Subutex

Indivior

Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet, partiell opioidagonist/-antagonist.

ATC-nr.: N07B C01

  



SUBLINGVALTABLETTER 2 mg og 8 mg: Hver sublingvaltablett inneh.: Buprenorfin 2 mg, resp. 8 mg. Laktosemonohydrat, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Substitusjonsbehandling ved opioidavhengighet, i sammenheng med medisinsk, psykologisk og sosial behandling.

Dosering

Preparatet er beregnet på voksne og barn >15 år som har akseptert frivillig behandling av sin opioidavhengighet. Før behandling innledes bør legen kjenne til buprenorfins partielle agonistegenskaper på opiatreseptorene, som kan fremskynde abstinenssyndrom hos opioidavhengige. Det bør tas hensyn til typen opioidavhengighet (f.eks. opioid med lang eller kort virketid), tid siden siste opioidinntak og grad av opioidavhengighet. For å unngå fremskyndet seponering bør oppstart med buprenorfin gjøres når objektive og tydelige tegn på abstinens er åpenbare.
Terapioppstart: Buprenorfin 2-4 mg sublingvalt. En tilleggsdose på 2-4 mg kan gis på dag 1 avhengig av pasientens behov. Opioidavhengige stoffmisbrukere som ikke har gjennomgått avvenning: Når behandlingen starter bør 1. dose gis når objektive tegn på abstinens oppstår, men ikke <6 timer etter siste opioiddose (f.eks. heroin eller korttidsvirkende opioid). Pasienter som bruker metadon: Før oppstart skal metadondosen reduseres til maks. 30 mg/dag. Buprenorfin kan fremskynde symptomer på abstinens hos pasienter som er metadonavhengige. 1. buprenorfindose bør kun gis når objektive tegn på abstinens oppstår, og generelt ikke <24 timer etter forrige metadondose pga. metadons lange halveringstid.
Dosejustering og vedlikehold: Dosen økes suksessivt og titreres iht. en kontinuerlig vurdering av klinisk og psykologisk status, dosen skal ikke overskride en døgndose på 24 mg. Vanligvis er en vedlikeholdsdose på 8-16 mg tilstrekkelig.
Dosereduksjon og avslutning av behandling: Etter at en tilfredsstillende periode med stabilisering er oppnådd, kan dosen gradvis reduseres til en lavere vedlikeholdsdose, eller behandlingen avsluttes når det vurderes som hensiktsmessig. Langsom dosereduksjon anbefales. Pga. muligheten for tilbakefall må pasienten følges opp etter avsluttet behandling.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ukjent hvordan farmakokinetikken av buprenorfin påvirkes. Lavere startdoser og forsiktig dosetitrering anbefales ved lett til moderat nedsatt leverfunksjon. Kontraindisert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Leverfunksjonstester ved baseline og dokumentasjon på status for viral hepatitt er anbefalt før behandlingen startes. Pasienter som tester positivt for viral hepatitt, som samtidig bruker andre potensielle hepatotoksiske legemidler og/eller har eksisterende nedsatt leverfunksjon, har større risiko for leverskade. Jevnlig undersøkelse av leverfunksjonen er anbefalt. Nedsatt nyrefunksjon: Doseendring er vanligvis ikke nødvendig. Forsiktighet bør utvises ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon (kreatininclearance <30 ml/minutt), dette kan kreve dosejustering. Barn og ungdom <15 år: Kontraindisert. Eldre >65 år: Effekt er ikke undersøkt.
Administrering: Administreres sublingvalt. Legen må informere pasienten om at sublingval administrering er eneste effektive og sikre administreringsmåte for dette legemidlet. Tabletten skal holdes under tungen til den oppløses, vanligvis 5-10 minutter. Ikke innta eller svelg mat eller drikke før tabletten er fullstendig oppløst. Skal ikke svelges hel. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for buprenorfin eller for noen av hjelpestoffene. Barn og ungdom<15 år. Alvorlig respiratorisk insuffisiens. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Akutt alkoholforgiftning eller delirium tremens.

Forsiktighetsregler

Subutex sublingvaltabletter er kun godkjent til behandling av opioidavhengighet. Det anbefales at behandlingen forskrives av lege som sørger for omfattende oppfølging. Buprenorfin kan gi avhengighet, og kan brukes feil eller misbrukes. Risikoer ved feilbruk/misbruk inkl. overdose, blodsmitte av virale eller lokaliserte infeksjoner, åndedrettsdepresjon og leverskade. Dersom preparatet brukes av andre enn pasienten selv, så vil det være risiko for at nye individer blir avhengige av buprenorfin som det primære legemidlet for sitt misbruk. Ikke optimal behandling kan føre til legemiddelmisbruk, som igjen kan føre til overdose eller at behandlingen avsluttes. Legen bør ta hensiktsmessige forhåndsregler når buprenorfin forskrives og utleveres. Dødsfall pga. åndedrettsdepresjon er rapportert, særlig ved samtidig bruk av benzodiazepiner eller når buprenorfin ikke brukes som forskrevet. Dødsfall er rapportert i forbindelse med samtidig bruk av CNS-hemmende midler. Potensielt fatal åndedrettsdepresjon kan oppstå ved administrering til ikke-opioidavhengig person, som ikke har toleranse mot opioideffekten. Bør brukes med forsiktighet ved nedsatt åndedrettsfunksjon (f.eks. kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), astma, cor pulmonale, nedsatt lungekapasitet, hypoksi, hyperkapni, eksisterende åndedrettsdepresjon eller kyfoskoliose). Kan føre til alvorlig, mulig fatal, åndedrettsdepresjon hos barn, og må derfor oppbevares utilgjengelig for barn. Kan gi døsighet, særlig i kombinasjon med alkohol eller CNS-hemmende midler. Rask seponering er ikke anbefalt pga. mulig abstinenssyndrom. Akutt leverskade er rapportert hos opioidavhengige, og underliggende faktorer må vurderes før buprenorfin forskrives og under behandling. Biologisk og etiologisk vurdering er nødvendig når leverpåvirkning mistenkes. Avhengig av funnene kan buprenorfin seponeres forsiktig. Dersom behandlingen fortsettes, skal leverfunksjonen monitoreres nøye. Pasienter 15-18 år skal monitoreres mer nøye under behandling. Opioider kan gi ortostatisk hypotensjon hos oppegående pasienter. Opioider skal brukes med forsiktighet ved hodeskader, intrakranielle skader og i andre situasjoner der cerebrospinalt trykk kan være økt, eller ved krampeanfall i anamnesen. Skal brukes med forsiktighet ved hypotensjon, prostatisk hypertrofi eller uretral stenose. Opioidindusert miose, endringer i bevisstheten eller endringer i smertefølelsen som et symptom på sykdom, kan forstyrre pasientevalueringen eller vanskeliggjøre diagnosen eller det kliniske forløpet av samtidig sykdom. Skal brukes med forsiktighet ved myksødem, hypotyreoidisme eller binyrebarksvikt (f.eks. Addisons sykdom). Opioider øker trykket i gallegangen og bør brukes med forsiktighet ved manglende eller skadet funksjon av gallegangen. Brukes med forsiktighet til eldre eller svekkede pasienter. Forsiktighet bør utvises ved bilkjøring og betjening av farlige maskiner, da buprenorfin kan gi døsighet, svimmelhet eller svekket tankeevne. Bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N07B C01
Skal ikke tas sammen med alkohol eller medisiner som inneholder alkohol. Skal brukes med forsiktighet sammen med benzodiazepiner, andre substanser som kan gi sentralnervøs depresjon, andre opioidderivater (f.eks. metadon, analgetika og hostedempende midler), visse antidepressiver, sederende H1-reseptorantagonister, barbiturater, anxiolytika utover benzodiazepiner, nevroleptika, klonidin og beslektede substanser, smertestillende opioider, naltrekson, CYP3A4-hemmere og -induktorer.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. Skal kun brukes ved graviditet dersom potensiell nytte er større enn potensiell risiko for fosteret. Brukt mot slutten av svangerskapet kan buprenorfin indusere respiratorisk depresjon hos den nyfødte, selv etter kort tids administrering. Administrering over lang tid i løpet av de siste 3 månedene av svangerskapet kan føre til et abstinenssyndrom hos den nyfødte (f.eks. hypertoni, neonatal skjelving, neonatal rastløshet, myoklonus eller kramper). Syndromet er vanligvis forsinket med flere timer til flere dager etter fødsel. Pga. buprenorfins lange halveringstid bør det vurderes å overvåke den nyfødte over flere dager etter fødsel.
Amming: Ukjent hvor mye som går over i morsmelk. Bør ikke brukes under amming.
Buprenorfin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Hyperhidrose. Nevrologiske: Hodepine. Psykiske: Insomni. Øvrige: Legemiddelseponeringssyndrom, smerte. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Lymfadenopati. Gastrointestinale: Oppkast, dyspepsi, diaré, flatulens, abdominalsmerte, forstoppelse, munntørrhet, gastrointestinalt ubehag, tannproblemer. Hjerte/kar: Vasodilatasjon, palpitasjon. Hud: Utslett. Infeksiøse: Bronkitt, infeksjon, influensa, faryngitt, rhinitt. Kjønnsorganer/bryst: Dysmenoré. Luftveier: Dyspné, gjesping, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi, smerte i ryggen, smerte i ben, muskelkrampe, smerte i nakken. Nevrologiske: Somnolens, svimmelhet, migrene, synkope, skjelving, parestesi, hypertoni. Psykiske: Angst, nervøsitet, depresjon, opphisselse, fiendtlighet, paranoia, unormale tanker. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt. Øye: Tårevæskeforstyrrelse, mydriasis. Øvrige: Asteni, sykdomsfølelse, perifert ødem, pyreksi, frysninger, brystsmerte. Ukjent frekvens: Psykiske: Legemiddelavhengighet. Øvrige: Neonatalt legemiddelseponeringssyndrom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Åndedrettsdepresjon, som et resultat av CNS-depresjon, er viktigste symptom som krever behandling ved overdose, fordi det fører til respirasjonsstans og død. Tidlige symptomer på overdose kan også inkl. somnolens, miose, hypotensjon, kvalme, oppkast og/eller taleforstyrrelser.
Behandling: Generelle støttende tiltak, inkl. tett monitorering av respiratorisk status og hjertestatus. Symptomatisk behandling av åndedrettsdepresjon, etterfulgt av standard akuttbehandling. Bruk av opioidantagonist (f.eks. nalokson) er anbefalt. Buprenorfins lange virketid bør tas med i vurderingen når det bestemmes hvor lenge behandlingen må vare for å reversere effektene av overdose. Overdosesymptomer kan komme tilbake da nalokson skilles ut mye raskere enn buprenorfin.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For buprenorfin N02A E01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Bindes til μ- og k-reseptorene i hjernen. Opioid vedlikeholdsbehandling tilskrives bl.a. langsomt reversibel binding til μ-reseptorene. Partielle opioidagonist- og -antagonistegenskaper begrenser depressive effekter, særlig på kardiale og respiratoriske funksjoner.
Absorpsjon: Cmax oppnås etter 90 minutter.
Fordeling: Rask distribusjonsfase.
Halveringstid: 2-5 timer.
Metabolisme: Metaboliseres oksidativt ved 14-N-dealkylering til N-desalkyl-buprenorfin (også kjent som norbuprenorfin) via CYP3A4, og ved glukuronidering av modersubstansen og den dealkylerte metabolitten.
Utskillelse: Terminal elimineringsfase på 20-25 timer. Utskilles hovedsakelig i feces (70%), resten via urinen.

Sist endret: 20.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

06.12.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Subutex, SUBLINGVALTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg7 stk. (blister)
534027
-
Byttegruppe
126,70ASPC_ICON
8 mg7 stk. (blister)
132590
-
Byttegruppe
251,40ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

addisons sykdom (primær binyrebarksvikt): Sykdom som rammer binyrebarken og forverrer funksjonen. Normal produksjon av de viktige hormonene aldosteron og kortisol reduseres, hvilket medfører bl.a. tretthet, lavt blodtrykk, kvalme og svimmelhet. Sykdommen kan behandles ved å tilføre hormonene som legemidler.

analgetika (analgetikum, smertestillende middel, smertestillende midler): Legemidler som brukes ved smerte og ubehag.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

anxiolytika (anxiolytikum): Angstdempende og beroligende legemiddel.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

binyrebarksvikt: Tilstand der utskillelsen av steroidhormoner fra binyrebarken er for lav i forhold til kroppens behov.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperhidrose (overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hypertrofi: Forstørrelse av kroppsvev, celler eller organer uten det dannes nye celler.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

kols (kronisk obstruktiv lungesykdom): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatininclearance (clcr): (ClCR: Creatinine clearance) Kreatininclearance er det volum blodplasma som helt renses for kreatinin pr. tidsenhet. Verdien sier noe om nyrefunksjonen. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

mydriasis (mydriase, pupilldilatasjon): Utvidet pupill.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

opioid (opiat): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.