Humulin NPH

Lilly

Humant insulin, middels lang virketid.

ATC-nr.: A10A C01

  

  Insulin (human) forbudt iht. WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 A10A B01
Insulin (human)
 
Miljørisiko: Bruk av aminosyrer, proteiner og peptider gir ingen miljøpåvirkning.
Miljøinformasjonen (datert 06.09.2017) er utarbeidet av Lilly.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon 100 IE/ml i ferdigfylt penn (KwikPen) og 100 IE/ml i sylinderampulle: 1 ml inneh.: Insulin human (isofan) (rDNA) 100 IE, protaminsulfat, m-kresol, glyserol, fenol, dinatriumhydrogenfosfatheptahydrat, sinkoksid, saltsyre/natriumhydroksid (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Til behandling av pasienter med diabetes mellitus som krever insulin for å opprettholde normal glukosehomeostase.

Dosering

Fastsettes i forhold til pasientens behov.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt lever-/nyrefunksjon: Insulinbehovet kan endres signifikant ved nedsatt lever- eller nyrefunksjon. Barn og ungdom: Ingen data.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget for bruksanvisning. Sylinderampuller og ferdigfylt penn skal før bruk rulles 10 ganger mellom håndflatene og deretter vendes opp ned 10 ganger. Sylinderampuller: 3 ml sylinderampulle er beregnet til bruk i flergangspenn fra Lilly. Doseringsnøyaktighet er ikke fastslått for andre penner. Annet insulin skal ikke blandes i sylinderampullen og den kan ikke etterfylles. Ferdigfylt penn (KwikPen): Ferdigfylt penn inneholder 3 ml insulin. Annet insulin skal ikke blandes i ferdigfylt penn og den kan ikke etterfylles.
Administrering: Injiseres s.c.; vanligvis i overarm, lår, baken eller magen. Skal ikke injiseres i.v. Injeksjonsstedet skal ikke masseres. Injeksjonsstedet skal varieres slik at det samme sted ikke brukes mer enn ca. 1 gang pr. måned. Insulinsuspensjoner skal ikke brukes i insulinpumper. Hver ferdigfylt penn/sylinderampulle skal kun brukes av én og samme pasient, selv om kanylen skiftes. Kanyle/sprøytespiss skal kun brukes én gang og deretter kastes på en forsvarlig måte.

Kontraindikasjoner

Hypoglykemi. Overfølsomhet for innholdsstoffene. Skal ikke under noen omstendigheter injiseres i.v.

Forsiktighetsregler

Utilstrekkelig dosering eller avbrytelse av behandlingen kan, især ved type 1-diabetes, medføre hyperglykemi, som ubehandlet kan føre til diabetisk ketoacidose, og som er potensielt dødelig. Skifte av insulintype eller insulinmerke, bør foregå under streng medisinsk kontroll. Endringer i styrke, merke, type, opphav (animalsk, humant eller insulinanalog) og/eller fremstillingsmetode kan føre til behov for doseendring. Pasienter som går over fra animalsk til humant insulin eller pasienter med markant forbedret blodglukosekontroll, f.eks. oppnådd ved intensivert insulinbehandling, kan oppleve en endring av de vanlige varselsymptomene på hypoglykemi og bør informeres om dette. Vanlige varselsymptomer kan forsvinne hos pasienter som har hatt diabetes lenge. Spesiell forsiktighet bør utvises av pasienter som har nedsatte eller manglende forvarsler på hypoglykemi eller som opplever hyppige hypoglykemianfall. Utelatelse av et måltid eller anstrengende fysisk aktivitet som ikke er planlagt, kan medføre hypoglykemi. Insulinbehovet kan endres signifikant ved sykdommer i binyrene, hypofysen eller thyreoidea, og kan øke ved sykdom eller ved følelsesmessige forstyrrelser. Justering av insulindosen kan også være nødvendig dersom pasienten endrer aktivitetsnivå eller endrer normal kostplan. Tilfeller av hjertesvikt er rapportert i kombinasjon med pioglitazon, særlig hos pasienter med risikofaktorer for å utvikle hjertesvikt. Pasienten bør følges opp mtp. utvikling av symptomer på hjertesvikt, vektøkning og ødem. Pioglitazon bør seponeres hvis forverring av slike symptomer oppstår. Hjelpestoffer: Preparatet inneholder metakresol, som kan gi allergiske reaksjoner. Inneholder <1 mmol natrium (23 mg) pr. dose, og er så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Det bør vurderes om bilkjøring er tilrådelig ved hypoglykemi, da dette kan svekke konsentrasjons- og reaksjonsevnen. Pasienten skal rådes til å ta forholdsregler for å unngå hypoglykemi i forbindelse med bilkjøring (spesielt viktig ved nedsatt evne til å merke varselssymptomer eller har hyppige tilfeller av hypoglykemi).

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se A10A C01
Følgende legemidler kan redusere insulinbehovet: Perorale antidiabetika, MAO-hemmere, ikke-selektive betablokkere, ACE-hemmere, angiotensin II-reseptorblokker, salisylater (feks. ASA), alkohol. Følgende stoffer kan øke insulinbehovet: Tiazider, glukokortikoider, thyreoideahormoner, β2-sympatomimetika, veksthormon og danazol. Betablokkere kan maskere symptomene på hypoglykemi. Somatostatinanaloger (oktreotid/lanreotid) kan både redusere og øke insulinbehovet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det er viktig å opprettholde god kontroll av insulinavhengige pasienter under svangerskapet. Glykemisk kontroll og metabolsk monitorering er derfor nødvendig under hele graviditeten. Insulinbehovet minker vanligvis i 1. trimester og øker i 2. og 3. trimester. Umiddelbart etter fødsel kan insulinbehovet synke raskt (økt risiko for hypoglykemi).
Amming: Det kan være behov for regulering av insulindosen og/eller dietten under amming.
Insulin

Bivirkninger

Hypoglykemi er den hyppigste bivirkningen. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hud: Lokal allergisk reaksjon. Rødhet, hevelse og kløe kan oppstå på injeksjonsstedet. Dette går vanligvis over i løpet av få dager til få uker. I noen tilfeller kan denne reaksjonen relateres til andre faktorer enn insulinet, som f.eks. overfølsomhet for hudrensemiddel eller dårlig injeksjonsteknikk. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Lipodystrofi. Svært sjeldne (<1/10 000): Systemisk allergisk reaksjon. Generelt: Alvorlige tilfeller av generalisert allergi er sjeldne hendelser, men kan være livstruende og krever øyeblikkelig behandling. Bytte av insulin kan være nødvendig. Tilfeller av ødem er rapportert, spesielt der dårlig metabolsk kontroll forbedres ved intensivert insulinbehandling.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Hypoglykemi kan opptre som følge av for mye insulin i forhold til matinntak og energiomsetning.
Symptomer: Hypoglykemi kan vise seg ved tiltaksløshet, forvirring, hodepine, hjertebank, svetting og oppkast.
Behandling: Hurtig absorberbare karbohydrater gis peroralt. Ved moderat alvorlig hypoglykemi gis glukagon i.m. eller s.c. Ved bevisstløshet gis glukagon i.m. eller s.c.: Glukose skal gis i.v. dersom glukagon ikke er tilgjengelig eller hvis pasienten ikke reagerer på glukagon. Pasienten skal gis noe å spise så snart han/hun kommer til bevissthet. Fortsatt inntak av karbohydrater og observasjon av pasienten kan være nødvending, ettersom hypoglykemi kan inntreffe etter tilsynelatende klinisk restitusjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: A10A

Egenskaper

Klassifisering: Nøytral suspensjon av isofan human insulin fremstilt ved rekombinant DNA-teknologi.
Virkningsmekanisme: Blodsukkersenkende. Virkningen inntrer når molekylet øker glukoseopptaket ved å binde seg til insulinreseptorer i muskel- og fettceller. Insulin hemmer samtidig utskillelsen av glukose fra leveren. Virkningstiden er intra- og interindividuell. Etter en enkel s.c. injeksjon har preparatet innsettende effekt etter 1 time, maks. effekt mellom 2 og 8 timer og ingen eller minimal effekt etter 20 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C), og i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Skal ikke fryses, utsettes for sterk varme eller sollys. Etter anbrudd: Sylinderampuller og ferdigfylte penner som er i bruk er holdbare i 28 dager, og skal oppbevares i romtemperatur (ikke >30°C). Den ferdigfylte pennen skal ikke oppbevares med kanylen på og skal ikke fryses.

Sist endret: 24.04.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

02.04.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Humulin NPH, INJEKSJONSVÆSKE, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 IE/ml i ferdigfylt penn (KwikPen)5 × 3 ml (ferdigfylt penn, KwikPen)
483540
Blå resept
-
330,90CSPC_ICON
100 IE/ml i sylinderampulle5 × 3 ml (sylinderamp.)
374264
Blå resept
-
303,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

allergi: Overfølsomhet, unormal følsomhet for visse fremmede stoffer (allergener). Det er kroppens immunsystem som gjenkjenner og reagerer på allergenet. Vanlige allergener er pollen, mugg og pelsdyr, og diverse matvarer som melk, egg og nøtter. Når kroppen kommer i kontakt med allergenet frisetter immunforsvaret substansen histamin, som utløser reaksjoner som rennende nese, nysing, opphovning, røde øyne og andre kroppsreaksjoner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

angiotensin: Peptidhormon som inngår i renin-angiotensin-aldosteron-systemet. Angiotensin I omdannes til angiotensin II av enzymet ACE (Angiotensin Converting Enzyme). Angiotensin II regulerer utskillelsen av aldosteron i blodet og øker blodtrykket ved å trekke sammen blodårene.

asa (acetylsalisylsyre): Legemiddel med smertestillende, febernedsettende og betennelsesdempende effekt. Reduserer også blodplatenes evne til å klumpe seg sammen (aggregere).

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

glukokortikoider: Glukokortikoider er binyrebarkhormoner som er viktige for normal kroppsfunksjon. Syntetiske glukokortikoider har betennelsesdempende og immundempende egenskaper, og brukes f.eks. ved leddgikt, astma og ulike autoimmune sykdommer.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling, insulinføling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

ketoacidose: Ketoacidose betyr at blodets surhetsgrad øker (pH i blodet synker), som følge av at antall ketonlegemer (stoffer/metabolitter som dannes ved fettforbrenningen) øker kraftig på kort tid. En sterk forsuring av blodet kan være livstruende.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

mao-hemmere (maoh): (MAOH: monoaminoksidasehemmer) MAO A-hemmere brukes til å behandle depresjon ved å øke nivået av monoaminer i hjernen. MAO B-hemmere brukes i kombinasjon med L-dopa til å behandle Parkinsons sykdom.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.