Orfiril

Orfiril long

Orfiril Retard

Desitin

Antiepileptikum, fettsyrederivat.

ATC-nr.: N03A G01

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N03A G01
Valproinsyre
 
PNEC: 66 μg/liter
Salgsvekt: 5 501,760125 kg
Miljørisiko: Bruk av valproinsyre gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Valproinsyre har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Valproinsyre er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 12.05.2016) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

ENTEROTABLETTER 150 mg, 300 mg og 600 mg: Orfiril: Hver tablett inneh.: Natriumvalproat 150 mg, resp. 300 mg og 600 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: Orfiril: 1 ml inneh.: Natriumvalproat 100 mg, dinatriumedetat 0,4 mg, saltsyre og natriumhydroksid (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


MIKSTUR, oppløsning 60 mg/ml: Orfiril: 1 ml inneh.: Natriumvalproat 60 mg, metyl- og propylparahydroksybenzoat (E 218 og E 216), sakkarinnatrium, hjelpestoffer, renset vann. Fargestoff: Karmin (E 120). Vaniljesmak.


DEPOTGRANULAT 500 mg og 1000 mg: Orfiril long: Hver endosebeholder inneh.: Natriumvalproat 500 mg, resp. 1000 mg.


DEPOTKAPSLER 150 mg og 300 mg: Orfiril long: Hver depotkapsel inneh.: Natriumvalproat 150 mg, resp. 300 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: 150 mg: Indigotin (E 132). 300 mg: Indigotin (E 132), kinolingult (E 104).


DEPOTTABLETTER, filmdrasjerte 300 mg: Orfiril Retard: Hver depottablett inneh.: Natriumvalproat 300 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Epilepsi: Generaliserte anfall, f.eks. tonisk-kloniske anfall, absenser og myoklone anfall. Partielle anfall (gjelder ikke injeksjonsvæske). Status epilepticus hos voksne (gjelder kun injeksjonsvæske). Manisk episode ved bipolar lidelse: Behandling av manisk episode ved bipolar lidelse når litium er kontraindisert eller ikke tolereres. Fortsatt behandling etter en manisk episode kan vurderes til pasienter som har respondert på natriumvalproat for akutt mani. Injeksjonsvæsken brukes kun til pasienter som ikke kan benytte oral terapi.

Dosering

Behandlingen initieres og overvåkes av lege med erfaring innen diagnostisering og behandling av epilepsi eller manisk episode ved bipolar lidelse. Doseres iht. klinisk respons, og plasmakonsentrasjon må følges. Blodprøver tas legemiddelfastende om morgenen, og kun ved steady state. Pga. forholdsvis kort t1/2, kan betydelige variasjoner i døgnets plasmakonsentrasjonskurve forekomme. Plasmakonsentrasjonen bør i blant måles på andre tidspunkter enn om morgenen, spesielt ved økt tendens til bivirkninger eller anfall til en bestemt tid på døgnet. Optimal plasmakonsentrasjon er lettest å tilpasse dersom preparatet brukes som monoterapi. Terapeutisk effekt oppnås ved plasmanivåer mellom 300-700 µmol/liter (43-100 µg/ml). Før behandlingen begynner, og før kirurgi, og ved hematom eller blødningstendens, må hematologiske undersøkelser gjennomføres (må inkludere blødningstid, koaguleringstid, faktor VIII og trombocytter). Blodbildet, spesielt blodplater, lever- og pankreasfunksjon må kontrolleres når behandlingen startes og ved behov. Se også Forsiktighetsregler. Døgndose for enterotabletter og mikstur fordeles på 2-3 doser daglig. Døgndosen for depotformuleringene fordeles på 1-2 doser daglig. Ved overgang fra enterotabletter til en depotformulering anbefales det å fortsette med samme døgndose. Injeksjonsvæsken doseres individuelt etter alder og vekt etter serumkonsentrasjonsbestemmelser. Ved overgang til parenteral behandling og ved overgang igjen til peroral behandling, må serumkonsentrasjonen følges nøye, om nødvendig må dosen justeres, særlig hos pasienter som får legemidler som kan påvirke valproatmetabolismen. Pasienter som allerede behandles med valproat peroralt kan fortsette med sin vanlige dose ved i.v. administrering. I.v. administrering av valproat bør erstattes med oral behandling så snart som mulig.
Epilepsi - monoterapi: Doseres gradvis opp til ca. 10 mg/kg/døgn i løpet av 3-7 dager. Om nødvendig kan dosen økes ytterligere med 1 ukes intervall, inntil tilfredsstillende serumkonsentrasjon eller til det opptrer bivirkninger. Maks. dose pr. døgn for injeksjonsvæske: 2400 mg.
Epilepsi - kombinasjonsterapi: Doseres gradvis opp til ca. 20 mg/kg/døgn i løpet av 3-7 dager. Ytterligere doseregulering som ved monoterapi. Deretter økes natriumvalproat gradvis med 1 ukes intervall til anfallskontroll, eller til det opptrer bivirkninger. Serumkonsentrasjonen må følges med blodprøver som må tas medikamentfastende om morgenen. Ved symptomer på overdosering (tretthet, kvalme, hodepine, nystagmus, usikker gange etc.) undersøkes serumkonsentrasjonen av alle antiepileptika som rettledning for dosereduksjon av det rette legemidlet. Dosering hos barn som ikke bruker andre antiepileptika: Startdose 20-40 mg/kg/døgn.
Status epilepticus (kun injeksjonsvæske): Voksne: En støtdose på 900 mg gis i løpet av 5-10 minutter. Avhengig av klinisk respons etter 10 minutter, kan en ny støtdose på 300-900 mg gis på nytt over en periode på 10 minutter. Dette gir en total støtdose på opptil 1800 mg i løpet av 25-30 minutter. Støtdosen etterfølges av kontinuerlig infusjon, 100-200 mg/time. Hvis pasienten behandles med lamotrigin eller felbamat, bør vedlikeholdsdosering ved infusjon ikke overstige 100 mg/time. Infusjonen fortsettes i minst 24 timer. Barn: Behandling av barn anbefales ikke, pga. manglende dokumentasjon.
Manisk episode ved bipolar lidelse: Voksne: Tilpasses og monitoreres individuelt. Anbefalt startdose er 750 mg. I tillegg har en startdose på 20 mg valproat/kg også vist en akseptabel sikkerhetsprofil. Dosen bør økes så raskt som mulig for å finne laveste daglige dose som gir ønsket klinisk effekt for hver pasient. Gjennomsnittlig daglig dose ligger mellom 1000-2000 mg. Pasienter som får doser >45 mg/kg kroppsvekt bør overvåkes nøye. Forlengelse av behandling bør tilpasses individuelt med laveste effektive dose. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke klarlagt.
Spesielle pasientgrupper: Jenter, kvinner i fertil alder og gravide: Behandling skal innledes og overvåkes av spesialist med erfaring med behandling av epilepsi eller bipolar lidelse, se Graviditet, amming og fertilitet. Forskrives fortrinnsvis som monoterapi med laveste effektive dose, hvis mulig som depotformulering, for å unngå høy Cmax. Døgndosen fordeles på minst 2 enkeltdoser.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Klar til bruk. Kan fortynnes i 0,9% natriumklorid eller 5% glukose ved infusjon.
Administrering: Enterotabletter: Tas 1 time før mat. Svelges hele med rikelig væske (1 glass vann). Injeksjonsvæske: Bør gis i forbindelse med mat for å redusere gastrointestinal irritasjon. Skal om mulig gis som langsom i.v. injeksjon (ufortynnet) over 3-5 minutter, etterfulgt av en kontinuerlig infusjon (fortynnet), for å hindre fluktuasjoner i serumkonsentrasjonen. Et filter med porestørrelse <5 µm anbefales for å unngå at partikler >5 µm infunderes. I.v. administrering bør erstattes med oral behandling så snart som mulig. Mikstur: Skal tas med mat for å redusere gastrointestinal irritasjon. Deretter drikkes et 1/2 glass vann. Depotgranulat: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan bedre gastrointestinale bivirkninger. Bør tas med rikelig væske (1 glass vann). Ved svelgevansker kan depotgranulatet røres ut i bløt mat eller drikke. Depotgranulatet inneholder depotdrasjerte korn som ikke skal knuses eller tygges. Depotkapsler: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan bedre gastrointestinale bivirkninger. Bør svelges hele med rikelig væske (1 glass vann). Ved svelgevansker kan depotkapslene åpnes og innholdet røres ut i bløt mat eller drikke. De depotdrasjerte kornene skal ikke knuses eller tygges. Depottabletter: Kan tas med eller uten mat, men samtidig matinntak kan bedre gastrointestinale bivirkninger. Skal svelges hele med rikelig væske (1 glass vann).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Leversykdom, tidligere leversykdom og/eller lever- eller pankreasinsuffisiens. Leversykdom i familien. Søsken som døde av leverdysfunksjon under behandling med valproat. Porfyri. Koagulasjonsforstyrrelser med økt blødningstendens. Graviditet, der behandling ikke er helt nødvendig. Insulinavhengig diabetes mellitus (gjelder kun injeksjonsvæske). Mitokondriesykdom som følge av mutasjon i kjernegenet som koder for det mitokondrielle enzymet polymerase γ (POLG), f.eks. Alpers-Huttenlochers syndrom, og hos barn <2 år som mistenkes å ha POLG-relatert sykdom, se Forsiktighetsregler.

Forsiktighetsregler

Forsiktighet kreves spesielt hos: Spedbarn og barn der samtidig behandling med flere antiepileptika er nødvendig, pasienter med benmargskade, barn og ungdom med multihandikap og alvorlige former for epilepsi, pasienter med en sjelden, arvelig enzymmangel og pasienter med nyreinsuffisiens og hypoproteinemi. Lever- og pankreasskade: Det er sett sjeldne tilfeller av alvorlig lever- og pankreasskade med fatalt utfall, oftest hos barn <3 år som lider av alvorlige epileptiske anfall, spesielt ved organisk hjerneskade, psykisk utviklingshemming og/eller en arvelig metabolsk sykdom. Valproat bør gis med spesiell forsiktighet og som monoterapi hos disse. Hos eldre barn (spesielt >10 år) synker hyppigheten av leversykdom kraftig. Hos de fleste ble leverskaden sett innen de første 6 måneder av behandlingen, spesielt mellom uke 2 og 12, og mest ved samtidig bruk av andre antiepileptika. Alvorlig eller fatal leverskade kan forutgås av uspesifikke symptomer som økt anfallshyppighet, generell sykdomsfølelse, anoreksi, kvalme, brekninger, epigastriesmerter, lokalt eller generelt ødem og letargi. Forekomsten av disse bør overvåkes nøye. Behandling avbrytes umiddelbart ved mistanke om alvorlig leverdysfunksjon eller pankreasskade. Tredobling av ASAT/ALAT-verdier, unormalt forlenget protrombintid, økt ALP og bilirubin samt endring i serumprotein, gir grunnlag for seponering. Kroppsvekt: Muligheten for økt kroppsvekt ved behandlingsstart må poengteres overfor pasienten. Hensiktsmessige vektkontrolltiltak må iverksettes. Spedbarn: Valproat er førstevalg kun i spesielle tilfeller. Bør kun brukes med stor forsiktighet og etter nøye vurdering og, om mulig, som monoterapi. Jenter (barn og ungdom)/fertile kvinner/graviditet: Se Graviditet, amming og fertilitet. Tidsskjema for klinisk- og laboratorieundersøkelser: Barn: Før behandlingsstart, deretter hver måned i 6 måneder, og så 2 ganger med 3 måneders intervall. For laboratorieprøver som skal utføres, se SPC. Etter 12 måneders behandling, når det ikke er kliniske avvik, er 2-3 undersøkelser pr. år (kliniske og laboratoriemessige) som regel tilstrekkelig. Ungdom og voksne: Risikoen for alvorlige eller fatale komplikasjoner er meget liten. Det anbefales derfor at når pasienten er undersøkt nøye klinisk og laboratoriemessig før behandlingsstart (som hos barn ovenfor), undersøkes blodbildet (inkl. trombocytter), lever- og pankreasfunksjonsprøver regelmessig, spesielt de første 6 månedene. Man bør imidlertid ikke kun basere seg på blodprøvesvarene siden de ikke nødvendigvis er unormale. Sykehistorien og klinisk undersøkelse er avgjørende for vurderingen. Forbigående økning i leverenzymene kan forekomme hos enkelte uten bevis for leverdysfunksjon, spesielt ved behandlingsstart. Hyperammonemi: Plasmanivå av ammoniakk og natriumvalproat kontrolleres ved apati, somnolens, oppkast, arteriell hypotensjon samt økt anfallshyppighet. Dosereduksjon vurderes. Ved mistanke om enzymfeil i ureasyklus, bør serumammoniakk måles før oppstart. Lupus erythematosus: Forsiktighet ved tegn på lupus erythematosus. Ved systemisk lupus erytematosus (SLE) må fordelene veies mot mulig risiko før behandlingsstart pga. immunologiske manifestasjoner (svært sjeldne). Krampeanfall: Enkelte kan oppleve forverring av krampeanfall. Koagulasjonsstatus: Ved høye doser forekommer en sjelden gang forlenget blødningstid og/eller trombocytopeni og pasienter med uventet slimhinneblødning eller økt tendens til hematom, utredes. Ekstra forsiktighet ved forlenget tromboplastintid sammen med andre endringer i laboratorieparametrene, som redusert fibrinogen og koagulasjonsfaktorer (faktor VIII), eller forhøyet bilirubin eller leverenzymer. Benmargskade: Pasienter med benmargskade monitoreres nøye. Nyresvikt: Ved nyresvikt må økning i serumnatriumvalproat vurderes og dosen ev. justeres. Seponering: Seponering/overgang til annen antiepileptisk behandling må skje gradvis pga. økt fare for anfall. Selvmordstanker/-relatert atferd: Pasienter/pårørende oppfordres til å kontakte medisinsk hjelp omgående ved selvmordstanker eller selvmordsrelatert atferd pga. mulig økt risiko for selvmord. Pasienter med kjent eller mistenkt mitokondriesykdom: Valproat kan utløse/forverre kliniske tegn på mitokondriesykdommer forårsaket av mutasjoner i mitokondrielt DNA og i genet for POLG som kodes for i cellekjernen. Valproatindusert akutt leversvikt og leverrelaterte dødsfall er rapportert hyppigere ved arvelige nevrometabolske syndromer forårsaket av mutasjoner i genet for POLG, f.eks. Alpers-Huttenlochers syndrom. POLG-relaterte sykdommer bør mistenkes ved familiehistorie eller symptomer som kan tyde på POLG-relatert sykdom. Testing for POLG-mutasjon utføres iht. aktuelle retningslinjer. Se Kontraindikasjoner. Hjelpestoffer: Preparatene inneholder natrium i ulike mengder, se respektive pakningsvedlegg/SPC. Må tas i betraktning hos pasienter som er på en kontrollert natriumdiett. Bilkjøring/maskinbruk: Valproat kan påvirke evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner. Forsiktighet må utvises inntil pasientens reaksjon på legemidlet er klarlagt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N03A G01
Følgende kombinasjoner med valproat kan nødvendiggjøre dosejustering: Acetylsalicylsyre (ASA), cimetidin, etosuksimid, fenytoin, fenobarbital, karbamazepin, primidon, lamotrigin, lorazepam, felbamat, warfarin og nimodipin. Samtidig bruk av antibiotika som inneholder pivalinsyre bør unngås pga. risiko for reduksjon av karnitininnholdet (≤ 50%) i serum og muskeldepoter. Ved kombinasjon med andre antiepileptika, kan gjensidige effekter på plasmakonsentrasjonene forekomme. Enzyminduserende antiepileptika som fenobarbital, fenytoin og karbamazepin kan øke utskillelsen av valproat og dermed redusere effekten. Induserende legemidler kan øke risikoen for levertoksisitet og hyperammonemi. Meflokin øker omsetningen av valproat og kan selv øke hyppigheten av kramper (kan føre til epileptiske anfall). Antimikrobielle midler av karbapenemgruppen gir fall i blodkonsentrasjonen av valproat (60-100%) etter ca. 2 dager og bør unngås. Valproatindusert økning i fenobarbitalkonsentrasjon (valproat hemmer fenobarbitalmetabolismen), kan gi alvorlig sederende effekt, spesielt viktig klinisk. Dersom dette forekommer, må fenobarbital- eller primidondosen reduseres (primidon metaboliseres delvis til fenobarbital). I kombinasjon med litium bør plasmakonsentrasjonen av både valproat og litium monitoreres. Når karbamazepinbehandling seponeres etter kombinasjonsterapi med valproat, kan plasmakonsentrasjonen av valproat øke. Valproat, derimot, hemmer enzymet som metaboliserer karbamazepinepoksid (aktiv metabolitt i karbamazepin). Dette fører til økt mengde av epoksid i plasma. Karbamazepin-10,11-epoksid kan øke til toksisk nivå selv om karbamazepin ligger innenfor terapeutisk område. Ved samtidig bruk med nimodipin kan nimodipinnivået øke med ca. 50%. Samtidig bruk med antikoagulantia (warfarin) eller ASA kan øke blødningstendensen. ASA reduserer i tillegg valproats plasmaproteinbinding. Regelmessig kontroll av koagulasjonsparametere anbefales. Natriumvalproat og ASA bør ikke administreres samtidig ved feber og smerter, spesielt hos små barn og spedbarn. Omsetning og plasmaproteinbinding av kodein kan påvirkes ved samtidig bruk av valproat. Valproat hemmer omsetningen av lamotrigin og risikoen for hudreaksjoner øker, lamotrigindosen bør reduseres ved samtidig bruk. Samtidig bruk med etosuksimid eller zidovudin øker deres plasmakonsentrasjoner. Rifampicin kan redusere blodnivåene av valproat hvilket gir redusert terapeutisk effekt; doseringsjustering av valproat kan være nødvendig ved samtidig bruk. I enkelte tilfeller er samtidig bruk av valproat og topiramat assosiert med hyperammonemi med og uten encefalopati. Valproat kan forsterke sedativ og hypnotisk effekt av barbiturater, benzodiazepiner, nevroleptika, antidepressiver og alkohol. Felbamat, cimetidin, fluoksetin og erytromycin øker plasmakonsentrasjonen og dermed effekten av valproat. Valproat kan øke plasmakonsentrasjonen av felbamat (ca. 50%). Potensielt levertoksiske legemidler, bl.a. alkohol, kan muligens forverre valproats levertoksisitet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert ved graviditet. Skal ikke brukes hos jenter (barn og ungdom), kvinner i fertil alder eller gravide, med mindre alternativ behandling ikke har effekt eller ikke tolereres pga. av sitt høye teratogene potensial og risiko for utviklingsforstyrrelser hos spedbarn eksponert in utero for valproat. Fordel og risiko skal revurderes nøye ved regelmessige behandlingsevalueringer, ved pubertet og så snart som mulig dersom en fertil kvinne som behandles med valproat planlegger graviditet eller dersom hun blir gravid. Fertile kvinner må bruke sikker prevensjon under behandling og informeres om risiko forbundet med bruk under graviditet. Man skal gjøre alt som er mulig for å bytte til egnet alternativ behandling før ev. befruktning. Ca. 11% av barn født av kvinner med epilepsi, eksponert for valproat monoterapi under graviditet, har medfødte misdannelser. Kombinasjonsbehandling er trolig forbundet med større risiko. Doseavhengig risiko, trygt dosenivå kan ikke fastslås. Negative effekter på mental og fysisk utvikling hos inntil 30-40% av barn eksponert in utero. Økt risiko for autisme. Indikasjoner for økt risiko for ADHD. Hos nyfødte er det rapportert hemoragisk syndrom, afibrinogenemi (også fatal), hypoglykemi, hypotyreose og abstinens. Valproatbehandling skal ikke seponeres uten revurdering av nytte og risiko, foretatt av lege med erfaring med behandling av epilepsi eller bipolar lidelse, se SPC for ytterligere info.
Amming: 1-10% av maternalt serumnivå utskilles i morsmelk. Hematologiske forstyrrelser er vist hos nyfødte/spedbarn som ammes av behandlede kvinner. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Fertilitet: Amenoré, polycystiske ovarier og økt testosteronnivå er rapportert hos kvinner. Kan også redusere fertilitet hos menn. Nedsatt fertilitet er trolig reversibelt etter seponering.
Valproat

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Smerter, kvalme, oppkast. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré. Hud: Forbigående tap, depigmentering og krølling av hår, sykdommer i negl og negleseng. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré. Lever/galle: Endret leverfunksjon. Nevrologiske: Søvnighet, tremor, parestesi. Stoffskifte/ernæring: Hyperammonemi, vektøkning/-tap, appetittøkning/-tap. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Blødning. Nevrologiske: Letargi, forbigående koma, i noen tilfeller assosiert med økt anfallshyppighet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Endokrine: Hyperandrogenisme. Gastrointestinale: Pankreatitt, hypersalivasjon. Hjerte/kar: Vaskulitt. Hud: Eksantem, erythema multiforme. Immunologiske: Lupus erythematosus. Kjønnsorganer/bryst: Polycystisk ovariesyndrom, dysmenoré. Lever/galle: Leverskade/-svikt. Nevrologiske: Hodepine, hyperaktivitet, spastisitet, ataksi, stupor. Psykiske: Irritabilitet, hallusinasjoner, forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hyperinsulinemi, lavt nivå av insulinlignende vekstfaktorbindende protein-1, fedme. Øvrige: Hypotermi, ødem. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Benmargforstyrrelser, redusert fibrinogen og/eller koagulasjonsfaktor VIII, redusert trombocyttadhesjon, forlenget blødningstid, lymfocytopeni, nøytropeni, pancytopeni, anemi eller aplasi av erytrocytter, agranulocytose. Endokrine: Hyponatremi, unormal thyreoideafunksjonsprøver av usikker klinisk relevans. SIADH. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, Lyells syndrom. Hirsutisme (f.eks. som følge av polycystisk ovariesyndrom). Immunologiske: Allergiske reaksjoner, angioødem, legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS). Kjønnsorganer/bryst: Unormal spermatogenese (med redusert spermtall og/eller -motilitet), infertilitet hos menn. Luftveier: Eosinofil pleural effusjon. Medfødte og genetiske sykdommer: Medfødte misdannelser og utviklingsforstyrrelser. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose. Nevrologiske: Encefalopati, demens assosiert med cerebral atrofi, ekstrapyramidale lidelser som reversibel parkinsonisme. Sedasjon. Forverring av krampeanfall. Nyre/urinveier: Fanconi syndrom, enurese hos barn. Nyresvikt, interstitiell nefritt, nedsatt nyrefunksjon. Øre: Nedsatt hørsel, tinnitus.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Enkelte fatale tilfeller er rapportert.
Symptomer: I hovedsak forvirring, sedasjon, koma, myasteni og hypo- eller arefleksi. Respirasjonshemming, hypotoni, myose, kardiovaskulære forstyrrelser, metabolsk acidose, cerebralt ødem, hypokalsemi og hypernatremi er også sett.
Behandling: Ev. ventrikkelskylling, medisinsk kull i gjentatte doser, ev. avførende midler. Symptomatisk behandling. Ev. hemodialyse. Intensiv sykehusovervåkning.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N03A G01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Krampeløsende, trolig relatert til økning av GABA i hjernen.
Absorpsjon: Enterotabletter: Tmax 2-8 timer. Injeksjonsvæske: Tmax innen 5 minutter. Mikstur: Tmax 1-4 timer. Depotgranulat/depotkapsler/depottabletter: Tmax ca. 7 timer. Biologisk tilgjengelighet er nesten fullstendig.
Proteinbinding: Ca. 90%, lavere ved høye serumkonsentrasjoner. Lavere hos eldre og ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon.
Fordeling: Konsentrasjonen i cerebrospinalvæsken er 10% av plasmakonsentrasjonen.
Halveringstid: I plasma 12-16 timer ved monoterapi. Ved samtidig behandling med andre enzyminduserende antiepileptika; 4-9 timer. Lengre t1/2 hos nyfødte. Steady state innen 3-4 dager.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Individuell variasjon, men hos de fleste 300-700 μmol/liter legemiddelfastende om morgenen. Dårlig korrelasjon mellom dose og serumkonsentrasjon, særlig ved kombinasjon med andre antiepileptika.
Metabolisme: Hepatisk glukuronidering. >20 metabolitter. Antiepileptisk effekt utøves hovedsakelig av valproat.
Utskillelse: 20% gjenfinnes som glukuronidkonjugater i urinen. Bare en liten del utskilles uomdannet.

Oppbevaring og holdbarhet

Enterotabletter/depotkapsler/depotgranulat/depottabletter: Oppbevares i originalpakningen som skal holdes tett lukket for å beskytte mot fuktighet. Depotgranulat og depotkapsler oppbevares ved høyst 30°C mens depottabletter oppbevares ved høyst 25°C. Injeksjonsvæske: Oppbevares ved romtemperatur. Skal ikke fryses. Mikstur: Bør brukes innen 12 uker etter at flasken ble åpnet første gang. Oppbevares ved høyst 25°C.

Andre opplysninger

Interferens med laboratorieprøver: Valproat utskilles i urinen i ketonform, som gir utslag ved testing av ketonlegemer i urinen. Depotgranulat/depotkapsler: Kornene faller sammen, men tomme plastlipidskjelett kan noen ganger gjenfinnes i feces.

Sist endret: 13.01.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

Orfiril enterotabletter, injeksjonsvæske og mikstur: 16.11.2015

Orfiril long depotgranulat: 16.11.2015

Orfiril long depotkapsel: 03.05.2016

Orfiril retard depottabletter: 16.11.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Orfiril, ENTEROTABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg100 stk. (glassbeholder)
437767
Blå resept
-
133,80CSPC_ICON
300 mg100 stk. (boks)
051110
Blå resept
-
188,90CSPC_ICON
600 mg100 stk. (boks)
526798
Blå resept
Byttegruppe
341,50CSPC_ICON

Orfiril, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml5 × 3 ml (glassamp.)
046987
-
-
469,40CSPC_ICON

Orfiril, MIKSTUR, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
60 mg/ml250 ml
188631
Blå resept
Byttegruppe
327,90CSPC_ICON

Orfiril long, DEPOTGRANULAT:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg100 stk. (endosebeholdere)
128454
Blå resept
-
258,30CSPC_ICON
1000 mg100 stk. (endosebeholdere)
128983
Blå resept
-
533,50CSPC_ICON

Orfiril long, DEPOTKAPSLER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150 mg100 stk. (boks)
045583
Blå resept
-
132,10CSPC_ICON
300 mg100 stk. (boks)
046797
Blå resept
Byttegruppe
192,80CSPC_ICON

Orfiril Retard, DEPOTTABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
300 mg100 stk. (boks)
526376
Blå resept
Byttegruppe
586,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adhd (oppmerksomhetsforstyrrelse med hyperaktivitet, hyperaktivitetslidelse, hyperkinetisk forstyrrelse): Hyperaktivitetssyndrom med debut i barndommen. Symptomene inkluderer: Mangel på oppmerksomhet, konsentrasjonsvansker, hyperaktivitet og manglende impulskontroll.

afibrinogenemi (fibrinogenopeni, hypofibrinogenemi): Blødersykdom som skyldes en komplett mangel på blodlevringsfaktor-I (fibrinogen) i blodet. Sykdommen er arvelig, medfødt og livslang.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anemi: Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

asa (acetylsalisylsyre): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

bipolar lidelse (bipolar forstyrrelse, manisk-depressiv lidelse, bipolare sykdommer): Bipolar eller manisk-depressiv lidelse er preget av tilbakevendende vekslende perioder med mani og depresjon. Symptomer på mani er økt stemningsleie, redusert søvnbehov og hyperaktivitet. Ved alvorlig mani, kan pasienten også bli aggressiv. Symptomer på depresjon er nedstemthet og tretthet. Mellom sykdomsperiodene er pasienten nesten symptomfri.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

demens: Tap av intellektuelle evner i så alvorlig grad at evnen til å utføre ting, samt sosiale funksjoner forstyrres. Skyldes sykdommer i hjernen. Demens kan blant annet påvirke hukommelse, atferd, personlighet, dømmekraft, romfølelse, språk og evnen til abstrakt tenkning. Til å begynne med reduseres ikke bevissthetsnivået, men det skjer vanligvis en gradvis forverring.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysmenoré (menstruasjonssmerter, smertefull menstruasjon, menssmerter): Menstruasjonssmerter. Verkende eller krampeaktig smerte som oppstår under menstruasjon. Kan deles inn i primær eller sekundær dysmenoré. Vanlig dysmenoré er ofte primær, men hvis det finnes en kjent årsak til smertene som en sykdom, kalles den sekundær.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epilepsi: Sykdom der enkelte hjerneceller blir overaktive, noe som gir ulike typer krampeanfall enten med eller uten påfølgende bevisstløshet.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

erytrocytt: Røde blodceller. Blodets vanligste blodcelle. Sørger for transport av oksygen.

fedme (overvekt): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gaba: (GABA: gammaaminosmørsyre) er den viktigste hemmende signalsubstansen i sentralnervesystemet. Når GABA utskilles i synapsen mellom nerveceller hemmes impulsoverføringen mellom nervecellene. For lave konsentrasjonen av GABA fører til for høy aktivitet i cellene, og en effekt av dette er epilepsi.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematom: Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hyperandrogenisme: En tilstand forårsaket av en for høy konsentrasjon av mannlige hormoner (androgener). Den kliniske betydningen er ubetydelig hos menn, men hos kvinner er mannlig preget hårvekst (hirsutisme) og maskuline særdrag (virilisme) vanlige symptomer hos pasienter med polycystisk ovariesyndrom og binyrebarkhyperfunksjon.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelg inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

maniske episoder: En manisk episode kjennetegnes av et unormalt høyt stemningsleie og sterkt økt ukritisk aktivitet i minst 1 uke.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

nøytropeni (neutropeni): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

sedativ: Avslappende, beroligende.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.