Irinotecan Fresenius Kabi

Fresenius Kabi

Cytostatikum.

ATC-nr.: L01X X19

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01X X19
Irinotekan
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av irinotekan kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av irinotekan kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at irinotekan er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 08.12.2017) er utarbeidet av Teva.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Irinotekan (som hydrokloridtrihydrat) 20 mg, sorbitol, melkesyre, natriumhydroksid (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. pH: 3-3,8. Osmolaritet: 250-400 mOsm/kg.


Indikasjoner

Behandling av pasienter med fremskreden kolorektalkreft: I kombinasjon med 5-fluorouracil (5-FU) og folinsyre hos pasienter uten forutgående kjemoterapi for fremskreden sykdom. Som monoterapi hos pasienter der en etablert behandlingskur med 5-FU har mislykkes. Irinotekan i kombinasjon med cetuksimab er indisert for behandling av pasienter med metastaserende kolorektalkreft som uttrykker epidermal vekstfaktorreseptor (EGFR), RAS villtype metastaserende kolorektalkreft, som ikke har fått behandling mot metastaserende sykdom eller hvor cytotoksisk behandling med irinotekan har mislykkes. Irinotekan i kombinasjon med 5-FU, folinsyre og bevacizumab er indisert til førstelinjebehandling av pasienter med metastaserende karsinom i kolon eller rektum. Irinotekan i kombinasjon med kapecitabin, med eller uten bevacizumab, er indisert som førstelinjebehandling av pasienter med metastatisk kolorektalt karsinom.

Dosering

Monoterapi hos voksne (til tidligere behandlede pasienter): Anbefalt dose irinotekan er 350 mg/m2 gitt som i.v. infusjon over 30-90 minutter hver 3. uke.
Kombinasjonsterapi hos voksne (til tidligere ubehandlede pasienter): Kombinasjon med 5-fluorouracil (5-FU) og folinsyre: Anbefalt dose irinotekan er 180 mg/m2 gitt 1 gang hver 2. uke som i.v. infusjon over 30-90 minutter, etterfulgt av infusjon med folinsyre og 5-FU. For informasjon om dosering og administrering ved samtidig bruk av cetuksimab, se Felleskatalogtekst for cetuksimab. Normalt gis samme irinotekandose som ble gitt i de senere sykluser av det forutgående regimet med irinotekan. Irinotekan skal tidligst gis 1 time etter avsluttet cetuksimabinfusjon. For informasjon om dosering og administrering ved samtidig bruk av bevacizumab, se Felleskatalogtekst for bevacizumab. For informasjon om dosering og administrering ved samtidig bruk av kapecitabin, se Felleskatalogtekst for kapecitabin.
Dosejusteringer: Irinotekan skal gis først ved tilfredsstillende restitusjon av alle bivirkninger til Grad 0 eller 1 iht. NCI-CTC samt når behandlingsrelatert diaré er fullstendig kurert. Ved start av påfølgende infusjonsbehandling skal irinotekandosen, og 5-FU hvis relevant, reduseres iht. alvorligste grad av bivirkninger observert i løpet av foregående kur. Behandling bør utsettes med 1-2 uker for å muliggjøre restitusjon av behandlingsrelaterte bivirkninger. Ved følgende bivirkninger bør irinotekandosen, og 5-FU hvis relevant, reduseres med 15-20%: -Hematologisk toksisitet (nøytropeni Grad 4, febril nøytropeni (nøytropeni Grad 3-4 og feber Grad 2-4), trombocytopeni og leukopeni (Grad 4)), -ikke-hematologisk toksisitet (Grad 3-4). Anbefalinger for dosejustering av cetuksimab i kombinasjonsbehandling med irinotekan: Følg anbefalingene i Felleskatalogteksten for cetuksimab. Dosejustering av kapecitabin i kombinasjon med irinotekan hos eldre ≥65 år: Det anbefales en reduksjon av startdosen av kapecitabin til 800 mg/m2 2 ganger daglig iht. Felleskatalogteksten for kapecitabin. Se også anbefalte dosejusteringer ved kombinasjonsbehandling i Felleskatalogteksten for kapecitabin.
Behandlingsvarighet: Behandlingen skal fortsette til objektiv sykdomsprogresjon eller uakseptabel toksisitet sees.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Leverfunksjonstester bør utføres før behandlingsstart og før hver behandlingssyklus. Monoterapi: Ved WHO funksjonstilstand ≤2, bør nivået av serumbilirubin (inntil 3 × ULN (øvre normalgrense)) bestemme startdosen av irinotekan. Hos slike pasienter, med hyperbilirubinemi og protrombintid >50%, er irinotekanclearance nedsatt og risikoen for hematotoksisitet følgelig økt. Ukentlig kontroll av full hematologisk status bør derfor foretas hos disse pasientene. Ved bilirubinverdier inntil 1,5 × ULN, er anbefalt irinotekandose 350 mg/m2. Ved bilirubinverdier mellom 1,5-3 × ULN, er anbefalt dose irinotekan 200 mg/m2. Pasienten bør ikke behandles med irinotekan ved bilirubinverdier >3 × ULN. Kombinasjonsterapi: Ingen data tilgjengelig. Nedsatt nyrefunksjon: Bruk anbefales ikke da studier ikke er utført. Barn: Sikkerhet og effekt av irinotekan hos barn er ikke fastslått. Ingen tilgjengelige data. Eldre: Farmakokinetiske studier ikke utført. Dosen bør imidlertid fastsettes med forsiktighet pga. økt hyppighet av nedsatte biologiske funksjoner. Eldre bør overvåkes spesielt nøye.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegg for bruksanvisning. Skal fortynnes ved aseptisk teknikk og i samsvar med standard forskrifter for cytostatika. Korrekt volum trekkes opp fra hetteglasset med kalibrert sprøyte og injiseres i 250 ml infusjonspose eller -flaske. Ferdig infusjonsvæske skal blandes grundig ved manuell rotasjon. Anbefalte fortynningsvæsker er enten natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) eller glukose 50 mg/ml (5%).
Administrering: Fortynnet oppløsning skal kun gis i.v., i perifer eller sentral vene, i løpet av 30-90 minutter. Kortere eller lengre infusjonstid enn hhv. 30 og 90 minutter skal ikke benyttes.

Kontraindikasjoner

Kronisk inflammatorisk tarmsykdom og/eller tarmobstruksjon. Tidligere alvorlige overfølsomhetsreaksjoner for innholdsstoffene. Amming. Bilirubinverdier >3 × ULN. Alvorlig benmargssvikt. WHO funksjonstilstand >2. Samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum), se Interaksjoner. Mht. kontraindikasjoner for kombinasjonsterapi henvises det til respektive preparatomtaler.

Forsiktighetsregler

Bruk av irinotekan skal kun skje på spesialavdeling for cytostatikaadministrering og under overoppsyn av lege med spesialkompetanse i kreftbehandling. I lys av bivirkningenes type og hyppighet vil irinotekan kun forskrives etter nytte-/risikovurdering hos pasienter med risikofaktorer, spesielt ved WHO funksjonstilstand = 2, og i de få sjeldne tilfeller hvor pasienter ikke forventes å følge anbefalte retningslinjer for håndtering av bivirkninger (behov for start av umiddelbar og langvarig antidiarébehandling samt inntak av store væskemengder så snart forsinket/sent debuterende diaré inntrer). Sykehuset anbefales å overvåke slike pasienter spesielt nøye. Ved monoterapi forskrives vanligvis et doseringsintervall på 3 uker. Ukentlig dosering kan imidlertid vurderes som et alternativ for de som behøver tettere oppfølging eller som har spesiell risiko for å utvikle alvorlig nøytropeni. Forsinket diaré: Pasienten skal gjøres oppmerksom på risiko for forsinket diaré som kan inntre >24 timer etter administrering og når som helst før neste behandlingssyklus. Ved monoterapi er median tid til inntreden av første vanntynne diaré 5 dager etter infusjon. Pasienten må snarest informere lege om slik diaré og umiddelbart starte relevant behandling. Pasienter med økt risiko for diaré er de som tidligere har fått strålebehandling av buk- eller bekkenregion, de med hyperleukocytose før behandlingsstart, de med WHO funksjonstilstand ≥2, og kvinner. Uten adekvat behandling kan diaré være livstruende, spesielt hvis pasienten også lider av nøytropeni. Så snart første vanntynne avføring inntrer skal pasienten drikke store mengder elektrolyttholdig væske, samt umiddelbart initiere antidiarébehandling (antidiarroika vil forskrives av sykehusavdeling). Ved utskrivelse fra sykehuset skal antidiarroika utleveres til pasienten slik at de selv kan behandle diaréen straks den ev. inntrer på nytt. I tillegg må pasienten informere behandlende lege eller avdeling om ev. ny forekomst av diaré. Gjeldende anbefalt behandling mot diaré er høye doser av loperamid (4 mg ved 1. inntak og deretter 2 mg hver 2. time). Slik behandling skal fortsette uendret i 12 timer etter siste vanntynne avføring. Loperamid skal ikke under noen omstendigheter tas >48 timer i strekk ved slike doser pga. risiko for paralytisk ileus, og heller ikke <12 timer. I tillegg til behandlingen mot diaré skal det gis et profylaktisk bredspektret antibiotikum når diaré er forbundet alvorlig nøytropeni (nøytrofiltall <500 celler/mm3). I tillegg til antibiotikabehandling anbefales sykehusinnleggelse for behandling av diaréen i følgende tilfeller: Diaré forbundet med feber, alvorlig diaré (som krever i.v. hydrering) eller diaré som vedvarer >48 timer etter start av høydose loperamidbehandling. Loperamid skal ikke gis profylaktisk, selv til pasienter med sent debuterende diaré i tidligere behandlingssykluser. Ved alvorlig diaré anbefales dosereduksjon av irinotekan i etterfølgende behandlingssykluser. Hematologi: Ukentlig fullstendig kontroll av antall blodceller under behandlingen anbefales. Pasienten skal gjøres oppmerksomme på risiko for nøytropeni og betydningen av feber. Febril nøytropeni (temperatur >38°C og nøytrofiltall ≤1000 /mm3) skal umiddelbart behandles på sykehus med bredspektret antibiotika i.v. Ved senere behandling anbefales dosereduksjon for pasienter som har hatt alvorlige hematologiske hendelser. Økt risiko for infeksjoner og hematologisk toksisitet ved alvorlig diaré og fullstendig blodcelletelling bør utføres. Nedsatt leverfunksjon: Se Dosering. Kvalme og oppkast: Profylaktisk behandling med antiemetika anbefales før hver irinotekanadministrering. Kvalme og oppkast er hyppig rapportert. Pasienter med oppkast forbundet med forsinket diaré skal umiddelbart legges inn på sykehus. Akutt kolinergt syndrom: Ved ev. akutt kolinergt syndrom (tidlig diaré og tegn og symptomer som f.eks. svette, abdominalkramper, tåresekresjon, myoser og spyttsekresjon), skal atropinsulfat gis (0,25 mg s.c.), hvis ikke klinisk kontraindisert. Symptomene kan sees under eller kort tid etter irinotekaninfusjon og forventes å forekomme oftere ved høyere irinotekandoser. Forsiktighet må utvises hos astmatikere. Atropinsulfat bør gis profylaktisk ved påfølgende irinotekaninfusjoner ved tidligere akutt kolinergt syndrom. Respiratoriske reaksjoner: Interstitiell lungesykdom uttrykt som lungeinfiltrater er mindre vanlig under irinotekanbehandling (kan ha fatal utgang). Risikofaktorer som muligens kan forbindes med utvikling av interstitiell lungesykdom inkluderer bruk av pneumotoksiske legemidler, strålebehandling og kolonistimulerende faktorer. Pasienter med risikofaktorer skal overvåkes nøye for respiratoriske sykdommer både før og under irinotekanbehandling. Ekstravasasjon: Ukjent om irinotekan gir vevsskade, men en må likevel være påpasselig for å unngå ekstravasasjon, og infusjonsstedet overvåkes for inflammasjonstegn. Ved ekstravasasjon anbefales skylling og påføring av is. Eldre: Se Dosering. Kronisk inflammatorisk tarmsykdom og/eller pasienter med tarmobstruksjon: Behandling skal ikke igangsettes før resolusjon av ev. tarmobstruksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Strålebehandling: Pasienter som tidligere har fått bestråling av bekken/mage, har økt risiko for myelosuppresjon etter administrering av irinotekan. Forsiktighet bør utvises ved behandling av pasienter med omfattende tidligere bestråling (f.eks. >25% av benmarg bestrålt og innen 6 uker før irinotekanbehandlingen begynner). Dosejustering kan være aktuelt for denne pasientgruppen Hjertesykdommer: Myokardiskemi er sett etter irinotekanbehandling, hovedsakelig ved underliggende hjertesykdom eller andre kjente risikofaktorer for hjertesykdom eller tidligere cytostatikabehandling. Pasienter med kjente risikofaktorer bør overvåkes nøye og en bør ta forholdsregler for å redusere alle modifiserbare risikofaktorer (f.eks. røyking, hypertensjon og hyperlipidemi). Karsykdommer: Preparatet er sjelden forbundet med tromboemboliske hendelser hos pasienter med flere risikofaktorer i tillegg til underliggende neoplasma. Samtidig bruk av vaksiner: Se Interaksjoner. Øvrige: Sjeldne tilfeller av nyresvikt, hypotensjon eller sirkulasjonssvikt er sett ved dehydrering i forbindelse med diaré og/eller oppkast, eller ved sepsis. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder sorbitol og skal ikke brukes ved arvelig fruktoseintoleranse. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten må advares om mulig svimmelhet eller synsforstyrrelser som kan oppstå i løpet av de første 24 timer etter administrering, samt rådes til ikke å kjøre bil eller bruke maskiner hvis slike symptomer oppstår.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01X X19
Samtidig bruk kontraindisert: Gulfebervaksine: Risiko for fatal generalisert reaksjon. Levende svekkede vaksiner: Risiko for systemisk reaksjon, potensielt fatal. Samtidig bruk er kontraindisert under behandling med irinotekan og i 6 måneder etter seponering av kjemoterapi. Døde eller inaktiverte vaksiner kan administreres. Den immunologiskeresponsen kan imidlertid være svekket. Johannesurt: Reduksjon i plasmakonsentrasjon av aktiv irinotekanmetabolitt, SN-38, er sett i farmakokinetisk studie, og Johannesurt skal derfor ikke administreres sammen med irinotekan. Samtidig bruk ikke anbefalt: Sterke CYP3A4-hemmere eller CYP3A4-induktorer og/eller UGT1A1-induktorer: Kan endre irinotekanmetabolismen og samtidig bruk bør unngås. Samtidig bruk av sterke CYP3A4- og/eller UGT1A1-induktorer (f.eks. rifampicin, karbamazepin, fenobarbital eller fenytoin) kan gi redusert irinotekaneksponering, reduksjon i AUC for SN-38 og SN-38-glukorunid på 50% eller mer, og redusert farmakodynamisk effekt. I tillegg til induksjon av CYP3A4-enzymer, kan økt glukuronidering og økt biliær utskillelse spille en rolle.Risiko for forverring av kramper som følge av nedsatt fenytoinabsorpsjon ved samtidig bruk av cytotoksiske legemidler. Samtidig bruk av sterke CYP3A4-hemmere (f.eks. ketokonazol, itrakonazol, vorikonazol, posakonazol, proteasehemmere, klaritromycin, erytromycin, telitromycin) gir økt irinotekaneksponering. Det er i studie med ketokonazol vist en AUC for SN-38 på 109% sammenlignet med irinotekan gitt alene. Andre CYP3A4-hemmere (f.eks. crizotinib, idelalisib) kan gi risiko for økt irinotekantoksisitet, pga. nedsatt irinotekanmetabolisme. UGT1A1 hemmere (f.eks. atazanavir, ketokonazol, regorafenib) gir risiko for økt systemisk eksponering for SN-38, og det bør tas hensyn til dette dersom samtidig bruk ikke kan unngås. Forsiktighet ved bruk: K-vitaminantagonister: Økt risiko for blødning og trombotiske hendelser ved tumorsykdommer. Hvis vitamin K-antagonist er indisert, kreves økt INR-overvåking. Hensyn må tas ved samtidig bruk: Immunsuppressiver: F.eks. ciklosporin, takrolimus, kan gi overdreven immunsuppresjon med risiko for lymfoproliferasjon. Nevromuskulære blokkere: Interaksjon kan ikke utelukkes. Irinotekan har antikolinesteraseaktivitet, og kan forlenge de nevromuskulære blokkerende effektene av suksametonium, og den nevromuskulære blokaden av ikke-depolariserende legemidler kan motvirkes. 5-FU/folinsyre: Samtidig administrering av 5-FU/folinsyre i kombinasjonsregimet endrer ikke farmakokinetikken til irinotekan. Bevacizumab: Studier viser ingen signifikant effekt av bevacizumab på farmakokinetikken til irinotekan og den aktive metabolitten SN-38. Økt toksisitet kan imidlertid ikke uteleukkes pga. deres farmakologiske egenskaper. Cetuksimab: Ingen bevis for at sikkerhetsprofilen til irinotekan er påvirket av cetuksimab eller omvendt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen data. Dyreforsøk har vist reproduksjonstoksisitet. Bør preparatet ikke brukes under graviditet med mindre strengt nødvendig, basert på resultatet fra dyrestudier og irinotekans virkningsmekanisme. Kvinner og menn i fertil alder må bruke sikker prevensjon under behandling og i hhv. 1 måned og minst 3 måneder etter avsluttet behandling.
Amming: Kontraindisert. Går over i morsmelk hos rotter. Ukjent om irinotekan skilles ut i human morsmelk. Pga. risiko for bivirkninger hos diende spedbarn bør amming avsluttes mens behandling pågår.
Fertilitet: Ingen humane data foreligger. Dyrestudier viser negativ effekt på avkommets fertilitet.
Irinotekan

Bivirkninger

Se også Felleskatalogtekster for de preparater som brukes i kombinasjon med irinotekan. Sent debuterende diaré (inntrer >24 timer etter administrering) er dosebegrensende toksisitet. Nøytropeni er dosebegrensende toksisk effekt (reversibel og ikke kumulativ; median tid til nadir er 8 dager). Akutt kolinergt syndrom er sett svært ofte (oppstår under eller i løpet av de første 24 timene etter infusjon) og symptomene forsvinner etter bruk av atropin, se Forsiktighetsregler. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni1,2 (inkl. alvorlig1,2), anemi1,2, trombocytopeni2. Gastrointestinale: Alvorlig diaré1,2 (median tid til 1. vanntynne avføring er 5 dager), alvorlig kvalme og oppkast1,2, magesmerter1, Hud: Alopesi1,2 (reversibelt). Nevrologiske: Kolinergt syndrom1,2. Stoffskifte/ernæring: Nedsatt appetitt1,2. Undersøkelser: Forbigående forhøyet serumnivå (Grad 1 og 2) av enten ALAT og ASAT2, økt nivå av serum alkalisk fosfatase2 eller bilirubin2, uten nærvær av progredierende levermetastaser. Øvrige: Slimhinnebetennelse1,2, feber1, asteni1,2. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Febril nøytropeni1,2. Trombocytopeni1. Gastrointestinale: Magesmerter2, forstoppelse1,2 (forbundet med irinotekan og/eller loperamid). Infeksiøse: Infeksjoner. Undersøkelser: Forbigående forhøyet serumnivå (Grad 1 og 2) av enten ALAT og ASAT1, økt nivå av serum alkalisk fosfatase1 eller bilirubin1, uten nærvær av progredierende levermetastaser. Forbigående og svak til moderat økning av kreatininnivå1. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni med platehemmende antistoffer. Gastrointestinale: Tarmobstruksjon, ileus (tilfeller av ileus uten foregående kolitt er også sett), megakolon, kolitt (i noen tilfeller ble kolitt komplisert av ulcerasjon, blødning, ileus eller infeksjon), tyflitt, iskemisk kolitt, ulcerativ kolitt, symptomatisk eller usymptomatisk økt nivå av enzymer fra bukspyttkjertelen, perforasjon av tarmen. Hjerte/kar: Hypertensjon (under eller etter infusjonen), hjerte- og sirkulasjonssvikt3, hypotensjon3. Hud: Hudreaksjoner. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjon, anafylaktisk reaksjon. Infeksiøse: Pseudomembranøs kolitt, ett tilfelle er dokumentert bakteriologisk (Clostridium difficile), sepsis, soppinfeksjoner, virusinfeksjoner. Lever/galle: Steatohepatitt, hepatisk steatose. Luftveier: Interstitiell lungesykdom i form av pulmonale infiltrater er uvanlig under behandling; tidlige effekter slik som dyspné er sett. Dyspné, hikke. Muskel-skjelettsystemet: Kramper. Nevrologiske: Forbigående taleforstyrrelser (i noen tilfeller ble hendelsen tilskrevet kolinergt syndrom sett under eller kort etter infusjon), parestesier, ufrivillige muskelsammentrekninger. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon og akutt nyresvikt (vanligvis hos pasienter som blir infisert og/eller er dehydrert pga. alvorlige gastrointestinale toksisiteter)3, nyresvikt3. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering (pga. diaré og oppkast), hypovolemi. Undersøkelser: Økt nivå av amylase i blod, økt nivå av lipase, hypokalemi, hyponatremi (vanligvis forbundet med diarè og oppkast), økt nivå av ASAT og ALAT i fravær av progressive levermetastaser er veldig sjeldent sett. Øvrige: Reaksjoner på infusjonsstedet. 1Monoterapi. 2Kombinasjonsbehandling. 3Sjeldne tilfeller av nyresvikt, hypotensjon eller hjerte- og sirkulasjonssvikt er sett hos pasienter som opplevde episoder med dehydrering assosiert med diarè og/eller oppkast, eller sepsis.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Tilfeller av overdosering ved inntak av opp mot dobbel anbefalt dose er sett, kan være fatalt.
Symptomer: Alvorlig nøytropeni og diaré.
Behandling: Maks. symptomatisk behandling bør igangsettes for å forhindre dehydrering pga. av diaré og for å behandle ev. infeksiøse komplikasjoner.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L01X X19

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Semisyntetisk derivat av camptothecin som virker som spesifikk hemmer av DNA-topoisomerase I. Metaboliseres av karboksylesterase i de fleste vev til SN-38, som har vist seg å være mer aktiv enn irinotekan mot renset topoisomerase I og mer cytotoksisk enn irinotekan mot flere murine og humane tumorcellelinjer. Hemmingen av DNA-topoisomerase I induserer enkelttråd-DNA-lesjoner, som blokkerer DNA-replikasjonsgaffelen og er ansvarlig for cytotoksisk effekt. Cytotoksisk effekt er tidsavhengig og spesifikk for S-fasen. Irinotekan har bred antitumoraktivitet in vivo mot murine tumormodeller (P03 pankreatisk duktalt adenokarsinom, MA 16/C adenokarsinom i mamma, C38 og C51 adenokarsinom i kolon) og mot humane xenografter (Co-4 adenokarsinom i kolon, MX-1 adenokarsinom i mamma, ST-15 og SC-16 adenokarsinom i ventrikkel). Irinotekan er aktiv mot tumorer som uttrykker P-glykoproteinet MDR (vinkristin- og doksorubicinresistente P388-leukemier). I tillegg til antitumoreffekten, er den mest relevante farmakologiske effekten hemming av acetylkolinesterase.
Absorpsjon: Gjennomsnittlig plasmakonsentrasjon av irinotekan og SN-38 er hhv. 7,7 µg/ml og 56 ng/ml ved dose på 350 mg/m2.
Proteinbinding: I plasma: Irinotekan 65%, SN-38 95%.
Fordeling: Vd 157 liter/m2.
Halveringstid: Farmakokinetisk profil er doseuavhengig. Eliminasjonen er bifasisk eller trifasisk. Gjennomsnittlig t1/2 for 1. fase i trefasemodellen er 12 minutter, 2. fase 2,5 timer og 3. fase er 14,2 timer. Totalclearance er gjennomsnittlig 15 liter/time/m2.
Metabolisme: 2 metabolske veier er hver ansvarlig for 12% av dosen. Hydrolyse til aktiv metabolitt (SN-38) og CYP3A-avhengig oksidering som fører til dannelse av APC og NPC. Uforandret irinotekan er viktigste substans som gjenfinnes i plasma, etterfulgt av APC, SN-38-glukoronid, samt SN-38. Kun SN-38 har signifikant cytotoksisk aktivitet.
Utskillelse: 50% av i.v. dose elimineres uforandret, hvorav 33% i feces og 22% i urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C og i originalpakningen for å beskytte mot lys. Skal ikke fryses. Etter åpning: Skal brukes umiddelbart. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk stabilitet etter fortynning og under bruk er vist for 24 timer ved 25°C eller 48 timer ved 2-8°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør preparatet anvendes umiddelbart etter fortynning, med mindre risiko for mikrobiell kontaminasjon kan utelukkes ved kontrollerte og validerte aseptiske forhold. Dersom preparatet ikke brukes umiddelbart, er oppbevaringstider og -forhold brukerens ansvar og bør normalt ikke overskride 24 timer ved 2-8°C.

Sist endret: 30.07.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

27.03.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Irinotecan Fresenius Kabi, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/ml2 ml (hettegl.)
074804
-
-
764,10CSPC_ICON
5 ml (hettegl.)
074816
-
-
1837,40CSPC_ICON
15 ml (hettegl.)
082067
-
Byttegruppe
5439,70CSPC_ICON
25 ml (hettegl.)
082079
-
-
9042,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylkolinesterase: Enzym som bryter ned og inaktiverer acetylkolin.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiemetika (antiemetikum): Legemiddel som demper kvalme.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammatorisk tarmsykdom (ibd): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

kolorektalkreft (kolorektalcancer): Samlebetegnelse på kreft i tykktarmen (kolon) og endetarmen (rektum).

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uln: Øvre normalgrense.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.