Morfin Abcur

Abcur

Opioidanalgetikum ved sterke smerter.

ATC-nr.: N02A A01

   



Miljørisiko i Norge
 N02A A01
Morfin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av morfin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Morfin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at morfin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 11.10.2016) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Morfinhydroklorid 10 mg tilsv. morfin 7,6 mg, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Alvorlige smertetilstander.

Dosering

Individuell dosering og administrering basert på smertetilstandens alvorlighetsgrad samt pasientens allmenntilstand. Individuelle dosekriterier er pasientens alder, vekt og smertetilstandens alvorlighetsgrad og medisinsk og analgetisk anamnese.
Voksne: 1-1,5 ml (10-15 mg morfinhydroklorid) s.c. eller i.m. 1-3 ganger daglig. Ved øyeblikkelig hjelp kan morfin gis sakte i.v. Preparatet kan også brukes i kombinasjon med kontinuerlig infusjon og pasientkontrollerte smertepumper. Behandlingskontroll: Kvalme, oppkast og obstipasjon kan enkelte ganger motvirkes av 0,25-0,5 mg atropin s.c. Morfin bør ikke gis alene ved galle- eller nyrekolikk pga. at krampene da kan øke. I slike tilfeller bør morfin gis sammen med spasmolytika. Nalokson kan reversere respirasjonsdepresjon.
Seponering: Dosen bør reduseres gradvis. Abstinenssyndrom kan utløses ved brå seponering.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises og startdosen bør reduseres. Eldre: Forsiktighet bør utvises og startdosen bør reduseres.
Tilberedning/Håndtering: Søl på huden og i øynene kan føre til svie, rødhet og kløe. Unngå direkte kontakt med legemidlet. Fysisk-kjemisk inkompatibilitet (danning av utfellinger) er vist mellom oppløsninger av morfinsulfat og 5-fluorouracil.
Administrering: S.c., i.m. eller i.v., se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Redusert sekresjon. Respirasjonsdepresjon. Akutt leversykdom. Agitasjon knyttet til alkoholpåvirkning eller hypnotika.

Forsiktighetsregler

Vanedannende legemiddel, særlig forsiktighet utvises ved forskrivning. Dosereduksjon kan være nødvendig ved bronkialastma, obstruksjon i øvre luftveier, hodeskader, hypotensjon assosiert med hypovolemi, hypotyreoidisme, nedsatt lever- og nyrefunksjon, inflammatoriske tarmsykdommer, pankreatitt, galleveisspasmer, urinveisspasmer og hos eldre. Forsiktighet bør utvises ved prostatahypertrofi og myasthenia gravis. Bør ikke brukes ved idiopatisk smerte eller smerte med psykopatologiske kjennetegn (assosiert med manglende smertelindring). Hyperalgesi som ikke responderer på en ytterligere doseøkning av morfin kan skje spesielt ved høye doser. En morfindosereduksjon eller bytte av opioid kan være nødvendig. Ved galle- eller nyrekolikk, se Dosering. Etter encefalitt kan effektene av morfin øke. «Acute chest syndrome» (ACS): Pga. mulig forbindelse mellom ACS og morfinbruk under en vasookklusiv krise ved sigdcellesykdom, er tett overvåkning av mulige ACS-symptomer nødvendig. Binyreinsuffisiens: Opioider kan forårsake reversibel binyreinsuffisiens som krever overvåkning og glukokortikoiderstatningsterapi. Reduserte kjønnshormoner og økt prolaktin: Langvarig bruk av opioider kan være forbundet med reduserte kjønnshormonnivåer og økt prolaktin. Avhengighet og abstinenssyndrom: Bruk kan være forbundet med utvikling av fysisk og/eller fysiologisk avhengighet eller toleranse. Risikoen øker ved vedvarende bruk og høye doser. Symptomer kan reduseres med dosejustering eller bytte av administreringsform, og gradvis seponering. Brukes med varsomhet hos pasienter med tidligere alkohol- eller stoffmisbruk. Risiko ved samtidig bruk av sedativer eller liknende legemidler: Samtidig bruk av sedativer (benzodiazepiner e.l.) kan resultere i sedasjon, respirasjondepresjon, koma og død. Samtidig forskrivning bør derfor være forbeholdt pasienter hvor alternativ behandling ikke er mulig. Hvis det besluttes å forskrive sedativer samtidig, bør laveste effektive dose brukes, og behandlingsvarighet være kortest mulig. Pasienten bør følges nøye for symptomer på respirasjonsdepresjon og sedasjon. Det anbefales på det sterkeste å informere pasient/omsorgsperson om disse symptomene. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan påvirke reaksjonsevnen. Dette bør tas i betraktning når årvåkenhet er påkrevd, f.eks. ved bilkjøring.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N02A A01
Barbiturater potenserer respirasjonsdepressiv effekt av opiater/opioider, og kombinasjon bør derfor unngås. Rifampicin induserer metabolismen av morfin (peroralt), og høyere doser enn vanlig er nødvendig for å oppnå analgetisk effekt. Klomipramin, amitriptylin og nortriptylin forsterker analgetisk effekt av morfin, sannsynligvis pga. økt biotilgjengelighet; dosejustering kan være nødvendig. MAO-hemmere kan potensere effekten av morfin (respirasjonsdepresjon og hypotensjon). Serotonergt syndrom er sett ved samtidig bruk av petidin og MAO-hemmere, og kan derfor ikke utelukkes ved samtidig bruk av morfin og MAO-hemmere. Små mengder alkohol kan dramatisk potensere morfins svake respirasjonsdepressive effekt; kombinasjonen bør derfor unngås. Morfinagonister/-antagonister (buprenorfin, nalbufin, pentazosin) reduserer analgetisk effekt ved kompetitiv blokkering av reseptorer, dermed øker risikoen for abstinenssymptomer. Gabapentin: Ved valg av behandling, bør risikoen for CNS-symptomer tas med i vurderingen. Ved samtidig bruk bør reduksjon i gabapentindosen vurderes. Pasienten bør overvåkes nøye mht. CNS-depresjon, slik som somnolens, og gabapentin- eller morfindosen bør reduseres tilsvarende.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data. Krysser placenta. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Skal kun brukes under graviditet hvis fordel for moren klart oppveier risikoen for barnet. Langtidsbruk under graviditet kan gi neonatal abstinenstilstand. Morfin kan forlenge eller forkorte varigheten av fødsel. Kan gi respirasjonsdepresjon hos nyfødte dersom det brukes under fødsel. Nyfødte av mødre som har fått opioider under graviditet eller fødsel, bør overvåkes for tegn på respirasjonsdepresjon eller neonatalt abstinenssyndrom, og ev. behandles med spesifikk opioidantagonist. Spesielt innen 2-3 timer før forventet fødsel, bør morfin kun gis på streng indikasjon og etter vurdering av fordel for mor versus risiko for barnet. Pga. morfins mutagene egenskaper, bør det ikke gis til menn og kvinner i fertil alder med mindre en forsikrer seg om at pasienten bruker sikker prevensjon.
Amming: Går over i morsmelk, der det oppnår en høyere konsentrasjon enn i morens plasma. Da klinisk relevante konsentrasjoner av morfin kan oppnås hos diende spedbarn, er ikke amming anbefalt.
Fertilitet: Ingen humane data. Dyrestudier har vist at morfin kan redusere fertilitet.
Morfin

Bivirkninger

Ca. 20% får kvalme og oppkast. De fleste bivirkninger er doseavhengige. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse, kvalme1, oppkast1. Luftveier: Bronkospasme. Nevrologiske: Sedasjon2. Nyre/urinveier: Urinretensjon. Undersøkelser: Økt frisetting av ADH. Øye: Miose. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Pruritus. Lever/galle: Galleveisspasme3. Nevrologiske: Svimmelhet, ørhet. Nyre/urinveier: Urinveisspasme3. Psykiske: Dysfori. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Ortostatisk hypotensjon. Ukjent frekvens: Gastrointestinale: Narkotisk tarmsyndrom, munntørrhet. Hjerte/kar: Palpitasjoner, bradykardi, takykardi. Hud: Diaforese, urticaria. Immunsystemet: Anafylaktisk reaksjon. Luftveier: Respirasjonsdepresjon4. Nevrologiske: Kramper, hyperestesi, hyperalgesi, allodyni, parestesi, hyperhidrose. Psykiske: Agitasjon, avhengighet. Øvrige: Abstinenssyndrom. 1Avtar ofte ved langtidsbruk. 2Avtar normalt etter få dagers bruk. 3Kan forekomme hos predisponerte. 4Er doseavhengig og er sjeldent et klinisk problem. Avhengighet og toleranse medfører vanligvis ingen problemer ved behandling av alvorlige kreftsmerter.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Toksisk dose hos voksne (uten toleranseutvikling) er vanligvis 40-60 mg peroralt (30 mg parenteralt). Skopolamin, hypnotika og alkohol potenserer de toksiske effektene.
Symptomer: Små pupiller, lungeaspirasjon, respirasjonsdepresjon og hypotensjon. Sirkulasjonssvikt og koma kan forekomme ved alvorlige tilfeller. Respirasjonssvikt kan medføre død.
Behandling: Dersom morfin er tatt peroralt kan mageskylling, kull og laksantia brukes. Respirasjonsdepresjon ved morfinforgiftning kan reverseres med i.v. nalokson som settes langsomt; startdose 0,4 mg hos voksne (barn 0,01 mg/kg). Dosen kan økes gradvis hvis nødvendig. Kontinuerlig infusjon av nalokson kan enkelte ganger være praktisk. Respiratorisk behandling ved behov (med PEEP ved lungeødem). Ved alvorlige forgiftninger kan nalokson ikke erstatte respirasjonsbehandling. I.v. væsker (elektrolytter, glukose), blodgasskontroll, acidosekorreksjon. Symptomatisk behandling.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N02A A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Utøver analgetisk effekt på forskjellige nivåer i CNS.
Absorpsjon: Tmax 10-20 minutter.
Proteinbinding: Ca. 35%.
Fordeling: Vd 3 liter/kg.
Halveringstid: Ca. 2-3 timer. Clearance ca. 24 ml/minutt/kg.
Metabolisme: Gjennomgår enterohepatisk sirkulasjon. Hovedmetabolitter: Morfin-3-glukuronid (mangler analgetisk effekt) og morfin-6-glukuronid (mer potent enn morfin selv).
Utskillelse: Hovedsakelig ved glukuronidering, <0,1% utskilles uforandret i urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

Sist endret: 13.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

01.02.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Morfin Abcur, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml10 × 1 ml (amp.)
171174
Blå resept
Byttegruppe
250,00ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

adh (vasopressin, antidiuretisk hormon): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

diaforese (hyperhidrose, overdreven svetting): Hyperhidrose er kraftig økt svetting som vanligvis skyldes en sykdom.

encefalitt (hjernebetennelse): Betennelse i hjernen forårsaket av infeksjon, autoimmune prosesser, forgiftning eller andre tilstander. Virusinfeksjon er en ganske vanlig årsak til hjernebetennelse.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hypnotika: Annet ord for sovemedisin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

hypovolemi (volumdeplesjon): Redusert blodvolum.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

myasthenia gravis: Alvorlig autoimmun sykdom som gir økt trettbarhet og svakhet i muskulaturen.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

parenteralt (parenteral): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sedativ: Avslappende, beroligende.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.