Exjade

Jernbindende middel.

Står ikke på WADAs dopingliste

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket

Miljørisiko i Norge

V03A C03

Deferasiroks

PNEC: 0,32 μg/liter

Salgsvekt: 24,8526 kg

Miljørisiko: Bruk av deferasiroks gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.

Bioakkumulering: Deferasiroks har lavt potensiale for bioakkumulering.

Nedbrytning: Deferasiroks er potensielt persistent.

Miljøinformasjonen (datert 19.10.2017) er utarbeidet av Novartis.

Les mer på Fass

Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 90 mg, 180 mg og 360 mg: Hver tablett inneh.: Deferasiroks 90 mg, resp. 180 mg og 360 mg, hjelpestoffer.

Indikasjoner

Behandling av kronisk jernoverskudd etter hyppige blodoverføringer (≥7 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat) hos pasienter ≥6 år med beta-talassemi major. Behandling av kronisk jernoverskudd etter blodoverføringer når deferoksaminbehandling er kontraindisert eller utilstrekkelig hos følgende pasientgrupper: Barn 2-5 år med beta-talassemi major med jernoverskudd pga. hyppige blodoverføringer (≥7 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat), voksne og barn ≥2 år med beta-talassemi major med jernoverskudd pga. sjeldne blodoverføringer (<7 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat) eller hos voksne og barn ≥2 år med andre anemier. Behandling av kronisk jernoverskudd som krever chelaterende behandling når deferoksaminbehandling er kontraindisert eller utilstrekkelig hos pasienter ≥10 år med ikke-transfusjonsavhengig talassemi.

Dosering

Bør initieres og vedlikeholdes av lege med erfaring i behandling av kronisk jernoverskudd.
Jernoverskudd etter blodoverføring hos voksne: Behandlingsstart anbefales etter overføring av ca. 20 enheter (ca. 100 ml/kg) erytrocyttkonsentrat (SAG), eller når klinisk overvåkning viser jernoverskudd (f.eks. serumferritin >1000 µg/liter). Doser (mg/kg) må beregnes og avrundes til nærmeste hele tablettstørrelse. Anbefalt daglig dose:

	Dosering	Blodoverføringer		Serumferritin
Startdose	14 mg/kg	Etter 20 enheter (ca. 100 ml/kg) SAG	eller	>1000 µg/liter
Alternative startdoser	21 mg/kg	>14 ml/kg/måned SAG (ca. >4 enheter/måned for en voksen)
	7 mg/kg	<7 ml/kg/måned SAG (ca. <2 enheter/måned for en voksen)
Pasienter med god respons på deferoksamin	1/3 av deferoksamin- dosen
Monitorering				Månedlig
Målområde				500‑1000 µg/liter
Justeringstrinn (hver 3.‑6. måned)	Økning			>2500 µg/liter
	3,5‑7 mg/kg Opptil 28 mg/kg
	Reduksjon			<2500 µg/liter
	3,5‑7 mg/kg Hos pasienter behandlet med >21 mg/kg
	- Når målet er oppnådd			500‑1000 µg/liter
Maks. dose	28 mg/kg
Vurder avbrudd				<500 µg/liter

Anbefalt daglig startdose 14 mg/kg, se tabell ovenfor. En startdose på 21 mg/kg kan vurderes hos pasienter med behov for reduksjon av forhøyet jernnivå og som også får >14 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat. En startdose på 7 mg/kg kan vurderes hos pasienter uten behov for reduksjon av forhøyede jernnivåer og som også får <7 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat. Responsen må monitoreres og doseøkning vurderes hvis tilstrekkelig effekt ikke nås. Hos pasienter som er godt behandlet med deferoksamin kan lavere startdose vurderes. Dosejustering: Serumferritin bør kontrolleres månedlig og dosen ev. justeres hver 3.-6. måned. Dosejusteringer kan gjøres i trinn (se tabellen) og tilpasses individuell respons og terapeutiske mål. Hos pasienter som er utilstrekkelig kontrollert med deferasiroks 21 mg/kg (f.eks. serumferritinnivå vedvarende >2500 μg/liter og som ikke viser en synkende trend over tid) kan doser opptil 28 mg/kg vurderes. Langtidsdata på sikkerhet og effekt ved høyere doser er begrenset. Hvis kontroll av hemosiderose er svært dårlig er det mulig at økning til maks. dose ikke gir tilfredsstillende kontroll, og andre behandlingsalternativ bør vurderes. Hvis tilfredsstillende kontroll ikke nås ved doser >21 mg/kg bør ikke behandling med denne dosen fortsette, og andre behandlingsalternativ bør vurderes når det er mulig. Doser >28 mg/kg anbefales ikke pga. begrenset erfaring. Hos pasienter behandlet med doser >21 mg/kg bør en dosereduksjon vurderes ved oppnådd kontroll (f.eks. serumferritin vedvarende <2500 μg/liter og som viser en synkende trend over tid). Hos pasienter hvor målet for serumferritin (vanligvis 500-1000 μg/liter) er nådd, bør dosereduksjon vurderes for å opprettholde serumferritinnivå innen målområdet. Ved vedvarende serumferritin <500 µg/liter, bør seponering vurderes.
Jernoverskudd etter blodoverføring hos barn og ungdom 2-17 år: Som for voksne. Ta hensyn til vektendringer over tid. Barn 2-5 år har lavere eksponering enn voksne, og kan ha behov for høyere doser. Initialdosen bør være den samme som for voksne, etterfulgt av individuelle titreringer.
Ikke-transfusjonsavhengig talassemi hos voksne: Behandling bør kun initieres ved påvist jernoverskudd (jernkonsentrasjon i lever, (LIC), ≥5 mg Fe/g tørrvekt (dw) eller vedvarende serumferritin >800 µg/liter). Anbefalt daglig dose:

	Dosering	Jernkonsentrasjon i lever (LIC)¹		Serumferritin
Startdose	7 mg/kg	≥5 mg Fe/g dw	eller	>800 µg/liter
Monitorering				Månedlig
Justeringstrinn (hver 3.‑ 6. måned)	Økning	≥7 mg Fe/g dw	eller	>2000 µg/liter
	3,5‑7 mg/kg
	Reduksjon	<7 mg Fe/g dw	eller	≤2000 µg/liter
	3,5‑7 mg/kg
Maks. dose	14 mg/kg
	7 mg/kg
	For voksne	ikke bestemt	og	≤2000 µg/liter
Avbrudd		<3 mg Fe/g dw	eller	<300 µg/liter
Gjentatt behandling		Anbefales ikke

¹LIC er den anbefalte metoden for å bestemme jernoverskudd.Anbefalt daglig startdose 7 mg/kg, se tabell ovenfor. Dosejustering: Serumferritin bør kontrolleres månedlig. Etter hver 3.-6. måned bør doseøkning i trinn (angitt i tabellen) vurderes hvis pasientens LIC ≥7 mg Fe/g dw eller hvis serumferritin vedvarer >2000 µg/liter og ikke viser en synkende trend, og pasienten tolererer legemidlet godt. Doser >14 mg/kg anbefales ikke pga. manglende erfaring. Hos pasienter uten kontrollert LIC og serumferritin ≤2000 µg/liter bør ikke dosen overskride 7 mg/kg. Hos pasienter hvor dosen ble økt til >7 mg/kg anbefales dosereduksjon til ≤7 mg/kg ved LIC <7 mg Fe/g dw eller serumferritin ≤2000 µg/liter. Når et tilfredsstillende jernnivå i kroppen nås (LIC <3 mg Fe/g dw eller serumferritin <300 µg/liter) bør behandlingen avsluttes.
Ikke-transfusjonsavhengig talassemi hos barn: Dosen bør ikke overskride 7 mg/kg. I tillegg til månedlige serumferritinmålinger bør LIC kontrolleres hver 3. måned når serumferritin <800 µg/liter for å unngå at det bindes for mye jern. Forskriver bør ta i betraktning at konsekvenser av langtidseksponering hos barn med stort jernoverskudd med ikke-transfusjonsavhengig talassemi er ukjent.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ikke anbefalt ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C). Brukes med forsiktighet ved moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh B). Dosen bør reduseres betraktelig, etterfulgt av progressiv økning opp til en grense på 50%. Leverfunksjonen bør kontrolleres før behandlingsstart, hver 2. uke i løpet av den 1. måneden og deretter månedlig hos alle pasienter. Nedsatt nyrefunksjon: Ikke undersøkt, se Kontraindikasjoner og Forsiktighetsregler. Eldre ≥65 år: Som for voksne. Eldre bør følges nøye mtp. bivirkninger (spesielt diaré) som kan kreve dosejustering.

Administrering: Tas 1 gang daglig, fortrinnsvis til samme tid hver dag. Kan tas på tom mage eller med et lett måltid. Bør svelges hele med litt vann. Kan knuses og administreres ved å drysse hele dosen på bløt mat, f.eks. yoghurt eller eplemos. Hele dosen skal inntas umiddelbart, og ikke lagres til senere bruk.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Kombinasjon med annen jern-chelaterende behandling. Estimert Cl_CR på <60 ml/minutt.

Forsiktighetsregler

Nyrefunksjon: Tilfeller av akutt nyresvikt, og tilfeller der forverret nyrefunksjon har ført til nyresvikt som krevde midlertidig eller permanent dialyse, er sett. Serumkreatinin bør kontrolleres spesielt nøye ved samtidig behandling med legemidler som hemmer nyrefunksjonen, og høye doser og/eller lav transfusjonshastighet (<7 ml/kg/måned erytrocyttkonsentrat eller <2 enheter/måned for voksne). Økt risiko for renale bivirkninger ved doser >21 mg/kg kan ikke utelukkes. Serumkreatinin bør måles 2 ganger før behandlingsstart. Serumkreatinin, Cl_CR (estimert med Cockcroft-Gault- eller MDRD-formelen hos voksne, og med Schwartz-formelen hos barn) og/eller plasma cystatin C-nivå bør måles før behandling, ukentlig den 1. måneden etter initiering eller endring av behandlingen, og deretter månedlig. Pasienter med nyresykdommer og pasienter som behandles med legemidler som reduserer nyrefunksjonen kan ha høyere risiko for komplikasjoner. Tilstrekkelig væskebalanse må opprettholdes ved diaré eller oppkast. Metabolsk acidose er sett. De fleste pasientene hadde nedsatt nyrefunksjon, renal tubulopati (Fanconis syndrom) eller diaré, eller tilstander hvor syre-base-ubalanse er en kjent komplikasjon. Syre-base-balansen bør overvåkes som klinisk indisert i disse pasientgruppene. Seponering bør vurderes ved utvikling av metabolsk acidose. Tilfeller av alvorlige former for nyretubulipati og nyresvikt forbundet med bevissthetsendringer ved hyperammonemisk encefalopati er sett ved deferasiroksbehandling, hovedsakelig hos barn. Ved utvikling av uforklarlig endret mental status, bør hyperammonemisk encefalopati vurderes og ammoniumnivåer måles. Hos voksne kan daglig dose reduseres med 10 mg/kg, hvis det ved 2 påfølgende målinger sees en økning i serumkreatinin på >33% over gjennomsnittet av målingene tatt før behandlingsstart og estimert Cl_CR faller under nedre grense for normalområdet (LLN) (<90 ml/minutt), dersom dette ikke kan tilskrives andre årsaker. Hos barn kan dosen reduseres med 10 mg/kg hvis estimert Cl_CR faller under LLN (<90 ml/minutt) og/eller serumkreatinin ved 2 påfølgende målinger overstiger øvre grense for normalområdet (ULN) for alderen. Etter dosereduksjon bør behandlingen avbrytes hvis det sees en økning i serumkreatinin på >33% over gjennomsnittet av målingene tatt før behandlingsstart, og/eller beregnet Cl_CR faller under LLN. Behandling kan gjenopptas etter individuell vurdering. Dosereduksjon eller -avbrudd kan vurderes ved proteinuri (bør testes før start og deretter månedlig) og glukosuri hos ikke-diabetikere og lavt nivå av kalium, fosfat, magnesium eller urat i serum, fosfaturi, aminosyreuri. Henvisning til nyrespesialist bør vurderes ved vedvarende forhøyet serumkreatinin og abnormaliteter i andre markører på nyrefunksjon (proteinuri, Fanconis syndrom) til tross for dosereduksjon/-avbrudd. Leverfunksjon: Tilfeller av leversvikt, inkl. fatal, er sett. Alvorlige former forbundet med bevissthetsendringer ved hyperammonemisk encefalopati er sett hovedsakelig hos barn. Ved utvikling av uforklarlig endret mental status, bør hyperammoniemisk encefalopati vurderes og ammoniumnivåer måles. Ved væsketap (f.eks. diaré eller oppkast) skal forsiktighet utvises for å opprettholde tilstrekkelig hydrering, spesielt hos barn med akutt sykdom. De fleste tilfellene av leversvikt involverte pasienter med betydelige morbiditeter, inkl. preeksisterende levercirrhose. Anbefales ikke ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh C). Serumtransaminaser, bilirubin og alkalisk fosfatase bør kontrolleres før behandlingsstart, hver 2. uke i løpet av 1. måned, og deretter månedlig. Ved vedvarende og progressiv økning i serumtransaminasenivåene, som ikke kan tilskrives andre årsaker, bør behandlingen seponeres. Når årsaken er avdekket eller nivåene normalisert, kan en vurdere forsiktig gjenopptak av behandling med lavere dose, etterfulgt av gradvis doseopptrapping. Hos pasienter med kort levealder (f.eks. høy-risiko myelodysplastiske syndromer), spesielt når komorbiditeter kan øke bivirkningsrisiko, kan nytten være begrenset og dårligere enn risikoen, og behandling anbefales ikke. Gastrointestinalt: Sårdannelse og blødning i øvre del av mage-tarmkanalen, sår komplisert med gastrointestinal perforasjon samt fatale gastrointestinale blødninger (særlig hos eldre med hematologiske maligniteter og/eller lavt platetall) er sett. Lege og pasient bør være oppmerksomme på symptomer på gastrointestinale sår og blødninger. Videre utredning og behandling initieres umiddelbart hvis alvorlig gastrointestinal bivirkning mistenkes. Forsiktighet bør utvises ved platetall <50 000/mm³. Hud: Hudutslett kan oppstå, men opphører oftest av seg selv. Hvis behandlingen avsluttes, kan den gjenopptas med lavere dose etterfulgt av gradvis doseopptrapping, når utslettet har gått over. I alvorlige tilfeller kan dette gjøres i kombinasjon med orale steroider i en kort periode. Alvorlige hudbivirkninger («severe cutanous adverse reactions», SCAR) inkl. Stevens-Johnsons syndrom (SJS), toksisk epidermal nekrolyse (TEN) og legemiddelreaksjon med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), som kan være livstruende eller fatale, er sett. Hvis enhver SCAR mistenkes, bør behandlingen avbrytes umiddelbart og ikke gjenopptas. Pasienten bør informeres om tegn på alvorlige hudreaksjoner og følges nøye opp. Overfølsomhet: Alvorlige overfølsomhetsreaksjoner er sett. Reaksjonen inntraff oftest i løpet av den 1. behandlingsmåneden. Ved slike reaksjoner bør behandlingen seponeres og nødvendig medisinsk behandling iverksettes. Deferasiroksbehandlingen bør ikke gjenopptas, pga. fare for anafylaktisk sjokk. Syn/hørsel: Kontroll av hørsel og syn (inkl. fundoskopi) anbefales før behandlingsstart, og deretter jevnlig (hver 12. måned). Ved ev. forstyrrelser, bør dosereduksjon eller behandlingsavbrudd vurderes. Blod: Leukopeni, trombocytopeni eller pancytopeni (eller forverring av disse) og forverring av anemi, er sett. De fleste av pasientene hadde allerede eksisterende hematologiske sykdommer, som ofte forbindes med benmargssvikt. Medvirkende eller forverrende rolle kan imidlertid ikke utelukkes. Ved utvikling av uforklarlig cytopeni, bør seponering vurderes. Annet: Serumkreatinin-, serumferritin- og serumtransaminasenivå bør måles og vurderes jevnlig. Barn bør kontrolleres jevnlig mht. kroppsvekt, høyde og kjønnsutvikling før behandling og deretter hver 12. måned. Ved langtidsbehandling av alvorlig jernoverskudd, bør hjertefunksjonen overvåkes. Bilkjøring og bruk av maskiner: Forsiktighet bør utvises da svimmelhet kan forekomme.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V03A C03

Liste over interaksjoner (7 treff):

	Jernbindende stoffer V03A C Antacida A02A A - Magnesiumforbindelser A02A A01 - Magnesiumkarbonat A02A A02 - Magnesiumoksid A02A A03 - Magnesiumperoksid A02A A04 - Magnesiumhydroksid A02A A05 - Magnesiumsilikat A02A A10 - Kombinasjoner A02A B - Aluminiumforbindelser A02A B01 - Aluminiumhydroksid A02A B02 - Algeldrat A02A B03 - Aluminiumfosfat A02A B04 - Dihydroksyaluminium natriumkarbonat A02A B05 - Aluminiumacetoacetat A02A B06 - Aloglutamol A02A B07 - Aluminiumglysinat A02A B10 - Kombinasjoner A02A D - Kombinasjoner og komplekser av aluminium, kalsium og magnesium forbindelser A02A D01 - Ordinære saltkombinasjoner A02A D02 - Magaldrat A02A D03 - Almagat A02A D04 - Hydrotalcit A02A D05 - Almasilat A02B A53 - Famotidin, kombinasjoner A02B X13 - Alginsyre Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt effekt av jernbindende stoffer. Interaksjonsmekanisme Jernbindende stoffer kan danne chelater med aluminium, og selv om affiniteten til aluminium er langt lavere enn til jern, kan dette tenkes å redusere den jernbindendende effekten. Legemiddelalternativer Vurderes individuelt avhengig av indikasjonen for aluminium. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder SPC Desferal SPC Exjade SPC Ferriprox
	Jernbindende stoffer V03A C Askorbinsyre (vit C) A11G A01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Risiko for nedsatt hjertefunksjon ved inntak av høye doser vitamin C (mer enn 200 mg daglig). Interaksjonsmekanisme Ukjent mekanisme. Dosetilpasning Døgndoser på mer enn 200 mg vitamin C bør unngås, og døgndosen bør fordeles på flere doser. Hjertefunksjonen bør følges. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder SPC Desferal SPC Exjade SPC Ferriprox
	Deferasiroks V03A C03 Johannesurt Perikum Prikkperikum N06A X25 - Prikkperikum Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrajon av deferasiroks (40-50 % basert på data med den kraftige enzyminduktoren rifampicin). Interaksjonsmekanisme Johannesurt kan indusere metabolismen til deferasiroks via glukuronidrerende enzymer (UGT). Monitorering Pasienten bør følges med tanke på klinisk effekt av deferasiroks, inklusive målinger av ferritinkonsentrasjonen i serum, og dosen av deferasiroks justeres etter dette. I utgangspunktet må det forventes at dosebehovet for deferasiroks kan være i størrelsesorden inntil det dobbelte ved samtidig behandling med johannesurt. Det enkleste kan være å unngå bruk av johannesurt. Legemiddelalternativer Det enkleste vil være å seponere johannesurt. Eventuelt kan oppstart med et annet antidepressivt legemiddel, for eksempel et SSRI-preparat, vurderes. Observer at det tar 1-2 uker fra johannesurt seponeres til interaksjonseffekten er borte. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Exjade Skerjanec A, Wang J, Maren K et al. Investigation of the pharmacokinetic interactions of deferasirox, a once-daily oral iron chelator, with midazolam, rifampin, and repaglinide in healthy volunteers. J Clin Pharmacol 2010; 50: 205-13.
	Deferasiroks V03A C03 Repaglinid A10B X02 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av repaglinid (2-3 ganger). Interaksjonsmekanisme Deferasiroks hemmer metabolismen av repaglinid via CYP2C8. Dosetilpasning Dosebehovet av repaglinid vil anslagsvis være 50-70 % lavere ved samtidig bruk av deferasiroks. Interaksjonsgrad vil variere og effekten av dosereduksjonen bør følges opp med blodglukosemålinger. Produsenten av deferasiroks anbefaler en maksimaldose av repaglinid på 500 mikrogram. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Exjade Skerjanec A, Wang J, Maren K et al. Investigation of the pharmacokinetic interactions of deferasirox, a once-daily oral iron chelator, with midazolam, rifampin, and repaglinide in healthy volunteers. J Clin Pharmacol 2010; 50: 205-13.
	Deferasiroks V03A C03 Rifampicin J04A B02 - Rifampicin J04A M02 - Rifampicin og isoniazid J04A M05 - Rifampicin, pyrazinamid og isoniazid J04A M06 - Rifampicin, pyrazinamid, etambutol og isoniazid Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrajon av deferasiroks (40-50 %). Interaksjonsmekanisme Rifampicin induserer metabolismen til deferasiroks via glukuronidrerende enzymer (UGT). Monitorering Pasienten bør følges med tanke på klinisk effekt av deferasiroks, inklusive målinger av ferritinkonsentrasjonen i serum, og dosen av deferasiroks justeres etter dette. I utgangspunktet må det forventes at dosebehovet for deferasiroks kan være i størrelsesorden inntil det dobbelte ved samtidig behandling med rifampicin. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Exjade Skerjanec A, Wang J, Maren K et al. Investigation of the pharmacokinetic interactions of deferasirox, a once-daily oral iron chelator, with midazolam, rifampin, and repaglinide in healthy volunteers. J Clin Pharmacol 2010; 50: 205-13.
	Deferasiroks V03A C03 Seleksipag B01A C27 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av den aktive metabolitten til seleksipag (kanskje anslagsvis en fordobling basert på data med deferairoks og andre CYP2C8-substrater). Interaksjonsmekanisme Hemming av nedbrytningen av den aktive metabolitten til seleksipag via CYP2C8. Dosetilpasning Hvis det vurderes at en dosereduksjon av seleksipag bør gjøres, er det rimelig å redusere dosen til halvparten i utgangspunktet. Monitorering Pasienten bør følges opp med tanke på bivirkninger av seleksipag og dosen justeres etter dette. Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Backman JT et al. Role of cytochrome P450 2C8 in drug metabolism and interactions. Pharmacol Rev 2016; 68: 168-241. SPC Uptravi
	Deferasiroks V03A C03 Teofyllin R03D A04 - Teofyllin R03D A54 - Teofyllin, kombinasjoner unntatt psykoleptika R03D A74 - Teofyllin, kombinasjoner med psykoleptika R03D B04 - Teofyllin og adrenergika Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrajon av teofyllin (80-90 %). Interaksjonsmekanisme Deferasiroks hemmer metabolismen til teofyllin via CYP1A2. Dosetilpasning Teofyllindosen bør anslagsvis reduseres til halvparten ved samtidig behandling med deferasiroks. Siden interaksjonsgraden kan variere, bør teofyllinkonsentrasjonen i serum følges og teofyllindosen tilpasses ut fra dette. Legemiddelalternativer Beta-2-agonister og/eller glukokortikoider til inhalasjon. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder SPC Exjade

Metabolismen av deferasiroks er avhengig av UGT-enzymer. Samtidig bruk av potente UGT-induktorer som rifampicin, karbamazepin, fenytoin, fenobarbital eller ritonavir kan gi redusert effekt av deferasiroks. Serumferritin bør kontrolleres under og etter kombinasjonsbehandling, og dosen ev. justeres. Forsiktighet bør utvises ved kombinasjon med CYP3A4-substrater som ciklosporin, simvastatin, hormonelle prevensjonsmidler, bepridil og ergotamin. Deferasiroks er en moderat CYP2C8-hemmer, og samtidig bruk av CYP2C8-substratet repaglinid bør unngås. Dersom kombinasjon er nødvendig må det foretas nøye klinisk monitorering og blodglukosemonitorering. Interaksjon med andre CYP2C8-substrater, som paklitaksel, kan ikke utelukkes. Samtidig bruk av CYP1A2-substrater med smalt terapeutisk vindu som teofyllin, klozapin eller tizanidin anbefales ikke. Hvis samtidig bruk er påkrevd, anbefales monitorering av plasmakonsentrasjonen og ev. dosereduksjon av CYP1A2-substratet. Samtidig bruk av antacida som inneholder aluminium anbefales ikke. Samtidig bruk av substanser med kjent ulcerogent potensiale, som NSAID (inkl. acetylsalisylsyre i høye doser), kortikosteroider eller orale bisfosfonater, kan øke risikoen for gastrointestinal toksisitet. Samtidig bruk av deferasiroks og antikoagulantia kan også øke risikoen for gastrointestinal blødning. Nøye klinisk overvåkning er nødvendig ved kombinasjon med disse legemidlene. Samtidig bruk med busulfan ga økt busulfaneksponering, men mekanismen for interaksjonen er ukjent. Undersøkelse av farmakokinetikken til en testdose anbefales for dosejusteringer.

Gå til interaksjonsanalyse

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Data mangler. Anbefales ikke under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig. Fertile kvinner bør bruke ikke-hormonelle prevensjonsmetoder i tillegg eller alternativt under behandling.

Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming frarådes.

Fertilitet: Ingen humane data. Ingen effekter på fertilitet er sett i dyrestudier.

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Nyre/urinveier: Økt blodkreatinin. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, oppkast, kvalme, abdominal smerte, abdominal distensjon, dyspepsi. Hud: Utslett, kløe. Lever/galle: Økning i transaminaser. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Proteinuri. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Gastrointestinal blødning, magesår (inkl. flere sår), duodenalsår, gastritt. Hud: Pigmentforstyrrelser. Lever/galle: Hepatitt, cholelithiasis. Luftveier: Laryngeal smerte. Nevrologiske: Svimmelhet. Nyre/urinveier: Renal tubulær sykdom (ervervet Fanconis syndrom), glukosuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øre: Døvhet. Øye: Katarakt, makulopati. Øvrige: Pyreksi, ødem, tretthet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Øsofagitt. Hud: DRESS. Øye: Optisk nevritt. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Pancytopeni, trombocytopeni, forverring av anemi, nøytropeni. Gastrointestinale: Gastrointestinal perforasjon, akutt pankreatitt. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, hypersensitivitetsvaskulitt, urticaria, erythema multiforme, alopesi, toksisk epidermal nekrolyse. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner (inkl. anafylaktisk reaksjon og angioødem). Lever/galle: Leversvikt. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, tubulointerstitiell nefritt, nefrolitiasis, renal tubulær nekrose. Stoffskifte/ernæring: Metabolsk acidose. Barn: Diaré er rapportert hyppigere hos barn 2-5 år enn hos eldre pasienter. Renal tubulopati er primært rapportert hos barn og ungdom med beta-talassemi behandlet med deferasiroks. Hos barn forekom en høy andel av tilfellene av metabolsk acidose i sammenheng med Fanconis syndrom. Akutt pankreatitt er rapportert, spesielt hos barn og ungdom.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Tilfeller av overdosering (2-3 × høyere enn foreskrevet dose i flere uker) er sett. I et tilfelle førte det til subklinisk hepatitt som forsvant etter doseavbrudd. Enkeltdoser tilsv. 56 mg/kg forårsaket mild kvalme og diaré ved talassemi og jernoverskudd.

Symptomer: Kvalme, oppkast, hodepine og diaré.

Behandling: Fremkalle oppkast eller mageskylling. Symptomatisk.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Oral aktiv chelator, som er sterkt selektiv overfor treverdig jern. Tridentat ligand, som binder jern med høy affinitet i forholdet 2:1. Fremmer jernutskillelse, hovedsakelig i feces. Lav affinitet til sink og kobber.

Absorpsjon: AUC og C_max øker ved samtidig inntak av fettrikt måltid, og reduseres noe ved samtidig inntak av fettfattig måltid.

Proteinbinding: 99%.

Fordeling: Vd ca. 14 liter.

Halveringstid: 8-16 timer.

Metabolisme: Hovedsakelig via glukuronidering (UGT1A1 og i mindre grad UGT1A3). Dekonjugering i tarmen med enterohepatisk resirkulasjon.

Utskillelse: Hovedsakelig i feces (84% av dosen). Minimal renal utskillelse (8% av dosen).

Sist endret: 18.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

05.10.2018

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

Exjade, TABLETTER, filmdrasjerte:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
90 mg	90 stk. (blister) 395077	H-resept -	6242,50	C	SPC_ICON
180 mg	90 stk. (blister) 084182	H-resept -	12746,20	C	SPC_ICON
360 mg	90 stk. (blister) 381794	H-resept -	24833,90	C	SPC_ICON

¹Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

²Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

³Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

beta-talassemi major: En alvorlig, arvelig blodsykdom som ofte krever regelmessige blodoverføringer.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2c8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

cyp2c8-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C8. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C8, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C8: Gemfibrozil, montelukast, trimetoprim.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cytopeni (blodcellemangel): Lavere antall blodceller enn det som er normalt sett innen et gitt referanseområde.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

duodenalsår (ulcus duodeni, tolvfingertarmsår): Sår på tolvfingertarmen, som hovedsakelig er forårsaket av bakterien Helicobacter pylori. Duodenalsår behandles både med legemidler som reduserer syreproduksjonen i magen og med antibiotika som dreper Helicobacter pylori.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

glukosuri (glykosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemosiderose: Tilstand med overskudd av jern i kroppsvevet, blant annet i lever, uten påvisbare vevsskader.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lln: Nedre normalgrense.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefrolitiasis (nyrestein, urolitiasis, nefrolitt): Nyrestein (urolithiasis) er sten som dannes i urinen, og som kan sette seg fast i nyre eller urinleder. Stenene kan bestå av krystaller (50-95%) og av organisk materiale (5-50%). Vanligste årsakene til nyresten er høy utskillelse av kalsium (kalk) eller lav utskillelse av sitrat i urinen.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ugt: UGT (uridindifosfat-glukuronosyltransferase) er en guppe enzymer som sammen med CYP450 er viktig for nedbrytningen (metabolisme) av legemidler i kroppen.

uln: Øvre normalgrense.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.