Emconcor CHF

Merck

Betablokker.

ATC-nr.: C07A B07

  

  Bisoprolol forbudt iht. WADAs dopingliste, med visse unntak/restriksjoner

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 1,25 mg, 2,5 mg, 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Bisoprololfumarat 1,25 mg, resp. 2,5 mg, 5 mg og 10 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: 1,25 mg og 2,5 mg: Titandioksid (E 171). 5 mg: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 10 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av stabil kronisk hjertesvikt med nedsatt systolisk venstre ventrikkelfunksjon som tillegg til ACE-hemmere og diuretikum og ev. hjerteglykosider.

Dosering

Pasienten bør være stabil (uten akutt hjertesvikt) når bisoprololbehandling startes. Behandlende lege bør ha erfaring i behandling av kronisk hjertesvikt. Forbigående forverret hjertesvikt, hypotensjon eller bradykardi kan forekomme under og etter titreringsperioden. Behandling av stabil kronisk hjertesvikt med bisoprolol er vanligvis en langtidsbehandling.
Titreringsfase: Behandling av stabil kronisk hjertesvikt med bisoprolol startes med en titreringsfase iht. til følgende skjema:1,25 mg 1 gang daglig i 1 uke. Hvis dosen tolereres godt, økes den til 2,5 mg 1 gang daglig i den neste uken. Hvis dosen tolereres godt, økes til 3,75 mg 1 gang daglig i ytterligere 1 uke. Hvis dosen tolereres godt, økes til 5 mg 1 gang daglig i de neste 4 ukene. Hvis dosen tolereres godt, økes til 7,5 mg 1 gang daglig i de neste 4 ukene. Hvis dosen tolereres godt, økes til 10 mg 1 gang daglig som vedlikeholdsbehandling. Høyeste anbefalte dose er 10 mg 1 gang daglig. Det anbefales nøye overvåkning av vitale tegn (hjertefrekvens, blodtrykk) og symptomer på forverring av hjertesvikt under titreringsfasen. Symptomer kan opptre allerede i løpet av 1. behandlingsdag.
Endring av behandling: Dersom høyest anbefalte dose ikke tolereres, kan gradvis dosereduksjon vurderes. Ved forbigående forverring av hjertesvikt, hypotensjon eller bradykardi, anbefales ny dosevurdering av legemidler som brukes samtidig. Det kan også være nødvendig å midlertidig redusere bisoprololdosen eller å avbryte behandlingen. Bisoprolol skal alltid vurderes gjeninnført og/eller opptitrert når pasienten er stabil igjen.
Seponering: Norsk legemiddelhåndbok: Forslag til nedtrapping og seponering

Interaksjonsanalyse av legemiddellisten anbefales før seponering. Opphør av interaksjoner ved seponering kan gi økt/redusert virkning av gjenværende legemidler.

Dersom det vurderes å avbryte behandlingen, anbefales gradvis dosereduksjon, da plutselig stopp i behandlingen kan føre til akutt forverring av pasientens tilstand. Seponering krever regelmessig kontroll. Seponering bør ikke skje brått med mindre det er klart påkrevet.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyre-/leverfunksjon: Dosetitrering bør gjennomføres med ekstra forsiktighet ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Barn og ungdom: Anbefales ikke pga. manglende erfaring. Eldre: Dosejustering ikke nødvendig.
Administrering: Dosen bør tas om morgenen og svelges med vann. Tas med eller uten mat. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Tabletter 2,5 mg: Kan deles i like doser (delestrek). Tabletter 5 mg: Kan deles i like doser (delestrek). Tabletter 10 mg: Kan deles i like doser (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Akutt hjertesvikt eller perioder med dekompensert hjertesvikt der i.v. inotrop behandling er nødvendig. Kardiogent sjokk. AV-blokk II og III (uten pacemaker). Sick sinus-syndrom. Sinoatriell blokk. Symptomatisk bradykardi. Symptomatisk hypotensjon. Alvorlig bronkial astma. Alvorlige former av perifer okklusiv arteriesykdom og alvorlige former for av Raynauds syndrom. Ubehandlet feokromocytom. Metabolsk acidose.

Forsiktighetsregler

Må brukes med forsiktighet ved: -Bronkospasmer (bronkialastma og obstruktiv luftveissykdom). -Diabetes mellitus med store svingninger i blodsukkernivået, ettersom symptomer på hypoglykemi kan maskeres. -Streng faste. -Pågående desensibiliseringsterapi. -AV-blokk I. -Prinzmetals angina. -Perifer okklusiv arteriesykdom (intensivering av symptomer kan forekomme, spesielt i begynnelsen av behandlingen). -Generell anestesi: Betablokkere reduserer forekomsten av arytmier og myokardiskemier både under induksjon og intubasjon, samt postoperativt. Det anbefales at betablokaden opprettholdes perioperativt. Anestesilegen må være oppmerksom på betablokaden pga. risiko for interaksjoner med andre legemidler, som kan føre til bradyarytmier, svekket reflekstakykardi og redusert refleksevne for å kompensere blodtap. Ved behov for seponering før operasjon, bør dette skje gradvis og avsluttes ca. 48 timer før anestesi. Manglende erfaring: Det mangler erfaring fra bisoprololbehandling hos pasienter med hjertesvikt og følgende sykdommer og tilstander: -insulinavhengig diabetes mellitus (type I), -alvorlig nedsatt nyrefunksjon, -alvorlig nedsatt leverfunksjon, -restriktiv kardiomyopati, -medfødt hjertesykdom, -signifikant hemodynamisk organisk klaffesykdom, -hjerteinfarkt i løpet av de siste 3 måneder. Obstruktiv luftveissykdom: Bisoprolol bør ikke brukes hos pasienter med obstruktiv luftveissykdom med mindre tungtveiende kliniske grunner tilsier det. I slike tilfeller må bisoprolol brukes med forsiktighet og behandlingen påbegynnes med lavest mulig dose. Pasienten bør kontrolleres nøye for nye symptomer (dyspné, treningsintoleranse, hoste). Obstruktiv lungesykdom: Ved bronkialastma eller annen kronisk obstruktiv lungesykdom som kan gi symptomer, bør bronkodilaterende behandling gis samtidig. I enkelte tilfeller kan økt luftveismotstand hos astmapasienter kreve økning av beta2-agonistdosen. Anafylaksi: Bisoprolol kan øke både følsomheten for allergener og alvorlighetsgraden av anafylaktiske reaksjoner. Adrenalin gir ikke alltid forventet terapeutisk effekt. Psoriasis: Ved psoriasis eller psoriasis i familien skal betablokkere kun gis etter nøye nytte/risiko-vurdering. Feokromocytom: Ved feokromocytom må bisoprolol først gis etter alfareseptorblokade. Tyreotoksikose: Symptomer på tyreotoksikose kan maskeres. Initiering av bisoprololbehandling krever regelmessig kontroll. Seponering: Se Dosering. Bilkjøring og bruk av maskiner: Evnen til å kjøre bil eller betjene maskiner kan påvirkes. Dette skal tas i betraktning spesielt ved behandlingsstart, ved ev. endring av behandlingen eller i forbindelse med alkoholinntak.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A B07
Ikke-anbefalte kombinasjoner: Kalsiumantagonister av verapamiltypen og i mindre utstrekning diltiazemtypen (verapamil i.v. kan føre til alvorlig hypotensjon og AV-blokk), klasse I antiarytmika, sentraltvirkende antihypertensiver. Brå seponering av sentraltvirkende antihypertensiver, spesielt før seponering av betablokkere, kan føre til økt risiko for rebound-hypertensjon. Kombinasjoner som krever forsiktighet: Kalsiumantagonister av dihydropyridintypen, klasse III antiarytmika, topikale betablokkere, parasympatomimetika, insulin og orale antidiabetika, narkosemidler, digitalisglykosider, NSAID, beta-sympatomimetika, sympatomimetika som aktiverer både beta- og alfareseptorer, andre legemidler med blodtrykkssenkende potensiale som trisykliske antidepressiver, barbiturater, fentiaziner. Kombinasjoner som må overveies: Meflokin, MAO-hemmere (unntatt MAO-B-hemmere).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kan forårsake skadelige effekter under graviditet og/eller på foster/nyfødt barn. Gir generelt redusert placentaperfusjon, hvilket kan gi vekstretardasjon, fosterdød, abort eller for tidlig fødsel. Bivirkninger (f.eks. hypoglykemi og bradykardi) kan opptre hos foster og nyfødt barn. Bør ikke brukes ved graviditet med mindre behandling er absolutt nødvendig. I slike tilfeller må placentafunksjon og fosterets vekst overvåkes. Ved uønskede effekter skal alternativ behandling vurderes. Det nyfødte barnet må overvåkes nøye. Symptomer på hypoglykemi og bradykardi opptrer vanligvis i løpet av de første 3 dagene.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Bør derfor ikke brukes under amming.
Bisoprolol

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Hjerte/kar: Bradykardi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinale plager som kvalme, brekninger, diaré, konstipasjon. Hjerte/kar: Følelse av kulde eller nummenhet i ekstremitetene, hypotensjon, forverring av hjertesvikt. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Øvrige: Tretthet, utmattelse. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: AV-overledningsforstyrrelser, ortostatisk hypotensjon. Luftveier: Bronkospasme hos pasienter med bronkialastma eller tidligere obstruktiv luftveislidelse. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet og kramper. Psykiske: Søvnforstyrrelser, depresjon. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Overfølsomhetsreaksjoner (kløe, rødme, utslett). Kjønnsorganer/bryst: Potensforstyrrelser. Lever/galle: Hepatitt. Luftveier: Allergisk rhinitt. Nevrologiske: Besvimelse. Psykiske: Mareritt, hallusinasjoner. Undersøkelser: Økning av triglyserider, økning i leverenzymer (ALAT, ASAT). Øre: Nedsatt hørsel. Øye: Redusert tåreproduksjon (må vurderes ved bruk av kontaktlinser). Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Betablokkere kan provosere frem eller forverre psoriasis eller indusere psoriasislignende utslett, alopesi. Øye: Konjunktivitt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Vanligst er bradykardi, hypotensjon, bronkospasme, akutt hjerteinsuffisiens og hypoglykemi. Det er rapportert få tilfeller av overdosering (maks. 2000 mg) hos pasienter med hypertensjon og/eller koronar hjertesykdom, og de har vist bradykardi og/eller hypotensjon. Alle pasientene er restituert. Stor individuell variasjon i følsomheten for en høy enkeltdose, og pasienter med hjertesvikt er sannsynligvis svært følsomme. Gradvis opptrapping av dosen ved oppstart av behandling er derfor obligatorisk, se Dosering.
Behandling: Behandlingen skal avbrytes og støttende og symptomatisk behandling gis. Kan sannsynligvis ikke fjernes ved dialyse. Generelle tiltak som bør vurderes hvis de er klinisk begrunnet: Bradykardi: Atropin i.v. Ved utilstrekkelig svar kan isoprenalin eller et annet middel med positive kronotrope egenskaper gis med forsiktighet. Temporær pacemaker kan være nødvendig. Hypotensjon: I.v. væske og vasokonstringerende middel skal gis. Glukagon i.v. kan være nyttig. AV-blokk (II eller III): Pasienten bør overvåkes nøye og behandles med isoprenalininfusjon eller temporær pacemaker. Akutt forverring av hjertesvikt: I.v. diuretika, inotrope midler, vasodilaterende midler. Bronkospasmer: Bronkodilaterende terapi som isoprenalin, β2-sympatomimetika og/eller aminofyllin. Hypoglykemi: Glukose i.v.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A B07

Egenskaper

Klassifisering: Selektiv β1-blokker uten egenstimulerende og relevant membranstabiliserende effekt.
Virkningsmekanisme: Viser kun svak affinitet til β2-reseptorer i glatt muskulatur i bronkier og blodårer, samt β2-reseptorer involvert i metabolsk regulering. Påvirker i liten grad luftveismotstand og β2-medierte metabolske effekter. β1-selektiviteten hos bisoprolol strekker seg utover det terapeutiske doseringsintervallet.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet ca. 90%.
Proteinbinding: Ca. 30%.
Fordeling: Vd er 3,5 liter/kg.
Halveringstid: 10-12 timer. Gir 24 timers effekt ved dosering 1 gang pr. dag. Totalclearance er ca. 15 liter/time. Hos pasienter med kronisk hjertesvikt (NYHA klasse III) er plasmakonsentrasjonen høyere og t1/2 forlenget sammenlignet med friske personer. Cmax ved steady state etter daglig dosering av 10 mg er 64±21 ng/ml og t1/2 er 17±5 timer.
Utskillelse: 50% metaboliseres i lever til inaktive metabolitter som skilles ut via nyrene. Resterende 50% utskilles uforandret gjennom nyrene. Dosejustering er ikke nødvendig ved redusert nyre- eller leverfunksjon.

Sist endret: 14.01.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

10.04.2015

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Emconcor CHF, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1,25 mg20 stk. (blister)
177584
Blå resept
Byttegruppe
56,20 (trinnpris 51,70)CSPC_ICON
2,5 mg28 stk (blister)
181313
Blå resept
Byttegruppe
64,10 (trinnpris 54,00)CSPC_ICON
5 mg100 stk. (blister)
184507
Blå resept
-
161,40CSPC_ICON
10 mg100 stk. (blister)
190314
Blå resept
-
231,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk rhinitt: Betennelse i nesens slimhinne som utløses av allergifremkallende substanser, vanligvis pollen. Symptomer er nesetetthet, rennede nese og nysing.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kronisk obstruktiv lungesykdom (kols): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao (monoaminoksidase): (MAO: monoaminoksidase) Enzym som bryter ned såkalte monoaminer som for eksempel serotonin, dopamin og noradrenalin. Enzymet finnes i to former, A og B. Se også MAOH; monoaminoksidasehemmer.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

tyreotoksikose (hypertyreoidisme, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

vekstretardasjon (veksthemming): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.