Perindoprilarginin Servier

Les Laboratoires Servier

ACE-hemmer.

ATC-nr.: C09A A04

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



TABLETTER, filmdrasjerte 5 mg: Hver tablett inneh.: Perindoprilarginin 5 mg tilsv. perindopril 3,4 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Hypertensjon. Symptomatisk hjertesvikt. Stabil koronarsykdom: Reduksjon av risiko for kardiale hendelser hos pasienter med hjerteinfarkt og/eller revaskularisering i anamnesen.

Dosering

Individualiseres etter pasientprofil og blodtrykksrespons.
Hypertensjon: Kan brukes som monoterapi eller i kombinasjon med andre antihypertensiver. Anbefalt startdose er 5 mg 1 gang daglig, men ved kraftig aktivert renin-angiotensin-aldosteronsystem (spesielt renovaskulær hypertensjon, salt- og/eller volummangel, hjertedekompensasjon eller alvorlig hypertensjon) anbefales en startdose på 2,5 mg under medisinsk tilsyn, pga. fare for uttalt blodtrykksfall etter 1. dose. Dosen kan økes til 10 mg daglig etter 1 måned. Symptomatisk hypotensjon kan oppstå etter behandlingsoppstart og mer sannsynlig ved samtidig diuretikabehandling (se for øvrig Forsiktighetsregler). Hvis mulig bør diuretika seponeres 2-3 dager før behandlingsstart, ev. bør startdosen av perindoprilarginin være 2,5 mg hvis diuretikumet ikke kan seponeres, nyrefunksjon og serumkalium kontrolleres, og påfølgende dosering justeres etter blodtrykksrespons. Ved behov kan diuretikabehandling gjenopptas.
Symptomatisk hjertesvikt: Anbefalt startdose er 2,5 mg daglig, vanligvis sammen med et ikke-kaliumsparende diuretikum og/eller digoksin og/eller en betablokker, under tett medisinsk tilsyn. Kan økes etter 2 uker til 5 mg daglig hvis preparatet tolereres. Behandling bør innledes under nøye oppfølging ved alvorlig hjertesvikt og ved høy risiko (nedsatt nyrefunksjon og tendens til elektrolyttforstyrrelser, samtidig bruk av diuretika og/eller vasodilatatorer). Se for øvrig Forsiktighetsregler.
Stabil koronarsykdom: Anbefalt startdose er 5 mg 1 gang daglig i 2 uker, som økes til 10 mg daglig, avhengig av nyrefunksjon, forutsatt at 5 mg tolereres godt.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt nyrefunksjon: 5 mg daglig ved ClCR ≥60 ml/minutt, 2,5 mg daglig ved ClCR 30-60 ml/minutt, 2,5 mg hver 2. dag ved ClCR 15-30 ml/minutt, 2,5 mg som tas etter dialyse på dialysedagen, hos hemodialysepasienter med ClCR <15 ml/minutt. Se for øvrig Forsiktighetsregler. Barn og ungdom <18 år: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. Bruk er ikke anbefalt. Eldre: Hypertensjon: Anbefalt startdose er 2,5 mg daglig som kan økes progressivt til 5 mg daglig etter 1 måned og deretter til 10 mg daglig ved behov, avhengig av nyrefunksjon. Stabil koronarsykdom: Anbefalt dose er 2,5 mg 1 gang daglig i 1 uke, deretter 5 mg daglig uken etter, deretter maks. 10 mg daglig avhengig av nyrefunksjon, dersom forutgående dose tolereres godt.
Administrering: Tas 1 gang daglig, om morgenen. Bør tas før mat. Kan deles i 2 like doser (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene eller andre ACE-hemmere. Tidligere angioødem i forbindelse med ACE-hemmerbehandling. Hereditær eller idiopatisk angioødem. Svangerskapets 2. og 3. trimester. Samtidig bruk av legemidler som inneholder aliskiren hos pasienter med diabetes mellitus eller nedsatt nyrefunksjon (GFR <60 ml/minutt/1,73 m2). Samtidig bruk av sakubitril/valsartan. Ekstrakorporeal behandling som medfører kontakt mellom blod og negativt ladede overflater. Signifikant bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkelt fungerende nyre.

Forsiktighetsregler

Ustabil angina pectoris: Ved ustabil angina pectoris (alvorlig eller ikke) 1. behandlingsmåned, bør nytte-/risikoforholdet vurderes nøye før behandlingen fortsettes. Symptomatisk hypotensjon: Sees sjelden hos ukompliserte hypertensive pasienter, men kan oppstå ved volum- og/eller saltmangel, f.eks. ved diuretikabehandling, diett med saltrestriksjon, dialyse, diaré eller oppkast, eller alvorlig reninavhengig hypertensjon. Forsiktighet anbefales. Symptomatisk hypotensjon er også sett ved symptomatisk hjertesvikt, med eller uten nyreinsuffisiens, vanligvis ved mer alvorlig grad av hjertesvikt, som gjenspeiles ved bruk av høye doser av loop-diuretika, hyponatremi eller funksjonell nyresvikt. Ved økt risiko for symptomatisk hypotensjon, f.eks. ved saltmangel med eller uten hyponatremi, hypovolemi eller etter kraftig diuretikabehandling, bør disse tilstandene korrigeres før behandlingsstart, hvis mulig. Blodtrykk, nyrefunksjon og serumkalium bør kontrolleres nøye, både før og under behandling og ved dosejustering. Tilsvarende gjelder ved iskemisk hjertesykdom eller cerebrovaskulær sykdom hvor kraftig blodtrykksfall kan medføre hjerteinfarkt eller cerebrovaskulær hendelse. Ved hypotensjon bør pasienten legges ned, og ved behov, gis i.v. infusjon av natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%). Forbigående hypotensiv respons er ikke kontraindikasjon for ytterligere doser, som vanligvis kan gis uten problemer straks blodtrykket har økt etter volumekspansjon. Ved kongestiv hjertesvikt og normalt eller lavt blodtrykk, kan det oppstå ytterligere reduksjon av systemisk blodtrykk. Dette er vanligvis ikke seponeringsgrunn, men symptomatisk hypotensjon kan kreve dosereduksjon eller seponering. Aorta- og mitralklaffstenose/hypertrofisk kardiomyopati: Bør brukes med forsiktighet ved mitralklaffstenose og obstruksjon i utgangen fra venstre ventrikkel, som aortastenose eller hypertrofisk kardiomyopati. Nedsatt nyrefunksjon: Ved symptomatisk hjertesvikt kan hypotensjon etter behandlingsstart gi reduksjon av nyrefunksjonen, ev. med akutt nyresvikt (vanligvis reversibel). Kan gi økt blodurinstoff og serumkreatinin (vanligvis reversibelt ved seponering) ved bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkelt nyre, særlig ved nyreinsuffisiens. Ved samtidig renovaskulær hypertensjon er det økt risiko for alvorlig hypotensjon og nyreinsuffisiens. Behandling bør innledes under tett medisinsk overvåking, med lave doser og forsiktig dosetitrering. Diuretika kan være en medvirkende årsak og bør seponeres og nyrefunksjon kontrolleres de første behandlingsukene. Ved hypertensjon uten åpenbar preeksisterende renovaskulær sykdom, har det forekommet økninger i blodurinstoff og serumkreatinin, vanligvis små og forbigående, spesielt ved samtidig diuretikabruk og preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Dosereduksjon og/eller seponering av diuretikum og/eller perindopril kan være nødvendig. Hemodialysepasienter: Anafylaktoide reaksjoner er sett ved samtidig bruk av «high flux»-dialysemembraner og ACE-hemmere. Bruk av en annen type dialysemembran eller antihypertensiv bør vurderes. Renovaskulær hypertensjon: Økt risiko for hypotensjon og nyreinsuffisiens når pasienter med bilateral nyrearteriestenose eller stenose i arterien til en enkelt fungerende nyre behandles med ACE-hemmere. Behandling med diuretika kan være en medvirkende årsak. Tap av nyrefunksjon kan oppstå med kun små endringer i serumkreatinin selv hos pasienter med unilateral nyrearteriestenose. Overfølsomhet/angioødem: Angioødem i ansikt, ekstremiteter, lepper, slimhinner, tunge, glottis og/eller larynks forekommer i sjeldne tilfeller, når som helst under behandling. I slike tilfeller seponeres preparatet straks, med egnet overvåking til symptomene har gått helt tilbake. Hevelse begrenset til ansikt og lepper går vanligvis over uten behandling, men antihistaminer kan være nyttige for symptomlindring. Larynksødem kan være fatalt. Pga. risiko for luftveisobstruksjon bør akuttbehandling gis når tunge, glottis eller larynks er involvert, f.eks. adrenalin og/eller opprettholdelse av frie luftveier, med tett medisinsk overvåking inntil symptomene har gått fullstendig og vedvarende tilbake. Tidligere angioødem uavhengig av ACE-hemmerbehandling, kan innebære økt risiko for angioødem ved bruk av ACE-hemmere. Intestinalt angioødem har forekommet i sjeldne tilfeller og gitt abdominalsmerter (med eller uten kvalme eller oppkast), i enkelte tilfeller uten tidligere ansiktsangioødem eller unormalt C1-esterasenivå, og bør tas med i differensialdiagnosen ved abdominalsmerter under behandling. Kan i sjeldne tilfeller medføre livstruende anafylaktoide reaksjoner ved LDL-aferese med dekstransulfat, som kan unngås ved midlertidig opphold i ACE-hemmerbehandlingen før hver aferese. Anafylaktoide reaksjoner er sett ved desensibiliseringsbehandling (f.eks. insektgift). Disse kan unngås dersom ACE-hemmeren stoppes midlertidig, men kan komme tilbake ved utilsiktet ny provosering. Leversvikt: I sjeldne tilfeller er ACE-hemmere forbundet med et syndrom som starter med kolestatisk gulsott og utvikles til fulminant levernekrose og (av og til) død. Gulsott eller uttalte økninger i leverenzymer krever seponering og egnet medisinsk oppfølging. Nøytropeni/agranulocytose, trombocytopeni og anemi: Kan forekomme, men ved normal nyrefunksjon og ingen andre kompliserende faktorer, forekommer nøytropeni sjelden. Brukes med ekstrem forsiktighet ved vaskulær kollagenose, immunsuppressiv behandling, behandling med allopurinol eller prokainamid eller en kombinasjon av disse faktorene, spesielt ved preeksisterende nedsatt nyrefunksjon. Alvorlige infeksjoner kan oppstå, som i noen få tilfeller ikke responderer på intensiv antibiotikabehandling. I slike tilfeller tilrådes regelmessig telling av hvite blodceller, og pasienten bør instrueres om å rapportere ethvert tegn på infeksjon (f.eks. sår hals, feber). Etniske forskjeller: ACE-hemmere gir høyere forekomst av angioødem hos svarte enn hos ikke-svarte pasienter. Kan redusere blodtrykk mindre effektivt hos svarte enn hos ikke-svarte, muligens pga. høyere prevalens av lavreninnivå. Hoste: Hoste, vanligvis ikke-produktiv, vedvarende og reversibel ved seponering, kan forekomme ved bruk av ACE-hemmere, og bør vurderes som en del av differensialdiagnosen ved hoste. Kirurgi/anestesi: Ved større kirurgiske inngrep eller anestesi med midler som kan gi hypotensjon, kan angiotensin II-dannelse sekundært til kompensatorisk reninfrisetting blokkeres. Behandlingen bør seponeres 1 dag før kirurgisk inngrep, og ev. hypotensjon som antas å skyldes denne mekanismen, kan korrigeres ved volumekspansjon. Hyperkalemi: Økt serumkalium kan forekomme. Risikofaktorer for hyperkalemi er nyreinsuffisiens, forverring av nyrefunksjon, høy alder (>70 år), diabetes mellitus, tilstøtende komplikasjoner, spesielt dehydrering, akutt hjertedekompensering, metabolsk acidose, eller samtidig bruk av kaliumsparende diuretika (f.eks. spironolakton, eplerenon, triamteren og amilorid), kaliumtilskudd eller kaliumholdige salterstatninger eller andre legemidler forbundet med økt serumkalium (f.eks. heparin, trimetoprim/sulfametoksazol). Hyperkalemi kan forårsake alvorlige, av og til fatale, arytmier. Primær aldosteronisme: Pasienter med primær hyperaldosteronisme vil vanligvis ikke respondere på antihypertensiver som virker ved hemming av renin-angiotensinsystemet. Bruk av dette legemidlet er derfor ikke anbefalt. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Evnen til å kjøre bil eller bruke maskiner kan nedsettes som følge av individuelle reaksjoner relatert til lavt blodtrykk, spesielt ved behandlingsstart og i kombinasjon med andre antihypertensiver.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C09A A04
Kombinasjonen med enkelte legemidler eller terapeutiske klasser kan øke forekomsten av hyperkalemi: Aliskiren, kaliumsalt, kaliumsparende diuretika, ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister, NSAID, heparin, immunsuppressiver som ciklosporin eller takrolimus, trimetoprim. Kontraindiserte kombinasjoner: Samtidig bruk av aliskiren er kontraindisert ved diabetes eller nedsatt nyrefunksjon, pga. økt risiko for hyperkalemi, forverring av nyrefunksjonen, kardiovaskulær sykelighet og dødelighet. Ekstrakorporeal behandling som medfører kontakt mellom blod og negativt ladede overflater, som dialyse eller hemofiltrasjon med visse «high-flux»-membraner (f.eks. polyakrylnitrilmembraner) og lavtetthetslipoprotein-aferese med dekstransulfat, som følge av økt risiko for alvorlige anafylaktoide reaksjoner. Kombinasjonen av perindopril og sakubitril/valsartan er kontraindisert pga. økt risiko for angioødem. Ikke anbefalte kombinasjoner: Samtidig bruk av aliskiren er ikke anbefalt til pasienter uten diabetes eller nedsatt nyrefunksjon, pga. økt risiko for hyperkalemi, forverring av nyrefunksjonen, kardiovaskulær sykelighet og dødelighet. Dobbel blokade av renin-angiotensin-aldosteronsystemet (RAAS) ved kombinasjon av ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorantagonister eller aliskiren er forbundet med høyere frekvens av bivirkninger som hypotensjon, hyperkalemi og nedsatt nyrefunksjon (inkl. akutt nyresvikt), sammenlignet med behandling med ett enkelt legemiddel som påvirker RAAS, og slik kombinasjon bør begrenses til spesielle tilfeller. Dersom det vurderes som absolutt nødvendig, må det kun skje under overvåkning av spesialist og med hyppig og nøye overvåkning av nyrefunksjon, elektrolytter og blodtrykk. Preparatet bør ikke brukes samtidig med angiotensin II-reseptorantagonister ved diabetisk nefropati. Samtidig bruk av estramustin er ikke anbefalt, pga. økt risiko for angionevrotisk ødem (angioødem). Pasienter som samtidig bruker kotrimoksazol (trimetoprim/sulfametoksazol) kan ha økt risiko for hyperkalemi. Samtidig bruk av kaliumsparende diuretika (f.eks. triamteren, amilorid) eller kalium anbefales ikke, pga. hyperkalemi (potensielt dødelig), spesielt i forbindelse med nedsatt nyrefunksjon (additiv hyperkalemisk effekt). Hvis samtidig bruk er indisert, kreves forsiktighet og hyppig kontroll av serumkalium. Reversible økninger i litiumserumkonsentrasjoner og -toksisitet kan forekomme, og samtidig bruk anbefales ikke, men hvis kombinasjonen er nødvendig skal serumlitiumnivåene kontrolleres grundig. Kombinasjoner som krever spesiell forsiktighet: Samtidig bruk av antidiabetika (insulin, orale hypoglykemiske midler) kan gi reduksjon i blodglukose med fare for hypoglykemi, hovedsakelig de første ukene og ved nedsatt nyrefunksjon. Glykemisk kontroll bør følges tett 1. behandlingsmåned. Økt antihypertensiv effekt ved samtidig bruk av baklofen, overvåk blodtrykk og tilpass antihypertensiv dose om nødvendig. Diuretika kan gi kraftig blodtrykksreduksjon etter behandlingsstart, spesielt ved volum- og/eller saltmangel. Sannsynligheten for hypotensiv effekt kan reduseres ved seponering av diuretika, ved å øke volumet eller saltinntaket før behandlingsstart med lave, progressive perindoprildoser. Når tidligere diuretikabehandling har forårsaket salt-/volummangel, ved arteriell hypertensjon, må diuretikabehandlingen enten avbrytes før behandlingen med ACE-hemmer startes, for deretter å bli gjeninført, eller behandlingen med ACE-hemmer må startes med lav dose som økes gradvis. Ved diuretikabehandlet hjertesvikt, bør ACE-hemmer initieres med meget lav dose, ev. etter dosereduksjon av tilhørende ikke-kaliumsparende diuretikum. I alle tilfeller må nyrefunksjonen (kreatinin) overvåkes i løpet av de første behandlingsukene av med ACE-hemmer. Ved kombinasjon av ACE-hemmer i lav dose med eplerenon eller spironolakton for behandling av klasse II-IV hjertesvikt med en ejeksjonsfraksjon <40%, som tidligere er behandlet med ACE-hemmer og loopdiuretika, er det risiko for hyperkalemi, som er potensielt dødelig, spesielt i tilfelle av manglende overholdelse av forskrevet anbefalinger for kombinasjonen. Sjekk for hyperkalemi og nyresvikt før oppstart med ACE-hemmer og eplerenon eller spironolakton. Tett oppfølging av kalium- og kreatininnivået er anbefalt 1 gang ukentlig 1. behandlingsmåned, deretter månedlig. Den antihypertensive effekten kan reduseres ved samtidig bruk av NSAID, og kan gi økt fare for forverring av nyrefunksjonen, inkl. mulig akutt nyresvikt, og økning i serumkalium, spesielt ved underliggende dårlig nyrefunksjon. Kombinasjonen bør gis med forsiktighet, spesielt til eldre. Pasienten bør være tilstrekkelig hydrert og kontroll av nyrefunksjon bør vurderes etter oppstart og deretter regelmessig. Risikoen for angioødem kan også være økt ved samtidig bruk av NEP-hemmere (f.eks. racekadotril) eller mTOR-hemmere (f.eks. sirolimus, everolimus, temsirolimus). Kombinasjoner som krever noe forsiktighet: Samtidig bruk av nitroglyserin og andre nitrater, eller andre vasodilatatorer, kan redusere blodtrykket ytterligere. Det er økt risiko for angioødem ved samtidig bruk av gliptiner (linagliptin, saksagliptin, sitagliptin, vildagliptin), pga. redusert dipeptidylpeptidase IV (DPP-IV)-aktivitet til gliptin. Samtidig bruk av visse anestesimidler, trisykliske antidepressiver og antipsykotika kan gi ytterligere blodtrykksreduksjon. Sympatomimetika kan gi redusert antihypertensiv effekt. Nitritoide reaksjoner (ansiktsrødme, kvalme, oppkast og hypotensjon) har forekommet i sjeldne tilfeller ved samtidige gullinjeksjoner (natriumaurotiomalat).

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert i 2. og 3. trimester. Bør ikke brukes 1. trimester. Med mindre fortsatt behandling med ACE-hemmer anses nødvendig, bør pasienter som planlegger graviditet gå over til behandling med alternative antihypertensiver med fastslått sikkerhetsprofil ved graviditet. Behandlingen stoppes øyeblikkelig ved påvist graviditet, og alternativ terapi startes hvis hensiktsmessig. Eksponering i 2. og 3. trimester kan indusere human føtotoksisitet (nedsatt nyrefunksjon, oligohydramnion, forsinket kranieossifikasjon) og neonatal toksisitet (nyresvikt, hypotensjon, hyperkalemi). Ved eksponering fra 2. trimester anbefales ultralydundersøkelse av nyrefunksjon og kranium samt nøye kontroll for hypotensjon.
Amming: Ukjent om perindopril går over i morsmelk. Bør ikke brukes ved amming. Alternative behandlinger med bedre fastslått sikkerhetsprofil er å foretrekke, spesielt for nyfødte eller premature.
Fertilitet: Ingen effekt på reproduksjonsprestasjon eller fertilitet.
Perindopril

 

Bivirkninger

Beskrivelse av frekvensintervaller
FrekvensBivirkning
Vanlige
GastrointestinaleAbdominalsmerte, diaré, dyspepsi, forstoppelse, kvalme, oppkast, smaksforstyrrelser
GenerelleAsteni
HudPruritus, utslett
KarHypotensjon (og relaterte effekter)
LuftveierDyspné, hoste
Muskel-skjelettsystemetMuskelkramper
NevrologiskeHodepine, parestesi, svimmelhet, vertigo
ØreTinnitus
ØyeSynsforstyrrelser
Mindre vanlige
Blod/lymfeEosinofili
GastrointestinaleMunntørrhet
GenerelleBrystsmerter, feber, malaise, perifert ødem
HjertePalpitasjoner, takykardi
HudAngioødem (i ansikt, ekstremiteter, lepper, slimhinner, tunge, glottis og/eller larynks), fotosensitivitetsreaksjon, hyperhidrose, pemfigoid, urticaria
KarVaskulitt
Kjønnsorganer/brystErektil dysfunksjon
LuftveierBronkospasme
Muskel-skjelettsystemetArtralgi, myalgi
NevrologiskeSomnolens, synkope
Nyre/urinveierNyresvikt
PsykiskeHumørforstyrrelser, søvnforstyrrelser
Skader/komplikasjonerFall
Stoffskifte/ernæringHyperkalemi (reversibel ved seponering), hypoglykemi, hyponatremi
UndersøkelserØkt blodkreatinin, økt karbamid i blodet
Sjeldne
HudForverring av psoriasis
UndersøkelserForhøyede leverenzymverdier, økt bilirubinnivå
Svært sjeldne
Blod/lymfeAgranulocytose/pancytopeni, fall i hemoglobin og hematokrit, hemolytisk anemi ved medfødt G-6PDH-mangel, leukcytopeni/nøytropeni, trombocytopeni
EndokrineSIADH
GastrointestinalePankreatitt
HjerteAngina pectoris, arytmi, hjerteinfarkt1
HudErythema multiforme
KarHjerneslag1
Lever/galleCytolytisk eller kolestatisk hepatitt
LuftveierEosinofil pneumoni, rhinitt
NevrologiskeForvirring
Nyre/urinveierAkutt nyresvikt
Ukjent frekvens
KarRaynauds fenomen
OrganklasseBivirkning
Blod/lymfe
Mindre vanligeEosinofili
Svært sjeldneAgranulocytose/pancytopeni, fall i hemoglobin og hematokrit, hemolytisk anemi ved medfødt G-6PDH-mangel, leukcytopeni/nøytropeni, trombocytopeni
Endokrine
Svært sjeldneSIADH
Gastrointestinale
VanligeAbdominalsmerte, diaré, dyspepsi, forstoppelse, kvalme, oppkast, smaksforstyrrelser
Mindre vanligeMunntørrhet
Svært sjeldnePankreatitt
Generelle
VanligeAsteni
Mindre vanligeBrystsmerter, feber, malaise, perifert ødem
Hjerte
Mindre vanligePalpitasjoner, takykardi
Svært sjeldneAngina pectoris, arytmi, hjerteinfarkt1
Hud
VanligePruritus, utslett
Mindre vanligeAngioødem (i ansikt, ekstremiteter, lepper, slimhinner, tunge, glottis og/eller larynks), fotosensitivitetsreaksjon, hyperhidrose, pemfigoid, urticaria
SjeldneForverring av psoriasis
Svært sjeldneErythema multiforme
Kar
VanligeHypotensjon (og relaterte effekter)
Mindre vanligeVaskulitt
Svært sjeldneHjerneslag1
Ukjent frekvensRaynauds fenomen
Kjønnsorganer/bryst
Mindre vanligeErektil dysfunksjon
Lever/galle
Svært sjeldneCytolytisk eller kolestatisk hepatitt
Luftveier
VanligeDyspné, hoste
Mindre vanligeBronkospasme
Svært sjeldneEosinofil pneumoni, rhinitt
Muskel-skjelettsystemet
VanligeMuskelkramper
Mindre vanligeArtralgi, myalgi
Nevrologiske
VanligeHodepine, parestesi, svimmelhet, vertigo
Mindre vanligeSomnolens, synkope
Svært sjeldneForvirring
Nyre/urinveier
Mindre vanligeNyresvikt
Svært sjeldneAkutt nyresvikt
Psykiske
Mindre vanligeHumørforstyrrelser, søvnforstyrrelser
Skader/komplikasjoner
Mindre vanligeFall
Stoffskifte/ernæring
Mindre vanligeHyperkalemi (reversibel ved seponering), hypoglykemi, hyponatremi
Undersøkelser
Mindre vanligeØkt blodkreatinin, økt karbamid i blodet
SjeldneForhøyede leverenzymverdier, økt bilirubinnivå
Øre
VanligeTinnitus
Øye
VanligeSynsforstyrrelser

1Muligens sekundært til uttalt hypotensjon hos høyrisikopasienter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hypotensjon, sirkulatorisk sjokk, elektrolyttforstyrrelser, nyresvikt, hyperventilering, takykardi, palpitasjoner, bradykardi, svimmelhet, angst og hoste.
Behandling: I.v. infusjon av natriumkloridoppløsning 9 mg/ml (0,9%), pasienten i sjokkstilling ved hypotensjon, ev. angiotensin II-infusjon og/eller i.v. katekolaminer. Kan fjernes ved hemodialyse. Pacemakerbehandling ved behandlingsresistent bradykardi. Vitale tegn, serumelektrolytter og kreatininkonsentrasjoner bør kontrolleres kontinuerlig.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C09A A04

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer enzymet (angiotensinkonvertase, ACE) som omdanner angiotensin I til vasokonstriktoren angiotensin II og forårsaker nedbrytning av vasodilatatoren bradykinin til et inaktivt heptapeptid. ACE-hemming gir reduksjon av angiotensin II i plasma, som medfører økt plasmareninaktivitet (ved hemming av negativ feedback fra reninfrisetting) og redusert sekresjon av aldosteron. Da ACE inaktiverer bradykinin gir ACE-hemming også økt aktivitet av sirkulerende og lokale kallikrein-kininsystemer (og dermed også aktivering av prostaglandinsystemet). Det er mulig at mekanismen bidrar til den blodtrykkssenkende effekten av ACE-hemmere og delvis til noen av bivirkningene (f.eks. hoste). Perindopril virker gjennom sin aktive metabolitt, perindoprilat. Reduserer perifer karmotstand, noe som gir blodtrykksreduksjon. Som en følge øker perifer blodgjennomstrømning uten påvirkning av hjertefrekvensen. Maks. antihypertensiv effekt etter 4-6 timer, som varer i ≥24 timer. Ved hjertesvikt reduseres hjertets arbeid ved reduksjon av preload og afterload, med redusert fyllingstrykk i venstre og høyre ventrikkel, redusert total perifer karmotstand, økt minuttvolum og forbedret cardiac index.
Absorpsjon: Cmax innen 1 time for prodruget perindopril, 3-4 timer for den aktive metabolitten perindoprilat. Matinntak reduserer omdannelsen til perindoprilat, og dermed biotilgjengeligheten.
Proteinbinding: 20% for perindoprilat, hovedsakelig til angiotensinkonvertase.
Fordeling: Vd: Ca. 0,2 liter/kg for ubundet perindoprilat.
Halveringstid: 1 time, terminal t1/2 for ubundet fraksjon er ca. 17 timer, noe som gir steady state innen 4 dager. Dialyseclearance av perindoprilat er 70 ml/minutt.
Metabolisme: 27% av dosen når sirkulasjonen som den aktive metabolitten perindoprilat.
Utskillelse: I urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Hold beholderen tett lukket for å beskytte mot fuktighet.

Sist endret: 20.05.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

14.02.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Perindoprilarginin Servier, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg30 stk. (boks)
492889
-
-
104,70CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

adrenalin: Adrenalin er et såkalt stresshormon som utskilles til blodet ved hardt fysisk arbeid, emosjonelt stress, sinne, og lavt blodsukker. Adrenalin dannes i binyremargen når det sympatiske nervesystemet aktiveres. Adrenalin gjør at hjertets slagfrekvens og kontraksjonskraft øker, blodstrømmen til skjelettmuskulatur og hjerte øker, pusten blir mer intens og bronkiene utvider seg, samtidig som sukker- og fettsyrenivåene i blodet øker. Det betyr også at kroppen gjør seg klar til raskt å flykte. Adrenalin brukes som legemiddel ved hjertestans, alvorlig astma og alvorlige allergiske reaksjoner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

aldosteron: Hormon som produseres i binyrebarken og regulerer nivået av natrium og kalium i blodet. Aldosteron gjør at kroppen sparer på natrium, men kvitter seg med kalium. Med natrium følger vann, noe som betyr at mindre vann forsvinner fra kroppen gjennom urinen. Vannmengden i blodet øker, noe som fører til forhøyet blodtrykk.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antihistamin: Legemiddel som hemmer effekten av histamin, og som brukes ved behandling av allergi.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diabetisk nefropati (diabetesnefropati): Nyreskader forårsaket av sykdommen diabetes mellitus. Tilstanden skyldes blant annet skader på de minste blodkarene omkring nerver. Endret følelsans er vanlig, spesilet nedsatt følelse i føtter, noe som øker risikoen for sår og amputasjoner. Økt følesans som gir smerteutslag (f.eks. prikking eller brenning) eller kramper i føttene, er også vanlig.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerneslag (slag, slaganfall): Plutselig tap av nervefunksjoner pga. oksygenmangel eller blødning i hjernen. Forårsakes ofte av en blodpropp i blodårene i hjernen.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hyperhidrose (økt svetting, overdreven svetting, diaforese): Hyperhidrose er økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

ldl (low density lipoprotein): (LDL: Low Density Lipoprotein) LDL er et protein i blodet som transporterer kolesterol og andre blodfettstoffer. Høye nivåer av LDL kan føre til hjertesykdom.

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

muskelkramper (muskelspasmer): Ufrivillige muskelsammentrekninger.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trisyklisk antidepressiv (tca): En gruppe legemidler som motvirker depresjon ved å øke konsentrasjonen av signalstoffene noradrenalin og serotonin i hjernen.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.