Cytarabin Fresenius Kabi

Fresenius Kabi

Cytostatikum, pyrimidinnukleosidanalog.

ATC-nr.: L01B C01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: 1 ml inneh.: Cytarabin 100 mg, saltsyre/natriumhydroksid (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. pH 7-9,5. Osmolaritet: 250-400 mOsmol/liter.


Indikasjoner

Cytostatikum. Til induksjon av remisjon ved akutt myelogen leukemi hos voksne, og til annen akutt leukemi hos voksne og barn.

Dosering

Kun lege med erfaring innen kjemoterapi mot kreft skal bruke cytarabin. Bare generelle anbefalinger kan gis, da akutt leukemi nesten utelukkende behandles med kombinasjoner av cytostatika. Doseringsanbefalinger kan konverteres fra kroppsvektrelaterte til kroppsoverflaterelaterte ved bruk av nomogrammer.
Induksjon av remisjon hos voksne: Kontinuerlig behandling: a) 2 mg/kg/dag injiseres raskt. Gis i 10 dager. Blodcelletellinger skal utføres daglig. Dersom ingen antileukemisk effekt eller tilsynelatende toksisitet sees, økes dosen til 4 mg/kg/dag og opprettholdes inntil åpenbar terapeutisk respons eller toksisitet. Nesten alle pasienter opplever toksisitet ved disse dosene. b) 0,5-1 mg/kg/dag kan gis som infusjon på inntil 24 timers varighet. Resultatene fra 1-timers infusjoner er tilfredsstillende hos de fleste pasienter. Etter 10 dager kan startdosen økes til 2 mg/kg/dag, avhengig av toksisitet. Fortsett inntil toksisitet eller remisjon. Intermitterende behandling: 3-5 mg/kg/dag gis i.v. hver dag i 5 påfølgende dager. Etter en hvileperiode på 2-9 dager gis en ytterligere kur. Fortsett inntil respons eller toksisitet oppstår. Bedring er sett etter 7-64 dager (gjennomsnittlig 28 dager). Hvis toksisitet eller remisjon ikke oppstår anbefales vanligvis forsiktig administrering av høyere doser. Vanligvis tolereres høyere doser bedre når de gis som rask i.v. injeksjon enn langsom infusjon. Denne forskjellen skyldes rask metabolisering av cytarabin og dermed kort virkningstid ved høy dose.
Vedlikeholdsbehandling hos voksne: Remisjon indusert av cytarabin eller andre legemidler, kan opprettholdes ved i.v. eller s.c. injeksjon av 1 mg/kg 1-2 ganger ukentlig.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Dosen bør reduseres ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon, se Forsiktighetsregler. Cytarabin kan dialyseres og bør derfor ikke gis rett før eller etter dialyse. Barn og ungdom: Barn ser ut til å tolerere høyere doser av cytarabin enn voksne, og når doseringsområdene er angitt, bør barn få den høyere dosen. Eldre: Ingen informasjon tyder på at dosejustering er nødvendig. Eldre tolererer imidlertid ikke legemiddeltoksisitet like godt som yngre pasienter, og spesiell oppmerksomhet bør derfor gis til legemiddelindusert leukocytopeni, trombocytopeni og anemi, med hensiktsmessig initiering av støttende behandling ved behov.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget for bruksanvisning. Fortynnet oppløsning skal være klar, fargeløs og fri for synlige partikler. Preparatet kan fortynnes med sterilt vann til injeksjonsvæsker, glukose infusjonsvæske 50 mg/ml (5%) eller natriumklorid infusjonsvæske 9 mg/ml (0,9%). Fysisk-kjemisk stabilitet er vist i konsentrasjonsområdet 0,04-4 mg/ml. Dersom utkrystallisering sees som resultat av oppbevaring ved lave temperaturer, løses krystallene opp ved å varme opp til 55°C, ikke lenger enn i 30 minutter, og riste til krystallene er oppløst. Oppløsningen avkjøles til romtemperatur før bruk. For kontaminering og destruksjon, se pakningsvedlegg.
Administrering: Gis som i.v. infusjon eller injeksjon eller s.c. injeksjon. S.c. injeksjon tolereres vanligvis godt, og kan anbefales som vedlikeholdsbehandling. Skal ikke gis intratekalt.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Cytarabinbehandling skal ikke vurderes hos pasienter med alvorlig benmargssuppresjon. Cytarabin skal ikke brukes til behandling av ikke-malign sykdom, med unntak av immunsuppresjon. Degenerativ og toksisk encefalopati, spesielt etter bruk av metotreksat eller behandling med ioniserende stråling.

Forsiktighetsregler

Hematologiske effekter: Cytarabin er en potent benmargshemmer. Effekten avhenger av dose og administreringsplan. Behandling bør startes med forsiktighet ved eksisterende legemiddelindusert benmargssuppresjon. Pasienter må få nøye medisinsk overvåkning, og ved induksjonsbehandling bør leukocytter, hemoglobin og blodplater telles daglig. Undersøkelser av benmargen bør utføres hyppig etter at blastceller har forsvunnet fra det perifere blodet. Viktigste toksiske effekt av cytarabin er benmargssuppresjon med leukopeni, trombocytopeni, anemi, megaloblastose og redusert antall retikulocytter. Mindre alvorlig toksisitet omfatter kvalme, oppkast, diaré og abdominalsmerter, oral sårdannelse og nedsatt leverfunksjon. Etter 5 dagers kontinuerlig infusjon eller akutte injeksjoner på 50-600 mg/m2, følger reduksjon av hvite blodceller et bifasisk forløp. Uavhengig av initialverdiene, dosenivået eller doseringsplan, forekommer en innledende nedgang i løpet av de første 24 timene, med nadir på dag 7-9, etterfulgt av en kort økning som når toppen rundt 12. dag. En andre og kraftigere nedgang når nadir ved dag 15-24. En rask økning til over baseline vil deretter forekomme i løpet av de neste 10 dagene. Nedsatt platetall er merkbart ved dag 5 med et bunnivå som inntreffer mellom dag 12-15. En rask økning til over baseline vil deretter forekomme i løpet av de neste 10 dagene. Utstyr bør være tilgjengelig for håndtering av komplikasjoner, muligens fatale, knyttet til benmargssuppresjon (infeksjon pga. granulocytopeni og annet nedsatt immunforsvar, og blødninger sekundært til trombocytopeni). Anafylaktiske reaksjoner har forekommet ved cytarabinbehandling. Anafylaksi som medførte akutt hjerte- og lungestans og som krevde gjenoppliving er rapportert. Dette oppsto umiddelbart etter i.v. administrering av cytarabin. Høydoseregimer: Alvorlig, og i noen tilfeller fatal, CNS-, gastrointestinal- og lungetoksisitet (ulikt det som er sett med konvensjonelle cytarabinbehandlingsregimer) er rapportert etter enkelte eksperimentelle cytarabinhøydoseregimer (2-3 g/m2). Disse reaksjonene omfatter reversibel korneal toksisitet, cerebral og cerebellar forstyrrelse (vanligvis reversibel), somnolens, kramper, alvorlig gastrointesinal ulcerasjon, inkl. pneumatosis intestinalis cystoides som fører til peritonitt, sepsis og leverabscesser, samt lungeødem. Cytarabin er karsinogent hos dyr. Muligheten for en tilsvarende effekt bør tas i betraktning ved utforming av langtidsbehandling for pasienten. Generelt: Cytarabinpasienter må overvåkes nøye. Hyppige tellinger av leukocytter, hemoglobin og blodplater er nødvendig. Seponer eller endre behandlingen dersom legemiddelindusert benmargsdepresjon medfører et blodplatetall på <50 000 eller et polymorfonukleært granulocyttall på <1000 pr. mm3. Antall produserte enheter i perifert blod kan fortsette å falle etter seponering, og kan nå de laveste verdiene etter en periode uten legemiddel på 12-24 dager. Hvis indisert, gjenopptas behandlingen når tydelige tegn på bedring av margen oppstår (i påfølgende benmargsundersøkelser). Pasienter som har et opphold i behandlingen inntil «normale» verdier i det perifere blodet er oppnådd, kan utelate kontrollene. Nevropati: Perifere motoriske og sensoriske nevropatier etter konsolidering med høye doser cytarabin, daunorubicin og asparaginase har oppstått hos voksne med akutt ikke-lymfocytisk leukemi. Pasienter som behandles med høye cytarabindoser bør observeres mht. nevropati, da endringer i doseringsregimet kan være nødvendig for å unngå irreversible nevrologiske forstyrrelser. Lunge: Alvorlig, og noen ganger fatal, lungetoksisitet, akutt lungesviktsyndrom (ARDS) og lungeødem har oppstått etter eksperimentelle cytarabin-høydoseregimer. Rask i.v. injeksjon: Når i.v. doser gis raskt, blir pasienten ofte kvalm og kan kaste opp i flere timer etterpå (problemet synes å være mindre alvorlig når legemidlet gis som infusjon). Konvensjonelle doseringsregimer: Abdominal ømhet (peritonitt) og guajak-positiv kolitt samtidig med nøytropeni og trombocytopeni er rapportert ved konvensjonelle cytarabindoser i kombinasjon med andre legemidler. Pasienter har respondert på medisinsk behandling uten kirurgi. Forsinket progressiv tiltagende paralyse som medfører død er rapportert hos barn med akutt myelogen leukemi etter intratekal og i.v. konvensjonelle cytarabindoser i kombinasjon med andre legemidler. Lever- og/eller nyrefunksjon: Human lever detoksifiserer tilsynelatende en betydelig andel av en administrert cytarabindose. Spesielt kan pasienter med nedsatt nyre- eller leverfunksjon ha høyere sannsynlighet for CNS-toksisitet etter høydosebehandling med cytarabin. Må derfor brukes med forsiktighet og med redusert dose ved dårlig leverfunksjon. Benmarg, lever- og nyrefunksjon bør kontrolleres regelmessig under behandling. Nevrologisk: Tilfeller av alvorlige nevrologiske bivirkninger som spenner fra hodepine til paralyse, koma og slaglignende episoder er rapportert hovedsakelig hos barn og ungdom som er gitt i.v. cytarabin i kombinasjon med intratekal metotreksat. Sikkerheten av dette legemidlet hos nyfødte er ikke undersøkt. Tumorlysesyndrom: Cytarabin kan indusere hyperurikemi sekundært til rask lyse av neoplastiske celler. Legen bør overvåke pasientens nivå av urinsyre i blodet og være forberedt på å bruke nødvendige støttende og farmakologiske tiltak for å kontrollere problemet. Pankreatitt: Tilfeller av pankreatitt er sett ved cytarabininnledning. Immunsuppressiv effekt/økt følsomhet overfor infeksjoner ved samtidig vaksinasjon: Se Interaksjoner. Høye doser: Risiko for CNS-bivirkninger er høyere hos pasienter som tidligere har hatt CNS-behandling som kjemoterapi intratekalt eller strålebehandling. Tilfeller av kardiomyopati med påfølgende død er rapportert etter eksperimentell behandling med høye doser cytarabin i kombinasjon med syklofosfamid når det har blitt brukt for å forberede benmargstransplantasjon. Dette kan være avhengig av doseringsregimet. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, og er så godt som natriumfritt.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01B C01
5-fluorocytosin (5-FC): Bør ikke gis sammen med cytarabin da 5-FCs terapeutiske effekt oppheves. Digoksin: Reversible reduksjoner i plasmakonsentrasjoner av digoksin ved steady state og renal utskillelse av glykosid er sett hos pasienter som fikk betaacetyldigoksin og kjemoterapiregimer som inneholdt syklofosfamid, vinkristin og prednison med eller uten cytarabin eller prokarbazin. Gentamicin: En in vitro interaksjonsstudie mellom gentamicin og cytarabin har vist cytarabinrelatert antagonisme mot følsomhet for K. pneumonia-stammer. Hos pasienter som bruker cytarabin og som får behandling med gentamicin mot K. pneumoniainfeksjon, kan mangel på rask terapeutisk respons indikere behov for revurdering av antibakteriell behandling. Metotreksat: I.v. cytarabin gitt samtidig med intraketal metotreksat kan øke risikoen for alvorlige nevrologiske bivirkninger slik som hodepine, paralyse, koma og slaglignende episoder. Vaksiner: Administrering av levende eller svekkede vaksiner hos pasienter som er immunkompromitterte av kjemoterapeutika, inkl. cytarabin, kan medføre alvorlige eller fatale infeksjoner. Vaksinasjon med levende vaksine bør unngås hos pasienter som får cytarabin. Inaktiverte vaksiner kan gis, men responsen på slike vaksiner kan være redusert.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Cytarabin er kjent for å være teratogent hos enkelte dyrearter. Bruk hos kvinner som er eller som kan bli gravide, skal kun skje etter nøye vurdering av mulig nytte og risiko. Pga. potensiale for abnormaliteter ved behandling med cytostatika, spesielt i løpet av 1. trimester, skal pasienter under behandling som er eller kan bli gravide informeres om potensiell risiko for fosteret og tilrådelighet ift. å fortsette graviditeten. Det er en definitiv, men betydelig lavere risiko dersom behandlingen initieres i løpet av 2. eller 3. trimester. Selv om normale spedbarn har blitt født av pasienter som har vært behandlet i alle 3 trimester av svangerskapet, er det tilrådelig med oppfølging av disse nyfødte. Menn og kvinner må bruke sikker prevensjon under og i opptil 6 måneder etter behandling.
Amming: Cytarabin skal ikke gis til mødre som ammer. Ukjent om cytarabin skilles ut i human morsmelk. Ettersom mange legemidler skilles ut i human morsmelk, og pga. potensialet for alvorlige cytarabinbivirkninger hos diende barn, bør det tas en beslutning om amming skal opphøre eller om preparatet skal seponeres, tatt i betraktning viktigheten av preparatet for moren.
Fertilitet: Ingen formelle fertilitetsstudier er rapportert, men abnormiteter i sædhodet er sett etter cytarabinbehandling hos mus.

Bivirkninger

De vanligste bivirkningene inkluderer kvalme, oppkast, diaré, feber, utslett, anoreksi, oral og anal betennelse eller sårdannelse, og hepatisk dysfunksjon. Sykdommer i blod og lymfatiske organer: Ettersom cytarabin er benmargssuppressivt, kan anemi, leukopeni, trombocytopeni, megaloblastose og redusert antall retikulocytter forventes etter administrering. Alvorligheten av disse reaksjonene er avhengig av dosering og doseringsplan. Det kan forventes celleforandringer i benmargens morfologi og i perifere utstryk. Infeksiøse og parasittære sykdommer: Virus-, bakterie-, sopp-, parasitt- eller saprofyttinfeksjoner hvor som helst i kroppen kan assosieres med bruk av cytarabin brukt alene eller i kombinasjon med andre immunsuppressiver, etter immunsuppressive doser som påvirker cellulær eller humoral immunitet. Disse infeksjonene kan være milde, men kan være alvorlige og noen ganger fatale. Sykdommer i muskler, bindevev og skjelett: Cytarabin-syndrom er beskrevet (karakteriseres av feber, myalgi, skjelettsmerter, sporadiske brystsmerter, makulopapulært utslett, konjunktivitt og sykdomsfølelse). Det inntreffer vanligvis 6-12 timer etter legemiddeladministrering. Kortikosteroider er vist å være gunstige ved behandling eller forebygging av dette syndromet. Dersom symptomene på syndromet er alvorlige nok til å berettige behandling, skal kortikosteroider overveies, samt fortsatt behandling med cytarabin. Svært vanlige (≥1/10): Sepsis, pneumoni, infeksjon. Benmargssvikt, trombocytopeni, anemi, megaloblastanemi, leukopeni, redusert antall retikulocytter. Stomatitt, oral/anal ulcerasjon, anal betennelse, diaré, oppkast, kvalme, abdominal smerte. Nedsatt nyrefunksjon. Alopesi, utslett. Cytarabin-syndrom. Feber. Unormal biopsi fra benmarg, unormal test ved utstryk av blod. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, megaloblastose, leukopeni, trombocytopeni. Gastrointestinale: Dysfagi, abdominal smerte, kvalme, oppkast, diaré, oral/anal betennelse eller ulcerasjon. Hud: Reversible bivirkninger på huden, som erytem, bulløs dermatitt, urticaria, vaskulitt, alopesi. Lever/galle: Reversibel leverpåvirkning. Nevrologiske: Ved høye doser: Cerebellar eller cerebral påvirkning med nedsatt bevissthetsnivå, dysartri, nystagmus. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon, urinretensjon. Øye: Reversibel hemoragisk konjunktivitt (fotofobi, brennende følelse, synsforstyrrelse, økt lakrimasjon), keratitt. Øvrige: Anoreksi, hyperurikemi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Øsofagitt, øsofageal ulcerasjon, pneumatosis intestinalis cystoides, nekrotiserende kolitt, peritonitt. Hud: Sårdannelse i huden, pruritus, brennende smerte i håndflater og fotsåler. Infeksiøse: Sepsis (immunsuppresjon), cellulitt på injeksjonsstedet. Luftveier: Pneumoni, dyspné, sår hals. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi. Øvrige: Lentigo. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hjerte/kar: Arytmi. Hud: Nøytrofil eksokrin hidrosadenitt. Øvrige: Cytarabin (Ara-C)-syndrom. Ved høye doser: Svært vanlige: Påvirkning på kornea. Somnolens, cerebral og cerebellar påvirkning. Lungeødem/akutt lungesviktsyndrom (ARDS). Vanlige: Avflassing av huden. Nekrotiserende kolitt. Ukjent hyppighet: Gastrointestinal nekrose, gastrointestinal ulcerasjon, pneumatosis intestinalis, peritonitt. Leverabscesser, sepsis. Koma, kramper, perifer motorisk nevropati, perifer sensorisk nevropati. Kardiomyopati, også med etterfølgende død. Leverskade, hyperbilirubinemi. Rabdomyolyse, amenoré og azoospermi. Intratekal bruk: Cytarabin er ikke anbefalt for intratekal bruk. Imidlertid er følgende bivirkninger rapportert: Benmargssuppresjon, kvalme, oppkast. I noen tilfeller er alvorlig ryggmargstoksisitet som også har ført til kvadriplegi og paralyse, nekrotiserende encefalopati, med eller uten kramper, blindhet og andre isolerte nevrotoksisteter, rapportert. Andre bivirkninger: Diffus interstitiell pneumonitt uten klar årsak som kan ha vært relatert til cytarabin ble rapportert hos pasienter som ble behandlet med eksperimentelle intermitterende doser med cytarabin (1 g/m2) med og uten andre kjemoterapeutika (meta-AMSA, daunorubicin, VP-16). Et syndrom med plutselig pustebesvær, som raskt utvikler seg til pulmonært ødem og et radiografisk uttrykt kardiomegali er rapportert etter eksperimentell høydosebehandling med cytarabin brukt ved behandling av tilbakevendende leukemi; fatalt utfall er rapportert. Nevrologiske sykdommer: Etter behandling med høye cytarabindoser, har symptomer på cerebral eller cerebellar påvirkning som personlighetsforandring, påvirket årvåkenhet, dysartri, ataksi, tremor, nystagmus, hodepine, forvirring, søvnighet, svimmelhet, koma, kramper, etc. vist hos 8-37% av behandlede pasienter. Forekomsten hos eldre (>55 år) kan være enda høyere. Andre predisponerende faktorer er nedsatt lever- og nyrefunksjon, tidligere CNS-behandling (f.eks. strålebehandling) og alkoholmisbruk. CNS-forstyrrelser er i de fleste tilfeller reversible. Risikoen for CNS-toksisitet øker dersom cytarabinbehandlingen gitt som høy dose i.v. kombineres med annen CNS-toksisk behandling som strålebehandling eller høy dose. Gastrointestinale sykdommer: Spesielt i behandling med høye cytarabindoser, kan mer alvorlige reaksjoner vises i tillegg til vanlige symptomer. Intestinal perforering eller nekrose med ileus og peritonitt er rapportert. Leverabscess, hepatomegali, Budd-Chiaris syndrom (hepatisk venøs trombose) og pankreatitt er sett etter høydose-behandling.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: 12 doser på 4,5 g/m2 ved i.v. infusjon gitt i løpet av 1 time hver 12. time har ført til økning av irreversibel CNS-toksisitet og død.
Behandling: Seponering etterfulgt av håndtering av påfølgende benmargsdepresjon, inkl. transfusjon av fullblod eller blodplater og antibiotika ved behov.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For pyrimidinanaloger L01B C

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer syntesen av deoksyribonukleinsyre. Antivirale og immunsuppressive egenskaper.
Halveringstid: 10 minutter. Høye doser gir Cmax >200 × høyere enn konvensjonelle doser. Renal clearance er langsommere ved høye doser enn ved konvensjonelle doser. Tmax ca. 20-60 minutter etter s.c. injeksjon.
Metabolisme: Primært i lever og muligens i nyrer. Høye i.v. enkeltdoser gir vanligvis ikke-målbare nivåer innen 15 minutter.
Utskillelse: Etter i.v. administrering utskilles kun 5,8% uendret i urin innen 12-24 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved 15-25°C. Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses. Skal brukes umiddelbart etter anbrudd. Etter fortynning: Kjemisk og fysisk stabilitet ved bruk er vist i 8 dager ved høyst 25°C. Av mikrobiologiske hensyn bør preparatet brukes umiddelbart. Dersom det ikke brukes umiddelbart, er oppbevaringstid og -betingelser før bruk brukerens ansvar, og bør normalt ikke overstige 24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning har foregått under kontrollerte og validerte aseptiske betingelser.

Sist endret: 05.07.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

27.02.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Cytarabin Fresenius Kabi, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml1 ml (hettegl.)
543387
-
-
67,10CSPC_ICON
10 ml (hettegl.)
527755
-
Byttegruppe
257,70CSPC_ICON
20 ml (hettegl.)
462987
-
Byttegruppe
479,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

akutt myelogen leukemi (aml, akutt myeloid leukemi): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anal: Som har med endetarmsåpningen å gjøre.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hidrosadenitt (hidradenitt, svettekjertelbetennelse): Kronisk hudsykdom som kjennetegnes av ømme byller i armhulene, lysken, innsiden av lår, under bryster, bak ørene og rundt endetarmsåpningen.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

keratitt (hornhinnebetennelse): Betennelse øyets hornhinne. Forårsakes av skade, bakterier, virus, sopp eller autoimmun sykdom. Symptomer er smerter, lysskyhet, nedsatt syn, tåreflod og sammenkniping av øyet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

venøs trombose (venetrombose, veneblodpropp): Blodpropp i en vene.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.