Marcain-Adrenalin

Aspen

Lokalanestetikum med karkontraherende middel.

ATC-nr.: N01B B51

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 C01C A24
Adrenalin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av adrenalin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Adrenalin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at adrenalin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 19.12.2018) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE 2,5 mg/ml + 5 μg/ml: 1 ml inneh.: Bupivakainhydroklorid 2,5 mg, adrenalinbitartrat tilsv. adrenalin 5 μg, natriumklorid, natriummetabisulfitt, karbondioksid, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Isoton. Uten konserveringsmiddel.


INJEKSJONSVÆSKE 5 mg/ml + 5 μg/ml: 1 ml inneh.: Bupivakainhydroklorid 5 mg, adrenalinbitartrat tilsv. adrenalin 5 μg, natriumklorid, natriummetabisulfitt, karbondioksid, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml. Isoton. Uten konserveringsmiddel.


Indikasjoner

Nerveblokader med lang durasjon, f.eks. for å oppnå postoperativ smertelindring.

Dosering

Unngå intravaskulær injeksjon. Forsiktig aspirasjon anbefales både før og under injisering. Ved administrering av større doser, f.eks. ved epiduralblokade, anbefales en testdose på 3-5 ml adrenalinholdig bupivakain. Utilsiktet i.v. injeksjon kan ytre seg ved en forbigående pulsøkning. Hoveddosen bør injiseres langsomt, 25-50 mg/minutt eller i økende doser samtidig som en holder verbal kontakt med pasienten. Ved symptomer på toksisitet skal injeksjonen stanses umiddelbart. Unødvendig høye doser lokalanestetika må unngås. Generelt sett krever en fullstendig blokade av alle fibrene i de store nervene høyere konsentrasjoner av legemidlet. Lavere konsentrasjoner brukes i de mindre nervene eller ved mindre intensiv blokade. Det anvendte volumet vil påvirke anestesiens spredning. For lengre virkningstid kan det injiseres eller infuseres et lokalanestetikum via et inneliggende kateter. Denne teknikken er vanlig ved epiduralanestesi, og kan også brukes ved f.eks. anestesi av plexus brachialis og interpleuralanalgesi. Ved lokal infiltrasjon økes effekten ved tilsetning av adrenalin. Klinikerens opplevelse av og kunnskap om pasientens fysiske tilstand er viktige faktorer når dosen skal beregnes. Ved bruk av prolongert blokade, enten ved kontinuerlig infusjon eller gjentatt bolusdosering, må det tas hensyn til faren for toksiske plasmakonsentrasjoner eller lokal nerveskade. Risiko for systemiske effekter av store volum med adrenalinholdig oppløsning skal vurderes. Preparatet skal ikke brukes som smertestillende epiduralblokade ved fødsel (med unntak av bruk som en testdose), da fordelen med tillegg av adrenalin ikke oppveier risikoen.
Barn 1-12 år: Hos barn bør dosen beregnes på grunnlag av vekten med inntil 2 mg/kg. Tilsetting av adrenalin forlenger blokaden med 50-100%. Denne effekten er mest tydelig hos barn. Sikkerhet og effekt av Marcain-Adrenalin 5 mg/ml + 5 μg/ml hos barn <12 år er ikke etablert. Kun begrensede data er tilgjengelige. Lavere styrke kan være mer passende for administrering til barn 1-12 år. Regionale anestesiprosedyrer hos barn bør utføres av kvalifiserte leger som har erfaring med slik teknikk i denne populasjonen. Laveste dose nødvendig for tilstrekkelig analgesi skal benyttes. Varigheten kan forlenges med adrenalinholdige oppløsninger. NB! Risiko for systemiske effekter av adrenalin ved større volumer av adrenalinholdige oppløsninger. Aspirasjon skal gjentas før og under administrering av hoveddosen. Injiseres langsomt med økende doser, spesielt lumbalt epiduralt og torakalt epiduralt, samtidig som pasientens vitale funksjoner observeres nøye og kontinuerlig. Torakale epidurale blokkeringer må gis med økende dose inntil ønsket anestesinivå er oppnådd. Sikkerhet og effekt av Marcain med og uten adrenalin hos barn < 1 år er ikke fastslått. Kun begrensede data er tilgjengelige. Sikkerhet og effekt av intermitterende epidurale bolusinjeksjoner eller kontinuerlig infusjon er ikke etablert. Kun begrensede data er tilgjengelige.

Type blokkering

Konsentrasjon

Dose

Innsettende virkning (minutter)

Varighet (timer)

mg/ml

%

ml

mg

 

Barn (1-12 år)

Kaudal, lumbal og torakal epidural administrering

2,5

0,25

0,6-0,8/kg

1,5-2/kg

20-30

2-6

Kommentar: Det skal tas hensyn til både alder og vekt ved fastsettelse av dosen. Dosene bør betraktes som retningslinjer. Individuelle variasjoner forekommer. Ved høy kroppsvekt er det ofte nødvendig med en gradvis reduksjon av dosen og det bør baseres på den ideelle kroppsvekten. Se standard lærebøker for faktorer som påvirker spesifikke blokadeteknikker og for individuelle pasientbehov.


Voksne: Erfaringer hittil tyder på at 400 mg gitt over 24 timer tolereres godt hos en voksen gjennomsnittsperson. Tabellen viser dosene som anses nødvendige for å oppnå tilfredsstillende blokade, og bør betraktes som veiledende for en voksen gjennomsnittsperson. Generelt er dosen for adrenalinholdige lokalanestetika lik dosen for de vanlige oppløsningene. Det forekommer store individuelle forskjeller mht. hvor lang tid det tar før preparatet får full virkning, og hvor lenge effekten varer, og det er ikke mulig å angi helt nøyaktige doser. For andre lokalanestetiske teknikker: Se vanlige lærebøker. NB! Fare for systemisk effekt av adrenalin ved store mengder adrenalinholdige væsker.

Type blokkering

Konsentrasjon

Dose

Innsettende virkning (minutter)

Varighet (timer)

mg/ml

%

ml

mg

 

Kirurgiske inngrep og postoperativ analgesi:

Lokal infiltrasjon

2,5

0,25

≤60

150

1-3

6-8

5

0,5

≤30

150

1-3

8-12

 

Øyekirurgi1:

 

 

 

 

 

 

Retrobulbær

5

0,5

2-4

10-20

~5

4-8

 

Peribulbær

5

0,5

6-10

30-50

~10

4-8

Smertelindring ved kirurgiske inngrep, postoperativt og ved traume:

Interkostal
(pr. nerve)

5

0,5

2-3

10-15

3-5

4-8

 

Postoperativ analgesi:

Interplural

2,5

0,25

20-30

50-75

10-20

3-4

 

5

5

20

100

10-20

4-8

Kirurgiske inngrep:

Plexus brachialis Aksillær

5

0,5

30-40

150-200

15-30

4-8

 

 

Supraklavikulær, interscalen og subklavikulær

5

0,5

20-30

100-150

15-30

4-8

Kirurgiske inngrep:

Isijas

5

0,5

10-20

50-100

15-30

4-8

Kirurgiske inngrep:

3 i 1 (femoral,
obturator og
lateralkutan)

5

0,5

20-30

100-150

15-30

4-8

 

 

 

Artroskopi og kirurgiske inngrep:

Intraartikulær blokade1

2,5

0,25

≤40

100

5-10

2-4 (etter utvasking)

 

 

Kirurgiske inngrep2:

Lumbal epidural3

5

0,5

15-30

75-150

15-30

2-3

 

 

 

Keisersnitt:

Lumbal epidural3

5,0

0,5

15-30

75-150

15-30

2-6

Postoperativ smertelindring2:

Lumbal epidural3

2,5

0,25

6-15

15-37,5

2-5

1-2

 

Postoperativ smerte4:

Lumbal epidural kontinuerlig
infusjon3

2,5

0,25

5-7,5 pr. time

12,5-18,75 pr. time

-

-

 

 

 

Kirurgisk inngrep2:

Torakal

5

0,5

5-10

25-50

10-15

3-4

epidural

2,5

0,25

5-15

12,5-37,5

10-15

1,5-2

Postoperativ smerte etter torakal og øvre-abdominal kirurgi4:

Torakal epidural kontinuerlig
infusjon

2,5

0,25

4-7,5 pr. time

10-18,75 pr. time

-

-

 

 

 

Kirurgiske inngrep og postoperativ smertelindring2:

Kaudal epidural voksne

5

0,5

20-30

100-150

15-30

4-6

 

 

Smertelindring2:

Kaudal epidural voksne

2,5

0,25

20-30

50-75

20-30

3-4

 

 

1Se Forsiktighetsregler. 2 Dosen omfatter testdosen. 3Preparatet bør ikke brukes som smertelindrende epiduralblokade ved fødsel (med unntak av når det benyttes som testdose), da fordelen ved å gi adrenalin ikke oppveier risikoen. 4Initial bolusdose med bupivakain 2,5 eller 5 mg/ml som kreves for å oppnå analgesi. Totaldose: ≤400 mg/24 timer.
Tilberedning/Håndtering: Adrenalinholdige oppløsninger bør ikke autoklaveres, da adrenalinet er ustabilt. Oppløselighet av bupivakain er begrenset ved pH >6,5. Faren for utfelling må tas i betraktning når det tilsettes alkaliske oppløsninger, f.eks. karbonater. Blanding med alkaliske oppløsninger kan forårsake rask degradering av adrenalin. Unngå langvarig kontakt med metalloverflater, da metallioner, særlig kobberioner, kan forårsake alvorlig lokal irritasjon (oppsvulming, ødem) på injeksjonsstedet, og akselerere nedbrytningen av adrenalin.
Administrering: Se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Bupivakainpreparater bør ikke brukes ved kjent overfølsomhet for lokalanestetika av amidtypen eller noen av hjelpestoffene i oppløsningen, f.eks. natriummetabisulfitt i adrenalinholdige oppløsninger. Bupivakainpreparater bør ikke brukes i forbindelse med i.v. regional anestesi (Biers blokade) da utilsiktet lekkasje av bupivakain i blodomløpet kan forårsake akutte systemiske toksiske reaksjoner. Adrenalin er kontraindisert ved tyreotoksikose og alvorlige hjertelidelser. Injeksjon av adrenalinholdig bupivakain i områder med endearterier (f.eks. penile blokader, Oberst blokade) kan forårsake iskemisk vevsnekrose.

Forsiktighetsregler

Bortsett fra ved de aller enkleste operasjonene skal all form for regional og lokal anestesi utføres i godt utstyrte lokaler med kvalifisert personale. Nødvendig utstyr og legemidler for overvåkning og resuscitasjon skal være umiddelbart tilgjengelig. Ved større blokader bør det settes inn en i.v. kanyle før lokalanestetika injiseres. Klinikere bør ha tilstrekkelig og behørig opplæring i den aktuelle teknikken og bør kjenne til diagnose og behandling av bivirkninger, systemisk toksisitet eller andre komplikasjoner. Sentrale nerveblokader kan føre til kardiovaskulær depresjon, særlig ved hypovolemi. Det bør utvises forsiktighet ved bruk av epiduralanestesi hos pasienter med kardiovaskulær dysfunksjon. I sjeldne tilfeller kan retrobulbært injisert væske trenge inn i subaraknoidalrommet og forårsake forbigående blindhet, kardiovaskulær kollaps, apné, kramper osv. Disse må diagnostiseres og behandles umiddelbart. Ved retro- og peribulbær injeksjon har man en liten risiko for vedvarende dysfunksjon av øyemuskelen. Dette skyldes hovedsakelig skade og/eller toksisk effekt på muskler og/eller nerver. Alvorlighetsgraden av slike vevsreaksjoner avhenger av graden av skade, konsentrasjonen av lokalanestetika og varigheten av vevspåvirkning. Pga. dette bør en bruke laveste effektive konsentrasjon og dose. Vasokonstriktorer eller andre tilsetninger bør bare brukes når det er indikert, da disse kan forverre vevsreaksjonen. Injeksjoner i hode- og nakkeområdet kan utilsiktet trenge inn i en arterie og utløse cerebrale symptomer også ved lave doser. For å redusere risikoen for farlige bivirkninger trenger enkelte pasienter spesialbehandling, og doseringen reduseres: Pasienter med delvis eller fullstendig hjerteblokk siden lokalanestetika kan hemme den myokardiale ledningsevnen. Pasienter med fremskreden leversykdom eller alvorlig nyredysfunksjon. Eldre pasienter og pasienter med dårlig allmenntilstand og barn. Regionalanestesi er ofte indikert hos disse pasientgruppene. I stedet for å utsette dem for generell anestesi bør en bestrebe seg på å optimalisere tilstanden før større blokader. Epiduralanestesi kan medføre hypotensjon og bradykardi. Risikoen kan reduseres f.eks. ved å injisere en vasopressor. Hypotensjon bør behandles raskt med sympatomimetikum i.v., gjentatt etter behov. Ved intraartikulær injeksjon av bupivakain bør forsiktighet utvises ved mistanke om nylig, svært intraartikulært traume eller dersom det ved kirurgi er dannet store hudløse områder inni ledd. Dette pga. mulig akselerert absorpsjon som resulterer i høyere plasmakonsentrasjoner. Kondrolyse er rapportert hos pasienter som har fått postoperativ intraartikulær kontinuerlig infusjon av lokalanestesi. De fleste tilfellene involverte skulderleddet. Årsakssammenhengen er ikke etablert. Intraartikulær kontinuerlig infusjon er ikke godkjent indikasjon for Marcain-Adrenalin. Det bør utvises forsiktighet ved bruk av lokalanestetika, spesielt adrenalinholdige oppløsninger, hos pasienter med alvorlig eller ubehandlet hypertensjon, alvorlig hjertesykdom, fremskreden diabetes, alvorlig anemi eller sirkulatorisk svikt av enhver art og andre patologiske tilstander som kan forverres av adrenalin. Disse oppløsningene bør brukes med forsiktighet og i begrenset mengde i områder av kroppen som forsynes av endearterier, som fingre, tær, nese, ører eller penis, eller ev. har kompromittert blodtilførsel. Lokalanestetika bør unngås når det er infeksjon i det området en ønsker å injisere. Preparatet inneholder natriummetabisulfitt som kan gi allergilignende reaksjoner, inkl. anafylaktiske reaksjoner, samt livstruende eller mindre alvorlige astmatiske episoder hos visse mottagelige personer. Sulfitt-sensitivitet sees oftere hos astmatiske enn ikke-astmatiske personer. Bruk av bupivakain til intraartikulær blokade eller større nerveblokade hos barn fra 1-12 år er ikke dokumentert. Ved epidural anestesi skal barn gis økende doser i samsvar med alder og vekt, da epidural anestesi spesielt på torakalt nivå kan føre til alvorlig hypotensjon og nedsatt respirasjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01B B51
Generelt bør en unngå eller utvise forsiktighet ved bruk av adrenalinholdige oppløsninger hos pasienter som får TCA pga. faren for alvorlig, forlenget hypertensjon. I tillegg kan samtidig bruk av adrenalinholdige oppløsninger og legemidler av ergotamintypen forårsake alvorlig, vedvarende hypertensjon, og ev. cerebrovaskulære og kardiale tilfeller. Fenotiaziner og butyrofenoner kan redusere eller reversere pressoreffekten av adrenalin. Pga. faren for alvorlige hjertearytmier bør det utvises forsiktighet ved bruk av adrenalinholdige oppløsninger hos pasienter som får generell anestesi i form av inhalasjonsmidler som halotan. Ikke-karselektive betablokkere, som propranolol øker pressoreffekten av adrenalin, noe som kan lede til alvorlig hypertensjon og bradykardi. Det bør utvises forsiktighet ved bruk av bupivakain hos pasienter som allerede får legemidler som er strukturelt beslektet med lokalanestetika, da de toksiske effektene er additive. Cimetidin reduserer clearance av bupivakain med redusert dosebehov som mulig konsekvens.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Liten risiko for skadelige effekter på svangerskapsforløp, foster eller nyfødte barn. Adrenalin kan muligens senke blodtilstrømningen i livmoren.
Amming: Bupivakain går i liten grad over i morsmelk. Det er ukjent hvor mye adrenalin som går over i morsmelk. Lite sannsynlig at barn som ammes blir påvirket ved terapeutiske doser.
Bupivakain|Adrenalin

Bivirkninger

Bivirkningene bør skilles fra de fysiologiske effektene av selve nerveblokaden, som reduksjon i blodtrykk og bradykardi, ved epidural anestesi. Allergiske reaksjoner (i verste fall anafylaktisk sjokk) mot lokalanestetika av amidtypen er sjeldne. Andre innholdsstoffer i oppløsningene, f.eks. natriummetabisulfitt, kan imidlertid utløse slike reaksjoner. Nerveskade, nevropati, okklusjon av arteria spinalis anterior, araknoiditt osv. er forbundet med regionalanestesi. Sjeldne (<1/1000): Parese, paraplegi. Bupivakain kan ha en akutt toksisk effekt ved høye systemiske nivåer som følge av uheldig intravaskulær injeksjon eller overdosering (se Overdosering/Forgiftning). Nevrologisk skade er en sjelden, men vel kjent konsekvens av regionalanestesi, og spesielt epidural- og spinalanestesi. Bivirkninger hos barn tilsvarer de hos voksne, men hos barn kan tidlige tegn på toksisitet av lokalanestesi være vanskelig å oppdage i tilfeller der blokade er gitt under generell anestesi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ved utilsiktede intravaskulære injeksjoner kan den toksiske effekten inntreffe innen 1-3 minutter, mens det ved overdosering kan, avhengig av injeksjonsstedet, ta inntil 20-30 minutter før høyeste plasmakonsentrasjon nås, slik at tegn på toksisitet inntreffer først senere. Toksiske reaksjoner har hovedsakelig sentralnervøs og kardiovaskulær opprinnelse.
Symptomer: CNS-toksisitet er en gradvis respons med symptomer og tegn av økende alvorlighetsgrad. De første symptomene er cirkumoral parestesi, nummenhet i tungen, ørhet, hyperakusis og tinnitus. Synsforstyrrelse og muskeltremor er mer alvorlige og inntreffer før allmenne kramper. Disse tegnene må ikke forveksles med nevrotisk atferd. Påfølgende bevisstløshet og generaliserte tonisk-kloniske (GTK-) kramper med varighet fra noen sekunder til flere minutter kan oppstå. Som følge av økt muskelaktivitet forekommer hypoksi og hyperkarbi like etter krampene, samt også forstyrrelse av normalrespirasjon og at pasienten kan miste pusten. I alvorlige tilfeller kan det oppstå apné. Acidose øker den toksiske effekten. Tilstanden bedres ved omdistribuering av bupivakain bort fra sentralnervesystemet, samt ved metabolisme. Bedringen kan inntreffe raskt dersom det ikke er gitt store doser av legemidlet. Kardiovaskulære effekter kan forekomme i alvorlige tilfeller og kan innebære hypotensjon, bradykardi, arytmier og kardiovaskulær kollaps ved høye systemiske konsentrasjoner. Som regel viser pasienten tegn på CNS-toksisitet før det inntreffer kardiovaskulære virkninger, såfremt pasienten ikke er under full anestesi eller sterkt sedert med f.eks. benzodiazepiner eller barbiturater. CNS-toksisitet oppstår ved lavere plasmakonsentrasjoner.
Behandling: Dersom kardiovaskulær depresjon oppstår (hypotensjon, bradykardi), bør hensiktsmessig behandling med intravenøs væske, inotrope legemidler og/eller lipidemulsjon overveies. Barn bør gis doser som er i samsvar med alder og vekt. Alvorlige komplikasjoner må behandles raskt. Ved respirasjonssvikt: Oksygen og kunstig åndedrett, senkning av hodeenden og plasmasubstitutt eller passende elektrolyttoppløsning i.v. Hjertemassasje gis umiddelbart ved mistenkt hjertestans. Konvulsjoner behandles med oksygen, kunstig åndedrett, samt små doser korttidsvirkende barbiturater eller suksameton i.v.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For bupivakain N01B B01 og adrenalin C01C A24

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Bupivakain fører til reversibel blokkering i overføring av nerveimpulser ved å hindre at natriumioner passerer gjennom nervemembranen. Adrenalin kan nedsette absorpsjonshastigheten.
Absorpsjon: Hastigheten av systemisk absorpsjon av bupivakain avhenger av dose, administreringsvei og vaskulariteten på injeksjonsstedet, se SPC. Tillegg av adrenalin til bupivakain kan redusere Cmax, mens Tmax er lite påvirket. Effekten varierer med type blokade, dose og konsentrasjon. Hos voksne reduserer adrenalin Cmax med opptil 50% ved brakial pleksusblokade og med 5-25% ved epiduralblokade.
Proteinbinding: 96%.
Fordeling: Vdss 73 liter.
Halveringstid: 2,7 timer. Plasmaclearance 0,58 liter/minutt. T1/2 hos nyfødte er forlenget med inntil 8 timer. Barn >3 måneder har omtrent samme t1/2 som voksne. Bupivakain har fullstendig bifasisk absorpsjon fra epiduralrommet med t1/2 på hhv. 7 minutter og 6 timer.
Utskillelse: I løpet av 24 timer utskilles ca. 6% i urinen i uendret form, og ca. 5% som den N-dealkylerte metabolitten, pipekolylxylidin (PPX).

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Skal ikke fryses. Oppbevar beholderen i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Bør brukes umiddelbart etter anbrudd. Beregnet til engangsbruk. Ev. restinnhold kasseres.

Sist endret: 19.03.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

31.01.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Marcain-Adrenalin, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2,5 mg/ml + 5 μg/ml5 × 20 ml (hettegl.)
171603
-
-
233,20CSPC_ICON

Marcain-Adrenalin, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/ml + 5 μg/ml5 × 20 ml (hettegl.)
171611
-
-
235,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

epiduralanestesi (epiduralbedøvelse): Ved epiduralanestesi injiseres det legemiddel inn i et område rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen som gir lokal bedøvelse/smertelindring.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

sympatomimetikum: Legemiddel som virker på kroppens organer på samme måte som det sympatiske nervesystemet. For eksempel utnyttes dette i nesespray til bruk ved forkjølelse hvor virkestoffet trekker sammen blodårene i nesen, noe som fører til nedsatt opphovning og rennende nese.

tca (trisyklisk antidepressiv): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.