Risperdal Consta

Janssen

Antipsykotikum, benzisoxazolderivat.

ATC-nr.: N05A X08

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N05A X08
Risperidon
 
PNEC: 5,8 μg/liter
Salgsvekt: 5,310737 kg
Miljørisiko: Bruk av risperidon gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Risperidon har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Risperidon er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 04.07.2017) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER OG VÆSKE TIL DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 25 mg, 37,5 mg og 50 mg: Hvert sett inneh.: I) Hetteglass: Risperidon 25 mg, resp. 37,5 mg og 50 mg, poly-(d,1-laktid-ko-glykolid). II) Ferdigfylt sprøyte: Polysorbat 20, karmellosenatrium, dinatriumhydrogenfosfatdihydrat, sitronsyre, natriumklorid, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Vedlikeholdsbehandling av schizofreni hos pasienter stabilisert på orale antipsykotika.

Dosering

Skal administreres hver 2. uke ved dyp i.m. deltoid eller gluteal injeksjon, se Administrering. Hos pasienter som aldri tidligere har brukt risperidon, anbefales at toleranse for oral risperidon etableres før oppstart av behandling. Frigjøring av risperidon fra injeksjonsstedet starter 3 uker etter 1. injeksjon. Tilfredsstillende antipsykotisk behandling med oral risperidon eller tidligere brukt antipsykotika må sikres under den 3 uker lange oppstartsperioden.
Voksne: Anbefalt startdose: 25 mg i.m. hver 2. uke. For pasienter som har stått på en fast dose oral risperidon i ≥2 uker kan følgende konverteringsplan vurderes: Til pasienter behandlet med ≤4 mg oral risperidon anbefales 25 mg i.m. risperidon. Pasienter behandlet med høyere oral dose bør vurderes for 37,5 mg i.m. risperidon. For pasienter uten nåværende etablert behandling med oral risperidon, bør den tidligere orale dosen vurderes ved valg av i.m. startdose. Anbefalt startdose er 25 mg i.m. hver 2. uke. Ved høyere doser orale antipsykotika bør 37,5 mg vurderes. Preparatet bør ikke brukes ved akutt forverring av schizofreni uten at tilfredsstillende antipsykotisk dekning er sikret, med oral risperidon eller tidligere brukt antipsykotika, under den 3 uker lange oppstartsperioden etter 1. injeksjon. Vedlikeholdsdose: 25 mg i.m. hver 2. uke. Enkelte pasienter behøver høyere doser, 37,5 mg eller 50 mg. Doseøkning bør ikke gjøres oftere enn hver 4. uke. Effekt av doseøkning kan ikke forventes tidligere enn 3 uker etter 1. injeksjon med høyere dose. Det er ikke sett ytterligere fordeler ved bruk av 75 mg i kliniske studier. Doser >50 mg hver 2. uke anbefales ikke.
Eldre: Dosejustering er ikke nødvendig. Anbefalt dose er 25 mg i.m. hver 2. uke. Anbefalt dose for pasienter uten etablert behandling med oral risperidon er 25 mg i.m. risperidon hver 2. uke. For pasienter på en fast dose oral risperidon i ≥2 uker kan følgende konverteringsplan vurderes: Til pasienter behandlet med en dose på ≤4 mg oral risperidon anbefales 25 mg i.m. risperidon. Pasienter behandlet med høyere oral dose bør få 37,5 mg i.m. risperidon. Bør brukes med forsiktighet pga. begrenset klinisk erfaring hos eldre.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ikke studert. Anbefalt startdose er 0,5 mg risperidon peroralt 2 ganger daglig den 1. uken, deretter 1 mg 2 ganger daglig, ev. 2 mg 1 gang daglig, den 2. uken. Hvis en total daglig dose på minst 2 mg tolereres godt kan en injeksjon på 25 mg gis hver 2. uke. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, ingen tilgjengelige data finnes.
Tilberedning/Håndtering: For instruksjoner vedrørende rekonstituering før administrering, se pakningsvedlegget.
Administrering: Rekonstituert suspensjon gis ved dyp i.m. deltoid eller gluteal injeksjon. Bruk egnet sikkerhetskanyle. For deltoid administrering bruk 1”-kanylen (25 mm) med injeksjon vekslende mellom de 2 armene. For gluteal administrering bruk 2”-kanylen (50 mm) med injeksjon vekslende mellom de 2 seteballene. Skal ikke gis i.v. Forsiktighet må utvises for å forhindre utilsiktet injeksjon i en blodåre.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Toleranse for oral risperidon anbefales etablert hos alle pasienter før behandlingsstart. Eldre med demens: Bruk er ikke undersøkt hos eldre med demens, og preparatet er derfor ikke indisert til denne gruppen. Preparatet er ikke godkjent til behandling av demensrelaterte atferdsforstyrrelser. Risperidon kan medføre økt dødelighet hos pasienter med demens, og ved samtidig bruk av furosemid eller andre potente diuretika i denne pasientgruppen. Cerebrovaskulære bivirkninger (CVAE): Brukes med forsiktighet hos pasienter med risikofaktorer for slag. Ortostatisk hypotensjon: Kan forekomme, spesielt ved behandlingsstart og ved samtidig bruk av risperidon og antihypertensiv behandling. Risperidon bør brukes med forsiktighet ved kjent kardiovaskulær sykdom (f.eks. hjertesvikt, hjerteinfarkt, ledningsforstyrrelser, dehydrering, hypovolemi eller cerebrovaskulær lidelse). Nytte/risiko ved videre behandling bør vurderes hvis klinisk relevant hypotensjon vedvarer. Leukopeni, nøytropeni og agranulocytose: Er rapportert. Pasienter med anamnese med klinisk signifikant lavt antall leukocytter eller legemiddelindusert leukopeni/nøytropeni bør overvåkes de første behandlingsmånedene, og seponering bør vurderes ved første tegn til klinisk signifikant fall i antall leukocytter i fravær av andre årsaksfaktorer. Pasienter med klinisk signifikant nøytropeni bør overvåkes nøye for feber og andre symptomer eller tegn på infeksjon, og behandles omgående dersom slike symptomer eller tegn oppstår. Ved alvorlig nøytropeni (absolutt nøytrofiltall <1 × 109/liter) bør preparatet seponeres, og leukocyttallet bør overvåkes til bedring inntrer. Tardive dyskinesier (TD)/ekstrapyramidale symptomer (EPS): Inntreden av EPS er en risikofaktor for TD. Ved tegn og symptomer på TD (rytmiske ufrivillige bevegelser, hovedsakelig av tungen og/eller ansiktet), bør seponering av alle antipsykotika vurderes. Forsiktighet skal utvises hos pasienter som får psykostimulantia (f.eks. metylfenidat) og risperidon samtidig, da ekstrapyramidale symptomer kan oppstå ved justering av ett eller begge legemidler. Gradvis seponering av stimulantbehandling anbefales. Malignt nevroleptikasyndrom (MNS): MNS, karakterisert ved hypertermi, muskelstivhet, autonom instabilitet, endret bevissthet og økt nivå av serumkreatininfosfokinase, myoglobinuri (rabdomyolyse) og akutt nyresvikt er rapportert ved bruk av antipsykotika. Ved slike tilfeller skal all antipsykotisk behandling, inkl. risperidon, seponeres. Ved Parkinsons sykdom og demens med Lewy-legeme: Risiko må avveies mot nytte, pga. økt risiko for MNS samt økt sensitivitet overfor antipsykotika som kan vise seg som forvirring, redusert årvåkenhet, ustabil holdning med hyppige fall, i tillegg til EPS. Overfølsomhetsreaksjoner: Etter markedsføring er det sett sjeldne tilfeller av anafylaktiske reaksjoner hos pasienter som tidligere har tolerert oral risperidon. Ved overfølsomhetsreaksjoner skal preparatet seponeres, klinisk relevante, generelle støttetiltak iverksettes og pasienten overvåkes til tegn og symptomer opphører. Hyperglykemi og diabetes mellitus: Hyperglykemi, diabetes mellitus og forverring av eksisterende diabetes er rapportert under risperidonbehandling. I noen tilfeller er en forutgående økning i kroppsvekt rapportert som en mulig disponerende faktor. I svært sjeldne tilfeller er det rapportert sammenheng med ketoacidose og i sjeldne tilfeller med diabeteskoma. Hensiktsmessig klinisk oppfølging anbefales iht. retningslinjer for anvendte antipsykotika. Pasienter behandlet med atypiske antipsykotika, inkl. risperidon, bør overvåkes for hyperglykemisymptomer (som polydipsi, polyuri, polyfagi og svakhet) og diabetikere bør sjekkes regelmessig for redusert glukosekontroll. Vektøkning: Signifikant vektøkning er rapportert. Vekten bør kontrolleres regelmessig. Hyperprolaktinemi: Er en vanlig bivirkning. Evaluering av prolaktinplasmanivået anbefales hos pasienter med tegn på mulige prolaktinrelaterte bivirkninger (f.eks. gynekomasti, menstruasjonsforstyrrelser, anovulasjon, fertilitetsforstyrrelser, nedsatt libido, erektil dysfunksjon og galaktoré). Cellekulturstudier indikerer at cellevekst i brysttumorer hos mennesker kan stimuleres av prolaktin. Bør brukes med forsiktighet ved etablert hyperprolaktinemi og dokumenterte prolaktinavhengige tumorer. QT-forlengelse: Etter markedsføring er QT-forlengelse rapportert svært sjeldent. Forsiktighet bør utvises ved forskrivning til pasienter med kjent kardiovaskulær sykdom, familiær QT-forlengelse, bradykardi eller elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi, hypomagnesemi), da risikoen for arytmogene effekter kan øke ved samtidig bruk av preparater kjent for å forlenge QT-intervallet. Krampeanfall: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med krampeanfall i anamnesen eller andre tilstander som potensielt senker krampeterskelen. Priapisme: Kan opptre pga. alfaadrenerg blokkerende effekt. Regulering av kroppstemperatur: Antipsykotika har vært forbundet med forstyrrelse av kroppens evne til å redusere kjernetemperaturen. Forsiktighet anbefales ved forskrivning til pasienter som forventes å komme i situasjoner som kan bidra til økt kjernetemperatur, f.eks. anstrengende trening, ekstrem varme, dehydrering eller samtidig behandling med antikolinergika. Venøs tromboembolisme (VTE): Tilfeller av VTE er rapportert ved bruk av antipsykotika. Siden pasienter som behandles med antipsykotika ofte har ervervede risikofaktorer for VTE, bør alle mulige risikofaktorer identifiseres før og under risperidonbehandling, og forebyggende tiltak iverksettes. Intraoperativt atonisk irissyndrom (IFIS): IFIS er observert under kataraktkirurgi hos pasienter behandlet med legemidler med α1a-adrenerg antagonistisk effekt, inkl. risperidon (se Bivirkninger). IFIS kan øke faren for komplikasjoner i øyet under og etter operasjonen. Øyekirurg må underrettes om nåværende eller tidligere bruk av α1a-blokker før operasjonen. Potensiell fordel ved å seponere α1-blokkeren før kataraktoperasjon er ikke fastslått, og må veies opp mot risiko ved å seponere den antipsykotiske behandlingen. Antiemetisk effekt: En antiemetisk effekt ble sett i prekliniske studier med risperidon. Denne effekten kan, hvis den oppstår hos mennesker, maskere tegn og symptomer på overdosering med visse legemidler eller tilstander som tarmobstruksjon, Reyes syndrom og hjernesvulst. Hjelpestoffer: Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, dvs. så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Preparatet har liten til moderat påvirkning pga. mulige effekter på nervesystem og syn. Pasienten bør derfor rådes til ikke å kjøre bil eller bruke maskiner inntil den individuelle reaksjonen på behandlingen er kjent.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N05A X08
Interaksjoner er ikke undersøkt systematisk. Dette avsnittet er basert på studier med oral Risperdal. Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. Relevans for barn er ukjent. Farmakodynamikkrelaterte interaksjoner: Forsiktighet anbefales ved forskrivning av risperidon sammen med legemidler kjent for å forlenge QT-intervallet, som antiarytmika (f.eks. kinidin, dysopyramid, prokainamid, propafenon, amiodaron, sotalol), trisykliske antidepressiver (f.eks. amitriptylin), tetrasykliske antidepressiver (dvs. maprotilin), noen antihistaminer, andre antipsykotika, noen antimalariamidler (dvs. kinin og meflokin), og med legemidler som forårsaker forstyrrelse i elektrolyttbalansen (hypokalemi, hypomagnesemi), bradykardi eller hemmer den hepatiske metabolismen av risperidon. Denne listen er veiledende og ikke fullstendig. Bør brukes med forsiktighet i kombinasjon med andre substanser som virker på sentralnervesystemet, særlig alkohol, opiater, antihistaminer og benzodiazepiner pga. økt risiko for sedasjon. Risperidon kan motvirke effekten av levodopa og andre dopaminagonister. Hvis kombinasjonen anses nødvendig, spesielt i siste stadium av Parkinsons sykdom, bør lavest effektiv dose for hver behandling forskrives. Klinisk signifikant hypotensjon er observert ved samtidig bruk av risperidon og antihypertensiv behandling. Kombinert bruk av psykostimulantia (f.eks. metylfenidat) og risperidon kan medføre ekstrapyramidale symptomer ved endring av én eller begge behandlinger. Farmakokinetikkrelaterte interaksjoner: Risperidon metaboliseres hovedsakelig via CYP2D6, og i mindre grad via CYP3A4. Både risperidon og dets aktive metabolitt 9-hydroksyrisperidon er substrater for P-gp. Substanser som modifiserer CYP2D6-aktivitet, eller substanser som er sterke hemmere eller induktorer av CYP3A4-og/eller P-gp-aktivitet, kan påvirke farmakokinetikken til risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Samtidig bruk av en sterk CYP2D6-hemmer kan øke plasmakonsentrasjonen av risperidon, men har mindre effekt på den aktive antipsykotiske fraksjonen. Høyere doser av en sterk CYP2D6-hemmer kan øke konsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon (f.eks. paroksetin, se nedenfor). Det antas at andre CYP2D6-hemmere, som kinidin, påvirker plasmakonsentrasjonen av risperidon på tilsvarende måte. Når samtidig behandling med paroksetin, kinidin eller andre CYP2D6-hemmere, spesielt i høye doser, initieres eller seponeres, bør legen vurdere doseringen av Risperdal Consta på nytt. Samtidig bruk av en sterk CYP3A4- og/eller P-gp-hemmer kan i betydelig grad øke plasmakonsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Når samtidig behandling med itrakonazol eller en annen sterk CYP3A4- og/eller P-gp-hemmer initieres eller seponeres, bør legen vurdere doseringen av Risperdal Consta på nytt. Samtidig bruk av en sterk CYP3A4- og/eller P-gp-induktor kan redusere plasmakonsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Når samtidig behandling med karbamazepin eller en annen sterk CYP3A4- og/eller P-gp-induktor initieres eller seponeres, bør legen vurdere doseringen av Risperdal Consta på nytt. CYP3A4-induktorer kan utøve sin effekt på en tidsavhengig måte, og det kan ta minst 2 uker å oppnå maks. effekt etter oppstart. Tilsvarende kan det ved seponering ta minst 2 uker før CYP3A4-induksjon avtar. Ved samtidig bruk av legemidler med høy grad av proteinbinding, skjer det ingen klinisk relevant fortrengning av noen av legemidlene fra plasmaproteinene. Ved samtidig bruk av andre legemidler skal deres preparatomtale sjekkes for informasjon om metabolismevei og ev. behov for dosejustering. Antibakterielle midler: Erytromycin, en moderat CYP3A4-hemmer og P-gp-hemmer, påvirker ikke farmakokinetikken til risperidon eller den aktive antipsykotiske fraksjonen. Rifampicin, en sterk CYP3A4-induktor og en P-gp-induktor, reduserer plasmakonsentrasjonen av den aktive antipsykotiske fraksjonen. Antikolinesteraser: Donepezil og galantamin, begge CYP2D6- og CYP3A4-substrater, viser ikke klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til risperidon og den aktive antipsykotiske fraksjonen. Antiepileptika: Det er vist at karbamazepin, en sterk CYP3A4-induktor og en P-gp-induktor, reduserer plasmakonsentrasjonen av den aktive antipsykotiske fraksjonen av risperidon. Lignende effekter kan observeres med f.eks. fenytoin og fenobarbital, som også induserer CYP 3A4 og P-gp. Topiramat gir en liten reduksjon i biotilgjengeligheten av risperidon, men ikke av den aktive antipsykotiske fraksjonen. Det er derfor lite sannsynlig at denne interaksjonen er klinisk signifikant. Antimykotika: Itrakonazol, en sterk CYP3A4-hemmer og P-gp-hemmer, i en dose på 200 mg/døgn, økte plasmakonsentrasjonen av den aktive antipsykotiske fraksjonen med ca. 70%, ved risperidondoser på 2-8 mg/døgn. Ketokonazol, en sterk CYP3A4-hemmer og P-gp-hemmer, i en dose på 200 mg/døgn, økte plasmakonsentrasjonen av risperidon og reduserte plasmakonsentrasjonen av 9-hydroksyrisperidon. Antipsykotika: Fentiaziner kan øke plasmakonsentrasjonen av risperidon, men ikke av den aktive antipsykotiske fraksjonen. Antivirale midler: Proteasehemmere: Det foreligger ingen formelle studiedata, men siden ritonavir er en sterk CYP3A4-hemmer og en svak CYP2D6-hemmer, kan ritonavir og ritonavirforsterkede proteasehemmere potensielt øke konsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Betablokkere: Enkelte betablokkere kan øke plasmakonsentrasjonen av risperidon, men ikke av den aktive antipsykotiske fraksjonen. Kalsiumantagonister: Verapamil, en moderat CYP3A4-hemmer og en P-gp-hemmer, øker plasmakonsentrasjonen av risperidon og den aktive antipsykotiske fraksjonen. Gastrointestinale legemidler: H2-reseptorantagonister: Cimetidin og ranitidin, begge svake CYP2D6- og CYP3A4-hemmere, økte biotilgjengeligheten av risperidon, men den aktive antipsykotiske fraksjonen ble påvirket marginalt. SSRI og trisykliske antidepressiver: Fluoksetin, en sterk CYP2D6-hemmer, øker plasmakonsentrasjonen av risperidon, men har mindre effekt på den aktive antipsykotiske fraksjonen. Paroksetin, en sterk CYP2D6-hemmer, øker plasmakonsentrasjonen av risperidon, men har ved doser opptil 20 mg/døgn mindre effekt på den aktive antipsykotiske fraksjonen. Høyere doser av paroksetin kan imidlertid øke konsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Trisykliske antidepressiver kan øke plasmakonsentrasjonen av risperidon, men ikke av den aktive antipsykotiske fraksjonen. Amitriptylin påvirker verken farmakokinetikken til risperidon eller den aktive antipsykotiske fraksjonen. Sertralin, en svak CYP2D6-hemmer, og fluvoksamin, en svak CYP3A4-hemmer, er ved doser opptil 100 mg/døgn ikke forbundet med klinisk signifikante endringer i konsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Doser av sertralin eller fluvoksamin >100 mg/døgn kan imidlertid øke konsentrasjonen av risperidons aktive antipsykotiske fraksjon. Effekt av risperidon på farmakokinetikken til andre legemidler: Antiepileptika: Risperidon viser ikke klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til valproat eller topiramat. Antipsykotika: Aripiprazol, et CYP2D6- og CYP3A4-substrat: Risperidon tabletter eller injeksjoner påvirket samlet sett ikke farmakokinetikken til aripiprazol og dets aktive metabolitt, dehydroaripiprazol. Digitalisglykosider: Risperidon viser ikke klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til digoksin. Litium: Risperidon viser ikke klinisk relevant effekt på farmakokinetikken til litium. Furosemid: Se Forsiktighetsregler angående økt dødelighet hos eldre med demens ved samtidig bruk av furosemid og risperidon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det foreligger ikke tilstrekkelige data på bruk av risperidon hos gravide. Nyfødte eksponert for antipsykotika (inkl. risperidon) i løpet av 3. trimester har risiko for å få bivirkninger etter fødsel, inkl. ekstrapyramidale og/eller abstinenssymptomer som kan variere i alvorlighetsgrad og varighet. Agitasjon, hypertoni, hypotoni, tremor, søvnighet, åndenød eller problemer med mating er rapportert. Nyfødte bør derfor overvåkes nøye. Skal ikke brukes under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig.
Amming: Risperidon og 9-hydroksyrisperidon utskilles i melk hos dyr. Små mengder utskilles også i morsmelk hos mennesker. Data for uønskede effekter hos diende spedbarn mangler. Fordel ved amming bør derfor veies opp mot potensiell risiko for barnet.
Fertilitet: Risperidon øker prolaktinnivået. Hyperprolaktinemi kan undertrykke hypotalamisk GnRH og medføre redusert hypofysesekresjon av gonadotropin. Dette kan igjen hemme reproduksjonsevnen ved å redusere steroidgenesen i gonadene hos både kvinner og menn. Det er ikke sett relevante effekter i prekliniske studier.
Risperidon

Bivirkninger

Alvorlige reaksjoner på injeksjonsstedet, inkl. nekrose, abscess, cellulitt, sår, hematom, cyste og nodul, er rapportert etter markedsføring. Isolerte tilfeller krever kirurgisk intervensjon. Svært vanlige (≥1/10): Infeksiøse: Øvre luftveisinfeksjon. Nevrologiske: Parkinsonisme1, hodepine. Psykiske: Søvnløshet1, depresjon, angst. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Endokrine: Hyperprolaktinemi2. Gastrointestinale: Abdominal smerte, ubehag i abdomen, oppkast, kvalme, forstoppelse, gastroenteritt, diaré, dyspepsi, munntørrhet, tannpine. Hjerte/kar: Takykardi, hypertensjon, hypotensjon. Hud: Utslett. Infeksiøse: Pneumoni, bronkitt, sinusitt, urinveisinfeksjon, influensa. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon, amenoré, galaktoré. Lever/galle: Økte transaminaser, økt γ-GT. Luftveier: Dyspné, faryngolaryngeal smerte, hoste, nesetetthet. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer, muskel-skjelettsmerter, ryggsmerter, artralgi. Nevrologiske: Sedasjon/søvnighet, akatisi1, dystoni1, svimmelhet, dyskinesi1, tremor. Nyre/urinveier: Urininkontinens. Psykiske: Søvnforstyrrelser, agitasjon, nedsatt libido. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi, vektøkning, økt appetitt, vekttap, redusert appetitt. Undersøkelser: Fall. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Ødem1, pyreksi, brystsmerter, asteni, tretthet (fatigue), smerter, reaksjon på injeksjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Redusert leukocyttall, trombocytopeni, redusert hematokrit. Endokrine: Glukose i urinen. Gastrointestinale: Fekal inkontinens, dysfagi, flatulens. Hjerte/kar: Atrieflimmer, atrioventrikulærblokk, ledningsforstyrrelser, QT-forlengelse, bradykardi, unormalt EKG, palpitasjoner, ortostatisk hypotensjon. Hud: Pruritus, håravfall, eksem, tørr hud, erytem, misfarget hud, akne, seboreisk dermatitt. Immunsystemet: Hypersensitivitet. Infeksiøse: Luftveisinfeksjon, cystitt, øreinfeksjon, øyeinfeksjon, tonsillitt, onykomykose, cellulitt, infeksjon, lokal infeksjon, virusinfeksjon, akarodermatitt, underhudsabscess. Kjønnsorganer/bryst: Ejakulasjonsforstyrrelser, forsinket menstruasjon, menstruasjonsforstyrrelser1, gynekomasti, seksuell dysfunksjon, smerter i brystene, ubehag i brystene, vaginal utflod. Lever/galle: Økte leverenzymer. Luftveier: Hyperventilering, luftveiskongestion, pipende pust, neseblødning. Muskel-skjelettsystemet: Økt kreatinkinase i blodet, leddstivhet, leddhevelse, muskelsvakhet, nakkesmerter. Nevrologiske: Tardiv dyskinesi, cerebral iskemi, tap av bevissthet, kramper1, synkope, psykomotorisk hyperaktivitet, balanseforstyrrelse, unormal koordinering, postural svimmelhet, oppmerksomhetsforstyrrelse, dysartri, dysgeusi, hypoestesi, parestesi. Nyre/urinveier: Pollakisuri, urinretensjon, dysuri. Psykiske: Mani, tilstand av forvirring, anorgasmi, nervøsitet, mareritt. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus, økt nivå av triglyserider i blodet, økt nivå av kolesterol i blodet. Undersøkelser: Smerter ved medisinske prosedyrer. Øre: Vertigo, tinnitus, øresmerter. Øye: Konjunktivitt, tørre øyne, økt tåreflom, okulær hyperemi. Øvrige: Ansiktsødem, kuldegysninger, økt kroppstemperatur, forstyrrelse i ganglaget, tørste, ubehag i brystet, sykdomsfølelse, unormal følelse, indurasjon3. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose3, nøytropeni, økt eosinofiltall3. Endokrine: Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon. Gastrointestinale: Pankreatitt, tarmobstruksjon, hoven tunge, fekalom, cheilitt. Hjerte/kar: Sinusarytmi, lungeemboli, venetrombose, rødming3. Hud: Legemiddelutslett, urticaria, hyperkeratose, flass, hudsykdom, hudlesjoner. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon3. Kjønnsorganer/bryst: Priapisme3, brystspreng, brystforstørrelse, utsondring fra brystene. Lever/galle: Gulsott. Luftveier: Søvnapnésyndrom, aspirasjonspneumoni, lungestase, ralling/pipende lyd i brystet, dysfoni, åndedrettsforstyrrelse. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse, unormal holdning. Nevrologiske: Malignt nevroleptikasyndrom, cerebrovaskulær lidelse, passiv til stimuli, redusert bevissthetsnivå, diabetisk koma, hodetitubasjon. Psykiske: Katatoni, somnambulisme, søvnrelatert, spiseforstyrrelse, sløvet affekt. Stoffskifte/ernæring: Vannintoksikasjon3, hypoglykemi, hyperinsulinemi3, polydipsi. Svangerskap: Legemiddelabstinenssymptomer hos nyfødte3. Øye: Retinal arterieokklusjon, glaukom, øyebevegelsesforstyrrelser, rullende øyne, fotofobi, skorpe på øyelokksranden, atonisk irissyndrom (perioperativt)3. Øvrige: Hypotermi, redusert kroppstemperatur, perifer kuldefølelse, legemiddelabstinenssyndrom, ubehag. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Ileus. Hud: Angioødem. Stoffskifte/ernæring: Diabetisk ketoacidose. 1Ekstrapyramidale lidelser kan forekomme. Parkinsonisme: Hypersekresjon av spytt, muskel-skjelettstivhet, parkinsonisme, sikling, tannhjulstivhet (cog wheel), bradykinesi, hypokinesi, maskefjes, muskelkontraktur, akinesi, nakkestivhet, muskelstivhet, parkinsongange og unormal glabellar refleks, parkinsonskjelvinger ved hvile. Akatisi: Akatisi, rastløshet, restless legs-syndrom), tremor. Dyskinesi: Dyskinesi, muskeltrekninger, choreoatetose og myoklonus, dystoni. Dystoni inkluderer dystoni, hypertoni, torticollis, ufrivillige muskelkontraksjoner, muskeltrekninger, blefarospasme, oculogyrasjon, tungeparalyse, ansiktsspasmer, laryngospasmer, myotoni, opisthotonus, orofaryngeal spasme, pleurothotonus, tungespasme og trismus. Det skal bemerkes at et bredt spekter av symptomer er inkludert, og at disse ikke nødvendigvis er av ekstrapyramidal art. Søvnløshet inkluderer innsovningsvansker, intermediær søvnløshet. Kramper inkluderer grand mal-kramper. Menstruasjonsforstyrrelser inkluderer uregelmessig menstruasjon, oligomenoré. Ødem inkluderer generalisert ødem, perifert ødem, pitting ødem. 2Hyperprolaktinemi kan i enkelte tilfeller føre til gynekomasti, menstruasjonsforstyrrelser, amenoré, anovulasjon, galaktoré, fertilitetsforstyrrelser, nedsatt libido, erektil dysfunksjon. 3Ikke observert i kliniske studier med Risperdal Consta, men observert etter markedsføring av risperidon.Bivirkninger registrert med paliperidonformuleringer (paliperidon er risperidons aktive metabolitt): Hjerte/kar: Postural ortostatisk takykardisyndrom. Anafylaktisk reaksjon er rapportert i sjeldne tilfeller hos pasienter som tidligere har tolerert oral risperidon. For ytterligere bivirkninger rapportert med oral risperidon, men ikke for depotinjeksjon, se preparatomtalen for oral risperidon. Svært sjeldne tilfeller av QT-forlengelse er rapportert. Relaterte hjerteeffekter som forlenger QT-intervallet inkl. ventrikkelarytmi, ventrikkelflimmer, ventrikkeltakykardi, plutselig død, hjertestans og torsades de pointes.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Samsvarer generelt med en forsterkning av kjente farmakologiske effekter av risperidon og inkl. søvnighet, sedasjon, takykardi, hypotensjon og EPS. QT-forlengelse og kramper er rapportert. Torsades de pointes er rapportert i forbindelse med kombinert overdosering av oral risperidon og paroksetin. Ved akutt overdose bør muligheten for at flere legemidler er involvert vurderes.
Behandling: Frie luftveier må sikres og opprettholdes. Tilstrekkelig oksygenering og ventilering må sikres. Kardiovaskulær oppfølging bør starte umiddelbart og bør inkludere kontinuerlig EKG-monitorering for å diagnostisere mulige arytmier. Støttende tiltak bør igangsettes. Hypotensjon og sirkulatorisk kollaps bør behandles med adekvat i.v. væsketilførsel og/eller sympatomimetika. Ved alvorlige EPS bør antikolinergika gis. Tett medisinsk overvåkning og oppfølging bør fortsette inntil pasienten har kommet seg.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N05A X08

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Selektiv monoaminerg antagonist. Høy affinitet for serotoninerge 5-HT2- og dopaminerge D2-reseptorer. Affinitet til adrenerge α1-reseptorer, og lavere affinitet til adrenerge α2- og histaminerge H1-reseptorer. Ingen affinitet til kolinerge reseptorer. Risperidon er en potent D2-antagonist, en egenskap som antas å lette de positive schizofrene symptomer. Balansert sentral serotonin- og dopaminantagonisme kan redusere sannsynligheten for EPS og utvide den terapeutiske aktiviteten overfor negative og affektive schizofrenisymptomer. Risperidon metaboliseres av CYP2D6 til 9-hydroksyrisperidon, som har lignende farmakologisk aktivitet som risperidon. Risperidon pluss 9-hydroksyrisperidon utgjør den antipsykotiske fraksjonen. Genetisk betinget forskjell i metabolisme er uten klinisk betydning, ettersom modersubstans og aktiv metabolitt har likeverdig effekt. Etter injeksjon frigjøres initialt <1% av dosen, etterfulgt av en latensperiode på 3 uker. Hovedfrigjøringen etter injeksjon av risperidon starter fra uke 3 og vedvarer gjennom uke 4-6, og avtar i uke 7. Administrering hver 2. uke gir vedvarende terapeutiske plasmakonsentrasjoner.
Absorpsjon: Fullstendig.
Proteinbinding: 90% for risperidon, 77% for 9-hydroksyrisperidon.
Halveringstid: Ca. 3 timer for risperidon; 24 timer for 9-hydroksyrisperidon, og dermed 24 timer for den aktive antipsykotiske fraksjonen.
Metabolisme: Hovedsakelig via lever.
Utskillelse: 70% i urin og 14% i feces. Eliminasjonsfasen er fullstendig 7-8 uker etter siste injeksjon.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalpakningen (for å beskytte mot lys) i kjøleskap ved 2-8°C. Dersom kjøleskap er utilgjengelig, kan preparatet oppbevares ved høyst 25°C i inntil 7 dager før administrering. Etter rekonstituering: Kjemisk og fysikalsk stabilitet er dokumentert for 24 timer ved 25°C. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør preparatet brukes umiddelbart; hvis det ikke brukes umiddelbart er oppbevaringstid og -betingelser brukers ansvar og bør normalt være <6 timer ved 25°C, med mindre rekonstituering har foregått under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Sist endret: 28.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

11.01.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Risperdal Consta, PULVER OG VÆSKE TIL DEPOTINJEKSJONSVÆSKE, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
543274
Blå resept
-
1060,00CSPC_ICON
37,5 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
520186
Blå resept
-
1446,40CSPC_ICON
50 mg1 sett (hettegl. + ferdigfylt sprøyte)
599462
Blå resept
-
1788,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absolutt nøytrofiltall (anc, all neutrophil cells): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adrenerg: Som virker med eller som adrenalin.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akatisi: Rastløshet, angst og manglende evne til å sitte stille. Tilstanden er en relativt vanlig bivirkning av behandling med nevroleptika (antipsykotika).

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

anovulasjon (manglende eggløsning, uteblitt eggløsning): Vanlig årsak til infertilitet. Ved manglende eggløsning kan hormonbehandling fremme eggløsning og øke sjansen for befruktning.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antiepileptika (antiepileptikum): Legemiddel mot epilepsi.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antimykotika (antimykotikum): Legemiddel som virker mot sopp.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

aspirasjonspneumoni: Lungebetennelse som skyldes innpusting (aspirasjon) av mat, væske eller mageinnhold.

atrieflimmer (atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering, atriell fibrillasjon): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blefarospasme (øyelokkskrampe): Øyelokksrykninger som skyldes kramper i øyets ringmuskulatur.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

brysttumor (brystkreft, brystcancer, brystsvulst, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cyp (cytokrom p-450, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp2d6-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2D6. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2D6, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2D6: Bupropion, cinacelet, duloksetin, fluoksetin, levomepromacin, metadon, mirabegron, paroksetin, terbinafin.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

demens: Tap av intellektuelle evner i så alvorlig grad at evnen til å utføre ting, samt sosiale funksjoner forstyrres. Skyldes sykdommer i hjernen. Demens kan blant annet påvirke hukommelse, atferd, personlighet, dømmekraft, romfølelse, språk og evnen til abstrakt tenkning. Til å begynne med reduseres ikke bevissthetsnivået, men det skjer vanligvis en gradvis forverring.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dysfoni: Forstyrrelser i lyddannelsen, heshet.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fekal inkontinens (fecesinkontinens): Tap av tarmkontroll som fører til ufrivillig lekkasje av avføring.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flass: Små og litt fettete hudflak, som ofte sitter fast i håret.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fotofobi (lysskyhet, okulær lysoverfølsomhet): Lysømfintlighet.

galaktoré: Utskillelse av melk fra brystene uten at man ammer. Kan i spesielle tilfeller også ramme menn.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gnrh: (GnRH: Gonadotropin Releasing Hormone) Et hormon som stimulerer til utskillelse av to hormoner, FSH (follikkelstimulerende hormon) og LH (luteiniserende hormon). FSH og LH stimulerer gonadene, det vil si testikler og eggstokker.

gonadotropin: Gonadotropiner er hormoner som påvirker kjønnskjertlenes funksjon. Kjønnskjertlene er eggstokkene hos kvinner og testiklene hos menn. Disse hormonene stimulerer blant annet sædproduksjon hos menn, og eggdannelsen hos kvinner.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematom: Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkeratose: Fortykkelse av det ytterste hudlaget.

hyperprolaktinemi: Ved hyperprolaktinemi er det forhøyede nivåer av hormonet prolaktin i blodet. Prolaktin utskilles normalt når barnet suger på morens bryst, og gjør at brystene produsere mer melk.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypertermi: Unormal høy kroppstemperatur.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

iskemi (manglende blodtilførsel): En mangel på blodtilførsel til et organ eller vev. Mangelen kan skyldes en tilstopping av blodårer, eller fravær av blodsirkulasjon.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kolinerge reseptorer: Reseptorer (nerveender) som er følsomme for acetylkolin. Forekommer bl.a. i det parasympatiske nervesystemet. De kolinerge reseptoreene deles inn i 2 typer; nikotinerge og muskarinerge reseptorer.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

malignt nevroleptikasyndrom (mns, nevroleptisk malignt syndrom): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

onykomykose (neglesopp, neglesoppinfeksjon, tinea unguium): Overfladisk betennelse som primært skyldes infeksjon med dermatofytter eller gjærsopp.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom/syndrom innebærer at visse nerver i hjernen brytes ned. De vanligste symptomene er skjelving, bevegelseshemming og stivhet. Etter lang tids sykdom kan man også rammes av demens og depresjon.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

schizofreni: Schizofreni er kjennetegnet ved vesentlige forstyrrelser av tenkning, oppfattelse og følelsesliv som vanskeliggjør samvær med andre, og evnen til å fungere i arbeidsmarkedet. Sykdommens årsak er ukjent, men arv har en stor betydning.

sentralnervesystemet (cns): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

ssri: (SSRI: Selective Serotonin Reuptake Inhibitors) SSRI er en gruppe medisiner mot blant annet depresjon og tvangslidelser. De hemmer reopptak av signalstoffet serotonin i nerveceller i sentralnervesystemet.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

tonsillitt (betennelse i tonsillene, halsmandelbetennelse): Betennelse i mandlene som skyldes infeksjon med virus eller bakterier.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

venetrombose (veneblodpropp): Blodpropp i en vene.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

γ-gt (gammaglutamyltransferase, ggt): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).