Dette er et søkefelt med autofullføringsforslag. Start å skrive og du vil få opp forslag på virkestoff, legemidler og bruksområder, som du kan velge mellom. Bruk Søke-knappen hvis autofullføringsforslagene ikke er relevante, eller Strekkode-knappen hvis du ønsker å skanne strekkoden på legemiddelpakningen.
TABLETTER 3 mg: Hver tablett inneh.: Ivermektin 3 mg, hjelpestoffer.
Indikasjoner
- Behandling av gastrointestinal strongyloidiasis (anguillulosis).
- Behandling av mistenkt eller diagnostisert mikrofilarieremi hos pasienter med lymfatisk filariasis forårsaket av Wuchereria bancrofti.
- Behandling av human sarkoptisk skabb: Behandling er berettiget dersom diagnosen skabb er fastslått klinisk og/eller ved parasittologisk undersøkelse; uten en formell diagnose er behandling ikke berettiget ved pruritus.
Norsk legemiddelhåndbok: Piskemark, hakemark, strongyloidiasis
Norsk legemiddelhåndbok: Skabb
Norsk legemiddelhåndbok: Kutan larva migrans
Norsk legemiddelhåndbok: Skabb
Norsk legemiddelhåndbok: Kutan larva migrans
Dosering
Gastrointestinal strongyloidiasis
Anbefalt enkeltdose er 200 μg/kg kroppsvekt. Veiledende dose bestemt ut ifra pasientens vekt:
Kroppsvekt (kg) |
Enkeltdose (antall tabletter à 3 mg) |
|---|---|
15-24 |
1 |
25-35 |
2 |
36-50 |
3 |
51-65 |
4 |
66-79 |
5 |
≥80 |
6 |
Mikrofilarieremi forårsaket av Wuchereria bancrofti
Anbefalt enkeltdose er 150-200 μg/kg kroppsvekt 1 gang hver 6. måned. I endemiske områder hvor behandling kun kan gis 1 gang hver 12. måned, er anbefalt dose 300-400 μg/kg for å opprettholde tilstrekkelig undertrykkelse av mikrofilarieremi. Veiledende dose bestemt ut ifra pasientens vekt:
Alternativt kan dosen bestemmes ut ifra pasientens høyde dersom vekt er utilgjengelig. Dosen blir som følger:
Kroppsvekt (kg) |
Dose gitt 1 gang hver 6. måned |
Dose gitt 1 gang hver 12. måned |
|---|---|---|
15-25 |
1 |
2 |
26-44 |
2 |
4 |
45-64 |
3 |
6 |
65-84 |
4 |
8 |
Høyde (cm) |
Dose gitt 1 gang hver 6. måned |
Dose gitt 1 gang hver 12. måned |
|---|---|---|
90-119 |
1 |
2 |
120-140 |
2 |
4 |
141-158 |
3 |
6 |
>158 |
4 |
8 |
Human sarkoptisk skabb
Anbefalt enkeltdose er 200 μg/kg kroppsvekt. Vanlig skabb: Fullstendig bedring oppnås etter 4 ukers behandling. Vedvarende pruritus eller hudlesjoner krever ikke en ny behandling i denne perioden. Administrering av en ny dose <2 uker etter 1. dose skal kun vurderes; a) dersom det oppstår nye spesifikke lesjoner b) dersom den parasittologiske undersøkelsen er positiv på dette tidspunktet. Kraftig skabb med skorpedannelse: Ved disse kraftig infiserte formene kan det være nødvendig med en ny dose innen 8-15 dager etter ivermektin og/eller med samtidig lokalbehandling for å oppnå bedring. Merknad til pasienter som behandles mot skabb: Kontaktpersoner, spesielt familiemedlemmer og partnere, bør gjennomgå en medisinsk undersøkelse så snart som mulig, og ved behov gis umiddelbar behandling mot skabb. Det bør iverksettes hygienetiltak for å forebygge reinfeksjon (dvs. holde fingernegler korte og rene), og offisielle anbefalinger vedrørende vask av klær og sengetøy bør følges nøye.
Spesielle pasientgrupper
- Barn <15 kg: Sikkerhet ikke fastslått.
- Eldre: Data mangler. Klinisk erfaring har ikke påvist forskjell i respons hos eldre. Generelt skal eldre behandles med forsiktighet, som følge av høyere forekomst av nedsatt lever-, nyre- eller hjertefunksjon, samt av samtidig sykdom og annen behandling.
Administrering Tas med vann på tom mage. Dosen kan tas når som helst på døgnet, men det skal ikke inntas mat inntil 2 timer før eller 2 timer etter inntak av dosen, da det er ukjent hvordan mat påvirker absorpsjonen. Hos barn <6 år bør tablettene knuses før svelging.
Forsiktighetsregler
Advarsler: Effekt og doseringsregime hos immunkompromitterte pasienter med intestinal strongyloidiasis er ikke fastslått i relevante kliniske studier. Vedvarende infestasjon etter enkeltdose med ivermektin er sett, spesielt hos denne typen pasienter. Ivermektin er ikke en profylaktisk behandling mot infeksjon med filarier eller anguillulosis. Ingen data som viser effekt av ivermektin foreligger, hverken mht. drap eller hemming av modning av infeksiøse larver hos mennesker. Ivermektin er ikke vist å ha noen aktivitet mot voksne ormer av noen av filarierartene. Ivermektin er ikke vist å ha noen gunstig effekt på tropisk pulmonalt eosinofilisyndrom, lymfadenitt eller lymfangitt sett ved filarierinfeksjon. Etter administrering av ivermektin er intensitet og alvorlighetsgrad av bivirkninger sannsynligvis relatert til mikrofilariertettheten før behandling, spesielt i blodet. Hos pasienter med samtidig Loa loa-infeksjon er mikrofilariertettheten som oftest høy, spesielt i blodet, noe som disponerer pasienter for en økt risiko for alvorlige bivirkninger. CNS-bivirkninger (encefalopatier) er i sjeldne tilfeller sett hos pasienter som behandles med ivermektin og som samtidig har infeksjon med et stort antall Loa loa-mikrofilarier. Følgelig bør det i områder med endemisk Loa loa tas spesielle forholdsregler før ivermektinbehandling. Samtidig behandling med dietylkarbamazinsitrat (DEC) og ivermektin mot filariasis forårsaket av Wuchereria Bancrofti i Afrika er ikke anbefalt. Samtidig infeksjon med andre mikrofilarier, slik som Loa loa, kan medføre omfattende mikrofilarieremi hos infiserte pasienter. Systemisk eksponering for DEC hos slike pasienter kan medføre alvorlige bivirkninger relatert til dette legemidlets raske og effektive mikrofilaricide effekter. Etter administrering av legemidler med en rask mikrofilaricidal virkning, slik som DEC, hos pasienter med elveblindhet (onchocerciasis), er kutane og/eller systemiske reaksjoner av varierende alvorlighetsgrad (Mazzotti-reaksjonen) og oftalmologiske reaksjoner rapportert. Disse reaksjonene skyldes sannsynligvis inflammatoriske responser på nedbrytningsprodukter frigjort fra døde mikrofilarier. Pasienter som behandles med ivermektin mot elveblindhet (onchoceriasis) kan også få disse reaksjonene første gang de behandles. Etter behandling med et mikrofilaricidalt legemiddel kan pasienter med hyperreaktiv onkodermatitt eller «Sowda» (sett spesielt i Jemen) være mer utsatt enn andre for å få alvorlige hudbivirkninger (ødem og forverring av onkodermatitt). Bilkjøring og bruk av maskiner: Påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner er ikke undersøkt. Muligheten for at bivirkninger, som svimmelhet, somnolens, vertigo og tremor, kan påvirke evnen til å kjøre bil og bruke maskiner, kan ikke utelukkes.Graviditet, amming og fertilitet
GraviditetEtter massebehandling av onchocerciasis indikerte begrensede data fra gravide ingen bivirkninger. Ingen andre epidemiologiske data foreligger hittil. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet, men funnenes prediktive verdi er ikke fastslått. Ivermektin skal kun brukes når det er indisert.
Amming<2% av administrert dose skilles ut i morsmelk. Sikkerhet ved bruk er ikke fastslått hos nyfødte. Ivermektin kan gis til mødre som ammer hvis forventet fordel oppveier potensiell risiko for spedbarnet.
FertilitetIvermektin hadde ingen uønskede effekter på fertilitet hos rotter ved opptil 3 × maks. anbefalt human dose på 200 μg/kg (basert på mg/m2/døgn).
Bivirkninger
Frekvensintervaller: Svært vanlige (≥1/10), vanlige (≥1/100 til <1/10), mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100), sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), svært sjeldne (<1/10 000) og ukjent frekvens.
Bivirkninger er relatert til parasittettheten, og er milde og forbigående i de fleste tilfeller, men alvorlighetsgraden kan være økt hos pasienter infisert med >1 type parasitt, spesielt ved Loa loa-infestasjon.
Overdosering/Forgiftning
SymptomerVed utilsiktet forgiftning med ukjente ivermektindoser tiltenkt veterinærbruk (oral bruk, til injeksjon, kutan bruk) er utslett, kontakteksem, ødem, hodepine, vertigo, asteni, kvalme, oppkast, diaré og abdominalsmerte sett. Krampeanfall, ataksi, dyspné, parestesi og urticaria er også sett.
BehandlingSymptomatisk behandling og overvåkning på sykehus med væsketilførsel og hypertensiv behandling, dersom nødvendig. Selv om det ikke foreligger spesifikke studier, anbefales det å unngå kombinasjon av GABA-agonister ved behandling av utilsiktet ivermektinforgiftning.
Egenskaper og miljø
VirkningsmekanismeHøy affinitet til glutamatstyrte kloridkanaler som finnes i nerve- og muskelceller hos virvelløse dyr. Binding til disse kanalene bidrar til en økning i membranpermeabilitet for kloridioner, som fører til hyperpolarisering av nerve- eller muskelceller, og resulterer i nevromuskulær paralyse, noe som medfører at visse parasitter dør. Ivermektin interagerer også med andre ligandstyrte kloridkanaler, slik som den som omfatter GABA-nevrotransmitteren. Pattedyr har ikke glutamatstyrte kloridkanaler. Avermektiner har lav affinitet til andre ligandstyrte kloridkanaler. De passerer i liten grad blod-hjerne-barrieren.
AbsorpsjonGjennomsnittlig Cmax av hovedkomponenten (H2B1a) sett ca. 4 timer etter oral administrering av en 12 mg enkeltdose er 46,6 (± 21,9) ng/ml. Plasmakonsentrasjonen øker med økende dose, vanligvis proporsjonalt.
HalveringstidCa. 12 timer for ivermektin og ca. 3 dager for metabolitter.
UtskillelseNesten utelukkende i feces, <1% via urin.
Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:
22.11.2019
Sist endret: 05.05.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)