Sopp og dyr

Giftig sopp

Giftig sopp, generelt


Ved mistanke om inntak av giftig sopp er tidlig identifikasjon viktig. Giftinformasjonen kan hjelpe til med identifikasjonen og kan formidle kontakt med eksperter på identifikasjon av sopp/måltidsrester/oppkast ved behov. Forveksling av giftig sopp med matsopp er vanligst hos voksne. Giftsopper har generelt ikke vond smak. Ved inntak av selv små mengder (også prøvesmaking hos barn) bør de 5 giftigste soppene alltid utelukkes. Disse er spiss giftslørsopp, butt giftslørsopp, hvit fluesopp, grønn fluesopp og flatklokkehatt. Karakteristisk for disse soppene er at de kan gi alvorlig forgiftning selv ved små inntak. Generelt kan ventrikkeltømming og kull være indisert i lengre tid etter inntak av sopp enn ved andre typer forgiftninger. Vurder brekkmiddel som ventrikkeltømmingsmetode siden soppbiter kan være store. Kontakt Giftinformasjonen ved behov. Symptomer etter inntak kan også ha andre årsaker enn at soppen er giftig, f.eks. råtten sopp, utilstrekkelig varmebehandling, overfølsomhet eller engstelse. Mange barn får en reaksjon etter å ha spist rå sopp.

Fleinsopp

Toksisitet: Sentralnervøs påvirkning. Kan forveksles med andre giftige sopper, f.eks. trevlesopper (se ev. Trevlesopper). For toksiske doser, kontakt Giftinformasjonen.

Klinikk: Hallusinasjoner og ev. psykoser er typisk. Beskjedne somatiske symptomer. Virkningen inntrer raskt med maksimal effekt 1-3 timer etter inntak, før symptomer og tegn gradvis avtar. Virkning utover 9-12 timer forekommer sjelden, med mindre det er utløst alvorlige psykiske tilstander. De fleste inntak i rushensikt gir milde og ukompliserte symptomer. Symptomer er uvirkelighetsfølelse, forandret tids- og stedsoppfatning, eufori. Illusjoner og hallusinasjoner, mest i forhold til syn og følelser. Ev. sympatomimetiske symptomer. Ved alvorlig forgiftning (sjelden) kan det utvikles panikkangst, desorientering, agitasjon, aggressive handlinger, schizofrenilignende psykoser, depresjoner eller delirium (såkalte «bad trips»). Tilfeller av «flashbacks» med gjenopplevelse av tidligere rusfenomener, f.eks angst- og panikkreaksjoner, kan oppstå flere uker eller måneder etter inntak.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull sjeldent indisert. Symptomatisk behandling (f.eks. diazepam ), oftest rettet mot hallusinasjoner, angst, agitasjon og ev. psykoser. Ro og skjermede omgivelser.

Hvit fluesopp, grønn fluesopp og flatklokkehatt

Toksisitet: Disse soppene gir alvorlig leverskade og ev. nyreskade ved inntak. Toksisk dose er lav. Flatklokkehatt har lavere toksininnhold enn hvit- og grønn fluesopp. Hvit fluesopp er vanlig og vokser i løv- og barskog. Grønn fluesopp er sjelden og vokser i løvskog og parker. Flatklokkehatt er vanlig og vokser på bark og stubber.

Klinikk: Symptomer og kliniske tegn kommer først etter en karakteristisk latensperiode på 6-24 (gjennomsnitt 12) timer. Etter latenstiden utvikles først en gastrointestinal fase med kraftig, vandig (koleralignende) diaré, oppkast og magesmerter. Deretter inntrer det oftest en ny fase (latensperiode), med forbigående bedring i klinikken 12-36 timer etter inntak. 2-6 dager etter inntak inntrer en gradvis forverring med alvorlig lever- og ev. nyreskade. Tilstanden kan forverres med elektrolyttforstyrrelser, metabolsk acidose, blødningskomplikasjoner og encefalopati.

Behandling: Ventrikkeltømming hvis indisert. Gjentatt kulldosering er viktig inntil 24-48 timer etter inntak (Voksne: 15-30 g hver 4. time i 24 timer eller lenger). Behandlingen er i hovedsak symptomatisk. Antidotterapi med silibinin og acetylcystein er indisert ved fare for alvorlig forgiftning. Levertransplantasjon vurderes i alvorlige tilfeller. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.

Mage-/tarmirriterende sopper

Toksisitet: Denne gruppen giftsopper fra en rekke forskjellige slekter omfatter blant annet giftkremle, giftsjampinjong, lakrisriske og utilstrekkelig varmebehandlet rødskrubb. Mengden sopp som gir symptomer varierer. En bit av disse soppene gir som regel ingen eller lette symptomer.

Klinikk: Symptomene kommer vanligvis etter kort latenstid (1/2-4 timer), men lengre latenstid forekommer. Akutt gastroenteritt med kvalme, brekninger, diaré og magesmerter, som kan variere i intensitet og medføre dehydrering, hypotensjon og elektrolyttforstyrrelser. Symptomene varer som regel maks. 1-2 døgn.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert, men sjelden aktuelt. De fleste inntak kan sees an hjemme, men klinikken avgjør. Symptomatisk behandling.

Spiss og butt giftslørsopp

Toksisitet: Disse soppene gir alvorlig nyreskade etter inntak. Toksisk dose er svært lav. Selv en bit av soppen kan gi alvorlig forgiftning. Alle inntak regnes derfor som potensielt alvorlig. Spiss giftslørsopp er vanlig og vokser i granskog. Butt giftslørsopp er sjelden og vokser i løvskog.

Klinikk: Nyresvikt er hovedproblemet, og dette oppstår gradvis etter en latenstid på 30 timer til 14 dager (vanligvis 2-4 dager). De første mer uspesifikke symptomene er kvalme oppkast og diaré. I tillegg kan det oppstå mer karakteristiske fenomener som intens tørste og polyuri (som etter hvert går over i oliguri). Ved milde forgiftninger vil symptomene avta i løpet av noen få dager, og prognosen er i slike tilfeller god. Mer vanlig er det at symptomer og kliniske tegn vedvarer, og at det i tillegg utvikles influensalignende fenomener. Symptomer på nyresvikt blir etter hvert mer fremtredende. Leukocyturi, hematuri, albuminuri og ev. leukocytose er vanlig. Nyrefunksjonen kan i noen tilfeller gradvis forbedres, men ofte vil nyresvikten være permanent.

Behandling: Ventrikkeltømming og kull hvis indisert, bør også vurderes mange timer etter inntak. Mange pasienter vil oppsøke lege for sent i forløpet til at dette er aktuelt, pga. fravær av tidlige symptomer. Symptomatisk behandling hovedsakelig rettet mot nyresvikten. CNT-indeks kan benyttes til å estimere prognosen med permanent nyreskade. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.

Trevlesopper, gifttraktsopp og lumsk traktsopp

Toksisitet: Forgiftning med disse soppene skyldes i hovedsak muskarin. Toksinmengden i disse soppene varierer, og toksisk soppmengde er vanskelig å angi. Kontakt Giftinformasjonen ved behov.

Klinikk: Kolinerge symptomer og tegn dominerer. Gastrointestinale fenomener som magesmerter, diaré og hypersekresjon (svette, tåreflod og sikling) oppstår som regel 1/4-2 timer etter inntaket. Kliniske effekter er vanligvis selvbegrensende og går over innen 2-6 timer, men kan vedvare i opptil 24 timer ved store inntak. Hypotensjon, bradykardi, vasodilatasjon og økt bronkialsekresjon kan oppstå i alvorlige tilfeller.

Behandling: Kull hvis indisert, men helst før symptomer oppstår. Ventrikkeltømming er sjelden aktuelt. Symptomatisk behandling. Atropin ved uttalt kolinerg klinikk, 1-2 mg langsomt i.v. til voksne (barn 0,02 mg/kg kroppsvekt langsomt i.v.). Ved klinisk respons gjenta dosen (ev. mindre dose) ved behov.

Giftige dyr

Brennmanet

Toksisitet: Den gulrøde brennmaneten (Cyanea capillata) langs norskekysten gir normalt kun lette, men ubehagelige symptomer.

Klinikk: Vanligst er en umiddelbar brennende smerte fulgt av kløe og erytematøs urtikariell erupsjon. Initialt sees stripeformede urtikarielle, røde lesjoner på kontaktstedene. Systemiske reaksjoner som kvalme, magesmerter, allergiske reaksjoner forekommer, men er sjeldne. Øyeeksponeringer kan gi intensiv brennende smerte og overflatisk øyeskade.

Behandling: Bad den aktuelle kroppsdelen i mye saltvann. Ferskvann bør helst unngås da dette kan ødelegge manetceller som sitter fast på huden og øke frisettingen av giftstoffer. Fjern ev. gjenværende tentakler. Man skal ikke gni eller skrubbe hudområdet, som har vært i kontakt med maneten. Senk det affiserte hudområdet i varmt vann (40-45°C) i 30-90 minutter eller til smerten gir seg. Ved mangelfull smertelindring kan lokalbedøvende kremer forsøkes (men ikke på store hudområder). Kontakt lege ved systemiske reaksjoner, vedvarende smerter eller hvis små barn har brent seg på større deler av kroppen. Ved øyeeksponeringer skyll grundig med lunkent vann i 15-20 minutter. Gjerne med fysiologisk saltvann hvis tilgjengelig. Til lege ved vedvarende irritasjon eller smerte.

Fjesing

Toksisitet: Fjesing (Trachinus draco) er en 30-40 cm lang fisk, grønnlig gylden med brungrønne striper. Stikk av andre fisk, f.eks. uer, skate, havmus og enkelte akvariefisker (som sebrafisk) har likhetstrekk med fjesingstikk. Stikk fra fjesing gir som regel kun lett forgiftning, og det er sjelden behov for behandling hos lege.

Klinikk: Intens smerte i stikksåret er hovedproblemet. Enkelte ganger også lokalreaksjoner med hevelse rundt stikkstedet. Mer alvorlige reaksjoner og/eller anafylaktiske reaksjoner forekommer, men er sjeldne.

Behandling: Rens stikksåret og fjern ev. rester av pigger og fiskehud. Ha kroppsdelen som er stukket så fort som mulig i varmt vann (40-45°C). Fortsett behandlingen til smerten gir seg, eller inntil ca. 90 minutter. Tetanusprofylakse er anbefalt. Ev. symptomatisk behandling. Til lege ved utilfredsstillende smertelindring, kraftig lokal reaksjon, systemiske reaksjoner eller ved mistanke om sekundær infeksjon.

Huggorm

Toksisitet: Huggormbitt sees normalt som 2 punktformige tannmerker (prikker) med 3-9 mm avstand. Toksisiteten avhenger av injisert toksinmengde som varier betydelig. Minst 30% av bittene er tørre, dvs. ingen/minimal giftinnsprøytning. Forholdet mellom giftmengden, bittstedets lokalisering, pasientens helsetilstand før bittet, alder og kroppsvekt avgjør hvor alvorlig forgiftningen blir. Dødsfall er sjeldne. Barn, eldre, gravide, personer med nedsatt almenntilstand og personer som bruker enkelte legemidler (f.eks. ACE-hemmere) er risikogrupper.

Klinikk: Ev. systemiske reaksjoner kommer vanligvis raskt, ofte innen 1-2 timer. Lokale reaksjoner begynner oftest innen noen timer, og kan utvikle seg over 2-3 døgn. Mange av de alvorlige komplikasjonene sees ofte sent i det akutte forløpet. Hvis det ikke har oppstått noen lokale eller systemiske reaksjoner innen 2 timer, antas det å ha vært et «tørt bitt». Mage- og tarmsymptomer er de vanligste systemiske manifestasjonene. Ved alvorlig forgiftning også fare for hypotensjon/sjokkutvikling, takykardi, CNS-depresjon, bronkospasmer og slimhinnehevelse som kan involvere ansikt, øvre og nedre luftveier. Lokale reaksjoner er smerte, hevelse og blålig misfarging ved bittstedet som brer seg og kan omfatte hele ekstremiteten/kroppen. Affeksjon av lymfekar og lymfekjertler sees ofte, tromboflebitt og blemmer forekommer. Lokalreaksjonen kan utvikle seg til alvorlige komplikasjoner.

Behandling: Personen som er bitt skal holde seg mest mulig i ro. Kroppsdelen som er bitt skal holdes høyt og i ro, og bittstedet skal være i fred. Observasjon på sykehus: Personer i risikogruppen, alle med symptomer og personer som er bitt andre steder enn i ekstremiteter. Unge og friske voksne kan se det an hjemme så lenge de er symptomfrie. Pasientene kan sendes hjem ved fravær av symptomer (lokale og systemiske) 2 timer etter bittet. Symptomatisk behandling. Vurder Huggorm antivenin (ovine Fab-fragmenter) eller ev. Huggorm antivenin (equine Fab2-fragmenter) ved indikasjon, diskuter gjerne med Giftinformasjonen. For alvorlige lokale fenomener er kun behandling med antivenin effektivt.