Trimonil Retard

Desitin (Desitin Pharma AS)


Antiepileptikum.

N03A F01 (Karbamazepin)



DEPOTTABLETTER 150 mg, 300 mg og 600 mg: Hver depottablett inneh.: Karbamazepin 150 mg, resp. 300 mg og 600 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Epilepsi; enkle og komplekse partielle anfall, med eller uten sekundær generalisering, samt generaliserte tonisk-kloniske anfall. Genuin trigeminusnevralgi. Alkoholabstinens. Sentralt betinget diabetes insipidus. Symptomatisk lindring av smerter ved diabetisk nevropati. Behandling av akutt manisk episode. Profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse.

Dosering

Individuell dosering. For å forhindre initiale doseavhengige bivirkninger bør karbamazepin innsettes i langsomt stigende doser. Før behandlingsstart skal alle pasienter av han-kinesisk og thailandsk opphav screenes for HLA-B*1502 når det er mulig, ettersom dette allelet er en sterk indikator på risikoen for å utvikle alvorlig Stevens-Johnsons syndrom. Depottablettene har noe lavere biotilgjengelighet (15%) sammenlignet med vanlige tabletter (karbamazepin med rask frisetting). Dette synes ikke å ha noen innvirkning på effekt, men for et lite antall pasienter vil en doseøkning være nødvendig ved bytte fra vanlige tabletter til depottabletter.
Epilepsi
Monoterapi bør tilstrebes selv om karbamazepin kan kombineres med andre antiepileptika. Omstilling fra et antiepileptikum bør skje langsomt og forsiktig. Voksne: Initialt 150-300 mg 1 gang daglig. Dosen økes deretter med 150 mg pr. uke til effektiv vedlikeholdsdose nås; 600-1200 mg. Barn og ungdom: Vedlikeholdsdose 10-20 mg/kg pr. dag introduseres i gradvis økende doser. Hos barn <6 år er karbamazepin med rask frisetting spesielt egnet, særlig til titrering. Daglig dose for barn og ungdom: ≤1 år: 150 mg. 1-5 år: 150-450 mg. 6-10 år: 300-600 mg. 11-15 år: 600-900 mg (fordel dosen utover dagen).
Trigeminusnevralgi
Voksne: 150-300 mg 1. dag, deretter økende gradvis til smertefrihet inntrer, vanligvis ved 600-900 mg daglig. Dosen kan deretter reduseres til minste effektive vedlikeholdsdose.
Alkoholabstinens
Voksne: Vanligvis 600-900 mg daglig. I akutt fase gjerne med sedativum​/​hypnotikum.
Diabetes insipidus
Voksne: Vanlig dose 150-300 mg 2 ganger daglig. Barn og ungdom: Dosen reduseres i forhold til alder​/​vekt.
Diabetisk nevropati
Voksne: Vanligvis 300 mg 2 ganger daglig, i spesielle tilfeller inntil 600 mg 2 ganger daglig.
Maniske episoder​/​profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse
Voksne: Tilpasses individuelt i området 450-1500 mg daglig. Normaldosering er 450-600 mg fordelt på 2-3 doser.
SeponeringNorsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt​/​redusert virkning av gjenværende legemidler.

Hvis behandlingen skal avsluttes, bør dette skje langsomt og gradvis. Brå avslutning kan føre til økt risiko for seponeringsanfall.
Spesielle pasientgrupper
  • Nedsatt lever-​/​nyrefunksjon: En lavere dose er indisert. Skal seponeres ved forverring av leverdysfunksjon eller aktiv nyresykdom. Se Forsiktighetsregler.
  • Barn <6 år: Skal kun brukes etter en grundig nytte-​/​risikoanalyse.
  • Eldre: En lavere dose er indisert.
  • Ved alvorlige kardiovaskulære sykdommer: En lavere dose er indisert.
Administrering Tas vanligvis 1 eller flere ganger daglig, avhengig av indikasjon, se ovenfor. Svelges med litt vann. Kan tas med eller uten mat. Kan deles (delestrek). Skal ikke tygges. Kan oppløses​/​røres ut forsiktig i vann og drikkes umiddelbart.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for karbamazepin, strukturelt beslektede stoffer (f.eks. trisykliske antidepressiver) eller hjelpestoffene. AV-blokk. Benmargsdepresjon eller anamnese med benmargsskade. Leverporfyri eller anamnese med dette (f.eks. akutt intermitterende porfyri, porphyria variegata, porphyria cutanea tarda). Samtidig behandling med MAO-hemmere eller bruk av karbamazepin innen 14 dager etter seponering av MAO-hemmere.

Forsiktighetsregler

Brukes med forsiktighet ved blandede epilepsiformer, som inkluderer atypiske absenser, pga. risiko for forverring av krampeanfall. I tilfelle forverring av anfallene skal behandlingen seponeres umiddelbart. Preparatet skal kun brukes etter grundig avveiing av mulig nytte mot potensiell risiko. Forholdsregler og oppfølging er nødvendig. Dette gjelder spesielt ved: -tidligere eller aktive hematologiske forstyrrelser, anamnese med hematologiske reaksjoner overfor andre legemidler, -unormal natriummetabolisme, -myoton dystrofi da forstyrrelser i hjertets impulsledning ofte oppstår hos denne pasientgruppen, -eldre pasienter, -økt IOP, alvorlige kardiovaskulære sykdommer, eller lever- eller nyrelidelse, også i anamnesen, -administrering av stiripentol (brukt i behandling av SMEI). Hematologiske forstyrrelser: En komplett laboratorieundersøkelse bør utføres, inkl. telling av blodplater og muligens av retikulocytter og måling av serumjern som baselineverdier, før behandlingsstart og deretter med jevne mellomrom (hver uke den 1. måneden og deretter 1 gang pr. måned). Etter 6 måneders behandling er det tilstrekkelig å utføre en kontroll 2-4 ganger i året. Pasienten må oppfordres til å kontakte lege umiddelbart ved feber, sår hals, utslett, munnsår eller hudblødninger, da dette kan være tegn på hurtig nedgang i antall leukocytter/trombocytter. I slike tilfeller bør behandling opphøre. Øvrige: Behandlingen må avsluttes ved mistanke om alvorlige hudreaksjoner, betydelig benmargsdepresjon, anafylaktisk reaksjon eller leverdysfunksjon. Pasienten skal konsultere lege omgående dersom symptomer på hepatitt oppstår (tretthet, dårlig matlyst, kvalme, gulning av huden eller leverforstørrelse). Monitorering av plasmanivåer: Behandlingen kan veiledes og overvåkes vha. vurdering av plasmakonsentrasjonen. Blodprøver til vurdering må ikke tas før plasmalikevektskonsentrasjonen er oppnådd (vanligvis etter ca. 2-3 ukers behandling), se SPC for ytterligere informasjon. Lever-​/​nyrefunksjon: Lever- og nyrefunksjonen skal overvåkes før behandlingsstart og deretter regelmessig (hver uke den 1. måneden og deretter hver måned. Etter 6 måneders behandling er 2-4 kontroller i året tilstrekkelig), særlig ved kjent leversykdom og for eldre. Hvis en leverlidelse forverres eller en florid leverlidelse oppstår bør preparatet seponeres umiddelbart. Det anbefales å fastslå urinstatus og ureanitrogen før og rutinemessig under behandling. Bytte til annet antiepileptikum: Må skje gradvis, se Seponering. I påkrevde tilfeller bør omstilling til et annet antikonvulsivum skje under beskyttelse av et egnet antiepileptikum. Fotosensitivitetsreaksjon: Pga. faren for fotosensibilisering, bør pasienten beskytte seg mot kraftig sollys under karbamazepinbehandling. Overfølsomhetsreaksjoner: Preparatet kan utløse overfølsomhetsreaksjoner, inkl. DRESS, forsinkede multiorgan overfølsomhetsreaksjoner med feber, utslett, vaskulitt, hevelse av lymfeknuter, artralgi, leukopeni, eosinofili, hepatomegali og splenomegali, endringer i leverfunksjonstester og «vanishing bile duct»-syndrom, som kan opptre i forskjellige kombinasjoner. Andre organer kan også bli rammet (f.eks. lunge, nyre, bukspyttkjertelen, hjertemuskelen, kolon). Ved en anamnese med overfølsomhet overfor okskarbazepin, fenytoin, fenobarbital eller lamotrigin bør karbamazepin kun gis etter en nøye vurdering av mulig risiko og forventet nytte, pga. økt risiko for å utvikle karbamazepinoverfølsomhet. Generelt skal preparatet straks seponeres dersom tegn​/​symptomer på overfølsomhetsreaksjoner oppstår. Se for øvrig SPC. Hyponatremi: Kjent for å oppstå hos karbamazepinpasienter. Ved preeksisterende nyrelidelser forbundet med lav serumkonsentrasjon av natrium, eller ved samtidig bruk av legemidler som gir lavere natriumkonsentrasjon (f.eks. diuretika), bør serumkonsentrasjonen av natrium fastslås før behandling påbegynnes. I utgangspunktet bør serumkonsentrasjoner av natrium deretter fastslås etter ca. 2 uker, og deretter under de første 3 behandlingsmånedene med månedlige intervaller eller etter klinisk behov. De ovennevnte risikofaktorene forekommer særlig hos eldre pasienter. Hvis hyponatremi oppdages, er væskerestriksjon et viktig mottiltak, dersom klinisk indikert. Hypotyreose: Preparatet kan redusere serumkonsentrasjonen av thyreoideahormoner gjennom enzyminduksjon, og nødvendiggjør dermed økning i thyreoideahormon-dosen. Derfor anbefales det å overvåke skjoldbruskkjertelfunksjonen slik at man kan justere doseringen av thyreoideahormonet. Antikolinerge effekter: Karbamazepin har svak antikolinerg effekt. Pasienter med glaukom og urinretensjon bør derfor observeres nøye under behandling. Fertile kvinner: Se Graviditet, amming og fertilitet. Kan forårsake fosterskader. Fertile kvinner bør informeres om nødvendigheten av å konsultere legen sin hvis graviditet planlegges, for å diskutere et mulig bytte til alternative behandlinger før unnfangelse og før prevensjonen avbrytes. De bør rådes til å kontakte legen sin umiddelbart hvis de blir gravide eller tror de kan være gravide. Hormonelle prevensjonsmidler: Karbamazepin kan gi manglende terapeutisk effekt av hormonelle prevensjonsmidler. Se Graviditet, amming og fertilitet. Latente psykoser: Mulighet for aktivering av latente psykoser, og hos eldre også forvirring eller agitasjon. Munnhygiene: God tannhygiene er viktig da preparatet kan gi munntørrhet. Selmordstanker og selvmordsrelatert atferd: Antiepileptika har vist en liten økning i risiko for selvmordstanker og -relatert atferd, og pasienten bør overvåkes for tegn på dette, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten​/​pårørende bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående ved selvmordstanker eller -relatert atferd. Hudreaksjoner: Livstruende hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er rapportert. Pasienten bør informeres om tegn​/​symptomer og nøye overvåkes for hudreaksjoner. Risikoen for SJS eller TEN er størst i løpet av de første ukene etter behandlingsstart. Ved symptomer​/​tegn på SJS eller TEN (f.eks progressive hudutslett ofte med blemmer eller lesjoner i slimhinnene) bør behandlingen seponeres. Se for øvrig SPC. HLA-B*1502 allellet - i han-kinesere, thailendere, og andre asiatiske befolkningsgrupper og HLA-A*3101 allelet i personer av europeisk avstamming og japanere: Se SPC. Andre dermatologiske reaksjoner: Milde hudutslett som isolert makulær eller makulopapulært eksantem kan oppstå og er vanligvis forbigående og ufarlige. De forsvinner oftest i løpet av noen dager eller uker, enten ved fortsatt behandling eller ved dosereduksjon, men siden det kan være vanskelig å skille tidlige tegn på mer alvorlige reaksjoner fra milde og forbigående reaksjoner, må pasienten følges nøye opp mtp. at legemidlet skal seponeres umiddelbart dersom reaksjonen forverres ved fortsatt bruk. Interferens med serologiske tester: Pga. interferens med HPLC-analyser, kan karbamazepin føre til falske positive perfenazin-konsentrasjoner. Karbamazepin og dens metabolitt kan føre til falske positive konsentrasjoner av TCA i immunoassays av typen flourescenspolarisering. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke reaksjonsevnen, spesielt initialt, og forsiktighet må utvises ved bilkjøring og betjening av farlige maskiner.

Interaksjoner

MAO-hemmere skal seponeres minst 2 uker før karbamazepinbehandling startes, pga. risiko for serotonergt syndrom. Dekstropropoksyfen kan hemme karbamazepins metabolisme. Kombinasjon bør unngås. Karbamazepin metaboliseres av CYP450-systemet (hovedsakelig CYP3A4). Karbamazepins virkning på plasmakonsentrasjonen av andre legemidler: Plasmakonsentrasjoner av substanser som metaboliseres av CYP450-systemet og​/​eller P-gp kan reduseres, og dosejustering kan bli nødvendig. Karbamazepins induksjonseffekt vedvarer i ca. 2 uker etter avsluttet behandling. Dosen av følgende preparater bør derfor justeres iht. kliniske krav hvis de brukes sammen med karbamazepin: -Andre antiepileptika (etosuksimid, primidon, valproinsyre, lamotrigin, klonazepam, felbamat, okskarbazepin, fenytoin, tiagabin, topiramat, zonisamid); for å unngå fenytoinforgiftning og subterapeutiske konsentrasjoner av karbamazepin, anbefales det å justere plasmakonsentrasjonen av fenytoin til 13 µg/ml før tilleggsbehandling med karbamazepin påbegynnes, -benzodiazepiner (alprazolam, klobazam, midazolam - med det resultatet at pasienter kan slutte å respondere på midazolam), -kardiovaskulære legemidler (kalsiumblokkere (av typen dihydropyridin), digoksin, simvastatin, atorvastatin, lovastatin, cerivastatin, ivabradin), -nevroleptika (haloperidol, bromperidol, klozapin, olanzapin, paliperidon, risperidon, ziprasidon, kvetiapin, aripiprazol), -kortikosteroider, -buprenorfin, fentanyl, tramadol, fenazon, metylfenidat, teofyllin, metadon, kinidin, propanolol, flunarizin, -immunsuppressiver (ciklosporin, takrolimus, sirolimus, everolimus), -antidepressiver (citalopram, mianserin, sertralin, mirtazapin), -trisykliske antidepressiver, -antimykotika av azoltypen (med den følge at pasienten ikke nødvendigvis responderer på antimykotika; ved behandling med vorikonazol eller itrakonazol må alternative antikonvulsiva anbefales, -antiemetika (aprepitant, ondansetron), -feksofenadin (antihistamin), -hiv-proteasehemmere, -antivirale midler for hepatitt C (ledipasvir, sofosbuvir), -cytostatika (imatinib, lapatinib, syklofosfamid, temsirolimus), -prazikvantel, albendazol, kaspofungin, -tetrasykliner, -antikoagulantia (dikumarol, acenokumarol, warfarin, fenprokumon, rivaroksaban, apiksaban, dabigatran, edoksaban), -østrogener, progesteronderivater, hormonelle antikonseptiva, -tadalafil, toremifen, rifabutin. Øvrige: Karbamazepin kan svekke effekten av antikoagulanter og orale prevensjonsmidler. Ved bruk av p-piller kan det, i tillegg til redusert aktivitet av hormonene i det orale prevensjonsmidlet, oppstå plutselig metroragi. Derfor bør andre, ikke-hormonelle prevensjonsmetoder anbefales. Grunnet karbamazepins enzyminduserende egenskaper kan preparatet nøytralisere effekten av derivater av østrogen og​/​eller progesteron (f.eks. prevensjonssvikt). Siden karbamazepin motvirker ikke-depolariserende muskelrelaksantia, kan en doseøkning bli nødvendig for disse. Fenytoin og karbamazepin kan ha gjensidige induserende virkninger på metabolismen, som kan medføre eksepsjonelle tilfeller av forvirringstilstander, ev. også koma. Karbamazepin kan senke plasmanivået av bupropion og øke plasmanivået av metabolitten hydroksybupropion, slik at bupropions effekt og sikkerhet reduseres. Selv om karbamazepin kan senke plasmanivået av trazodon, synes det å forsterke trazodons antidepressive effekt. Karbamazepin kan muligens akselerere zotepins metabolisme. Legemidler som kan redusere plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: CYP3A4-induktorer kan øke metabolismen av karbamazepin og muligens gi en nedgang i plasmakonsentrasjonen av karbamazepin og terapeutisk effekt. Vice versa kan en nedsatt metabolisme av karbamazepin forårsakes av en seponering av en CYP3A4-induktor, og dermed føre til en økt plasmakonsentrasjon av karbamazepin. Følgende legemidler kan redusere plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: -Andre antikonvulsiva (fenobarbital, fenytoin, primidon, valproinsyre); for å unngå fenytoinforgiftning og subterapeutiske konsentrasjoner av karbamazepin, anbefales det å justere plasmakonsentrasjonen av fenytoin til 13 µg/ml før man påbegynner tilleggsbehandling med karbamazepin, -bronkodilatorer, antiastmatika, teofyllin, aminofyllin, -tuberkulosemidler (rifampicin), -cytostatika (doksorubicin, cisplatin), -hudmidler (isotretinoin). Øvrige: Valproat og primidon øker plasmakonsentrasjonen av karbamazepins aktive metabolitt, karbamazepin-10,11-epoksid. Samtidig bruk av felbamat kan redusere plasmanivået av karbamazepin og øke plasmanivået av karbamazepin-10,11-epoksid, og samtidig kan plasmanivået av felbamat reduseres. Som følge av disse gjensidige interaksjonene, anbefales det at plasmanivået overvåkes, spesielt ved samtidig behandling med flere antiepileptika, og at karbamazepindosen justeres ved behov. Redusert plasmanivå av karbamazepin kan medføre sykdomsforverring, f.eks. tilbakefall av epileptiske anfall, krampeanfall ved MS eller tilbakefall av ansiktssmerter eller smerter i munn og svelg. Serumkonsentrasjonen av karbamazepin kan bli redusert ved samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum) og disse bør derfor ikke kombineres. Enzyminduksjonen kan vare i minst 2 uker etter bruk av johannesurt er stanset. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt bør karbamazepinkonsentrasjonen måles og behandlingen med johannesurt avsluttes. Karbamazepinnivået kan øke når johannesurtbehandling avsluttes og justering av karbamazepindosen kan være påkrevd. Legemidler som kan øke plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: Plasmakonsentrasjonen av karbamazepin kan øke ved samtidig bruk av CYP450-hemmere. Følgende legemidler kan øke plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: -analgetika (dekstropropoksyfen​/​propoksyfen, ibuprofen), -androgener (danazol), -antibiotika (ciprofloksacin, makrolidantibiotika), -antidepressiver (fluoksetin, fluvoksamin, nefazodon, paroksetin, trazodon, viloksazin, muligens desipramin), -antiepileptika (stiripentol), antimykotika av azoltypen; ved behandling med vorikonazol eller itrakonazol, må alternative antikonvulsiva anbefales, -antihistaminer (loratadin, terfenadin), -platehemmende midler (tiklopidin), -tuberkulosemidler (isoniazid), -hiv-proteasehemmere, -kalsiumantagonister, -diuretika (acetazolamid), -muskelrelaksantia (oksybutynin, dantrolen), -midler mot ulcus (omeprazol, muligens cimetidin), -nikotinamid (i høye doser). Økt plasmanivå av karbamazepin kan gi symptomer beskrevet i Bivirkninger (f.eks. svimmelhet, tretthet, ustø gange, dobbeltsyn). Ved slike symptomer skal karbamazepins plasmakonsentrasjon sjekkes og dosen reduseres ved behov. Legemidler som kan øke plasmakonsentrasjon av den aktive metabolitten karbamazepin-10,11-epoksid: Koadministrering av hemmere av menneskelig mikrosomal eposidhydrolase kan gi økt plasmakonsentrasjon av karbamazepin-10,11-epoksid og gi samme symptomer som beskrevet ovenfor. Symptomene kan være forårsaket av brivaracetam, loksapin, primidon, progabid, kvetiapin, valproinsyre, valnoktamid og valpromid. Andre interaksjoner: Samtidig bruk med levetiracetam kan øke karbamazepins toksisitet. Samtidig bruk av karbamazepin og eslikarbazepinacetat kan øke eslikarbazepinacetats toksisitet. Dobbeltsyn, koordinasjonsforstyrrelser og svimmelhet var mer vanlig ved samtidig bruk av eslikarbazepinacetat og karbamazepin enn ved kombinasjon av eslikarbazepinacetat med andre antikonvulsiva. Ved samtidig bruk av karbamazepin og okskarbazepin har det forekommet fall i karbamazepins plasmanivå på 0-22% med en samtidig økning i karbamazepinepoksids plasmanivå på 30%. Kombinasjon av karbamazepin med litium, nevroleptika eller metoklopramid kan i sjeldne tilfeller føre til reversible nevrotoksiske manifestasjoner, se Forsiktighetsregler. Hos pasienter som allerede tar nevroleptika, vil tillegg av karbamazepin kunne øke risikoen for malignt nevroleptikasyndrom eller Stevens-Johnsons syndrom. Levertoksisiteten til isoniazid kan økes av karbamazepin. Samtidig bruk av karbamazepin og visse diuretika (hydroklortiazid, furosemid) kan gi symptomatisk hyponatremi. Karbamazepins plasmanivå bør overvåkes ved samtidig bruk av karbamazepin og isotretinoin. Samtidig bruk av karbamazepin og paracetamol kan redusere paracetamols biotilgjengelighet. Langvarig bruk av karbamazepin og paracetamol kan føre til hepatotoksisitet. Karbamazepin synes å øke eliminasjonen av thyreoideahormoner og øke behovet for disse substansene ved hypotyreose. Thyreoideafunksjonsparametre bør derfor måles ved oppstart og avslutning av karbamazepinbehandling hos pasienter som får substitusjonsbehandling. Dosen av thyreoideahormoner bør endres ved behov. Særlig kan samtidig behandling med karbamazepin og andre antikonvulsiva (f.eks. fenobarbital) påvirke thyreoideafunksjonen. Samtidig bruk av antidepressiver av typen SSRI kan gi toksisk serotonergt syndrom. Samtidig bruk av karbamazepin og nefazodon anbefales ikke, da karbamazepin gir en uttalt reduksjon av nefazodons plasmanivå, ev. et komplett tap av effekt. Ved samtidig bruk øker også karbamazepins plasmanivå og plasmanivået av karbamazepins aktive metabolitt reduseres. Samtidig bruk av karbamazepin og antiarytmika, sykliske antidepressiver eller erytromycin øker risikoen for forstyrrelser i hjertets impulsledning. Økt biotilgjengelighet og økt plasmanivå av karbamazepin i forbindelse med inntak av grapefruktjuice er sett. Pasientens alkoholtoleranse kan bli redusert av karbamazepin; alkohol bør derfor ikke drikkes under behandlingen.

Graviditet, amming og fertilitet

GraviditetRisiko relatert til epilepsi og antiepileptika generelt: Fertile kvinner som tar epilepsimedisin bør vurderes av spesialist vedrørende den potensielle risikoen for et foster knyttet til både anfall og antiepileptisk behandling, og spesielt kvinner som planlegger graviditet og gravide. Plutselig seponering av antiepileptika bør unngås, da dette kan føre til anfall som kan ha alvorlige konsekvenser for kvinnen og det ufødte barnet. Monoterapi er foretrukket for behandling av epilepsi under graviditet. Risiko relatert til karbamazepin: Krysser placenta. Prenatal eksponering kan øke risikoen for medfødte misdannelser og andre uønskede utviklingsresultater. Økt forekomst av nevralrørsdefekt er sett hos nyfødte. Forekomsten av alvorlige misdannelser er 2-3 ganger høyere enn i populasjonen for øvrig. Epidemiologiske studier indikerer økt risiko for spina bifida opptil 1%, dvs. 10 × høyere enn normal forekomst. Varig mental hemming og​/​eller forsinket mental og motorisk utvikling hos barnet kan oppstå. Spesialisert prenatal overvåkning anbefales for å oppdage mulig forekomst av misdannelser. Nevroutviklingsforstyrrelse er rapportert blant barn født av kvinner med epilepsi som brukte karbamazepin alene eller i kombinasjon med andre antiepileptika under graviditeten. Studier av risikoen for nevroutviklingsforstyrrelser er motstridende, og en risiko kan ikke utelukkes. Karbamazepin bør ikke gis til gravide kvinner med mindre fordelen anses å oppveie risikoen etter en nøye utredning av andre egnede behandlingsalternativer. Kvinnen skal informeres grundig og kunne forstå risikoen ved å ta karbamazepin under graviditeten. Risikoen for misdannelser er doseavhengig. Hvis det, etter en nøye nytte-​/​risikovurdering, ikke finnes noe annet egnet behandlingsalternativ og behandling med karbamazepin fortsetter, bør monoterapi og laveste effektive dose brukes, og jevnlig kontroll av plasmanivåene anbefales. Plasmakonsentrasjonen kan opprettholdes i nedre del av det terapeutiske området fra 4-12 µg​/​ml, forutsatt at anfallskontrollen opprettholdes. Karbamazepin kan redusere folatnivået i serum. Denne mangelen kan bidra til økt forekomst av fødselsdefekter. Tilskudd av folsyre anbefales før og under graviditeten. For å forhindre blødningsproblemer hos barn, er det blitt anbefalt at vitamin K1 bør gis til mor i løpet av de siste ukene av svangerskapet, så vel som til det nyfødte barnet. Hos nyfødte bør protrombinnivået bestemmes. Hvis en kvinne planlegger å bli gravid, bør alle anstrengelser gjøres for å bytte til et annet egnet behandlingsalternativ før unnfangelse og før hun slutter å bruke prevensjon. Hvis en kvinne blir gravid mens hun tar karbamazepin, bør hun henvises til spesialist for å revurdere behandlingen og vurdere andre behandlingsalternativer. Enkelte tilfeller av neonatale anfall og​/​eller respirasjonsdepresjon og abstinenssymptomer (oppkast, diaré, hypofagi) hos barnet er sett ved bruk av karbamazepin i kombinasjon med annen antikonvulsiv behandling sent i svangerskapet. Fertile kvinner: Karbamazepin bør ikke gis til fertile kvinner med mindre potensiell fordel anses å oppveie risikoen etter en nøye utredning av andre egnede behandlingsalternativer. Kvinnen skal informeres grundig og kunne forstå den potensielle risikoen for fosterdefekter hvis karbamazepin tas under graviditeten, og derfor viktigheten av å planlegge en ev. graviditet. En graviditetstest bør vurderes før behandling. Fertile kvinner skal benytte en pålitelig form for prevensjon under behandlingen og i 2 uker etter avsluttet behandling. Pga. enzyminduksjon kan karbamazepin resultere i manglende terapeutisk effekt av hormonelle prevensjonsmidler. Fertile kvinner bør derfor gis veiledning om bruk av andre sikre prevensjonsmetoder. Minst én sikker prevensjonsmetode (f.eks. spiral) eller 2 komplementære former for prevensjon, inkl. en barrieremetode, bør brukes. Individuelle forhold bør evalueres i hvert tilfelle, og pasienten bør involveres i diskusjonen om valg av prevensjonsmetode.
AmmingKarbamazepin utskilles i morsmelk. Beregnet dose barnet får i seg er 3,6-4,1%, og maks. 5% av morens vekt-justerte daglige dose. Ett tilfelle av alvorlig hudhypersensitivitetsreaksjon hos brysternært barn foreligger. Enkelte tilfeller av kolestatisk hepatitt hos nyfødte som er blitt ammet er sett. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming. Dersom det likevel brukes, bør barnet observeres for mulige hudreaksjoner og hepatobiliære effekter.
FertilitetTilfeller av nedsatt fertilitet hos menn og​/​eller unormal spermatogenese er sett.

 

Bivirkninger

Frekvensintervaller: Svært vanlige (≥1​/​10), vanlige (≥1/100 til <1​/​10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1​/​100), sjeldne (≥1/10 000 til <1​/​1000), svært sjeldne (<1/10 000) og ukjent frekvens.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose barn 1-5 år: 0,4-0,8 g, voksne ca. 2 g. Toksisk plasmakonsentrasjon: >45 μmol​/​liter (>11 mg​/​liter).
SymptomerSees vanligvis i CNS, hjerte- og karsystemet eller som respirasjonsdepresjon: Svimmelhet, ataksi, døsighet, sløvhet, koma, kvalme, oppkast, forsinket ventrikkeltømming, rastløshet, forvirring, ufrivillige bevegelser, dysartri, mydriasis, nystagmus, rødming, urinretensjon, cyanose, opistotonus, unormale reflekser (svekkede eller økte). Andre symptomer som kan forekomme: Tremor, opphisselse, tonisk-kloniske kramper, hypotermi, respirasjons- og kardiovaskulære forstyrrelser, i de fleste tilfeller med hypotonisk blodtrykk (men av og til hypertensjon), takykardi og AV-blokk, redusert bevissthet, ev. respirasjons- og hjertestans. EEG-dysrytmier og EKG-forandringer (arytmier, impulsledningsforstyrrelser) kan oppstå. Endrede laboratorieparametre er målt i isolerte tilfeller: Leukocytose, leukopeni, nøytropeni, glukosuri, acetonuri. Noen få tilfeller av rabdomyolyse er rapportert.
BehandlingVentrikkeltømming (brekkmiddel, aspirasjon, skylling) ellers symptomatisk. Overvåkning av hjertefunksjonen, og forsiktig korrigering av elektrolyttbalansen (hyponatremi). Egnede antikonvulsiva bør gis ved krampeanfall. Bruk av barbiturater anbefales ikke pga. fare for å indusere respirasjonsdepresjon, spesielt hos barn. Hemoperfusjon via kullfilter. Hemodialyse er rapportert å være et effektivt alternativ for behandling av overdosering med karbamazepin. Det er beskrevet plutselig tilbakefall i forgiftningsforløpet etter 2-4 døgn, trolig pga. forsinket absorpsjon.

Egenskaper og miljø

KlassifiseringAntiepileptikum. Har psykisk aktiverende og stemningsstabiliserende virkning. Forhindrer paroksysmal smerte ved trigeminusnevralgi. Øker den reduserte krampeterskelen ved alkoholabstinens. Reduserer urinvolumet og reduserer tørsten ved diabetes insipidus.
VirkningsmekanismeDelvis ukjent. Karbamazepin stabiliserer hyperstimulerte nervemembraner (blokkerer Na-kanalene), forhindrer gjentatte utladninger, reduserer synaptisk overføring av impulser og hemmer reopptak av katekolamin samt frigjøring av glutamat.
AbsorpsjonLangsom og nærmest fullstendig. Cmax etter 4-24 timer hos voksne.
Proteinbinding70-80%. Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken og saliva er ca. 20-30% av plasmakonsentrasjonen. Vd: 0,8-1,9 liter​/​kg.
HalveringstidVed engangsdosering ca. 35 timer. 16-24 timer ved langtidsbehandling. 9-10 timer ved samtidig bruk med andre enzyminduserende antiepileptika.
Terapeutisk serumkonsentrasjonStore individuelle variasjoner, men vanligvis 17-50 μmol​/​liter.
MetabolismeNesten fullstendig i lever.
UtskillelseHovedsakelig i metabolisert form i urinen (72%) og feces (28%). Barn kan behøve høyere doser (i mg​/​kg) enn voksne pga. økt eliminasjon. Ikke endret kinetikk for eldre. Det er ikke kjent hvordan kinetikken til karbamazepin endres ved svekket nyre- eller leverfunksjon.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C.

 

Pakninger, priser og refusjon

Trimonil Retard, DEPOTTABLETTER:

Styrke Pakning
Varenr.
Refusjon Pris (kr) R.gr.
150 mg 100 stk. (blister)
550962

Blå resept

126,30 C
300 mg 100 stk. (blister)
091553

Blå resept

216,30 C
600 mg 100 stk. (blister)
107664

Blå resept

396,40 C

Medisinbytte

Gjelder medisinbytte (generisk bytte) i apotek. For mer informasjon om medisinbytte og byttelisten, se https:​/​​/​dmp.no​/​offentlig-finansiering​/​medisinbytte-i-apotek

For medisinbytte ved institusjoner henvises til §7 i Forskrift om legemiddelhåndtering for virksomheter og helsepersonell som yter helsehjelp


SPC (preparatomtale)

Trimonil Retard DEPOTTABLETTER 150 mg

Gå til godkjent preparatomtale

Trimonil Retard DEPOTTABLETTER 300 mg

Gå til godkjent preparatomtale

Trimonil Retard DEPOTTABLETTER 600 mg

Gå til godkjent preparatomtale

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på nettsiden til Direktoratet for medisinske produkter (DMP). Legemidler sentralt godkjent i EU​/​EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Basert på SPC godkjent av DMP/EMA:

27.04.2022


Sist endret: 02.01.2023
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)