Tegretol

Tegretol Retard

Novartis

Antiepileptikum.

ATC-nr.: N03A F01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A F01
Karbamazepin
 
PNEC: 2,5 μg/liter
Salgsvekt: 2 004,0267 kg
Miljørisiko: Bruk av karbamazepin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Karbamazepin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Karbamazepin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 28.04.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

MIKSTUR, suspensjon 20 mg/ml: Tegretol: 1 ml inneh.: Karbamazepin 20 mg, sorbitol 70% 250 mg, sorbinsyre (E 200), metyl- og propylparahydroksybenzoat (E 218 og E 216), renset vann, hjelpestoffer. Karamellsmak.


TABLETTER 100 mg og 200 mg: Tegretol: Hver tablett inneh.: Karbamazepin 100 mg, resp. 200 mg, hjelpestoffer.


DEPOTTABLETTER 200 mg og 400 mg: Tegretol Retard: Hver depottablett inneh.: Karbamazepin 200 mg, resp. 400 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Mikstur, tabletter, depottabletter: Epilepsi; komplekse partielle og enkle partielle anfall. Primærgeneraliserte anfall, sekundærgeneraliserte anfall med utvikling til tonisk kloniske anfallstyper. Blandede epilepsiformer. Genuin trigeminusnevralgi. Alkoholabstinens. Sentralt betinget diabetes insipidus. Symptomatisk lindring av smerter ved diabetisk nevropati. Behandling av akutt manisk episode. Profylaktisk behandling av bipolar affektiv lidelse.

Dosering

Et forsiktig doseringsopplegg bør etterstrebes, spesielt hos eldre, pga. interaksjoner med andre legemidler og endret farmakokinetikk av antiepileptika. Terapeutisk serumkonsentrasjon: Store individuelle variasjoner, men vanligvis i området 17-50 μmol/liter. Før behandlingsstart skal alle pasienter med han-kinesisk eller thailandsk opphav screenes for HLA-B*1502 før behandlingsstart, da allelet er en sterk indikator på risikoen for utvikling av alvorlig karbamazepin-indusert Stevens-Johnsons syndrom. Tabletter og mikstur anbefales dosert 3(-4) ganger daglig og depottabletter 2 ganger daglig. Depottablettene har noe lavere biotilgjengelighet (15%) sammenlignet med konvensjonelle tabletter. Dette synes ikke å ha noen innvirkning på effekten, men for et lite antall pasienter vil en doseøkning være nødvendig. Ved overgang fra tabletter til mikstur bør samme dose (mg/dag) gis, men dosen bør fordeles i kortere intervaller.
Epilepsi: Monoterapi bør etterstrebes. For å forebygge initiale doseavhengige bivirkninger bør karbamazepin innsettes i langsomt stigende doser. Dosen bør justeres etter individuelle behov for å oppnå tilstrekkelig anfallskontroll, og bestemmes vanligvis av total karbamazepin i serum på ca. 4-12 µg/ml (17-50 µmol/liter). Voksne: Initialt 100-200 mg 1-2 ganger daglig. Dosen økes deretter gradvis til effektiv vedlikeholdsdose som normalt er 800-1200 mg daglig. For noen pasienter er 1600-2000 mg nødvendig.
Trigeminusnevralgi: Tilpasses individuelt med gradvis økende dose. Fra 200-400 mg 1. dag økes dosen gradvis til smertefrihet inntrer, vanligvis ved 600-800 mg daglig. Dosen kan deretter reduseres til minste effektive vedlikeholdsdose. Maks. anbefalt dose er 1200 mg/dag. Ved oppnådd smertelindring bør behandlingen seponeres gradvis, inntil nytt anfall oppstår.
Alkoholabstinens: 600 mg daglig er vanligvis tilstrekkelig dose. Kan i vanskelige tilfeller økes til 1200 mg daglig og kombineres med klometiazol.
Diabetes insipidus: Vanlig dose til voksne er 400-600 mg daglig.
Diabetisk nevropati: Vanligvis 400-800 mg daglig.
Maniske episoder/vedlikeholdsbehandling av bipolar affektiv lidelse: Tilpasses individuelt i området 400-1600 mg daglig. Normaldosering er 400-600 mg fordelt på 2-3 doser. Ved akutte maniske episoder bør dosen økes relativt raskt, mens små doseøkninger anbefales ved vedlikeholdsterapi av bipolar lidelse.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved lett eller moderat nedsatt leverfunksjon. Alvorlig nedsatt leverfunksjon krever dosereduksjon pga. økt clearance. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen indikasjon på doseendring foreligger. Barn og ungdom: Epilepsi: For barn <4 år initieres behandlingen med 20-60 mg daglig, og økes annenhver dag med 20-60 mg. Barn >4 år kan starte med 100 mg daglig, og øke med 100 mg hver uke. Vedlikeholdsdose: 10-20 mg/kg kroppsvekt daglig (100 mg = 5 ml mikstur). Maks. anbefalt dose: <6 år: 35 mg/kg/dag. 6-15 år: 1000 mg/dag. >15 år: 1200 mg/dag. Diabetes insipidus: Dosen reduseres avhengig av barnets vekt og alder. Eldre: Trigeminusnevralgi: Initialdose på 100 mg 2 ganger daglig anbefales. Økes gradvis til smertefrihet inntrer (vanligvis ved 200 mg 3-4 ganger daglig). Kan deretter reduseres til minste effektive vedlikeholdsdose. Maks. anbefalt dose er 1200 mg/dag. Ved oppnådd smertelindring bør behandlingen seponeres gradvis, inntil nytt anfall oppstår.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Mikstur: Ristes før bruk. Tabletter: Kan deles (delestrek). Depottabletter: Skal ikke tygges. Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller strukturelt nært beslektede forbindelser. AV-blokk. Benmargsdepresjon. Tidligere hepatisk porfyri. Samtidig behandling med MAO-hemmere.

Forsiktighetsregler

Pasienter som behandles med karbamazepin bør få medisinsk oppfølging. Bør kun gis dersom klinisk effekt oppveier mulig risiko og kun under nøye oppfølging ved tidligere hjerte-, lever- eller nyreskade, og ved hematologiske bivirkninger som følge av annen medikasjon eller ved periodevis karbamazepinbehandling. Behandling med MAO-hemmer bør være avsluttet minst 2 uker før behandling med karbamazepin kan starte. Aplastisk anemi og agranulocytose er rapportert. Full blodstatus bør tas før behandlingen starter og deretter regelmessig under behandlingen. Forbigående eller vedvarende senkning av plater og antall hvite blodlegemer kan forekomme. Vanligvis er dette forbigående og det er lite trolig at dette signaliserer starten av aplastisk anemi eller agranulocytose. Dersom antallet hvite blodceller eller blodplater er lavt eller faller betraktelig i løpet av behandlingen, må pasienten følges med hyppige kontroller. Behandlingen bør avbrytes ved tegn til signifikant benmargsdepresjon. Pasienten bør gjøres oppmerksom på tidlige tegn eller symptomer på hematologiske, dermatologiske eller hepatiske reaksjoner, og må oppfordres til å kontakte lege umiddelbart ved feber, sår hals, utslett, munnsår eller hudblødninger. Alvorlige hudreaksjoner, inkl. toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og Stevens-Johnsons syndrom (SJS) er rapportert. Bør seponeres ved symptomer eller tegn på TEN eller SJS, som kan være livstruende og fatale, og sykehusinnleggelse kan være nødvendig. Pasienten bør informeres om tegn og symptomer, og overvåkes nøye. SJS og TEN utvikles hovedsakelig i de første behandlingsmånedene, og behandlingen seponeres permanent hvis tilfelle. Det er økende belegg for at forskjellige humane leukocyttantigen (HLA)-alleler har betydning ved predisponering for immunmedierte bivirkninger. HLA-A*3101-allelet er forbundet med økt risiko for karbamazepininduserte hudreaksjoner (inkl. SJS, TEN, DRESS, AGEP og makulopapulært utslett) hos personer med europeisk og japansk avstamming. Forekomsten av HLA-A*3101-allelet varierer i stor grad mellom etniske populasjoner. Risikoen for karbamazepininduserte hudreaksjoner (hovedsakelig mindre alvorlige) i den generelle befolkningen er 5%. Hos personer av europeisk avstamming med HLA-A*3101-allelet øker risikoen til 26%, mens fravær av allelet reduserer risikoen til 3,8%. Det er ikke tilstrekkelig grunnlag for å anbefale screening for HLA-A*3101 før behandling med karbamazepin igangsettes. Screening er generelt ikke anbefalt for pasienter som er under karbamazepinbehandling, da risikoen for SJS/TEN, AGEP, DRESS og makulopapulært utslett overveiende inntreffer under behandlingens første få måneder, uavhengig av HLA-A*3101-status. Er pasienter kjent HLA-A*3101-positive, kan bruk av karbamazepin vurderes dersom fordelene oppveier risikoen. Ved karbamazepinbehandling er HLA-B*1502-allelet sterkt assosiert med risiko for utvikling av alvorlige hudreaksjoner som SJS/TEN hos individer av han-kinesisk og thailandsk opprinnelse, der ca. 10% er bærere av dette allelet. Disse skal om mulig screenes for HLA-B*1502 før behandlingsoppstart. Ved positiv test bør behandling unngås med mindre ikke annet alternativ foreligger. Negativ test for HLA-B*1502 gir lav risiko for SJS, men kan forekomme. Høyere rapporteringsrater av SJS (sjelden i stedet for svært sjelden) er rapportert i noen asiatiske land hvor HLA-B*1502-prevalensen i populasjonen er høyere. Tester har vist at HLA-B*1502-prevalensen er ubetydelig hos europeiske, afrikanske og latinamerikanske befolkningsgrupper, innfødte i Amerika, og hos japanere og koreanere (<1%). Screening er generelt ikke anbefalt hos de som allerede bruker karbamazepin eller hvor HLA-B*1502-prevalensen er lav, da risiko for SJS/TEN stort sett er begrenset til de første behandlingsmånedene, uavhengig av HLA-B*1502-status. Bruk skal unngås hos HLA-B*1502-positive med mindre fordeler tydelig oppveier risiko. Unngå bruk av andre legemidler assosiert med SJS/TEN hos HLA-B*1502-positive, når andre behandlingsalternativer er like akseptable. «High-resolution» HLA-A*3101\HLA-B*1502 genotyping er anbefalt. Testen er positiv om enten 1 eller 2 av aktuelt allel påvises. Genetiske screeningresultater må aldri erstatte passende klinisk vurdering og pasienthåndtering. Milde hudutslett som isolert makulært eller makulopapulært eksantem kan også oppstå, og er vanligvis forbigående og ufarlige. De forsvinner vanligvis i løpet av noen dager eller uker, enten ved fortsatt behandling eller dosereduksjon. Det kan være vanskelig å skille tidlige tegn på alvorlige reaksjoner fra milde og forbigående reaksjoner, og pasienten må derfor følges nøye med tanke på umiddelbar seponering dersom hudreaksjonen forverres ved fortsatt bruk. HLA-A*3101 er forbundet med mindre alvorlige kutane bivirkninger, som hypersensitivitetssyndrom uten kramper eller ikke-alvorlig utslett (makulopapulært utslett), og kan forutsi risikoen av disse reaksjonene. Karbamazepin kan utløse hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Skal straks seponeres ved tegn og symptomer på hypersensitivitetsreaksjoner. Ca. 25-30% av pasientene som har opplevd hypersensitivitetsreaksjoner ved bruk av karbamazepin vil kunne oppleve hypersensitivitetsreaksjoner ved bruk av okskarbazepin. Krysshypersensitivitet mellom karbamazepin og aromatiske antiepileptika (f.eks. fenytoin, primidon og fenobarbital) kan også forekomme. Brukes med forsiktighet ved blandede epilepsiformer, inkl. atypiske og typiske absenser, da karbamazepin kan forverre krampeanfall. I tilfelle forverring av anfallene skal preparatet seponeres umiddelbart. En økning i anfallshyppigheten kan oppstå ved bytte fra orale formuleringer til stikkpiller. Initial og regelmessig kontroll av urin, BUN og leverfunksjon, spesielt hos eldre og ved leversykdom i anamnesen. Skal seponeres ved forverring av leverdysfunksjon eller aktiv leversykdom. Det anbefales urinanalyse og måling av serumurea før oppstart og ved regelmessig kontroll. Hyponatremi kan oppstå ved karbamazepinbehandling. Utsatte pasienter, spesielt eldre, bør følges opp med kontroll av natriumbalansen. Karbamazepin kan redusere serumkonsentrasjoner av thyreoideahormoner gjennom enzyminduksjon. Pasienter med hypotyreoidisme trenger derfor å øke dosen av thyreoideaerstatningsbehandling. Monitorering av thyreoideafunksjon anbefales. Karbamazepin har svak antikolinerg effekt, og pasienter med økt intraokulært trykk og urinretensjon må følges nøye. Karbamazepin kan gi munntørrhet. God munnhygiene er viktig. Mulighet for å aktivere latente psykoser, og hos eldre konfusjon eller agitasjon. Det er vist en liten økning for risiko for selvmordstanker og selvmordsrelatert atferd ved bruk av antiepileptika for flere indikasjoner. Pasienten bør overvåkes for tegn på selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd, og nødvendig behandling vurderes. Pasienten og pårørende bør oppfordres til å søke medisinsk hjelp omgående dersom selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd oppstår. Pga. enzyminduksjon kan svikt i terapeutisk effekt av østrogen- og/eller gestagenpreparater forekomme. Gjennombruddsblødninger kan forekomme hos kvinner som bruker orale antikonseptiva, og påliteligheten av disse kan derfor påvirkes. Kvinner i fertil alder bør derfor benytte alternative prevensjonsmidler. Serumkonsentrasjonen må følges nøye ved dramatisk økning i anfallsfrekvensen, verifisering av compliance, graviditet, behandling av barn og ungdom, ved mistenkt nedsatt absorpsjon eller toksisitet pga. annen samtidig medisinering. Forekomst av CNS-bivirkninger kan være tegn på relativ overdosering eller signifikant fluktasjon i plasmanivået. Kontroll av plasmanivået anbefales. Brå seponering kan fremkalle anfall. Ved brå seponering anbefales overgangen til et annet antiepileptikum beskyttet av f.eks. diazepam i.v. eller rektalt. Behandlingen kan gi ataksi, svimmelhet, søvnighet, hypotensjon og forvirringstilstander som kan føre til fall og medfølgende benbrudd eller andre skader. Ved sykdommer/tilstander eller bruk av legemidler som kan øke disse effektene, bør man jevnlig vurdere risikoen for fall ved langvarig bruk. Urtepreparater med johannesurt (prikkperikum) bør ikke brukes sammen med karbamazepin pga. risiko for redusert klinisk effekt av karbamazepin. Miksturen inneholder parahydroksybenzoat som kan gi allergiske reaksjoner (muligens først etter en stund). Miksturen bør ikke administreres til pasienter med fruktoseintoleranse pga. sorbitolinnholdet. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke reaksjonsevnen, spesielt i starten av behandlingen, og det må utvises forsiktighet ved bilkjøring eller bruk av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A F01
CYP3A4 er det viktigste enzymet i dannelsen av den aktive metabolitten karbamazepin-10,11-epoksid. Effekt av behandlingen kan derfor påvirkes ved samtidig bruk av andre legemidler som metaboliseres via dette enzymsystemet. Karbamazepin er en potent CYP3A4-induktor, og kan redusere plasmakonsentrasjonen av andre legemidler som metaboliseres hovedsakelig av CYP3A4. Følgende legemidler kan øke plasmanivået av karbamazepin: Dekstropropoksyfen, ibuprofen, danazol, makrolidantibiotika, desipramin, fluoksetin, fluvoksamin, nefazodon, paroksetin, trazodon, viloksasin, stiripentol, vigabatrin, azoler, loratadin, terfenadin, olanzapin, isoniazid, proteasehemmere, acetazolamid, diltiazem, verapamil, cimetidin, omeprazol, oksybutynin, dantrolen, tiklopidin, grapefruktjuice, nikotinamid (hos voksne, kun ved høye doser). Følgende legemidler kan øke plasmanivået av den aktive metabolitten: Loksapin, quetiapin, primidon, progabid, valproinsyre, valnoctamid og valpromid. Følgende legemidler kan redusere plasmanivået av karbamazepin: Felbamat, metsuksimid, okskarbazepin, fenobarbital, fensuksimid, fenytoin, fosfenytoin, primidon, klonazepam, cisplatin, doksorubicin, rifampicin, teofyllin, aminofyllin, isotretinoin og urtepreparater som inneholder johannesurt (prikkperikum). Enzyminduksjonen kan vare i minst 2 uker etter seponering av johannesurt. Karbamazepin kan redusere plasmakonsentrasjonen eller redusere/fjerne effekten av visse legemidler: Buprenorfin, metadon, paracetamol, fenazon, tramadol, doksysyklin, orale antikoagulantia, bupropion, citalopram, mianserin, nefazodon, sertralin, trazodon, TCA, aprepitant, klobazam, klonazepam, etosuksimid, felbamat, lamotrigin, eslikarbazepin, okskarbazepin, primidon, tigabin, topiramat, valproinsyre, zonisamid, itrakonazol, praziquantel, albendazol, imatinib, syklofosfamid, lapatinib, temsirolimus, klozapin, haloperidol, bromoperidol, olanzapin, quetiapin, risperidon, ziprasidon, aripiprazol, paliperidon, proteasehemmere, alprazolam, midazolam, teofyllin, hormonelle antikonseptiva, kalsiumkanalblokkere (dihydropyridingruppen), kolesterolsenkende (simvastatin), kortikosteroider, tadalafil, ciklosporin, everolimus, takrolimus, sirolimus, levotyroksin, legemidler med østrogen og/eller progesteron. Karbamazepin kan både øke og redusere plasmakonsentrasjonen av fenytoin. I enkelte tilfeller er plasmanivået av mefenytoin rapportert å øke. Kombinert bruk med litium, metoklopramid eller nevroleptika kan gi økte nevrologiske bivirkninger. Kan redusere pasientens alkoholtoleranse. Avholdenhet anbefales. Karbamazepin antagoniserer nondepolariserende muskelrelakserende midler, og en doseøkning av disse vil kanskje være nødvendig. Samtidig behandling med isoniazid kan øke isoniazidindusert levertoksisitet. Samtidig behandling med enkelte diuretika (hydroklortiazid, furosemid) kan gi symptomatisk hyponatremi. Samtidig bruk av karbamazepin og levetiracetam kan øke karbamazepinindusert toksisitet. Samtidig bruk med direktevirkende orale antikoagulanter (rivaroksaban, dabigatran, apiksaban og edoksaban) kan føre til redusert plasmakonsentrasjon av den direktevirkende orale antikoagulanten, noe som medfører risiko for trombose. Dersom samtidig bruk er nødvendig anbefales derfor tett oppfølging av tegn og symptomer på trombose.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kvinner i fertil alder bør bruke effektiv prevensjon under behandling og i 2 uker etter siste dose. Grunnet enzyminduksjon kan redusert terapeutisk effekt av orale prevensjonsmidler inneholdende østrogen og/eller progesteron forekomme. Fertile kvinner bør derfor rådes til å bruke alternative prevensjonsmidler. Passerer placenta. Ved bruk av karbamazepin og/eller valproinsyre under graviditet er det rapportert økt forekomst av nevralrørsdefekter hos nyfødte. Ved bruk av antiepileptika generelt under graviditet er det vist en overhyppighet av misdannelser hos barn sammenlignet med ikke-epileptikere. Et bredt spekter av misdannelser er rapportert, hvorav de hyppigst forekommende er defekter i sentralnervesystemet (anencefali, hydrocefali, mikrocefali, spina bifida), hjerte- og skjelettmisdannelser, hypospadi og leppe-ganespalte. Varig mental hemming og/eller forsinket mental og motorisk utvikling hos barnet kan oppstå. Effektiv antiepileptikabehandling må ikke avbrytes i løpet av graviditeten. Hvis forebyggelse av anfall svekkes eller opphører, kan dette føre til betydelig risiko for både mor og det ufødte barnet og denne risikoen kan være alvorligere enn risikoen for misdannelser. Generelt gjelder det at risiko for fosterskader er minst når monoterapi benyttes, når lavest mulig dose velges og når folattilskudd gis før og under graviditeten. Økt blødningsrisiko hos den nyfødte tilsier at vitamin K1 bør gis profylaktisk til moren siste måned før fødsel. Hos nyfødte bør protrombinnivået bestemmes og behandling med vitamin K1 vurderes. Enkelte tilfeller av neonatale anfall og/eller respirasjonsdepresjon og abstinenssymptomer (oppkast, diaré) hos barnet er rapportert ved bruk av karbamazepin i kombinasjon med annen antikonvulsiv behandling sent i svangerskapet. Karbamazepin skal bare brukes hvis fordelen oppveier risikoen.
Amming: Går over i morsmelk. Ett tilfelle av alvorlig hudhypersensitivitetsreaksjon hos brysternært barn foreligger. Preparatet bør derfor ikke brukes under amming. Ammer mødre allikevel under behandling, bør barnet observeres for mulige hudreaksjoner og hepatobilliære effekter.
Karbamazepin

Bivirkninger

Initialt forekommer ofte doserelaterte sentralnervøse bivirkninger (svimmelhet, hodepine, ataksi, døsighet, slapphet, dobbeltsyn), gastrointestinale forstyrrelser (kvalme, oppkast) og allergiske hudreaksjoner, spesielt hvis dosen er for høy eller ved behandling av eldre. Reaksjonene avtar vanligvis etter noen dager, enten spontant eller ved en midlertidig dosereduksjon. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, kvalme. Hud: Urticaria (kan bli alvorlig), allergisk dermatitt. Nevrologiske: Ataksi, svimmelhet, søvnighet. Undersøkelser: Forhøyet gamma-glutamyltransferase (pga. hepatisk enzyminduksjon), vanligvis ikke klinisk relevant. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, eosinofili. Gastrointestinale: Munntørrhet. Nevrologiske: Dobbeltsyn, hodepine. Stoffskifte/ernæring: Ødem, væskeretensjon, vektøkning, hyponatremi og redusert plasmaosmolalitet (pga. ADH-lignende effekt som i sjeldne tilfeller fører til vannintoksikasjon, etterfulgt av letargi, oppkast, hodepine, forvirringstilstand, nevrologiske forstyrrelser). Undersøkelser: Forhøyet alkalisk fosfatase i blodet. Øye: Akkommodasjonsvansker. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Diaré, konstipasjon. Hud: Eksfoliativ dermatitt, erytrodermi. Nevrologiske: Ukontrollerte bevegelser, nystagmus. Undersøkelser: Forhøyede transaminaser. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Leukocytose, lymfadenopati. Gastrointestinale: Abdominale smerter. Hjerte/kar: Ledningsforstyrrelser, hyper- eller hypotensjon. Hud: Systemisk lupus erythematosus-lignende syndrom, kløe. Immunsystemet: En forsinket multiorgan hypersensitivitetssykdom med ulike kombinasjoner av feber, utslett, vaskulitt, lymfadenopati, pseudolymfom, artralgi, leukopeni, eosinofili, hepatosplenomegali og unormale leverfunksjonsverdier og «vanishing bile duct»-syndrom (destruksjon av intrahepatiske galleganger). Andre organer kan også påvirkes (f.eks. lunger, nyrer, bukspyttkjertel, hjerte, tykktarm). Lever/galle: Gulsott, hepatitt (kolestatisk hepatocellulær eller blandet type). Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet. Nevrologiske: Orofacial dyskinesi, forstyrrelser i øyebevegelser, taleforstyrrelser (f.eks. dysartri, utydelig tale), choreoatetose, perifer nevropati, parestesier, pareser. Psykiske: Hallusinasjoner (visuelt og hørsel), depresjon, aggressivitet, agitasjon, rastløshet, forvirringstilstander. Stoffskifte/ernæring: Folsyremangel, redusert appetitt. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, pancytopeni, «pure red cell aplasia», anemi, megaloblastisk anemi, retikulocytose, hemolytisk anemi. Endokrine: Økning i blodprolaktin, galaktoré, gynekomasti. Gastrointestinale: Pankreatitt, glossitt, stomatitt. Hjerte/kar: Arytmier, atrioventrikulært blokk med synkope, bradykardi, kongestiv hjertesvikt, forverring av koronar hjertesykdom, sirkulatorisk kollaps, emboli, tromboflebitt. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse, fotosensitivitetsreaksjoner, erythema multiforme, knuterosen, pigmenteringssykdommer, purpura, akne, økt svetting, håravfall, hirsutisme. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner, angioødem, hypogammaglobulinemi. Kjønnsorganer/bryst: Seksuell dysfunksjon/erektil dysfunksjon, unormal spermatogenese (med redusert spermtall og/eller motilitet). Lever/galle: Leversvikt, granulomatøs leversykdom, «vanishing bile duct»-syndrom. Luftveier: Pulmonær hypersensitivitet karakterisert ved f.eks. feber, dyspné, pneumonitt eller pneumoni. Muskel-skjelettsystemet: Forstyrrelser i benmetabolisme (redusert plasmanivå av kalsium og 25-hydroksykolekalsiferol), artralgi, myalgi, muskelspasmer. Nevrologiske: Nevroleptisk malignt syndrom, aseptisk meningitt med myoklonus og perifer eosinofili, dysgeusi. Nyre/urinveier: Interstitiell nefritt, nyresvikt, nedsatt nyrefunksjon (f.eks. albuminuri, hematuri, oligouri, forhøyet urea/azotemi), urinretensjon, forstyrrelser i urinfrekvens. Psykiske: Aktivering av psykoser. Stoffskifte/ernæring: Akutt porfyri (akutt intermittert porfyri, og porfyria variegata), ikke-akutt porfyri (porfyria cutanea tarda). Undersøkelser: Forhøyede kolesterolverdier i blodet (inkl. HDL-kolesterol- og triglyseridverdier), unormal thyreoideafunksjonstest; reduksjon i L-tyroksin (fritt tyroksin, tyroksin, tri-jodotyronin) og økt TSH i blod, vanligvis uten kliniske manifestasjoner. Øre: Hørselsforstyrrelser (f.eks. tinnitus, hyper- eller hypoakusis, forstyrret oppfatning av tonefrekvens). Øye: Linsefordunkling, konjunktivitt, økt intraokulært trykk. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Benmargssvikt. Gastrointestinale: Kolitt. Hud: Akutt generalisert eksematøs pustulose (AGEP), likenoid keratose, onykomadese. Immunsystemet: Legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Infeksiøse: Reaktivering av infeksjon med humant herpesvirus 6. Muskel-skjelettsystemet: Tilfeller av redusert bentetthet, osteopeni, osteoporose og frakturer hos pasienter som har brukt karbamazepin over lang tid. Nevrologiske: Sedasjon, hukommelsessvikt. Øvrige: Fall (forbundet med ataksi, svimmelhet, søvnighet, hypotensjon og forvirringstilstander).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose barn 1-5 år: 0,4-0,8 g, voksne ca. 2 g. Toksisk plasmakonsentrasjon: >45 μmol/liter (>11 mg/liter).
Symptomer: Symptomer ved overdosering er vanligvis sentralnervøse, kardiovaskulære effekter eller respirasjonsdepresjon. Sentralnervøse symptomer: CNS-depresjon, desorientering, redusert bevissthetsnivå, søvnforstyrrelser, agitasjon, hallusinasjoner, koma, sløret syn, uklar tale, dysartri, nystagmus, ataksi, dyskinesi, initial hyperrefleksi, senere hyporefleksi, kramper, psykomotoriske forstyrrelser, myoklonus, hypotermi, mydriasis. Respiratoriske symptomer: Respiratorisk depresjon, lungeødem. Kardiovaskulære symptomer: Takykardi, hypotensjon, til tider hypertensjon, ledningsforstyrrelser med bredere QRS-kompleks, synkope i assosiasjon med hjertestans. Gastrointestinalsystemet: Brekninger, forsinket magetømming, redusert tarmmotilitet. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse kan forekomme ved overdosering. Renal funksjon: Urinretensjon, oliguri eller anuri, væskeretensjon, vannintoksikasjon pga. karbamazepins ADH-lignende effekt. Laboratorieverdier: Hyponatremi, økt kreatinfosfokinase, muligens metabolsk acidose og hyperglykemi.
Behandling: Plasmakonsentrasjonen bør måles for å bekrefte karbamazepinforgiftning og for å bestemme alvorlighetsgraden av forgiftningen. Ventrikkeltømming (brekkmiddel, aspirasjon, skylling) og administrering av aktivt kull. Ellers symptomatisk. Ved kramper kan pasienten behandles med et benzodiazepin eller et annet antiepileptikum. Overvåkning av hjertefunksjonen og langsom og forsiktig korrigering av elektrolyttbalansen (hyponatremi). Hemoperfusjon via kullfilter har vært anbefalt. Det er beskrevet plutselig tilbakefall i forgiftningsforløpet etter en tid (2-3 døgn). En mulig forklaring kan være forsinket absorpsjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A F01

Egenskaper

Klassifisering: Har psykisk aktiverende og stemningsstabiliserende virkning. Forhindrer paroksysmal smerte ved trigeminusnevralgi. Øker den reduserte krampeterskelen ved alkoholabstinens. Reduserer urinvolumet og minsker tørstfølelsen ved diabetes insipidus.
Virkningsmekanisme: Delvis ukjent. Karbamazepin stabiliserer hyperstimulerte nervemembraner (blokkerer Na-kanalene), forhindrer gjentatte utladninger, reduserer synaptisk overføring av impulser og hemmer frigjøring av glutamat.
Absorpsjon: Tabletter: Relativt langsom og nærmest fullstendig. Cmax nås innen 12 timer. Depottabletter: Cmax nås innen 24 timer og er 25% lavere enn for tabletter i samme dose. Ingen signifikante forskjeller i Cmin mellom de to formuleringene. Biotilgjengeligheten er ca. 15% lavere enn for tabletter. Mikstur: Cmax nås innen 2 timer. Cmax nås innen 12 timer. En svak nedgang i Cmax og Cmin sammenlignet med tabletter. Steady state-plasmakonsentrasjonen av karbamazepin nås innen 1-2 uker.
Proteinbinding: 70-80%.
Fordeling: Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken og saliva er ca. 20-30% av plasmakonsentrasjonen. Vd: Ca. 0,8-1,9 liter/kg.
Halveringstid: Ved engangsdosering ca. 36 timer. Ved langtidsbehandling synker t1/2 til 16-24 timer pga. enzyminduksjon. Ved samtidig behandling med andre enzyminduserende antiepileptika vil t1/2 ytterligere forkortes til ca. 9-10 timer.
Metabolisme: Nesten fullstendig i leveren der epoksidveien er viktigst. Flere metabolitter påvist. De viktigste metabolittene er 10,11-transdiolderivat og dets glukuronider.
Utskillelse: Hovedsakelig i metabolisert form i urinen (72%) og feces (28%). Barn kan behøve høyere doser karbamazepin (i mg/kg) enn voksne pga. økt eliminasjon av legemidlet. Ikke endret kinetikk for eldre.

Sist endret: 14.05.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

05.04.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Tegretol, MIKSTUR, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/ml300 ml
414789
Blå resept
-
81,50CSPC_ICON

Tegretol, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg100 stk. (blister)
119198
Blå resept
-
76,40CSPC_ICON
200 mg100 stk. (blister)
157863
Blå resept
-
106,70CSPC_ICON

Tegretol Retard, DEPOTTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg200 stk. (blister)
168740
Blå resept
Byttegruppe
212,90CSPC_ICON
200 stk. (boks)
473900
Blå resept
Byttegruppe
212,90CSPC_ICON
400 mg200 stk. (blister)
168971
Blå resept
Byttegruppe
347,20CSPC_ICON
200 stk. (boks)
473918
Blå resept
Byttegruppe
347,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alkoholabstinens: Abstinens som sees når en person reduserer eller kutter ut alkohol etter lengre perioder med stort alkoholinntak.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

atrioventrikulært blokk (av-blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bipolar lidelse (bipolar forstyrrelse, manisk-depressiv lidelse, bipolare sykdommer): Bipolar eller manisk-depressiv lidelse er preget av tilbakevendende vekslende perioder med mani og depresjon. Symptomer på mani er økt stemningsleie, redusert søvnbehov og hyperaktivitet. Ved alvorlig mani, kan pasienten også bli aggressiv. Symptomer på depresjon er nedstemthet og tretthet. Mellom sykdomsperiodene er pasienten nesten symptomfri.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes insipidus: Diabetes insipidus er en sykdom der en kjertel i hjernen (hypofysen) ikke fungerer normalt. Dette kan bl.a. skyldes en svulst eller en hodeskade. Sykdommen gir sykelig stor urinmengde. Urinvolumet kan bli over 10 ganger større enn vanlig.

diabetisk nevropati (diabetesnevropati, diabetesnevralgi): Nervesykdommer forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følesans er vanlig, spesielt nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

folsyremangel (folatmangel): Folsyre er et B-vitamin som hovedsakelig finnes i lever, kjøtt og noen grønnsaker. Lavt folsyreinntak fører til anemi, men kan også skade fosteret under et svangerskap.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

frakturer: Skjelettbrudd i ben eller brusk. Skyldes vanligvis at benet utsettes for en høyere belastning enn det tåler. De vanligste symptomene er smerte og hevelse.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hdl: (HDL: high density lipoprotein) HDL er et stoff som transporterer kolesterol og andre fettstoffer i blodet. Siden HDL fjerner kolesterol fra blodkarvegger reduseres risikoen for hjerte-karsykdom.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

keratose: Unormal fortykkelse av hornlaget i huden. Se også solar keratose.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinfosfokinase (kreatinkinase, ck, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nevroleptisk malignt syndrom (malignt nevroleptikasyndrom, mns): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trigeminusnevralgi: Nervesmerte i ansiktets store følenerve. Trigeminusnevralgi er karakterisert ved ensidige, svært kraftige ilende smerter i ansiktet, ofte i kinnene, i pannen eller sjeldnere i kjeveregionen. Smerteanfallene kan vare i flere sekunder og føles som elektriske støt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

tyroksin (t4, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

økt intraokulært trykk (forhøyet intraokulært trykk, forhøyet iop): Forhøyet væsketrykk i øyet.