Plegridy

Interferon.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn 125 µg: Hver ferdigfylte penn (0,5 ml) inneh.: Peginterferon beta‑1a 125 µg, natriumacetattrihydrat, konsentrert eddiksyre, argininhydroklorid, polysorbat 20, vann til injeksjonsvæsker.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn, startpakning 63 µg og 94 µg: Hver ferdigfylte penn (0,5 ml) inneh.: Peginterferon beta‑1a 63 µg, resp. 94 µg, natriumacetattrihydrat, konsentrert eddiksyre, argininhydroklorid, polysorbat 20, vann til injeksjonsvæsker.

Indikasjoner

Behandling av voksne med relapserende-remitterende (attakkvis) multippel sklerose.

Dosering

Mht. sporbarhet skal preparatnavn og batchnr. noteres i pasientjournalen. Behandling bør initieres under tilsyn av lege med erfaring i behandling av multippel sklerose (MS). Bytte mellom ikke-pegylert og pegylert interferon er ikke studert. Dette bør tas i betraktning ved ev. bytte.
Voksne: Anbefalt titrering ved behandlingsstart: Dose 1 (dag 0): 63 µg. Dose 2 (dag 14): 94 µg. Dose 3 (dag 28) og deretter hver 2. uke (hver 14. dag): 125 µg. Dosetitrering kan lindre influensalignende symptomer som kan oppstå ved behandlingsstart. Profylaktisk og samtidig bruk av antiinflammatorisk, smertestillende og/eller febernedsettende behandling kan forebygge/lindre influensalignende symptomer som kan oppstå ved behandling med interferoner. Start og varighet av influensalignende symptomer varierer individuelt. Symptomer starter i gjennomsnitt ca. 10 timer etter injeksjon og varer i ca. 12-22 timer.

Glemt dose: Ev. glemt dose bør gis så snart som mulig. Ved ≥7 dager til neste planlagte dose, gis den glemte dosen umiddelbart og behandling fortsettes etter planen. Ved <7 dager til neste planlagte dose, bør en ny 2-ukers doseringsplan startes når den uteglemte dosen gis. Doseringsintervall skal være ≥7 dager.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet bør utvises og nøye overvåkning vurderes ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Forsiktighet bør utvises ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Barn og ungdom 0-18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Eldre >65 år: Begrenset mengde data.

Tilberedning/Håndtering: Varmes til romtemperatur (opptil 25°C) i ca. 30 minutter før injeksjon, uten bruk av ekstern varmekilde. Oppløsningen skal være klar, fargeløs og uten partikler. Til engangsbruk.

Administrering: Til s.c. bruk. Injeksjonssted bør varieres (mage, armer, lår). Pasienten bør gis opplæring i bruk av aseptisk injeksjonsteknikk, og prosedyren for selvadministrering bør gjennomgås regelmessig, spesielt hvis det har forekommet reaksjoner på injeksjonsstedet. Se pakningsvedlegget.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for naturlig eller rekombinant interferon beta, peginterferon eller noen av hjelpestoffene. Eksisterende alvorlig depresjon og/eller selvmordstanker.

Forsiktighetsregler

Lever: Økt serumnivå av levertransaminaser, hepatitt, autoimmun hepatitt og sjeldne tilfeller av alvorlig leversvikt er sett ved bruk av interferon beta. Økning i leverenzymer er sett ved bruk av peginterferon beta-1a. Pasienten bør overvåkes for tegn på leverskade. Pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon bør overvåkes for tegn på leverskade, og forsiktighet utvises ved samtidig bruk av andre legemidler forbundet med leverskade. Depresjon: Bør gis med forsiktighet ved tidligere depressive lidelser. Depresjon er hyppigere ved MS og i forbindelse med bruk av interferoner. Pasienten bør rådes til umiddelbart å rapportere alle symptomer på depresjon og/eller selvmordstanker til legen. Pasienter med tegn på depresjon bør overvåkes nøye under behandlingen, og gis hensiktsmessig behandling. Seponering bør vurderes. Overfølsomhet: Pasienten bør rådes til å seponere behandlingen og oppsøke medisinsk hjelp umiddelbart ved tegn/symptomer på anafylaksi eller alvorlige overfølsomhetsreaksjoner. Behandlingen bør ikke gjenopptas. Reaksjoner på injeksjonsstedet: Reaksjoner på injeksjonsstedet, inkl. nekrose, er sett ved s.c. bruk av interferon beta. Ved sprekker i huden, ev. med hevelse eller væskesekresjon fra injeksjonsstedet, bør lege konsulteres. 1 tilfelle av nekrose på injeksjonsstedet er sett. Ev. seponering avhenger av omfanget av nekrosen. Blod: Reduserte verdier av perifere blodceller av alle cellelinjer, inkl. sjelden pancytopeni og alvorlig trombocytopeni, er sett med interferon beta. Cytopeni, inkl. sjelden alvorlig nøytropeni og trombocytopeni, er sett ved bruk av peginterferon beta-1a. Pasienten bør overvåkes for tegn/symptomer på reduserte perifere blodverdier. Nyre: Nefrotisk syndrom med ulike underliggende nefropatier, inkl. fokal segmental glomerulosklerose (variant med kollaps), sykdom med minimal endring (MCD), membranoproliferativ glomerulonefritt og membranøs glomerulopati er rapportert med interferon beta på ulike tidspunkt i behandlingen, og kan oppstå etter flere års behandling. Regelmessig kontroll av tidlige tegn/symptomer, f.eks. ødem, proteinuri og nedsatt nyrefunksjon anbefales, spesielt ved økt risiko for nyresykdom. Rask behandling av nefrotisk syndrom er nødvendig, og seponering bør vurderes. Trombotisk mikroangiopati (TMA): TMA (inkl. dødelige tilfeller) er sett ved bruk av interferon beta, manifestert som trombotisk trombocytopenisk purpura (TTP) eller hemolytisk-uremisk syndrom (HUS). Dette kan oppstå flere uker til flere år etter behandlingsstart. Tidlige kliniske tegn er trombocytopeni, nyoppstått hypertensjon, feber, CNS-symptomer (f.eks. forvirring, parese) og nedsatt nyrefunksjon. Laboratoriefunn som tyder på TMA er redusert blodplatetall, økt serum-LDH pga. hemolyse og schistocytter (erytrocyttfragmentering) på blodutstryk. Ved kliniske tegn på TMA anbefales derfor ytterligere testing av blodplatenivåer, serum-LDH, blodutstryk og nyrefunksjon. Ved diagnostisering av TMA er rask behandling nødvendig (plasmautskifting bør overveies), og umiddelbar seponering anbefales. Laboratorieverdier: Unormale laboratorieverdier er forbundet med bruk av interferoner. Foruten vanlige laboratorieprøver ved kontroll av MS-pasienter, anbefales fullstendig blodcelle- og differensialtelling, måling av blodplatetall og blodkjemi inkl. leverfunksjonstester (ASAT, ALAT) før oppstart, jevnlig under behandling og deretter regelmessig ved fravær av kliniske symptomer. Ved myelosuppresjon kan det være behov for mer intensiv overvåkning mht. fullstendige blodcelletellinger, inkl. differensialtelling og blodplatetall. Hypo- og hypertyreose er sett ved bruk av interferon beta. Regelmessige tester av thyreoideafunksjonen anbefales ved tidligere thyreoideadysfunksjon eller som klinisk indisert. Anfall: Bør gis med forsiktighet ved tidligere krampeanfall og ved behandling med antiepileptika, spesielt ved utilstrekkelig kontrollert epilepsi. Hjerte: Forverring av hjertesykdom er rapportert med interferon beta. Selv om alvorlige kardiovaskulære hendelser ikke er sett, bør pasienter med eksisterende signifikant hjertesykdom, f.eks. kongestiv hjertesvikt, koronararteriesykdom eller arytmi, overvåkes for forverring av hjertetilstanden, spesielt ved behandlingsstart. Immunogenisitet: Data fra pasienter behandlet med peginterferon beta-1a i opptil 2 år tyder på at <1% utvikler vedvarende nøytraliserende antistoffer mot interferon beta‑1a-delen. Utvikling av antistoffer mot interferon-delen hadde ingen merkbar virkning på sikkerhet eller klinisk effekt. 3% av pasientene utviklet vedvarende antistoffer mot peg-delen, men uten merkbar effekt på sikkerhet eller klinisk effekt (inkl. årlig anfallsfrekvens, MRI-lesjoner og progresjon av funksjonsnedsettelse). Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol (23 mg) natrium, dvs. praktisk talt natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Ingen eller ubetydelig påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

MS-pasienter kan få peginterferon beta-1a og kortikosteroider under attakk. Interferoner reduserer aktiviteten av hepatiske CYP450-enzymer. Forsiktighet bør derfor utvises ved kombinasjon med legemidler med smal terapeutisk indeks og som hovedsakelig metaboliseres via CYP450, f.eks. enkelte antiepileptika og antidepressiver.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Data indikerer ingen økt risiko for større medfødte misdannelser etter eksponering før unnfangelse eller i 1. trimester (usikker varighet av eksponering i 1. trimester, da behandling sannsynligvis ble avbrutt ved oppdaget/bekreftet graviditet). Svært begrenset erfaring med eksponering i 2. og 3. trimester. Dyrestudier viser mulig økt risiko for spontanabort. Data for gravide er utilstrekkelige, men tyder så langt ikke på økt risiko for spontanabort. Bruk under graviditet kan vurderes hvis klinisk nødvendig.

Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Begrenset informasjon og kjemiske/fysiologiske egenskaper indikerer at mengden interferon beta som utskilles i morsmelk er ubetydelig. Ingen skadelige effekter på nyfødte/spedbarn som ammes forventes. Kan brukes under amming.

Fertilitet: Anovulatoriske effekter er sett ved svært høye doser i dyrestudier.

Bivirkninger

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Mindre vanlige	Trombocytopeni
Gastrointestinale
Vanlige	Kvalme, oppkast
Generelle
Svært vanlige	Asteni, erytem, smerte og pruritus på injeksjonsstedet, feber, frysninger, influensalignende sykdom¹
Vanlige	Hypertermi, reaksjoner på injeksjonsstedet (inflammasjon, hematom, hevelse, ødem, utslett, varme, misfarging), smerter
Sjeldne	Nekrose på injeksjonsstedet
Hud
Vanlige	Alopesi (klasseeffekt for interferonpreparater), kløe
Mindre vanlige	Urticaria
Immunsystemet
Mindre vanlige	Angioødem, overfølsomhet
Ukjent frekvens	Anafylaktisk reaksjon
Lever/galle
Sjeldne	Trombotisk mikroangiopati inkl. TTP/HUS (klasseeffekt for interferon beta)
Luftveier
Ukjent frekvens	Pulmonal arteriell hypertensjon (klasseeffekt for interferonpreparater, kan oppstå opptil flere år etter behandlingsstart)
Muskel-skjelettsystemet
Svært vanlige	Artralgi, myalgi
Nevrologiske
Svært vanlige	Hodepine
Mindre vanlige	Krampeanfall
Nyre/urinveier
Sjeldne	Glomerulosklerose, nefrotisk syndrom (klasseeffekt for interferon beta)
Psykiske
Vanlige	Depresjon
Undersøkelser
Vanlige	Redusert antall hvite blodceller, redusert hemoglobin, økt ALAT, økt ASAT, økt kroppstemperatur, økt γ-GT
Mindre vanlige	Redusert blodplatetall

Frekvens	Bivirkning
Svært vanlige
Generelle	Asteni, erytem, smerte og pruritus på injeksjonsstedet, feber, frysninger, influensalignende sykdom¹
Muskel-skjelettsystemet	Artralgi, myalgi
Nevrologiske	Hodepine
Vanlige
Gastrointestinale	Kvalme, oppkast
Generelle	Hypertermi, reaksjoner på injeksjonsstedet (inflammasjon, hematom, hevelse, ødem, utslett, varme, misfarging), smerter
Hud	Alopesi (klasseeffekt for interferonpreparater), kløe
Psykiske	Depresjon
Undersøkelser	Redusert antall hvite blodceller, redusert hemoglobin, økt ALAT, økt ASAT, økt kroppstemperatur, økt γ-GT
Mindre vanlige
Blod/lymfe	Trombocytopeni
Hud	Urticaria
Immunsystemet	Angioødem, overfølsomhet
Nevrologiske	Krampeanfall
Undersøkelser	Redusert blodplatetall
Sjeldne
Generelle	Nekrose på injeksjonsstedet
Lever/galle	Trombotisk mikroangiopati inkl. TTP/HUS (klasseeffekt for interferon beta)
Nyre/urinveier	Glomerulosklerose, nefrotisk syndrom (klasseeffekt for interferon beta)
Ukjent frekvens
Immunsystemet	Anafylaktisk reaksjon
Luftveier	Pulmonal arteriell hypertensjon (klasseeffekt for interferonpreparater, kan oppstå opptil flere år etter behandlingsstart)

¹Influensalignende symptomer er vanligvis milde/moderate og avtar vanligvis i løpet av de første 6 månedene.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Behandling: Pasienten bør legges inn på sykehus til observasjon og gis egnet understøttende behandling.

Egenskaper

Klassifisering: Interferon beta‑1a konjugert med et enkelt, lineært molekyl av metoksypoly(etylenglykol). De farmakologiske egenskapene til peginterferon beta-1a samsvarer med egenskapene til interferon beta‑1a, og antas å være mediert av proteindelen av molekylet.

Virkningsmekanisme: Absolutt virkningsmekanisme ved MS er ukjent. Bindes til type I-interferonreseptoren på celleoverflaten og utløser kaskade av intracellulære hendelser som fører til regulering av interferonresponsiv genekspresjon. Biologiske effekter omfatter oppregulering av antiinflammatoriske cytokiner (f.eks. IL‑4, IL‑10, IL‑27), nedregulering av proinflammatoriske cytokiner (f.eks. IL‑2, IL‑12, IFN‑γ, TNF‑α) og inhibering av migrering av aktiverte T‑celler over blod-hjerne-barrieren. Flere mekanismer kan imidlertid være involvert.

Absorpsjon: T_max 1-1,5 dager. Serumkonsentrasjonen er doseproporsjonal i området 63‑188 µg.

Fordeling: Vd (ukorrigert for biotilgjengelighet) etter gjentatt s.c. dosering med 125 µg hver 2. uke er 481±105 liter.

Halveringstid: T_¹/₂ i serum ved MS er 78±15 timer ved steady state. Clearance ved steady state er 4,1±0,4 liter/time.

Utskillelse: Via nyrene.

Oppbevaring og holdbarhet

Skal ikke fryses. Oppbevares ved 2-8°C. Kan oppbevares ved romtemperatur (≤25°C) i opptil 30 dager. Skal deretter brukes eller kastes. Beskyttes mot lys.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Plegridy, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
125 µg	2 stk. à 125 µg (ferdigfylt penn) 522427		H-resept -	11439,00	C

Plegridy, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt penn, startpakning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
63 µg og 94 µg	1 stk. à 63 µg + 1 stk. à 94 µg (ferdigfylt penn) 373251		H-resept -	11439,00	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Blåresept (T) gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO For H-resept, se Helsedirektoratet

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 21.10.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

12/2020

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ALAT (Alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

Alopesi (Håravfall, Hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

Anafylaksi (Anafylaktisk reaksjon, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Angioødem (Angionevrotisk ødem, Quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

Antiepileptika (Antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

Antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

Arytmi (Hjertearytmi, Hjerterytmeforstyrrelser, Hjertefrekvensforstyrrelser): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ASAT (Aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

Autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

Biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

Clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

CNS (Sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

CYP450 (Cytokrom P-450, CYP): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

Cytopeni (Blodcellemangel): Lavere antall blodceller enn det som er normalt sett innen et gitt referanseområde.

Enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

Epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

Erytem (Rødhet i huden, Hudrødme): Diffus rødhet i huden.

Feber (Pyreksi, Febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Glomerulonefritt: Akutt eller kronisk sykdom med mer eller mindre uttalte endringer i nyrens glomeruli.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hematom (Blodansamling): Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

Hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

Hemolytisk uremisk syndrom (HUS, Hemolytisk uremisyndrom): Syndrom som kjennetegnes av hemolytisk anemi, trombocytopeni og akutt nyresvikt.

Hypertensjon (Høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

Hypertermi (Overopphetning): Unormal høy kroppstemperatur.

Hypertyreose (Hypertyreoidisme, Tyreotoksikose, Høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Inflammasjon (Betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

MS (Multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

Nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

Nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

Nøytropeni (Neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

S.c. (Subkutan, Subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

Steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-GT (Gammaglutamyltransferase, GGT): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).