Imurel

Aspen

Immunsuppressivt middel.

ATC-nr.: L04A X01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Pakninger, priser og refusjon

TABLETTER, filmdrasjerte 25 mg og 50 mg: Hver tablett inneh.: Azatioprin 25 mg, resp. 50 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: 25 mg: Gult og rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Som immunsuppressiv antimetabolitt, alene eller, mer vanlig, i kombinasjon med andre legemidler (vanligvis kortikosteroider) og prosedyrer som påvirker immunresponsen. Effekt kan omfatte en steroidsparende effekt, som reduserer toksisitet forbundet med høy dosering og langtidsbruk av kortikosteroider. I kombinasjon med kortikosteroider og/eller andre immunsuppressive legemidler og prosedyrer for å øke overlevelsen til organtransplantater, som nyretransplantater, hjertetransplantater og levertransplantater, samt redusere kortikosteroidbehovet. Behandling av moderat til alvorlige inflammatorisk tarmsykdom (IBD) (Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt) ved behov for kortikosteroidbehandling, hos pasienter som ikke tåler kortikosteroidbehandling og ved sykdom som er refraktær overfor annen standard førstelinjebehandling. Azatioprin alene eller, mer vanlig, i kombinasjon med kortikosteroider og/eller andre legemidler og prosedyrer, har blitt brukt med godt resultat (som kan omfatte reduksjon av dosering eller seponering av kortikosteroider) hos en andel av pasienter med alvorlig revmatoid artritt, systemisk lupus erythematosus, dermatomyositt og polymyositt, autoimmun kronisk aktiv hepatitt, pemphigus vulgaris, polyarteritis nodosa, autoimmun hemolytisk anemi eller kronisk refraktær idiopatisk trombocytopen purpura.

Dosering

Transplantasjoner: Avhengig av immunsuppressivt regime, kan ≤5 mg/kg kroppsvekt gis 1. behandlingsdag. Vedlikeholdsdosen skal være 1-4 mg/kg/døgn, justert ut fra behov og hematologisk toleranse. Grunnet risikoen for transplantatavstøting er det mulig at azatioprinbehandling bør opprettholdes på ubestemt tid, selv om det kun er behov for lave doser.
Andre indikasjoner: Vanlig startdose er 1-3 mg/kg/døgn, justert ut fra respons (som muligens ikke vises før etter noen uker/måneder) og hematologisk toleranse. Når respons oppstår bør det vurderes å redusere vedlikeholdsdosen til laveste nivå som opprettholder responsen. Dersom bedring ikke oppnås i løpet av 3 måneder, bør seponering overveies. Ved IBD bør imidlertid ≥12 måneders behandlingsvarighet overveies, og en respons vil muligens ikke være klinisk merkbar før etter 3-4 måneder. Vedlikeholdsdosen kan variere fra <1 mg/kg/døgn til 3 mg/kg/døgn, avhengig av indikasjon og individuell respons, inkl. hematologisk toleranse.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Ingen spesifikke doseringsanbefalinger kan gis. Det bør vurderes å redusere startdosen pga. mulig langsom eliminasjon av azatioprin/metabolitter. Pasienten skal overvåkes for doserelaterte bivirkninger. Overvektige barn: Kan ha behov for doser i øvre del av doseområdet og behandlingsrespons bør overvåkes nøye. Eldre: Lever-/nyrefunksjon bør overvåkes og ev. dosereduksjon vurderes dersom funksjonen er nedsatt. Pasienter med TPMT-mangel: Økt risiko for alvorlig azatioprintoksisitet ved vanlige doser, og betydelig dosereduksjon er vanligvis nødvendig. Optimal startdose ved homozygot mangel er ikke etablert. De fleste med heterozygot TPMT-mangel kan tolerere anbefalte doser, men dosereduksjon kan være nødvendig hos noen. Genotype- og fenotypetester av TPMT er tilgjengelig. Pasienter med NUDT15-variant: Ved nedarvet mutert NUDT15-gen er det økt risiko for alvorlig azatioprintoksisitet, f.eks. tidlig leukopeni og alopesi, ved vanlige doser. Dosereduksjon er vanligvis nødvendig, spesielt ved homozygot NUDT15-variant. Genotypetesting av NUDT15-varianter kan overveies før behandlingsstart. Frekvensen av NUDT15 c.415C>T har en etnisk variasjon på ca. 10%, 4%, 0,2% og 0% hos hhv. personer med østasiatisk, spansk, europeisk og afrikansk opphav. I alle tilfeller må blodverdiene overvåkes nøye.
Administrering: Kan tas med eller uten mat, men administreringsmåten skal standardiseres. Hvis kvalme forekommer (kan skje ved førstegangs bruk) kan den dempes dersom tablettene tas etter mat. Dette kan imidlertid redusere oral absorpsjon, og det skal derfor overveies å overvåke terapeutisk effekt. Skal tas minst 1 time før eller 2 timer etter melk/meieriprodukter. Azatioprin kan gis i.v. når oral tilførsel ikke er mulig, men dette skal avsluttes så snart oral behandling kan tolereres. Veiledning og erfaring ved spesifikke tilstander bør innhentes fra spesialistlitteratur. Svelges hele.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Ved overfølsomhet overfor 6-merkaptopurin bør legen være oppmerksom på mulig overfølsomhet overfor azatioprin.

Forsiktighetsregler

Vaksiner: Immunisering ved bruk av en levende vaksine kan potensielt forårsake infeksjon hos immunkompromitterte verter, og er derfor ikke anbefalt før ≥3 måneder etter avsluttet behandling, se Interaksjoner. Overvåkning: Dersom pasienten ikke kan overvåkes nøye for toksiske effekter gjennom hele behandlingsforløpet, bør preparatet ikke gis pga. risiko for alvorlige bivirkninger. Hematologisk respons bør overvåkes og vedlikeholdsdosen reduseres til lavest mulig nivå. De første 8 ukene av behandlingen foretas fullstendig blodcelletelling, inkl. trombocytter, 1 gang i uken eller hyppigere ved høye doser eller ved alvorlig nyre- og/eller leversykdom. Hyppigheten av blodtelling kan reduseres senere i behandlingen, men det foreslås å gjenta fullstendig blodtelling hver måned eller minst hver 3. måned. Behandling bør seponeres umiddelbart ved første tegn på unormal reduksjon i blodcelletall, da antall leukocytter og blodplater kan reduseres ytterligere etter seponering. Pasienten bør umiddelbart kontakte lege ved tilfeller av uventede blåmerker, blødninger eller andre symptomer på benmargshemming. Benmargshemming er reversibel ved tidlig seponering. Azatioprin er hepatotoksisk og leverfunksjonstester bør rutinemessig overvåkes. Hyppigere overvåkning kan være tilrådelig ved kjent leversykdom eller samtidig potensiell levertoksisk behandling. Behandlingen bør seponeres umiddelbart dersom gulsott oppstår. Tiopurinmetyltransferase (TPMT)-mangel (liten eller ingen TPMT-aktivitet): Ved medfødt TPMT-mangel foreligger uvanlig følsomhet for azatioprins myelosuppressive effekt og risiko for å utvikle rask benmargshemming etter behandlingsstart. Problemet kan forverres ved samtidig bruk av TPMT-hemmere (f.eks. olsalazin, mesalazin, sulfasalazin). Potensiell sammenheng mellom lav TPMT-aktivitet og sekundær leukemi og myelodysplasi er sett ved behandling med merkaptopurin (aktiv metabolitt av azatioprin) samtidig med andre cytostatika. Nøye monitorering av blodverdiene er nødvendig. Overfølsomhet: Ved mistanke om tidligere overfølsomhetsreaksjon overfor 6-merkaptopurin, skal bruk av azatioprin ikke anbefales med mindre det er bekreftet ved allergologiske tester at pasienten er overfølsom overfor det andre legemidlet, og har testet negativt for dette legemidlet. Ved overfølsomhetsreaksjoner har seponering og oppstart av behandling for å opprettholde sirkulasjonen ført til bedring i de fleste tilfeller. Annen uttalt underliggende patologi kan være medvirkende årsak til dødsfall. Etter en overfølsomhetsreaksjon bør behov for vedvarende behandling vurderes individuelt. Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Se Dosering. Lesch-Nyhans syndrom: Ved Lesch-Nyhan syndrom (mangel på hypoxantin-guaninfosforibosyltransferase) er det ingen effekt av azatioprinbehandling (begrensede data). Bør derfor ikke gis til disse pasientene. Karsinogenitet: Økt risiko for utvikling av lymfoproliferativ sykdom og andre maligniteter, spesielt hudkreft (melanom og ikke-melanom), sarkom (Kaposis og ikke-Kaposis) og livmorhalskreft in situ. Den økte risikoen har sammenheng med grad og varighet av immunsuppresjon. Avbrytelse av immunsuppresjonen kan føre til delvis tilbakegang av den lymfoproliferative sykdommen. Et behandlingsregime som inneholder flere immunsuppressiver (inkl. tiopuriner) bør derfor brukes med forsiktighet ettersom dette kan føre til lymfoproliferative sykdommer (noen fatale). En kombinasjon av flere immunsuppressiver gitt samtidig øker risikoen for Epstein-Barr-virus (EBV)-relatert lymfoproliferativ sykdom. Immunsuppresjon: Ved samtidig behandling med flere immunsuppressiver foreligger risiko for stor immunsuppresjon, derfor bør slik behandling opprettholdes på laveste effektive nivå. Hudkreft: Ved økt risiko for hudkreft bør hudens eksponering for sol- og UV-stråling begrenses. Huden bør dekkes til og det bør brukes solkrem med høy faktor. Hepatosplenisk T-cellelymfom er sett ved bruk av azatioprin alene eller i kombinasjon med anti-TNF-midler eller andre immunsuppressiver, hovedsakelig i IBD-populasjonen. Makrofagaktiveringssyndrom (MAS): MAS er en kjent, livstruende tilstand som kan oppstå hos pasienter med autoimmune lidelser, spesielt ved inflammatorisk tarmsykdom (IBD), og det kan potensielt være en økt mulighet for å utvikle tilstanden ved bruk av azatioprin. Ved mistanke om MAS eller dersom MAS oppstår, bør vurdering og behandling startes så tidlig som mulig, og azatioprinbehandling bør avsluttes. Legen bør være oppmerksom på symptomer på infeksjon som EBV og cytomegalovirus, ettersom dette er kjente triggere for MAS. Infeksjoner med varicella zoster-virus (VZV) og andre infeksiøse agens: Slike infeksjoner kan bli alvorlige ved samtidig bruk av immunsuppressiver. Før oppstart bør tidligere VZV-infeksjon undersøkes, ev. ved bruk av serologiske tester. Pasienter som ikke tidligere har vært eksponert bør unngå kontakt med individer med vannkopper eller helvetesild. Ved eksponering for VZV, må det utvises ekstra forsiktighet for å hindre at pasienten utvikler vannkopper eller helvetesild, og passiv immunisering med varicella zoster-immunglobulin (VZIG) kan vurderes. Ved VZV-infeksjon bør antiviral- og støttebehandling gis. Progressiv multifokal leukoencefalopati (PML): PML kan forekomme ved immunsuppressiv behandling. Behandlingen bør seponeres ved første tegn eller symptomer på PML, og relevant evaluering igangsettes for å bekrefte diagnosen. Hepatitt B: Bærere av hepatitt B (definert som positiv for HBsAg i >6 måneder) eller pasienter med dokumentert tidligere HBV-infeksjon som får immunsuppressiver har risiko for reaktivering av HBV-replikering, med asymptomatiske økninger i serumnivåer av HBV DNA og ALAT. Lokale retningslinjer kan vurderes, inkl. profylakse med orale anti-HBV-midler. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A X01
Melk/meieriprodukter: Skal ikke tas sammen med melk/meieriprodukter da dette inneholder xantinoksidase, et enzym som metaboliserer 6-merkaptopurin og derfor kan redusere plasmakonsentrasjon av dette. Vaksiner: Immunisering med levende vaksiner anbefales ikke før ≥3 måneder etter avsluttet behandling, pga. risiko for atypisk og potensielt skadelig respons. Svekket respons på drepte vaksiner er også sannsynlig. Effekt av samtidige legemidler på azatioprin: Ribavirin kan redusere effekten og øke toksisiteten av azatioprin. Alvorlig myelosuppresjon kan forekomme, og samtidig bruk anbefales ikke. Samtidig bruk av cytostatiske legemidler og legemidler med myelosuppressiv effekt (som pencillinam) bør unngås. Cimetidin og indometacin kan ha myelosuppressive effekter som kan øke ved samtidig bruk av azatioprin. Allopurinol/oksypurinol/tiopurinol reduserer katabolismehastigheten for azatioprin. Ved samtidig bruk bør kun 1/4 av vanlig azatioprindose gis. Andre xantinoksidasehemmere, som febuksostat, kan redusere azatioprins metabolisme. Samtidig bruk er ikke anbefalt pga. utilstrekkelige data til å fastslå nødvendig dosereduksjon. Aminosalisylsyrederivater (olsalazin, mesalazin eller sulfasalazin) hemmer tiopurinmetyltransferase (TPMT)-enzymet. Lavere doser av azatioprin bør derfor vurderes ved samtidig bruk. Metotreksat gir økt AUC for merkaptopurin. Det er sett forbigående økt nivå av 6-TGN (6-tioguaninnukleotid, en aktiv metabolitt av azatioprin) og redusert gjennomsnittlig leukocyttall de første ukene etter infliksimabinfusjon. Nivået returnerte til tidligere nivå etter 3 måneder. Nevromuskulære midler: Azatioprin kan motvirke effekten av ikke-depolariserende muskelrelakserende midler, slik som kurare, d-tubokurarin og pankuronium, og forsterke nevromuskulær blokade forårsaket av suksinylkolin. Spesiell forsiktighet er påkrevd ved samtidig bruk. Pasienten bør rådes til å informere anestesilegen før kirurgi om sin behandling med azatioprin. Azatioprins effekt på andre legemidler: Kan hemme antikoagulerende effekt av warfarin og acenokumarol, og doseøkning av antikoagulanten kan være nødvendig. Nøye overvåkning av koagulasjonstester anbefales ved samtidig bruk.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Betydelig transplacental og transamniotisk overføring fra mor til foster. Skal ikke gis til pasienter som er gravide eller som kan bli gravide i nær framtid uten grundig nytte-/risikovurdering. Sikker prevensjon skal anbefales når en av partene får azatioprin. Mutagenitet: Reversible kromosomale avvik er vist hos både menn og kvinner, men det er vanskelig å vurdere en årsakssammenheng med azatioprin. Bortsett fra i ekstremt sjeldne tilfeller, er det ikke sett åpenbare fysiske bevis på avvik hos barn av pasienter behandlet med azatioprin. Azatioprin og langbølget UV-stråling har en synergistisk klastogen effekt ved en rekke sykdommer. Prematur fødsel og lav fødselsvekt er sett etter at moren har vært eksponert for azatrioprin, spesielt i kombinasjon med kortikosteroider. Det er også sett spontane aborter etter at enten mor eller far har vært eksponert. Leukopeni og/eller trombocytopeni er sett hos nyfødte til mødre som fikk azatioprin under graviditeten. Ekstra grundig hematologisk overvåkning anbefales under graviditet.
Amming: 6-merkaptopurin utskilles i morsmelk, men nivået er lavt. Risiko for nyfødte/spedbarn som ammes anses som usannsynlig, men kan ikke utelukkes. Det anbefales at kvinner som får azatioprin unngår å amme, med mindre fordelene oppveier mulig risiko. Dersom det tas en beslutning om å amme, skal spedbarnet overvåkes nøye for tegn på immunsuppresjon, leukopeni, trombocytopeni, hepatotoksisitet, pankreatitt og andre symptomer, siden 6-merkaptopurin er et kraftig immunsuppressiv.
Azatioprin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Benmargshemming, leukopeni. Infeksiøse: Virus-, sopp- eller bakterieinfeksjoner hos transplanterte pasienter, ved kombinasjonsbruk med andre immunsuppressiver. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme (ved førstegangs bruk, bedres om dosen tas etter mat). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Pankreatitt (spesielt hos nyretranslanterte og ved IBD). Immunsystemet: Overfølsomhet (generell sykdomsfølelse, svimmelhet, kvalme, oppkast, diaré, feber, stivhet, eksantem, utslett, vaskulitt, myalgi, artralgi, hypotensjon, nedsatt nyrefunksjon, nedsatt leverfunksjon, kolestase). Infeksiøse: Virus-, sopp- eller bakterieinfeksjoner i ikke-transplanterte pasientgrupper. Lever/galle: Kolestase (vanligvis reversibelt ved seponering, kan ha sammenheng med symptomer på en overfølsomhetsreaksjon). Undersøkelser: Unormale leverfunksjonsprøver (vanligvis reversibelt ved seponering, kan ha sammenheng med symptomer på en overfølsomhetsreaksjon). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Agranulocytose, pancytopeni, aplastisk anemi, megaloblastisk anemi, erytroid hypoplasi. Hud: Alopesi (kan bedres spontant). Lever/galle: Livstruende leverskade, sett ved langvarig bruk, primært hos transplanterte pasienter. I noen tilfeller er det etter seponering sett midlertidig eller permanent forbedring av leverhistologi og -symptomer. Histologiske funn, inkl. sinusoidal dilatasjon, peliosis hepatis, hepatisk veneokklusjon og nodular regenerativ hyperplasi. Svulster/cyster: Svulster, inkl. lymfoproliferativ sykdom, hudkreft (melanom og non-melanom), sarkom (Kaposis og non-Kaposis), livmorhalskreft in situ, akutt myeloid leukemi, myelodysplasi. Svært sjeldne (<1/10 000): Gastrointestinale: Kolitt, divertikulitt, tarmperforasjon hos transplanterte pasienter, alvorlig diaré hos pasienter med inflammatorisk tarmsykdom. Immunsystemet: Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse. Infeksiøse: JC-virus-assosiert PML (i kombinasjon med andre immunsuppressive midler). Luftveier: Reversibel pneumonitt. Ukjent frekvens: Hud: Sweets syndrom (akutt febril nøytrofil dermatose), fotosensitivitet. Svulster/cyster: Hepatosplenisk T-cellelymfom.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Uforklarlig infeksjon, sår i halsen, blåmerker og blødninger forårsaket av benmargshemming som kan være maks. etter 9-14 dager (mest sannsynlig etter kronisk overdosering). Symptomer etter inntak av 7,5 g azatioprin: Kvalme, oppkast og diaré, etterfulgt av mild leukopeni og mindre avvik i leverfunksjon. Restituering uten sekvele.
Behandling: Blodcelletellinger overvåkes nøye, generelle støttetiltak (ev. blodoverføring) hvis nødvendig. Delvis dialyserbart, men nytten ukjent.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L04A X01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Prodrug av merkaptopurin (6-merkaptopurin (6-MP)), som er inaktivt, men virker som en purinantagonist og krever cellulært opptak og intracellulær anabolisme til tioguaninnukleotider (TGN) for immunsuppresjon. TGN og andre metabolitter hemmer de novo-purinsyntese og purinnukleotide interkonversjoner. TGN innlemmes i nukleinsyrer og gir immunsuppressive effekter. Andre potensielle mekanismer inkl. hemming av flere trinn i nukleinsyrebiosyntesen. Det kan ta flere uker/måneder før effekt.
Absorpsjon: God.
Halveringstid: Azatioprin 6-28 minutter, 6-MP 38-114 minutter.
Utskillelse: Hovedsakelig i urin som 6-tiourinsyre.

Sist endret: 12.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

28.01.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Imurel, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
25 mg50 stk. (blister)
073947		Blå resept
-		86,10CSPC_ICON
50 mg100 stk. (blister)
075009		Blå resept
-		142,80CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akutt myeloid leukemi (akutt myelogen leukemi, aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

autoimmun: Betyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

crohns sykdom (morbus crohn): Kronisk betennelsessykdom i tarmveggen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

divertikulitt (betennelse i divertikler): Betennelse i vevet rundt en divertikkel.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hbv-infeksjon (hepatitt b, hepatitt b-virusinfeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

helvetesild (herpes zoster): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ibd (inflammatorisk tarmsykdom): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lupus: Lupus er en kronisk autoimmun bindevevssykdom, som kan ramme stort sett alle vev i kroppen. Sykdommen kan gi mange ulike symptomer, men spesielt karakteristisk er det såkalte sommerfuglutslettet over nese/kinn.

melanom (malignt melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ulcerøs kolitt (kronisk tykktarmbetennelse): Betennelse i tykktarmen og endetarmen. I slimhinnen danner det seg sår. Tarmen tømmer seg ofte, hvilket gir løs avføring med slim og blod.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

varicella (vannkopper): Smitsom virussykdom (Varicella-zoster virus) som kjennetegnes av feber og utslett.