Metadon Abcur

Abcur

Opioidanalgetikum, substitusjonsbehandling ved opiatavhengighet.

ATC-nr.: N07B C02

   



Miljørisiko i Norge
 N07B C02
Metadon
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av metadon kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Metadon har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at metadon er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 26.08.2016) er utarbeidet av Meda.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER 5 mg, 10 mg, 20 mg og 40 mg: Hver tablett inneh.: Metadonhydroklorid 5 mg, resp. 10 mg, 20 mg og 40 mg, laktose, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Alle styrker: Behandling av sterke kroniske smerter, som kun kan håndteres på en tilfredsstillende måte med opioidanalgetika. 5 mg og 10 mg: Vedlikeholdsbehandling av opioidavhengige pasienter, sammen med medisinsk og psykologisk behandling og sosial rehabilitering.

Dosering

Smertetilstander (alle tablettstyrker): Dosering bør tilpasses og vurderes individuelt. Følgende doseringsanbefalinger bør kun anses som forslag, og må justeres ut fra individuelle smertelindringsbehov. For raskere å oppnå fullstendig analgetisk effekt kan preparatet innledningsvis gis med kortere doseringsintervall i en begrenset periode. Risikoen for svært alvorlige hjertebivirkninger er doseavhengig, og daglig dose bør derfor vanligvis ikke overskride 100 mg. Behandling med høyere doser bør kun utføres av leger med omfattende erfaring fra metadonbehandling. Hyppigere administrering kan være nødvendig for å opprettholde tilstrekkelig analgetisk effekt ved behandlingsoppstart. Ved slik administrering kreves det ekstrem forsiktighet for å vurdere behandlingseffekten og for å unngå overdosering, tatt i betraktning metadons lange eliminasjonshalveringstid. Det er en økt risiko for alvorlige bivirkninger ved gjentatt dosering, spesielt hos pasienter som ikke tidligere har fått opioidbehandling. Pasienter som ikke tidligere har fått opioider: Vanlig startdose: 5 mg 1-3 ganger daglig. Deretter titreres dosen langsomt til effekt. Titreringen bør fortsette over flere uker. Startdosen bør evalueres nøye før doseøkningen startes. Pasienter som tidligere har fått opioider: Startdose: 5-20 mg 2-3 ganger daglig. Deretter titreres dosen langsomt i trinn på 5 mg til en maks. daglig dose på 100 mg. Ved behov kan styrken erstattes eller kombineres med metadontabletter i de andre tilgjengelige styrkene alt etter om man vil titrere opp eller ned.
Vedlikeholdsbehandling ved opioidavhengighet (tabletter 5 mg og 10 mg): Vanlig startdose er 10-30 mg. Ved høy opioidtoleranse er startdosen 25-40 mg. Dosen økes i trinn på 10 mg over en periode på 3 uker, vanligvis til 70 eller 80 mg. Etter en anbefalt stabiliseringsperiode på 4 uker justeres dosen inntil pasienten ikke lenger har noen rusavhengighet og ikke viser kliniske tegn på effekter på psykomotorisk funksjon eller abstinenssymptomer. Vanlig dose er 60-120 mg daglig, men enkelte kan ha behov for høyere doser. Doseringen bestemmes ut fra klinisk vurdering, understøttet av overvåkning av serumnivåene. Anbefalt 24-timers serumnivå ved steady state er 600-1200 nmol/liter (200-400 ng/ml). Klinisk vurdering er svært viktig. Metadon administreres vanligvis 1 gang daglig. Ved hyppigere administrering er det risiko for akkumulering og overdosering. Doser >150 mg daglig er svært uvanlig, og bør så langt det er mulig unngås pga. økt risiko for QT-forlengelse, torsades de pointes og tilfeller av hjertestans. Pasienten bør observeres ved doseøkninger, slik at utilsiktede reaksjoner kan oppdages. Pasientens serumnivå øker i inntil 2 timer, og det er viktig at tegn på overdosering eller andre alvorlige/ubehagelige reaksjoner oppdages. Noen utvikler autoinduksjon, som fører til en raskere metadonomsetning i kroppen. I slike tilfeller bør dosen økes én eller flere ganger for å opprettholde optimal effekt. Dersom pasienten tidligere har fått kombinasjonsbehandling med agonist/antagonist (f.eks. buprenorfin), bør dosen reduseres gradvis mens metadonbehandlingen innledes. Dersom metadonbehandlingen avbrytes og det planlegges en overgang til sublingvalt buprenorfin (spesielt i kombinasjon med nalokson), bør metadondosen først reduseres til 30 mg daglig for å unngå abstinenssymptomer forårsaket av buprenorfin/nalokson. Behandlingen bør avbrytes ved utilstrekkelig effekt eller hvis pasienten ikke tolererer behandlingen. Effekten må evalueres iht. nasjonale retningslinjer. Dersom behandlingen må avbrytes bør dette gjøres ved at dosen reduseres gradvis. Dosen kan reduseres forholdsvis raskt i begynnelsen, men dosereduksjonen må gjøres langsomt i sluttfasen (fra 20 mg daglig og nedover). Se nasjonale retningslinjer for metadonbehandling for ytterligere informasjon.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Forsiktighet bør utvises. Ved levercirrhose er metabolismen forsinket og førstepassasjeeffekten redusert. Dette kan gi høyere plasmakonsentrasjoner av metadon. En lavere startdose bør gis, og klinisk respons bør være veiledende for videre dosering. Kronisk viral hepatitt er vanlig hos rusavhengige. Nedsatt nyrefunksjon: Forsiktighet bør utvises. Doseringsintervallene bør forlenges til minst 32 timer ved GFR 10-50 ml/minutt, og til minst 36 timer ved GFR <10 ml/minutt. Barn: Skal ikke gis til barn. Eldre: Forsiktighet utvises. En lavere startdose brukes ved behandling av smertetilstander. Pasienter med hypotyreoidisme, myksødem, ureterstriktur, astma eller redusert lungevolum eller prostatahypertrofi: Må få en lavere startdose.
Administrering: Samtidig inntak av alkohol og grapefruktjuice skal unngås. Kan deles i 2 like doser (delestrek). Skal ikke injiseres.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Respirasjonsdepresjon. Akutt obstruktiv luftveissykdom. Samtidig bruk av MAO-hemmere eller bruk av metadon innen 2 uker etter avsluttet behandling med MAO-hemmere. Barn.

Forsiktighetsregler

Forlenget QT-intervall og torsades de pointes er sett, spesielt ved høye doser (>100 mg daglig). Bør gis med forsiktighet ved risiko for utvikling av QT-forlengelse, f.eks. ved kjent QT-forlengelse i anamnesen, avansert hjertesykdom, samtidig bruk av legemidler som kan gi QT-forlengelse, samtidig bruk av CYP3A4-hemmere, iskemisk hjertesykdom og leversykdom, eller ved elektrolyttforstyrrelser (hypokalemi eller hypomagnesemi). EKG bør monitoreres før oppstart av analgetikabehandling, samt ved steady state dersom det samtidig foreligger andre risikofaktorer for QT-forlengelse, og hos eldre når metadondosen overskrider 50 mg daglig. EKG bør også monitoreres før behandlingsoppstart og ved steady state før metadondosen økes til >100 mg daglig. Forholdsregler ved metadonbruk er de samme som gjelder for opiater generelt. Akutte astmaanfall, alvorlig obstruktiv lungesykdom, cor pulmonale, nedsatt respiratorisk reserve, hypoksi og hyperkapni er relative kontraindikasjoner; hvert tilfelle må vurderes individuelt. Samtidig bruk av andre opiater, alkohol, barbiturater, benzodiazepiner og andre sterke, sedative og psykoaktive legemidler kan forsterke effekter og bivirkninger, og bør unngås. Samtidig bruk av narkotiske antagonister eller en kombinert agonist/antagonist bør unngås (med unntak av overdosebehandling), da dette kan gi abstinenssymptomer hos fysisk avhengige. I begynnelsen av doseøkningsperioden må pasienten overvåkes etter inntak for å oppdage ev. unormale reaksjoner eller bivirkninger. Økte serumnivåer vil vare i opptil 2 timer, og det er viktig at alle ev. overdosereaksjoner eller andre farlige/alvorlige reaksjoner oppdages. Nedsatt nyre-/leverfunksjon: Bør brukes med forsiktighet. Metadonmetabolismen kan være redusert ved nedsatt leverfunksjon, og dosejustering kan være nødvendig, se Dosering. En lavere startdose må gis ved hypotyreoidisme, myksødem (kan øke risikoen for respirasjonsdepresjon og langvarig CNS-depresjon), nedsatt nyrefunksjon (økt risiko for krampeanfall), nedsatt leverfunksjon (metaboliseres i leveren), astma eller redusert lungevolum (kan hemme respirasjonsrefleksen og øke motstanden i luftveiene), ureterstriktur eller prostatahypertrofi (kan gi urinretensjon), se Dosering. Særlig forsiktighet må utvises ved mulig hodeskade eller ved tilstander som omfatter økt intrakranielt trykk. Bør ikke brukes ved intestinal pseudoobstruksjon, akutt abdominal sykdom og inflammatorisk tarmsykdom. Ved nyresten eller gallesten kan det være nødvendig å gi profylaktisk behandling med atropin eller andre spasmolytika. Eldre og pasienter med kardiovaskulær sykdom har økt risiko for hypotensjon og synkope. Barn: Barn er mer sensitive enn voksne, og forgiftning kan oppstå ved svært lave doser. For å unngå slike uhell i hjemmet, skal metadon oppbevares på et trygt sted som er utilgjengelig for barn. Hjelpestoffer: Inneholder laktose, og bør ikke tas ved galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Bilkjøring og bruk av maskiner: Metadon påvirker psykomotoriske funksjoner inntil pasienten er stabilisert på et egnet nivå. Pasienten bør derfor ikke kjøre bil eller bruke maskiner før stabilisering er oppnådd og pasienten har vært uten tegn til rusmiddelbruk i 6 måneder. Tidspunkt for når bilkjøring og bruk av maskiner kan gjenopptas er svært individuelt, og må avgjøres av lege. Se nasjonale retningslinjer for metadonbehandling for ytterligere informasjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N07B C02
P-gp-hemmere, f.eks. kinidin, verapamil, ciklosporin: Kan øke serumkonsentrasjonen av metadon. Metadons farmakodynamiske effekt kan også øke pga. økt passasje over blod-hjerne-barrieren. CYP3A4-induktorer: Kan indusere levermetabolismen, øke metadonclearance og redusere plasmanivåene. Konsekvenser av enzyminduksjon er mer uttalte dersom induktoren administreres etter at metadonbehandlingen er påbegynt. Abstinenssymptomer som følge av slike interaksjoner er rapportert, og økt metadondose kan være nødvendig. Hvis behandlingen med induktoren avbrytes, bør metadondosen reduseres. CYP3A4-hemmere: Samtidig bruk kan gi økt plasmakonsentrasjon av metadon, og risiko for overdosering. Substanser som surgjør urin, f.eks. ammoniumklorid og askorbinsyre: Kan øke renal clearance av metadon. Samtidig bruk av ammoniumklorid (salmiakk) bør unngås. Proteasehemmere: Noen proteasehemmere (amprenavir, nelfinavir, lopinavir/ritonavir og ritonavir/sakinavir), ser ut til å redusere serumnivå av metadon. Plasmanivå av zidovudin øker ved bruk av metadon etter både peroral (mer uttalt) og i.v. administrering av zidovudin, og pasienten skal overvåkes nøye for tegn på zidovudintoksisitet. Dosereduksjon av zidovudin kan være nødvendig. Didanosin og stavudin: Metadon forsinker absorpsjon og øker førstepassasjemetabolisme av stavudin og didanosin, og gir redusert biotilgjengelighet av disse. CYP2D6-substrater: Metadon hemmer CYP2D6 og kan gi økt plasmakonsentrasjon av CYP2D6-substrater. Metadon kan doble serumnivå av desipramin. Opioidantagonister: Nalokson og naltrekson motvirker effektene av metadon, og gir abstinens. CNS-hemmende legemidler: Legemidler med sedativ effekt på CNS kan gi økt respirasjonsdepresjon, hypotensjon, sterk sedasjon eller koma, og dosereduksjon kan være nødvendig av det ene eller begge legemidlene. Metadon elimineres langsomt, og metadonbehandling fører til en langsom toleranseutvikling, og hver doseøkning kan gi symptomer på respirasjonsdepresjon etter 1-2 uker. Dosejusteringene må derfor gjøres med forsiktighet, og dosen må økes gradvis under nøye observasjon. Peristaltikkhemmende legemidler: Samtidig bruk av loperamid og difenoksylat kan gi alvorlig forstoppelse og økt CNS-hemmende effekt. Opioidanalgetika kan, i kombinasjon med antikolinergika, gi alvorlig forstoppelse eller paralytisk ileus, særlig ved langvarig bruk. QT-forlengelse: Bør ikke kombineres med legemidler som gir QT-forlengelse, slik som antiarytmika (sotalol, amiodaron, flekainid), antipsykotika (tioridazin, haloperidol, sertindol, fenotiaziner), antidepressiver (paroksetin, sertralin) eller antibiotika (erytromycin, klaritromycin). MAO-hemmere: Samtidig bruk kan gi forsterket CNS-hemming, alvorlig hypotoni og/eller apné. Skal ikke kombineres med MAO-hemmere eller brukes innen 2 uker etter slik behandling. Øvrige: Opioidanalgetika forsinker gastrisk tømming og kan gjøre enkelte prøveresultater uriktige. Passasjen av teknetium Tc 99m-disofenin til tynntarmen kan hindres, og amylase- og lipaseaktiviteten i plasma kan økes fordi opioidanalgetika kan gi konstriksjon i Oddis sfinkter og økt trykk i galleveiene. Dette gir forsinket visualisering og likner obstruksjon av gallegangen. Diagnostisk bestemmelse av disse enzymene kan være usikker i opptil 24 timer etter administrering. Trykket i cerebrospinalvæsken kan øke. Effekten er sekundær til karbondioksidretensjon indusert av respirasjonsdepresjon.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Begrensede data viser ingen økt risiko for medfødte misdannelser. Seponeringssymptomer/respirasjonsdepresjon kan oppstå hos nyfødte av mødre som har fått kronisk behandling under graviditet. QT-forlengelse etter eksponering under graviditet kan ikke utelukkes, og EKG med 12 avledninger bør foretas dersom den nyfødte har bradykardi, takykardi eller uregelmessig hjerterytme. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksisitet. Detoksifisering av pasienten anbefales generelt ikke, spesielt ikke etter 20. svangerskapsuke, men gi heller vedlikeholdsbehandling. Bruk like før og under fødselen anbefales ikke pga. risiko for neonatal respirasjonsdepresjon.
Amming: Utskilles i morsmelk, gjennomsnittlig melk/plasmaforhold er 0,8. Barn kan ammes ved doser <20 mg/dag. Ved høyere doser må fordelene av amming nøye vurderes opp mot mulige negative effekter for barnet.
Metadon

Bivirkninger

Den alvorligste bivirkningen er respirasjonsdepresjon, som kan oppstå i stabiliseringsfasen. Apné, sjokk og hjertestans har forekommet. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme, oppkast. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Obstipasjon. Hud: Forbigående utslett, svetting. Nevrologiske: Sedasjon. Psykiske: Eufori, hallusinasjoner. Stoffskifte/ernæring: Væskeretensjon. Undersøkelser: Vektøkning. Øre: Vertigo. Øye: Uklart syn, miose. Øvrige: Fatigue. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Munntørrhet, glossitt. Hjerte/kar: Ansiktsrødming, hypotensjon. Hud: Pruritus, urticaria, andre utslett og i svært sjeldne tilfeller blødende urticaria. Kjønnsorganer/bryst: Nedsatt potens, amenoré. Lever/galle: Dyskinesi i gallegangen. Luftveier: Lungeødem, respirasjonsdepresjon. Nevrologiske: Hodepine, synkope. Nyre/urinveier: Urinretensjon, antidiuretisk effekt. Psykiske: Dysfori, agitasjon, søvnløshet, desorientering, nedsatt libido. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Øvrige: Ødem i nedre ekstremiteter, asteni, ødem. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Bradykardi, palpitasjoner, tilfeller av QT-forlengelse og torsades de pointes, spesielt ved høye doser (>100 mg). Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Reversibel trombocytopeni (ved kronisk hepatitt). Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, hypomagnesemi.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Respirasjonsdepresjon, ekstrem døsighet som utvikles til stupor eller koma, maks. konstriksjon av pupiller, slapp muskulatur, kald og klam hud og enkelte ganger bradykardi og hypotensjon. I alvorlige tilfeller kan apné, kardiovaskulær svikt, hjertestans og død oppstå.
Behandling: Sikre luftveiene ved assistert eller kontrollert ventilasjon. Opioidantagonister kan være nødvendig, men siden metadon har lang virketid (36-48 timer), og nalokson (mest brukt) har kun virketid på 1-3 timer, bør antagonistbehandlingen gjentas hvis nødvendig. En antagonist skal kun gis dersom det er tegn på respirasjonssvikt eller bevissthetstap. Ved fysisk avhengighet av narkotiske stoffer, kan bruk av en antagonist gi akutte abstinenssymptomer, og bruk bør unngås hvis mulig. Dersom bruk av en antagonist pga. alvorlig respirasjonsdepresjon likevel er nødvendig, må særlig forsiktighet utvises, og dosen bør være lav.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: N07B C02

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Agonistisk effekt på opioidreseptorene i hjernen, benmargen og CNS, med høy affinitet til my-reseptorer og noe affinitet til delta- og kappa-reseptorer. Virker som morfin, men har mindre sedativ effekt, kan redusere eller eliminere effektene av andre opioider.
Absorpsjon: Raskt. Betydelig førstepassasjemetabolisme. Biotilgjengelighet >80%.
Proteinbinding: Opptil 90%, men med store individuelle forskjeller.
Fordeling: Vd: 5 liter/kg. Fullblodforhold i plasma ca. 1:3. Distribueres til vev, med høyere konsentrasjoner i lever, lunger og nyrer enn i blod.
Halveringstid: Enkeltdose: 10-25 timer. Gjentatt dosering: 13-55 timer. Steady state-konsentrasjoner oppnås innen 5-7 dager.
Metabolisme: Hovedsakelig via CYP3A4, men CYP2D6 og CYP2B6 er også involvert.
Utskillelse: Ca. 20-60% av dosen elimineres i urin i løpet av 96 timer. Eliminasjon av umodifisert metadon i urin er pH-avhengig og øker med økende surhetsgrad i urinen. Ca. 30% av dosen elimineres via feces, men andelen reduseres vanligvis ved høyere doser.

Sist endret: 28.05.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

08.02.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Metadon Abcur, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg20 stk. (blister)
122547
Blå resept
-
95,30ASPC_ICON
100 stk. (blister)
506176
Blå resept
-
220,70ASPC_ICON
10 mg20 stk. (blister)
474855
Blå resept
-
135,60ASPC_ICON
100 stk. (blister)
502888
Blå resept
-
361,50ASPC_ICON
20 mg20 stk. (blister)
391954
Blå resept
-
208,30ASPC_ICON
100 stk. (blister)
124168
Blå resept
-
667,90ASPC_ICON
40 mg25 stk. (boks)
140500
Blå resept
-
438,30ASPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agonist: Et stoff som har stimulerende effekt på en reseptor. Når agonisten bindes til reseptoren påvirkes eller forsterkes aktiviteten i cellen. Agonister kan være kroppsegne eller kunstig fremstilte.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

antagonist: Substans som hemmer virkningen av en annen substans ved konkurrerende binding til reseptorer. Reseptorer finnes bl.a. i celleveggene hvor de formidler et bestemt signal når en bestemt substans binder seg til reseptoren. Dette signalet kan da hemmes ved bruk av en antagonist som bindes til samme reseptor.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi (refleksbradykardi, langsom puls): Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp2b6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2B6-hemmere og CYP2B6-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, fenobarbital (fenemal), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (naturlegemiddel).

dyskinesi (bevegelsesvansker): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer, elektrolyttubalanse): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eufori (oppstemthet): Følelse av velvære som kan opptre ved inntak av visse legemidler som f.eks. opioider.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gallesten: Små stener som dannes i galleblæren og blant annet består av kolesterol og kalk. Svært mange mennesker har gallesten uten å oppleve problemer. Noen ganger faller de imidlertid ned i gallegangene og gir tilstopping. Da kan sterke smerter oppstå under høyre ribbensbue, og man kan bli kvalm. I alvorlige tilfeller kan gulsott eller galleblærebetennelse oppstå.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypoksi: Oksygenmangel med for lav tilførsel av oksygen til kroppens vev.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreoidisme (hypotyreose, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammatorisk tarmsykdom (ibd): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

opiat (opioid): Opioider/opiater er en fellesbetegnelse for en stor gruppe stoffer, og er enten hentet fra naturen (f.eks. morfin), produsert kjemisk (f.eks. petidin) eller forekommer naturlig i kroppen (f.eks. endorfiner). De virker smertestillende ved å påvirke sentralnervesystemet. Legemidler i denne gruppen kan gi brukeren euforiske følelser, derfor kan de være vanedannende.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sedativ: Avslappende, beroligende.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon: Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.