Suxamethonium chloride dihydrate Ethypharm

Ethypharm

Muskelrelaksantium, kolinderivat.

ATC-nr.: M03A B01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 M03A B01
Suksametonium
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av suksametonium kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Suksametonium har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at suksametonium er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 15.02.2019) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Suksametoniumkloriddihydrat 50 mg (tilsv. suksametonium 36,55 mg), saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. pH: 3-4,2. Osmolalitet: 300-365 mosmol/kg.


Indikasjoner

Til muskelrelaksasjon ved generell anestesi.

Dosering

I.v. bolusinjeksjon: Voksne og barn >12 år: Dosen avhenger av kroppsvekt, ønsket grad av muskelavslapning, administreringsvei og individuell respons. For å gjennomføre endotrakeal intubering, gis vanligvis en dose på 1 mg/kg som i.v. bolusinjeksjon. Dette gir vanligvis effekt etter ca. 30-60 sekunder, med en varighet på ca. 2-6 minutter. Større doser vil gi mer langvarig effekt, men dobling av dosen gir ikke nødvendigvis dobbel så lang effektvarighet. Tilleggsdoser på 50-100% av startdosen gitt med 5-10 minutters mellomrom, vil opprettholde effekten ved kortvarige kirurgiske prosedyrer utført under generell anestesi. Totaldosen skal ikke overskride 500 mg. Barn 1-12 år: 1-2 mg/kg som i.v. bolusinjeksjon. Spedbarn <1 år: 2 mg/kg som i.v. bolusinjeksjon.
I.v. infusjon: Kan gis ved i.v. infusjon, se Tilberedning/Håndtering og Administrering.
Råd for overvåkning: Overvåkning av nevromuskulær funksjon anbefales under infusjon, eller dersom preparatet skal gis i relativt store kumulative doser over en relativt kort periode, for å individualisere doseringsbehov.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Opphør av virkningen avhenger av plasmakolinesterase, som dannes i leveren. Plasmakolinesterasenivået faller ofte ved leversykdom. Med unntak av ved alvorlig leversvikt, er nivået imidlertid sjelden lavt nok til å forlenge suksametoniumindusert apné signifikant. Nedsatt nyrefunksjon: En normal enkeltdose kan gis ved nedsatt nyrefunksjon ved fravær av hyperkalemi. Gjentatte eller større doser kan gi klinisk signifikante økninger i serumkalium, og skal ikke brukes. Barn: Spedbarn og små barn er mer resistente overfor suksametoniumklorid sammenlignet med voksne. Eldre: Som for voksne. Eldre kan være mer følsomme for hjertearytmier, spesielt ved bruk av digitalislignende legemidler. Pasienter med redusert plasmakolinesteraseaktivitet: Disse kan få langvarig og forsterket nevromuskulær blokade etter administrering og det kan være tilrådelig å gi reduserte doser.
Tilberedning/Håndtering: Til engangsbruk. Kast ev. rester. I.v. infusjon: Fortynnes i 50 mg/ml glukoseoppløsning eller steril isoton saltoppløsning til en 0,1-0,2% oppløsning. Oppløsningen har lav pH og skal ikke blandes med svært alkaliske oppløsninger, f.eks. barbiturater. Blandbarhet: Skal ikke blandes med andre legemidler, spesielt tiopental.
Administrering: Gis som i.v. bolusinjeksjon eller i.v. infusjon. I.v. infusjon: Fortynnet oppløsning gis med infusjonshastighet på 2,5-4 mg pr. minutt. Infusjonshastigheten justeres avhengig av individuell respons.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Suksametonium har ingen effekt på bevissthetsnivået, og skal derfor ikke gis til pasienter som ikke er i full narkose. Personlig eller familiær malign hypertermi i anamnesen. Arvelig atypisk plasmakolinesteraseaktivitet. Unormal pseudokolinesteraseaktivitet i plasma. Hyperkalemi uavhengig av årsak. Muskeldystrofi og andre myopatier, f.eks. Duchennes muskeldystrofi. Personlig eller familiær medfødt myotonisykdom i anamnesen, slik som myotonia congenita og dystrophia myotonica.

Forsiktighetsregler

Preparatet paralyserer respirasjonsmusklene samt annen skjelettmuskulatur, men påvirker ikke bevissthetsnivået. Skal kun gis av, eller under tett oppfølging av, anestesilege med kjennskap til virkning, egenskaper og risiko, med erfaring i håndtering av kunstig respirasjon, og kun der nødvendig utstyr er tilgjengelig for umiddelbar endotrakeal intubering med oksygentilførsel ved ventilering med intermitterende positivt trykk. Høy grad av kryssoverfølsomhet (>50%) mellom nevromuskulære blokkere er rapportert. Hvis mulig, bør derfor overfølsomhet overfor andre nevromuskulære blokkere utelukkes før bruk av suksametonium. Suksametonium skal kun brukes hos overfølsomme pasienter hvis absolutt nødvendig. Ved overfølsomhetsreaksjon under generell anestesi skal pasienten testes etterpå for overfølsomhet overfor andre nevromuskulære blokkere. Pasienten må overvåkes fullstendig med en perifer nervestimulator ved langvarig administrering av suksametonium for å unngå overdosering. Nevromuskulær blokade: Suksametonium hydrolyseres raskt av plasmakolinesterase, som dermed begrenser nevromuskulærblokadens intensitet og varighet. Redusert plasmakolinesteraseaktivitet (ca. 0,05% av populasjonen har dette pga. arvelig årsak) gir forlenget effekt av suksametonium. Langvarig og forsterket nevromuskulær blokade etter administrering kan oppstå sekundært til redusert plasmakolinesteraseaktivitet ved følgende tilstander/patologiske forhold: Fysiologiske endringer som f.eks. ved graviditet og i barseltiden, arvelig unormal plasmakolinesteraseaktivitet, alvorlig generalisert tetanus, tuberkulose, andre alvorlige eller kroniske infeksjoner, etter alvorlige brannskader, kronisk invalidiserende sykdom, malignitet, kronisk anemi og underernæring, terminal leversvikt, akutt eller kronisk nyresvikt, autoimmun sykdom; myksødem, kollagensykdommer, iatrogene tilstander; etter plasmabytte, plasmaferese, kardiopulmonal bypass, og som følge av samtidig legemiddelbehandling. Hyperkalemi: En akutt forbigående økning i serumkalium (0,5 mmol/liter) oppstår ofte etter bruk av suksametonium hos normale individer. Ved visse patologiske tilstander/forhold, kan denne økningen være stor og gi alvorlige hjertearytmier og hjertestans hos følgende pasienter: -Pasienter under restituering etter store traumer. Størst risiko for hyperkalemi er fra ca. 5-70 dager etter skade, og kan forlenges ytterligere ved forsinket tilheling pga. vedvarende infeksjon. -Pasienter med nevrologisk svikt (omfatter ryggmargsskade, perifer nerveskade eller akutt muskelsvinn (skader i øvre og/eller nedre motornevroner)); potensialet for kaliumfrisetting foreligger de første 6 månedene etter akutt inntreden av nevrologisk svikt og korrelerer med grad og omfang av muskelparalyse. Pasienter som har vært immobilisert over lang tid kan ha tilsvarende risiko. -Pasienter med underliggende hyperkalemi. I fravær av hyperkalemi eller nevropati er nyresvikt ikke en kontraindikasjon for bruk av en normal enkeltdose av suksametonium, men gjentatte eller større doser kan gi klinisk signifikante økninger i serumkalium, og skal ikke brukes. -Pasienter med alvorlig sepsis; potensialet for hyperkalemi synes å være relatert til infeksjonens alvorlighetsgrad og varighet. Fase II-blokk: Hvis suksametonium gis over lengre tid kan den nevromuskulære (fase I)-blokaden endre profil fra en depolariserende til en ikke-depolariserende (fase II)-blokade. Selv om profilen til en fase II-blokade under utvikling ligner profilen til en ikke-depolariserende blokade, kan førstnevnte ikke alltid reverseres fullstendig eller permanent med antikolinesterasemidler. Når en fase II-blokade er fullstendig etablert, vil dens effekter vanligvis være fullstendig reversible med standarddoser av neostigmin sammen med et antikolinergikum. Muskelsmerter: Forekommer hyppig etter bruk av suksametonium, og er mest vanlig hos ambulatoriske pasienter som gjennomgår kortvarige kirurgiske prosedyrer under generell anestesi. Det synes ikke å være noen direkte sammenheng mellom graden av synlig muskelfascikulasjon etter bruk av suksametonium og insidensen eller alvorlighetsgraden av smerter. Bradykardi: Hos friske voksne gir suksametonium av og til en lett, forbigående pulsreduksjon ved 1. administrering. Bradykardier sees oftere hos barn, og ved gjentatt bruk både hos barn og voksne. Premedisinering med i.v. atropin (enkelte myndigheter anbefaler dette rutinemessig) eller glykopyrronium reduserer signifikant insidensen og alvorlighetsgraden av suksametoniumrelatert bradykardi. Ventrikulære arytmier: I fravær av underliggende eller utløst hyperkalemi, sees ventrikulære arytmier sjelden etter bruk av suksametonium. Pasienter som bruker digitalislignende legemidler er imidlertid mer utsatte. Suksametoniums virkning på hjertet kan gi endringer i hjerterytmen, inkl. hjertestans. Myasthenia gravis: Det er ikke tilrådelig å gi suksametonium ved avansert myasthenia gravis. Selv om disse pasientene er resistente overfor suksametonium, får de en tilstand av fase II-blokade som kan gi forsinket restituering. Pasienter med Eaton-Lambert myastenisk syndrom er mer følsomme enn normalt overfor suksametonium, noe som krever dosereduksjon. Åpne øyeskader/glaukom: Suksametonium gir en liten, forbigående økning i intraokulært trykk (IOP), og anbefales derfor ikke ved åpne øyeskader, eller når en økning i IOP ikke er ønskelig, med mindre mulige fordeler er større enn mulig risiko. Takyfylaksi: Oppstår etter gjentatt bruk av suksametonium. Hypertermi: Preparatet er kontraindisert ved personlig eller familiær malign hypertermi i anamnesen, og dersom tilstanden oppstår uventet må alle anestesimidler forbundet med utvikling av dette, inkl. suksametonium, seponeres umiddelbart. Full symptomatisk behandling skal iverksettes umiddelbart. I.v. dantrolennatrium er indisert ved behandling av malign hypertermi. Barn og ungdom: Bradykardier er mer vanlig hos barn og ved gjentatt bruk av suksametonium, se Bradykardi ovenfor. Behandlingsresistente tilfeller av hjertestans er beskrevet hos barn og ungdom med udiagnostisert nevromuskulær sykdom. Ekstra forsiktighet eller overvåkning hos spedbarn og barn må utvises pga. økt risiko for udiagnostiserte muskelsykdommer eller ukjent disposisjon for malign hypertermi.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se M03A B01
Antiarytmika: Lidokain, prokain, prokainamid, klorprokain, kokain, kinidin og verapamil øker muskelrelakserende effekt. Antibakterielle midler: Muskelrelakserende effekt økes av aminoglykosider (f.eks. dibekacin, kanamycin, neomycin, ribostamycin og streptomycin). Suksametoniums effekt økes også av vankomycin, azlocillin, klindamycin, kolistin, piperacillin og polymyksin B. Antikolinesteraser: Både kolinesterase og pseudokolinesterase bryter ned suksametonium. Antikolinesteraser (f.eks. donepezil, galantamin, rivastigmin, aprotinin, syklofosfamid, dekspantenol, ekotiopat, metoklopramid, neostigmin, fenelzin, promazin, kinin og klorokin, takrin og trimetafan) vil derfor øke suksametoniums effekt. Eksponering for pesticider (f.eks. diazinon, malation og sauevask) kan også redusere pseudokolinesteraseaktivitet. Blodtransfusjon: Kan bidra til en økning i plasmakolinesterasenivåer, og som følge av dette kan suksametoniums terapeutiske effekt påvirkes på en uforutsigbar måte. ACE-hemmere: Samtidig bruk kan øke kaliumnivået og gi hyperkalemi. Antiepileptika: Effekten av muskelrelaksantia motvirkes av karbamazepin og fenytoin (restituering etter nevromuskulær blokade går raskere). Antineoplastiske midler: Syklofosfamid, klormetin, tiotepa og tretamin reduserer pseudokolinesteraseaktivitet. Benzodiazepiner: Diazepam og midazolam kan påvirke dybde/varighet av suksametoniums effekt. Kalsiumantagonister: Nifedipin og verapamil øker effekten av ikke-depolariserende muskelrelaksantia. Hypotensjon, myokardhemming og hyperkalemi er sett med i.v. dantrolen og verapamil. Hjerteglykosider: Arytmier kan oppstå ved samtidig bruk av digoksin. Cytotoksiske midler: Syklofosfamid og tiotepa øker effekten av suksametonium. Midler til generell anestesi: Samtidig bruk av propofol kan gi alvorlig bradykardi. Fentanylsitratdroperidol øker suksametoniums effekter. Suksametonium interagerer også med halotan, isofluran, enfluran, syklopropan, propanidid og eter. Magnesiumsalter: Parenteralt magnesium øker suksametoniums effekt. Parasympatomimetika: Demekarium og ekotiopat øyedråper, neostigmin og pyridostigmin, og muligens donepezil, øker suksametoniums effekt, men motvirker effekten av ikke-depolariserende muskelrelaksantia. Sympatomimetika: Bambuterol øker suksametoniums effekt.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Studier ikke utført. Suksametonium har ingen direkte virkning på uterus eller annen glatt muskulatur. I normale terapeutiske doser passerer det ikke placentabarrieren i tilstrekkelige mengder til å påvirke fosterets respirasjon. Fordelene ved bruk av suksametonium som del av en rask sekvensinduksjon («Rapid-Sequence-Induction», RSI) for generell anestesi oppveier vanligvis mulig risiko for fosteret. Plasmanivået av kolinesterase faller i 1. trimester til ca. 70-80% av verdien før graviditet. Et ytterligere fall til ca. 60-70% av nivået før graviditet skjer innen 2-4 dager etter fødsel. Kolinesterasenivået øker deretter til normalt i løpet av de neste 6 ukene. Følgelig kan en stor andel av gravide og barselpasienter ha lett forlenget nevromuskulær blokade etter bruk av suksametonium. Dyrestudier viser ikke embryotoksisitet eller teratogenisitet. Bruk av suksametonium kan vurderes under graviditet, hvis nødvendig.
Amming: Ukjent om suksametonium eller dets metabolitter skilles ut i morsmelk. Da legemidlet hydrolyseres raskt av plasmakolinesterase (pseudokolinesterase) til inaktiv metabolitt, forventes det imidlertid ikke at diende nyfødte/spedbarn påvirkes.
Fertilitet: Ingen data. Da legemidlet hydrolyseres raskt av plasmakolinesterase til inaktiv metabolitt, forventes det imidlertid ingen påvirkning av fertilitet etter at farmakologisk effekt har opphørt.
Suksameton

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
FrekvensBivirkning
Svært vanlige
GastrointestinaleØkt intragastrisk trykk
Muskel-skjelettsystemetPostoperativ muskelsmerte, ufrivillig muskelkontraksjon
Vanlige
HjerteBradykardi, takykardi
HudUtslett
KarErytem
Muskel-skjelettsystemetMyoglobinemi, myoglobinuri
UndersøkelserØkt blodkalium (forbigående)
ØyeØkt intraokulært trykk
Sjeldne
HjerteArytmi (inkl. ventrikkelarytmi), hjertestans1
LuftveierApné2, bronkospasme, langvarig respirasjonsdepresjon2
Muskel-skjelettsystemetTrismus
Svært sjeldne
GenerelleMalign hypertermi
ImmunsystemetAnafylaktisk reaksjon
Ukjent frekvens
GastrointestinaleØkt spyttsekresjon
KarHypertensjon, hypotensjon
Muskel-skjelettsystemetRabdomyolyse
OrganklasseBivirkning
Gastrointestinale
Svært vanligeØkt intragastrisk trykk
Ukjent frekvensØkt spyttsekresjon
Generelle
Svært sjeldneMalign hypertermi
Hjerte
VanligeBradykardi, takykardi
SjeldneArytmi (inkl. ventrikkelarytmi), hjertestans1
Hud
VanligeUtslett
Immunsystemet
Svært sjeldneAnafylaktisk reaksjon
Kar
VanligeErytem
Ukjent frekvensHypertensjon, hypotensjon
Luftveier
SjeldneApné2, bronkospasme, langvarig respirasjonsdepresjon2
Muskel-skjelettsystemet
Svært vanligePostoperativ muskelsmerte, ufrivillig muskelkontraksjon
VanligeMyoglobinemi, myoglobinuri
SjeldneTrismus
Ukjent frekvensRabdomyolyse
Undersøkelser
VanligeØkt blodkalium (forbigående)
Øye
VanligeØkt intraokulært trykk

1Det er enkeltrapporter om hyperkalemirelatert hjertestans etter bruk av suksametonium ved medfødt cerebral parese, tetanus, Duchennes muskeldystrofi og lukket hodeskade. Slike hendelser er også rapportert i sjeldne tilfeller hos barn med hittil udiagnostiserte muskelsykdommer.

2Individer med redusert plasmakolinesteraseaktivitet (ca. 0,05% av populasjonen har en arvelig årsak til dette) har forlenget suksametoniumeffekt.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Uttalt, langvarig muskelparalyse med respirasjonshemming. Bruk av neostigmin og andre kolinesterasehemmere bør unngås, da disse forlenger suksametoniums depolariserende effekt. En beslutning om bruk av neostigmin til å reversere en suksametoniumindusert fase II-blokade avhenger av legens vurdering i hvert enkelt tilfelle. Overvåkning av nevromuskulær funksjon vil gi verdifull informasjon mht. denne beslutningen. Hvis neostigmin brukes skal det gis sammen med tilstrekkelige doser av et antikolinergikum, slik som atropin.
Behandling: Kunstig respirasjon er påkrevd.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Virker på den motoriske endeplaten i skjelettmuskulatur, som en agonist på samme måte som acetylkolin, og gir slapp muskelparalyse (fase I-blokade). Diffunderer langsomt til endeplaten og konsentrasjonen ved endeplaten opprettholdes lenge nok til å medføre et tap av elektrisk eksiterbarhet. Depolariseringen av muskelendeplaten gir en spenningsgradient og dette medfører åpning av spenningsstyrte ionekanaler i muskelen, noe som gir forbigående muskelsammentrekning. Selv om endeplaten forblir depolarisert, kompenserer muskelmembranen for denne depolariseringen og forblir avslappet.
Halveringstid: Rask effekt, i løpet av ca. 1/2-1 minutt ved i.v. administrering, og varer i 2-6 minutter. Plasma t1/2 ca. 3 minutter.
Metabolisme: Hydrolyseres av plasmakolinesterase (pseudokolinesterase).
Utskillelse: <10% utskilles uendret i urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C) og i originalemballasjen for å beskytte mot lys. Skal ikke fryses. Brukes umiddelbart etter anbrudd.

Sist endret: 07.06.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

14.05.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Suxamethonium chloride dihydrate Ethypharm, INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg/ml10 × 2 ml (amp.)
198922
-
-
1120,00CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acetylkolin: Acetylkolin er en nevrotransmitter. Acetylkolin produseres og frigjøres i nerveender, og formidler impulser fra nervene til kolinerge reseptorer. Acetylkolinets aktivitet kan både økes og dempes ved hjelp av legemidler.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

ambulatorisk (ambulant, ambulerende): Oppegående, ikke sengeliggende. Pasienten kommer seg selv til sin behandling og er ikke innlagt på sykehus.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

narkose: Bevisstløshet som er fremkalt ved hjelp av legemidler.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tetanus (stivkrampe): Stivkrampe er en sykdom som rammer nervesystemet. Stivkrampe skyldes et giftstoff (toksin) fra bakterien Clostridium tetani.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

økt intraokulært trykk (forhøyet iop, forhøyet intraokulært trykk): Forhøyet væsketrykk i øyet.

økt spyttsekresjon (hypersalivasjon, sialoré, økt salivasjon): Hypersalivasjon (sialoré) er overflod av spytt og kan være et stort problem ved visse nevrologiske sykdommer.