Trimonil Retard

Desitin

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A F01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A F01
Karbamazepin
 
PNEC: 2,5 μg/liter
Salgsvekt: 2 004,0267 kg
Miljørisiko: Bruk av karbamazepin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Karbamazepin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Karbamazepin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 28.04.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

DEPOTTABLETTER 150 mg, 300 mg og 600 mg: Hver depottablett inneh.: Karbamazepin 150 mg, resp. 300 mg og 600 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Epilepsi; enkle og komplekse partielle anfall, med eller uten sekundær generalisering, samt generaliserte tonisk-kloniske anfall. Genuin trigeminusnevralgi. Alkoholabstinens. Sentralt betinget diabetes insipidus. Symptomatisk lindring av smerter ved diabetisk nevropati. Behandling av akutt manisk episode. Profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse.

Dosering

Individuell dosering. For å forhindre initiale doseavhengige bivirkninger bør karbamazepin innsettes i langsomt stigende doser. Før behandlingsstart skal alle pasienter av han-kinesisk og thailandsk opphav screenes for HLA-B*1502 når det er mulig, ettersom dette allelet er en sterk indikator på risikoen for å utvikle alvorlig Stevens-Johnsons syndrom. Depottablettene har noe lavere biotilgjengelighet (15%) sammenlignet med vanlige tabletter (karbamazepin med rask frisetting). Dette synes ikke å ha noen innvirkning på effekt, men for et lite antall pasienter vil en doseøkning være nødvendig ved bytte fra vanlige tabletter til depottabletter.
Epilepsi: Monoterapi bør tilstrebes selv om karbamazepin kan kombineres med andre antiepileptika. Omstilling fra et antiepileptikum bør skje langsomt og forsiktig. Voksne: Initialt 150-300 mg 1 gang daglig. Dosen økes deretter med 150 mg pr. uke til effektiv vedlikeholdsdose nås; 600-1200 mg. Barn og ungdom: Vedlikeholdsdose 10-20 mg/kg pr. dag introduseres i gradvis økende doser. Hos barn <6 år er karbamazepin med rask frisetting spesielt egnet, særlig til titrering. Daglig dose for barn og ungdom: ≤1 år: 150 mg. 1-5 år: 150-450 mg. 6-10 år: 300-600 mg. 11-15 år: 600-900 mg (fordel dosen utover dagen).
Trigeminusnevralgi: Voksne: 150-300 mg 1. dag, deretter økende gradvis til smertefrihet inntrer, vanligvis ved 600-900 mg daglig. Dosen kan deretter reduseres til minste effektive vedlikeholdsdose.
Alkoholabstinens: Voksne: Vanligvis 600-900 mg daglig. I akutt fase gjerne med sedativum/hypnotikum.
Diabetes insipidus: Voksne: Vanlig dose 150-300 mg 2 ganger daglig. Barn og ungdom: Dosen reduseres i forhold til alder/vekt.
Diabetisk nevropati: Voksne: Vanligvis 300 mg 2 ganger daglig, i spesielle tilfeller inntil 600 mg 2 ganger daglig.
Maniske episoder/profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse: Voksne: Tilpasses individuelt i området 450-1500 mg daglig. Normaldosering er 450-600 mg fordelt på 2-3 doser.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Hvis behandlingen skal avsluttes, bør dette skje langsomt og gradvis. Brå avslutning kan føre til økt risiko for seponeringsanfall.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: En lavere dose er indisert. Skal seponeres ved forverring av leverdysfunksjon eller aktiv nyresykdom. Se Forsiktighetsregler. Barn <6 år: Skal kun brukes etter en grundig nytte-/risikoanalyse. Eldre: En lavere dose er indisert. Ved alvorlige kardiovaskulære sykdommer: En lavere dose er indisert.
Administrering: Tas vanligvis 1 eller flere ganger daglig, avhengig av indikasjon, se ovenfor. Svelges med litt vann. Kan tas med eller uten mat. Kan deles (delestrek). Skal ikke tygges. Kan oppløses/røres ut forsiktig i vann og drikkes umiddelbart.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for karbamazepin, strukturelt beslektede stoffer (f.eks. trisykliske antidepressiver) eller hjelpestoffene. AV-blokk. Benmargsdepresjon eller anamnese med benmargsskade. Leverporfyri eller anamnese med dette (f.eks. akutt intermitterende porfyri, porphyria variegata, porphyria cutanea tarda). Samtidig behandling med MAO-hemmere eller bruk av karbamazepin innen 14 dager etter seponering av MAO-hemmere.

Forsiktighetsregler

Brukes med forsiktighet ved blandede epilepsiformer, som inkluderer atypiske absenser, pga. risiko for forverring av krampeanfall. I tilfelle forverring av anfallene skal behandlingen seponeres umiddelbart. Preparatet skal kun brukes etter grundig avveiing av mulig nytte mot potensiell risiko. Forholdsregler og oppfølging er nødvendig. Dette gjelder spesielt ved: -tidligere eller aktive hematologiske forstyrrelser, anamnese med hematologiske reaksjoner overfor andre legemidler, -unormal natriummetabolisme, -myoton dystrofi da forstyrrelser i hjertets impulsledning ofte oppstår hos denne pasientgruppen, -eldre pasienter, -økt IOP, alvorlige kardiovaskulære sykdommer, eller lever- eller nyrelidelse, også i anamnesen, -administrering av stiripentol (brukt i behandling av SMEI). Hematologiske forstyrrelser: En komplett laboratorieundersøkelse bør utføres, inkl. telling av blodplater og muligens av retikulocytter og måling av serumjern som baselineverdier, før behandlingsstart og deretter med jevne mellomrom (hver uke den 1. måneden og deretter 1 gang pr. måned). Etter 6 måneders behandling er det tilstrekkelig å utføre en kontroll 2-4 ganger i året. Pasienten må oppfordres til å kontakte lege umiddelbart ved feber, sår hals, utslett, munnsår eller hudblødninger, da dette kan være tegn på hurtig nedgang i antall leukocytter/trombocytter. I slike tilfeller bør behandling opphøre. Øvrige: Behandlingen må avsluttes ved mistanke om alvorlige hudreaksjoner, betydelig benmargsdepresjon, anafylaktisk reaksjon eller leverdysfunksjon. Pasienten skal konsultere lege omgående dersom symptomer på hepatitt oppstår (tretthet, dårlig matlyst, kvalme, gulning av huden eller leverforstørrelse). Monitorering av plasmanivåer: Behandlingen kan veiledes og overvåkes vha. vurdering av plasmakonsentrasjonen. Blodprøver til vurdering må ikke tas før plasmalikevektskonsentrasjonen er oppnådd (vanligvis etter ca. 2-3 ukers behandling), se SPC for ytterligere informasjon. Lever-/nyrefunksjon: Lever- og nyrefunksjonen skal overvåkes før behandlingsstart og deretter regelmessig (hver uke den 1. måneden og deretter hver måned. Etter 6 måneders behandling er 2-4 kontroller i året tilstrekkelig), særlig ved kjent leversykdom og for eldre. Hvis en leverlidelse forverres eller en florid leverlidelse oppstår bør preparatet seponeres umiddelbart. Det anbefales å fastslå urinstatus og ureanitrogen før og rutinemessig under behandling. Bytte til annet antiepileptikum: Må skje gradvis, se Seponering. I påkrevde tilfeller bør omstilling til et annet antikonvulsivum skje under beskyttelse av et egnet antiepileptikum. Fotosensitivitetsreaksjon: Pga. faren for fotosensibilisering, bør pasienten beskytte seg mot kraftig sollys under karbamazepinbehandling. Overfølsomhetsreaksjoner: Preparatet kan utløse overfølsomhetsreaksjoner, inkl. DRESS, forsinkede multiorgan overfølsomhetsreaksjoner med feber, utslett, vaskulitt, hevelse av lymfeknuter, artralgi, leukopeni, eosinofili, hepatomegali og splenomegali, endringer i leverfunksjonstester og «vanishing bile duct»-syndrom, som kan opptre i forskjellige kombinasjoner. Andre organer kan også bli rammet (f.eks. lunge, nyre, bukspyttkjertelen, hjertemuskelen, kolon). Ved en anamnese med overfølsomhet overfor okskarbazepin, fenytoin, fenobarbital eller lamotrigin bør karbamazepin kun gis etter en nøye vurdering av mulig risiko og forventet nytte, pga. økt risiko for å utvikle karbamazepinoverfølsomhet. Generelt skal preparatet straks seponeres dersom tegn/symptomer på overfølsomhetsreaksjoner oppstår. Se for øvrig SPC. Hyponatremi: Kjent for å oppstå hos karbamazepinpasienter. Ved preeksisterende nyrelidelser forbundet med lav serumkonsentrasjon av natrium, eller ved samtidig bruk av legemidler som gir lavere natriumkonsentrasjon (f.eks. diuretika), bør serumkonsentrasjonen av natrium fastslås før behandling påbegynnes. I utgangspunktet bør serumkonsentrasjoner av natrium deretter fastslås etter ca. 2 uker, og deretter under de første 3 behandlingsmånedene med månedlige intervaller eller etter klinisk behov. De ovennevnte risikofaktorene forekommer særlig hos eldre pasienter. Hvis hyponatremi oppdages, er væskerestriksjon et viktig mottiltak, dersom klinisk indikert. Hypotyreose: Preparatet kan redusere serumkonsentrasjonen av thyreoideahormoner gjennom enzyminduksjon, og nødvendiggjør dermed økning i thyreoideahormon-dosen. Derfor anbefales det å overvåke skjoldbruskkjertelfunksjonen slik at man kan justere doseringen av thyreoideahormonet. Antikolinerge effekter: Karbamazepin har svak antikolinerg effekt. Pasienter med glaukom og urinretensjon bør derfor observeres nøye under behandling. Hormonelle prevensjonsmidler: Se Interaksjoner og Graviditet, amming og fertilitet. Latente psykoser: Mulighet for aktivering av latente psykoser, og hos eldre også forvirring eller agitasjon. Munnhygiene: God tannhygiene er viktig da preparatet kan gi munntørrhet. Selmordstanker og selvmordsrelatert atferd: Antiepileptika har vist en liten økning i risiko for selvmordstanker og -relatert atferd, og pasienten bør overvåkes for tegn på dette, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten/pårørende bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående ved selvmordstanker eller -relatert atferd. Hudreaksjoner: Livstruende hudreaksjoner som Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN) er rapportert. Pasienten bør informeres om tegn/symptomer og nøye overvåkes for hudreaksjoner. Risikoen for SJS eller TEN er størst i løpet av de første ukene etter behandlingsstart. Ved symptomer/tegn på SJS eller TEN (f.eks progressive hudutslett ofte med blemmer eller lesjoner i slimhinnene) bør behandlingen seponeres. Se for øvrig SPC. HLA-B*1502 allellet – i han-kinesere, thailendere, og andre asiatiske befolkningsgrupper og HLA-A*3101 allelet i personer av europeisk avstamming og japanere: Se SPC. Andre dermatologiske reaksjoner: Milde hudutslett som isolert makulær eller makulopapulært eksantem kan oppstå og er vanligvis forbigående og ufarlige. De forsvinner oftest i løpet av noen dager eller uker, enten ved fortsatt behandling eller ved dosereduksjon, men siden det kan være vanskelig å skille tidlige tegn på mer alvorlige reaksjoner fra milde og forbigående reaksjoner, må pasienten følges nøye opp mtp. at legemidlet skal seponeres umiddelbart dersom reaksjonen forverres ved fortsatt bruk. Interferens med serologiske tester: Pga. interferens med HPLC-analyser, kan karbamazepin føre til falske positive perfenazin-konsentrasjoner. Karbamazepin og dens metabolitt kan føre til falske positive konsentrasjoner av TCA i immunoassays av typen flourescenspolarisering. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke reaksjonsevnen, spesielt initialt, og forsiktighet må utvises ved bilkjøring og betjening av farlige maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A F01
MAO-hemmere skal seponeres minst 2 uker før karbamazepinbehandling startes, pga. risiko for serotonergt syndrom. Dekstropropoksyfen kan hemme karbamazepins metabolisme. Kombinasjon bør unngås. Karbamazepin metaboliseres av CYP450-systemet (hovedsakelig CYP3A4). Karbamazepins virkning på plasmakonsentrasjonen av andre legemidler: Plasmakonsentrasjoner av substanser som metaboliseres av CYP450-systemet kan reduseres, og dosejustering kan bli nødvendig. Den induserte effekten av karbamazepin vedvarer i ca. 2 uker etter avsluttet behandling. Dosen av følgende preparater bør derfor justeres iht. kliniske krav hvis de brukes sammen med karbamazepin: -Andre antiepileptika (etosuksimid, primidon, valproinsyre, lamotrigin, klonazepam, felbamat, okskarbazepin, fenytoin, tiagabin, topiramat, zonisamid); for å unngå fenytoinforgiftning og subterapeutiske konsentrasjoner av karbamazepin, anbefales det å justere plasmakonsentrasjonen av fenytoin til 13 µg/ml før tilleggsbehandling med karbamazepin påbegynnes, -benzodiazepiner (alprazolam, klobazam, midazolam - med det resultatet at pasienter kan slutte å respondere på midazolam), -kardiovaskulære legemidler (kalsiumblokkere (av typen dihydropyridin), digoksin, simvastatin, atorvastatin, lovastatin, cerivastatin, ivabradin), -nevroleptika (haloperidol, bromperidol, klozapin, olanzapin, paliperidon, risperidon, ziprasidon, kvetiapin, aripiprazol), -kortikosteroider, -buprenorfin, fentanyl, tramadol, fenazon, metylfenidat, teofyllin, metadon, kinidin, propanolol, flunarizin, -immunsuppressiver (ciklosporin, takrolimus, sirolimus, everolimus), -antidepressiver (citalopram, mianserin, sertralin, mirtazapin), -trisykliske antidepressiver, -antimykotika av azoltypen (med den følge at pasienten ikke nødvendigvis responderer på antimykotika; ved behandling med vorikonazol eller itrakonazol må alternative antikonvulsiva anbefales, -antiemetika (aprepitant, ondansetron), -hiv-proteasehemmere, -cytostatika (imatinib, lapatinib, syklofosfamid, temsirolimus), -prazikvantel, albendazol, kaspofungin, -tetrasykliner, -antikoagulantia (dikumarol, acenokumarol, warfarin, fenprokumon), -østrogener, progesteronderivater, hormonelle antikonseptiva, -tadalafil, toremifen, rifabutin. Øvrige: Karbamazepin kan svekke effekten av antikoagulanter og orale prevensjonsmidler. Ved bruk av p-piller kan det, i tillegg til redusert aktivitet av hormonene i det orale prevensjonsmidlet, oppstå plutselig metroragi. Derfor bør andre, ikke-hormonelle prevensjonsmetoder anbefales. Grunnet karbamazepins enzyminduserende egenskaper kan preparatet nøytralisere effekten av derivater av østrogen og/eller progesteron (f.eks. prevensjonssvikt). Siden karbamazepin motvirker ikke-depolariserende muskelrelaksantia, kan en doseøkning bli nødvendig for disse. Fenytoin og karbamazepin kan ha gjensidige induserende virkninger på metabolismen, som kan medføre eksepsjonelle tilfeller av forvirringstilstander, ev. også koma. Karbamazepin kan senke plasmanivået av bupropion og øke plasmanivået av metabolitten hydroksybupropion, slik at bupropions effekt og sikkerhet reduseres. Selv om karbamazepin kan senke plasmanivået av trazodon, synes det å forsterke trazodons antidepressive effekt. Karbamazepin kan muligens akselerere zotepins metabolisme. Legemidler som kan redusere plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: CYP3A4-induktorer kan øke metabolismen av karbamazepin og muligens gi en nedgang i plasmakonsentrasjonen av karbamazepin og terapeutisk effekt. Vice versa kan en nedsatt metabolisme av karbamazepin forårsakes av en seponering av en CYP3A4-induktor, og dermed føre til en økt plasmakonsentrasjon av karbamazepin. Følgende legemidler kan redusere plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: -Andre antikonvulsiva (fenobarbital, fenytoin, primidon, valproinsyre); for å unngå fenytoinforgiftning og subterapeutiske konsentrasjoner av karbamazepin, anbefales det å justere plasmakonsentrasjonen av fenytoin til 13 µg/ml før man påbegynner tilleggsbehandling med karbamazepin, -bronkodilatorer, antiastmatika, teofyllin, aminofyllin, -tuberkulosemidler (rifampicin), -cytostatika (doksorubicin, cisplatin), -hudmidler (isotretinoin). Øvrige: Valproat og primidon øker plasmakonsentrasjonen av karbamazepins aktive metabolitt, karbamazepin-10,11-epoksid. Samtidig bruk av felbamat kan redusere plasmanivået av karbamazepin og øke plasmanivået av karbamazepin-10,11-epoksid, og samtidig kan plasmanivået av felbamat reduseres. Som følge av disse gjensidige interaksjonene, anbefales det at plasmanivået overvåkes, spesielt ved samtidig behandling med flere antiepileptika, og at karbamazepindosen justeres ved behov. Redusert plasmanivå av karbamazepin kan medføre sykdomsforverring, f.eks. tilbakefall av epileptiske anfall, krampeanfall ved MS eller tilbakefall av ansiktssmerter eller smerter i munn og svelg. Serumkonsentrasjonen av karbamazepin kan bli redusert ved samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum) og disse bør derfor ikke kombineres. Enzyminduksjonen kan vare i minst 2 uker etter bruk av johannesurt er stanset. Hvis en pasient allerede bruker johannesurt bør karbamazepinkonsentrasjonen måles og behandlingen med johannesurt avsluttes. Karbamazepinnivået kan øke når johannesurtbehandling avsluttes og justering av karbamazepindosen kan være påkrevd. Legemidler som kan øke plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: Plasmakonsentrasjonen av karbamazepin kan øke ved samtidig bruk av CYP450-hemmere. Følgende legemidler kan øke plasmakonsentrasjonen av karbamazepin: -analgetika (dekstropropoksyfen/propoksyfen, ibuprofen), -androgener (danazol), -antibiotika (ciprofloksacin, makrolidantibiotika), -antidepressiver (fluoksetin, fluvoksamin, nefazodon, paroksetin, trazodon, viloksazin, muligens desipramin), -antiepileptika (stiripentol), antimykotika av azoltypen; ved behandling med vorikonazol eller itrakonazol, må alternative antikonvulsiva anbefales, -antihistaminer (loratadin, terfenadin), -platehemmende midler (tiklopidin), -tuberkulosemidler (isoniazid), -hiv-proteasehemmere, -kalsiumantagonister, -diuretika (acetazolamid), -muskelrelaksantia (oksybutynin, dantrolen), -midler mot ulcus (omeprazol, muligens cimetidin), -nikotinamid (i høye doser). Økt plasmanivå av karbamazepin kan gi symptomer beskrevet i Bivirkninger (f.eks. svimmelhet, tretthet, ustø gange, dobbeltsyn). Ved slike symptomer skal karbamazepins plasmakonsentrasjon sjekkes og dosen reduseres ved behov. Legemidler som kan øke plasmakonsentrasjon av den aktive metabolitten karbamazepin-10,11-epoksid: Koadministrering av hemmere av menneskelig mikrosomal eposidhydrolase kan gi økt plasmakonsentrasjon av karbamazepin-10,11-epoksid og gi samme symptomer som beskrevet ovenfor. Symptomene kan være forårsaket av loksapin, primidon, progabid, kvetiapin, valproinsyre, valnoktamid og valpromid. Andre interaksjoner: Samtidig bruk med levetiracetam kan øke karbamazepins toksisitet. Samtidig bruk av karbamazepin og eslikarbazepinacetat kan øke eslikarbazepinacetats toksisitet. Dobbeltsyn, koordinasjonsforstyrrelser og svimmelhet var mer vanlig ved samtidig bruk av eslikarbazepinacetat og karbamazepin enn ved kombinasjon av eslikarbazepinacetat med andre antikonvulsiva. Ved samtidig bruk av karbamazepin og okskarbazepin har det forekommet fall i karbamazepins plasmanivå på 0-22% med en samtidig økning i karbamazepinepoksids plasmanivå på 30%. Kombinasjon av karbamazepin med litium, nevroleptika eller metoklopramid kan i sjeldne tilfeller føre til reversible nevrotoksiske manifestasjoner, se Forsiktighetsregler. Hos pasienter som allerede tar nevroleptika, vil tillegg av karbamazepin kunne øke risikoen for malignt nevroleptikasyndrom eller Stevens-Johnsons syndrom. Levertoksisiteten til isoniazid kan økes av karbamazepin. Samtidig bruk av karbamazepin og visse diuretika (hydroklortiazid, furosemid) kan gi symptomatisk hyponatremi. Karbamazepins plasmanivå bør overvåkes ved samtidig bruk av karbamazepin og isotretinoin. Samtidig bruk av karbamazepin og paracetamol kan redusere paracetamols biotilgjengelighet. Langvarig bruk av karbamazepin og paracetamol kan føre til hepatotoksisitet. Karbamazepin synes å øke eliminasjonen av thyreoideahormoner og øke behovet for disse substansene ved hypotyreose. Thyreoideafunksjonsparametre bør derfor måles ved oppstart og avslutning av karbamazepinbehandling hos pasienter som får substitusjonsbehandling. Dosen av thyreoideahormoner bør endres ved behov. Særlig kan samtidig behandling med karbamazepin og andre antikonvulsiva (f.eks. fenobarbital) påvirke thyreoideafunksjonen. Samtidig bruk av antidepressiver av typen SSRI kan gi toksisk serotonergt syndrom. Samtidig bruk av karbamazepin og nefazodon anbefales ikke, da karbamazepin gir en uttalt reduksjon av nefazodons plasmanivå, ev. et komplett tap av effekt. Ved samtidig bruk øker også karbamazepins plasmanivå og plasmanivået av karbamazepins aktive metabolitt reduseres. Samtidig bruk av karbamazepin og antiarytmika, sykliske antidepressiver eller erytromycin øker risikoen for forstyrrelser i hjertets impulsledning. Økt biotilgjengelighet og økt plasmanivå av karbamazepin i forbindelse med inntak av grapefruktjuice er sett. Pasientens alkoholtoleranse kan bli redusert av karbamazepin; alkohol bør derfor ikke drikkes under behandlingen.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Forskrives kun under graviditet etter grundig risiko/nytte-vurdering. Økt forekomst av nevralrørsdefekt er sett hos nyfødte. Generelt er det vist en overhyppighet av misdannelser ved bruk av antiepileptika. Epidemiologiske studier indikerer økt risiko for spina bifida opptil 1%, dvs. 10 × høyere enn normal forekomst. Varig mental hemming og/eller forsinket mental og motorisk utvikling hos barnet kan oppstå. Pasienten må informeres om den økte risikoen for misdannelser og muligheten for fostervannsprøve. Effektiv antiepileptikabehandling skal ikke avbrytes i løpet av graviditeten. Hvis forebyggelse av anfall svekkes eller opphører, kan dette føre til betydelig risiko for både mor og det ufødte barnet og denne risikoen kan være alvorligere enn risikoen for misdannelser. I 1. trimester, hvor fosteret er spesielt utsatt for misdannelser, og spesielt fra 20-40 dager etter befruktning, bør det imidlertid brukes laveste effektive dose da risiko for misdannelser sannsynligvis er størst ved høye plasmakonsentrasjoner. Overvåkning av plasmanivået anbefales. Nivået bør være innenfor nedre del av det terapeutiske området; 3-7 μg/ml (12-29 μmol/liter). Hvis mulig, bør karbamazepin brukes som monoterapi av fertile kvinner, og spesielt under graviditet, siden risikoen for misdannelser øker ved kombinasjonsterapi med andre antiepileptika. Generelt er risiko for fosterskader minst ved monoterapi, når lavest mulig dose benyttes og ved tilskudd av folsyre. Tilskudd av folsyre før og under graviditeten kan være hensiktsmessig, mens vitamin K1 bør gis siste måned før fødsel. Protrombinnivået bør bestemmes hos nyfødte og vitamin K1 vurderes. Tilfeller av neonatale anfall og/eller respirasjonsdepresjon er sett ved kombinasjon med annen antikonvulsiv behandling sent i svangerskapet. Gjennombruddsblødninger er sett hos kvinner som samtidig bruker hormonelle antikonseptiva som inneholder derivater av østrogen og/eller progesteron, og påliteligheten av disse kan påvirkes negativt, eller til og med kan virkningen oppheves pga. karbamazepins enzyminduserende egenskaper. Det anbefales derfor at kvinner som kan bli gravide bruker andre, effektive og sikre ikke-hormonelle prevensjonsmetoder. Karbamazepin kan svekke effekten av antikoagulanter og orale prevensjonsmidler. Ved bruk av p-piller kan det, i tillegg til redusert aktivitet av hormonene i det orale prevensjonsmidlet, oppstå plutselig metroragi. Derfor bør andre, ikke-hormonelle prevensjonsmetoder anbefales. Grunnet karbamazepins enzyminduserende egenskaper kan preparatet nøytralisere effekten av derivater av østrogen og/eller progesteron (f.eks. prevensjonssvikt).
Amming: Karbamazepin utskilles i morsmelk. Beregnet dose barnet får i seg er 3,6-4,1%, og maks. 5% av morens vekt-justerte daglige dose. Ett tilfelle av alvorlig hudhypersensitivitetsreaksjon hos brysternært barn foreligger. Enkelte tilfeller av kolestatisk hepatitt hos nyfødte som er blitt ammet er sett. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming. Dersom det likevel brukes bør barnet observeres for mulige hudreaksjoner og hepatobiliære effekter.
Fertilitet: Fertile kvinner skal informeres om behovet for planlegging og overvåkning av en ev. graviditet. Tilfeller av nedsatt fertilitet hos menn og/eller unormal spermatogenese er sett.
Karbamazepin

Bivirkninger

Initialt forekommer ofte CNS-bivirkninger, gastrointestinale forstyrrelser og allergiske hudreaksjoner, spesielt hvis dosen er for høy eller hos eldre. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Allergiske hudreaksjoner, urticaria, som kan være alvorlig. Lever/galle: Økte γ-GT-verdier (vanligvis ikke klinisk relevant). Nevrologiske: Utmattelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukopeni1, eosinofili, trombocytopeni1. Gastrointestinale: Dårlig matlyst, ubehag, oppkast, forstoppelse, diaré, munntørrhet. Lever/galle: Økt nivå av alkalisk fosfatase. Nevrologiske: Ataksi, døsighet, svimmelhet, tretthet. Undersøkelser: Ødem, væskeretensjon, vektøkning, hyponatremi, redusert osmolaritet i blodplasma som følge av en ADH-liknende effekt, som i sjeldne tilfeller forårsaker vannforgiftning. Øye: Akkomodasjonsforstyrrelser (f. eks. tåkesyn), dobbeltsyn. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukocytose. Lever/galle: Økte transaminaser. Nevrologiske: Ufrivillige bevegelser, nystagmus, hodepine. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, pancytopeni, aplastisk anemi, megaloblastisk anemi, reticulosis, folsyremangel, akutt intermitterende polyfyri. Endokrine: Gynekomasti, galaktoré. Gastrointestinale: Smaksforstyrrelser, magesmerter, glossitt, stomatitt. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, bradykardi, arytmi, AV-blokk medsynkope, trombose, kollaps, stuvningssvikt, blodtrykksendringer, forverring av iskemisk hjertesykdom, tromboemboliske komplikasjoner, trombofleblitt. Hud: Erythema multiforme, eksfoliativ dermatitt, Lyells syndrom, Stevens-Johnsons syndrom, hirsutisme, fotosensitivitet, erythema nodosum, variasjoner i hudpigmenteringen, purpura, kløe, akne, svetting, håravfall. Immunsystemet: Forsinket multiorganfølsomhetssykdom. Lever/galle: Gulsott, hepatitt. Luftveier: Pulmonal hypersensitivitet karakterisert ved feber, dyspné, pneumonitt eller pneumoni. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi, muskelkramper, muskelsvakhet, systemisk lupus erythematosus, SLE-liknende reaksjoner. Nevrologiske: Dysartri, perifer nevritt, parestesier, okulomotoriske forstyrrelser, aseptisk meningitt, polynevropati, perifer nevropati, dyskinetiske forstyrrelser. Nyre/urinveier: Proteinuri, økt kreatininnivå, interstitiell nefritt, nyreinsuffisiens, hematuri, oliguri, pollakisuri, urinretensjon. Psykiske: Forvirring og aktivering av psykotiske symptomer, hallusinasjon, angst, uro, rastløshet, aggressivitet, depresjon, anoreksi, depressivt eller manisk humør. Undersøkelser: Unormale tyreoidfunksjonsprøver; lav l-tyroksin og økt TSH-nivå i blod, vanligvis uten kliniske symptomer. Øre: Tinnitus, hyperakusis. Øye: Katarakt, konjunktivitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Pankreatitt, gingivitt. Hjerte/kar: Sirkulasjonssvikt, vaskulitt. Hud: Alvorlige hudbivirkninger som Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse. Kjønnsorganer/bryst: Svekket seksualfunksjon, redusert libido, erektil dysfunksjon, redusert fertilitet hos menn og/eller unormal spermatogenese. Økt prolaktinnivå. Nyre/urinveier: Økt blodurea/azotemi, nyresvikt, hyppig vannlating, dysuri. Lever/galle: Leversvikt, granulomatøs hepatitt, «vanishing bile duct»-syndrom. Nevrologiske: Malignt nevroleptikasyndrom. Undersøkelser: Redusert kalsium og 25-hydroksykolekalsiferol i serum, høyt kolesterol, økt fritt kolesterol i serum, hypogammaglobulinemi. Øye: Økt intraokulært trykk. Øre: Hørselsforstyrrelser f.eks. hypoakusi, endret stemmeleiefornemmelse. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Benmargsdepresjon. Hud: Vitiligo, DRESS-syndrom, akutt generalisert eksantematøs pustulose (AGEP,) lichenoid keratose, onychomadesis. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, kryssallergireaksjoner med andre antiepileptika. Infeksiøse: Reaktivering av infeksjon forårsaket av humant herpesvirus 6. Luftveier: Lungefibrose. Muskel-skjelettsystemet: Benbrudd, redusert benmineraltetthet (BMD). Undersøkelser: Redusert vitamin B12-nivå, økt homocystein i serum. 1En moderat reduksjon i leukocytter eller blodplater forekommer ofte, men er svært ofte forbigående og ikke vanligvis knyttet til alvorlig påvirkning av benmargen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose barn 1-5 år: 0,4-0,8 g, voksne ca. 2 g. Toksisk plasmakonsentrasjon: >45 μmol/liter (>11 mg/liter).
Symptomer: Sees vanligvis i CNS, hjerte- og karsystemet eller som respirasjonsdepresjon: Svimmelhet, ataksi, døsighet, sløvhet, koma, kvalme, oppkast, forsinket ventrikkeltømming, rastløshet, forvirring, ufrivillige bevegelser, dysartri, mydriasis, nystagmus, rødming, urinretensjon, cyanose, opistotonus, unormale reflekser (svekkede eller økte). Andre symptomer som kan forekomme: Tremor, opphisselse, tonisk-kloniske kramper, hypotermi, respirasjons- og kardiovaskulære forstyrrelser, i de fleste tilfeller med hypotonisk blodtrykk (men av og til hypertensjon), takykardi og AV-blokk, redusert bevissthet, ev. respirasjons- og hjertestans. EEG-dysrytmier og EKG-forandringer (arytmier, impulsledningsforstyrrelser) kan oppstå. Endrede laboratorieparametre er målt i isolerte tilfeller: Leukocytose, leukopeni, nøytropeni, glukosuri, acetonuri. Noen få tilfeller av rabdomyolyse er rapportert.
Behandling: Ventrikkeltømming (brekkmiddel, aspirasjon, skylling) ellers symptomatisk. Overvåkning av hjertefunksjonen, og forsiktig korrigering av elektrolyttbalansen (hyponatremi). Egnede antikonvulsiva bør gis ved krampeanfall. Bruk av barbiturater anbefales ikke pga. fare for å indusere respirasjonsdepresjon, spesielt hos barn. Hemoperfusjon via kullfilter. Hemodialyse er rapportert å være et effektivt alternativ for behandling av overdosering med karbamazepin. Det er beskrevet plutselig tilbakefall i forgiftningsforløpet etter 2-4 døgn, trolig pga. forsinket absorpsjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A F01

Egenskaper

Klassifisering: Antiepileptikum. Har psykisk aktiverende og stemningsstabiliserende virkning. Forhindrer paroksysmal smerte ved trigeminusnevralgi. Øker den reduserte krampeterskelen ved alkoholabstinens. Reduserer urinvolumet og reduserer tørsten ved diabetes insipidus.
Virkningsmekanisme: Delvis ukjent. Karbamazepin stabiliserer hyperstimulerte nervemembraner (blokkerer Na-kanalene), forhindrer gjentatte utladninger, reduserer synaptisk overføring av impulser og hemmer reopptak av katekolamin samt frigjøring av glutamat.
Absorpsjon: Langsom og nærmest fullstendig. Cmax etter 4-24 timer hos voksne.
Proteinbinding: 70-80%. Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken og saliva er ca. 20-30% av plasmakonsentrasjonen. Vd: 0,8-1,9 liter/kg.
Halveringstid: Ved engangsdosering ca. 35 timer. 16-24 timer ved langtidsbehandling. 9-10 timer ved samtidig bruk med andre enzyminduserende antiepileptika.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Store individuelle variasjoner, men vanligvis 17-50 μmol/liter.
Metabolisme: Nesten fullstendig i lever.
Utskillelse: Hovedsakelig i metabolisert form i urinen (72%) og feces (28%). Barn kan behøve høyere doser (i mg/kg) enn voksne pga. økt eliminasjon. Ikke endret kinetikk for eldre. Det er ikke kjent hvordan kinetikken til karbamazepin endres ved svekket nyre- eller leverfunksjon.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 30°C.

Sist endret: 23.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

08.08.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Trimonil Retard, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg100 stk. (blister)
550962
Blå resept
-
112,30CSPC_ICON
300 mg100 stk. (blister)
091553
Blå resept
Byttegruppe
208,00CSPC_ICON
600 mg100 stk. (blister)
107664
Blå resept
-
333,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alkoholabstinens: Abstinens som sees når en person reduserer eller kutter ut alkohol etter lengre perioder med stort alkoholinntak.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antiemetika (antiemetikum): Legemiddel som demper kvalme.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antimykotika (antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

benbrudd (benfraktur, brudd, fraktur, beinbrudd, beinfraktur): Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bmd: (BMD: Bone Mineral Density) BMD står for benmineraltetthet og er et mål på hvor holdbart skjelettet er. Den måles ved å ta røntgenbilde av skjelettet. BMD-måling brukes for å undersøke om man har benskjørhet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diabetisk nevropati (diabetesnevropati, diabetesnevralgi): Nervesykdommer forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følesans er vanlig, spesielt nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dress (legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (Drug Reaction with Eosinophilia and Systemic Symptoms - DRESS) er en immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

folsyremangel (folatmangel): Folsyre er et B-vitamin som hovedsakelig finnes i lever, kjøtt og noen grønnsaker. Lavt folsyreinntak fører til anemi, men kan også skade fosteret under et svangerskap.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

høyt kolesterol: Kolesterol er et fettstoff som er nødvendig for kroppen. Det trengs for at kroppen skal kunne produsere hormoner og vitamin A, samt å bygge opp cellevegger og danne gallesyrer. For mye kolesterol i blodet generelt eller for mye av det “dårlige kolesterolet” (LDL) eller begge deler kan øke risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

keratose: Unormal fortykkelse av hornlaget i huden. Se også solar keratose.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

malignt nevroleptikasyndrom (mns, nevroleptisk malignt syndrom): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

redusert libido (nedsatt libido, nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst): Nedsatt seksuell lyst.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

rødming (flushing): Plutselig varmefølelse, hudrødme

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

smei (dravets syndrom): Sjelden, arvelig, epileptisk hjernelidelse som starter i første leveår.

splenomegali (forstørrelse av milten): Forstørrelse av milten. Milten er en del av lymfesystemet, som er en del av immunsystemet. Milten bryter blant annet ned gamle røde blodceller.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trigeminusnevralgi: Nervesmerte i ansiktets store følenerve. Trigeminusnevralgi er karakterisert ved ensidige, svært kraftige ilende smerter i ansiktet, ofte i kinnene, i pannen eller sjeldnere i kjeveregionen. Smerteanfallene kan vare i flere sekunder og føles som elektriske støt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

tyroksin (t4, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt intraokulært trykk (forhøyet iop, forhøyet intraokulært trykk): Forhøyet væsketrykk i øyet.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).