Zanipress

Recordati

Kalsiumantagonist + ACE-hemmer.

ATC-nr.: C09B B02

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C09A A02
Enalapril
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av enalapril kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Enalapril har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at enalapril er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 12.07.2017) er utarbeidet av MSD.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 10 mg/10 mg og 20 mg/10 mg: Hver tablett inneh.: Enalaprilmaleat 10 mg, resp. 20 mg tilsv. enalapril 7,64 mg, resp. 15,29 mg, lerkanidipinhydroklorid 10 mg tilsv. lerkanidipin 9,44 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: 10 mg/10 mg: Titandioksid (E 171). 20 mg/10 mg: Gult jernoksid (E 172), kinolingult (E 104), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

10 mg/10 mg: Behandling av essensiell hypertensjon hos pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med lerkanidipin 10 mg alene. Tabletter 10 mg/10 mg skal ikke brukes ved initiell behandling av hypertensjon. 20 mg/10 mg: Behandling av essensiell hypertensjon hos pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med enalapril 20 mg alene. Tabletter 20 mg/10 mg skal ikke brukes ved initiell behandling av hypertensjon.

Dosering

Anbefalt dose er 1 tablett 1 gang daglig. Individuell dosetitrering med de enkelte komponentene anbefales. Direkte overgang fra monoterapi til fast kombinasjon kan vurderes i de tilfeller der det er klinisk passende.
10 mg/10 mg: Hos pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med lerkanidipin 10 mg, kan dosen enten titreres opp til lerkanidipin 20 mg som monoterapi eller byttes til den faste kombinasjonen Zanipress 10 mg/10 mg.
20 mg/10 mg: Hos pasienter hvor blodtrykket ikke er adekvat kontrollert med enalapril 20 mg, kan dosen enten titreres opp til høyere enalaprildoser som monoterapi eller byttes til den faste kombinasjonen Zanipress 20 mg/10 mg.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Særlig forsiktighet bør utvises når behandling igangsettes ved mild til moderat nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Kontraindisert ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) og til pasienter som gjennomgår hemodialyse. Særlig forsiktighet bør utvises når behandling igangsettes ved mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke pga. manglende klinisk erfaring. Eldre: Dosen er avhengig av pasientens nyrefunksjon. Etniske forskjeller: Enalapril gir tilsynelatende mindre effektiv blodtrykksreduksjon hos svarte pasienter, trolig fordi reninnivået i plasma ofte er lavere hos den svarte populasjonen.
Administrering: Bør tas til samme tid hver dag, fortrinnsvis om morgenen. Bør tas minst 15 minutter før mat/frokost. Bør ikke tas sammen med grapefrukt eller grapefruktjuice. Bør svelges hele med vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene, ACE-hemmere eller kalsiumblokkere av dihydropyridintypen. Graviditet i 2. eller 3. trimester. Obstruksjon av venstre ventrikkel, inkl. aortastenose. Ubehandlet kongestiv hjertefeil. Ustabil angina pectoris. Innen 1 måned etter myokardinfarkt. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt), inkl. pasienter som gjennomgår hemodialyse. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Samtidig administrering av sterke CYP3A4-hemmere, ciklosporin og grapefruktjuice. Angioødem i forbindelse med tidligere behandling med ACE-hemmere. Hereditært eller idiopatisk angioødem.

Forsiktighetsregler

Symptomatisk hypotensjon: Nøye oppfølging er påkrevd ved bruk av enalapril ved alvorlig hypotensjon med systolisk blodtrykk <90 mm Hg og dekompensert hjertesvikt. Symptomatisk hypotensjon er sjelden sett hos ukompliserte hypertensive pasienter. Hos hypertensive pasienter som får enalapril er det mest sannsynlig at symptomatisk hypotensjon inntreffer dersom pasienten er volumdepletert f.eks. ved diuretikabehandling, saltrestriksjon, dialyse, diaré eller oppkast. Hos pasienter med hjertesvikt, med eller uten tilhørende nedsatt nyrefunksjon, er symptomatisk hypotensjon observert. Det er mest sannsynlig at dette inntreffer ved alvorlig grad av hjertesvikt, noe som reflekteres ved bruk av høye doser loopdiuretika, hyponatremi eller funksjonell nedsatt nyrefunksjon. Hos disse pasientene bør behandling igangsettes under medisinsk overvåkning, og pasientene bør følges opp nøye ved dosejustering av enalapril og/eller diuretika. Lignende vurderinger kan være aktuelt ved iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom, der et betydelig blodtrykksfall kan føre til myokardinfarkt eller cerebrovaskulær skade. Dersom hypotensjon inntreffer, bør pasienten plasseres i liggende posisjon og om nødvendig få i.v. infusjon av fysiologisk/isotont saltvann. Forbigående hypotensiv respons er ikke kontraindiserende for videre dosering, som vanligvis kan gis uten problemer så snart blodtrykket er økt etter volumekspansjon. Hos noen hjertesviktpasienter med normalt eller lavt blodtrykk, kan ytterligere blodtrykksreduksjon oppstå med enalapril. Effekten er forventet og vanligvis ikke grunn til seponering. Ved symptomatisk hypotensjon kan dosereduksjon og/eller seponering av diuretika og/eller enalapril være nødvendig. Sick-sinus-syndrom (uten pacemaker): Spesiell forsiktighet anbefales ved bruk av lerkanidipin. Venstre ventrikkeldysfunksjon og iskemisk hjertesykdom: Forsiktighet bør utvises ved lerkanidipinbehandling av pasienter med venstre ventrikkeldysfunksjon. Det antydes at pasienter med iskemisk hjertesykdom viser økt kardiovaskulær risiko ved behandling med visse korttidsvirkende dihydropyridiner. Det bør utvises forsiktighet ved lerkanidipinbehandling, selv om lerkanidipin er langtidsvirkende. I sjeldne tilfeller kan enkelte dihydropyridiner forårsake prekordial smerte eller angina pectoris. Pasienter med eksisterende angina pectoris kan i svært sjeldne tilfeller få anfall med økt frekvens, varighet eller alvorlighetsgrad. Isolerte tilfeller av myokardinfarkt kan observeres. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering og Kontraindikasjoner. Rutinemessig overvåkning av kalium og kreatinin i blodet ved enalaprilbehandling. Nyresvikt assosiert med enalaprilbruk er rapportert spesielt ved alvorlig hjertesvikt og underliggende nyresykdom, inkl. nyrearteriestenose. Ved hurtig diagnostisering og riktig behandling vil nyresvikt under enalaprilbehandling vanligvis være reversibel. Hos noen hypertensive pasienter uten eksisterende nyresykdom, vil kombinasjonen av enalapril og diuretika kunne føre til økt blodurea og kreatinin. Dosereduksjon av enalapril og/eller seponering av diuretikabehandling kan være nødvendig. I slike tilfeller bør muligheten for underliggende nyrearteriestenose vurderes. Spesiell risiko for utvikling av hypotensjon eller nyresvikt ved behandling med ACE-hemmere, ved bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkeltfungerende nyre. Hos disse pasientene bør behandling igangsettes under streng medisinsk overvåkning med lave doser og forsiktig titrering. Nyrefunksjonen bør vurderes ved baseline og følges tett i løpet av behandlingen. Ingen erfaring med bruk av lerkanidipin/enalapril til pasienter som nylig har gjennomgått nyretransplantasjon, og Zanipressbehandling anbefales derfor ikke. Nedsatt leverfunksjon: Se Dosering og Kontraindikasjoner. Lerkanidipins antihypertensive effekt kan forsterkes ved nedsatt leverfunksjon. Et syndrom som starter med kolestatisk gulsott og utvikler seg til fullstendig hepatisk nekrose (noen ganger med fatal utgang) er observert sjeldent ved behandling med ACE-hemmere. Mekanismen er uklar. Ved gulsott eller markert økning i leverenzymnivåene under behandling med ACE-hemmere, må behandlingen avsluttes og pasienten bør få annen passende behandling. Nøytropeni/agranulocytose: Nøytropeni/agranulocytose, trombocytopeni og anemi er rapportert under behandling med ACE-hemmere. Nøytropeni sees sjeldent hos pasienter med normal nyrefunksjon og uten spesielle risikofaktorer. Enalapril bør brukes med ekstrem forsiktighet ved kollagen vaskulær sykdom, under behandling med immunsuppressiver, allopurinol, prokainamid eller dersom flere risikofaktorer er tilstede, særlig ved allerede nedsatt nyrefunksjon. Alvorlige infeksjoner har forekommet hos noen av disse pasientene, og i noen få tilfeller responderte de ikke på intensiv antibiotikabehandling. Dersom enalapril brukes av slike pasienter, anbefales regelmessig leukocyttmåling og pasienten må instrueres i å rapportere ethvert infeksjonstegn. Overfølsomhetsreaksjoner: Angionevrotisk ødem med hevelse i ansikt, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og/eller larynks er rapportert under enalaprilbehandling, og kan forekomme når som helst i løpet av behandlingen. I slike tilfeller skal behandlingen seponeres umiddelbart. Pasienten må overvåkes nøye for å være sikker på at symptomene er gått fullstendig over før utskriving fra sykehuset. I de tilfeller hvor ødemene er begrenset til ansikt og lepper går symptomene vanligvis over uten behandling. Antihistaminer er imidlertid nyttig for å lindre symptomene. Angionevrotisk ødem som omfatter larynks kan være fatal. Når tunge, glottis eller larynks er påvirket og sannsynligvis kan føre til respiratorisk obstruksjon, må passende behandling igangsettes umiddelbart (f.eks. s.c. adrenalinadministrering, fortynnet 1:1000) og/eller tiltak som sikrer frie luftveier. Høyere forekomst av angioødem er rapportert hos svarte pasienter. Pasienter som har hatt angioødem ikke relatert til ACE-hemmere, kan ha høyere risiko for utvikling av angioødem under behandling med ACE-hemmer. Sjeldne tilfeller av livstruende anafylaktiske reaksjoner har inntruffet ved desensibilisering mot insektgifter ved samtidig bruk av ACE-hemmer. Reaksjonene kan unngås ved midlertidig seponering av ACE-hemmer før hver desensibilisering. Sjeldne tilfeller av livstruende anafylaktiske reaksjoner har inntruffet ved LD-lipoprotein (LDL)-aferese med dekstransulfat ved samtidig bruk av ACE-hemmer. Reaksjonene kan unngås ved midlertidig seponering av ACE-hemmer før hver aferese. Diabetes: Blodglukosenivået bør overvåkes nøye 1. måned ved behandling med ACE-hemmere hos diabetespasienter som bruker orale antidiabetika eller insulin. Hoste: Hoste er rapportert i forbindelse med bruk av ACE-hemmere. Hosten er typisk ikke-produktiv, vedvarende og avtar etter at behandling med ACE-hemmere er avsluttet. Hoste indusert av en ACE-hemmer bør tas med i vurderingen ved differensialdiagnose av hoste. Kirurgi/anestesi: Hos pasienter som gjennomgår store kirurgiske inngrep eller anestesi med midler som reduserer blodtrykket, hemmer enalapril dannelsen av angiotensin II, som ellers ville ha forekommet pga. kompensert reninsekresjon. Hypotensjon som utvikles pga. denne mekanismen kan korrigeres ved volumekspansjon. Hyperkalemi: Økt serumkaliumnivå er observert under enalaprilbruk. Risikofaktorer for hyperkalemi er: Nyresvikt, diabetes mellitus, samtidig behandling med kaliumsparende diuretika, kaliumtilskudd eller saltsubstitutter som inneholder kalium og samtidig behandling med andre legemidler som kan føre til økt serumkaliumnivå (f.eks. heparin). Dersom samtidig behandling med en av de ovenfor nevnte forbindelser er indisert, bør serumkaliumnivået måles regelmessig. Fertilitet: Hos noen pasienter behandlet med kanalblokkere er det rapportert reversible biokjemiske forandringer i spermatozas hodeseksjon, som kan hemme befruktningen. I tilfeller hvor gjentatt in vitro-fertilisering ikke lykkes og der man ikke finner annen forklaring, bør muligheten for at årsaken er kalsiumblokkere vurderes. Laktose: Inneholder laktose. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke bruke preparatet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09B B02
Antihypertensiv effekt kan forsterkes av andre blodtrykkssenkende legemidler slik som diuretika, betablokkere, alfablokkere og andre forbindelser. Enalapril: Kaliumsalter, kaliumsparende diuretika, ACE-hemmere, angiotensin II-hemmere, NSAID, hepariner (lav molekylvekt eller ufraksjonert), ciklosporin, takrolimus og trimetoprim kan føre til utvikling av hyperkalemi. Utvikling av hyperkalemi kan avhenge av eksisterende assosierte risikofaktorer. Risikoen øker ved kombinasjon av ovenfor nevnte legemidler. ACE-hemmere reduserer diuretikaindusert kaliumtap. Kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, triamterene eller amilorid), kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger kan føre til signifikant økning av serumkalium. Dersom samtidig bruk er indisert pga. påvist hypokalemi, må denne gjennomføres forsiktig og med hyppige serumkaliummålinger. Reversibel økning i serumlitiumnivåer og toksiske effekter er rapportert ved samtidig administrering av litium og ACE-hemmere. Samtidig bruk av tiaziddiuretika kan øke serumlitiumnivåene og dermed øke risikoen for litiumforgiftning. Samtidig bruk av enalapril og litium er derfor ikke anbefalt. Dersom kombinasjonen likevel er nødvendig må serumlitiumnivåene kontrolleres regelmessig. Kombinasjon av enalapril og estramustin anbefales ikke pga. risiko for økte bivirkninger slik som angionevrotisk ødem (angioødem). Forsiktighet kreves ved samtidig bruk av ACE-hemmer og antidiabetika (insulin, orale antidiabetika), da kombinasjonen kan føre til økt blodsukkerreduserende effekt og risiko for hypoglykemi. Dette er mest sannsynlig i løpet av de første ukene av kombinert behandling samt ved nedsatt nyrefunksjon. Forsiktighet kreves ved tidligere behandling med høydosediuretika, da dette kan føre til volumdeplesjon og risiko for hypotensjon ved igangsetting av enalaprilbehandling. Hypotensiv effekt kan reduseres ved seponering av diuretika, ved volumdeplesjonkorrigering eller salterstatning, eller ved igangsetting av behandling med lav enalaprildose. Forsiktighet kreves ved kronisk bruk av NSAID pga. mulig redusert antihypertensiv effekt av ACE-hemmer. NSAID og ACE-hemmer utøver additiv effekt på økningen i serumkalium og kan føre til svekket nyrefunksjon. Dette er vanligvis reversibelt. Akutt nyresvikt kan opptre i sjeldne tilfeller, spesielt ved nedsatt nyrefunksjon, slik som hos eldre eller dehydrerte pasienter. Kombinasjon med baklofen kan gi økt antihypertensiv effekt og forsiktighet kreves. Hvis nødvendig skal blodtrykket overvåkes og doseringen av antihypertensiver justeres. Samtidig bruk av ACE-hemmere og ciklosporin gir økt risiko for hyperkalemi og forsiktighet kreves. Alkohol bør unngås under behandling fordi alkohol kan forsterke hypotensiv effekt av ACE-hemmere. Kombinasjon av enalapril og amifostin gir økt antihypertensiv effekt og kombinasjonen bør vurderes. Samtidig bruk av visse anestetika, trisykliske antidepressiver og nevroleptika med ACE-hemmere kan føre til ytterligere blodtrykksreduksjon og kombinasjonen bør vurderes. Kombinasjon av enalapril med kortikosteroider (unntatt hydrokortison brukt som erstatning ved Addisons sykdom) eller systemisk tetrakosaktid kan gi redusert antihypertensiv effekt (natrium- og væskeretensjon) og kombinasjonen bør vurderes. Samtidig bruk av enalapril og glyseryltrinitrat, andre nitrater eller andre vasodilatorer kan gi ytterligere blodtrykksreduksjon og kombinasjonen bør vurderes. Kombinasjon av enalapril med allopurinol, cytostatiske/immunsuppressive midler, systemiske kortikosteroider eller prokainamid kan føre til økt risiko for leukopeni, og kombinasjonen bør vurderes. Antacida induserer redusert biotilgjengelighet av ACE-hemmere og kombinasjonen bør vurderes. Sympatomimetika kan redusere antihypertensiv effekt av ACE-hemmere. Nedsatt respons for pressoraminer (f.eks. adrenalin) er mulig, men ikke tilstrekkelig til å utelukke bruk. Enalapril kan uten problemer administreres samtidig med acetylsalisylsyre (i doser som er passende ved kardiovaskulær profylakse) og trombolytika. Nitrittreaksjoner (symptomer som ansiktsrødme, kvalme, oppkast og hypotensjon) er sjeldent rapportert ved samtidig behandling med injiserbart gull (natriumaurotiomalat) og enalapril og kombinasjonen bør vurderes. Lerkanidipin: Samtidig administrering av CYP3A4-hemmere og -induktorer kan påvirke lerkanidipinmetabolismen og -utskillelsen. Kombinasjon av lerkanidipin og sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, itrakonazol, ritonavir, erytromycin, troleandomycin) er kontraindisert. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av lerkanidipin og CYP3A4-induktorer, slik som krampestillende midler (f.eks. fenytoin, karbamazepin) og rifampicin, pga. mulig redusert antihypertensiv effekt av lerkanidipin. Ved kombinasjon må blodtrykket kontrolleres hyppigere enn normalt. Ciklosporin og lerkanidipin må ikke brukes samtidig. Økte plasmakonsentrasjoner av begge legemidlene er observert etter samtidig administrering. Lerkanidipin må ikke tas sammen med grapefruktjuice. Lerkanidipinmetabolismen kan hemmes ved inntak av grapefruktjuice, noe som fører til økt biotilgjengelighet av lerkanidipin og økt hypotensiv effekt. Alkohol bør unngås pga. mulig forsterket vasodilaterende effekt av antihypertensiver. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av lerkanidipin og andre CYP3A4-substrater, slik som terfenadin, astemizol, klasse III antiarytmika, f.eks. amiodaron, kinidin. Ved samtidig digoksinbehandling bør pasienten følges nøye mht. kliniske tegn på digoksintoksisitet. Det er sett økt absorpsjon og redusert absorpsjonsrate for lerkanidipin hos eldre ved samtidig bruk av midazolam, og kombinasjonen bør vurderes. Ingen endringer i midazolamnivåene. Ved samtidig administrering av lerkanidipin og metoprolol (betablokker) er metoprololbiotilgjengeligheten uendret, mens lerkanidipinbiotilgjengeligheten reduseres med 50%. Kombinasjonen bør vurderes. Samtidig bruk av annen betablokker kan også redusere lerkanidipinbiotilgjengeligheten, men kombinasjonen kan benyttes. Samtidig administrering av cimetidin 800 mg daglig gir ingen signifikante endringer i plasmanivåene av lerkanidipin, men forsiktighet må utvises ved høyere doser siden lerkanidipinbiotilgjengeligheten og dermed hypotensiv effekt kan være økt. Interaksjonsstudie med fluoksetin viser ingen klinisk relevante endringer i farmakokinetikken til lerkanidipin. Samtidig administrering av lerkanidipin og simvastatin gjentatte ganger, viser ingen signifikante endringer i AUC for lerkanidipin, men AUC for simvastatin og simvastatins hovedmetabolitt øker. Endringene er sannsynligvis ikke klinisk relevante. Ingen interaksjon er forventet når lerkanidipin administreres om morgenen og simvastatin om kvelden. Samtidig administrering av lerkanidipin og warfarin endrer ikke warfarins farmakokinetikk.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Enalapril passerer placenta, men fjernes fra neonatal sirkulasjon i klinisk relevante mengder og kan teoretisk også fjernes ved utskiftningstransfusjon. Bruk av ACE-hemmere (enalapril) anbefales ikke i 1. trimester. Bruk av ACE-hemmere (enalapril) er kontraindisert i 2. og 3. trimester. Epidemiologiske funn angående risiko for teratogenisitet etter eksponering for ACE-hemmere i løpet av 1. trimester er ikke konkluderende, men det kan ikke utelukkes at risikoen er noe økt. Med mindre fortsatt behandling med ACE-hemmere anses nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet bytte til alternativ antihypertensiv behandling med kjent sikkerhetsprofil. Ved påvist graviditet bør behandling med ACE-hemmere seponeres umiddelbart, og alternativ behandling igangsettes hvis nødvendig. ACE-hemmere kan ved bruk i 2. og 3. trimester forårsake human føtotoksisitet (redusert nyrefunksjon, oligohydramniose, kraniedeformasjon) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon, hyperkalemi). Ved eksponering for ACE-hemmere i 2. trimester, anbefales ultralydundersøkelse av nyrefunksjon og kranie. Spedbarn eksponert for ACE-hemmere in utero bør overvåkes nøye mht. hypotensjon. Dyrestudier med lerkanidipin har ikke vist teratogene effekter, men teratogenisitet er observert med andre dihydropyridinforbindelser. Ingen kliniske data fra eksponerte svangerskap er tilgjengelig, og bruk av lerkanidipin under graviditet eller ved planlagt graviditet anbefales derfor ikke. Kombinasjonen enalapril/lerkanidipin anbefales ikke i 1. trimester og er kontraindisert i 2. og 3. trimester.
Amming: Enalapril og enalaprilat gjenfinnes i morsmelk. Ukjent om lerkanidipin utskilles. Preparatet bør ikke brukes under amming.
Enalapril|Lerkanidipin

Bivirkninger

Bivirkningene ved bruk av kombinasjonspreparatet er lik de som er observert ved bruk av virkestoffene gitt hver for seg. Bivirkninger sett for kombinasjonen i kliniske studier med begrenset antall pasienter: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Svimmelhet. Øre: Vertigo, inkl. posisjonell vertigo. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Abdominale smerter i øvre del av abdomen1, kvalme1. Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi1, hypotensjon1, sirkulasjonssvikt1. Hud: Dermatitt1, erytem1, leppeødem1, urticaria1. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon1. Luftveier: Tørr hals1. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi1. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Polyuri1, pollakisuri1. Undersøkelser: Redusert hemoglobinnivå1. Øvrige: Fatigue, asteni1. 1Kun sett hos 1 pasient.Enalapril monoterapi: Anemi (inkl. aplastiske og hemolytiske former), nøytropeni, trombocytopeni, agranulocytose, benmargssvikt, pancytopeni, lymfadenopati. Hypersensitivitet, angioødem, angionevrotisk ødem i ansiktet, ekstremiteter, lepper, tunge, glottis og/eller larynks, autoimmune sykdommer. Hypoglykemi, anoreksi. Depresjon, forvirringstilstand, somnolens, insomni, nervøsitet, unormale drømmer, søvnforstyrrelser. Svimmelhet, hodepine, parestesi. Tåkesyn. Vertigo, tinnitus. Myokardinfarkt, trolig som følge av for lavt blodtrykk hos høyrisikopasienter, arytmi, angina pectoris, takykardi, palpitasjoner. Hypotensjon, synkope, cerebrovaskulær skade, trolig som følge av for lavt blodtrykk hos høyrisikopasienter, flushing, ortostatisk hypotensjon, Raynauds fenomen. Hoste, dyspné, rhinoré, smerter i farynks/larynks og dysfoni, bronkospasme/astma, lungeinfiltrasjon, rhinitt, allergisk alveolitt/eosinofil pneumoni. Kvalme, diaré, abdominale smerter, dysgeusi, ileus, pankreatitt, oppkast, dyspepsi, konstipasjon, mageubehag, munntørrhet, peptisk ulcer, aftøs stomatitt, glossitt, intestinalt angioødem. Leversvikt, hepatitt (enten hepatisk kolestatisk eller hepatisk nekrose), kolestase (inkl. gulsott). Utslett, hyperhidrose, kløe, urticaria, alopesi, erytema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, eksfoliativ dermatitt, toksisk epidermal nekrolyse, pemfigus. Et komplekst syndrom er rapportert med alle eller noen av følgende symptomer: Feber, serositt, vaskulitt, myalgi/myositt, artralgi/artritt, positiv test på antinukleære antistoffer (ANA), forhøyet senkning (SR), eosinifili og leukocytose. Hudutslett, fotosensitivitet eller andre dermatologiske manifestasjoner kan forekomme. Muskelspasmer. Nedsatt nyrefunksjon, nyresvikt, proteinuri, oliguri. Erektil dysfunksjon, gynekomasti. Asteni, fatigue, brystsmerte, uvelhetsfølelse. Økt nivå av kalium, kreatinin, urea, leverenzymer og bilirubin. Redusert nivå av hemoglobin og hematokrit. Lerkanidipin monoterapi: Bivirkninger er sett hos ca. 1,8%. Hyppigst rapportert (<1%) er hodepine, svimmelhet, perifert ødem, takykardi, palpitasjoner og flushing. Andre bivirkninger sett sjeldent: Hypersensitivitet. Somnolens. Angina pectoris. Synkope. Kvalme, dyspepsi, diaré, abdominale smerter, oppkast. Utslett. Myalgi. Polyuri. Asteni, fatigue. Etter markedsføring er følgende bivirkninger svært sjeldent rapportert (<1/10 000): Gingival hypertrofi, reversibel økning i serumnivåene av levertransaminaser, hypotensjon, hyppig vannlating og brystsmerte. Noen dihydropyridiner kan sjeldent føre til prekordial lokalisert smerte eller angina pectoris. Pasienter med eksisterende angina pectoris kan i svært sjeldne tilfeller få økt anfallshyppighet, varighet eller alvorlighetsgrad. Isolerte tilfeller av myokardinfarkt kan oppstå.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ingen rapportert tilfeller av overdosering med kombinasjonspreparatet. Erfaring med enalapriloverdose er begrenset.
Symptomer: Mest sannsynlig er alvorlig hypotensjon, bradykardi, reflekstakykardi, sjokk, stupor, elektrolyttforstyrrelser og nyresvikt. Symptomer assosiert med overdosering av ACE-hemmere kan omfatte sirkulasjonssjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste. Etter inntak av hhv. enalapril 300 mg og 400 mg er det rapportert enalaprilatnivåer på 100-200 ganger høyere enn vanligvis sett ved terapeutiske doser. Lerkanidipinoverdosering kan forventes å forårsake kraftig perifer vasodilatasjon med markert hypotensjon og reflekstakykardi. Etter markedsføring er det rapportert 3 tilfeller av overdosering (hhv. lerkanidipin 150 mg, 280 mg og 800 mg). Lerkanidipin 150 mg ga søvnighet. Lerkanidipin 280 mg ga kardiogent sjokk med alvorlig myokardiskemi og mild nyresvikt. Lerkanidipin 800 mg ga oppkast og hypotensjon. Pasientene ble restituert uten sekvele.
Behandling: Hovedsakelig rettet mot eliminering av toksinet og gjenopprettelse av stabile kardiovaskulære forhold. Etter oralt inntak er mageskylling indisert, mulig kombinert med intestinal irrigasjon. Anbefalt behandling ved enalapriloverdosering er i.v. infusjon av saltoppløsning. Dersom hypotensjon inntreffer, skal pasienten plasseres i sjokkposisjon. Hvis tilgjengelig, kan infusjon av angiotensin II og/eller intravenøse katekolaminer vurderes. Ved nylig inntak bør tiltak for å fjerne enalaprilmaleat igangsettes (f.eks. brekninger, mageskylling, administrering av absorpsjonsmidler eller natriumsulfat). Enalapril kan fjernes ved hemodialyse. Pacemakerbehandling er indisert ved behandlingsresistent bradykardi. Vitale tegn, serumelektrolytter og kreatinin bør overvåkes kontinuerlig. Anbefalt behandling ved lerkanidipinoverdosering er mageskylling, høydose katekolaminer, furosemid, digitalis og parenterale plasmaekspandere, aktivt kull, laksativa og dopamin i.v. Ved tilfeller av alvorlig hypotensjon, bradykardi og bevisstløshet kan kardiovaskulær støttebehandling med atropin i.v. være nyttig. Kardiovaskulær status bør overvåkes i minst 24 timer etter lerkanidipinoverdose pga. forlenget farmakologisk effekt av lerkanidipin. Ingen informasjon om nytten av dialyse. Lerkanidipin er svært lipofilt, og det er svært usannsynlig at plasmanivåene vil indikere varigheten av risikofasen. Dialyse kan være uten effekt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For enalapril C09A A02 og lerkanidipin C08C A13

Egenskaper

Klassifisering: ACE-hemmer og kalsiumblokker (dihydropyridintype).
Virkningsmekanisme: Enalapril: Etter absorpsjon hydrolyseres enalapril til enalaprilat, som hemmer ACE. Hemming av ACE fører til nedsatt nivå av angiotensin II i plasma, som igjen fører til økt reninaktivitet i plasma og redusert aldosteronsekresjon. ACE er identisk med kininase II. Enalapril kan derfor også hemme nedbrytningen av bradykinin, en potent vasopressor. Klinisk betydning av denne mekanismen er fremdeles uklar. Enalaprils blodtrykksreduserende effekt er primært knyttet til hemming av renin-angiotensin-aldosteronsystemet, men enalapril har også antihypertensiv effekt hos pasienter med lave reninnivåer. Enalapril reduserer blodtrykket både i liggende og stående stilling, uten signifikant økning i hjerterytmen. Symptomatisk postural hypotensjon er sjeldent. Hos enkelte kan det ta noen uker før optimal blodtrykkskontroll oppnås. Rask enalaprilseponering er ikke forbundet med rask blodtrykksøkning. Effektiv ACE-hemming inntreffer vanligvis 2-4 timer etter oral administrering av en enkeltdose enalapril. Antihypertensiv effekt vanligvis etter 1 time, med maks. blodtrykksreduksjon 4-6 timer etter administrering. Varigheten av effekten er doserelatert, men ved anbefalte doser er det vist antihypertensiv og hemodynamisk effekt i minst 24 timer. Blodtrykksreduksjonen er forbundet med nedsatt perifer arteriemotstand og økt minuttvolum. Liten eller ingen hjerterytmeendring. Etter enalapriladministrering øker nyrenes blodgjennomstrømming mens glomerulær filtrasjonshastighet forblir uendret. Ingen tegn på natrium- eller væskeretensjon, men ved lav glomerulær filtrasjonshastighet før behandling øker vanligvis filtrasjonshastigheten. Lerkanidipin: Hemmer transmembran kalsiuminnstrømming i hjertemuskulatur og glatt muskulatur. Gir direkte relakserende effekt på vaskulær glatt muskulatur, som fører til redusert total perifer motstand. Lerkanidipin har forlenget antihypertensiv effekt pga. sin høye membranfordelingskoeffisient. Lerkanidipin har ikke negativ inotropisk effekt pga. høy vaskulær selektivitet. Vasodilatasjon forårsaket av lerkanidipin skjer gradvis, og akutt hypotensjon med reflekstakykardi er kun observert ved sjeldne tilfeller. Det er (S)-enantiomeren av lerkanidipin som hovedsakelig gir antihypertensiv effekt.
Absorpsjon: Enalapril: Rask absorpsjon. Tmax innen 1 time. Ca. 60% absorberes etter oral administrering. Absorpsjonen påvirkes ikke av mat. Lerkanidipin: Rask og fullstendig absorpsjon. Tmax 1,5-3 timer. De to enantiomerene har lik plasmaprofil og Tmax. Cmax og AUC er ca. 1,2 ganger høyere for (S)-enantiomeren. Absolutt biotilgjengelighet hos ikke-fastende er ca. 10% pga. first pass-metabolisme. Biotilgjengeligheten ved inntak hos fastende er imidlertid redusert til 1/3. Oral biotilgjengelighet øker 4 ganger ved inntak 2 timer etter et fettrikt måltid. Lerkanidipin bør derfor inntas før måltid. Plasmanivåene er ikke direkte proporsjonale med lerkanidipindosen (ikke-lineær kinetikk). Biotilgjengeligheten øker med doseøkningen.
Proteinbinding: Enalapril: ≤60% ved klinisk relevante konsentrasjoner. Lerkanidipin: >98%. Ved alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon kan den frie fraksjonen av lerkanidipin være større.
Fordeling: Lerkanidipin: Rask og omfattende distribusjon fra plasma til vev og organer.
Halveringstid: Enalapril: Hydrolyseres raskt og i høy grad til enalaprilat, en potent ACE-hemmer. Cmax av enalaprilat nås 3-4 timer etter oral administrering. Effektiv t1/2 for enalaprilakkumulering iht. enalaprilatkonsentrasjoner oppnås etter 4 dagers behandling. Lerkanidipin: Eliminasjons t1/2 for de to enantiomerene er lik. Ingen interkonversjon er observert in vivo. Gjennomsnittlig t1/2 på 8-10 timer er beregnet, og pga. høy binding til lipidmembraner varer terapeutisk effekt i 24 timer. Det er ikke vist akkumulering ved gjentatt administrering.
Metabolisme: Enalapril: Bortsett fra omdannelse til enalaprilat er det ikke vist metabolisme av betydning for enalapril. Lerkanidipin: Metaboliseres i høy grad av CYP3A4, hovedsakelig til inaktive metabolitter. Ingen modersubstans gjenfinnes hverken i urin eller feces.
Utskillelse: Enalapril: Utskillelse av metabolitten enalaprilat skjer primært i nyrene. De viktigste komponentene i urinen er enalaprilat (ca. 40%) og uforandret enalapril (ca. 20%). Lerkanidipin: 50% av dosen utskilles i urin.

Sist endret: 16.03.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

11.02.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Zanipress, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/10 mg28 stk. (blister)
140773
Blå resept
Byttegruppe
151,70CSPC_ICON
98 stk. (blister)
140784
Blå resept
Byttegruppe
374,90CSPC_ICON
20 mg/10 mg98 stk. (blister)
140807
Blå resept
Byttegruppe
405,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

in vitro-fertilisering (ivf, prøverørsbefruktning): Befruktning utenfor kroppen. Modne egg hentes ut av eggstokkene, befruktes på laboratoriet, og tilbakeføres til livmoren etter noen få dager.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

uvelhetsfølelse (malaise, sykdomsfølelse, utilpasshet): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.