VFEND

Pfizer

Antimykotikum.

ATC-nr.: J02A C03

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 J02A C03
Vorikonazol
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av vorikonazol kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av vorikonazol kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at vorikonazol er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 10.10.2017) er utarbeidet av Sandoz AS.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 200 mg: 1 ml ferdigblandet infusjonsvæske inneh.: Vorikonazol 10 mg, sulfobutyleter betacyklodekstrinnatrium (SBECD), vann til injeksjonsvæsker.


PULVER TIL MIKSTUR, suspensjon 40 mg/ml: 1 ml ferdig tilberedt mikstur inneh.: Vorikonazol 40 mg, sukrose, natriumbenzoat (E 211), hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171). Appelsinsmak.


TABLETTER, filmdrasjerte 50 mg og 200 mg: Hver tablett inneh.: Vorikonazol 50 mg, resp. 200 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Voksne og barn >2 år: Behandling av invasiv aspergillose. Behandling av candidemi hos ikke-nøytropene pasienter. Behandling av flukonazolresistente, alvorlige, invasive candidainfeksjoner (inkl. C. krusei) og alvorlige soppinfeksjoner forårsaket av Scedosporium spp. og Fusarium spp. Vorikonazol skal primært administreres til pasienter med progressive, mulig livstruende infeksjoner. Profylakse mot invasive soppinfeksjoner hos høyrisikopasienter med allogent, hematopoetisk stamcelletransplantat (HSCT).

Dosering

Behandling av infeksjoner hos voksne, ungdom 12-14 år (≥50 kg) og 15-17 år (uavhengig av kroppsvekt): Behandlingen må startes med spesifisert startdoseregime for å oppnå plasmakonsentrasjoner tilnærmet steady state på dag 1. Pga. høy oral biotilgjengelighet (96%) er bytte mellom i.v. og oral administrering mulig når dette er klinisk indisert.

 

Intravenøs

Oral

 

 

Pasienter ≥40 kg1

Pasienter <40 kg1

Startdoseregime
(første 24 timer)

6 mg/kg
hver 12. time

400 mg (10 ml)
hver 12. time

200 mg (5 ml)
hver 12. time

Vedlikeholdsdose
(etter første 24 timer)

4 mg/kg
2 ganger daglig

200 mg (5 ml)
2 ganger daglig

100 mg (2,5 ml)
2 ganger daglig

1Gjelder også pasienter ≥15 år.Behandlingsvarighet: Behandlingstiden bør være kortest mulig, avhengig av pasientens kliniske og mykologiske respons. Langtidseksponering for vorikonazol >180 dager (6 måneder) krever grundig vurdering av nytte/risiko-forholdet. Dosejustering: Hvis responsen er utilstrekkelig, kan oral vedlikeholdsdose økes til 300 mg 2 ganger daglig eller til 150 mg 2 ganger daglig for pasienter <40 kg/≥15 år. Hvis pasienten ikke tolererer behandling med en høyere dose, reduseres den orale dosen trinnvis med 50 mg av gangen til en vedlikeholdsdose på 200 mg 2 ganger daglig (eller 100 mg 2 ganger daglig for pasienter <40 kg/≥15 år). Hvis pasienten ikke tolererer i.v. behandling med 4 mg/kg 2 ganger daglig, reduseres dosen til 3 mg/kg 2 ganger daglig.
Behandling av infeksjoner hos barn 2-11 år og ungdom 12-14 år med lav kroppsvekt (<50 kg): En i.v. dose på 8 mg/kg gir ca. 2 ganger så høy vorikonazoleksponering som en oral dose på 9 mg/kg. Oral dosering til barn er basert på studier hvor vorikonazol ble gitt som mikstur. Bioekvivalensen mellom mikstur og tabletter er ikke undersøkt hos barn. Det anbefales derfor å bruke mikstur til barn i alderen 2-11 år. Doseringen til ungdom 12-14 år med lav kroppsvekt (<50 kg) bør være som til barn, da metabolismen kan være mer lik som hos barn enn hos ungdom/voksne.

 

Intravenøs

Oral

Startdoseregime
(første 24 timer)

9 mg/kg hver 12. time

Ikke anbefalt

Vedlikeholdsdose
(etter første 24 timer)

8 mg/kg 2 ganger daglig

9 mg/kg 2 ganger daglig
(maks. 350 mg 2 ganger daglig)

Dosejustering: Hvis responsen er utilstrekkelig, kan i.v. dose økes trinnvis med 1 mg/kg (eller 50 mg/trinn ved maks. oral dose på 350 mg ved oppstart). I.v. behandlingsstart anbefales, oralt regime bør kun vurderes ved signifikant klinisk forbedring. Dersom behandlingen ikke tolereres, reduseres dosen trinnvis med 1 mg/kg (eller 50 mg/trinn ved maks. oral dose på 350 mg ved oppstart). Behandlingsvarighet: Behandlingen bør være av kortest mulig varighet, avhengig av pasientens kliniske og mykologiske respons. Langtidsbehandling utover 6 måneder krever grundig vurdering av nytte-risikobalansen. Behandlingsvarighet med i.v. formulering skal ikke overstige 6 måneder.
Profylakse hos voksne og barn >2 år: Bør initieres på transplantasjonsdagen, og kan administreres i inntil 100 dager. Bør være kortest mulig, avhengig av risikoen for å utvikle invasive soppinfeksjoner (IFI), definert ved nøytropeni eller immunsuppresjon. Bør ikke fortsette utover 180 dager etter transplantasjon ved vedvarende immunsuppresjon eller transplantat-mot-vert-sykdom (GVHD). Doseringsregime for profylakse er det samme som for behandling i de respektive aldersgruppene. Sikkerhet og effekt av bruk utover 180 dager er ikke tilstrekkelig undersøkt og krever grundig vurdering av nytte/risiko-forholdet. Dosejusteringer ved manglende effekt eller behandlingsrelaterte bivirkninger anbefales ikke. Ved behandlingsrelaterte bivirkninger bør seponering av vorikonazol og bruk av alternative antimykotiske midler vurderes.
Dosejusteringer ved samtidig administrering (gjelder både for behandling og profylakse): Fenytoin kan gis samtidig med vorikonazol hvis vedlikeholdsdosen av vorikonazol økes fra 200 mg til 400 mg oralt 2 ganger daglig (fra 100 mg til 200 mg oralt 2 ganger daglig for pasienter <40 kg) eller til 5 mg/kg i.v. 2 ganger daglig. Kombinasjon av vorikonazol oralt med rifabutin bør unngås, men dersom kombinasjonen er strengt nødvendig, kan vedlikeholdsdosen av vorikonazol økes fra 200 mg til 350 mg oralt 2 ganger daglig (fra 100 mg til 200 mg oralt 2 ganger daglig for pasienter <40 kg). Rifabutin i.v. kan gis samtidig med vorikonazol hvis vedlikeholdsdosen av vorikonazol økes til 5 mg/kg. Efavirenz kan gis samtidig med vorikonazol hvis vedlikeholdsdosen av vorikonazol økes til 400 mg hver 12. time og efavirenzdosen reduseres med 50%, dvs. til 300 mg 1 gang daglig. Når behandlingen med vorikonazol avsluttes, benyttes efavirenz startdose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ved lett til moderat levercirrhose anbefales standard startdoseregime og halv vedlikeholdsdose. Nedsatt nyrefunksjon: Ved moderat til alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør fortrinnsvis vorikonazol tabletter eller mikstur anvendes. Hvis i.v. administrering likevel benyttes, bør serumkreatinin kontrolleres nøye og ved ev. økning bør bytte til tabletter eller mikstur vurderes. Barn <2 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått (se Bivirkninger). Barn 2-11 år med nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Bruk er ikke undersøkt. Eldre: Ingen dosejustering er nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Pulver til mikstur: Tilberedes umiddelbart før utlevering/bruk. Bank på flasken for å løsne pulveret. Fyll medfølgende målebeger til toppen av den markerte linjen. Tilsett 2 målebegre med renset vann, totalt 46 ml (et målebeger er gradert for å måle opp 23 ml). Lukk flasken og rist den kraftig i ca. 1 minutt. Ta av den barnesikrede kapselen og press flaskeadapteren inn på flaskehalsen. Sett på kapselen igjen. Se for øvrig pakningsvedlegget. Etter tilberedning blir volumet av suspensjonen 75 ml, som gir et uttrekkbart volum på 70 ml. Pulver til infusjonsvæske: Se pakningsvedlegget for bruksanvisning ved rekonstituering og fortynning.
Administrering: Pulver til infusjonsvæske: Skal rekonstitueres og fortynnes før administrering. Infusjonsvæsken skal ikke benyttes til bolusinjeksjon. Bør administreres med en maks. hastighet på 3 mg/kg/time over 1-3 timer. Skal ikke infunderes samtidig i samme slange eller kanyle som andre parenterale produkter. Elektrolyttforstyrrelser som hypokalemi, hypomagnesemi og hypokalsemi bør korrigeres før behandlingsstart. Skal ikke gis samtidig med blodprodukter eller enhver kortvarig infusjon av konsentrerte elektrolyttoppløsninger, selv om de to infusjonene går i adskilte slanger. Infusjon av total parenteral ernæring kan gis samtidig med vorikonazol, men ikke i samme slange eller kanyle. Dersom TPN infunderes gjennom et flerveis kateter, må det administreres gjennom en annen port enn den som brukes til VFEND. Natriumbikarbonat 4,2% infusjonsvæske er ikke forlikelig med vorikonazol, og anbefales ikke som fortynningsmiddel. Forlikelighet med andre konsentrasjoner er ikke kjent. Skal ikke blandes med andre legemidler enn de som er nevnt i veiledningen i pakningen. Pulver til mikstur: Ristes i ca. 10 sekunder før hver bruk. Bruk medfølgende målesprøyte. Skal tas minst 1 time før eller 2 timer etter mat. Tabletter: Skal tas minst 1 time før eller 1 time etter mat. Svelges hele med litt vann.

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene. Administrering av CYP3A4-substratene astemizol, cisaprid, pimozid, kinidin eller terfenadin sammen med vorikonazol, da økte plasmakonsentrasjoner av disse legemidlene kan føre til QTC-forlengelse og i sjeldne tilfeller torsades de pointes. Administrering av vorikonazol sammen med rifampicin, karbamazepin og langtidsvirkende barbiturater (f.eks. fenobarbital, mefobarbital), da disse legemidlene sannsynligvis vil senke plasmakonsentrasjonen av vorikonazol betydelig. Samtidig administrering av vorikonazol og høy dose ritonavir (400 mg eller mer 2 ganger daglig), da ritonavir ved denne doseringen gir en betydelig reduksjon av plasmakonsentrasjonen av vorikonazol hos friske individer. Samtidig administrering av standard vorikonazoldoser (200 mg 2 ganger daglig) og efavirenzdoser på 400 mg 1 gang daglig eller høyere er kontraindisert, da efavirenz ved denne doseringen gir betydelig reduksjon av plasmakonsentrasjonen av vorikonazol hos friske individer. Vorikonazol øker også plasmakonsentrasjonen av efavirenz betydelig. Samtidig administrering av ergotalkaloider (ergotamin, dihydroergotamin), som er CYP3A4-substrater, da økte plasmakonsentrasjoner av disse legemidlene kan føre til ergotisme. Samtidig administrering av vorikonazol og sirolimus, da vorikonazol sannsynligvis vil øke plasmakonsentrasjonen av sirolimus betydelig. Samtidig bruk av johannesurt (prikkperikum).

Forsiktighetsregler

Overfølsomhetsreaksjoner for andre azoler. Infusjonsrelaterte reaksjoner, hovedsakelig rødming og kvalme, er observert ved i.v. administrering av vorikonazol. Avhengig av symptomenes alvorlighetsgrad må seponering av behandlingen vurderes. Ved utslett skal pasienten kontrolleres nøye, og pga. fare for alvorlige eksfoliative hudreaksjoner, som Stevens-Johnsons syndrom, skal vorikonazol seponeres hvis utslettet utvikler seg. Fototoksisitet, inkl. reaksjoner som efelider, lentigo, aktinisk keratose og pseudoporfyri er sett. Alle pasienter, inkl. barn, bør unngå eksponering for direkte sollys under behandlingen, og ved behov bruke beskyttende klær eller solkrem med høy solfaktor. Langtidseksponering (behandling eller profylakse) >180 dager (6 måneder) krever grundig vurdering av nytte/risiko-forholdet. Ved langtidsbehandling er det rapportert om plateepitelkarsinom i hud (SCC). Det bør vurderes om eksponering for vorikonazol bør begrenses. Ved fototoksisitet bør man søke tverrfaglig råd. Seponering og bruk av alternative antimykotiske midler bør vurderes, og pasienten bør henvises til dermatolog. Systematisk og regelmessig vurdering bør utføres når behandling fortsetter, slik at ev. premaligne lesjoner kan oppdages og behandles tidlig. Vorikonazol bør seponeres ved funn av premaligne hudlesjoner eller plateepitelkarsinomer. Ikke-infeksiøs periostitt med forhøyet nivå av fluor og alkalisk fosfatase er rapportert hos transplanterte. Ved skjelettsmerter og radiologiske funn forenlig med periostitt bør seponering vurderes etter tverrfaglig diskusjon. Vorikonazol er assosiert med QTC-forlengelse, selv om det ikke er vist at terskelen på 500 msek er oversteget ved behandling med vorikonazol. Sjeldne tilfeller av torsades de pointes har forekommet hos pasienter med risikofaktorer i anamnesen, som kardiotoksisk kjemoterapi, kardiomyopati, hypokalemi og samtidig bruk av andre legemidler som kan ha vært medvirkende. Vorikonazol skal administreres med forsiktighet til pasienter med potensielle proarytmiske tilstander, som f.eks. medfødt eller ervervet QTC-forlengelse, kardiomyopati (spesielt hvis det foreligger hjertesvikt), sinusbradykardi, eksisterende symptomatiske arytmier, eller samtidig bruk av andre legemidler som er kjent for å gi QTC-forlengelse. Elektrolyttforstyrrelser som f.eks. hypokalemi, hypomagnesemi og hypokalsemi skal overvåkes, og om nødvendig korrigeres, før igangsetting og under behandling med vorikonazol. Pasienter skal monitoreres med tanke på utvikling av unormal nyrefunksjon eller levertoksisitet. Klinisk oppfølging skal omfatte laboratorieevaluering av leverfunksjon, spesielt ASAT og ALAT, ved oppstart og minst ukentlig den 1. måneden av behandlingen, samt evaluering av serumkreatinin med tanke på nyrefunksjon. Behandling skal seponeres hvis leverfunksjonsprøvene viser markant forhøyede verdier, med mindre medisinsk nytte-/risikovurdering berettiger fortsatt bruk. Kontroll av leverfunksjonen skal gjennomføres hos både barn og voksne. Det er observert hyppigere forekomst av økte leverenzymer hos barn. Nedsatt leverfunksjon er vanligvis reversibel ved seponering. Pasienter, spesielt barn, med risikofaktorer for akutt pankreatitt (f.eks. nylig kjemoterapibehandling, hematopoetisk stamcelletransplantasjon) skal monitoreres nøye under behandling. Kontroll av amylase eller lipase i serum, kan vurderes i disse tilfellene. Oral biotilgjengelighet kan være begrenset hos barn fra 2-11 år med malabsorpsjon og svært lav kroppsvekt for alderen. I slike tilfeller anbefales i.v. administrering av vorikonazol. Hyppigheten av fototoksisitetsreaksjoner er høyere i den pediatriske populasjonen. Da det er rapportert en utvikling mot SCC, er strenge tiltak for lysbeskyttelse sterkt anbefalt for denne pasientgruppen. Barn som opplever fotoaldringsskader som f.eks. lentiginer eller efelider, bør unngå sol. Pasienten bør ha dermatologisk oppfølging, selv etter seponering. Ved profylakserelaterte bivirkninger (levertoksisitet, alvorlige hudreaksjoner inkl. fototoksisitet og SCC, alvorlige eller langvarige synsforstyrrelser og periostitt) bør seponering av vorikonazol og bruk av alternative antimykotiske midler vurderes. Bruk av lav dose ritonavir (100 mg 2 ganger daglig), fenytoin eller rifabutin samtidig med vorikonazol skal unngås dersom nytten ikke oppveier risikoen. Ved samtidig bruk av vorikonazol og efavirenz skal dosene justeres, se Dosering. Samtidig bruk av everolimus anbefales ikke, da vorikonazol forventes å gi en signifikant økning av everolimuskonsentrasjonen. Tilstrekkelige data for doseringsanbefalinger i slike tilfeller finnes ikke. Ved samtidig bruk av vorikonazol og metadon anbefales hyppig overvåking av bivirkninger og toksisitet, inkl. QTC-forlengelse. Vorikonazol kan forårsake forbigående og reversible synsendringer. Hos de fleste opphører de spontant innen 60 minutter. Pasienten må unngå potensielt farlige situasjoner, som å kjøre bil eller betjene maskiner, hvis disse symptomene oppstår. Langvarige synsbivirkninger (bl.a. uklart syn, optisk nevritt og papillødem) er rapportert etter markedsføring. Hvert hetteglass inneholder 217,6 mg natrium og dette bør tas i betraktning hos pasienter på saltfattig diett. Tablettene inneholder laktose og skal ikke gis ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Miksturen inneholder sukrose og skal ikke gis ved sjeldne arvelige problemer med fruktoseintoleranse, sukrose-isomaltasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J02A C03
Interagerer med hemmere eller induktorer av CYP2C19, CYP2C9 og CYP3A4 (se Kontraindikasjoner). Vorikonazol har potensiale til å øke plasmanivåene av substanser som metaboliseres via disse CYP-enzymene. Forsiktighet skal utvises ved administrering av vorikonazol sammen med legemidler som er kjent for å forlenge QTC-intervallet. Dersom det i tillegg er potensiale for at vorikonazol kan øke plasmakonsentrasjonen av substanser som metaboliseres via CYP450-isoenzymer (noen antihistaminer, kinidin, cisaprid, pimozid), er samtidig administrering kontraindisert. Samtidig bruk av vorikonazol og efavirenz i standard doser er kontraindisert. Dosejusteringer er nødvendig ved samtidig administrering av vorikonazol og lav dose efavirenz (300 mg 1 gang daglig). Samtidig bruk av rifabutin eller lavdose ritonavir (100 mg 2 ganger daglig) bør unngås, dersom nytten ikke oppveier risikoen (se Dosering). Samtidig bruk av everolimus anbefales ikke, da vorikonazol forventes å gi en signifikant økning av everolimuskonsentrasjonen. Monitorering for vorikonazolassosierte bivirkninger anbefales, hvis brukt sekvensielt etter flukonazol. Samtidig bruk av fenytoin og vorikonazol bør unngås dersom nytten ikke oppveier risikoen. Ved samtidig bruk anbefales nøye monitorering av plasmanivåene av fenytoin, og vorikonazoldosen skal justeres (se Dosering). Ved samtidig bruk av antikoagulatia (warfarin eller andre kumariner), anbefales nøye monitorering av protrombintid eller andre passende antikoagulasjonstester, og dosen med antikoagulantia bør justeres ved behov. Samtidig bruk av benzodiazepiner vil trolig øke plasmanivåene av benzodiazepiner som metaboliseres av CYP3A4, og føre til en forlenget sedativ effekt. Dosereduksjon av benzodiazepiner bør vurderes ved samtidig bruk. Økt risiko for nefrotoksisitet ved samtidig inntak av ciklosporin eller takrolimus. Dosen ciklosporin eller takrolimus bør hhv. halveres eller reduseres til en tredjedel når behandling med vorikonazol initieres hos pasienter som allerede får ciklosporin eller takrolimus. Ved seponering må konsentrasjonen av ciklosporin og takrolimus følges nøye, og dosen økes ved behov. Dosereduksjon av alfentanil, fentanyl og andre korttidsvirkende opiater med struktur lignende alfentanil, samt oksykodon og andre langtidsvirkende opiater som metaboliseres via CYP3A4, bør vurderes når de administreres samtidig med vorikonazol. Utvidet og hyppig monitorering for respirasjonsdepresjon og andre opiat-assosierte bivirkninger anbefales. Samtidig bruk av vorikonazol og metadon kan gi økte metadon-nivåer. Hyppig monitorering av bivirkninger og toksisitet, inkl. forlengelse av QTC-intervallet, anbefales. Dosereduksjon av metadon kan være nødvendig. Hyppig monitorering av bivirkninger og toksisitet relatert til NSAID anbefales. Dosejustering av NSAID kan være nødvendig. Når vorikonazol gis til pasienter som allerede behandles med omeprazol (40 mg eller mer), bør omeprazoldosen halveres. Andre protonpumpehemmere som er CYP2C19-substrater kan også påvirkes av vorikonazol (økt plasmanivå). Monitorering av bivirkninger relatert til orale antikonseptiva, samt bivirkninger relatert til vorikonazol, anbefales når disse gis samtidig. Vorikonazol kan øke plasmanivåene av statiner som metaboliseres via CYP3A4, noe som kan føre til rabdomyolyse. Dosereduksjon av statiner bør vurderes. Vorikonazol kan øke plasmanivåene av sulfonylureapreparater og forårsake hypoglykemi. Nøye monitorering av blodsukkeret anbefales, og dosereduksjon av sulfonylurea bør vurderes. Vorikonazol kan øke plasmanivåene av vinkaalkaloider og føre til nevrotoksisitet. Dosereduksjon av vinkaalkaloider bør vurderes. Vorikonazol kan hemme metabolismen av hiv-proteasehemmere, og non-nukleosid revers transkriptasehemmere (NNRTI). Disse substansene kan også hemme metabolismen av vorikonazol. Nøye monitorering med tanke på legemiddeltoksisitet og/eller mangel på effekt, samt dosejustering, kan være nødvendig. Ingen dosejustering er nødvendig ved bruk av vorikonazol sammen med cimetidin, digoksin, indinavir, makrolidantibiotika, mykofenolsyre, prednisolon eller ranitidin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Data fra gravide er begrenset. Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke fordelen for moren klart oppveier potensiell risiko for fosteret. Kvinner i fertil alder skal alltid bruke sikker prevensjon under behandling.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Amming må opphøre ved igangsetting av behandling.
Vorikonazol

Bivirkninger

Alvorlighetsgraden av bivirkningene er generelt mild til moderat. Mest vanlig er synsforstyrrelser, pyreksi, utslett, oppkast, kvalme, diaré, hodepine, perifert ødem, unormal leverfunksjonsprøve, pustevansker og abdominale smerter. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, oppkast, buksmerter, kvalme. Hud: Utslett. Lever/galle: Unormal leverfunksjonsprøve. Luftveier: Pustevansker (inkl. dyspné, funksjonsdyspné). Nevrologiske: Hodepine. Stoffskifte/ernæring: Perifert ødem. Øye: Synsforstyrrelse (inkl. uklart syn, fotofobi, kloropsi, kromatopsi, fargeblindhet, cyanopsi, øyesykdom, regnbuesyn, nattblindhet, oscillopsi, fotopsi, flimmerskotom, redusert synsskarphet, visuell lyshet, synsfeltdefekter, mouches volantes/vitreous floaters, xantopsi). Øvrige: Pyreksi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Agranulocytose (inkl. febril nøytropeni, nøytropeni), pancytopeni, trombocytopeni (inkl. primær immun trombocytopeni), leukopeni, anemi. Gastrointestinale: Keilitt, dyspepsi, forstoppelse, gingivitt. Hjerte/kar: Supraventrikulær arytmi, takykardi, bradykardi, hypotensjon, flebitt. Hud: Eksfoliativ dermatitt, alopesi, makulopapulært utslett, pruritus, erytem. Infeksiøse: Sinusitt. Lever/galle: Gulsott, kolestatisk gulsott, hepatitt (inkl. legemiddelutløst leverskade, toksisk hepatitt, hepatocellulær skade, hepatotoksisitet). Luftveier: Akutt lungesviktsyndrom (ARDS), lungeødem. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter. Nevrologiske: Kramper, synkope, tremor, hypertoni (inkl. nakkestivhet, tetani), parestesier, søvnighet, svimmelhet. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri. Psykiske: Depresjon, hallusinasjoner, angst, søvnløshet, agitasjon, forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, hypokalemi, hyponatremi. Undersøkelser: Økt kreatinin i blod. Øye: Retinablødning. Øvrige: Brystsmerter, ansiktsødem (inkl. periorbitalt ødem, leppeødem, ødem i munnen), asteni, frysninger. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Benmargssvikt, lymfadenopati, eosinofili. Endokrine: Binyrebarksvikt, hypotyreose. Gastrointestinale: Peritonitt, pankreatitt, tungeødem, duodenitt, gastroenteritt, glossitt. Hjerte/kar: Ventrikkelflimmer, ventrikulære ekstrasystoler, ventrikulær takykardi, forlenget QT-intervall, supraventrikulær takykardi, tromboflebitt, lymfangitt. Hud: Stevens-Johnsons syndrom, fototoksisitet, purpura, urticaria, allergisk dermatitt, papulært utslett, makulært utslett, eksem. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Infeksiøse: Pseudomembranøs kolitt. Lever/galle: Leversvikt, forstørret lever, kolecystitt, kolelitiasis. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Hjerneødem, encefalopati (inkl. hypoksisk-iskemisk encefalopati, metabolsk encefalopati), ekstrapyramidal forstyrrelse (inkl. akatisi, parkinsonisme), perifer nevropati, ataksi, hypoestesi, smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Tubulær nyrenekrose, proteinuri, nefritt. Undersøkelser: Økt blodurea, økt kolesterol. Øre: Hypakusi, vertigo, tinnitus. Øye: Sykdom i synsnerven (langvarig optikusnevritt), papilleødem, okulogyre kriser, diplopi, skleritt, blefaritt. Øvrige: Reaksjon på injeksjonsstedet, influensalignende sykdom. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Disseminert intravaskulær koagulasjon. Endokrine: Hypertyreose. Hjerte/kar: Torsades de pointes, total AV-blokk, grenblokk, nodal rytme. Hud: Toksisk epidermal nekrolyse, angioødem, aktinisk keratose, pseudoporfyri, erythema multiforme, psoriasis, legemiddelutslett. Immunsystemet: Anafylaktoid reaksjon. Nevrologiske: Leverencefalopati, Guillain-Barrés syndrom, nystagmus. Øye: Optisk atrofi, uklarhet i kornea. Ukjent frekvens: Hud: Kutan lupus erythematosus, efelider, lentigo. Muskel-skjelettsystemet: Periostitt. Svulster/cyster: Plateepitelkarsinom. Barn: Bivirkningsprofilen for barn 2-11 år er tilsv. den for voksne, men data indikerer mulig høyere forekomst av økte leverenzymer og hudreaksjoner hos barn enn hos voksne. For barn <2 år er følgende sett i studie (hvor sammenheng med vorikonazol ikke kan utelukkes): Fotosensitivitetsreaksjoner, arytmier, pankreatitt, forhøyede bilirubinverdier i blodet, økte leverenzymer, utslett og papillødem. Det er rapportert om pankreatitt hos pediatriske pasienter etter markedsføring.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Hemodialyse kan bidra med å fjerne vorikonazol.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: J02A C03

Egenskaper

Klassifisering: Bredspektret triazol antimykotikum med antimykotisk effekt mot Candida-arter (inkl. flukonazol-resistente C. krusei og resistente arter av C. glabrata og C. albicans) og fungicid aktivitet mot alle Aspergillus-arter som er testet. I tillegg fremviser vorikonazol in vitro fungicid aktivitet mot emerging sopp-patogener, inkl. slike som Scedosporium eller Fusarium som har begrenset følsomhet overfor eksisterende antimykotiske midler.
Virkningsmekanisme: Hemming av sopp-CYP450-mediert 14α-lanosterol demetylering, et essensielt trinn i ergosterol-biosyntesen. Akkumulering av 14α-metylsteroler korrelerer med påfølgende tap av ergosterol i soppens cellemembran, og kan være årsaken til antifungal effekt av vorikonazol. Vorikonazol er vist å være mer selektiv for fungale CYP450-enzymer enn for ulike mammalske CYP450-enzymsystem.
Absorpsjon: Hurtig og nesten fullstendig ved oral administrering, med Cmax 1-2 timer etter dosering. Oral biotilgjengelighet er ca. 96%. Ved gjentatte doser gitt ved måltider med høyt fettinnhold reduseres Cmax og AUCt med hhv. 34% og 24% for tabletter og 58% og 37% for mikstur.
Proteinbinding: Ca. 58%.
Fordeling: Vdss er ca. 4,6 liter/kg, noe som tyder på utstrakt distribusjon i vev.
Halveringstid: Den terminale t1/2 er doseavhengig og er ca. 6 timer ved 200 mg (oralt). Pga. ikke-lineær farmakokinetikk, er den terminale t1/2 ikke anvendelig til beregning av akkumulering eller eliminasjon av vorikonazol.
Metabolisme: Via CYP2C19, CYP2C9 og CYP3A4.
Utskillelse: Elimineres via hepatisk metabolisme. <2% av dosen utskilles uforandret i urinen.

Oppbevaring og holdbarhet

Pulver til infusjonsvæske: Ferdigblandet konsentrat er holdbart i inntil 24 timer i kjøleskap (2-8°C). Pulver til mikstur: Før tilberedning: Skal oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Ferdig tilberedt mikstur: Holdbar i 14 dager og skal oppbevares ved høyst 30°C. Skal ikke oppbevares i kjøleskap eller fryses.

Sist endret: 27.03.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.10.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


VFEND, PULVER TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
200 mg1 stk. (hettegl.)
004352
Blå resept
Byttegruppe
1077,80CSPC_ICON

VFEND, PULVER TIL MIKSTUR, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
40 mg/ml70 ml
016382
Blå resept
-
5295,80CSPC_ICON

VFEND, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg30 stk. (blister)
009278
Blå resept
Byttegruppe
1605,50 (trinnpris 1402,80)CSPC_ICON
200 mg30 stk. (blister)
009609
Blå resept
Byttegruppe
5913,00 (trinnpris 5253,00)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akatisi: Rastløshet, angst og manglende evne til å sitte stille. Tilstanden er en relativt vanlig bivirkning av behandling med nevroleptika (antipsykotika).

aktinisk keratose (solar keratose): Områder på huden hvor det på grunn av langvarig utsettelse for sollys eller solariebruk oppstår små skjellende flekker. Sees hyppigst i ansiktet, på ører, i hodebunnen hos menn som tidlig har mistet håret, på håndrygger, underarmer og skinneben.

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antikoagulantia (antikoagulantium): Legemiddel som hemmer blodkoagulering/blodlevring, slik at risiko for blodpropp reduseres.

antimykotikum (antimykotika): Legemiddel som virker mot sopp.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

binyrebarksvikt: Tilstand der utskillelsen av steroidhormoner fra binyrebarken er for lav i forhold til kroppens behov.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blefaritt (øyelokksbetennelse, øyelokksinflammasjon): Infeksjon i øyelokkene, ofte i hårsekker på øyelokkskanten.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cyanopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som blått.

cyp (cytokrom p-450, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cyp2c19: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C19-hemmere og CYP2C19-induktorer.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diplopi (dobbeltsyn): Dobbeltsyn.

disseminert intravaskulær koagulasjon (dic, forbrukskoagulopati): En sykdomstilstand der blodkomponenter som inngår i blodlevringen danner en mengde blodpropper. Det er mange årsaker til at dette skjer. I de fleste tilfellene oppstår det hudskader, og i fremskredne tilfeller oppstår omfattende blødninger.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

fototoksisitet: Fototoksisitet betyr at huden etter samtidig eksponering for lys og f.eks. et legemiddel, kan bli overfølsom. Dette skyldes at lyset forårsaker giftige reaksjoner, som er skadelige for huden. Dette utnyttes også i en behandlingsmetode, kalt fotodynamisk terapi. Fotodynamisk terapi er en relativt ny behandlingsform som bl.a. brukes ved hudkreft.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

guillain-barrés syndrom (akutt inflammatorisk demyeliniserende polyradikulonevropati, aidp): Akutt, autoimmun nervebetennelse der myelin (et fettlag som omgir visse typer nerveceller) i nerver og nerverøtter skades. Sykdommen starter ofte etter en virus- eller bakteieinfeksjon, etter kirurgi, kreft eller etter utsettelse for giftige stoffer. Vanlige symptomer er økende tretthet, nummenhet og tap av dype senereflekser. Senere kan smerter, muskelsvakhet og lammelser opptre.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria, blod i urinen): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypertyreose (hypertyreoidisme, tyreotoksikose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kloropsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som grønt.

kolelitiasis (gallestein, cholelitiasis): Små steiner som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallestein uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kromatopsi: En synsforstyrrelse med unormalt fargesyn

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

leverencefalopati (hepatisk encefalopati): Forstyrrelse i hjernen som skyldes nedsatt leverfunksjon.

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

malabsorpsjon: Redusert opptak av næringsstoffer fra tarmen.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nystagmus: Gjentatte ufrivillige øyebevegelser som ofte sees ved sykdommer relatert til balanseorganene. Nystagmus er også et vanlig fenomen ved større belastning av syn- og balansesansen, for eksempel ved fiksering av blikket eller når blikket rettes i en bestemt retning.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

oscillopsi: En oppfatning av at stasjonære objekter i visuelle omgivelser svinger.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

primær immun trombocytopeni (immunologisk trombocytopeni, idiopatisk trombocytopenisk purpura, itp): Tilstand med lavt antall blodplater. Gir små hudblødninger og blåmerker.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sedativ: Avslappende, beroligende.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stamcelletransplantasjon: Overføring av stamceller fra et individ til et annet eller overføring fra individet til seg selv (f.eks. ved blodkreft kan stamceller tas fra pasienten før kjemoterapi og settes inn igjen etter at kjemoterapien er ferdig).

statiner (hmg-coa-reduktasehemmere): Legemiddelgruppe som hemmer enzymet hydroksymetylglutarylkoenzym A (HMG-CoA) i leveren og i andre vev. HMG-CoA er et enzym i tidlig fase av kolesterolsyntesen. Enzymet katalyserer og er hastighetsbegrensende i dannelse av forstadier til kolesterol og en rekke andre biologisk viktige substanser.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

xantopsi: En synsforstyrrelse hvor alle objekter i visuelle omgivelser sees som gult.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.