Truvada

Gilead

Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A R03

  Står ikke på WADAs dopingliste



TABLETTER, filmdrasjerte 200 mg/245 mg: Hver tablett inneh.: Emtricitabin 200 mg, tenofovirdisoproksilfumarat tilsv. tenofovirdisoproksil 245 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigokarminaluminiumlakk (E 132), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av hiv-infeksjon: Antiretroviral kombinasjonsterapi for behandling av hiv-1-infiserte voksne, se SPC. Behandling av hiv-1-infiserte ungdommer, der NRTI-resistens eller -toksisitet utelukker bruk av førstelinjemidler, i alderen 12-<18 år, se SPC. Pre-eksposisjonell profylakse (PrEP): I kombinasjon med praktisering av sikker sex for å redusere risikoen for seksuell overført hiv-1 smitte hos voksne med høy risiko, se SPC.

Dosering

Bør iverksettes av lege med erfaring fra behandling av hiv-infeksjon.
Behandling av hiv hos voksne og ungdom ≥12 år som veier ≥35 kg: 1 tablett daglig.
Forebygging av hiv hos voksne: 1 tablett daglig. Separate preparater med emtricitabin og tenofovirdisoproksilfumarat er tilgjengelige for behandling av hiv-1-infeksjon dersom det blir nødvendig å seponere eller justere dosen av én av komponentene i Truvada.
Glemt dose: Dersom det hoppes over en dose skal den tas så snart som mulig, men dersom det har gått >12 timer fra normalt doseringstidspunkt, skal den glemte dosen ikke tas. Vanlig doseringsplan følges videre. Ved oppkast <1 time etter doseinntak skal det tas en ny dose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Det er ikke nødvendig med dosejustering. Nedsatt nyrefunksjon: Emtricitabin og tenofovir elimineres ved utskilling i nyrene, og eksponeringen for emtricitabin og tenofovir øker ved nyredysfunksjon. Voksne: Preparatet skal bare brukes ved ClCR <80 ml/minutt dersom de mulige fordelene ved behandlingen anses å veie opp for de mulige risikoene. Lett nedsatt nyrefunksjon (ClCR 50-80 ml/minutt): Begrensede data støtter dosering 1 gang daglig ved behandling av hiv-infeksjon, og hos personer med ClCR 60-80 ml/minutt ved PrEP. Anbefales ikke til PrEP ved ClCR <60 ml/minutt pga. manglende data. Moderat nedsatt nyrefunksjon (ClCR 30-49 ml/minutt): Administrering hver 48. time anbefales ved behandling av hiv-infeksjon, basert på modellering av farmakokinetiske enkeltdosedata for emtricitabin og tenofovirdisoproksil hos ikke-hiv-infiserte forsøkspersoner med varierende grad av nedsatt nyrefunksjon. Anbefales ikke til PrEP. Alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) og hemodialysepasienter: Anbefales ikke. Se for øvrig Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Anbefales ikke ved nedsatt nyrefunksjon. Sikkerhet og effekt er ikke fastslått hos barn <12 år. Eldre >65 år: Dosejustering er ikke nødvendig.
Administrering: Skal helst tas med mat. Tabletten kan knuses og pulveret oppløses i ca. 100 ml vann, appelsinjuice eller druejuice, og drikkes omgående.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Bruk til pre-eksposisjonell profylakse ved ukjent eller positiv hiv-1-status.

Forsiktighetsregler

Overføring av hiv: Pasienten må opplyses om at behandlingen ikke er vist å forhindre risiko for overføring av hiv til andre gjennom seksuell kontakt eller blodsmitte. Pasienter med hiv-1-stammer med mutasjoner: Truvada bør unngås hos antiretroviralt behandlede pasienter med hiv-1-stammer med K65R-mutasjoner. Samlet strategi for å forhindre hiv-1-infeksjon: Truvada er ikke alltid effektivt for å forhindre hiv-1-smitte. Tiden fram til beskyttelsen trer i kraft etter oppstart er ukjent. Skal bare brukes som PrEP som en del av en samlet strategi for å forhindre hiv-1-infeksjon, inkl. andre tiltak for å forhindre hiv-1 (f.eks. konsekvent og riktig bruk av kondom, kjennskap til hiv-1-status, regelmessig testing for andre seksuelt overførbare infeksjoner). Risiko for resistens med uoppdaget hiv-1-infeksjon: Truvada skal bare brukes for å redusere risikoen for å bli smittet av hiv-1 for personer som det er bekreftet at er hiv-negative. Personer skal testes regelmessig for å bekrefte at de fortsatt er hiv-negative (f.eks. minst hver 3. måned) vha. en kombinert antigen/antistofftest mens de tar Truvada som PrEP. Truvada alene utgjør ikke et komplett regime for behandlingen av hiv-1, og hiv-1-resistente mutasjoner har forekommet hos personer med uoppdaget hiv-1-infeksjon som bare tar Truvada. Hvis kliniske symptomer som svarer til akutt virusinfeksjon er tilstede, og det mistenkes nylige (<1 måned) eksponeringer for hiv-1, bør bruken av Truvada utsettes i minst én måned og hiv-1-statusen bekreftes på nytt før Truvada startes som PrEP. Viktigheten av etterlevelse: Ikke-hiv-1-infiserte personer må rådes til å være nøye med å overholde den anbefalte doseringsplanen. Det er en sterk sammenheng mellom Truvadas effektivitet i å redusere risikoen for å bli smittet av hiv-1 og etterlevelse. Pasienter med hepatitt B- eller C-virusinfeksjon: Hiv-1-infiserte pasienter med kronisk hepatitt B eller C som får antiretroviral behandling, har økt risiko for alvorlige og potensielt dødelige, hepatiske bivirkninger. Gjeldende retningslinjer må følges. Sikkerhet og effekt ved PrEP hos pasienter med hepatitt B-virus (HBV)- eller hepatitt C-virus (HCV)-infeksjon er ikke fastslått. Ved samtidig antiretroviral behandling for hepatitt B eller C, se også relevant preparatomtale for disse legemidlene. Tenofovir (-diproksilfumarat) er indisert til behandling av HBV, og emtricitabin har vist aktivitet mot HBV i farmakodynamiske studier, men sikkerhet og effekt av Truvada er ikke spesifikt fastslått hos pasienter med kronisk HBV-infeksjon. Seponering av Truvada hos pasienter som er infisert med HBV kan være assosiert med alvorlig akutt forverring av hepatitt. Pasienter som er infisert med HBV som slutter å bruke Truvada må overvåkes nøye med både klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging i minst flere måneder etter at behandlingen med Truvada er avsluttet. Om relevant, kan det være berettiget å gjenoppta behandlingen av hepatitt B. Hos pasienter med fremskredet leversykdom eller cirrhose anbefales det ikke å seponere behandlingen, ettersom forverring av hepatitt etter seponert behandling kan føre til hepatisk dekompensasjon. Leversykdommer: Sikkerhet og effekt er ikke påvist hos pasienter med signifikante underliggende leversykdommer. Hiv-1-infiserte pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt frekvens av leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsterapi (CART) og bør overvåkes i samsvar med vanlig praksis. Hvis det viser seg at leversykdommen forverres, må det vurderes å avbryte eller avslutte behandlingen. Effekter på nyrene og ben hos voksne: Se Dosering. Emtricitabin og tenofovir utskilles hovedsakelig via nyrene ved en kombinasjon av glomerulær filtrasjon og aktiv tubulær sekresjon. Nyreffekter: Nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon, forhøyet kreatinin, hypofosfatemi og proksimal tubulopati (inkl. Fanconis syndrom) er rapportert etter bruk av tenofovirdisoproksilfumarat. Nyreovervåkning: Det anbefales at ClCR beregnes før bruk av Truvada i behandling av hiv-infeksjon eller som PrEP. Hos pasienter uten risikofaktorer mht. nyresykdom, anbefales det at nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) også kontrolleres etter 2-4 ukers behandling, etter 3 måneders behandling og deretter hver 3.-6. måned. Ved risiko for nyresykdom er det nødvendig å kontrollere nyrefunksjonen oftere. Forsiktighet bør utvises hos eldre pga. økt fare for nedsatt nyrefunksjon. Se også Interaksjoner. Kontroll av nyrefunksjon hos hiv-1-infiserte pasienter: Hvis serumfosfatnivået er <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR synker til <50 ml/minutt, bør det foretas ny kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjonen i blodet og konsentrasjonen av glukose i urin. Seponering bør vurderes ved ClCR <50 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter), samt ved progressiv reduksjon av nyrefunksjonen der ingen annen årsak kan identifiseres. Nyresikkerhet med Truvada er bare i svært begrenset grad studert hos hiv-1-infiserte pasienter med nedsatt nyrefunksjon. Det anbefales å justere doseringsintervallet hos hiv-1-infiserte pasienter med ClCR 30-49 ml/minutt. Begrensede data indikerer at forlenget doseringsintervall ikke er optimalt og kan føre til økt toksisitet og mulig utilstrekkelig respons. Omhyggelig vurdering av fordeler/risiko kreves når Truvada brukes ved ClCR <60 ml/minutt, og nyrefunksjonen må overvåkes nøye. I tillegg må klinisk respons overvåkes nøye ved forlenget doseringsintervall. Truvada anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR <30 ml/minutt) eller til hemodialysepasienter. Kontroll av nyrefunksjon ved PrEP: Truvada er ikke studert hos ikke-hiv-1-infiserte personer med ClCR <60 ml/minutt, og anbefales derfor ikke. Hvis serumfosfatnivået er <1,5 mg/dl (0,48 mmol/liter) eller ClCR synker til <60 ml/minutt, bør det foretas en ny kontroll av nyrefunksjonen innen en uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjonen i blodet og konsentrasjonen av glukose i urinen. Seponering bør vurderes ved ClCR <60 ml/minutt eller serumfosfat <1 mg/dl (0,32 mmol/liter), samt ved progressiv reduksjon av nyrefunksjonen der ingen annen årsak kan identifiseres. Beneffekter: Benmisdannelser (som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd) kan være forbundet med proksimal renal tubulopati. Hvis benmisdannelser mistenkes, bør en egnet undersøkelse gjennomføres. Effekter på nyrene og ben hos barn: Langtidseffekter av tenofovirdisoproksilfumarat mht. toksisitet i ben og nyrer er ukjente, og reversibilitet av nyretoksisitet kan ikke helt bekreftes. Derfor anbefales en multidisiplinær framgangsmåte for riktig avveiing av individuell nytte/risiko, valg av hensiktsmessig overvåkning (herunder beslutning om seponering) og overveiing av behov for tilleggsbehandling. Nyreffekter: Nyrebivirkninger sammenfallende med proksimal renal tubulopati er rapportert hos hiv‑1-infiserte barn 2-<12 år. Nyreovervåkning: Nyrefunksjon (ClCR og serumfosfat) bør evalueres før behandling, og overvåkes under behandlingen som hos hiv‑1-infiserte voksne (se ovenfor). Kontroll av nyrefunksjon: Hvis serumfosfat bekreftes å være <3 mg/dl (0,96 mmol/liter), bør det foretas en ny kontroll av nyrefunksjonen innen 1 uke, herunder målinger av glukose- og kaliumkonsentrasjonen i blodet og konsentrasjonen av glukose i urin. Hvis nyreforstyrrelser mistenkes eller påvises, skal nefrolog konsulteres for å overveie seponering. Seponering bør også vurderes ved progressiv reduksjon av nyrefunksjonen der ingen annen årsak kan identifiseres. Behandling bør ikke startes ved nedsatt nyrefunksjon, og bør seponeres dersom dette utvikles under behandling. Beneffekter: Tenofovirdisoproksilfumarat kan forårsake en reduksjon i BMD. Langtidseffekter på benhelse og framtidig frakturrisiko er ukjente. Hvis benmisdannelser påvises eller mistenkes skal endokrinolog og/eller nefrolog konsulteres. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller vist at det er en effekt av behandlingen. For overvåkning av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles hensiktsmessig. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Det er rapportert mitokondriell dysfunksjon hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for nukleosidanaloger. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene var hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi), ofte forbigående. I sjeldne tilfeller har det vært senere forekommende nevrologiske forstyrrelser (hypertoni, kramper, unormal atferd), men det er ukjent om dette er forbigående eller permanent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for nukleos(t)idanaloger in utero, som har alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling av gravide, for å forhindre vertikal overføring av hiv. Immunreaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene med CART kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos hiv-infiserte pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige tilstander, eller forverring av symptomer, f.eks. cytomegalovirusretinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og ev. behandles. Autoimmune sykdommer (som Graves sykdom) kan også forekomme ved immun reaktivering. Tidspunkt for utbrudd er variabelt, og utbrudd kan oppstå flere måneder etter behandlingsstart. Opportunistiske infeksjoner: Hiv-1-infiserte pasienter kan fortsette å utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner forbundet med hiv-infeksjon, og bør derfor holdes under nøye klinisk observasjon av lege med erfaring fra behandling av pasienter med hiv-tilknyttede lidelser. Osteonekrose: Osteonekrose er rapportert i særlig grad hos hiv-1-infiserte pasienter med generelt kjente risikofaktorer, fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering for CART. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Trippelnukleosidterapi: Det er rapportert høy forekomst av virologisk svikt og utvikling av resistens på et tidlig stadium hos hiv-1-infiserte pasienter, når tenofovirdisoproksilfumarat ble kombinert med lamivudin og abakavir eller med lamivudin og didanosin som et én gang daglig-regime. Samme problem kan oppstå hvis Truvada administreres sammen med en 3. nukleosidanalog. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Generelt: Pasienten bør informeres om at det er rapportert om svimmelhet under behandling med både emtricitabin og tenofovirdisoproksilfumarat.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A R03
Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Akutt nyresvikt etter start av en høy dose eller flere NSAID har forekommet ved bruk av tenofovirdisoproksilfumarat hos hiv-1-infiserte pasienter med risikofaktorer for nyredysfunksjon. Ved samtidig bruk av et NSAID bør nyrefunksjonen overvåkes tilstrekkelig. Det er rapportert høyere risiko for nedsatt nyrefunksjon ved bruk av tenofovirdisoproksilfumarat sammen med en ritonavir- eller kobicistatforsterket proteasehemmer hos hiv-1-infiserte pasienter. Nøye overvåkning av nyrefunksjonen er nødvendig, og dersom pasienten har nyrerelaterte risikofaktorer skal samtidig bruk vurderes nøye. Potensiell risiko/fordel ved samtidig bruk av ledipasvir/sofosbuvir med tenofovir, gitt med en forsterket hiv-proteasehemmer, bør vurderes, særlig ved økt risiko for nyredysfunksjon. Bør ikke administreres samtidig med didanosin. Skal ikke gis samtidig med emtricitabin, tenofovirdisoproksil (som fumarat), tenofoviralafenamid, andre cytidinanaloger, som lamivudin eller adefovirdipivoksil. Da emtricitabin og tenofovir primært elimineres i nyrene, kan samtidig administrering med legemidler som reduserer nyrefunksjonen eller konkurrerer om aktiv tubulær sekresjon, øke serumkonsentrasjonen av disse legemidlene. Bør ikke brukes med/nylig etter et nyretoksisk legemiddel, ellers bør nyrefunksjonen overvåkes ukentlig. Ved samtidig bruk av tenofovirdisoproksilfumarat økte eksponeringen for didanosin med 40-60%. Dette kan øke risikoen for didanosinrelaterte bivirkninger som pankreatitt og laktatacidose, ev. dødelig, betydelig reduksjon i CD4-celleantall og virologisk svikt ved behandling av hiv-1-infeksjon. Samtidig administrering av didanosin anbefales ikke. Samtidig administrering av atazanavir/ritonavir med tenofovir gir redusert eksponering for atazanavir og økt eksponering for tenofovir. Samtidig administrering av lopinavir/ritonavir, darunavir/ritonavir, ledispavir/sofosbuvir og/eller sofosbuvir/velpatasvir gir økt eksponering for tenofovir. Økt eksponering for tenofovir kan muligens potensere bivirkninger, inkl. nyrelidelser. Nyrefunksjonen skal overvåkes nøye. Sikkerheten av tenofovir sammen med ledipasvir/sofosbuvir eller sofosbuvir/velpatasvir og en farmakokinetisk forsterker er ikke fastslått. Kombinasjonen bør brukes med forsiktighet og med hyppig overvåkning av nyrene dersom andre alternativer ikke er tilgjengelige.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ukjent om virkestoffene passerer placenta. Dyrestudier med emtricitabin og tenofovirdisoproksilfumarat indikerer ikke reproduksjonstoksisitet. Hvis nødvendig kan bruk under graviditet vurderes.
Amming: Virkestoffene går over i morsmelk. Skal ikke brukes ved amming. Det anbefales generelt at hiv-infiserte ikke ammer under noen omstendigheter, for å unngå å overføre hiv-smitte.
Fertilitet: Ukjent. Dyrestudier indikerer ingen skadelige effekter mht. fertilitet.
Emtricitabin|Tenofovir

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast, kvalme. Hud: Utslett, misfarget hud (økt pigmentering hos barn). Muskel-skjelettsystemet: Forhøyet CK. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hypofosfatemi. Øvrige: Asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, anemi (hos barn). Gastrointestinale: Forhøyet serumlipase, forhøyet amylase inkl. forhøyet pankreatisk amylase, abdominale smerter, dyspepsi, abdominal distensjon, flatulens. Hud: Urticaria, vesikulobulløse utslett, pustuløse utslett, makulopapulære utslett, pruritus, utslett og misfarget hud (økt pigmentering). Immunsystemet: Allergiske reaksjoner. Lever/galle: Forhøyede transaminaser, hyperbilirubinemi. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, hypertriglyseridemi. Psykiske: Søvnløshet, unormale drømmer. Øvrige: Smerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt. Hud: Angioødem. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, muskelsvakhet. Nyre/urinveier: Økt kreatinin, proteinuri, proksimal renal tubulopati, inkl. Fanconis syndrom. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Lever/galle: Hepatitt, leversteatose. Muskel-skjelettsystemet: Osteomalasi (manifestert som bensmerter og som i sjeldne tilfeller kan bidra til benbrudd), myopati. Nyre/urinveier: Nyresvikt (akutt og kronisk), akutt tubulær nekrose, nefritt (inkl. akutt interstitiell nefritt), nefrogen diabetes insipidus. Stoffskifte/ernæring: Laktatacidose. Pasienter som samtidig er infisert med hiv og HBV eller HCV har oftere økning i ASAT og ALAT enn den øvrige hiv-infiserte populasjonen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Opptil 30% av emtricitabindosen og ca. 10% av tenofovirdosen kan fjernes ved hemodialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For emtricitabin J05A F09 og tenofovir J05A F07

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Emtricitabin er et nukleosidanalog av cytidin. Tenofovirdisoproksilfumarat konverteres in vivo til tenofovir, som er en nukleosidmonofosfat (nukleotid) analog av adenosinmonofosfat. Både emtricitabin og tenofovir har aktivitet som er spesifikk for humant immunsviktvirus (hiv-1 og hiv-2) og hepatitt B virus. Emtricitabin og tenofovir fosforyleres av cellulære enzymer og danner hhv. emtricitabintrifosfat og tenofovirdifosfat. Emtricitabintrifosfat og tenofovirdifosfat hemmer kompetitivt hiv-1 revers transkriptase, noe som fører til DNA-kjedeterminering. Både emtricitabintrifosfat og tenofovirdifosfat er svake hemmere av mammalsk DNA-polymerase.
Absorpsjon: Raskt. Maks. emtricitabin- og tenofovirkonsentrasjon i serum innen 0,5-3 timer etter dosering hos fastende og med en forsinkelse på ca. 3 kvarter tatt sammen med mat. Administrering sammen med et fettrikt måltid, øker biotilgjengeligheten (AUC med ca. 35% og Cmax med ca. 15%).
Proteinbinding: Emtricitabin <4%, uavhengig av konsentrasjon i området 0,02-200 µg/ml, tenofovir <0,7% og 7,2% til hhv. plasma- og serumproteiner i konsentrasjonsområdet 0,01-25 µg/ml.
Fordeling: Vd ca. 1,4 liter/kg for emtricitabin og 800 ml/kg for tenofovir etter i.v. administrering.
Halveringstid: Ca. 12-18 timer for tenofovir og ca. 10 timer for emtricitabin. Tilsynelatende clearance av tenofovir og emtricitabin er gjennomsnittlig 307 ml/minutt.
Utskillelse: Emtricitabin ca. 86% via nyrene, 13% som metabolitter, ca. 14% via lever. Tenofovir ca. 70-80% uendret via nyrene, ved filtrering og et aktivt tubulært transportsystem, etter i.v. administrering.

Sist endret: 30.06.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

21.04.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Truvada, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg/245 mg30 stk. (boks)
023063
-
Byttegruppe
5626,50 (trinnpris 3672,30)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bmd: (BMD: Bone Mineral Density) BMD står for benmineraltetthet og er et mål på hvor holdbart skjelettet er. Den måles ved å ta røntgenbilde av skjelettet. BMD-måling brukes for å undersøke om man har benskjørhet.

cirrhose: Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (oppblåsthet): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hyperbilirubinemi (gulsott, ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertriglyseridemi: Økte nivåer av triglyserider i blodet. Triglyserider er den viktigste bestanddel i animalsk og vegetabilsk fett.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

proteasehemmer: Legemiddel som brukes i behandling av hiv-infeksjon. Proteasehemmere virker ved å bremse ned virusets evne til å reprodusere seg selv og dermed reduseres spredning av virus i kroppen. Immunforsvaret innhenter seg og sykdomsutviklingen hemmes.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

søvnløshet (insomni): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.