Tecfidera

Biogen

Middel mot multippel sklerose.

ATC-nr.: L04A X07

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 L04A X07
Dimetylfumarat
 
PNEC: 3,7 μg/liter
Salgsvekt: 158,77824 kg
Miljørisiko: Bruk av dimetylfumarat gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Dimetylfumarat har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Dimetylfumarat brytes ned i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 10.07.2017) er utarbeidet av Biogen Sweden.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

ENTEROKAPSLER, harde 120 mg og 240 mg: Hver kapsel inneh.: Dimetylfumarat 120 mg, resp. 240 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Briljantblå FCF (E 133), gult og sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av voksne med relapserende-remitterende (attakkvis) multippel sklerose (se SPC for viktig informasjon vedrørende populasjoner der effekten er klarlagt).

Dosering

Behandling bør initieres under tilsyn av lege med erfaring i behandling av multippel sklerose (MS). Startdose: 120 mg 2 ganger daglig. Etter 7 dager skal dosen økes til anbefalt vedlikeholdsdose på 240 mg 2 ganger daglig. Midlertidig dosereduksjon til 120 mg 2 ganger daglig kan redusere forekomsten av flushing og gastrointestinale bivirkninger. Anbefalt vedlikeholdsdose 240 mg 2 ganger daglig bør gjenopptas innen 1 måned.
Glemt dose: Dobbel dose skal ikke tas. Glemt dose skal kun tas hvis det blir ≥4 timer mellom dosene, ellers vente til neste planlagte dose.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever- og nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig. Forsiktighet bør utvises ved alvorlig nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Barn og ungdom: 10-18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. <10 år: Ikke relevant ved godkjent indikasjon. Eldre: Begrensede data. Ingen dosejustering anses nødvendig.
Administrering: Bør tas med mat. Svelges hele. Kapselen eller innholdet bør ikke knuses, deles, oppløses, suges eller tygges.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Blod-/laboratorieundersøkelser: Endringer i laboratorietester for nyrefunksjon er sett, klinisk betydning er ukjent. Vurdering av nyrefunksjon (f.eks. kreatinin, blodureanitrogen, urinanalyse) anbefales før behandlingsstart, etter 3 og 6 måneder, deretter hver 6.‑12. måned og når klinisk indisert. Legemiddelindusert leverskade, inkl. økte leverenzymer (≥3 × øvre grense for normalområdet (ULN)) og forhøyet totalt bilirubin (≥2 × ULN) kan oppstå, enten umiddelbart eller etter flere uker eller mer. Opphører etter seponering. Vurdering av aminotransferaser (f.eks. ALAT, ASAT) og totalt bilirubin i serum anbefales før behandlingsstart og under behandling når klinisk indisert. Alvorlig, langvarig lymfopeni kan utvikles. Ingen erfaring ved allerede lave lymfocyttall, og forsiktighet bør utvises. Før behandlingsstart skal ny fullstendig blodcelletelling, inkl. lymfocytter, utføres. Ved lymfocyttall under normalområdet bør en grundig vurdering av mulige årsaker fullføres før behandlingsstart. Etter behandlingsstart skal fullstendig blodcelletelling, inkl. lymfocytter, utføres hver 3. måned. Seponering bør vurderes ved lymfocyttall <0,5 × 109/liter i >6 måneder. Nytte-/risikoforholdet bør revurderes (ev. inkl. kliniske faktorer, evaluering av ev. laboratorie- og bildedannende undersøkelser) i samarbeid med pasienten i sammenheng med andre tilgjengelige behandlingsalternativer. Ved fortsatt behandling til tross for vedvarende lymfocyttall <0,5 × 109/liter, anbefales økt årvåkenhet, og lymfocyttallet bør følges opp til det er gjenopprettet. Etter gjenoppretting, og i fravær av andre behandlingsalternativer, bør avgjørelsen om ev. gjenopptak av behandling baseres på klinisk vurdering. Nytte/risiko bør vurderes ved lymfocyttall ≥0,5 × 109/liter og <0,8 × 109/liter i >6 måneder. MR: Før behandlingsstart bør en MR-undersøkelse fra baseline (vanligvis ikke >3 måneder) foreligge som referanse. Behov for ytterligere MR-skanning bør vurderes iht. nasjonale/lokale anbefalinger. MR-undersøkelser er en del av økt årvåkenhet hos pasienter som anses å ha økt risiko for progressiv multifokal leukoencefalopati (PML). Ved klinisk mistanke om PML, bør MR utføres umiddelbart til diagnoseformål. PML: Er sett ved moderat til alvorlig langvarig lymfopeni. PML kan være dødelig eller gi alvorlig nedsatt funksjonsevne, og kan kun forekomme ved JCV-infeksjon. Påvirkning av lymfopeni på nøyaktigheten av anti-JCV antistofftest er ikke undersøkt hos dimetylfumarat-behandlede pasienter. Negativ anti-JCV antistofftest (ved normale lymfocyttall) utelukker ikke muligheten for senere JCV-infeksjon. Ved første tegn/symptomer på PML skal behandlingen avbrytes og egnede diagnostiske undersøkelser utføres. Symptomene kan ligne et MS-anfall. Typiske symptomer er varierte, utvikles i løpet av dager til uker og omfatter tiltagende svekkelse i én side av kroppen, klossete bevegelser av armer/ben, synsforstyrrelser, endringer i tanker, hukommelse og orientering som medfører forvirring og personlighetsforandringer. Tidligere behandling med immunsuppressiv eller immunmodulerende behandling: Effekt og sikkerhet ved bytte fra annen sykdomsmodifiserende behandling er ikke undersøkt. Bidrag fra tidligere immunsuppressiv behandling på utvikling av PML er ukjent. Ved bytte fra annen sykdomsmodifiserende behandling bør t1/2 og virkningsmekanisme til den andre behandlingen tas i betraktning for å unngå additiv immuneffekt og samtidig redusere risikoen for å reaktivere MS. Fullstendig blodcelletelling anbefales før og under behandling (se Blod-/laboratorieundersøkelser). Behandling kan vanligvis startes umiddelbart etter seponering av interferon eller glatirameracetat. Alvorlig nedsatt nyre- og leverfunksjon, alvorlig aktiv gastrointestinal sykdom: Preparatet er ikke undersøkt ved disse tilstandene, og forsiktighet bør utvises. Flushing: Sannsynligvis prostaglandinmediert. En kort behandlingskur med 75 mg acetylsalisylsyre (ASA) uten enterodrasjering kan være gunstig ved uakseptabel flushing, da forekomst og alvorlighetsgrad reduseres. Se Interaksjoner. Ved alvorlige flushing-reaksjoner bør en være oppmerksom på at dette kan være overfølsomhets- eller anafylaktoide reaksjoner. Anafylaksi/anafylaktoide reaksjoner: Er sett, med symptomer som dyspné, hypoksi, hypotensjon, angioødem, utslett og urticaria. Oppstår vanligvis etter 1. dose, men kan oppstå når som helst under behandling. Kan være alvorlige og livstruende. Pasienten skal instrueres om å seponere preparatet og oppsøke lege umiddelbart ved symptomer på anafylaksi. Behandlingen bør ikke restartes. Infeksjoner: Ved utvikling av alvorlig infeksjon bør seponering vurderes og fordel/risiko revurderes før behandling gjenopptas. Pasienten bør anmodes om å rapportere infeksjonssymptomer til lege. Ved alvorlig infeksjon bør ikke behandling initieres før infeksjonen er borte. Ingen økt insidens av alvorlige infeksjoner hos pasienter med lymfocyttall <0,8 × 109/liter eller <0,5 × 109/liter. Ved fortsatt behandling ved moderat til alvorlig langvarig lymfopeni, kan risiko for opportunistiske infeksjoner, inkl. PML, ikke utelukkes.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A X07
Preparatet er ikke undersøkt i kombinasjon med antineoplastisk eller immunsuppressiv behandling, og forsiktighet bør utvises ved samtidig administrering. Samtidig behandling av anfall med en kort kur med i.v. kortikosteroider er ikke forbundet med klinisk relevant økning i infeksjoner. Samtidig administrering av ikke-levende vaksiner iht. nasjonalt vaksineringsprogram kan vurderes. Levende vaksiner kan gi økt risiko for klinisk infeksjon, og bør ikke gis under behandling med mindre nytten av vaksinering oppveier potensiell risiko for infeksjon, og bare i unntakstilfeller. Samtidig bruk av andre fumarsyrederivater (topisk eller systemisk) bør unngås. I.m. interferon beta‑1a og glatirameracetat endrer ikke farmakokinetikken til dimetylfumarat. ASA gitt 30 minutter før Tecfidera i hhv. 4 dager og 4 uker, endrer ikke farmakokinetisk profil. Potensiell risiko ved ASA-behandling bør vurderes før samtidig administrering. Kontinuerlig langtidsbruk (>4 uker) av ASA er ikke undersøkt. Samtidig behandling med nefrotoksiske legemidler (f.eks. aminoglykosider, diuretika, NSAID, litium) kan øke potensialet for nyrebivirkninger (f.eks. proteinuri). Inntak av store mengder sterke alkoholholdige drikker (>30 volum%) skal unngås i 1 time før administrering pga. mulig økt hyppighet av gastrointestinale bivirkninger. Preparatet påvirket ikke effekten av et peroralt antikonseptivum med norgestimat og etinyløstradiol. Interaksjon med perorale antikonseptiva som inneholder progestogener forventes ikke.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen/begrenset mengde data. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet, og preparatet anbefales ikke under graviditet eller til fertile kvinner som ikke bruker egnet prevensjon. Skal bare brukes under graviditet hvis strengt nødvendig, og dersom potensiell fordel av behandlingen oppveier potensiell risiko for fosteret.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Risiko for barn som ammes kan ikke utelukkes. Det må avgjøres om ammingen skal opphøre eller behandlingen skal avsluttes. Fordelene av amming for barnet og fordelene av behandling for moren bør tas i betraktning.
Fertilitet: Prekliniske studier tyder ikke på økt risiko for redusert fertilitet.
Dimetylfumarat

Bivirkninger

De vanligste bivirkningene, flushing og gastrointestinale bivirkninger, begynner vanligvis tidlig i behandlingen (1. måned), og kan hos noen gjenta seg under hele behandlingen. De fleste tilfellene er av mild eller moderat alvorlighetsgrad. Tolerabiliteten kan økes ved samtidig matinntak. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Diaré, kvalme, smerter i øvre del av abdomen, abdominale smerter. Hjerte/kar: Flushing. Undersøkelser: Ketonuri. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Lymfopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Oppkast, dyspepsi, gastritt, gastrointestinal sykdom. Hjerte/kar: Hetetokter. Hud: Pruritus, utslett, erytem. Infeksiøse: Gastroenteritt. Lever/galle: Økt ASAT, økt ALAT. Nevrologiske: Svie. Nyre/urinveier: Proteinuri. Undersøkelser: Albuminuri, redusert antall hvite blodceller. Øvrige: Varmefølelse. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Immunsystemet: Overfølsomhet. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Anafylaksi, dyspné, hypoksi, hypotensjon, angioødem. Infeksiøse: Progressiv multifokal leukoencefalopati (PML). Lever/galle: Legemiddelindusert leverskade.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: I samsvar med bivirkningsprofilen.
Behandling: Symptomatisk og støttende som klinisk indisert.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For dimetylfumarat N07X X09

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Ikke fullstendig klarlagt. Antiinflammatoriske og immunmodulerende egenskaper. Prekliniske studier indikerer at farmakodynamiske effekter hovedsakelig er mediert gjennom aktivering av transkripsjonsveien via Nrf2 (erytroid transkripsjonsfaktor 2). Dimetylfumarat oppregulerer Nrf2-avhengige antioksidantgener hos pasienter (f.eks. NAD(P)H‑dehydrogenase, kinon 1; NQO1). Dimetylfumarat og hovedmetabolitten monometylfumarat gir betydelig redusert immuncelleaktivering og påfølgende frigjøring av proinflammatoriske cytokiner, som respons på inflammatoriske stimuli i prekliniske modeller. Hos psoriasispasienter påvirkes lymfocyttfenotyper ved nedregulering av proinflammatoriske cytokinprofiler (TH1, TH17), og i retning antiinflammatorisk produksjon (TH2). Lymfocyttall reduseres med gjennomsnittlig 30% det 1. året, med et påfølgende platå.
Absorpsjon: Tmax 2-2,5 timer. Etter 240 mg 2 ganger daglig er Cmax 1,72 mg/liter og AUC 8,02 timer × mg/liter. Samlet øker Cmax og AUC ca. doseproporsjonalt i området 120-360 mg.
Proteinbinding: 27-40%.
Fordeling: Tilsynelatende Vd etter inntak av 240 mg er 60-90 liter.
Halveringstid: Ca. 1 time. Vanligvis ikke gjenværende monometylfumarat i sirkulasjonen etter 24 timer.
Metabolisme: Dimetylfumarat metaboliseres i stor grad. Gjennomgår rask presystemisk hydrolyse vha. esteraser og omdannes til den aktive hovedmetabolitten monometylfumarat. Videre metabolisme via trikarboksylsyresyklus.
Utskillelse: 60% elimineres ved ekspirasjon av CO2. Ca.16% via nyrene, 0,9% via feces. <0,1% uendret i urin.

Sist endret: 07.12.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

07/2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Tecfidera, ENTEROKAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
120 mg14 stk. (blister)
392438		H-resept
-		1681,60CSPC_ICON
240 mg56 stk. (blister)
400574		H-resept
-		12116,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acetylsalisylsyre (asa): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiinflammatorisk: Betennelsesdempende. Som motvirker betennelse, dvs. opphovning, rødhet og smerter.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

mr (magnettomografi): Ved MR brukes magnetfelt og radiobølger for å fremstille bilder av kroppen.

ms (multippel sklerose): Multippel sklerose er en kronisk, tilbakevendende sykdom med episoder (attakker) av f.eks. halvsidig lammelse eller sanseforstyrrelser, blindhet på det ene øyet, lammelse av begge ben, koordinasjonsforstyrrelser i armer/ben eller øynene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

uln: Øvre normalgrense.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.