Sevofluran Baxter

Baxter

Inhalasjonsanestetikum.

ATC-nr.: N01A B08

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N01A B08
Sevofluran
 
PNEC: 43 μg/liter
Salgsvekt: 2,232 kg
Miljørisiko: Bruk av sevofluran gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Sevofluran har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Sevofluran er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 09.05.2017) er utarbeidet av AbbVie.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

VÆSKE TIL INHALASJONSDAMP: 250 ml inneh.: Sevofluran 250 ml.


Indikasjoner

Innledning og vedlikehold av generell anestesi hos voksne og barn.

Dosering

Premedisinering bør velges ut fra den enkelte pasients behov og anestesilegens vurdering. Konsentrasjon som leveres fra fordamperen under kirurgisk anestesi bør være kjent, og kan oppnås ved å bruke fordamper spesielt kalibrert for sevofluran.
Induksjon av anestesi: Dosering bør individualiseres og titreres til ønsket effekt iht. pasientens alder og kliniske status. Korttidsvirkende barbiturat eller annet intravenøst induksjonsmiddel kan gis før inhalasjon av sevofluran. Induksjon med sevofluran kan oppnås ved inhalasjon av 0,5-1% sevofluran i oksygen med eller uten lystgass, med intervalløkning på 0,5-1% sevofluran til maks. 8% hos voksne og barn, til ønsket anestesidybde er oppnådd. Hos voksne gir en inspirert konsentrasjon av opptil 5% sevofluran vanligvis kirurgisk anestesi innen 2 minutter. Hos barn gir en inspirert konsentrasjon av opptil 7% sevofluran vanligvis kirurgisk anestesi innen 2 minutter.
Vedlikeholdsdosering: Kirurgisk anestesi kan opprettholdes med en konsentrasjon på 0,5-3% i oksygen med eller uten samtidig bruk av lystgass.

MAC-verdier for voksne og barn iht. alder, ved bruk med oksygen, med eller uten samtidig bruk av lystgass

Pasientens alder

Sevofluran i oksygen

Sevofluran i 65% N2O/35% O2

0-1 måned1

3,3%

-

1-<6 måneder

3%

-

6 måneder-<3 år

2,8%

2%2

3-12 år

2,5%

-

25 år

2,6%

1,4%

40 år

2,1%

1,1%

60 år

1,7%

0,9%

80 år

1,4%

0,7%

1Nyfødte ved fullgått svangerskap. MAC for premature spedbarn er ikke fastslått. 2Til barn 1-<3 år ble 60% N20/40% 02 benyttet.
Oppvåkning: Oppvåkningstiden er som regel kort, og pasientene kan ha behov for tidlig postoperativ smertelindrende behandling.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Se Forsiktighetsregler. Nedsatt nyrefunksjon: Gis med forsiktighet ved nedsatt nyrefunksjon (eGFR <60 ml/minutt). Nyrefunksjonen bør overvåkes postoperativt. Eldre: MAC avtar med økende alder. Gjennomsnittlig konsentrasjon av sevofluran for å opprettholde MAC hos en pasient på 80 år er ca. 50% av behovet for en 20 år gammel pasient.
Administrering: Til inhalasjon. Skal administreres med fordamper spesielt kalibrert for sevofluran. Fylling skjer direkte fra flasken via en integrert ventil. For flasker uten integrert ventil, bruk et adapter spesielt utformet for å passe til sevofluranfordamper. Kun fordampere som er vist å være kompatible med dette legemidlet bør brukes. Absorpsjonsmidler for karbondioksid må ikke få tørke ut ved administrering av inhalasjonsanestetikumet. Hvis uttørking mistenkes, må det erstattes.

Kontraindikasjoner

Kjent eller mistenkt hypersensitivitet for sevofluran eller for andre halogenerte anestesimidler (f.eks. anamnese med nedsatt leverfunksjon, feber eller leukocytose av ukjent årsak etter anestesi med et av disse stoffene). Historie av bekreftet hepatitt forårsaket av halogenert inhalasjonsanestetika. Anamnese av uforklarlig moderat til alvorlig hepatisk dysfunksjon med gulsott, feber og eosinofili etter anestesi med sevofluran. Kjent eller mistenkt genetisk disposisjon for malign hypertermi. Sevofluran er kontraindisert hos pasienter hvor generell anestesi er kontraindisert.

Forsiktighetsregler

Skal kun administreres av personer med opplæring i administrering av generell anestesi. Utstyr til vedlikehold av frie luftveier, kunstig ventilasjon, oksygentilførsel og gjenoppretting av hjerte-/lungefunksjon skal være umiddelbart tilgjengelig. Kontinuerlig overvåkning, inkl. EKG, blodtrykk, oksygenmetning og sluttrespirasjonskarbondioksid (CO2). Nøyaktig konsentrasjon av sevofluran som leveres fra fordamperen må være kjent. Da flyktige anestetika varierer i sine fysiske egenskaper, må bare fordampere som er spesielt kalibrert for sevofluran benyttes. Administrering av generell anestesi må være individuelt tilpasset pasientens respons. Hypotensjon og respirasjonsdepresjon øker jo dypere anestesien blir. Under vedlikehold av anestesi fører stigende sevoflurankonsentrasjoner til doseavhengig blodtrykksfall. Stort blodtrykksfall kan være relatert til dybden av anestesien, og i slike tilfeller kan den korrigeres ved å redusere inspirert sevoflurankonsentrasjon. Hemodynamiske endringer kan oppstå raskere enn med visse andre flyktige anestetika pga. sevoflurans uløselighet i blod. Oppvåkning fra generell anestesi skal vurderes grundig før pasienten forlater postoperativ avdeling. Oppvåkningen er som regel rask etter sevoflurananestesi, og pasienten kan ha behov for tidlig postoperativ smertelindring. Bevisstheten gjenvinnes i løpet av minutter etter administrering, men innvirkning på intellektuell funksjon i 2-3 dager etter anestesi er ikke undersøkt. Små endringer i humør kan vedvare i flere dager etter administrering. Hjertesykdom: Vedlikehold av hemodynamisk stabilitet er viktig for å unngå myokardiskemi ved hjerte-karsykdom. Obstetriske prosedyrer: Forsiktighet må utvises ved obstetrisk anestesi pga. sevoflurans avslappende virkning på uterus og økning i uterinblødning. Nevrokirurgi: Sevofluran bør brukes med forsiktighet ved risiko for ICP-økning i forbindelse med ICP-reduserende handlinger som hyperventilering. Krampeanfall: Sjeldne tilfeller er rapportert. Sevofluran er forbundet med anfall hos barn og unge voksne samt eldre voksne, med og uten predisponerende risikofaktorer. Klinisk vurdering er nødvendig før bruk ved anfallsrisiko. Hos barn bør anestesidybden begrenses. EEG kan muliggjøre doseoptimalisering og bidrar til å unngå utvikling av anfallsaktivitet ved predisponering for kramper. Nyreskade: Data fra studier ved lave hastigheter er begrenset, men funn fra pasient- og dyrestudier antyder et nyreskadepotensiale, noe som antas å skyldes forbindelse A (nedbrytningsprodukt av sevofluran). Dyre- og humane studier viser at administrasjon i >2 MAC timer og ved flythastighet for frisk gass på <2 liter/minutt, kan være forbundet med proteinuri og glykosuri. Nivå av Compound A eksponering hvor klinisk nefrotoksisitet kan forventes å forekomme er ikke klarlagt. Varighet av eksponering, flythastighet for frisk gass, og sevoflurankonsentrasjon må vurderes, og inspirert sevoflurankonsentrasjon samt flythastighet for frisk gass, bør justeres for å minimere forbindelse A-eksponering. Sevofluraneksponering bør ikke overstige 2 MAC-timer ved flythastighet 1-<2 liter/minutt. Flythastighet for frisk gass <1 liter/minutt anbefales ikke. Nedsatt nyrefunksjon: Se Dosering. Leversykdom: Svært sjeldne tilfeller av lett, moderat eller alvorlig postoperativ leverdysfunksjon eller hepatitt (med eller uten gulsott) er rapportert. Klinisk skjønn må utvises ved underliggende leverproblemer eller ved behandling med legemidler kjent for å gi leverdysfunksjon. Sevofluran bør unngås ved tidligere leverskader, gulsott, uforklarlig feber eller eosinofili etter bruk av andre typer inhalasjonsanestesi, hvis anestesi med intravenøse legemidler eller lokalbedøvelse er mulig. Mitokondrielle sykdommer: Forsiktighet må utvises ved generell anestesi. Tilstander som krever vurdering: Særlig forsiktighet må utvises ved dosering til pasienter som er hypovolemiske, hypotensive, svekkede eller på annen måte hemodynamisk kompromitterte, f.eks. pga. samtidig medisinering. Gjentatte sevofluraneksponeringer innenfor et relativt kort intervall, kan gi økt risiko for leverskade. Isolerte tilfeller av QT-forlengelse, svært sjeldent assosiert med torsades de pointes (unntaksvis fatalt), er rapportert. Forsiktighet bør utvises ved bruk til disponerte pasienter. Malign hypertermi: Fatalt utfall er rapportert. Hos disponerte kan potente inhalasjonsanestetika utløse en skjelettmuskulær hypermetabolsk tilstand som fører til høyt oksygenbehov. Sjeldne tilfeller av malign hypertermi er rapportert. Det kjennetegnes av hyperkapni, og kan omfatte muskelstivhet, takykardi, takypné, cyanose, arytmier og/eller ustabilt blodtrykk. Noen av disse uspesifikke symptomene kan også inntreffe under lett anestesi, akutt hypoksi, hyperkapni og hypovolemi. Behandling omfatter stans av tilførsel av utløsende stoff (f.eks. sevofluran), administrering av dantrolennatrium i.v. og bruk av støttende terapi. Nyresvikt kan inntreffe senere, og urinproduksjonen skal overvåkes og opprettholdes, hvis mulig. Bruk av inhalasjonsanestetika har vært forbundet med sjeldne økninger i serumnivå av kalium, som har resultert i hjertearytmier og død hos pediatriske pasienter under den postoperative perioden. Pasienter med latent, så vel som åpenbar nevromuskulær sykdom, særlig Duchennes muskeldystrofi, ser ut til å være mest sårbare. Samtidig bruk av suksinylkolin har vært assosiert med de fleste, men ikke alle, av disse tilfellene. Disse pasientene erfarte også signifikant økning i serumnivåer av kreatinkinase, og i noen tilfeller, urinendringer forenlig med myoglobinuri. På tross av likheten med malign hypertermi, viste ingen av disse pasientene tegn eller symptomer på muskelstivhet eller hypermetabolsk tilstand. Tidlig og aggressiv intervensjon for å behandle hyperkalemi og resistente arytmier er anbefalt, samt en påfølgende evaluering av latent nevromuskulær sykdom. Utskifting av uttørket CO2-absorbent: Eksoterm reaksjon mellom sevofluran og CO2-absorbentkalk forsterkes når CO2-absorbentkalken uttørkes, som etter lengre periode med strøm av tørr gass over beholderen med CO2-absorbentkalk. Sjeldne tilfeller av ekstrem varme, røyk og/eller spontan ild fra anestesiapparatet er rapportert ved bruk av uttørket absorbentkalk, spesielt ved innehold av kaliumhydroksid. En uventet forsinkelse i stigning av inspirert sevoflurankonsentrasjon eller et uventet fall i inspirert sevoflurankonsentrasjon sammenlignet med fordamperens innstilling, kan være tegn på overoppheting av CO2-absorbentkalkbeholderen. Ved uttørket CO2-absorbent kan en eksoterm reaksjon forsterke sevoflurannedbrytingen og dannelsen av nedbrytingsprodukter. Nedbrytningsprodukter (metanol, formaldehyd, karbonmonoksid og forbindelser A, B, C og D) er observert i respirasjonskretsen i en eksperimentell anestesimaskin med uttørrede CO2- absorbenter og maks. sevoflurankonsentrasjon (8%) for lengre perioder (>2 timer). Formaldehydkonsentrasjoner observert i anestesirespirasjonskretsen (med natriumhydroksidholdige absorbenter) samsvarer med nivåer kjent for å gi mild respiratorisk irritasjon. Klinisk relevans av nedbrytningsprodukter observert i denne ekstreme eksperimentelle modellen er ukjent. Ved mistanke om uttørket CO2-absorbentkalk, skal denne skiftes før bruk av sevofluran. Uteblitt fargeendring skal ikke tas som sikkert tegn på tilstrekkelig hydrering, og CO2-absorbenter skal skiftes ut regelmessig uansett farge på fargeindikator. Pediatrisk populasjon: Bruk er forbundet med anfall, mange har forekommet hos barn fra 2 måneders alder og unge voksne, hvor de fleste ikke hadde noen disponerende risikofaktorer. Klinisk skjønn må utvises ved bruk ved risiko for anfall. Rask oppvåkning hos barn kan fremkalle en tilstand av agitasjon og hemme samarbeid (hos ca. 25%). Isolerte tilfeller av ventrikulær arytmi hos pediatriske pasienter med Pompes sykdom er rapportert. Dystoniske bevegelser som forsvinner uten behandling, er sett hos barn som har fått sevofluran ved induksjon av anestesi. Sammenhengen med sevofluran er usikker. En signifikant høyere forekomst og grad av bradykardi er rapportert hos barn med Downs syndrom, under og etter sevofluraninduksjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N01A B08
Sevofluran er trygt og effektivt ved samtidig bruk med en rekke legemidler som vanligvis brukes innen kirurgi, slik som sentralnervøse legemidler, autonome legemidler, skjelett-muskelrelaksantia, antiinfektiver, inkl. aminoglykosider, hormoner og syntetiske substitutter, blodderivater og kardiovaskulære legemidler, inkl. adrenalin. Lystgass (N2O): MAC reduseres for sevofluran når det gis i kombinasjon med lystgass. MAC-ekvivalenten er redusert med ca. 50% hos voksne og med ca. 25% hos barn. Nevromuskulære blokkerende midler: Påvirker både intensitet og varighet av nevromuskulær blokade av ikke-depolariserende muskelrelakserende midler. Ved bruk for å supplere alfentanil-N2O-anestesi, potenserer sevofluran nevromuskulær blokade indusert med pankuronium, vekuronium eller atrakurium. Dosejustering for disse muskelrelakserende midlene i kombinasjon med sevofluran, er lik det som kreves med isofluran. Dosereduksjon av nevromuskulære blokkerende midler under innledning av anestesi kan resultere i forsinket inntreden av betingelser egnet for endotrakeal intubering eller utilstrekkelig muskelrelaksasjon, fordi potensering av nevromuskulære blokkerende midler sees noen få minutter etter oppstart av sevofluranadministrering. Blant ikke-depolariserende midler har interaksjoner med vekuronium, pankuronium og atrakurium blitt undersøkt. I mangel av spesifikke retningslinjer: (1) For endotrakeal intubering, dosen av ikke-depolariserende muskelrelaksantia skal ikke reduseres, og (2) under vedlikehold av anestesien bør dosen av ikke-depolariserende muskelrelaksantia sannsynligvis reduseres sammenlignet med dosen ved N2O/opioid-anestesi. Administrering av supplerende doser av muskelrelaksantia bør styres av responsen på nervestimulering. Benzodiazepiner og opiater: Forventes å redusere MAC på samme måte som andre inhalasjonsanestetika. Administrering av sevofluran er kompatibel med benzodiazepiner og opiater som vanligvis brukes i kirurgisk praksis. I kombinasjon med sevofluran kan opiater som fentanyl, alfentanil og sufentanil gi et synergistisk fall i hjertefrekvens, blodtrykk og respirasjonsfrekvens. Betablokkere: Sevofluran kan øke negative ionotrope, kronotrope og dromotrope effekter av betablokkere ved å blokkere kardiovaskulære kompensasjonsmekanismer. Adrenalin: Sevofluran ligner på isofluran ved at det gjør myokardium sensitivt for den arytmiske effekten ved eksogent administrert adrenalin, og terskeldosen til adrenalinproduserende multiple ventrikulære arytmier er fastsatt til 5 µg/kg. CYP2E1-induktorer: Legemidler og/eller forbindelser som øker aktiviteten av CYP2E1, f.eks. isoniazid og alkohol, kan øke sevofluranmetabolismen og føre til vesentlig stigning i fluorkonsentrasjonen i plasma. Samtidig bruk av sevofluran og isoniazid kan potensere de hepatotoksiske effektene av isoniazid. Indirekte virkende sympatomimetika: Risiko for akutte hypertensive episoder ved samtidig bruk av indirekte sympatomimetika (amfetaminer, efedrin). Verapamil: Atrioventrikulær ledningsvekkelse er observert ved samtidig administrering av verapamil. Johannesurt (prikkperikum): Alvorlig hypotensjon og forsinket oppvåkning fra anestesi med halogenerte inhalasjonsanestetika er rapportert ved langvarig behandling med johannesurt. Barbiturater: Bruk av sevofluran er kompatibel med barbiturater, propofol og andre intravenøse anestetika som vanligvis brukes. Lavere sevoflurankonsentrasjon kan være nødvendig etter bruk av et intravenøst anestetikum.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen/begrensede data. Bør kun brukes av gravide og fertile kvinner som ikke bruker prevensjonsmiddel hvis strengt nødvendig. Sikkerhet er vist for mødre og spedbarn ved anestesi under keisersnitt. Sikkerheten ved vaginal fødsel er ikke vist. Forsiktighet må utvises ved obstetrisk anestesi pga. sevoflurans avslappende virkning på uterus og økning i uterinblødning.
Amming: Ukjent om sevofluran går over i morsmelk. Forsiktighet bør derfor utvises ved bruk til ammende.
Fertilitet: Dyrestudier har vist uønskede effekter. Ingen humane data.
Sevofluran

Bivirkninger

Kan fremkalle doseavhengig kardiorespiratorisk depresjon. De fleste bivirkninger er milde til moderate i alvorlighetsgrad, og forbigående. Kvalme og brekninger er rapportert postoperativt, men sammenhengen med sevofluran er usikker. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger. Hjerte/kar: Bradykardi, hypotensjon. Luftveier: Hoste. Psykiske: Agitasjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Hypersekresjon av spytt. Hjerte/kar: Takykardi, hypertensjon. Luftveier: Respirasjonsforstyrrelser, respirasjonsdepresjon, laryngospasme, luftveisobstruksjon. Nevrologiske: Søvnighet, svimmelhet, hodepine. Undersøkelser: Unormal blodglukose, unormale leverfunksjonsprøver, unormale antall hvite blodlegemer, økt fluoridnivå i blodet. Øvrige: Frysninger, pyreksi. Hypotermi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Komplett atrioventrikulært blokk, hjertearytmier (inkl. ventrikkelarytmier), atrieflimmer, ekstrasystoler (ventrikulære, supraventrikulær, bigemini-koblet). Luftveier: Apné, astma, hypoksi. Psykiske: Forvirring. Undersøkelser: Økt serumkreatinin. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Pankreatitt. Hjerte/kar: Hjertestans, ventrikulær fibrillasjon, torsades de pointes, ventrikulær takykardi, EKG - forlenget QT. Hud: Kontaktdermatitt, kløe, utslett, hovent ansikt, urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon, anafylaktoid reaksjon, hypersensitivitet. Lever/galle: Hepatitt, leversvikt, levernekrose, gulsott. Luftveier: Bronkospasme, dyspné, tungpustethet, holding av pust. Muskel-skjelettsystemet: Muskelstivhet. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi. Nevrologiske: Anfall, dystoni, økt intrakranielt trykk. Nyre: Tubulointerstitiell nefritt. Øvrige: Ubehag i brystet, malign hypertermi, ødem. Forbigående økning av uorganisk fluornivå i serum kan forekomme under og etter anestesi. Konsentrasjon av uorganisk fluorid når vanligvis sitt maksimum innen 2 timer etter endt anestesi, og faller til preoperativt nivå i løpet av 48 timer. I kliniske studier var forhøyede fluoridkonsentrasjoner ikke assosiert med nedsatt nyrefunksjon. Det er rapportert sjeldne tilfeller av postoperativ hepatitt, leversvikt og hepatisk nekrose. Faktisk forekomst og forhold til sevofluran kan ikke fastslås med sikkerhet. Det er rapportert sjeldne tilfeller av allergiske hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. kontaktdermatitt, utslett, dyspné, tungpustethet, ubehag i brystet, hevelse i ansiktet, hevelse i øyelokk, erytem, urticaria, pruritus, bronkospasme, anafylaktiske eller anafylaktoide reaksjoner, særlig i forbindelse med langvarig yrkesmessig sevofluraneksponering. Bruk hos barn har vært forbundet med anfall. Mange har forekommet hos barn og unge voksne fra 2 måneders alder, hvor de fleste ikke hadde noen disponerende risikofaktorer. Det er rapportert flere tilfeller uten samtidig bruk av andre legemidler, og minst ett tilfelle er bekreftet ved elektroencefalografi. Mange av tilfellene var enkeltanfall som løste seg spontant eller etter behandling, men det er også rapportert tilfeller med flere anfall. Anfall har inntruffet under eller rett etter induksjon av sevofluran, under oppvåkning og under postoperativ oppvåkning opptil 1 dag etter anestesi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Respirasjonsdepresjon og sirkulatorisk insuffisiens.
Behandling: Avbryt tilførsel av sevofluran og iverksett støttende tiltak: Oppretthold frie luftveier og start kunstig eller kontrollert ventilasjon med rent oksygen, oppretthold tiltak som sikrer stabil kardiovaskulær funksjon.

Egenskaper

Klassifisering: Halogenert metylisopropyleter. Klar, fargeløs væske. Er kjemisk stabil og nedbrytes ikke i nærvær av sterke syrer eller sterk varme. Nedbrytes ved direkte kontakt med absorpsjonsmidler for karbondioksid. Dette gir lave nivåer av pentafluorisopropenylfluormetyleter (PIFE) også kalt forbindelse A, og spor av pentafluormetoksiisopropylfluormetyleter (PMFE).
Virkningsmekanisme: Hurtig induksjons- og oppvåkningsfase. Lav partisjonskoeffisient for blod/gass (0,65).
Absorpsjon: Liten oppløselighet som medfører rask tilstrekkelig alveolær konsentrasjon og rask eliminasjon ved anestesiopphør.
Metabolisme: <5% metaboliseres i leveren til heksafluorisopropanol (HFIP) med frisetting av uorganiske fluorider og karbondioksid (eller et monokarbonfragment).
Utskillelse: HFIP konjugeres med glukuronsyre og utskilles i urinen. Omfattende lungeeliminasjon av sevofluran reduserer mengden tilgjengelig for metabolisering.

Sist endret: 27.04.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

14.03.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Sevofluran Baxter, VÆSKE TIL INHALASJONSDAMP:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
6 × 250 ml
023608
-
-
9476,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

anestetikum (bedøvelsesmiddel): Gis ved operasjoner eller smertefulle undersøkelser for å oppnå analgesi (bedøvelse).

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

atrioventrikulært blokk (av-blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glykosuri (glukosuri, sukker i urinen): Sukker i urinen. Glukose finnes normalt i svært lav konsentrasjon i urinen, men konsentrasjonen øker kraftig ved visse sykdomstilstander som for eksempel diabetes mellitus og ved nyreskader.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinkinase (ck, kreatinfosfokinase, cpk): Et enzym som finnes i muskelvev og som spalter kreatinfosfat. Finnes normalt i lav konsentrasjon i blod, men øker ved muskelskade, f.eks. ved hjerteinfarkt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.