Lavmolekylært heparin. Fysiologisk antikoagulans.

ATC-nr.: B01A B05

   Står ikke på WADAs dopingliste




Miljørisiko i Norge
 B01A B05
Enoksaparin
 
Miljørisiko: Bruk av karbohydrater gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 22.11.2016) er utarbeidet av Sanofi AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 10 000 IU/ml (100 mg/ml): 1 ml inneh.: Enoksaparinnatrium 10 000 IU (100 mg) anti-Xa, sterilt vann til 1 ml. Uten konserveringsmiddel.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 15 000 IU/ml (150 mg/ml): 1 ml inneh.: Enoksaparinnatrium 15 000 IU (150 mg) anti-Xa, sterilt vann til 1 ml. Uten konserveringsmiddel.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass (flerdose) 10 000 IU/ml (100 mg/ml): 1 ml inneh.: Enoksaparinnatrium 10 000 IU (100 mg) anti-Xa, benzylalkohol 15 mg, sterilt vann til 1 ml. Med konserveringsmiddel.


Indikasjoner

Voksne: Profylakse mot venøs tromboembolisme (VTE) hos kirurgiske pasienter med moderat eller høy risiko, særlig ved ortopedisk eller generell kirurgi, inkl. kreftkirurgi. Profylakse mot VTE hos medisinske pasienter med akutt sykdom (f.eks. akutt hjertesvikt, respirasjonssvikt, alvorlige infeksjoner eller revmatisk sykdom) og redusert mobilitet som har økt risiko for VTE. Behandling av dyp venetrombose (DVT) og pulmonal emboli (PE), unntatt tilfeller av PE der det er sannsynlig at trombolytisk behandling eller kirurgi er påkrevd. Forebyggelse av trombedannelse i ekstrakorporal sirkulasjon under hemodialyse. Akutt koronarsykdom: Behandling av ustabil angina og hjerteinfarkt uten ST-segment elevasjon (NSTEMI), i kombinasjon med oral acetylsalisylsyre (ASA). Behandling av akutt hjerteinfarkt med ST-segment elevasjon (STEMI), inkl. pasienter som skal behandles medikamentelt eller med påfølgende perkutan koronar intervensjon (PCI).

Dosering

For å bedre sporbarheten til lavmolekylære hepariner (LMWH), som er biologiske legemidler, anbefales det at preparatnavn og batchnummer registreres i pasientjournalen.
Profylakse mot VTE hos kirurgiske voksne pasienter med moderat til høy risiko: Ved moderat risiko for tromboembolisme er anbefalt dose 2000 IU (20 mg) 1 gang daglig gitt s.c. Preoperativ initiering (2 timer før operasjon) med 2000 IU (20 mg) ble vist å være effektivt og sikkert ved kirurgi med moderat risiko. Ved moderat risiko bør behandling fortsette i minst 7-10 dager uavhengig av pasientens tilstand (f.eks. mobilitet). Profylaksen bør fortsette til pasienten ikke lenger har særlig redusert mobilitet. Ved høy risiko for tromboembolisme er anbefalt dose 4000 IU (40 mg) 1 gang daglig gitt s.c. med anbefalt oppstart 12 timer før operasjon. Ved behov for oppstart av preoperativ profylakse tidligere enn 12 timer (f.eks. høyrisikopasienter som venter på en utsatt ortopedisk kirurgi), bør siste injeksjon ikke gis senere enn 12 timer før operasjon, og neste injeksjon 12 timer etter operasjon. Hos pasienter som gjennomgår en stor ortopedisk operasjon anbefales utvidet tromboseprofylakse i opptil 5 uker. Hos pasienter med høy risiko for VTE som gjennomgår kreftkirurgi i abdomen eller bekken anbefales utvidet tromboprofylakse i opptil 4 uker.
Profylakse mot VTE hos medisinske voksne pasienter: 4000 IU (40 mg) gitt s.c. 1 gang daglig. Behandlingsvarigheten er minst 6-14 dager uavhengig av pasientens tilstand.
Behandling av DVT og PE hos voksne: Kan administreres enten som 1 daglig s.c. injeksjon à 150 IU/kg (1,5 mg/kg) eller som 2 daglige s.c. injeksjoner à 100 IU/kg (1 mg/kg). Regimet bør velges av legen basert på individuell vurdering, inkl. vurdering av risiko for tromboembolisme og risiko for blødning. Doseringsregimet med 150 IU/kg (1,5 mg/kg) 1 gang daglig bør brukes til ukompliserte pasienter med lav risiko for ny VTE. Doseringsregimet med 100 IU/kg (1 mg/kg) 2 ganger daglig bør brukes hos alle andre pasienter, f.eks. pasienter med fedme, med symptomatisk PE, kreft, gjentakende VTE eller proksimal (vena iliaca) trombose. Gjennomsnittlig behandlingsvarighet er 10 dager. Behandling med et oralt antikoagulantia startes når det er hensiktsmessig.
Forebyggelse av trombedannelse under hemodialyse hos voksne: Anbefalt dose er 100 IU/kg (1 mg/kg). Ved høy risiko for blødning, kan dosen reduseres til 50 IU/kg (0,5 mg/kg) ved dobbel vaskulær adgang, eller 75 IU/kg (0,75 mg/kg) ved enkel vaskulær adgang. Ved hemodialyse gis enoksaparin i den arterielle delen av dialyseenheten ved begynnelsen av dialysen. Effekten av denne dosen er normalt tilstrekkelig til 4 timers dialyse. Hvis fibrinringer sees, f.eks. hvis varigheten av dialysen er lenger enn normalt, kan man imidlertid gi ytterligere en dose på 50-100 IU/kg (0,5-1 mg/kg). Ingen data tilgjengelig for pasienter som bruker enoksaparin som profylakse eller behandling og ved hemodialyse.
Akutt koronarsyndrom hos voksne; behandling av ustabil angina og NSTEMI og behandling av akutt STEMI: Behandling av ustabil angina og NSTEMI: Anbefalt dose er 100 IU/kg (1 mg/kg) hver 12. time gitt s.c. i kombinasjon med blodplatehemmende behandling i minst 2 dager og inntil klinisk stabilisering; vanligvis 2-8 dager. ASA er anbefalt hos alle pasienter uten kontraindikasjon, med oral oppstartsdose på 150-300 mg (hos ASA-naive pasienter), og en vedlikeholdsdose på 75-325 mg/dag over lang tid, uavhengig av behandlingsstrategi. Behandling av akutt STEMI: Anbefalt dosering er 3000 IU (30 mg) gitt som 1 enkelt i.v. bolusdose + 1 s.c. dose på 100 IU/kg (1 mg/kg), etterfulgt av 100 IU/kg (1 mg/kg) administrert s.c. hver 12. time (maks. 10 000 IU (100 mg) for de 2 første s.c. dosene). Hensiktsmessig blodplatehemmende behandling som f. eks. oral ASA (75-325 mg 1 gang daglig) bør gis samtidig dersom det ikke er kontraindisert. Anbefalt behandlingsvarighet er enten 8 dager eller inntil utskriving fra sykehus, avhengig av hva som inntreffer først. Ved samtidig administrering med trombolytika (fibrinspesifikk eller ikke-fibrinspesifikk) bør enoksaparin gis mellom 15 minutter før og 30 minutter etter at fibrinolytisk terapi er startet. STEMI-pasienter med påfølgende PCI: Hvis den siste s.c. enoksaparindosen ble gitt <8 timer før ballongen blåses opp, behøves ingen ekstra dose. Hvis den siste s.c. enoksaparindosen ble gitt >8 timer før ballongen blåses opp, bør en i.v. bolusdose på 30 IU/kg (0,3 mg/kg) enoksaparin gis. For dosering hos eldre ≥75 år, se Spesielle pasientgrupper under.
Bytte mellom enoksaparin og orale antikoagulantia: Bytte mellom enoksaparin og vitamin K-antagonist (VKA): Bytte fra enoksaparin til VKA: Da det tar en stund før VKA gir maks. effekt bør behandling med enoksaparin fortsette med konstant dose inntil INR er opprettholdt innenfor ønsket område i 2 påfølgende tester. Bytte fra VKA til enoksaparin: Behandling med VKA bør seponeres og 1. dose enoksaparin gis når INR er under det terapeutiske området. Bytte mellom enoksaparin og direktevirkende orale antikoagulantia (DOAK): Bytte fra enoksaparin til DOAK: Behandling med enoksaparin skal seponeres, og DOAK startes 0-2 timer før tidspunktet for når neste planlagte administrering av enoksaparin skulle blitt gitt. Bytte fra DOAK til enoksaparin: 1. dose enoksaparin skal gis når neste dose DOAK egentlig skulle vært gitt.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Begrensede data, forsiktighet skal utvises pga. økt blødningsrisiko. Dosejustering basert på måling av anti-Xa-nivåer er upålitelig ved levercirrhose og anbefales ikke. Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke anbefalt ved moderat (ClCR 30-50 ml/minutt) og lett (ClCR 50-80 ml/minutt) nedsatt nyrefunksjon. Bruk er ikke anbefalt ved ClCR <15 ml/minutt, bortsett fra som tromboseprofylakse i ekstrakorporal sirkulasjon ved hemodialyse. Ved ClCR 15-30 ml/minutt reduseres dosen etter følgende tabell (de anbefalte dosejusteringene gjelder ikke indikasjonen hemodialyse):

Indikasjon

Doseringsregime

Profylakse mot VTE

2000 IU (20 mg) s.c. 1 gang daglig

Behandling av DVT og PE

100 IU/kg (1 mg/kg) s.c. 1 gang daglig

Behandling av ustabil angina og NSTEMI

100 IU/kg (1 mg/kg) s.c. 1 gang daglig

Behandling av akutt STEMI
(pasienter <75 år)

1 × 3000 IU (30 mg) i.v. bolusdose + 100 IU/kg
(1 mg/kg) s.c. og deretter 100 IU/kg (1 mg/kg) s.c. hver 24. time.

Behandling av akutt STEMI
(pasienter >75 år)

Ingen initial i.v. bolus, 100 IU/kg (1 mg/kg) s.c. og deretter 100 IU/kg (1 mg/kg) s.c. hver 24. time.

Det foreligger ikke anbefaling om dosejustering ved lett eller moderat nedsatt nyrefunksjon, men nøye klinisk overvåkning tilrådes. Barn og ungdom: Sikkerhet og effekt ikke fastslått. Hetteglasset inneholder benzylalkohol og skal ikke brukes hos nyfødte eller for tidlig fødte barn. Eldre: Ikke nødvendig med dosejustering hos eldre ved andre indikasjoner enn STEMI, med mindre nyrefunksjonen er nedsatt. Ved akutt STEMI hos eldre ≥75 år skal ikke en initial i.v. bolusdose gis. Dosering innledes med 75 IU/kg (0,75 mg/kg) s.c. hver 12. time (maks. 7500 IU (75 mg) kun for hver av de 2 første s.c. dosene, etterfulgt av 75 IU/kg (0,75 mg/kg) s.c. for påfølgende doser). Økt blødningsrisiko er sett ved terapeutiske doser hos eldre ≥80 år. Nøye klinisk overvåkning er anbefalt, særlig for de som er ≥80 år. Dosereduksjon kan vurderes hos eldre >75 år som behandles for STEMI. Vekt: Kvinner med lav vekt (<45 kg) og menn med lav vekt (<57 kg) vil ved profylaktiske doser (ikke vektjusterte) ha økt risiko for blødning ved enoksaparinbehandling. Nøye klinisk overvåkning anbefales.
Tilberedning/Håndtering: Kun klar, fargeløs til gulaktig oppløsning skal anvendes. Ferdigfylt sprøyte: Klar til bruk, til s.c. injeksjon. Hver sprøyte er kun til engangsbruk. Luftboblen i sprøyten skal ikke fjernes før injeksjon/bruk, da dette kan føre til tap av legemiddel. Når legemiddelmengden som skal injiseres må justeres basert på pasientens kroppsvekt, skal overskytende volum fjernes fra den graderte sprøyten før injeksjon. Vær oppmerksom på at det i enkelte tilfeller ikke er mulig å oppnå en eksakt dose pga. graderingen på sprøytene, og i slike tilfeller skal dosen rundes opp til nærmeste gradering. Skal ikke blandes med andre legemidler. Hetteglass (flerdose): Til i.v. (bolus) injeksjon og kun ved indikasjonen akutt STEMI, straks etterfulgt av en s.c. injeksjon. Både hetteglass og ferdigfylt sprøyte kan gis som i.v. injeksjon. Administreres da via en i.v. tilgang, se Administrering. Kan administreres sammen med fysiologisk saltvann (0,9%) eller med 5% glukoseoppløsning. Skal ikke blandes eller administreres sammen med andre legemidler. For å unngå mulig blanding med andre legemidler skal den i.v. tilgangen som er valgt skylles med en tilstrekkelig mengde fysiologisk saltvann (0,9%) eller 5% glukoseoppløsning før og etter i.v. bolus administrering. Bruk av en tuberkulinsprøyte eller tilsvarende anbefales for å sikre opptrekking av nøyaktig legemiddelvolum.
Administrering: Gis som dyp s.c. injeksjon ved forebyggelse av VTE etter kirurgi, ved behandling av DVT og PE og ved behandling av ustabil angina og NSTEMI. Ved akutt STEMI innledes behandling med 1 i.v. bolusdose straks etterfulgt av s.c. injeksjon. Ved forebyggelse av trombedannelse i ekstrakorporal sirkulasjon under hemodialyse gis enoksaparin i den arterielle delen av dialyseenheten. Enoksaparin skal ikke gis i.m. Ferdigfylt sprøyte: Administreres ved dyp s.c. injeksjon og bør fortrinnsvis gjøres når pasienten ligger. Hele lengden av nålen skal stikkes vertikalt inn i hudfolden som holdes forsiktig mellom tommel og pekefinger. Hudfolden skal ikke slippes før injeksjonen er helt ferdig. Ikke gni på injeksjonsstedet etter administrering. Injeksjonsstedet bør byttes på mellom høyre og venstre side av anterolaterale eller posterolaterale av mageregionen/abdomen. Se for øvrig pakningsvedlegget for nærmere bruksanvisning. Hetteglass: I.v. (bolus) injeksjon (kun ved indikasjonen akutt STEMI): Initieres med en i.v. bolus injeksjon, straks etterfulgt av en s.c. injeksjon. Både hetteglass og ferdigfylt sprøyte kan gis som i.v. injeksjon. Ved bruk av gradert ferdigfylt sprøyte til den innledende bolusdosen på 3000 IU (30 mg) fjernes overskytende volum slik at sprøyten kun inneholder 3000 IU (30 mg). Deretter kan dosen injiseres rett i i.v.-slangen. For pasienter som behandles med PCI, administreres en ytterligere bolusdose på 30 IU/kg (0,3 mg/kg) dersom siste s.c. administrering ble gitt >8 timer før oppblåsing av ballongen. For å sikre nøyaktigheten til det lille volumet som skal injiseres anbefales det å fortynne legemidlet til 300 IU/ml (3 mg/ml), se SPC for bruksanvisning. Hemodialyse; injeksjon i arteriell del: Ved hemodialyse gis enoksaparin via den arterielle delen av dialyseenheten for å forhindre trombedannelse i enheten. Administrering under spinal-/epiduralanestesi eller spinalpunksjon: Se SPC for prosedyre ved profylaktiske doser og ved doser brukt til behandling. Risiko for spinale/epidurale hematomer, se Forsiktighetsregler.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for enoksaparin, heparin og heparinderivater, inkl. andre lavmolekylære hepariner. Immunmediert heparinindusert trombocytopeni (HIT) i løpet av de siste 100 dagene eller ved tilstedeværelse av sirkulerende antistoffer. Aktiv klinisk signifikant blødning og sykdommer med høy blødningsrisiko, inkl. nylig hjerneblødning, gastrointestinale sår, tilstedeværelse av maligne neoplasmer med høy blødningsrisiko, nylig kirurgi i hjerne, ryggmarg eller øyet, kjente eller mistenkte øsofageale varicer, arteriovenøse misdannelser, vaskulære aneurismer eller alvorlige intraspinale eller intracerebrale vaskulære misdannelser. Spinal-/epiduralanestesi eller lokoregional anestesi når enoksaparin er brukt terapeutisk i løpet av de foregående 24 timene. Hetteglass: Hypersensitivitet for benzylalkohol. Hetteglassene skal ikke brukes til nyfødte eller for tidlig fødte barn.

Forsiktighetsregler

Generelt: Enoksaparin og andre lavmolekylære hepariner (LMWH) kan ikke brukes om hverandre (enhet for enhet) pga. forskjellig fremstillingsprosess, molekylvekt, enheter, dosering, klinisk effekt og sikkerhet som medfører ulikheter i farmakokinetikk og biologisk aktivitet, f.eks. antitrombinaktivitet og blodplateinteraksjon. Man må derfor være oppmerksom på og følge retningslinjene for bruk av hvert enkelt preparat nøye. Historie med heparinindusert trombocytopeni (HIT) (>100 dager siden): Antistoffer kan være tilstede i sirkulasjonen i flere år. Enoksaparin brukes med ekstrem forsiktighet hos pasienter med HIT med eller uten trombose i anamnesen. Bruk i slike tilfeller må kun tas etter en nøye nytte-/risikoanalyse og etter at alternative behandlinger med ikke-hepariner er vurdert. Monitorering av blodplater: Risiko for antistoffmediert HIT kan vedvare i flere år, og er også tilstede med LMWH. Slik trombocytopeni oppstår vanligvis mellom 5. og 21. dag etter behandlingsstart. Det er derfor anbefalt å måle antall trombocytter før og jevnlig under behandlingen. Ved fall i platetallet på 30-50% av initial verdi, må behandlingen umiddelbart avbrytes og pasienten settes på annen ikke-heparin antikoagulasjonsbehandling. Blødning: Ved blødning må årsaken undersøkes og behandling iverksettes. Forsiktighet utvises ved tilstander som øker blødningsfaren, som f.eks. ved svekket hemostase, tidligere magesår, nylig iskemisk slag, alvorlig arteriell hypertensjon, nylig diabetes retinopati, nevrokirurgi eller øyeoperasjoner, eller samtidig behandling med andre legemidler som påvirker hemostasen. Laboratorietester: Doser brukt ved profylakse mot venetrombose påvirker ikke enoksaparin blødningstid og standard blodkoagulasjonstester signifikant. Blodplateaggregeringen eller bindingen av fibrinogen til blodplatene påvirkes heller ikke. Ved høyere doser kan aPTT og ACT øke. Denne økningen er ikke lineært korrelert med økning av enoksaparins antitrombotiske aktivitet og derfor uegnet til å måle enoksaparinaktivitet. Spinal-/epiduralanestesi eller spinalpunksjon: Skal ikke utføres i løpet av de første 24 timene etter administrering av terapeutiske doser enoksaparin. Tilfeller av spinale/epidurale hematomer som resulterte i langvarig eller permanent paralyse ved samtidig bruk av enoksaparin og spinal-/epiduralanestesi, er rapportert. Risikoen antas å være høyere ved bruk av daglige doser >4000 IU (40 mg), ved postoperativt inneliggende epiduralkateter eller ved samtidig bruk av legemidler som påvirker hemostasen (f.eks. NSAID), ved traumatisk eller gjentatt spinal-/epiduralpunksjon, eller hos pasienter med spinalkirurgi i anamnesen eller spinalmisdannelser. For å redusere potensiell blødningsrisiko må plassering og fjerning av kateter utføres når antikoagulant effekt av enoksaparin er lav, dvs. minst 12 timer etter administrering av lavere doser og minst 24 timer etter høyere doser. Ved ClCR 15-30 ml/minutt bør det vurderes å doble utsettelsestiden. Etter fjerning av kateter bør minst 4 timers utsettelse av neste enoksaparindose vurderes. Beslutter man å gi antikoagulasjon sammen med epidural- eller spinalanestesi/-analgesi eller spinalpunksjon, må det foretas hyppige kontroller for å oppdage ev. symptomer på nevrologisk svikt, som ryggsmerter, nummenhet eller svakhet i ben, dysfunksjon i tarm og/eller blære. Pasienten må instrueres om å informere legen straks hvis noen av symptomene nevnt over skulle forekomme. Mistenkes spinalt hematom, kreves rask diagnose og behandling inkl. spinal dekompresjon som må igangsettes omgående. Hudnekrose/kutan vaskulitt: Hudnekrose og kutan vaskulitt er rapportert med LMWH og skal føre til øyeblikkelig seponering av behandlingen. Perkutan koronar revaskularisering: For å redusere risiko for blødning etter vaskulære inngrep ved behandling av ustabil angina, NSTEMI og akutt STEMI, må de anbefalte tidsintervallene mellom hver enoksaparindose følges nøye. Det er viktig å oppnå hemostase ved innstikkstedet etter PCI. I de tilfeller en lukkemekanisme brukes kan innføringshylsen fjernes med en gang. Hvis manuell kompresjonsmetode brukes skal innføringshylsen fjernes 6 timer etter siste i.v./s.c. enoksaparindose. Hvis enoksaparinbehandlingen fortsetter skal neste dose ikke gis før 6-8 timer etter at innføringshylsen er fjernet. Prosedyrestedet skal observeres for å kunne oppdage tegn til blødninger eller hematomdannelse. Akutt infeksiøs endokarditt: Bruk av heparin ved akutt infeksiøs endokarditt er ikke anbefalt pga. risiko for cerebral blødning. En grundig nytte/risikovurdering må tas hvis bruk anses som absolutt nødvendig. Kunstige hjerteklaffer: Begrenset data. Brukes med forsiktighet som profylakse hos pasienter med kunstige hjerteklaffer. Gravide med kunstig hjerteklaff, se Graviditet, amming og fertilitet. Eldre, nedsatt leverfunksjon eller lav vekt: Se Dosering. Nedsatt nyrefunksjon: Ved nedsatt nyrefunksjon er eksponeringen for enoksaparin økt, noe som øker risikoen for blødning. Nøye klinisk overvåkning anbefales, og biologisk monitorering ved måling av anti-Xa-aktivitet kan vurderes. Se Dosering. Pasienter med fedme: Sikkerhet og effekt av profylaktiske doser ved fedme (BMI >30 kg/m2) er ikke klarlagt. Det finnes ingen konsensus for dosejustering. Disse pasientene bør overvåkes nøye mht. tegn og symptomer på tromboembolisme. Hyperkalemi: Hepariner kan undertrykke utskillelsen av aldosteron fra binyrene og føre til hyperkalemi. Plasmakalium bør kontrolleres regelmessig, særlig ved diabetes mellitus, kronisk nyresvikt, allerede eksisterende metabolsk acidose og pasienter som tar legemidler kjent for å øke kalium. Hjelpestoff: Hetteglassene inneholder benzylalkohol (konserveringsmiddel), og skal ikke benyttes hos nyfødte eller for tidlig fødte barn pga. fare for «gasping syndrome». Benzylalkohol kan også gi forgiftninger og anafylaktoide reaksjoner hos spedbarn og barn ≤3 år.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B01A B05
Ikke-anbefalte kombinasjoner: Det anbefales at behandling med midler som påvirker hemostasen seponeres før enoksaparinbehandling startes, om ikke bruken er strengt nødvendig. Slike midler er: Systemiske salisylater, ASA, NSAID, andre trombolytika (f.eks. alteplase, reteplase, streptokinase, tenekteplase, urokinase) og antikoagulantia. Dersom samtidig bruk er nødvendig skal enoksaparin brukes med nøye klinisk overvåkning og laboratorietester når relevant. Kombinasjoner som brukes med forsiktighet: Blodplateaggregasjonshemmere inkl. ASA i doser som brukes ved kardioproteksjon, klopidogrel, tiklopidin og glykoprotein IIb/IIIa-antagonister brukt ved akutt koronarsykdom (pga. blødningsrisiko), dekstran 40 og systemiske glukokortikoider. Legemidler som øker kaliumnivået i serum kan gis samtidig under nøye klinisk overvåkning og relevante laboratorietester.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen holdepunkter for at enoksaparin passerer placentabarrieren i 2. og 3. trimester. Data fra 1. trimester mangler. Dyrestudier indikerer ikke reproduksjonstoksiske effekter. Preparatet bør kun brukes under graviditet dersom strengt nødvendig. Ingen økt risiko for blødning, tromobocytopeni eller osteoporose ved bruk, men gravide bør følges nøye opp mht. tegn på blødning eller overdreven antikoagulasjon og skal bli informert om risikoen for blødning. Ferdigfylt sprøyte anbefales ved bruk da hetteglasset inneholder benzylalkohol som krysser placenta. Dersom epiduralanestesi er planlagt anbefales det å avslutte behandlingen med enoksaparin på forhånd. Gravide med kunstig hjerteklaff kan ha en forhøyet risiko for tromboembolisme og bruk anbefales ikke.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent, men oral absorpsjon er lite sannsynlig. Kan brukes under amming.
Fertilitet: Ingen humane data foreligger. Dyrestudier viste ingen påvirkning på fertilitet.
Enoksaparin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Lever/galle: Forhøyede leverenzymer (i hovedsak transaminaser; >3 × ULN). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Blødninger (hematom, ekkymose utenom injeksjonsstedet, sårhematom, hematuri, epistakse og gastrointestinal blødning), hemoragisk anemi, trombocytopeni, trombocytose (blodplater >400 g/liter). Hud: Urticaria, pruritus, erytem. Immunsystemet: Allergiske reaksjoner. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet: Hematom, smerter, eller annen reaksjon som lokalt ødem, blødning, hypersensitivitet, inflammasjon, kuler, smerter, reaksjoner. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Bulløs dermatitt. Lever/galle: Hepatocellulær leverskade. Øvrige: Lokal irritasjon, hudnekrose ved injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Eosinofili, hemoragisk anemi, immunoallergisk trombocytopeni med trombose; i enkelte tilfeller ytterligere komplisert av organinfarkt eller iskemi i ekstremitetene. Hjerte/kar: Tilfeller av spinale/epidurale hematom (disse reaksjonene har resultert i forskjellig grad av nevrologisk skade, inkl. langvarig eller permanent lammelse). Hud: Alopesi, kutan vaskulitt, hudnekrose som vanligvis oppstår ved injeksjonsstedet (forut for slike reaksjoner opptrer ofte purpura eller infiltrerende og smertefulle erytematøse utslett), kuler på injeksjonsstedet (inflammatoriske infiltrater som ikke var cyster med innkapslet enoksaparin; disse forsvinner etter få dager og avbrudd er unødvendig). Immunsystemet: Anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner inkl. sjokk. Lever/galle: Kolestatisk leverskade. Muskel-skjelettsystemet: Osteoporose etter langtidsbruk (>3 måneder). Undersøkelser: Hyperkalemi. Se SPC for detaljer vedrørende ulik bivirkningsfrekvens innenfor ulike indikasjoner i kliniske studier.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Store doser enoksaparin i.v., s.c. eller ekstrakorporal kan gi blødninger. Effekten kan nøytraliseres med protaminsulfat som langsom i.v. injeksjon. 1 mg protaminsulfat nøytraliserer antikoagulasjonseffekten av 100 IU (1 mg) enoksaparin hvis enoksaparin er gitt <8 timer tidligere. Hvis enoksaparin er gitt >8 timer tidligere, eller ved behov for gjentatt dosering av protaminsulfat, gis 0,5 mg protaminsulfat pr. 100 IU (1 mg) enoksaparin. Dersom enoksaparin er gitt >12 timer tidligere, er injeksjon av protaminsulfat kanskje ikke nødvendig. Selv ved høye doser protamin, kan anti-Xa-aktiviteten aldri fullstendig nøytraliseres (maks. 60%). Ved stort peroralt inntak av enoksaparin (aldri rapportert) forventes ingen komplikasjoner, pga. meget liten gastrointestinal absorpsjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For heparin B01A B01

Egenskaper

Klassifisering: Lavmolekylært heparin, fremstilt ved depolymerisering av ufraksjonert svineheparin. Gjennomsnittlig molekylvekt 4500 dalton.
Virkningsmekanisme: Høy anti-Xa aktivitet (ca. 100 IU/mg) og lav anti-IIa eller antitrombin aktivitet (ca. 28 IU/mg) in vitro (ratio 3,6). Antikoagulerende effekt medieres via antitrombin III (ATIII) som gir antitrombotisk virkning hos mennesker. I tillegg til anti-Xa/IIa-aktivitet er også andre antitrombotiske og antiinflammatoriske egenskaper ved enoksaparin blitt identifisert. Disse inkluderer ATIII-avhengig hemming av andre koagulasjonsfaktorer som faktor VIIa, induksjon av endogen Tissue Factor Pathway Inhibition (TFPI)-utskillelse, samt ved redusert utskillelse av von Willebrand faktor (vWF) fra vaskulært endotel inn i blodsirkulasjonen. Disse faktorene er kjent for å bidra til total antitrombotisk virkning av enoksaparin. Ved profylaktisk behandling påvirker ikke enoksaparin aPTT signifikant. Ved kurativ bruk kan aPTT forlenges 1,5-2,2 ganger ift. kontrolltid ved maks. aktivitet. Biologisk tilgjengelighet: Etter s.c. injeksjon tilnærmet 100% basert på anti-Xa-aktivitet.
Fordeling: Vd er ca. 4,3 liter målt ved anti-Xa-aktivitet.
Halveringstid: Ca. 5-7 timer.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Maks. aktivitet sees etter ca. 3-5 timer etter en enkelt s.c. injeksjon og tilsvarer 0,2, 0,4, 1,0 og 1,3 anti-Xa IU/ml etter respektive doser på 2000 IU (20 mg), 4000 IU (40 mg), 100 IU/kg (1 mg/kg) og 150 IU/kg (1,5 mg/kg). I.v. bolus på 3000 IU (30 mg) umiddelbart fulgt av s.c. dose 100 IU/kg (1 mg/kg) hver 12. time gir initiale anti-Xa toppnivåer på 1,16 IU/ml (n=16) og gjennomsnittlig eksponering tilsv. 88% av nivået ved steady state. Steady state oppnås etter 2 dager med behandling. Kinetikken til enoksaparin er lineær i det anbefalte doseområdet.
Metabolisme: Inaktiveres hovedsakelig i leveren.
Utskillelse: Små mengder utskilles uendret via nyrene. Ved ClCR <30 ml/minutt er AUC signifikant økt.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares <25°C. Ferdigfylte sprøyter: Skal ikke fryses. Hetteglass: Skal ikke oppbevares i >28 dager etter anbrudd.

Sist endret: 07.06.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

14.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Klexane, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 000 IU/ml (100 mg/ml)10 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte, 2000 IU (20 mg))
113415
Blå resept
-
246,60CSPC_ICON
50 × 0,2 ml (ferdigfylt sprøyte, 2000 IU (20 mg))
008409
Blå resept
-
1088,00CSPC_ICON
10 × 0,4 ml (ferdigfylt sprøyte, 4000 IU (40 mg))
113704
Blå resept
-
413,10CSPC_ICON
50 × 0,4 ml (ferdigfylt sprøyte, 4000 IU (40 mg))
008615
Blå resept
-
1920,40CSPC_ICON
10 × 0,6 ml (ferdigfylt sprøyte, 6000 IU (60 mg))
374587
Blå resept
-
539,20CSPC_ICON
10 × 0,8 ml (ferdigfylt sprøyte, 8000 IU (80 mg))
374595
Blå resept
-
595,10CSPC_ICON
10 × 1 ml (ferdigfylt sprøyte, 10 000 IU (100 mg))
374603
Blå resept
-
665,20CSPC_ICON

Klexane, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
15 000 IU/ml (150 mg/ml)10 × 0,8 ml (ferdigfylt sprøyte, 12 000 IU (120 mg))
482570
Blå resept
-
1001,90CSPC_ICON
10 × 1 ml (ferdigfylt sprøyte, 15 000 IU (150 mg))
482596
Blå resept
-
1146,60CSPC_ICON

Klexane, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i hetteglass (flerdose):

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 000 IU/ml (100 mg/ml)3 ml (hettegl., 30 000 IU (300 mg))
412361
Blå resept
-
286,30CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

analgesi: Smerteløshet, opphevet smertefornemmelse gjennom bedøvelse, f.eks. i forbindelse med en operasjon.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

aptt (aktivert partiell tromboplastintid): Screeningtest som måler aktiviteten til koagulasjonssystemet, og som benyttes i utredning av blødningstilstander.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bmi (body mass index, kmi): (BMI: Body Mass Index, KMI: Kroppsmasseindeks) Måling som brukes for å vurdere en persons vekt i forhold til lengden. Beregnes ved å dele vekten i kilo med kvadratet av høyden i meter. En verdi mellom 18,5 og 25 regnes som normalt. Verdier mellom 25 og 30 klassifiseres som overvekt, og verdier over 30 klassifiseres som fedme.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

ekkymose: Liten hudblødning, gir blåmerke.

emboli: Blodpropp.

endokarditt: Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

epiduralanestesi (epiduralbedøvelse): Ved epiduralanestesi injiseres det legemiddel inn i et område rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen som gir lokal bedøvelse/smertelindring.

epistakse: Neseblødning.

erytem: Diffus rødhet i huden.

fedme (overvekt): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematom (blåmerker, bloduttredelser): Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

hematuri: Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytose: Forhøyet antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uln: Øvre normalgrense.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

venetrombose: Blodpropp i en vene.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.