Trimonil Retard

Desitin

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A F01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A F01
Karbamazepin
 
PNEC: 2,5 μg/liter
Salgsvekt: 2 133,135175 kg
Miljørisiko: Bruk av karbamazepin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Karbamazepin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Karbamazepin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 28.04.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DEPOTTABLETTER 150 mg, 300 mg og 600 mg: Hver depottablett inneh.: Karbamazepin 150 mg, resp. 300 mg og 600 mg. Med delestrek.


Indikasjoner

Epilepsi; komplekse partielle og enkle partielle anfall. Primærgeneraliserte anfall, sekundærgeneraliserte anfall med utvikling til tonisk kloniske anfallstyper. Blandede epilepsiformer. Genuin trigeminusnevralgi. Alkoholabstinens. Sentralt betinget diabetes insipidus. Symptomatisk lindring av smerter ved diabetisk nevropati. Behandling av akutt manisk episode. Profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse.

Dosering

For å forebygge initiale doseavhengige bivirkninger bør karbamazepin innsettes i langsomt stigende doser. Individuell dosering. Doseres vanligvis 1-2 ganger daglig.
Epilepsi: Voksne: Initialt 150-300 mg 1 gang daglig. Dosen økes med 150 mg pr. uke til effektiv vedlikeholdsdose; 600-1200 mg. Barn: Vedlikeholdsdose 10-20 mg/kg kroppsvekt daglig introduseres i gradvis økende doser. Daglig dose for barn: Inntil 1 år: 150 mg. 1-5 år: 150-450 mg. 6-10 år: 300-600 mg. 11-15 år: 600-900 mg.
Trigeminusnevralgi: Voksne: 150-300 mg 1. dag, økende gradvis til smertefrihet, vanligvis ved 600-900 mg daglig. Dosen kan deretter reduseres til minste effektive vedlikeholdsdose.
Alkoholabstinens: Voksne: Vanligvis 600-900 mg daglig. I akutt fase gjerne med sedativum/hypnotikum.
Diabetes insipidus: Voksne: Vanlig dose 150-300 mg 2 ganger daglig. Barn: Dosen reduseres i forhold til alder/vekt.
Diabetisk nevropati: Voksne: Vanligvis 300 mg 2 ganger daglig, inntil 600 mg 2 ganger daglig.
Maniske episoder/profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse: Voksne: Tilpasses individuelt i området 450-1500 mg daglig. Normaldosering er 450-600 mg fordelt på 2-3 doser.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Pasienten må behandles med forsiktighet og følges nøye. Preparatet skal seponeres ved forverring av leverdysfunksjon eller aktiv nyresykdom.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Depottablettene har delestrek og kan deles, men skal ikke tygges. Kan røres ut forsiktig i vann og drikkes.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for karbamazepin eller strukturelt beslektede stoffer som f.eks. trisykliske antidepressiver. AV-blokk. Benmargsdepresjon. Tidligere akutt intermitterende porfyri. Samtidig behandling med MAO-hemmere.

Forsiktighetsregler

Monoterapi bør etterstrebes. Omstilling fra et antiepileptikum til et annet bør skje langsomt og forsiktig. Før behandlingsstart skal alle pasienter av han-kinesisk og thailandsk opphav screenes for HLA-B*1502 når det er mulig, ettersom dette allelet er en sterk indikator på risikoen for å utvikle alvorlig Stevens-Johnsons syndrom. Seponeres straks ved tegn på alvorlig hudreaksjon, betydelig benmargsdepresjon, anafylaktisk reaksjon eller leverdysfunksjon. Behandlingen kan veiledes og overvåkes vha. vurdering av plasmakonsentrasjonen. Blodprøver til vurdering skal ikke tas før plasmalikevektskonsentrasjonen er oppnådd. Pasienten må oppfordres til å kontakte lege umiddelbart ved feber, sår hals, utslett, munnsår eller hudblødninger, da dette kan være et tegn på hurtig nedgang i antall leukocytter/trombocytter. Brukes med forsiktighet ved blandede epilepsiformer, som inkluderer atypiske absenser, pga. risiko for økt frekvens av krampeanfall. Lever- og nyrefunksjonen skal overvåkes før behandlingsstart og deretter regelmessig. Full blodtelling skal foretas ved begynnelsen av behandlingen og senere ved mistanke om hematologiske reaksjoner. Mulighet for aktivering av latente psykoser, og hos eldre konfusjon eller agitasjon. Pasienter med økt intraokulært trykk, alvorlig kardiovaskulær sykdom eller lever- eller nyrelidelse, må behandles med forsiktighet og følges nøye. Preparatet skal seponeres ved forverring av leverdysfunksjon eller aktiv nyresykdom. Ved brå seponering anbefales overgangen til et annet antiepileptikum beskyttet av f.eks. diazepam i.v. eller rektalt. I isolerte tilfeller er det rapportert om nedsatt mannlig fertilitet og/eller unormal spermatogenese. Gjennombruddsblødninger kan forekomme hos kvinner som bruker orale antikonseptiva, og påliteligheten av disse kan påvirkes. God tannhygiene er viktig da karbamazepin kan gi munntørrhet. Kan påvirke reaksjonsevnen, spesielt initialt, og forsiktighet må utvises ved bilkjøring og betjening av farlige maskiner. Antiepileptika har vist en liten økning i risiko for selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd, og pasienten bør overvåkes, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten/pårørende bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående ved selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A F01
MAO-hemmere skal seponeres minst 2 uker før karbamazepinbehandling startes, pga. risiko for serotoninergt syndrom. Karbamazepin senker plasmanivået av f.eks. etosuksimid, primidon, valproinsyre, alprazolam, kortikosteroider, amitriptylin, ciklosporin, digoksin, doksysyklin, felodipin, haloperidol, klozapin, metadon, mianserin, nimodipin, nortriptylin, imipramin, andre antiepileptika og teofyllin. Karbamazepin kan redusere effekten av perorale antikonseptiva og perorale antikoagulantia. Serumkonsentrasjonen og dermed effekten av karbamazepin, kan reduseres av johannesurt (prikkperikum), og preparatene bør ikke kombineres. Enzyminduksjonen kan vare i minst 2 uker etter seponering av johannesurt. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt bør karbamazepinkonsentrasjonen måles og johannesurt seponeres. Justering av karbamazepindosen kan være påkrevd. Legemidler som øker plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: Dekstropropoksyfen, makrolidantibiotika (f.eks. erytromycin, klaritromycin), isoniazid, fluvoksamin, danazol, kalsiumantagonister (f.eks. verapamil, diltiazem), acetazolamid, antimykotika av azoltypen, nikotinamid og sannsynligvis desipramin. Kombinert bruk med litium, metoklopramid eller nevroleptika kan gi nevrologiske bivirkninger. Kan redusere pasientens alkoholtoleranse. Karbamazepin antagoniserer ikke-depolariserende muskelrelakserende midler (f.eks. pankuronium), og doseøkning av disse kan være nødvendig. Fenytoin og karbamazepin kan ha gjensidig induserende effekt på metabolismen.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Karbamazepin passerer placenta. Fosterskade (spina bifida) er rapportert ved bruk av antiepileptika under graviditet. Monoterapi bør benyttes av kvinner i fertil alder da hyppigheten av misdannelser er større ved polyterapi. Under graviditet må plasmanivået kontrolleres nøye. Tilskudd av folsyre anbefales før og under graviditeten, mens vitamin K bør gis i de siste ukene av graviditeten. Nyfødte bør også behandles med vitamin K.
Amming: Karbamazepin utskilles i morsmelk (25-60% av plasmakonsentrasjonen). Risiko for påvirkning av barnet er til stede ved terapeutiske doser. Alvorlig hypersensitivitetsreaksjon er sett hos brysternærte barn.
Karbamazepin

Bivirkninger

Initialt forekommer ofte sentralnervøse bivirkninger, gastrointestinale forstyrrelser og allergiske hudreaksjoner, spesielt hvis dosen er for høy eller hos eldre. Reaksjonene avtar vanligvis etter noen dager, enten spontant eller ved en midlertidig dosereduksjon. CNS-bivirkninger kan være en manifestasjon på relativ overdosering eller fluktuasjon i plasmanivået. Senk dosen og/eller del den opp i 3-4 doser i døgnet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, eosinofili, trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme, dårlig matlyst, ubehag, oppkast, forstoppelse, diaré, munntørrhet. Hud: Allergiske hudreaksjoner, urticaria. Lever/galle: Forhøyede leverenzymverdier (reversible). Nevrologiske: Ataksi, døsighet, tretthet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Endokrine: Væskeretensjon, hyponatremi. Nevrologiske: Ufrivillige bevegelser, nystagmus. Øvrige: Hodepine. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, pancytopeni, aplastisk anemi, megaloblastisk anemi, reticulosis, folsyremangel. Endokrine: Gynekomasti, galaktoré. Gastrointestinale: Smaksforstyrrelser, magesmerter, glossitt, stomatitt. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, bradykardi, arytmi, AV-blokk, synkope, trombose, kollaps, stuvningssvikt, blodtrykksendringer, forverring av koronar hjertesykdom, tromboemboliske komplikasjoner. Hud: Eksfoliativ dermatitt, Lyells syndrom, Stevens-Johnsons syndrom, hirsutisme, fotosensitivitet, erythema nodosum, variasjoner i hudpigmenteringen, purpura, kløe, akne, svetting, håravfall. Lever/galle: Gulsott, hepatitt. Luftveier: Pulmonal hypersensitivitet karakterisert ved feber, dyspné, pneumonitt eller pneumoni. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi, muskelkramper. Nevrologiske: Dysartri, perifer nevritt, parestesier, okulomotoriske forstyrrelser, aseptisk meningitt. Nyre/urinveier: Proteinuri, økt kreatininnivå, interstitiell nefritt, nyresvikt, hematuri, oliguri, pollakisuri, urinretensjon, impotens. Psykiske: Forvirring og aktivering av andre psykotiske symptomer, hallusinasjon, angst, uro, rastløshet, aggressivitet, depresjon. Stoffskifte/ernæring: Vannforgiftning, unormal thyreoideafunksjon, hyperlipidemi, akutt uregelmessig porfyri. Øre: Tinnitus, hyperakusis. Øye: Katarakt, konjunktivitt. Øvrige: Osteomalasi, SLE-lignende reaksjon, forsinket multiorgan hypersensitivitetssykdom med feber, opphovnede lymfeknuter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose barn 1-5 år: 0,4-0,8 g, voksne ca. 2 g. Toksisk plasmakonsentrasjon: >45 μmol/liter (>11 mg/liter).
Symptomer: Sentralnervøse, kardiovaskulære effekter eller respirasjonsdepresjon. Sentralnervøse symptomer: CNS-depresjon, forvirring, søvnforstyrrelser, uro, hallusinasjoner, koma, sløret syn, uklar tale, dysartri, nystagmus, ataksi, dyskinesi, initial hyperrefleksi, senere hyporefleksi, kramper, psykomotoriske forstyrrelser, myoklonus, hypotermi. Respiratoriske symptomer: Respiratorisk depresjon, lungeødem. Kardiovaskulære symptomer: Takykardi, hypotensjon, noen ganger hypertensjon, ledningsforstyrrelser med forlenget QRS-intervall, synkope assosiert med hjertestans. Gastrointestinale symptomer: Brekninger, forsinket ventrikkeltømming, redusert tarmmotilitet. Renal funksjon: Urinretensjon, oliguri eller anuri, væskeretensjon, vannintoksikasjon pga. karbamazepins ADH-lignende effekt.
Behandling: Ventrikkeltømming (brekkmiddel, aspirasjon, skylling) ellers symptomatisk. Overvåkning av hjertefunksjonen, og forsiktig korrigering av elektrolyttbalansen (hyponatremi). Hemoperfusjon via kullfilter. Det er beskrevet plutselig tilbakefall i forgiftningsforløpet etter 2-3 døgn, trolig pga. forsinket absorpsjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A F01

Egenskaper

Klassifisering: Antiepileptikum. Har psykisk aktiverende og stemningsstabiliserende virkning. Forhindrer paroksysmal smerte ved trigeminusnevralgi. Øker den reduserte krampeterskelen ved alkoholabstinens. Reduserer urinvolumet og reduserer tørsten ved diabetes insipidus.
Virkningsmekanisme: Delvis ukjent. Karbamazepin stabiliserer hyperstimulerte nervemembraner (blokkerer Na-kanalene), forhindrer gjentatte utladninger, reduserer synaptisk overføring av impulser og hemmer reopptak av katekolamin samt frigjøring av glutamat.
Absorpsjon: Langsom og nærmest fullstendig. Cmax etter 4-24 timer hos voksne.
Proteinbinding: 70-80%. Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken og saliva er ca. 20-30% av plasmakonsentrasjonen. Vd: 0,8-1,9 liter/kg.
Halveringstid: Ved engangsdosering ca. 35 timer. 16-24 timer ved langtidsbehandling. 9-10 timer ved samtidig behandling med andre enzyminduserende antiepileptika.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Store individuelle variasjoner, men vanligvis 17-50 μmol/liter.
Metabolisme: Nesten fullstendig i lever.
Utskillelse: Hovedsakelig i metabolisert form i urinen (72%) og feces (28%). Barn kan behøve høyere doser (i mg/kg) enn voksne pga. økt eliminasjon. Ikke endret kinetikk for eldre. Det er ikke kjent hvordan kinetikken til karbamazepin endres ved svekket nyre- eller leverfunksjon.

Sist endret: 22.04.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

30.05.2013

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Trimonil Retard, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg100 stk. (blister)
550962
Blå resept
-
112,50CSPC_ICON
300 mg100 stk. (blister)
091553
Blå resept
Byttegruppe
208,40CSPC_ICON
600 mg100 stk. (blister)
107664
Blå resept
-
334,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alkoholabstinens: Abstinens som sees når en person reduserer eller kutter ut alkohol etter lengre perioder med stort alkoholinntak.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antimykotika (antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse, hjerterytmesykdom, hjertebank, proarytmi): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diabetisk nevropati (diabetesnevropati): Nervesykdommer forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følesans er vanlig, spesielt nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

folsyremangel (folatmangel): Folsyre er et B-vitamin som hovedsakelig finnes i lever, kjøtt og noen grønnsaker. Lavt folsyreinntak fører til anemi, men kan også skade fosteret under et svangerskap.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trigeminusnevralgi: Nervesmerte i ansiktets store følenerve. Trigeminusnevralgi er karakterisert ved ensidige, svært kraftige ilende smerter i ansiktet, ofte i kinnene, i pannen eller sjeldnere i kjeveregionen. Smerteanfallene kan vare i flere sekunder og føles som elektriske støt.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon: Tilbakeholdelse av væske i kroppen.