsatt at nyrefunksjonen er vurdert på nytt og funnet stabil. Pediatrisk populasjon: Diabetes type 2-diagnosen skal bekreftes før metforminbehandling innledes. Metformin har ikke vist noen innvirkning på vekst og pubertetsutvikling i kontrollerte kliniske studier som har pågått i 1 år. Langtidsdata er imidlertid ikke tilgjengelige. Det anbefales følgelig en grundig oppfølging mhp. vekst og pubertetsutvikling hos barn som behandles med metformin og spesielt hos barn før puberteten. Forsiktighet anbefales ved forskrivning til barn 10-12 år, selv om effekt og sikkerhet ikke er vist å være annerledes enn hos eldre barn og ungdom. Øvrige forsiktighetsregler: Alle pasienter bør fortsette dietten med et jevnt karbohydratinntak om dagen. Overvektige bør fortsette med et kalorifattig kosthold. De vanlige testene for kontroll av diabetes bør foretas regelmessig. Metformin brukt alene medfører ikke hypoglykemi, men forsiktighet anbefales hvis det brukes i kombinasjon med insulin eller andre orale antidiabetika (f.eks. sulfonylureapreparater eller meglitinider).

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10B A02
Samtidig bruk anbefales ikke: Alkohol: Alkoholforgiftning er forbundet med økt risiko for laktacidose, spesielt ved faste, underernæring/feilernæring eller nedsatt leverfunksjon. Joderte kontrastmidler: Metformin må seponeres før avbildningsprosedyren eller idet den skal utføres, og ikke gjenopptas før minst 48 timer etter prosedyren, forutsatt at nyrefunksjonen er vurdert på nytt og funnet stabil. Kombinasjon som krever forholdsregler for bruk: Noen legemidler kan påvirke nyrefunksjonen negativt og gi økt risiko for laktacidose, f.eks. NSAID, inkl. selektive COX-2-hemmere, ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister og diuretika, spesielt loop-diuretika. Ved oppstart eller bruk av slike legemidler, er nøye overvåkning av nyrefunksjonen nødvendig. Legemidler med vesentlig hyperglykemisk aktivitet (f.eks. glukokortikoider (systemiske og lokale) og sympatomimetika): Hyppigere kontroll av blodsukkeret kan være nødvendig, spesielt i begynnelsen av behandlingen. Hvis nødvendig må metformindosen justeres. Det samme gjelder når behandlingen med disse legemidlene avsluttes. Organiske kationtransportører (OCT): Metformin er et substrat for transportørene OCT1 og OTC2. OTC1-hemmere (som verapamil) kan redusere effekten av metformin. OTC1-hemmere (som rifampicin) kan øke gastrointestinalabsorpsjon og effekt av metformin. OCT2-hemmere (som cimetidin, dolutegravir, ranolazin, trimetoprim, vandetanib, isavukonazol) kan redusere metformineliminasjonen via nyrene, og kan føre til økt plasmakonsentrasjon av metformin. Både OCT1- og OCT2-hemmere (som krizotinib, olaparib) kan endre effekten og eliminasjonen via nyrene av metformin. Forsiktighet anbefales ved samtidig bruk, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon, da plasmakonsentrasjonen av metformin kan øke. Om nødvendig kan dosejustering av metformin overveies da OCT-hemmere/-induktorer kan endre effekten av metformin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ukontrollert diabetes under svangerskapet (i forbindelse med svangerskapet eller permanent) er forbundet med økt risiko for medfødte misdannelser og perinatal dødelighet. En begrenset mengde data fra bruk av metformin hos gravide indikerer ingen risiko for medfødte misdannelser. Dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter på svangerskapsforløpet, embryo- eller fosterutvikling, fødsel eller postnatal utvikling. Ved graviditet eller planlegging av graviditet, bør ikke diabetes behandles med metformin. I stedet bør insulin benyttes for å holde blodsukkernivået så normalt som mulig for å redusere risikoen for fostermisdannelser.
Amming: Utskilles i brystmelk. Det er ikke observert bivirkninger hos nyfødte/små barn som ammes. Kun begrensede data er imidlertid tilgjengelig. Det er derfor ikke anbefalt å amme under behandlingen. Det bør gjøres en vurdering om hvorvidt ammingen skal avbrytes, tatt i betraktning fordelene med amming og den potensielle risikoen for bivirkninger hos barnet.
Fertilitet: Fertiliteten hos hann- og hunnrotter er upåvirket av metformin administrert i doser 600 mg/kg/døgn. Dette er ca. 3 ganger maks. anbefalt dose for mennesker basert på sammenligninger av kroppsoverflaten.
Metformin

Bivirkninger

De vanligste bivirkningene, som kvalme, oppkast, diare, magesmerter og tap av appetitt, forekommer ved behandlingsstart og forsvinner spontant i de fleste tilfeller. For å forhindre disse bivirkningene, anbefales det å ta metformin i 2-3 daglige doser, for så å sakte øke dosen. Alvorlige komplikasjoner som laktacidose kan forekomme svært sjelden. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, diaré, buksmerter og nedsatt appetitt. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Nevrologiske: Smaksforstyrrelser. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Hudreaksjoner (erytem, pruritus, urticaria). Lever/galle: Isolerte tilfeller av unormale leverfunksjonstester eller hepatitt som går tilbake ved seponering. Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Nedsatt absorpsjon av vitamin B12 med nedsatt serumkonsentrasjon, er observert hos pasienter ved langvarig behandling med metformin. Dette bør tas i betrakning hos pasienter med megaloblastanemi. Pediatrisk populasjon: Tilsvarende bivirkningsprofil som hos voksne.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ved metformindoser opp til 85 g, er det ikke observert hypoglykemi, men laktacidose har oppstått. Stor overdosering eller ledsagende risikoer ved metformin kan føre til laktacidose. Laktacidose er en akutt medisinsk situasjon, og må behandles på sykehus. Den mest effektive metoden for fjerning av laktat og metformin er hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: A10B A02

Egenskaper

Klassifisering: Biguanid med antihyperglykemisk effekt, som senker både basal og postprandial plasmaglukose. Stimulerer ikke insulinsekresjonen, og fremkaller dermed ikke hypoglykemi.
Virkningsmekanisme: Reduserer leverens glukoseproduksjon ved å hemme glukoneogenesen og glykogenolysen. Øker følsomheten overfor insulin, forbedrer perifert glukoseopptak og utnyttelsen av glukose i musklene. Forsinker glukoseopptaket fra tarmen. Metformin stimulerer den intracellulære glykogensyntesen ved å påvirke glykogensyntetase og øker transportkapasiteten til alle typer membranglukosetransportører (GLUT). Metformin reduserer nivået av total kolesterol, LDL-kolesterol og triglyserider.
Absorpsjon: Ufullstendig. Viser metningskinetikk. Cmax nås innen 21/2 time. Absolutt biotilgjengelighet av 500 mg eller 850 mg er ca. 50-60%.
Proteinbinding: Ubetydelig.
Fordeling: Gjennomsnittlig Vd: 63-276 liter.
Halveringstid: Ca. 61/2 time. Det antas at farmakokinetikken er ikke-lineær. Ved vanlige doser og doseringsintervall nås steady state etter 24-48 timer. Renal clearance er >400 ml/minutt.
Metabolisme: Det er ikke påvist metabolitter hos mennesker.
Utskillelse: Utskilles uforandret i urin ved glomerulær filtrering og tubulær sekresjon.

Sist endret: 20.03.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

07.02.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Glucophage, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg100 stk. (blister)
374231
Blå resept
Byttegruppe
73,00CSPC_ICON
850 mg100 stk. (blister)
060293
Blå resept
Byttegruppe
82,90CSPC_ICON
1000 mg60 stk. (blister)
007171
Blå resept
Byttegruppe
80,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.