Antidiabetikum.

ATC-nr.: A10B D15

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 A10B X09
Dapagliflozin
 
PNEC: 100 μg/liter
Salgsvekt: 34,811142 kg
Miljørisiko: Bruk av dapagliflozin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Dapagliflozin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Dapagliflozin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 02.02.2018) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 A10B A02
Metformin
 
PNEC: 100 μg/liter
Salgsvekt: 69 943,05648 kg
Miljørisiko: Bruk av metformin gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Metformin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Metformin brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 15.08.2016) er utarbeidet av AstraZeneca.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 5 mg/850 mg og 5 mg/1000 mg: Hver tablett inneh.: Dapagliflozinpropandiolmonohydrat tilsv. dapagliflozin 5 mg, metforminhydroklorid 850 mg, resp. 1000 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: 5 mg/850 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171). 5 mg/1000 mg: Gult jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Voksne (≥18 år) med diabetes mellitus type 2 som supplement til diett og fysisk aktivitet for å bedre glykemisk kontroll. Gis til pasienter som ikke er tilstrekkelig kontrollert med maks. tolererte metformindose alene. Gis i kombinasjon med andre glukosereduserende legemidler, inkl. insulin, hos pasienter som ikke er tilstrekkelig kontrollert med metformin og disse legemidlene. Gis til pasienter som allerede behandles med kombinasjonen dapagliflozin og metformin, som separate preparater.

Dosering

Voksne med normal nyrefunksjon (GFR ≥90 ml/minutt) som ikke er tilstrekkelig kontrollert på monoterapi med metformin eller metformin i kombinasjon med et glukosereduserende legemiddel, inkl. insulin: Anbefalt dose 1 tablett 2 ganger daglig. Pasienten bør få en total daglig dose tilsv. dapagliflozin 10 mg + total daglig metformindose eller nærmeste terapeutisk passende dose som allerede er benyttet.
Voksne med normal nyrefunksjon (GFR ≥90 ml/minutt) som bytter fra separate preparater med dapagliflozin og metformin: Samme daglige dose som allerede tas av dapagliflozin og metformin benyttes, eller nærmeste terapeutisk passende metformindose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Kontraindisert. Nedsatt nyrefunksjon: GFR bør måles før behandlingsoppstart, og deretter minst 1 gang pr. år. Hos pasienter med økt risiko for ytterligere nedsatt nyrefunksjon og hos eldre, bør nyrefunksjonen undersøkes hyppigere, f.eks. hver 3.-6. måned. Maks. døgndose av metformin bør helst deles opp i 2‑3 daglige doser. Faktorer som kan øke risikoen for laktacidose (se Forsiktighetsregler) bør tas i betraktning før ev. oppstart av metformin hos pasienter med GFR <60 ml/minutt. Dersom ingen passende styrke av Xigduo er tilgjengelig, bør enkeltkomponenter brukes i stedet for fastdose-kombinasjonen.

GFR (ml/minutt)

Metformin

Dapagliflozin

60‑89

Maks. døgndose er 3000 mg. Dosereduksjon kan vurderes ved avtagende nyrefunksjon.

Maks. total døgndose er 10 mg.

45-59

Maks. døgndose er 2000 mg. Startdosen er maks. halvparten av maks. dose.

Dapagliflozin bør ikke igangsettes. Maks. total døgndose er 10 mg.

30‑44

Maks. døgndose er 1000 mg. Startdosen er maks. halvparten av maks. dose.

Dapagliflozin er ikke anbefalt.

<30

Metformin er kontraindisert.

Dapagliflozin er ikke anbefalt.

Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen data. Eldre ≥65 år: Brukes med forsiktighet ved økende alder. Nyrefunksjon og risiko for volumdeplesjon bør vurderes. Begrenset terapeutisk erfaring med eldre ≥75 år, og oppstart av dapagliflozinbehandling anbefales ikke.
Administrering: Tas 2 ganger daglig (morgen og kveld). Skal tas med mat for å redusere gastrointestinale bivirkninger. Skal svelges hele med et 1/2 glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Akutt metabolsk acidose (som diabetisk ketoacidose), diabetisk prekoma. Nyresvikt (GFR <30 ml/minutt). Akutte tilstander med potensiale til å forandre nyrefunksjonen, slik som: Dehydrering, alvorlig infeksjon, sjokk. Akutt eller kronisk sykdom som kan forårsake vevshypoksi, slik som: Hjerte- eller lungesvikt, nylig hjerteinfarkt, sjokk. Nedsatt leverfunksjon. Akutt alkoholforgiftning, alkoholisme.

Forsiktighetsregler

Laktacidose: Laktacidose forekommer oftest ved akutt forverring av nyrefunksjonen eller ved kardiorespiratorisk sykdom eller sepsis. Metforminakkumulering oppstår ved akutt forverring av nyrefunksjonen, og dette øker risikoen for laktacidose. Ved ev. dehydrering (kraftig diaré eller oppkast, feber eller redusert væskeinntak) bør metformin seponeres midlertidig, og det anbefales å kontakte helsepersonell. Oppstart av behandling med legemidler som kan føre til akutt svekket nyrefunksjon (som antihypertensiver, diuretika og NSAID), skal skje med forsiktighet. Andre risikofaktorer for laktacidose er høyt alkoholinntak, leverinsuffisiens, utilstrekkelig kontrollert diabetes, ketose, langvarig faste, enhver tilstand forbundet med hypoksi, samt samtidig bruk av legemidler som kan forårsake laktacidose. Pasienten/omsorgspersoner skal informeres om risikoen for laktacidose, som er karakterisert ved acidotisk dyspné, abdominal smerte, muskelkramper, asteni og hypotermi, etterfulgt av koma. Ved mistanke om symptomer på laktacidose skal pasienten slutte å ta metformin og umiddelbart oppsøke medisinsk hjelp. Nyrefunksjon: Glykemisk effekt av dapagliflozin avhenger av nyrefunksjonen, og er redusert ved moderat nedsatt nyrefunksjon og sannsynligvis fraværende ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Preparatet bør ikke igangsettes ved GFR <60 ml/minutt, og bør seponeres ved vedvarende GFR <45 ml/minutt. I tillegg utskilles metformin i nyrene, og moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon øker risikoen for laktacidose. Nyrefunksjon bør undersøkes før behandlingsoppstart med dapagliflozin og deretter regelmessig, minst 2-4 ganger årlig ved GFR <60 ml/minutt og hos eldre, og før oppstart med samtidig administrerte legemidler som kan redusere nyrefunksjonen og deretter periodisk. Om nyrefunksjonen reduseres til vedvarende GFR <45 ml/minutt, bør behandlingen stoppes. Nedsatt nyrefunksjon hos eldre forekommer hyppig og asymptomatisk. Spesiell forsiktighet bør utvises i situasjoner der nyrefunksjonen kan være nedsatt, f.eks. ved oppstart av antihypertensiv eller diuretisk behandling, eller ved oppstart av NSAID-behandling. Volumdeplesjon, hypotensjon og/eller ubalanse i elektrolytter: Dapagliflozin øker diuresen, hvilket er forbundet med en liten reduksjon av blodtrykket, noe som kan være mer uttalt ved svært høy blodglukose. Dapagliflozin anbefales ikke til pasienter som får slyngediuretika eller har volumdeplesjon f.eks. pga. akutt sykdom (slik som gastrointestinale sykdommer). Forsiktighet utvises hos pasienter der dapagliflozinindusert blodtrykksfall kan utgjøre en risiko, slik som ved kjent kardiovaskulær sykdom, behandling med antihypertensiver og ved tidligere hypotensjon, eller eldre. I tilfeller med mellomliggende tilstander som kan medføre volumdeplesjon, anbefales grundig kontroll av volumstatus (f.eks. fysisk undersøkelse, blodtrykksmålinger, laboratorietester inkl. hematokrit) og elektrolytter. Midlertidig seponering anbefales ved utvikling av volumdeplesjon, inntil deplesjonen er korrigert. Diabetisk ketoacidose (DKA): Sjeldne tilfeller, inkl. livstruende og fatale, er rapportert hos pasienter behandlet med SGLT2-hemmere. Risikoen for DKA må vurderes ved uspesifikke symptomer, som kvalme, oppkast, anoreksi, magesmerter, uttalt tørste, pustevansker, forvirring, uvanlig fatigue eller søvnighet. Pasienten skal umiddelbart undersøkes for DKA dersom disse symptomene oppstår, uavhengig av blodglukosenivået. Behandlingen skal avbrytes umiddelbart ved mistenkt eller diagnostisert DKA. Behandling skal avbrytes hos pasienter som er innlagt på sykehus for større kirurgiske inngrep eller akutte, alvorlige medisinske sykdommer. I begge tilfeller kan behandlingen med dapagliflozin gjenopptas straks pasientens tilstand er stabilisert. Før oppstart med dapagliflozin skal pasientens anamnese evalueres for faktorer som kan disponere for ketoacidose. Pasienter som kan ha økt risiko for DKA inkluderer pasienter med en lav betacellefunksjonsreserve (f.eks. pasienter med diabetes type 2 med lavt C-peptid eller latent autoimmun diabetes hos voksne (LADA) eller pasienter med pankreatitt i anamnesen), pasienter med tilstander som fører til begrenset matinntak eller alvorlig dehydrering, pasienter med redusert insulindose og pasienter med økt insulinbehov pga. akutt sykdom, kirurgi eller alkoholmisbruk. Skal brukes med forsiktighet hos disse. Reoppstart av behandling hos pasienter med tidligere DKA under behandling med SGLT2-hemmer er ikke anbefalt, med mindre en annen tydelig utløsende faktor er påvist og løst. Skal ikke brukes ved diabetes type 1, da sikkerhet og effekt ikke er fastslått. Urinveisinfeksjoner: Urinær glukoseekskresjon kan assosieres med økt risiko for urinveisinfeksjon. Midlertidig seponering av dapagliflozin bør derfor vurderes ved behandling av pyelonefritt eller urosepsis. Eldre (≥65 år): Eldre har større sannsynlighet for nedsatt nyrefunksjon og/eller behandling med antihypertensiver, som kan gi forandringer i nyrefunksjonen. En større andel av pasientene ≥65 år fikk bivirkninger relatert til nedsatt nyrefunksjon eller nyresvikt. Eldre kan ha større risiko for volumdeplesjon, og får oftere diuretikabehandling. Oppstart med behandling hos pasienter ≥75 år er ikke anbefalt. Hjertesvikt: Erfaring med NYHA klasse I-II er begrenset, og det finnes ingen erfaring fra kliniske studier med dapagliflozin i NYHA klasse III-IV. Pioglitazon: Dapagliflozin anbefales ikke ved samtidig pioglitazonbehandling. Data tyder på en liten økning i blærekreftrisiko hos diabetikere som behandles med pioglitazon. Økt hematokrit: Hematokritøkning er observert ved dapagliflozinbehandling, og forsiktighet må utvises ved allerede økt hematokrit. Amputasjoner av nedre ekstremitet: Det er sett en økning i tilfeller av amputasjoner av nedre ekstremiteter (hovedsakelig tær) ved bruk av en annen SGLT2-hemmer. Det er ukjent om dette er en klasseeffekt. Alle pasienter med diabetes må gis råd om rutinemessig forebyggende fotpleie. Undersøkelser: Pga. virkningsmekanismen, vil pasienter som bruker dette legemidlet teste positivt på glukose i urinen. Interferens med analyse av 1,5-anhydroglucitol (1,5-AG): Overvåkning av glykemisk kontroll ved å analysere for 1,5-AG er ikke anbefalt, da analyser av 1,5-AG er upålitelige til å vurdere glykemisk kontroll hos pasienter som bruker SGLT2-hemmere. Bruk av alternative metoder for å overvåke glykemisk kontroll er anbefalt. Jodert kontrastmiddel: Intravaskulær administrering av joderte kontrastmidler kan føre til kontrastindusert nefropati, som kan medføre metforminakkumulering og økt risiko for laktacidose. Skal seponeres før avbildningsprosedyren eller idet den skal utføres, og gjenopptas tidligst 48 timer senere, forutsatt at nyrefunksjonen er vurdert på nytt og funnet stabil. Kirurgi: Behandling må stoppes før kirurgi under generell, spinal eller epidural anestesi, og kan starte opp igjen tidligst 48 timer etter kirurgi eller gjenopptakelse av oral ernæring, forutsatt at nyrefunksjonen er stabil. Forandring av klinisk status: En pasient med diabetes type 2 som tidligere er godt kontrollert og som utvikler unormale laboratoriefunn eller klinisk sykdom (spesielt svak eller dårlig definert sykdom), bør straks undersøkes for tegn på ketoacidose eller laktacidose. Behandlingen skal seponeres umiddelbart ved acidose. Bilkjøring og bruk av maskiner: Pasienten skal varsles om risikoen for hypoglykemi ved bruk i kombinasjon med andre glukosesenkende legemidler.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10B D15
Det er ikke utført noen formelle interaksjonsstudier for Xigduo. Nedenfor vises informasjonen for de enkelte virkestoffene. Alkohol: Inntak av alkohol og legemidler som inneholder alkohol bør unngås. Alkoholforgiftning er forbundet med økt risiko for laktacidose, spesielt ved faste, underernæring/feilernæring eller nedsatt leverfunksjon. Dapagliflozin: Dapagliflozin kan forsterke den diuretiske effekten av tiazid og slyngediuretika, og kan øke risikoen for dehydrering og hypotensjon. Insulin og insulinstimulerende legemidler slik som sulfonylureaderivater, gir hypoglykemi, og lavere dose insulin eller insulinstimulerende legemiddel kan være nødvendig for å redusere hypoglykemirisikoen ved bruk i kombinasjon med dapagliflozin. Interaksjonsstudier indikerer at dapagliflozins farmakokinetikk ikke endres av pioglitazon, sitagliptin, glimepirid, voglibose, hydroklortiazid, bumetanid, valsartan eller simvastatin. I interaksjonsstudier endret ikke dapagliflozin farmakokinetikken til pioglitazon, sitagliptin, glimepirid, hydroklortiazid, bumetanid, valsartan, digoksin eller warfarin, eller de antikoagulerende effektene målt med INR. Kombinasjon av dapagliflozin og simvastatin gir 19% økning i AUC for simvastatin og 31% økning i AUC for simvastatinsyre. Økningen anses ikke å være klinisk relevant. Metformin: Nøye overvåkning av glykemisk kontroll, dosejustering innenfor anbefalt dosering og forandring av diabetesbehandlingen må vurderes når det samtidig gis kationiske legemidler som utskilles via renal tubulær sekresjon. Samtidig bruk anbefales ikke. Hyppigere blodglukosekontroll, spesielt ved behandlingsoppstart, ved behandling med glukokortikosteroider (gitt systemisk og lokalt), β2-agonister og diuretika, og dosen glukosesenkende legemiddel bør justeres under behandlingen og ved seponering, dersom nødvendig. Diuretika, særlig slyngediuretika, NSAID (inkl. selektive COX-2-hemmere), ACE-hemmere og angiotensin II-reseptorantagonister kan påvirke nyrefunksjonen negativt, og gi økt risiko for laktacidose. For å redusere hypoglykemirisikoen, kan lavere dose av insulin eller insulinstimulerende legemiddel være nødvendig når det brukes i kombinasjon med metformin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen data fra bruk hos gravide. Preparatet anbefales ikke ved graviditet eller planlagt graviditet.
Amming: Ukjent om dette legemidlet eller dapagliflozin og/eller dets metabolitter utskilles i morsmelk. Data fra dyrestudier har vist utskillelse av dapagliflozin/metabolitter i melk, samt farmakologiske effekter hos diende avkom. Risiko for nyfødte/spedbarn kan ikke utelukkes. Skal ikke brukes ved amming.
Fertilitet: Effekt på human fertilitet er ukjent. Dyrestudier med dapagliflozin eller metformin har ikke vist effekt på fertilitet.
Metformin|Dapaglifozin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Gastrointestinale symptomer. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi (når brukt med sulfonylurea eller insulin). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Utslett. Infeksiøse: Vulvovaginitt, balanitt og relaterte genitale infeksjoner, infeksjoner i urinveiene. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser, svimmelhet. Nyre/urinveier: Dysuri, polyuri. Undersøkelser: Dyslipidemi, nedsatt renal ClCR, økt hematokritverdi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Forstoppelse, munntørrhet. Infeksiøse: Soppinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Vulvovaginal kløe, genital kløe. Nyre/urinveier: Nokturi, nedsatt nyrefunksjon. Stoffskifte/ernæring: Volumdeplesjon, tørste. Undersøkelser: Forhøyet kreatininnivå i blodet, forhøyet ureanivå i blodet, redusert vekt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Stoffskifte/ernæring: Diabetisk ketoacidose. Svært sjeldne (<1/10 000): Hud: Urticaria, erytem, kløe. Lever/galle: Leverfunksjonssykdom, hepatitt. Stoffskifte/ernæring: Laktacidose, vitamin B12-mangel. Ingen av bivirkningene er doserelaterte.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Dapagliflozin viser ingen toksisitet hos friske personer ved orale doser på opptil 500 mg (50 × maks. anbefalt dose). Personene hadde påviselig glukose i urinen i en doserelatert periode (minst 5 dager etter dosen på 500 mg) uten rapportering om dehydrering, hypotensjon eller elektrolyttubalanse, og uten klinisk relevant effekt på QTC-intervallet. Stor overdose av metformin, eller samtidige risikofaktorer, kan medføre laktacidose.
Behandling: Hensiktsmessig støttebehandling basert på klinisk tilstand. Fjerning av dapagliflozin gjennom hemodialyse er ikke undersøkt. Laktacidose er en medisinsk nødsituasjon og må behandles på sykehus.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For dapagliflozin A10B K01 og metformin A10B A02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Dapagliflozin og metformin har ulike og komplementære virkningsmekanismer for å forbedre glykemisk kontroll ved diabetes type 2. Dapagliflozin: En svært potent, selektiv og reversibel hemmer av SGLT2. Metformin: Biguanid.
Absorpsjon: Dapagliflozin: Raskt og effektivt. Cmax nås innen 2 timer i fastende tilstand. Absolutt biotilgjengelighet etter en dose på 10 mg er 78%. Metformin: Cmax nås i løpet av 2,5 timer. Absolutt biotilgjengelighet etter en dose på 500 mg er ca. 50-60%.
Proteinbinding: Dapagliflozin: Ca. 91%. Metformin: Ubetydelig.
Fordeling: Gjennomsnittlig Vd: Dapagliflozin: 118 liter. Metformin: 63-276 liter.
Halveringstid: Gjennomsnittlig terminal t1/2 for dapagliflozin i plasma er 12,9 timer etter 10 mg enkeltdose. Tilsynelatende terminal t1/2 for metformin er ca. 6,5 timer.
Metabolisme: Dapagliflozin: Metaboliseres i stor grad av UGT1A9. Metformin: Metabolitter er ikke påvist.
Utskillelse: Dapagliflozin: Ca. 75% i urin (<2% uendret) og ca. 21% i feces (15% uendret). Metformin: I urin.

Sist endret: 03.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

12.11.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Xigduo, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/850 mg56 stk. (blister)
591741
Blå resept
Byttegruppe
524,00CSPC_ICON
196 stk. (blister)
137358
Blå resept
Byttegruppe
1743,20CSPC_ICON
5 mg/1000 mg56 stk. (blister)
456704
Blå resept
Byttegruppe
524,00CSPC_ICON
196 stk. (blister)
496881
Blå resept
Byttegruppe
1743,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

cox (cyklooksygenase): (COX: cyklooksygenase) Et enzym i kroppen som kan danne stoffer som øker smerte, feber og betennelse. Cyklooksygenase finnes i to former, COX-1 og COX-2. COX-1 danner også stoffer som beskytter magens slimhinne og som er nødvendig for å stoppe blødninger. COX-2 oppstår hovedsakelig ved betennelse. COX-enzymer hemmes av mange vanlige smertestillende legemidler.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diurese: Urinutskillelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyslipidemi: Ugunstig sammensetning av blodlipidene. Blodlipider består av HDL, LDL og triglyserider. HDL er det "gode kolesterolet". LDL og triglyserider er ikke like bra for kroppen, og det fins derfor retningslinjer for behandling ved et bestemt nivå. Ved dyslipidemi kan totalkolesterolverdien være normal, mens fordelingen mellom godt og dårlig kolesterol er i ubalanse.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

elektrolyttubalanse (elektrolyttforstyrrelse, elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

epidural: Noe som har med området som ligger rett utenfor hjerne- og ryggmargshinnen.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

intravaskulær (intravaskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravaskulært.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

volumdeplesjon (hypovolemi): Redusert blodvolum.

vulvovaginitt (betennelse i vulva): Betennelse eller infeksjon i vulva (de ytre kjønnsorganene) og vagina (skjeden).