Allopurinol

Orion

Xantinoksidasehemmer, hemmer av urinsyreproduksjonen.

ATC-nr.: M04A A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 M04A A01
Allopurinol
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av allopurinol kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Allopurinol har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at allopurinol er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 15.08.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 100 mg og 300 mg: Hver tablett inneh.: Allopurinol 100 mg, resp. 300 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: 300 mg: Paraoransje FCF aluminiumlake (E 110).


Indikasjoner

Voksne, eldre og ungdom 15-18 år: 100 mg og 300 mg: Alle former av hyperurikemi som ikke kan kontrolleres vha. diett, inkl. sekundær hyperurikemi av varierende årsaker og ved kliniske komplikasjoner av hyperurikemitilstander, særlig manifestert gikt, urinsyrenefropati og for å løse opp og forebygge nyresten. Tilbakevendende nyresten av kalsiumoksalat ved hyperurikosuri, når væske, diett og lignende tiltak har mislyktes. Barn og ungdom <15 år: 100 mg: Sekundær hyperurikemi av varierende årsaker. Urinsyrenefropati under behandling av leukemi. Arvelige enzymmangelsykdommer, Lesch-Nyhan syndrom (partiell eller total hypoksantin-guanin-fosforibosyltransferase-mangel) og adeninfosforibosyltransferase-mangel.

Dosering

Dosen bør justeres ved å monitorere serumkonsentrasjon av urat og urinsyrenivå i urinen ved passende intervaller.
Voksne, eldre og ungdom 15-18 år: Tabletter 100 mg og 300 mg : Tas 1 gang daglig. Ved dose >300 mg/dag og gastrointestinal intoleranse kan det være nødvendig å dele dosen. Behandling bør startes med lav dose, f.eks. 100 mg/dag, for å redusere risiko for bivirkninger. Dosen økes kun dersom serumurat-responsen ikke er tilfredsstillende. Ved milde tilstander: 2-10 mg/kg kroppsvekt/dag eller 100-200 mg/dag. Ved moderate tilstander: 300-600 mg/dag. Ved alvorlige tilstander: 700-900 mg/dag.
Barn og ungdom <15 år: Tabletter 100 mg: 10-20 mg/kg kroppsvekt/dag fordelt på 3 doser, maks. 400 mg/dag. Bruk hos barn er sjelden indisert, unntatt ved maligne tilstander (særlig leukemi) og visse enzymlidelser som Lesch-Nyhan syndrom. Tabletter 300 mg: Bør ikke brukes pga. innholdet av fargestoffet E 110.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosereduksjon anbefales. Regelmessige leverfunksjonstester i tidlige stadier anbefales. Nedsatt nyrefunksjon: Nedsatt nyrefunksjon kan gi retensjon og forlenget t1/2. Dosereduksjon anbefales iht. ClCR. >20 ml/minutt: Normal dose. 10-20 ml/minutt: 100-200 mg/dag. <10 ml/minutt: 100 mg/dag eller lengre doseringsintervall. Behandlingen bør startes med ≤100 mg/dag og kun økes hvis graden av serum-/urinrespons ikke er tilfredsstillende. Ved alvorlig nyresvikt bør det gis <100 mg/dag eller doseintervallet økes (dvs. 100 mg med intervaller >1 døgn). Ved monitorering bør dosen justeres til oksypurinols plasmanivå er <100 µmol/liter (15,2 µg/ml). Eldre: Ingen spesifikke doseanbefalinger. Lavest mulig dose som gir tilstrekkelig uratreduksjon bør brukes. Dialysebehandling: Allopurinol og dets metabolitter fjernes under dialysebehandling. Ved dialyse 2-3 ganger pr. uke bør alternativ dosering vurderes, med 300-400 mg etter hver dialyse. Ingen dosering mellom dialysebehandlingene. Behandling ved tilstander med høy urat-turnover, f.eks. neoplasi, Lesch-Nyhan syndrom: Se SPC.
Administrering: Bør svelges med 1 glass vann. Bør tas etter mat for å øke gastrointestinal toleranse. Kan deles i 2 like doser (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Akutt urinsyregiktanfall: Behandling bør ikke startes før det akutte anfallet har avtatt fullstendig, da ytterligere anfall kan opptre. Akutte urinsyregiktanfall kan opptre ved behandlingsstart. Egnet antiinflammatorisk middel/kolkisin i ≥1 måned anbefales profylaktisk. Ved akutte anfall gis egnet antiinflammatorisk middel i tillegg til allopurinol. Nedsatt nyre- og/eller leverfunksjon: Risiko for akkumulering. Asymptomatisk hyperurikemi er vanligvis ikke indikasjon for allopurinol, slik tilstand kan bedres med væske- og diettendringer. Da trombocytopeni, agranulocytose og aplastisk anemi kan forekomme, er det behov for spesiell oppfølging. Ved symptomer på hematologiske bivirkninger bør seponering vurderes. Se også diuretikainteraksjoner og nedsatt nyrefunksjon. Xantinutfelling: Ved tilstander der uratdannelsen er svært forhøyet (f.eks. ved behandling av maligne sykdommer og Lesch-Nyhan syndrom), kan xantinkonsentrasjon i urin bli så høy at xantin utfelles i urinveiene. Risiko reduseres ved adekvat væsketilførsel. Utdriving av urinsyresteiner: Behandling kan gi oppløsning av store urinsyresteiner fra nyrebekkenet som kan sette seg fast i ureter. Ved behandling av nyregikt og urinsyresteiner bør urinvolum være ≥2 liter/dag og pH 6,4-6,8. Hypersensitivitetssyndrom (DRESS), Stevens-Johnsons syndrom (SJS) og toksisk epidermal nekrolyse (TEN): Ved hudreaksjoner/andre overfølsomhetsreaksjoner skal behandling seponeres umiddelbart, da alvorligere hypersensitivitetsreaksjoner kan opptre. Hypersensitivitetsreaksjoner kan manifestere seg på ulike måter, inkl. makulopapuløst eksantem, DRESS og SJS/TEN. Ved slike reaksjoner skal allopurinol alltid seponeres umiddelbart. Behandling skal ikke gjenopptas ved DRESS og SJS/TEN. Kortikosteroider kan være nyttig ved hudhypersensitivitetsreaksjoner. Hudutslett: Behandling bør seponeres umiddelbart ved slike reaksjoner. Ved bedring av milde reaksjoner kan behandling om nødvendig gjeninnføres, i små doser (f.eks. 50 mg/dag) med gradvis opptrapping. Ved gjenoppstått hudutslett bør behandling seponeres permanent, da alvorligere reaksjoner kan forekomme. HLA-B*5801-allelet: Allelet er assosiert med risiko for utvikling av allopurinol-relatert DRESS og SJS/TEN. Screening for allelet skal vurderes før behandlingsstart hos undergrupper der prevalens av allelet er høy (Han-kinesisk, thai eller koreansk opphav). Genotypekartlegging er ikke fastlagt hos andre undergrupper. Kronisk nyresykdom kan øke risikoen ytterligere. I tilfeller der genotypekartlegging ikke er tilgjengelig, skal fordeler grundig vurderes og betydelig oppveie mulig høy risiko før behandlingsstart. Hos bærer av HLA-B*5801, skal behandling ikke påbegynnes med mindre det ikke finnes andre alternativer og fordel overgår risiko. Ekstra oppmerksomhet for tegn på DRESS eller SJS/TEN kreves, og pasienten skal informeres om behovet for å avslutte behandlingen umiddelbart ved første tegn på symptomer. SJS/TEN kan forekomme hos HLA-B*5801‑negative, uansett etnisk opphav. Skoldkjertelsykdom: Økte TSH-verdier (>5,5 µIE/ml) er sett ved langtidsbehandling. Påvirkning på nivåer av fritt T4 eller TSH som tyder på subklinisk hypotyreoidisme er ikke sett. Forsiktighet kreves ved endret skjoldkjertelfunksjon. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. 300 mg: Inneholder fargestoffet E 110 som kan gi allergiske reaksjoner. Bilkjøring og bruk av maskiner: Svimmelhet, søvnighet og ataksi kan forekomme. Forsiktighet bør utvises ved bilkjøring, betjening av maskiner/deltagelse i farlige aktiviteter.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M04A A01
6-merkaptopurin (6-MP) og azatioprin (AZA): Gir økt konsentrasjon av 6-MP og AZA. Dosen av 6-MP/AZA bør reduseres til 1/4 av normal dose ved samtidig bruk. Vidarabin (adeninarabinosid): Øker t1/2 av vidarabin og ekstra overvåkning for å oppdage forsterkede toksiske effekter kreves. Salisylater og urikosuriske legemidler: Kan øke utskillelsen av oksypurinol (terapeutisk aktiv hovedmetabolitt), som kan nedsette effekt av allopurinol. Betydningen av dette må vurderes individuelt. Klorpropamid: Ved nedsatt nyrefunksjon kan det være økt risiko for forlenget hypoglykemisk effekt ved samtidig bruk. Kumarinantikoagulantia: Økt effekt av disse er rapportert. Pasienter som får antikoagulantia bør følges nøye. Teofyllin: Hemmet teofyllinmetabolisme er rapportert. Teofyllinnivå bør måles ved oppstart/doseøkning av allopurinol. Ampicillin/amoksicillin: Økt frekvens av hudreaksjoner er sett. Andre antibiotika bør velges hvis mulig. Cytostatika: Bloddyskrasi kan forekomme hyppigere ved samtidig administrering enn ved administrering hver for seg. Blodverdier skal overvåkes regelmessig. Ciklosporin: Økt plasmakonsentrasjon av ciklosporin kan forekomme. Mulig risiko for økt ciklosporinmediert toksisitet bør vurderes. Didanosin: Cmax og AUC for didanosin kan øke, samtidig bruk er ikke anbefalt. Dersom dette ikke kan unngås, kan en dosereduksjon av didanosin være påkrevd, og pasienten bør monitoreres nøye. ACE-hemmere: Økt risiko for hypersensitivitet ved samtidig bruk, særlig ved nedsatt nyrefunksjon. Diuretika: Samtidig furosemid gir økt plasmakonsentrasjon av urat og oksypurinol. Økt risiko for hypersensitivitet, inkl. SJS/TEN, ved samtidig bruk av diuretika, spesielt tiazider, særlig ved nedsatt nyrefunksjon. Ekstra overvåkning for tegn på hypersensitivitetssyndrom/SJS/TEN er nødvendig, og pasient skal informeres om nødvendigheten av å avslutte behandling umiddelbart og permanent ved symptomer. Aluminiumhydroksid: Allopurinol kan hemme effekter av aluminiumhydroksid. Det skal gå ≥3 timer mellom inntak av disse legemidlene.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Utilstrekkelig erfaring hos gravide. Bør kun brukes dersom det ikke finnes andre sikre alternativer og når sykdommen er en potensiell risiko for mor/barn.
Amming: Utskilles i morsmelk. Ikke anbefalt under amming.
Allopurinol

Bivirkninger

Bivirkningene kan variere i hyppighet, avhengig av dose og samtidig behandling med andre legemidler. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Utslett1. Undersøkelser: Økt THS-nivå i blod. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Oppkast, kvalme, diaré. Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjoner2. Lever/galle: Asymptomatisk økning i leverfunksjonstester. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: SJS/TEN. Lever/galle: Hepatitt (inkl. hepatisk nekrose og granulomatøs hepatitt)3. Nyre/urinveier: Urolitiasis. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Agranulocytose, aplastisk anemi, trombocytopeni, leukopeni, leukocytose, eosinofili, erytroplasi. Gastrointestinale: Tilbakevendende hematemese, steatoré, stomatitt, tarmforstyrrelser. Hjerte/kar: Angina, bradykardi, hypertensjon. Hud: Angioødem4, legemiddelutslett, alopesi, misfarging av hår. Immunsystemet: Angioimmunoblastisk lymfadenopati. Infeksiøse: Furunkulose. Kjønnsorganer/bryst: Mannlig infertilitet, erektil dysfunksjon, gynekomasti. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsmerter. Nevrologiske: Koma, paralyse, ataksi, nevropati, parestesi, somnolens, hodepine, smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Hematuri, azotemi/uremi. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus, hyperlipidemi. Øre: Vertigo. Øye: Katarakt, synsforstyrrelser, makuløse forandringer. Øvrige: Ødem, generell sykdomsfølelse, asteni, feber4. 1Kan opptre når som helst under behandling; kløende, makulopapuløse, noen ganger skjellete eller purpura og sjeldent med eksfoliering. 2Hudavskalling, feber, lymfadenopati, artralgi og/eller eosinofili, samt SJS og TEN forekommer sjelden. Assosiert vaskulitt og vevsrespons manifesteres på ulike måter, inkl. hepatitt, nedsatt nyrefunksjon, akutt kolangitt, xantinsteiner og svært sjeldent som slag. Anafylaktisk sjokk forekommer svært sjelden. Ved biopsi av generalisert lymfadenopati er angioimmunoblastisk lymfadenopati beskrevet svært sjelden. Dette ser ut til å være reversibelt ved seponering. Forsinket hypersensitivitetsreaksjon (DRESS), med feber, utslett, vaskulitt, lymfadenopati, pseudolymfom, artralgi, leukopeni, eosinofili, hepatosplenomegali, unormale leverfunksjonstester og «vanishing bile duct»-syndrom (destruksjon og tap av intrahepatiske galleganger), forekommer i ulike kombinasjoner. Andre organer kan påvirkes (f.eks. lever, lunger, nyrer, bukspyttkjertelen, hjerte og tykktarm). 3Leverdysfunksjon er rapportert uten åpenbare tegn på mer generell hypersensitivitet. 4Er rapportert med og uten symptomer på mer generell overfølsomhetsreaksjon.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Kvalme, oppkast, diaré, svimmelhet.
Behandling: Generelle støttetiltak. Tilstrekkelig vanntilførsel sikres for å opprettholde optimal diurese. Hemodialyse, hvis nødvendig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: M04A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Reduserer urinsyrenivå i plasma og urin ved hemming av xantinoksidase, som omdanner hypoxantin til xantin og xantin til urinsyre. I tillegg reduseres de novo purinbiosyntesen via en feedback-hemming av hypoxantin-guaninfosforibosyltransferase.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet: 67-90%. Tmax: Ca. 1,5 timer.
Proteinbinding: Ubetydelig.
Fordeling: Vd: 1,6 liter/kg.
Halveringstid: Ca. 1-2 timer i plasma. T1/2 for oksipurinol: 13-30 timer.
Metabolisme: Omdannes primært til oksipurinol via xantinoksidase og aldehydoksidase.
Utskillelse: Allopurinol: Ca. 20% i feces, <10% uforandret i urin. Oksipurinol: Uforandret i urin (men gjennomgår tubulær reabsorpsjon).

Sist endret: 06.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

09.05.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Allopurinol, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg100 stk. (blister)
596699
Blå resept
Byttegruppe
80,30CSPC_ICON
300 mg100 stk. (blister)
113053
Blå resept
Byttegruppe
173,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

allergisk reaksjon (hypersensitivitetsreaksjon, overfølsomhetsreaksjon, overømfintlighetsreaksjon): Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina (angina pectoris, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bloddyskrasi (blodsykdom, blodlidelser): En ubalanse i blodets sammensetning som kan skyldes f.eks. en bakteriell infeksjon.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

furunkulose (hårfollikkelbetennelse i flere hårfollikler): Hårfollikkelbetennelse.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

slag (hjerneslag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

t4 (tyroksin, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

uremi (urinforgiftning): Økt mengde avfallstoffer i blodet som følge av sviktende nyrefunksjon. Tretthet, kvalme, dårlig appetitt, brekninger, vekttap og plagsom hudkløe er typiske symptomer.

urolitiasis (nyrestein, nefrolitiasis, nefrolitt): Nyrestein (urolithiasis) er sten som dannes i urinen, og som kan sette seg fast i nyre eller urinleder. Stenene kan bestå av krystaller (50-95%) og av organisk materiale (5-50%). Vanligste årsakene til nyresten er høy utskillelse av kalsium (kalk) eller lav utskillelse av sitrat i urinen.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.