Sentralstimulerende middel. Xantinderivat.

ATC-nr.: N06B C01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 N06B C01
Koffein
 
PNEC: 40 μg/liter
Salgsvekt: 1 110,88086 kg
Miljørisiko: Bruk av koffein gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Koffein har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at koffein er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 24.01.2017) er utarbeidet av Recip AB.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INFUSJONSVÆSKE OG MIKSTUR, oppløsning 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Koffeinsitrat 20 mg (tilsv. koffein 10 mg), sitronsyremonohydrat, natriumacetat, vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Behandling av primær apné hos premature barn.

Dosering

Behandling bør kun igangsettes under tilsyn av lege med erfaring med intensivbehandling av nyfødte, og bør kun utføres i en intensivavdeling for nyfødte med tilstrekkelig utstyr tilgjengelig for overvåkning og oppfølging av pasienten.
Anbefalt doseregime: For ubehandlede barn er anbefalt startdose 20 mg koffeinsitrat pr. kg kroppsvekt gitt ved sakte i.v. infusjon over 30 minutter ved bruk av sprøyteinfusjonspumpe eller annet doseringsutstyr for infusjon. Etter et opphold på 24 timer gis vedlikeholdsdoser på 5 mg pr. kg kroppsvekt ved sakte i.v. infusjon over 10 minutter hver 24. time. Alternativt gis det peroralt vedlikeholdsdoser på 5 mg pr. kg kroppsvekt med et kateter gjennom nesen ned i magen hver 24. time. Anbefalt start- og vedlikeholdsdose for koffeinsitrat er oppgitt i tabellen nedenfor, som forklarer forholdet mellom injeksjonsvolum og administrert dose uttrykt som koffeinsitrat. Dosen uttrykt som koffeinbase er halvparten av dosen uttrykt som koffeinsitrat (20 mg koffeinsitrat er 10 mg koffeinbase).

 

Dose koffeinsitrat
(volum/kg kroppsvekt)

Dose koffeinsitrat
(mg/kg kroppsvekt)

Administreringsvei

Frekvens

Startdose

1 ml/kg kroppsvekt

20 mg/kg kroppsvekt

I.v. infusjon
(i 30 minutter)

1 gang

Vedlikeholds-
dose1

0,25 ml/kg kroppsvekt

5 mg/kg kroppsvekt

I.v. infusjon
(i 10 minutter)
eller gitt peroralt

Hver
24. time

1Begynner 24 timer etter startdosen.Hos for tidlig fødte barn med utilstrekkelig klinisk respons på anbefalt startdose, kan det gis en ny startdose på maks. 10-20 mg/kg kroppsvekt etter 24 timer. Høyere vedlikeholdsdoser på 10 mg/kg kroppsvekt kan vurderes ved utilstrekkelig respons, men det må tas hensyn til muligheten for akkumulering av koffein pga. lang halveringstid hos premature, samt den progressivt økende kapasiteten til å metabolisere koffein i forhold til postmenstruell alder. Koffeinnivåene i plasma skal overvåkes når klinisk indisert. Apnédiagnosen må muligens revurderes ved utilstrekkelig respons på en ekstra startdose eller en vedlikeholdsdose på 10 mg/kg/dag. Rutinekontroll av plasmakoffeinnivåer er ikke nødvendig hos majoriteten av for tidlig fødte barn. Regelmessig kontroll under hele behandlingen kan imidlertid være nødvendig ved ufullstendig klinisk respons eller tegn på toksisitet. I tillegg kan det være nødvendig å justere dosene iht. medisinsk vurdering etter rutinekontroll av plasmakonsentrasjoner i risikosituasjoner slik som: -Svært premature barn (<28 uker svangerskap og/eller kroppsvekt (<1 kg), spesielt når barnet får parenteral næringstilførsel. -Nedsatt lever- og nyrefunksjon. -Anfall. -Kjent og klinisk signifikant hjertesykdom. -Samtidig administrering av legemidler kjent for å interferere med koffeinmetabolisme. -Barn med mødre som inntar koffein under amming. Det er anbefalt å måle basislinjen for koffeinnivået hos: -Barn med mødre som kan ha inntatt store mengder koffein før fødselen. -Barn som tidligere er blitt behandlet med teofyllin som metaboliseres til koffein. Koffein har forlenget halveringstid hos premature barn og det er muligheter for akkumulering, noe som kan gjøre det nødvendig å kontrollere barn som er behandlet over lengre tid. Blodprøver for kontroll bør tas rett før neste dose i tilfeller med manglende terapeutisk effekt, og 2-4 timer etter foregående dose når det er mistanke om toksisitet. Selv om terapeutisk konsentrasjonsområde av koffein i plasma ikke er oppgitt i litteraturen, ligger koffeinnivåene i studier i forbindelse med positiv klinisk effekt i området 8-30 mg/liter, og det er normalt ikke noen betenkeligheter for sikkerheten ved konsentrasjoner <50 mg/liter.
Behandlingsvarighet: Optimal behandlingsvarighet er ikke bestemt. Behandlingen fortsetter vanligvis inntil barnet har nådd en postmenstruell alder på 37 uker; den alderen da apné hos premature vanligvis forsvinner spontant. Denne grensen kan imidlertid revideres iht. klinisk vurdering i individuelle tilfeller, avhengig av behandlingsrespons, fortsatt tilstedeværelse av apnéepisoder til tross for behandlingen, eller andre kliniske vurderinger. Det er anbefalt at administrering av koffeinsitrat bør stoppes når pasienten har 5-7 dager uten noe vesentlig anfall av apné. Dersom pasienten har residiverende apné, kan administrering av koffeinsitrat startes opp igjen med enten en vedlikeholdsdose eller halv startdose avhengig av tidsintervallet fra stopp med koffeinsitrat og residiverende apné. Pga. sakte eliminasjon av koffein i denne pasientgruppen er det ikke behov for gradvis dosereduksjon ved behandlingsstans. Da det er en risiko for tilbakefall av apné etter avsluttet behandling bør kontroll av pasienten fortsette i ca. 1 uke.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Hos svært premature barn er koffeinclearance ikke avhengig av leverfunksjonen. Koffeinmetabolismen i leveren utvikles gradvis i ukene etter fødsel. For eldre barn kan leversykdom indikere at det er nødvendig å kontrollere koffeinnivåene i plasma og kan kreve dosejusteringer. Nedsatt nyrefunksjon: Sikkerhet er ikke fastlagt. Ved nedsatt nyrefunksjon er det økt fare for akkumulering. Daglig vedlikeholdsdose må reduseres, og dosen bør justeres etter målinger av koffeinsitrat i plasma.
Tilberedning/Håndtering: Preparatet kan brukes enten uten fortynning eller fortynnet med sterile infusjonsvæsker, oppløsninger, slik som glukose 50 mg/ml (5%), natriumklorid 9 mg/ml (0,9%) eller kalsiumglukonat 100 mg/ml (10%), umiddelbart etter uttak fra ampullen. Skal ikke blandes eller administreres i.v. sammen med andre legemidler enn angitt. Streng aseptisk teknikk skal benyttes under håndtering, da det ikke er tilsatt konserveringsmiddel. Fortynnet oppløsning må være klar og fargeløs. Preparatet skal kontrolleres visuelt for partikler og misfarging før administrering. Ampuller som inneholder misfarget oppløsning eller synlige partikler kastes. Kun for engangsbruk. Alt ubrukt innhold kastes. Ikke gjem ubrukt innhold til senere administrering. Ingen spesielle forholdsregler for destruksjon.
Administrering: Koffeinsitrat kan administreres ved i.v. infusjon eller oralt. Når koffeinsitrat gis i.v., bør det kun gis ved en kontrollert i.v. infusjon ved å bruke sprøyteinfusjonspumpe eller annet doseringsutstyr for infusjon. Skal ikke administreres i.m., s.c., intratekalt eller intraperitonealt.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Apné hos premature barn er en utelukkelsesdiagnose. Andre årsaker til apné (f.eks. CNS-sykdom, primær lungesykdom, anemi, sepsis, metabolismeforstyrrelse, kardiovaskulær unormalitet eller obstruktiv apné) bør utelukkes eller behandles adekvat før oppstart av koffeinsitratbehandling. Manglende behandlingsrespons (bekreftes om nødvendig ved måling av koffeinsitratnivået i plasma) kan tyde på en annen årsak til apné. Hos nyfødte av mødre som har inntatt store mengder koffein før fødselen, bør basislinjen for koffein i plasma måles før oppstart av behandling, da koffein lett krysser placenta. Ammende mødre til nyfødte som behandles med koffeinsitrat, bør ikke innta mat, drikke eller legemidler som inneholder koffein, da koffein utskilles i morsmelk. Hos nyfødte som tidligere er behandlet med teofyllin, bør basislinjen for konsentrasjonen av koffein i plasma måles før oppstart av koffeinsitratbehandling, da for tidlig fødte barn metaboliserer teofyllin til koffein. Koffein er et sentralstimulerende middel, og anfall er rapportert ved overdose. Ekstrem forsiktighet må utvises ved bruk til barn med anfallssykdommer. Koffein øker hjertefrekvensen, venstre ventrikkel-output og slagvolum. Koffeinsitrat bør derfor brukes med forsiktighet ved kjent kardiovaskulær sykdom. Koffein forårsaker takyarytmier hos mottakelige individer. Hos nyfødte er dette vanligvis en enkel sinustakykardi. Dersom det har vært noen uvanlige rytmeforstyrrelser ved kardiotokografi (CTG) før barnet blir født, må koffeinsitrat administreres med forsiktighet. Koffeinsitrat bør gis med forsiktighet ved nedsatt nyre- eller leverfunksjon. Bivirkninger sees hyppigere hos barn med nedsatt organfunksjon. Dosene bør justeres ved kontroll av koffeinkonsentrasjonen i plasma for å unngå toksisitet i denne pasientgruppen. Nekrotiserende enterokolitt er en vanlig årsak til morbiditet og mortalitet hos premature nyfødte barn. Mulig forbindelse mellom bruk av metylxantiner og utvikling av nekrotiserende enterokolitt er rapportert, men årsakssammenhengen er ikke fastslått. For tidlig fødte bør overvåkes nøye for utvikling av nekrotiserende enterokolitt. Koffeinsitrat bør brukes med forsiktighet ved gastroøsofageal refluks, da behandlingen kan forsterke tilstanden. Koffeinsitrat forårsaker en generell økning i metabolismen, og dette kan resultere i høyere energi- og næringskrav under behandlingen. Diurese og elektrolytt-tap indusert av koffeinsitrat kan nødvendiggjøre en korreksjon av væske- og elektrolyttforstyrrelser.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N06B C01
Det skjer omdanning begge veier mellom koffein og teofyllin hos for tidlig fødte barn. Disse virkestoffene bør ikke brukes samtidig. CYP1A2 er det viktigste enzymet i metabolismen av koffein. Koffein kan derfor interagere med virkestoffer som er substrat for, hemmer eller induserer CYP1A2. Koffeinmetabolismen hos for tidlig fødte barn er imidlertid begrenset pga. deres immature leverenzymsystemer. Det foreligger få data om interaksjoner mellom koffein og andre virkestoffer hos for tidlig fødte barn, men det kan være nødvendig med lavere doser koffeinsitrat etter samtidig administrering av virkestoffer som er rapportert å nedsette koffeinelimineringen hos voksne (f.eks. cimetidin og ketokonazol), og høyere koffeinsitratdoser kan være nødvendig etter samtidig administrering av virkestoffer som øker koffeinelimineringen (f.eks. fenobarbital og fenytoin). Der det er tvil om mulige interaksjoner, bør koffeinkonsentrasjonen i plasma måles. Da bakteriell overvekst i tarmen er forbundet med utvikling av nekrotiserende enterokolitt, kan administrering av koffeinsitrat sammen med legemidler som undertrykker magesyresekresjon (antihistamin H2-reseptorblokkere eller protonpumpehemmere) i teorien øke risikoen for nekrotiserende enterokolitt. Samtidig bruk av koffein og doksapram kan forsterke deres stimulerende effekt på hjerte, lunge og sentralnervesystem. Dersom samtidig bruk er indisert, må hjerterytmen og blodtrykket kontrolleres nøye.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Koffein i høye doser er embryotoksisk og teratogent i dyrestudier. Disse effektene er ikke relevante mht. korttidsadministrering i gruppen for tidlig fødte barn. Hos nyfødte barn til mødre som har inntatt store mengder koffein før fødselen, bør basislinjen for koffeinkonsentrasjonen i plasma måles før oppstart av behandling med koffeinsitrat.
Amming: Koffein utskilles i morsmelk og krysser lett placenta. Ammende mødre av nyfødte som behandles med koffeinsitrat, bør ikke innta mat, drikke eller legemidler som inneholder koffein.
Koffein

Bivirkninger

Den kjente farmakologien og toksikologien til koffein og andre metylxantiner forutsier de sannsynlige bivirkningene av koffeinsitrat. Effekter som er beskrevet omfatter CNS-stimulering slik som kramper, irritabilitet, rastløshet, skvettenhet, og hjerteeffekter slik som takykardi, arytmi, hypertensjon, økt slagvolum, og stoffskifte- og ernæringsforstyrrelser slik som hyperglykemi. Disse effektene er doserelaterte og kan nødvendiggjøre målinger av plasmanivåer samt dosereduksjon. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Takykardi. Stoffskifte/ernæring: Hyperglykemi. Øvrige: Flebitt på infusjonsstedet, betennelse på infusjonsstedet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Arytmi. Nevrologiske: Kramper. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Immunsystemet: Overfølsomhetsreaksjon. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Regurgitasjon, økt gastrisk aspirat, nekrotiserende enterokolitt. Hjerte/kar: Økt venstre ventrikkeltømming og økt slagvolum. Infeksiøse: Sepsis. Nevrologiske: Irritabilitet, skvettenhet, rastløshet, hjerneskade. Stoffskifte/ernæring: Hypoglykemi, trivselsproblemer, matintoleranse. Undersøkelser: Økt urinutskillelse, økt natrium og kalsium i urin, nedsatt hemoglobin, nedsatt tyroksin. Øre: Døvhet. Koffein kan undertrykke erytropoietinsyntesen, og således redusere hemoglobinkonsentrasjonen ved langvarig behandling. Forbigående fall i tyroksin (T4) er registrert hos barn ved oppstart av behandlingen, men har ikke vedvart under vedlikeholdsbehandling. Koffein synes ikke å forsterke cerebral hypoksi eller forverre noen resulterende skade, men muligheten kan ikke utelukkes helt. Hjerneskade, kramper og døvhet er observert, men opptrådte hyppigere i placebogruppen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Ved overdoser har koffeinnivåer i plasma variert fra ca. 50-350 mg/liter.
Symptomer: Hyperglykemi, hypokalemi, fin tremor i ekstremiteter, rastløshet, hypertoni, opistotonus, toniske/kloniske bevegelser, anfall, takypné, takykardi, oppkast, mageirritasjon, gastrointestinale blødninger, pyreksi, skvettenhet, økt blodurea og økt antall hvite blodceller, formålsløse kjeve- og leppebevegelser. Ett tilfelle av utvikling av intraventrikulær blødning og langsiktige nevrologiske følgesykdommer er rapportert. Det er ikke rapportert dødsfall i forbindelse med koffeinoverdose hos for tidlig fødte barn.
Behandling: Hovedsakelig symptomatisk og understøttende. Konsentrasjoner av kalium og glukose bør kontrolleres, og hypokalemi og hyperglykemi korrigeres. Koffeinkonsentrasjonen i plasma er vist å avta etter utskiftingstransfusjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N06B C01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: De fleste effektene skyldes antagonisme av adenosinreseptorer, både A1- og A2A-undergrupper. Det er foreslått flere virkningsmekanismer, inkl. stimulering av det respiratoriske senter, økt minuttvolum, nedsatt terskel for hyperkapni, økt respons for hyperkapni, økt skjelettmuskeltonus, nedsatt tretthet i diafragma, økt metabolismehastighet og økt oksygenforbruk.
Absorpsjon: Virkning innen minutter etter oppstart av infusjon. Etter oral administrering av 10 mg koffeinbase/kg kroppsvekt til for tidlig fødte barn var Cmax 6-10 mg/liter, og gjennomsnittlig Tmax 30 minutter til 2 timer. Absorpsjonsmengden er ikke påvirket av mating med morsmelkerstatning, men Tmax kan øke.
Proteinbinding: Data ikke tilgjengelig for nyfødte eller barn. Hos voksne er det rapportert gjennomsnittlig plasmaproteinbinding på ca. 36%.
Fordeling: Koffein blir raskt distribuert til hjernen. Koffeinkonsentrasjonene i cerebrospinalvæsken hos for tidlig fødte barn er tilnærmet lik deres plasmanivå. Gjennomsnittlig Vd for koffein hos barn (0,8-0,9 liter/kg) er litt høyere enn hos voksne (0,6 liter/kg).
Metabolisme: Koffeinmetabolismen hos for tidlig fødte er meget begrenset pga. deres immature leverenzymsystem, og mesteparten av virkestoffet blir utskilt i urinen. CYP1A2 i leveren medvirker til biotransformasjon av koffein hos eldre personer. Omdanning mellom koffein og teofyllin er rapportert hos for tidlig fødte barn. Koffeinnivåene er ca. 25% av teofyllinnivåene etter administrering av teofyllin, og ca. 3-8% av koffein forventes å bli omdannet til teofyllin.
Utskillelse: Hos småbarn er eliminasjonen av koffein mye saktere enn hos voksne pga. immatur lever- og/eller nyrefunksjon. Hos nyfødte skjer koffeinclearance nesten utelukkende ved utskilling i nyrene. Gjennomsnittlig t1/2 og fraksjon av uforandret koffein i urinen (Ae) hos spedbarn er omvendt relatert til svangerskap/postmenstruell alder. Hos nyfødte er t1/2 ca. 3-4 dager, og Ae ca. 86% (innen 6 dager). Ved 9 måneders alder nærmer metabolismen av koffein seg det en ser hos voksne (t1/2 = 5 timer og Ae = 1%.)

Oppbevaring og holdbarhet

Preparatet må brukes umiddelbart etter åpning. Av mikrobiologiske årsaker skal preparatet, når det blir administrert med infusjonsvæske, brukes umiddelbart etter fortynning ved en aseptisk teknikk. Kjemisk og fysisk holdbarhet for den fortynnede oppløsningen er 24 timer ved 25°C og ved 2-8°C.

Sist endret: 04.08.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

09/2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Peyona, INFUSJONSVÆSKE OG MIKSTUR, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/ml10 × 1 ml (amp.)
414022
-
-
2116,40CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cyp1a2: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP1A2-hemmere og CYP1A2-induktorer.

diurese: Urinutskillelse.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tyroksin (t4, tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.