Topimax

Janssen

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A X11

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A X11
Topiramat
 
PNEC: 93 μg/liter
Salgsvekt: 178,088745 kg
Miljørisiko: Bruk av topiramat gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Topiramat har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at topiramat er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 12.02.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KAPSLER, harde 15 mg og 25 mg: Hver kapsel inneh.: Topiramat 15 mg, resp. 25 mg, sukrose, hjelpestoffer. Fargestoff: Sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg, 50 mg, 100 mg og 200 mg: Hver tablett inneh.: Topiramat 25 mg, resp. 50 mg, 100 mg og 200 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Alle styrker: Titandioksid (E 171). 50 mg, 100 mg og 200 mg: Jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Monoterapi hos voksne, ungdom og barn >6 år med partielle epileptiske anfall med eller uten sekundær generalisering og primære generaliserte tonisk-kloniske anfall. Tilleggsbehandling hos barn ≥2 år, ungdom og voksne med partielle epileptiske anfall med eller uten sekundær generalisering eller primære generaliserte tonisk-kloniske anfall og for behandling av anfall assosiert med Lennox-Gastaut syndrom. Profylakse mot migrenehodepine hos voksne etter nøye vurdering av mulige behandlingsalternativ. Preparatet er ikke ment for akuttbehandling.

Dosering

Behandlingen innledes med lav dose etterfulgt av titrering til effektiv dose. Dose og titreringshastighet bør styres av klinisk respons. Når topiramat legges til fenytoin kan det i sjeldne tilfeller være nødvendig å justere fenytoindosen for å oppnå optimal klinisk respons. Ved tilleggsbehandling med topiramat kan det være nødvendig å justere topiramatdosen når fenytoin og karbamazepin legges til eller seponeres.
Monoterapi ved epilepsi: Når andre antiepileptika seponeres for å oppnå monoterapi med topiramat, bør effekten dette kan ha på anfallskontrollen vurderes. Dersom det av sikkerhetsgrunner ikke er nødvendig med en umiddelbar seponering av andre antiepileptika, anbefales en gradvis nedtrapping med ca. 1/3 av dosen annenhver uke. Topiramatnivået vil øke ved seponering av enzyminduserende legemidler. Reduksjon i topiramatdosen kan være nødvendig. Voksne: Dose og titrering bør bestemmes ut fra klinisk respons. Titreringen bør begynne med 25 mg om kvelden i 1 uke. Dosen økes deretter med 25 eller 50 mg/dag fordelt på 2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Dersom pasienten ikke tolererer titreringsregimet kan en mindre økning eller et lengre intervall mellom doseøkningene benyttes. Anbefalt initial måldose for topiramat monoterapi hos voksne er 100 mg/dag til 200 mg/dag fordelt på 2 doser. Maks. anbefalt daglig dose er 500 mg/dag fordelt på 2 doser. Enkelte pasienter med refraktære former for epilepsi har tolerert monoterapidoser av topiramat på 1000 mg/dag. Disse doseringsanbefalingene gjelder alle voksne, inkl. eldre, uten underliggende nyresykdom. Barn >6 år: Dose og titrering bør bestemmes ut fra klinisk respons. Behandling av barn >6 år bør begynne med 0,5-1 mg/kg hver kveld 1. uken. Dosen bør deretter økes med 0,5-1 mg/kg/dag fordelt på 2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Dersom barnet ikke tolererer titreringsregimet kan en mindre økning eller et lengre intervall mellom doseøkningene benyttes. Anbefalt initial måldose for topiramat monoterapi hos barn >6 år er i området 100 mg/dag, avhengig av klinisk respons (dette tilsv. ca. 2 mg/kg/dag hos barn fra 6-16 år).
Tilleggsbehandling ved epilepsi (partielle epileptiske anfall med eller uten sekundær generalisering, primære generaliserte tonisk-kloniske anfall, eller anfall assosiert med Lennox-Gastaut syndrom): Voksne: Behandlingen bør begynne med 25-50 mg hver kveld i 1 uke. Deretter bør dosen økes med 25-50 mg/dag fordelt på 2 doser i intervaller på 1 eller 2 uker. Noen pasienter kan oppnå effekt med dosering 1 gang daglig. Laveste effektive dose som tilleggsbehandling i kliniske studier er 200 mg. Vanlig daglig dose er 200-400 mg fordelt på 2 doser. Doseanbefalingene gjelder alle voksne, inkl. eldre, uten underliggende nyresykdom (se Forsiktighetsregler). Barn ≥2 år: Anbefalt total daglig topiramatdose som tilleggsbehandling er ca. 5-9 mg/kg/dag fordelt på 2 doser. Titreringen bør begynne med 25 mg (eller mindre, basert på 1-3 mg/kg/dag) hver kveld 1. uken. Dosen bør deretter økes med 1-3 mg/kg/dag (fordelt på 2 doser) i intervaller på 1 eller 2 uker, for å oppnå optimal klinisk respons. Daglige doser på opp til 30 mg/kg/dag er undersøkt, og tolereres vanligvis godt.
Migreneprofylakse: Voksne: Anbefalt total daglig topiramatdose er 100 mg/dag fordelt på 2 doser. Titreringen bør begynne med 25 mg hver kveld i 1 uke. Dosen bør deretter økes med 25 mg/dag i intervaller på 1 uke. Hvis pasienten ikke tolererer titreringsregimet kan det benyttes lengre intervaller mellom dosejusteringene. Enkelte pasienter kan ha nytte av en total daglig dose på 50 mg/dag. Pasienter har fått en total daglig dose på opp til 200 mg/dag. Denne dosen kan være nyttig for noen pasienter, men forsiktighet anbefales grunnet økende forekomst av bivirkninger. Barn: Anbefales ikke pga. manglende data vedrørende sikkerhet og effekt.
Seponering: Antiepileptika, inkl. topiramat, bør seponeres gradvis for å redusere risikoen for kramper eller økt krampefrekvens hos pasienter med eller uten kramper eller epilepsi i anamnesen. I kliniske studier ble daglige doser redusert med 50-100 mg i ukentlige intervaller hos voksne med epilepsi og med 25-50 mg hos voksne som fikk topiramat som migreneprofylakse i doser på opptil 100 mg/dag. I kliniske studier av barn ble topiramat gradvis seponert i løpet av en periode på 2-8 uker.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør administreres med forsiktighet ved moderat til alvorlig leversvikt. Nedsatt nyrefunksjon: Bør administreres med forsiktighet ved redusert nyrefunksjon (ClCR ≤70 ml/minutt) grunnet redusert plasma- og renalclearance. Pasienter med kjent redusert nyrefunksjon kan trenge lenger tid for å nå steady state for hver dose. Halvparten av normal start- og vedlikeholdsdose anbefales. Topiramat elimineres fra plasma ved hemodialyse og en tilleggsdose bør gis, tilsv. ca. halvparten av daglig dose, på hemodialysedagen ved terminal nyresvikt. Tilleggsdosen bør gis fordelt på 2 doser; ved oppstart og ved avslutning av hemodialysen. Tilleggsdosen kan variere avhengig av egenskapene til benyttet dialyseutstyr. Justeringen bør ta hensyn til dialysetid, clearancehastighet i dialysesystemet som brukes og effektiv nyreclearance av topiramat hos dialysepasienten. Eldre: Forutsatt at nyrefunksjonen er intakt er dosejustering ikke nødvendig.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Drikk rikelig med væske i løpet av dagen for å forebygge nyrestein under behandling. Samtidig inntak av alkohol bør unngås. Kapsler: Kan svelges hele eller åpnes forsiktig (se pakningsvedlegget) hvor alt innholdet strøs på en teskje med en liten mengde med mat med bløt konsistens, f.eks. eplemos, vaniljepudding, iskrem, grøt, pudding eller yoghurt. Blandingen av legemiddel/mat må svelges straks uten tygging og skal ikke oppbevares for senere bruk. Drikk rett etterpå for å sikre at hele blandingen mat legemiddel/mat svelges. Kapsler anbefales for de som ikke kan svelge tabletter, f.eks. barn og eldre. Tabletter: Skal svelges hele. Bør ikke deles eller knuses. Unngå å tygge tablettene pga. bitter smak kan avgis.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Migreneprofylakse under graviditet og hos fertile kvinner som ikke bruker svært effektiv prevensjon.

Forsiktighetsregler

Overvåkning anbefales i situasjoner der det er medisinsk nødvendig med rask seponering av topiramat (se Dosering). Bruk av antiepileptika kan føre til økt anfallsfrekvens eller nye typer anfall. Dette kan være en konsekvens av overdose, reduksjon i plasmakonsentrasjon av samtidig brukt antiepileptika, forverring av lidelsen eller en paradoksal effekt. Tilstrekkelig hydrering under topiramatbehandling er svært viktig og kan redusere risikoen for nefrolitiasis (se nedenfor). Tilstrekkelig hydrering før og under aktiviteter som trening eller eksponering for høye temperaturer, kan redusere risikoen for varmerelaterte bivirkninger (se Bivirkninger). Kvinner i fertil alder: Se Graviditet, amming og fertilitet. Før oppstart av topiramat hos en kvinne i fertil alder bør det tas en graviditetstest og anbefales å bruke en svært sikker prevensjonsmetode. Pasienten skal informeres grundig om risiko forbundet med bruk av topiramat under graviditet. Oligohydrose: Redusert svetting og hypertermi (økt kroppstemperatur) er rapportert, spesielt hos små barn som eksponeres for høy lufttemperatur. Humørsvingninger/depresjon: Økt forekomst av humørsvingninger og depresjon er observert. Selvmord/selvmordstanker: Selvmordstanker og -atferd er rapportert under behandling med antiepileptika. Pasienten bør derfor overvåkes for slike tegn, og egnet behandling vurderes. Pasienten (og pasientens omsorgspersoner) bør rådes til å søke medisinsk hjelp ved slike symptomer. Nefrolitiasis: Enkelte pasienter, særlig de med predisposisjon for nefrolitiasis, kan ha økt risiko for nyrestensdannelse og assosierte tegn og symptomer som nyrekolikk, nyresmerter eller smerter i flanken. Risikofaktorer for nefrolitiasis inkl. tidligere stendannelse, nefrolitiasis i nærmeste familie og hyperkalsiuri. Ingen av disse risikofaktorene kan med sikkerhet forutsi stendannelse under topiramatbehandling. Pasienter som bruker andre legemidler som er forbundet med nefrolitiasis kan ha økt risiko. Nedsatt nyrefunksjon: Topiramat bør gis med forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≤70 ml/minutt) grunnet redusert plasma- og nyreclearance. For doseringsanbefalinger, se Dosering. Nedsatt leverfunksjon: Bør gis med forsiktighet siden topiramatclearance kan være redusert. Akutt myopi og sekundær trangvinkelglaukom: Et syndrom bestående av akutt myopi forbundet med sekundær trangvinkelglaukom er rapportert under topiramatbehandling. Symptomene inkl. akutt redusert synsskarphet og/eller øyesmerte. Oftalmologiske funn kan omfatte myopi, grunt forkammer, okulær hyperemi (rødhet) og økt intraokulært trykk. Mydriasis kan forekomme. Syndromet kan være forbundet med supraciliær effusjon med forskyvning av linsen og iris fremover, med sekundær trangvinkelglaukom. Symptomene inntrer typisk innen 1 måned etter oppstart av behandlingen. I motsetning til primær trangvinkelglaukom, som sjelden sees under 40-årsalder, er topiramatassosiert sekundær trangvinkelglaukom rapportert hos både barn og voksne. Behandlingen inkl. raskest mulig seponering etter vurdering av behandlende lege, samt egnede tiltak for intraokulær trykkreduksjon. Forhøyet intraokulært trykk av enhver etiologi kan føre til alvorlige følgesykdommer, bl.a. permanent synstap, dersom det ikke blir behandlet. Det må tas stilling til om pasienter med tidligere øyelidelser bør behandles med topiramat eller ikke. Defekter i synsfeltet: Defekter i synsfeltet er rapportert uavhengig av forhøyet intraokulært trykk, vanligvis reversibelt ved seponering. Dersom defekter i synsfeltet oppstår under behandling bør seponering vurderes. Metabolsk acidose: Topiramatbehandling er assosiert med hyperkloremisk metabolsk acidose uten aniongap (dvs. redusert serumbikarbonat under normalt referanseområde i fravær av respiratorisk alkalose). Reduksjonen i serumbikarbonat skyldes inhibitorisk effekt av topiramat på renal karbonanhydrase. Reduksjonen i bikarbonat skjer vanligvis tidlig i behandlingen, men kan forekomme når som helst. Reduksjonen er vanligvis mild til moderat (gjennomsnittlig reduksjon på 4 mmol/liter ved doser på 100 mg/dag eller over hos voksne og tilnærmet 6 mg/kg/dag hos barn). I sjeldne tilfeller er det sett reduksjon til <10 mmol/liter. Tilstander eller behandlinger som predisponerer for acidose (som nyresykdom, alvorlig respiratorisk sykdom, status epilepticus, diaré, kirurgi, ketogen diett og enkelte legemidler) kan komme i tillegg til den bikarbonatsenkende effekten av topiramat. Kronisk metabolsk acidose øker risikoen for dannelse av nyresten og kan potensielt føre til osteopeni. Kronisk metabolsk acidose hos barn kan redusere veksthastigheten. Effekten av topiramat på benrelaterte følgesykdommer er ikke systematisk undersøkt hverken hos barn eller voksne. Avhengig av underliggende forhold anbefales hensiktsmessig utredning, inkl. serumbikarbonatnivå. Ved tegn eller symptomer (f.eks. Kussmauls åndedrett, dyspné, anoreksi, kvalme, oppkast, uttalt tretthet, takykardi eller arytmi) som indikerer metabolsk acidose, anbefales måling av serumbikarbonat. Hvis metabolsk acidose utvikles og vedvarer bør en dosereduksjon eller seponering av topiramat vurderes (gradvis dosejustering). Topiramat bør brukes med forsiktighet ved tilstander eller behandling, som representerer en risiko for metabolsk acidose. Svekkelse av kognitiv funksjon: Kognitiv svekkelse ved epilepsi er multifaktoriell og kan skyldes underliggende etiologi, som følge av epilepsi eller antiepileptisk behandling. I litteraturen er det rapportert om svekkelse av kognitiv funksjon hos voksne på topiramatbehandling, som krevde dosereduksjon eller seponering. Studier vedrørende kognitivt utfall hos barn behandlet med topiramat er imidlertid utilstrekkelige, og dets effekt i denne sammenhengen må utredes bedre. Hyperammonemi og encefalopati: Hyperammonemi, med eller uten encefalopati, er rapportert. Risiko for hyperammonemi synes å være doserelatert. Hyppigere rapportert ved samtidig bruk av valproinsyre. Ved uforklarlig letargi eller endringer i mental status anbefales det å vurdere hyperammonemisk encefalopati og måle ammoniakknivå. Vekttap: Enkelte kan oppleve vekttap under behandlingen og pasienten bør kontrolleres mht. vekttap. Ved vekttap bør det vurderes å gi kosttilskudd eller å øke matinntaket. Laktoseintoleranse: Tablettene inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Sukroseintoleranse: Kapslene inneholder sukrose og bør ikke brukes ved fruktoseintoleranse, glukose-galaktosemalabsorpsjon eller sukrase-isomaltasemangel. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet har liten eller moderat påvirkning på evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Topiramat virker på CNS og kan gi døsighet, svimmelhet eller andre lignende symptomer. Kan også gi synsforstyrrelse og/eller tåkesyn. Særlig inntil pasientens individuelle erfaring med preparatet er kjent, kan disse bivirkningene være potensielt farlige ved bilkjøring eller bruk av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A X11
Topiramat er ingen potent induktor av legemiddelmetaboliserende enzymer. Effekten på andre antiepileptika: Tillegg av topiramat til andre antiepileptika (fenytoin, karbamazepin, valproinsyre, fenobarbital, primidon) har ingen effekt på steady state-plasmakonsentrasjonen av disse, med unntak av hos enkelte der tillegg av topiramat til fenytoin kan føre til økt plasmakonsentrasjon av fenytoin. Dette kan skyldes hemming av en spesifikk polymorf isoform av CYP2C19. Fenytoinnivået bør derfor monitoreres hos alle som står på fenytoin og som viser kliniske tegn eller symptomer på toksisitet. Topiramat er CYP2C19-hemmer og kan påvirke andre substanser som metaboliseres via dette enzymet (f.eks. diazepam, imipramin, moklobemid, proguanil, omeprazol). Effekten av andre antiepileptika på topiramat: Fenytoin og karbamazepin reduserer plasmakonsentrasjonen av topiramat. Tillegg eller seponering av fenytoin eller karbamazepin kan kreve dosejustering av topiramat. Dette bør gjøres ved titrering til klinisk effekt. Tillegg eller seponering av valproinsyre gir ingen klinisk signifikante endringer i plasmakonsentrasjonen av topiramat. For ytterligere informasjon, se SPC. Digoksin: 12% reduksjon i AUC for digoksin er sett i en enkeltdosestudie ved samtidig topiramatadministrering. Klinisk relevans er ikke fastslått. Når topiramat legges til eller seponeres hos pasienter som står på digoksin bør en være ekstra påpasselig med rutinemessig monitorering av serumdigoksin. CNS-depressiver: Samtidig bruk anbefales ikke. Johannesurt (prikkperikum): Samtidig administrering av johannesurt kan gi risiko for redusert plasmakonsentrasjon og redusert effekt. Orale prevensjonsmidler: Klinisk betydning av endringene observert i interaksjonsstudier med noretindron og etinyløstradiol er ikke kjent (se SPC for ytterligere informasjon). Muligheten for redusert kontraseptiv effekt og økt gjennombruddsblødning bør vurderes ved samtidig bruk av orale prevensjonsmidler. Litium: Det er sett 18% reduksjon i AUC for litium ved samtidig administrering av topiramat 200 mg/dag hos friske. Ved bipolare lidelser er farmakokinetikken til litium upåvirket ved behandling med topiramatdoser på 200 mg/dag. Det er imidlertid sett 26 % økning i AUC for litium ved topiramatdoser på opptil 600 mg/dag. Litiumnivået bør monitoreres når det gis samtidig med topiramat. Risperidon: Ingen signifikante endringer i systemisk eksponeringen av risperidon eller topiramat ved samtidig bruk. Bivirkninger er oftere rapportert oftere ved tillegg av topiramat (250-400 mg/dag) til risperidon. Hyppigst rapporterer søvnighet, parestesier og kvalme. Hydroklortiazid: Cmax for topiramat øker med 27% og AUC øker med 29% når hydroklortiazid legges til topiramat, og kan kreve dosejustering av topiramat. Kliniske laboratorieprøver indikerer reduksjon i serumkalium etter bruk av topiramat eller hydroklortiazid og større reduksjon når hydroklortiazid og topiramat gis i kombinasjon. Metformin, pioglitazon og glibenklamid: Når topiramat legges til eller seponeres hos pasienter som står på metformin-, pioglitazon- eller glibenklamidbehandling, bør man være ekstra påpasselig med rutinemessig monitorering for å sikre tilfredsstillende kontroll av diabetessykdommen. Legemidler som predisponerer for nefrolitiasis: Samtidig bruk med topiramat bør unngås. Valproinsyre: Samtidig bruk av valproinsyre er forbundet med hyperammonemi med eller uten encefalopati hos pasienter som har tålt ett av legemidlene alene. Hypotermi er rapportert ved samtidig bruk av topiramat og valproinsyre, både i nær- og fravær av hyperammonemi. Hypotermi kan oppstå etter oppstart av topiramatbehandling eller etter økning av døgndosen. Warfarin: Redusert protrombintid (PT)/INR er sett hos pasienter behandlet med topiramat i kombinasjon med warfarin. INR skal derfor overvåkes nøye ved samtidig bruk. Se SPC for ytterligere informasjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det bør gis spesialistråd til kvinner i fertil alder. Brå seponering bør unngås, da dette kan medføre gjennombruddsanfall som kan få alvorlige følger for kvinnen og det ufødte barnet. Monoterapi bør foretrekkes så sant det er mulig, da behandling med flere antiepileptika er forbundet med høyere risiko for medfødte misdannelser enn monoterapi. Topiramat passerer placenta, og det er sett tilsvarende konsentrasjoner i navlestrengs- og mors blod. Data fra svangerskapsregisteret indikerer at spedbarn eksponert for topiramat monoterapi har økt risiko for medfødte misdannelser (spesielt leppe/gane-spalte, hypospadi og anomalier som omfatter ulike kroppsdeler) etter eksponering i 1. trimester. Svangerskapsregisteret til «North American Antiepileptic Drug» viste omtrent 3 ganger høyere prevalens av signifikante medfødte misdannelser med topiramat monoterapi (4,3%) sammenlignet med en referansegruppe som ikke brukte antiepileptika. Risikoen er doseavhengig, men effekter er sett ved alle doser. Hos kvinner behandlet med topiramat, som har fått et barn med en medfødt misdannelse, synes det å være en økt risiko for misdannelser i påfølgende svangerskap med eksponering for topiramat. Topiramatbehandling ga høyere prevalens av lav fødselsvekt (<2500 gram) og økt prevalens av å være små i forhold til alder basert på svangerskapsuke (definert som fødselsvekt under 10.-persentilen korrigert for svangerskapsuke, stratifisert etter kjønn). Følgene av disse funnene på lang sikt kunne ikke anslås. Det anbefales å vurdere alternative terapivalg hos kvinner i fertil alder. Dersom topiramat brukes hos kvinner i fertil alder, anbefales bruk av svært effektiv prevensjon, samt at kvinnen informeres grundig om kjent risiko for ukontrollert epilepsi under svangerskapet og legemidlets potensielle risiko for fosteret. Dersom en kvinner planlegger å bli gravid, anbefales et legebesøk før befruktning for å revurdere behandlingen og for å vurdere andre terapivalg. Ved bruk i 1. trimester bør grundig prenatal overvåkning gjennomføres.
Amming: Dyrestudier har vist at topiramat skilles ut i melk. Begrensede humane data tyder på betydelig utskillelse i morsmelk. Effekter som er observert hos nyfødte/spedbarn ammet av behandlede mødre omfatter diaré, døsighet, irritabilitet og utilstrekkelig vektøkning. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Manglende data. Dyrestudier har ikke vist påvirket fertilitet.
Topiramat

Bivirkninger

Vanligst er (>5%) anoreksi, redusert appetitt, bradyfreni, depresjon, språkuttrykksproblemer, insomnia, unormal koordinasjon, oppmerksomhetsproblemer, svimmelhet, dysartri, dysgeusi, hypoestesi, letargi, svekket hukommelse, nystagmus, parestesi, somnolens, tremor, diplopi, tåkesyn, diaré, kvalme, fatigue, irritabilitet og vekttap. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, diaré. Infeksiøse: Nasofaryngitt1. Nevrologiske: Parestesi, somnolens, svimmelhet. Psykiske: Depresjon. Undersøkelser: Vekttap. Øvrige: Fatigue. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Oppkast, forstoppelse, abdominalsmerte inkl. øvre abdominalsmerte, dyspepsi, munntørrhet, oral parestesi, mageubehag, gastritt, abdominalt ubehag. Hud: Alopesi, utslett, kløe. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Luftveier: Dyspné, epistaksis, nasal kongestion, rhinoré, hoste1. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelspasmer, myalgi muskeltrekning, muskelsvakhet, muskel-skjelett-brystsmerte. Nevrologiske: Oppmerksomhetsforstyrrelse, svekket hukommelse, amnesi, kognitiv forstyrrelse, mental svekkelse, svekket psykomotorisk evne, krampe, unormal koordinasjon, tremor, letargi, hypoestesi, nystagmus, dysgeusi, balanseforstyrrelse, dysartri, intensjonstremor, sedasjon. Nyre/urinveier: Nefrolitiasis, pollakisuri, dysuri. Psykiske: Bradyfreni, insomnia, språkuttrykksproblemer, angst, forvirret tilstand, desorientering, aggresjon, humørendring, agitasjon, humørsvingninger, nedtrykthet, sinne, unormal oppførsel. Undersøkelser: Vektøkning1. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, redusert appetitt. Øye: Sløret syn, diplopi, synsforstyrrelse. Øre: Vertigo, tinnitus, øresmerter. Øvrige: Pyreksi, asteni, irritabilitet, forstyrret ganglag, følelse av unormalhet, generell sykdomsfølelse. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni, lymfadenopati, eosinofili. Gastrointestinale: Pankreatitt, flatulens, gastroøsofageal reflukssykdom, nedre abdominalsmerte, oral hypoestesi, tannkjøttblødning, abdominal distensjon, epigastrisk ubehag, abdominal ømhet, hypersekresjon av spytt, oral smerte, dårlig ånde, glossodyni. Hjerte/kar: Bradykardi inkl. sinus bradykardi, palpitasjoner, hypotensjon, ortostatisk hypotensjon, rødming, hetetokt. Hud: Anhidrose, facial hypoestesi, urticaria, erytem, generell kløe, makulært utslett, misfarging av hud, allergisk dermatitt, hovent ansikt. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon, seksuell dysfunksjon. Luftveier: Anstrengelsesdyspné, hypersekresjon fra nesebihulene, dysfoni. Muskel-skjelettsystemet: Hovne ledd1, stivhet i muskler og skjelett, smerter i flanken, muskeltretthet. Nevrologiske: Svekket bevissthetsnivå, grand mal-anfall, defekt synsfelt, komplekse partielle anfall, talevansker, psykomotorisk hyperaktivitet, synkope, sensorisk forstyrrelse, sikling, hypersomni, afasi, gjentagende tale, hypokinesi, dyskinesi, postural svimmelhet, dårlig søvnkvalitet, brennende følelse, sensorisk tap, parosmi, lillehjernesyndrom, dysestesi, hypogeusi, stupor, klossethet, aura, ageusi, dysgrafi, dysfasi, perifer nevropati, presynkope, dystoni, parestesier. Nyre/urinveier: Urinsten, urininkontinens, hematuri, inkontinens, plutselig vannlatingstrang, nyrekolikk, nyresmerter. Psykiske: Selvmordstanker, selvmordsforsøk, hallusinasjon, psykotisk tilstand, hørselshallusinasjon, synshallusinasjon, apati, mangel på spontantale, søvnforstyrrelse, affektlabilitet, redusert libido, rastløshet, gråting, dysfemi, euforisk humør, paranoia, perseverasjon, panikkanfall, gråtkvalthet, leseforstyrrelse, initial insomni, flat effekt, unormale tanker, tap av libido, apati, midt insomnia, distraherbarhet, oppvåkning tidlig om morgenen, panikkreaksjon, oppløftet sinnsstemning. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk acidose, hypokalemi, økt appetitt, polydipsi. Undersøkelser: Tilstedeværelse av krystalluri, unormal tandemtest av ganglaget, redusert antall hvite blodlegemer, økte leverenzymer. Øre: Døvhet, unilateral døvhet, nevrosensorisk døvhet, ubehag i øret, svekket hørsel. Øye: Redusert synsskarphet, skotom, myopi1, unormal følelse i øyet1, tørre øyne, fotofobi, blefarospasme, økt tåreflom, fotopsi, mydriasis, presbyopi. Øvrige: Hypertermi, tørste, influensalignende sykdom1, treghet, perifer kulde, føle seg full, føle seg anspent, lærevansker. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Nøytropeni1. Hjerte/kar: Raynauds fenomen. Hud: Stevens-Johnsons syndrom1, erythema multiforme1, unormal hudlukt, periorbitalt ødem1, lokalisert urticaria. Lever/galle: Hepatitt, leversvikt. Muskel-skjelettsystemet: Ubehag i lemmene1. Nevrologiske: Apraksi, forstyrrelse i døgnrytmen, hyperestesi, hyposmi, anosmi, essensiell tremor, akinesi, manglende respons på stimuli. Nyre/urinveier: Urinrørsten, renal tubulær acidose1. Psykiske: Mani, paniske forstyrrelser, føle seg fortvilet1, hypomani. Stoffskifte/ernæring: Hyperkloremisk acidose, hyperammonemi1, hyperammonemisk encefalopati1. Undersøkelser: Redusert bikarbonatnivå i blodet. Øye: Unilateral blindhet, forbigående blindhet, glaukom, akkommodasjonsforstyrrelser, endret dybdesyn, sikksakk skotom, øyelokksødem1, nattblindhet, amblyopi. Øvrige: Ansiktsødem, kalsinose. Ukjent frekvens: Hud: Toksisk epidermal nekrolyse1. Immunsystemet: Allergisk ødem1. Svangerskap: Medfødte misdannelser og hemming av fostervekst. Øye: Trangvinkelglaukom1, makulopati1, forstyrret øyebevegelse1, konjunktivalt ødem1. Bivirkninger rapportert hyppigere (≥2 ganger) hos barn enn hos voksne: Nedsatt appetitt, økt appetitt, hyperkloremisk acidose, hypokalemi, unormal oppførsel, aggresjon, apati, initial insomni, selvmordstanker, oppmerksomhetsproblemer, letargi, døgnrytme søvnforstyrrelse, dårlig søvnkvalitet, økt tåreflom, sinus bradykardi, følelse av unormalhet, forstyrrelse i ganglaget. Bivirkninger rapportert hos barn, men ikke hos voksne: Eosinofili, psykomotorisk hyperaktivitet, vertigo, oppkast, hypertermi, pyreksi, lærevansker. 1Identifisert som en bivirkning i spontanrapporter etter markedsføring. Frekvens er beregnet ut fra insidens i kliniske studier, eller beregnet dersom hendelsen ikke forekom i kliniske studier.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kramper, søvnighet, taleforstyrrelser, sløret syn, diplopi, åndssvekkelse, døsighet, unormal koordinasjon, stupor, hypotensjon, abdominal smerte, agitasjon, svimmelhet og depresjon. I de fleste tilfellene er de kliniske konsekvensene ikke alvorlige, men dødsfall er rapportert etter overdoser med polyfarmasi, inkl. topiramat. Overdoser kan medføre alvorlig metabolsk acidose (se Forsiktighetsregler).
Behandling: Ved akutt overdose og dersom inntaket nylig har skjedd, bør magen tømmes umiddelbart ved skylling eller fremkalling av brekninger. Aktivt kull har vist seg å adsorbere topiramat in vitro. Behandlingen bør være hensiktsmessig støttende og pasienten skal hydreres godt. Hemodialyse har vist seg å være effektivt.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A X11

Egenskaper

Klassifisering: Sulfamatsubstituert monosakkarid.
Virkningsmekanisme: Nøyaktig mekanisme er ukjent. 3 farmakologiske egenskaper bidrar til den antiepileptiske effekten: Repetitive aksjonspotensialer utløst av vedvarende depolarisering av nevronene blokkeres av topiramat på en tidsavhengig måte, noe som kan tyde på en tilstandsavhengig natriumkanalblokkerende effekt. Topiramat øker hyppigheten av γ-aminobutyrat (GABA)-aktivering av GABAA-reseptorer og forsterker GABAs evne til å indusere strømmen av kloridioner inn i nevronene, noe som kan tyde på at topiramat potenserer aktiviteten til denne inhibitoriske nevrotransmittoren. Topiramat motvirker kainats evne til å aktivere kainat/AMPA-subtypen av eksitatoriske glutamatreseptorer. I tillegg hemmer topiramat enkelte isoenzymer av karbonanhydrase, men dette antas ikke å være en viktig del av den antiepileptiske aktiviteten. Toleranse hos mennesker er ikke vist. Studier med barn 4-11 år har ikke gitt tilstrekkelige holdepunkter til å konkludere vedrørende effekt og sikkerhet i den pediatriske populasjonen (se SPC for ytterligere informasjon). Topiramat har forutsigbar og lineær farmakokinetikk og viser liten individuell variasjon i plasmakonsentrasjonen.
Absorpsjon: 100 mg topiramat til friske individer gir gjennomsnittlig Cmax på 1,5 µg/ml etter 2-3 timer (Tmax). Gjennomsnittlig Cmax hos friske individer etter flere orale doser på 100 mg 2 ganger daglig er 6,76 µg/ml. Gjennomsnittlig absorpsjonsgrad minst 81%. Mat har ingen klinisk signifikant effekt på biotilgjengeligheten.
Proteinbinding: Vanligvis 13-17% til plasmaproteiner. Det er sett et lavkapasitets bindingssete på erytrocytter, som er mettbart ved plasmakonsentrasjoner av topiramat >4 µg/ml.
Fordeling: Gjennomsnittlig Vd er 0,8-0,55 liter/kg for en enkeltdose på 100-1200 mg. Kvinner har Vd på ca. 50% av verdiene for menn. Dette har ingen klinisk betydning.
Halveringstid: Etter administrering av flere doser på 50 mg og 100 mg 2 ganger daglig, er gjennomsnittlig plasma t1/2 ca. 21 timer. Plasmaclearance er generelt ca. 20-30 ml/minutt. Pasienter med normal nyrefunksjon kan bruke 4-8 dager på å nå steady state-plasmakonsentrasjon. Plasma- og renalclearance av topiramat er redusert ved moderat og alvorlig nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≤70 ml/minutt). I tillegg vil pasienter med nedsatt nyrefunksjon trenge lenger tid for å nå steady state for hver dose. Topiramat fjernes effektivt fra plasma ved hemodialyse. En lang hemodialyseperiode kan medføre at topiramatkonsentrasjonen faller under nivået som kreves for å opprettholde en antiepileptisk effekt. For å unngå raske fall i plasmakonsentrasjonen ved hemodialyse, kan det være nødvendig med en tilleggsdose av topiramat. Plasmaclearance av topiramat er i gjennomsnitt redusert med 26% ved moderat til alvorlig nedsatt leverfunksjon. Barn ≤12 år har høyere clearance og kortere eliminasjons t1/2 enn voksne.
Metabolisme: Metaboliseres i liten grad. Ved samtidig antiepileptisk behandling med kjente induktorer av legemiddelmetaboliserende enzymer, metaboliseres opptil 50%.
Utskillelse: Hovedsakelig via nyrene (minst 81%). Renal tubulær reabsorpsjon er påvist.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Oppbevares i originalpakningen og hold boksen tett lukket for å beskytte mot fuktighet.

Sist endret: 20.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

07.12.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Topimax, KAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
15 mg60 stk. (boks)
000555
Blå resept
-
145,90CSPC_ICON
25 mg60 stk. (boks)
000598
Blå resept
Byttegruppe
145,90CSPC_ICON

Topimax, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg60 stk. (boks)
035154
Blå resept
Byttegruppe
145,90CSPC_ICON
50 mg60 stk. (boks)
035170
Blå resept
Byttegruppe
246,30CSPC_ICON
100 mg60 stk. (boks)
037200
Blå resept
Byttegruppe
367,20CSPC_ICON
200 mg60 stk. (boks)
031211
Blå resept
Byttegruppe
698,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

afasi: Tap av tale (motorisk afasi) eller manglende evne til å forstå tale og skrift (sensorisk afasi).

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

alkalose (baseose): Forstyrrelse i kroppens syre-basebalanse. En redusert hydrogenionkonsentrasjon fører til at blodets pH (surhetsgrad) stiger over 7,45.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amnesi (hukommelsestap, minnetap): Kan referere til både kortvarig hukommelsestap eller varig svekket hukommelse.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

aura: Utstråling, karisma. Brukes i medisinsk sammenheng for å beskrive symptomersom kan oppstå før et migreneanfall (forvarsel), slik som. synsforstyrrelser, prikkinger i armer/ben, svimmelhet og talevansker.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blefarospasme (øyelokkskrampe): Øyelokksrykninger som skyldes kramper i øyets ringmuskulatur.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2c19-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C19. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C19, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C19: Esomeprazol, flukonazol, fluvoksamin, lansoprazol, omeprazol, vorikonazol.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

forhøyet intraokulært trykk (forhøyet iop): Forhøyet væsketrykk i øyet.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

gaba: (GABA: gammaaminosmørsyre) er den viktigste hemmende signalsubstansen i sentralnervesystemet. Når GABA utskilles i synapsen mellom nerveceller hemmes impulsoverføringen mellom nervecellene. For lave konsentrasjonen av GABA fører til for høy aktivitet i cellene, og en effekt av dette er epilepsi.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

gastroøsofageal reflukssykdom (gerd, gørs): (GERD: GastroEsophageal Reflux Disease. GØRS: Gastroøsofageal reflukssykdom.): Oppgulp av magesyre og mageinnhold fra magen til spiserøret. Oppstøtene kommer flere ganger i uken og kan påvirke livskvaliteten til pasienten betydelig. Andre symptomer på sykdommen kan inkludere magesmerter, tørrhoste og følelse av en klump i brystet. Kvalme og natthoste som ligner astma kan også forekomme. Det er flere årsaker til sykdommen. Den vanligste er at den nederste lukkemuskelen i spiserøret avslappes i for lang tid, slik at mageinnholdet kan komme tilbake til spiserøret. Det kan også skyldes nedsatt spyttproduksjon og at den nedre lukkemuskelen ikke lukkes helt. For de fleste er gastroøsofageal reflukssykdom en kronisk tilstand.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kognitivt: Som har med oppfattelse og tenking å gjøre. Intellektuell tankevirksomhet som fører til forståelse og resonnement.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lennox-gastaut syndrom: Sjelden form for epilepsi som debuterer hos barn i førskolealder.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

myopi (nærsynthet): Ved myopi ser en klart på nært hold, mens objekter langt unna er uklare.

nefrolitiasis (nyrestein, urolitiasis, nefrolitt): Nyrestein (urolithiasis) er sten som dannes i urinen, og som kan sette seg fast i nyre eller urinleder. Stenene kan bestå av krystaller (50-95%) og av organisk materiale (5-50%). Vanligste årsakene til nyresten er høy utskillelse av kalsium (kalk) eller lav utskillelse av sitrat i urinen.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

redusert libido (nedsatt libido, nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst): Nedsatt seksuell lyst.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.