Warfarin Orion

Orion

Antikoagulasjonsmiddel.

ATC-nr.: B01A A03

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 B01A A03
Warfarin
 
PNEC: 11 μg/liter
Salgsvekt: 72,606155 kg
Miljørisiko: Bruk av warfarin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Warfarin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Warfarin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 11.01.2017) er utarbeidet av Takeda Pharma.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 2,5 mg: Hver tablett inneh.: Warfarinnatrium 2,5 mg, laktose 51,4 mg, hjelpestoffer. Ingen fargestoffer. Farge: Hvit.


Indikasjoner

Behandling og forebygging av dyp venetrombose og lungeemboli. Forebygging av komplikasjoner ved tromboemboli etter et stort transmuralt myokardinfarkt. Forebygging av komplikasjoner ved tromboemboli hos visse pasienter med atrieflimmer eller hjerteklaffprotese.

Dosering

Initialdose: Dag 1 og 2: 3 (2-4) tabletter, avhengig av vekt, alder og generell helsetilstand, etc. Dag 3: Preliminær vedlikeholdsdose, basert på effekt av initialdose på koagulasjonsaktivitet (INR) på dag 3. Hvis rask behandlingseffekt ikke er nødvendig, f.eks. ved ingen samtidig behandling med heparin eller lavmolekylært heparin, kan behandling starte med estimert vedlikeholdsdose og INR sjekkes først på dag 3-4, for å unngå mulig hyperkoagulasjon i justeringsfasen pga. ubalanse mellom pro- og antikoagulasjonsfaktorer.
Vedlikeholdsdose: Vanligvis 1-4 tabletter daglig (individuelle forskjeller). Forebygging av trombose oppnås vanligvis etter 5 dager, gitt at INR har nådd anbefalt terapeutisk nivå.
Kontroll av behandling: Sensitivitet varierer og behandlingsintensitet bør kontrolleres regelmessig vha. protrombinkompleksnivåer (PT) og INR. Sensitivitet øker med alder og lav kroppsvekt. Økt sensitivitet pga. genetiske faktorer, ervervede årsaker (f.eks. uttalt hjertefeil, nedsatt leverfunksjon) eller annen samtidig behandling kan forekomme. 1. uke kontrolleres INR hver eller annenhver dag, deretter 1 eller 2 ganger i uka inntil vedlikeholdsdose. Ved stabilt nivå utvides intervallene til 4-6 uker eller lengre.
Terapeutisk nivå av INR: Ved venetrombose, lungeemboli, atrieflimmer, sekundærprofylakse etter hjerteinfarkt i kombinasjon med acetylsalisylsyre og mekanisk aortaklaffprotese av eldre modell, er anbefalt INR 2,5 (±0,5). Ved mekanisk mitralklaffprotese, dobbelklaffprotese, hvis normal behandlingsintensitet er utilstrekkelig og etter myokardinfarkt, kan høyere intensitet, tilsvarende INR 3 (±0,5) anbefales. Behandling modifiseres iht. tilstand, grad av kontraindikasjoner, lokale retningslinjer og pasientens samarbeidsevne.
Kombinasjon med heparin: I akutte tilfeller anbefales kombinasjon med heparin eller lavemolekylært heparin for rask antikoagulerende effekt. Heparinbehandlingen fortsettes sammen med igangsatt warfarinbehandling i minst 5-7 dager. INR skal være terapeutisk i minst 2 dager før seponering av heparin, ufraksjonert heparin eller lavmolekylært heparin.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Lavere dose kan være nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: Avhengig av komorbiditet, kan lavere eller høyere doser være nødvendig. Barn: Anbefales ikke til nyfødte pga. risiko for samtidig vitamin K-mangel. Ingen definitiv terapeutisk INR for yngre barn. I klinisk praksis benyttes terapeutisk verdi for voksne, med INR på 2,5 (±0,5). Behandling av barn krever spesialistkunnskap. Initialdose: 0,1-0,2 mg/kg daglig ved normal leverfunksjon, deretter justering iht. INR. Vedlikeholdsdose: Reduseres med økende alder fra <1 år til 11-18 år. Eldre: Initialdose: 2 (1-3) tabletter, deretter justering iht. INR. Se også Forsiktighetsregler.
Administrering: Hele dagsdosen administreres 1 gang daglig til samme tid hver dag. Dosett kan være hensiktsmessig. Inntak av matvarer inneholdende vitamin K bør derfor være så stabilt som mulig under behandling, og plutselige forandringer i kostholdet bør unngås. Tabletten kan deles i 2 like doser (delekors).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. 1. trimester og de siste 4 ukene av graviditeten. Ved blødningstendens (von Willebrands sykdom, hemofili, trombocytopeni, blodplateforstyrrelser), alvorlig nedsatt leverfunksjon, levercirrhose, ubehandlet eller ukontrollert hypertensjon, nylig intrakranial blødning, tilstander predisponerende for intrakranial blødning (f.eks. aneurisme i cerebrale arterier), tendens til hyppige fall pga. nevrologiske eller andre helserelaterte tilstander, kirurgiske inngrep i CNS eller øyet, tilstander predisponerende for gastrointestinal blødning eller blødning i urinveier (f.eks. tidligere gastrointestinale blødningskomplikasjoner, divertikulitt, maligniteter), infeksiøs endokarditt, perikardeffusjon, demens, psykoser, alkoholisme, andre tilstander der oppfølging kan være vanskelig og der antikoagulantia ikke kan administreres sikkert. Kombinasjon med johannesurt (prikkperikum).

Forsiktighetsregler

Pasientens evne til å følge opp behandling og til å følge strenge regler for dosering må sikres. Hos dårlige CYP2C9-metaboliserere er lavere initial- og vedlikeholdsdoser nødvendig. Ved warfarinresistens er 5-20 ganger normal dose nødvendig for å oppnå terapeutisk respons. Ved dårlig behandlingsrespons, bør andre årsaker utelukkes, som manglende oppfølgingsevne, interaksjon med andre legemidler eller matinntak, laboratoriefeil. Ved arvelig protein C- eller S-mangel gis heparin først for å unngå kumarinnekrose. Eldre: Spesiell forsiktighet må utvises. Metabolisme av warfarin i lever og koagulasjonsfaktorsyntese er redusert. Tanntrekking kan utføres vanligvis ved INR 2-2,2. Ved andre kirurgiske inngrep må forsiktighet utvises og INR justeres til egnet nivå. Drastiske kostholdsendringer (f.eks. overgang til vegetarkost, ekstrem slanking, oppkast, diaré, steatoré eller feilernæring av annen årsak) bør unngås da mengde vitamin K i mat kan påvirke behandlingen. Ved blødning uavhengig av INR-nivå bør lokale årsaker mistenkes. Legemidler som påvirker blodplater og primær hemostase (f.eks. acetylsalisylsyre, klopidogrel, tiklopidin, dipyridamol og de fleste NSAID) kan gi farmakodynamisk interaksjon og være predisponerende for alvorlige blødningskomplikasjoner. Blødning i mage-tarmkanalen kan være forårsaket av magesår eller tumor. Blødning i urinveier kan være forårsaket av tumor eller infeksjon. Vanligste risikofaktor for intrakranial blødning er ubehandlet eller ukontrollert hypertensjon, sannsynlighet for blødning øker når INR stiger signifikant over ønsket nivå. Hypertyreose, feber og ukompensert hjertesvikt kan øke effekten. Ved hypotyreose kan effekten bli redusert. Ved moderat nedsatt leverfunksjon er effekten økt. Ved nedsatt nyrefunksjon og nefrotisk syndrom er fri fraksjon av warfarin i plasma forhøyet, som avhengig av komorbiditet kan gi økt eller redusert effekt. Klinisk situasjon og INR må overvåkes nøye ved disse tilstandene. Pga. lokale eller regionale behandlingsanbefalinger og ulike bioanalytiske metoder, kan terapeutisk INR variere. Kalsifylaksi med vaskulær kalsifisering og kutan nekrose er en sjelden tilstand med høy dødelighet, sett ved nyresykdom i siste stadium (ERSD) med dialysebehov eller ved kjente risikofaktorer som protein C- eller S-mangel, hyperfosfatemi, hyperkalsemi/hypoalbuminemi. Sjeldne tilfeller er rapportert ved bruk av warfarin, også hos pasienter uten nyresykdom. Ved kalsifylaksi, bør seponering vurderes og egnet behandling igangsettes. Hjelpestoffer: Inneholder laktose. Bør ikke brukes ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, en spesiell form for hereditær laktasemangel (lapp-laktasemangel) eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se B01A A03
Konkurrerende substrater eller hemmere av CYP1A2, 3A4, 2C9 kan øke plasmakonsentrasjonen av warfarin og INR, og øke blødningsrisikoen. Ved samtidig bruk kan reduserte warfarindoser og økt overvåkning være nødvendig. Motsatt vil induktorer av disse metabolismeveiene redusere plasmakonsentrasjonen av warfarin og INR, og kan gi redusert effekt. Ved samtidig bruk kan økte warfarindoser og økt overvåkning være nødvendig og effekten kan vedvare i flere uker etter seponering. Følgende legemidler kan gi økt effekt ved samtidig bruk: NSAID, antikoagulanter, dekstropropoksyfen, paracetamol (tydelig effekt etter 1-2 ukers kontinuerlig bruk), tramadol, amiodaron, propafenon, kinidin, amoksicillin, azitromycin, cefaleksin, cefamandol, cefmenoksim, cefmetazol, cefoperazon, cefuroksim, kloramfenikol, ciprofloksacin, klaritromycin, klindamycin, doksysyklin, erytromycin, gatifloksacin, grepafloksacin, isoniazid, latamoksef, levofloksacin, metronidazol, moksifloksacin, nalidiksinsyre, norfloksacin, ofloksacin, roksitromycin, sulfafurazol, sulfametizol, sulfametoksazoltrimetoprim, sulfafenazol, tetrasyklin, flukonazol, itrakonazol, ketokonazol, mikonazol (også oral gel), allopurinol, sulfinpyrazon, kapecitabin, syklofosfamid, etoposid, fluorouracil, flutamid, ifosfamid, leflunomid, mesna, metotreksat, sulofenur, tamoksifen, tegafur, trastuzumab, digoksin, metolazon, propranolol, cimetidin, omeprazol, bezafibrat, klofibrat, fenofibrat, fluvastatin, gemfibrozil, lovastatin, simvastatin, vitamin A, vitamin E, karboksyuridin, kloralhydrat, kodein, disulfiram, etakrynsyre, fluvoksamin, influensavaksine, interferon α og β, fenytoin, proguanil, kinin, anabole og androgene steroidhormoner, thyreoideahormoner, troglitazon, valproinsyre, zafirlukast. Rapporter tyder på at noskapin og glukosamin med eller uten chondroitinsulfat kan øke INR ved bruk av warfarin. Tranebærprodukter (f.eks. tranebærjuice) kan gi økt warfarineffekt og samtidig bruk bør unngås. Følgende legemidler kan gi nedsatt effekt ved samtidig bruk: Kloksacillin, dikloksacillin, flukloksacillin, nafcillin, rifampicin, karbamazepin, fenobarbital, primidon, azatioprin, ciklosporin, merkaptopurin, mitotan, barbiturater, klordiazepoksid, klortalidon, spironolakton, aminoglutetimid, kolestyramin, disopyramid, griseofulvin, mesalazin, nevirapin, trazodon, vitamin C. Naturlegemidler kan forsterke effekten (f.eks. ginkgo, hvitløk, kinesisk kvann (inneh. kumarin), papaya), redusere eliminasjon av warfarin (rødrotsalvie) eller redusere effekten (f.eks. ginseng). Legemidler som inneholder johannesurt (prikkperikum) bør ikke kombineres med warfarin da dette induserer leverenzymer og effekten kan vedvare i opptil 2 uker etter seponering av johannesurt. Ved bruk av johannesurt bør INR følges nøye og johannesurt seponeres. Dosejustering av warfarin kan være nødvendig. Inntak av vitamin K-holdige matvarer under behandling bør være så stabilt som mulig. Warfarin kan gi økt effekt av orale sulfonylurea-antidiabetika. Penicillin i store doser kan påvirke primær hemostase. Røyking kan gi økt warfarinclearance og røykere kan ha behov for høyere doser enn ikke-røykere. Røykeslutt kan forsterke warfarineffekten. Nøye overvåkning av INR er derfor nødvendig ved røykeslutt hos kroniske røykere.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Krysser placenta. Kontraindisert i 1. trimester pga. teratogen effekt (føtalt warfarin-syndrom, misdannelser i CNS). Kontraindisert de siste 4 ukene av graviditeten da kumarinderivater er forbundet med økt risiko for maternal og føtal blødning, og føtal letalitet spesielt ved fødsel. Hvis mulig bør bruk unngås gjennom hele graviditeten.
Amming: Utskilles ikke i morsmelk. Amming kan opprettholdes under behandling.
Warfarin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, diaré. Hjerte/kar: Blødning. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Kumarinnekrose, blå tå-syndrom. Svært sjeldne (<1/10 000): Hjerte/kar: Vaskulitt. Hud: Reversibel alopesi, utslett. Kjønnsorganer/bryst: Priapisme. Lever/galle: Reversibelt økt leverenzymnivå, kolestatisk hepatitt. Luftveier: Trakeal kalsifikasjon. Undersøkelser: Kolesterolemboli. Øvrige: Allergisk reaksjon (vanligvis hudutslett). Ukjent frekvens: Hud: Kalsifylaksi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Forårsaket av koagulasjonsforstyrrelser. Symptomer på blødning fra nesten alle organer er mulig, noen ganger kun påvist ved patologiske laboratoriedata. Symptomer kan være mindre blødninger (f.eks. fra mukøse membraner, hematuri). Uttalt toksisitet kan gi hemoptyse, hematemese, melena, petekkier, ekkymose, intrakranial blødning, blødningssjokk.
Behandling: Magetømming og aktivt kull kan benyttes. INR bør overvåkes i flere dager. 10 mg vitamin K gis i.v. 1-4 ganger daglig (dosen halveres for barn <12 år) basert på koagulasjonstester og kliniske symptomer. Ved alvorlig forgiftning gis større doser vitamin K og ved alvorlig blødning gis også koagulasjonsfaktorer i form av plasma (fortrinnsvis ferskfrosset) eller koagulasjonskonsentrat (protrombinkomplekskonsentrat) og mulig traneksamsyre.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: B01A A03

Egenskaper

Klassifisering: Vitamin K-antagonist. Foreligger som racemisk blanding av (S)-warfarin og (R)-warfarin.
Virkningsmekanisme: Induserer antikoagulerende effekt ved kompetetiv blokkering (vitamin K-epoksisreduktase og vitamin K-reduktase) av reduksjon av vitamin K og vitamin K 2,3-epoksid til vitamin KH2. Vitamin KH2 er nødvendig for at vitamin K-avhengige koagulasjonsproteiner (protrombin faktor VII, IX og X) skal karboksyleres med gammaglutaminsyre og bli aktive i koagulasjon. Naturlig forekommende vitamin K-avhengige koagulasjonshemmere, protein C og kofaktoren protein S, påvirkes også. Omdanning av vitamin K hemmes og behandling vil føre til produksjon i lever og delvis utskillelse av karboksylert og dekarboksylert koagulasjonsprotein. Effekt vedvarer 4-5 dager etter seponering.
Absorpsjon: Raskt og fullstendig.
Proteinbinding: 98-99%.
Fordeling: Vd er 0,14 liter/kg.
Halveringstid: (R)-warfarin: 37-89 timer, (S)-warfarin: 21-43 timer.
Metabolisme: I lever. (R)-warfarin metaboliseres av CYP1A2, 3A4 og karbonylreduktase, (S)-warfarin metaboliseres av CYP2C9.
Utskillelse: Via nyrene.

Sist endret: 04.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.07.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Warfarin Orion, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2,5 mg100 stk. (boks)
169774
Blå resept
-
149,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

alkoholisme (alkoholavhengighet): Sykelig trang til alkohol. Kjennetegnes ved minst 3 av følgende faktorer: 1) Trangen til å innta alkohol vekkes lett. 2) Begrensning av inntaket er vanskelig. 3) Abstinenssymptomer. 4) Toleranseutvikling.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

androgen: Substanser som har maskuliniserende effekter, som økt muskelmasse, kroppsbehåring, skjeggvekst og dypere stemme.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

demens: Tap av intellektuelle evner i så alvorlig grad at evnen til å utføre ting, samt sosiale funksjoner forstyrres. Skyldes sykdommer i hjernen. Demens kan blant annet påvirke hukommelse, atferd, personlighet, dømmekraft, romfølelse, språk og evnen til abstrakt tenkning. Til å begynne med reduseres ikke bevissthetsnivået, men det skjer vanligvis en gradvis forverring.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

divertikulitt (betennelse i divertikler): Betennelse i vevet rundt en divertikkel.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

ekkymose (blåmerke, blodutredelse): Liten hudblødning, gir blåmerke.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

koagulasjonsfaktor: Protein som deltar i koagulasjonsprosessen, og som derved stopper blødning. Det finnes flere forskjellige koagulasjonsfaktorer, med ulike oppgaver i koagulasjonsprosessen.

koagulasjonsforstyrrelse (koagulopati): Forstyrrelse i blodets koagulasjon (levring). Mens mangel på koagulasjonsfaktorer gir blødningstendens, vil mangel på koagulasjonshemmere gi blodpropptendens.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

melena: Sort avføring, oftest pga. blødning i mage-tarmkanalen. Blødning i magesekk eller tolvfingertarm vil ofte gi melena. Blødning i endetarm og i nedre del av tykktarm vil som regel gi rødlig blod i avføringen. Jerntilskudd kan også gi sort avføring, men har annen konsistens og lukt enn melena.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefrotisk syndrom: Tilstand som kjennetegnes av store mengder protein i urinen, lavt albuminnivå i blodet og væskeansamling i kroppen. Skyldes ofte nyresykdom.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

venetrombose (veneblodpropp): Blodpropp i en vene.

von willebrands sykdom: Blødersykdom med slimhinneblødninger som vanligste symptom.