Glivec

Novartis

Antineoplastisk middel, proteinkinasehemmer.

ATC-nr.: L01X E01

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01X E01
Imatinib
 
PNEC: 96 μg/liter
Salgsvekt: 67,05 kg
Miljørisiko: Bruk av imatinib gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Imatinib har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Imatinib brytes ned langsomt i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 27.09.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 100 mg og 400 mg: Hver tablett inneh.: Imatinib 100 mg, resp. 400 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult og rødt jernoksid (E 172).


Indikasjoner

Behandling av voksne og barn med nylig diagnostisert Philadelphiakromosom (BCR-ABL) positiv (Ph+) kronisk myelogen leukemi (KML) i de tilfeller benmargstransplantasjon ikke vurderes som førstelinjebehandling. Behandling av voksne og barn med Ph+ KML i kronisk fase etter mislykket behandling med interferon alfa, eller i akselerert fase eller blastkrise. Behandling av voksne og barn med nylig diagnostisert Philadelphiakromosom positiv akutt lymfoblastisk leukemi (Ph+ ALL) samtidig med kjemoterapi. Samt som monoterapi til behandling av voksne ved tilbakevendende eller refraktær Ph+ ALL. Behandling av voksne med myelodysplastiske/myeloproliferative sykdommer (MDS/MPD) assosiert med blodplatederivert vekstfaktorreseptor (PDGFR) gen-rearrangering. Behandling av voksne med avansert hypereosinofilt syndrom (HES) og/eller kronisk eosinofil leukemi (KEL) med FIP1L1-PDGFRα-rearrangering. Effekt av imatinib på utfallet av benmargstransplantasjon er ikke kjent. Behandling av voksne med Kit (CD 117) positive inoperable og/eller metastaserende maligne gastrointestinale stromale tumorer (GIST). Adjuvant behandling av voksne pasienter som har signifikant risiko for tilbakefall etter reseksjon av Kit (CD 117) positiv GIST. Pasienter med lav eller veldig lav risiko for tilbakefall bør ikke få adjuvant behandling. Behandling av voksne med inoperabel dermatofibrosarkom protuberans (DFSP), og ved tilbakevendende og/eller metastatisk DFSP som ikke er egnet for kirurgi. Hos voksne og barn er effekten av imatinib basert på generelle hematologiske og cytogenetiske responsrater samt progresjonsfri overlevelse ved KML, på hematologiske og cytogenetiske responsrater ved Ph+ ALL, MDS/MPD, på hematologiske responsrater ved HES/KEL og på objektive responsrater hos voksne med inoperabel og/eller metastaserende GIST og DFSP og på overlevelse uten tilbakefall ved adjuvant behandling av GIST. Erfaring med imatinib ved MDS/MPD assosiert med PDGFR gen-rearrangering er svært begrenset. Med unntak av nylig diagnostisert KML i kronisk fase foreligger det ingen kontrollerte studier som viser et klinisk fortrinn eller økt overlevelse for disse sykdommene.

Dosering

Egnet behandling bør initieres av lege med erfaring i behandling av hematologiske maligniteter og maligne sarkomer. Det må utføres regelmessige fullstendige blodtellinger under behandlingen. Doser på 400 mg og 600 mg bør gis 1 gang daglig, mens dose på 800 mg bør gis som 400 mg 2 ganger daglig (morgen og kveld). For andre doser enn 400 mg eller 800 mg, er 100 mg tabletter med delestrek tilgjengelig.
KML: Voksne: Anbefalt dose er 400 mg/dag hos voksne med KML i kronisk fase, definert ved at alle de følgende kriteriene er til stede: Blastceller <15% i blod og benmarg, basofile i perifert blod <20%, trombocytter >100 × 109/liter. Anbefalt dose er 600 mg/dag hos pasienter i akselerert fase, definert ved tilstedeværelsen av en av følgende kriterier: Blastceller ≥15%, men <30% i blod eller benmarg, blastceller og promyelocytter ≥30% i blod eller benmarg (under forutsetning av <30% blastceller), basofile i perifert blod ≥20%, trombocytter <100 × 109/liter uavhengig av behandling. Anbefalt dose er 600 mg/dag hos pasienter i blastkrise, definert som ≥30% blastceller i blod eller benmarg eller ekstramedullær sykdom unntatt hepatosplenomegali. Behandlingsvarighet inntil sykdomsprogresjon. Effekten av å avslutte behandlingen etter at en fullstendig cytogenetisk respons er oppnådd er ikke undersøkt. Doseøkninger fra 400 til 600 mg eller 800 mg ved sykdom i kronisk fase, eller fra 600 mg til maks. 800 mg (gitt som 400 mg 2 ganger daglig) hos pasienter i akselerert fase eller blastkrise, kan vurderes ved fravær av alvorlige legemiddelrelaterte bivirkninger og alvorlig ikke-leukemirelatert nøytropeni eller trombocytopeni, i følgende situasjoner: Sykdomsprogresjon (ved ethvert tidspunkt), mangel på tilfredsstillende hematologisk respons etter minst 3 måneders behandling, mangel på cytogenetisk respons etter 12 måneders behandling, eller tap av tidligere oppnådd hematologisk og/eller cytogenetisk respons. Pga. mulig forhøyet insidens av bivirkninger ved høyere dosering, bør pasienten følges nøye opp etter doseøkning. Barn: Dosering hos barn bør baseres på kroppens overflateareal (mg/m2). Dosen på 340 mg/m2 daglig anbefales hos barn med KML i kronisk fase og fremskreden fase (total dose på 800 mg skal ikke overskrides). Behandlingen kan gis som én daglig dose eller den daglige dosen kan deles i 2 doser - én morgen og én kveld. Doseanbefalingen er pr. i dag basert på et lite antall pediatriske pasienter. Det er ingen erfaring med behandling av barn <2 år. Doseøkning fra 340 mg/m2 til 570 mg/m2 daglig (total daglig dose på 800 mg skal ikke overskrides) kan vurderes hos barn ved fravær av alvorlige legemiddelrelaterte bivirkninger og alvorlig ikke-leukemirelatert nøytropeni eller trombocytopeni, i følgende situasjoner: Sykdomsprogresjon (ved ethvert tidspunkt), mangel på tilfredsstillende hematologisk respons etter minst 3 måneders behandling, mangel på cytogenetisk respons etter 12 måneders behandling, eller tap av tidligere oppnådd hematologisk og/eller cytogenetisk respons. Pga. mulig forhøyet insidens av bivirkninger ved høyere dosering, bør pasienten følges nøye etter doseøkning.
Ph+ ALL: Voksne: Anbefalt dose er 600 mg/dag. Hematologer med erfaring i håndtering av denne sykdommen bør overvåke behandlingen gjennom alle behandlingsfasene. Imatinib er effektiv og sikker i doser på 600 mg/dag i kombinasjon med kjemoterapi i induksjonsfasen, konsoliderings- og vedlikeholdsfasene for kjemoterapi ved nylig diagnostisert Ph+ ALL. Behandlingsvarighet kan variere avhengig av behandlingsprogram, men generelt har lengre eksponering gitt bedre resultater. Ved tilbakefall eller motstandsdyktig Ph+ ALL er monoterapi med 600 mg/dag sikkert og effektivt og kan gis inntil det oppstår sykdomsprogresjon. Barn: Dosering hos barn bør baseres på kroppens overflateareal (mg/m2). Dosen på 340 mg/m2 daglig anbefales hos barn med Ph+ ALL (total dose på 600 mg skal ikke overskrides). Ingen erfaring med behandling av barn <1 år.
MDS/MPD: Voksne: Anbefalt dose er 400 mg/dag. Behandlingsvarighet inntil sykdomsprogresjon.
HES/KEL: Voksne: Anbefalt dose er 100 mg/dag. Doseøkning fra 100 til 400 mg kan vurderes ved utilstrekkelig behandlingsrespons, dersom det ikke er oppstått bivirkninger. Behandlingen bør fortsette så lenge pasienten har nytte av den.
GIST: Voksne: Anbefalt dose er 400 mg/dag til pasienter med inoperable og/eller metastaserende maligne GIST. Begrensede data på effekten av doseøkninger fra 400 til 600 mg eller 800 mg hos pasienter som progredierer på laveste dose. Behandlingsvarighet inntil sykdomsprogresjon. Effekten av å avslutte behandlingen etter at respons er oppnådd er ikke undersøkt. Anbefalt dose er 400 mg/dag for adjuvant behandling av voksne pasienter etter reseksjon av GIST. Optimal behandlingsvarighet er foreløpig ikke kjent.
DFSP: Voksne: Anbefalt dose er 800 mg/dag.
Dosejusteringer ved bivirkninger: Ikke-hematologiske bivirkninger: Dersom det oppstår en alvorlig ikke-hematologisk bivirkning under behandlingen med imatinib, må behandlingen seponeres inntil bivirkningen forsvinner. Behandlingen kan deretter gjenopptas, avhengig av den initiale alvorlighetsgraden av bivirkningen. Hvis bilirubin forhøyes >3 × øvre normalgrense («institutional upper limit of normal» (IULN)) eller levertransaminaser forhøyes >5 × IULN, skal imatinib seponeres inntil bilirubinnivåene har gått tilbake til <1,5 × IULN og transaminasenivåene til <2,5 × IULN. Behandling med imatinib kan deretter fortsette med en redusert daglig dose. Voksne: Dosen bør reduseres fra 400 til 300 mg eller fra 600 til 400 mg, eller fra 800 til 600 mg. Barn: Dosen bør reduseres fra 340 til 260 mg/m2/dag. Hematologiske bivirkninger: Ved alvorlig nøytropeni eller trombocytopeni anbefales en dosereduksjon eller opphold i behandlingen som angitt i tabellen under. Dosejusteringer ved nøytropeni og trombocytopeni:

HES/KEL (initialdose 100 mg)

 

ANC <1 × 109/liter og/eller trombocytter <50 × 109/liter

 

Seponer imatinib inntil ANC er ≥1,5 × 109/liter og trombocytter er ≥75 × 109/liter. Gjenoppta behandlingen med imatinib med tidligere dose (dvs. før den alvorlige reaksjonen).

KML i kronisk fase, MDS/MPD og GIST (initialdose 400 mg). HES/KEL (ved dosen 400 mg)

 

ANC <1 × 109/liter og/eller trombocytter <50 × 109/liter

 

Seponer imatinib inntil ANC er ≥1,5 × 109/liter og trombocytter er ≥75 × 109/liter. Gjenoppta behandlingen med imatinib med tidligere dose (dvs. før den alvorlige reaksjonen). Ved tilbakefall av ANC til <1 × 109/liter og/eller trombocytter til <50 × 109/liter, skal trinn 1 gjentas og behandlingen med imatinib gjenopptas med en redusert dose på 300 mg.

Pediatrisk KML i kronisk fase (ved dosering 340 mg/m2)

 

ANC <1 × 109/liter og/eller trombocytter <50 × 109/liter

 

Seponer imatinib inntil ANC er ≥1,5 × 109/liter og trombocytter er ≥75 × 109/liter. Gjenoppta behandlingen med imatinib med tidligere dose (dvs. før den alvorlige reaksjonen). Ved tilbakefall av ANC til <1 × 109/liter og/eller trombocytter til <50 × 109/liter, skal trinn 1 gjentas og behandlingen med imatinib gjenopptas med en redusert dose på 260 mg/m2.

KML i akselerert fase og blastkrise og Ph+ ALL (initialdose 600 mg)

 

1ANC <0,5 × 109/liter og/eller trombocytter <10 × 109/liter

 

Sjekk om cytopenien er relatert til leukemien (margaspirat eller biopsi). Dersom cytopenien ikke er relatert til leukemien, skal imatinibdosen reduseres til 400 mg. Dersom cytopenien vedvarer i 2 uker, skal dosen reduseres ytterligere til 300 mg. Dersom cytopenien vedvarer i 4 uker og fortsatt ikke er relatert til leukemien, skal imatinib seponeres til ANC er ≥1 × 109/liter og trombocyttene ≥20 × 109/liter. Behandlingen skal deretter gjenopptas med 300 mg.

Pediatrisk KML i akselerert fase og blastkrise (initialdose 340 mg/m2)

 

1ANC <0,5 × 109/liter og/eller trombocytter <10 × 109/liter

 

Sjekk om cytopenien er relatert til leukemien (margaspirat eller biopsi). Dersom cytopenien ikke er relatert til leukemien, skal imatinibdosen reduseres til 260 mg/m2. Dersom cytopenien vedvarer i 2 uker, skal dosen reduseres ytterligere til 200 mg/m2. Dersom cytopenien vedvarer i 4 uker og fortsatt ikke er relatert til leukemien, skal imatinib seponeres til ANC er ≥1 × 109/liter og trombocyttene ≥20 × 109/liter. Behandlingen skal deretter gjenopptas med 200 mg/m2.

DFSP (ved dose på 800 mg)

 

ANC <1 × 109/liter og/eller trombocytter <50 × 109/liter

 

Seponer imatinib inntil ANC er ≥1,5 × 109/liter og trombocytter er ≥75 × 109/liter. Gjenoppta behandlingen med 600 mg imatinib. Ved tilbakefall av ANC til <1 × 109/liter og/eller trombocytter til <50 × 109/liter, skal trinn 1 gjentas og behandlingen med imatinib gjenopptas med en redusert dose på 400 mg.

ANC = «absolute neutrophil count». 1Oppstår etter minst 1 måned med behandling
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Minste anbefalte dose på 400 mg daglig bør gis ved lett, moderat eller alvorlig nedsatt leverfunksjon. Dosen kan reduseres dersom den ikke tolereres. Nedsatt nyrefunksjon: Ved nedsatt nyrefunksjon eller til pasienter på dialyse bør laveste anbefalte startdose gis (400 mg), men forsiktighet anbefales. Dosen kan reduseres dersom den ikke tolereres. Hvis den tolereres kan dosen økes ved manglende effekt. Barn og ungdom <18 år med MDS/MPD, DFSP, GIST og HES/KEL: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått. Ingen doseringsanbefalinger kan gis. Eldre: Ingen doseendringer er nødvendig.
Administrering: Dosen skal tas sammen med et måltid, som vil bidra til å beskytte mot mageproblemer. Svelges hele med et stort glass vann. For pasienter (f.eks. barn) som ikke er i stand til å svelge tablettene, kan tablettene løses i et glass vann eller eplejuice. Nødvendig antall tabletter tilsettes en passe mengde væske (ca. 50 ml for 1 tablett på 100 mg, 200 ml for 1 tablett på 400 mg), blandes med skje og drikkes umiddelbart etter tabletten(e) er fullstendig oppløst. Tabletter 100 mg: Kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene.

Forsiktighetsregler

Hypotyreose: Er rapportert hos tyreoidektomerte som står på levotyroksin i forbindelse med imatinibbehandling. TSH-nivå bør monitoreres nøye hos disse pasientene. Lever: Leverfunksjonen (transaminaser, bilirubin, alkaliske fosfataser) bør kontrolleres regelmessig. Ved nedsatt leverfunksjon (lett, moderat eller alvorlig) bør perifere blodtellinger og leverenzymer monitoreres nøye. GIST-pasienter kan ha levermetastaser som kan føre til nedsatt leverfunksjon. Tilfeller av leverskade, inkl. leversvikt og levernekrose, er observert med imatinib. Ved kombinasjon med høye doser kjemoterapi er det oppdaget en økning i alvorlige leverreaksjoner. Leverfunksjonen bør monitoreres nøye ved kombinasjon med kjemoterapibehandlinger assosiert med nedsatt leverfunksjon. Nyrer: Forsiktighet utvises ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Langtidsbehandling kan gi redusert nyrefunksjon. Nyrefunksjonen skal derfor vurderes før behandlingsstart, og overvåkes nøye under behandling, særlig ved risiko for nedsatt nyrefunksjon. Ved nedsatt nyrefunksjon gis hensiktsmessig oppfølging og behandling. Væskeretensjon: Forekomst av alvorlig væskeretensjon (pleural effusjon, ødem, lungeødem, ascites, overflatisk ødem) er rapportert hos ca. 2,5% av nylig KML-diagnostiserte pasienter. Pasienten bør derfor veies regelmessig. En uventet rask vektøkning bør undersøkes nøye, og om nødvendig terapeutiske forholdsregler igangsettes. Økt insidens av slike hendelser hos eldre og hos pasienter med tidligere forekomst av hjertesykdom. Forsiktighet bør derfor utvises hos pasienter med kardial dysfunksjon. Hjertesykdom: Pasienter med hjertesykdom, risikofaktorer for utvikling av hjertesvikt eller nyresvikt i anamnesen bør monitoreres nøye. Enhver pasient med tegn eller symptomer som tyder på hjerte- eller nyresvikt skal evalueres og behandles. Ved hypereosinofilt syndrom (HES) med skjult infiltrasjon av HES-celler i myokard, er isolerte tilfeller av kardiogent sjokk/venstre ventrikkelsvikt assosiert med HES-celle degranulering ved initiering av imatinibbehandling. Tilstanden har vært reversibel ved administrering av systemiske steroider, sirkulasjonsstøttende tiltak og ved midlertidig avbrudd i imatinibbehandlingen. Nytte/risiko ved behandling bør vurderes nøye før behandlingsstart ved HES/KEL. MDS/MPD med PDGFR gen-rearrangering kan være assosiert med høye eosinofilnivåer. Vurdering utført av kardiolog, gjennomføring av ekkokardiogram og serumtroponinmålinger bør derfor vurderes før imatinib gis ved HES/KEL og MDS/MPD assosiert med høye eosinofilnivåer. Følg opp med en kardiolog hvis noen av disse er unormale. Profylaktisk bruk av systemiske steroider (1-2 mg/kg) 1-2 uker ved behandlingsstart, bør vurderes. Gastrointestinale og intratumorale blødninger: Er rapportert i en studie hos pasienter med inoperabel og/eller metastaserende GIST. Da dette er en del av sykdomsbildet av GIST, bør standard praksis og prosedyrer for monitorering og behandling av blødning følges. Vaskulær ektasi i antrum (GAVE), en sjelden årsak til gastrointestinal blødning, er rapportert. Behandlingen avbrytes dersom det vurderes nødvendig. Tumorlysesyndrom (TLS): Pga. mulig forekomst av TLS er korreksjon av klinisk signifikant dehydrering og behandling av høye urinsyrenivåer anbefalt før initiering. Hepatitt B-reaktivering: Har oppstått hos kroniske bærere av viruset etter bruk av BCR-ABL tyrosinkinasehemmere. Noen tilfeller resulterte i akutt leversvikt eller fulminant hepatitt, som igjen førte til levertransplantasjon eller død. Det bør testes for HBV-infeksjon før behandlingsoppstart. Ekspert på leversykdom og behandling av hepatitt B bør konsulteres før oppstart ved positiv hepatitt B-serologi (inkl. aktiv sykdom) og ved positive tester på HBV-infeksjon under behandlingen. Dersom imatinibbehandling er nødvendig til tross for positiv hepatitt B-serologi, bør pasienten overvåkes nøye for tegn/symptomer på aktiv HBV-infeksjon under og i flere måneder etter avsluttet behandling. Fototoksisitet: Eksponering for direkte sollys bør unngås eller begrenses pga. risiko for fototoksisitet. Pasientene bør informeres om at de bør bruke beskyttende klær og solkrem med høy solfaktor. Barn: Tilfeller av veksthemming hos barn og prepubertale er rapportert. Nøye monitorering av barns vekst anbefales under imatinibbehandling. Bilkjøring og betjening av maskiner: Bivirkninger som svimmelhet, tåkesyn eller søvnighet kan forekomme, og forsiktighet bør derfor utvises ved bilkjøring/bruk av maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01X E01
CYP3A4-hemmere kan nedsette metabolismen og øke konsentrasjonen av imatinib, og forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk. CYP3A4-induktorer kan redusere eksponeringen for imatinib signifikant, og potensielt øke risikoen for at behandlingen mislykkes. Samtidig bruk av rifampicin eller andre legemidler som forårsaker sterk CYP3A4-induksjon bør unngås. Imatinib hemmer CYP3A4. Forsiktighet anbefales ved samtidig bruk med CYP3A4-substrater med smalt terapeutisk vindu. Imatinib kan øke plasmakonsentrasjonene av andre CYP3A4-substrater. Pga. kjent økt risiko for blødning bør pasienter som trenger antikoagulasjonsbehandling behandles med lavmolekylærvekt eller standard heparin istedenfor warfarin. Imatinib hemmer CYP2D6 ved konsentrasjoner lik de som påvirker CYP3A4-aktiviteten. Forsiktighet anbefales ved samtidig bruk av CYP2D6-substrater med smalt terapeutisk vindu, f.eks. metoprolol. Klinisk monitorering bør vurderes ved metoprololbehandling. Forsiktighet bør utvises ved samtidig bruk av høye doser imatinib og paracetamol. Hos tyreoidektomerte som behandles med levotyroksin, kan plasmaeksponeringen for levotyroksin reduseres når imatinib gis samtidig og forsiktighet anbefales. Interaksjoner mellom imatinib og kjemoterapeutika er ikke grundig karakterisert. Bivirkninger som f.eks. hepatotoksisitet og myelosuppresjon kan øke. Samtidig bruk av L-asparaginase kan assosieres med økt levertoksisitet. Bruk av imatinib sammen med andre legemidler krever derfor spesiell forsiktighet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Det er rapportert om spontanaborter og spedbarn med medfødte misdannelser. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter. Risikoen for fosteret er ukjent. Skal ikke brukes under graviditet hvis ikke strengt nødvendig. Dersom legemidlet brukes under graviditet, må pasienten informeres om potensiell risiko for fosteret. Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon under behandlingen.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Data tyder på utskillelse i brystmelk. Kvinner som behandles med imatinib bør derfor ikke amme.
Imatinib

Bivirkninger

Bivirkningene er de samme for alle indikasjoner, med to unntak. Flere tilfeller av myelosuppresjon er sett ved KML. Enkelte pasienter med inoperabel og/eller metastaserende GIST opplever CTC grad 3/4 gastrointestinale blødninger, intratumorale blødninger eller begge deler. Gastrointestinale og tumorale blødninger kan være alvorlige og noen ganger fatale. Ved Ph+ ALL kan imatinib i kombinasjon med høye doser kjemoterapi føre til forbigående levertoksisitet (forhøyet transaminase og hyperbilirubinemi). Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Nøytropeni, trombocytopeni, anemi. Gastrointestinale: Kvalme, diaré, brekninger, dyspepsi, abdominal smerte. Hud: Overflatiske ødem, særlig periorbitalt ødem eller ødem i underekstremitetene (sjelden alvorlig), dermatitt/eksem/utslett. Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer og kramper, smerter i muskel-skjelett inkl. myalgi, artralgi, skjelettsmerter. Nevrologiske: Hodepine. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Væskeretensjon og ødem, tretthet. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Pancytopeni, febril nøytropeni. Gastrointestinale: Flatulens, abdominal distensjon, gastroøsofageal refluks, obstipasjon, munntørrhet, gastritt. Hjerte/kar: Rødme, blødning. Hud: Kløe, ødem i ansiktet, tørr hud, erytem, alopesi, nattlig svette, fotosensitivitetsreaksjoner. Lever/galle: Økte leverenzymer. Luftveier: Dyspné, epistakse, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Hovne ledd. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser, hypoestesi. Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi. Undersøkelser: Vektreduksjon. Øye: Ødem i øyelokk, økt tåresekresjon, konjunktival blødning, konjunktivitt, tørre øyne, uklart syn. Øvrige: Svakhet, pyreksi, anasarka, frysninger, stivhet. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe. Trombocytemi, lymfopeni, benmargsdepresjon, eosinofili, lymfadenopati. Gastrointestinale: Stomatitt, sår i munnen, gastrointestinal blødning, raping, melena, øsofagitt, ascites, magesår, hematemese, keilitt, dysfagi, pankreatitt. Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi, kongestiv hjertesvikt, lungeødem, hypertensjon, hematom, subduralt hematom, perifer kuldefornemmelse, hypotensjon, Raynauds fenomen. Hud: Utslett med pustel, kontusjon, økt svetting, urticaria, ekkymose, økt tendens til blåmerker, hypotrikose, hypopigmentering i hud, eksfoliativ dermatitt, onychoclasis, follikulitt, petekkier, psoriasis, purpura, hyperpigmentering i hud, bulløs erupsjon. Infeksiøse: Herpes zoster, herpes simplex, nasofaryngitt, pneumoni, sinusitt, cellulitt, øvre luftveisinfeksjoner, influensa, urinveisinfeksjon, gastroenteritt, sepsis. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti, erektil dysfunksjon, menoragi, uregelmessig menstruasjon, seksuell dysfunksjon, smerter i brystvortene, forstørrede bryster, ødem i scrotum. Lever/galle: Hyperbilirubinemi, hepatitt, gulsott. Luftveier: Pleural effusjon, faryngolaryngeal smerte, faryngitt. Muskel-skjelettsystemet: Ledd- og muskelstivhet. Nevrologiske: Migrene, somnolens, synkope, perifer nevropati, hukommelsessvikt, isjias, «restless legs»-syndrom, tremor, hjerneblødning. Nyre/urinveier: Nyresmerter, hematuri, akutt nyresvikt, økt vannlatingsfrekvens. Psykiske: Depresjon, nedsatt libido, angst. Stoffskifte/ernæring: Hypokalemi, økt appetitt, hypofosfatemi, nedsatt appetitt, dehydrering, urinsyregikt, hyperurikemi, hyperkalsemi, hyperglykemi, hyponatremi. Undersøkelser: Økt kreatinin i blod, økt kreatinfosfokinase i blod, økt laktatdehydrogenase i blod, økt alkalisk fosfatase i blod. Øre: Vertigo, tinnitus, tap av hørsel. Øye: Øyeirritasjon, smerte i øye, orbitalt ødem, skleral blødning, retinal blødning, blefaritt, makulaødem. Øvrige: Brystsmerte, utilpasshet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Hemolytisk anemi. Gastrointestinale: Kolitt, ileus, inflammatorisk tarmsykdom. Hjerte/kar: Arytmi, atriell fibrillasjon, hjertestans, hjerteinfarkt, angina pectoris, perikardial effusjon. Hud: Akutt febril nøytrofil dermatose (Sweets syndrom), misfarging av negler, angioødem, vesikulært utslett, erythema multiforme, leukocytoklastisk vaskulitt, Stevens-Johnsons syndrom, akutt generalisert eksantematisk pustulose (AGEP). Infeksiøse: Soppinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Blødende corpus luteum/blødende ovariecyste. Lever/galle: Leversvikt, levernekrose. Luftveier: Pleurittisk smerte, pulmonal fibrose, pulmonal hypertensjon, pulmonal blødning. Muskel-skjelettsystemet: Muskelsvakhet, artritt, rabdomyolyse/myopati. Nevrologiske: Økt intrakranielt trykk, kramper, optikusnevritt. Psykiske: Forvirring. Stoffskifte/ernæring: Hyperkalemi, hypomagnesemi. Svulster/cyster: Tumorlysesyndrom. Undersøkelser: Økt amylase i blod. Øye: Katarakt, glaukom, papillødem. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Gastrointestinale: Ileus/intestinal obstruksjon, gastrointestinal perforasjon, divertikulitt, vaskulær ektasi i antrum (GAVE). Hjerte/kar: Perikarditt, hjertetamponade, trombose/emboli. Hud: Palmar-plantar erytrodysestesi-syndrom, lichenoid keratose, lichen planus, toksisk epidermal nekrolyse, legemiddelutslett med eosinofili og systemiske symptomer (DRESS), pseudoporfyri. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk. Infeksiøse: Hepatitt B-reaktivering. Luftveier: Akutt respirasjonssvikt, interstitiell lungesykdom. Muskel-skjelettsystemet: Avaskulær nekrose/nekrose i hofte, veksthemming hos barn. Nevrologiske: Cerebralt ødem. Nyre/urinveier: Kronisk nyresvikt. Svulster/cyster: Tumorblødning/tumornekrose. Øye: Vitreusblødning.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

I tilfelle overdosering bør pasienten observeres og hensiktsmessig støttebehandling gis.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L01X E01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Imatinib hemmer Bcr-Abl-tyrosinkinase. Proliferasjonen hemmes selektivt og apoptose i Bcr-Abl-positive cellelinjer så vel som i ferske leukemiceller fra pasienter med Philadelphiakromosom positiv KML og ved akutt lymfoblastisk leukemi (ALL) induseres. In vivo viser legemidlet antitumor-aktivitet i dyremodeller med Bcr-Abl-positive tumorceller. Imatinib er også en inhibitor av tyrosinkinasereseptorer på blodplatederivert vekstfaktor (PDGF), PDGF-R og stamcellefaktor (SCF), c-Kit, og hemmer PDGF- og SCF-medierte cellulære hendelser. In vitro hemmer imatinib proliferasjon og induserer apoptose i GIST-celler, noe som er uttrykk for en aktiverende kit-mutasjon. Hemmer signalisering og proliferasjon av celler som styres av feilregulert PDGFR og Abl-kinaseaktivitet.
Absorpsjon: Biotilgjengelighet ca. 98%. Stor variasjon i plasma-AUC.
Proteinbinding: Ca. 95%, hovedsakelig til albumin og surt alfaglykoprotein.
Halveringstid: Ca. 18 timer.
Metabolisme: Metaboliseres av CYP450-enzymer, hvor CYP3A4 er det viktigste. N-demetylert piperazinderivat er den viktigste sirkulerende metabolitten og er tilsvarende potent som modersubstansen in vitro.
Utskillelse: Hovedsakelig via feces (68%) og urinen (13%), hvorav 25% av dosen uendret.

Sist endret: 25.05.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

25.06.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Glivec, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg60 stk. (blister)
013971
H-resept
Byttegruppe
7946,40CSPC_ICON
400 mg30 stk. (blister)
013982
H-resept
Byttegruppe
15600,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

all (akutt lymfatisk leukemi): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anc (all neutrophil cells, absolutt nøytrofiltall): Antall nøytrofile leukocytter i blod. Normalområde hos voksne over 18 år: 2,0-7,0 × 109/liter.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

angioødem (angionevrotisk ødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

atriell fibrillasjon (atrieflimmer, atriefibrillering, forkammerflimmer, atriell fibrillering): Hjerterytmeforstyrrelse som oppstår i hjertets forkamre. Symptomer kan være hjertebank, rask puls, tungpustethet og svimmelhet.

benmargstransplantasjon: Overføring av benmarg fra et individ (dyr eller menneske) til et annet.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blefaritt (øyelokksbetennelse, øyelokksinflammasjon): Infeksjon i øyelokkene, ofte i hårsekker på øyelokkskanten.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cyp3a4-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP3A4: Amiodaron, aprepitant, boceprevir, diltiazem, erytromycin, flukonazol, fluoksetin, idelalisib, imatinib, indinavir, itrakonazol, ketokonazol, klaritromycin, kobicistat, mikonazol, posakonazol, ritonavir, telaprevir, telitromycin, verapamil, vorikonazol, grapefruktjuice, sakinavir, nefazodon, nelfinavir, cimetidin, delavirdin, kannabinoider.

cyp3a4-induktor: Legemiddel eller stoff som øker mengden av enzymet CYP3A4. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP3A4, kan få nedsatt virkning. Eksempler på induktorer av CYP3A4: Aprepitant, bosentan, barbiturater (fenobarbital), fenytoin, karbamazepin, rifampicin, johannesurt (prikkperikum), efavirenz, nevirapin, enzalutamid, glukokortikoider (deksametason), modafinil, okskarbazepin, pioglitazon, rifabutin, troglitazon, amprenavir, spironolakton.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cytopeni (blodcellemangel): Lavere antall blodceller enn det som er normalt sett innen et gitt referanseområde.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

dermatose (hudsykdom): Ett samlenavn for alle hudsykdomer.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

divertikulitt (betennelse i divertikler): Betennelse i vevet rundt en divertikkel.

dysfagi (svelgevansker): Problemer med å svelge, som kan skyldes trange partier i spiserøret, nevrologiske lidelser, eller dårlig spyttproduksjon og tørre slimhinner.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

ekkymose (blåmerke, blodutredelse): Liten hudblødning, gir blåmerke.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofil: Type hvit blodcelle, leukocytt, som spiller en viktig rolle i allergiske reaksjoner. Eosinofiler har fått navnet pga. deres innehold av granulatkorn som kan farges røde av eosin. Eosinofilene dannes i benmargen og når de har modnet gjenfinnes de i blodet, der de bl.a. kan absorbere og ødelegge fremmede partikler. De små kornene i eosinofilene inneholder også et stoff med skadelige effekter på enkelte parasitter, men også på kroppens egne celler, særlig ved allergi.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erektil dysfunksjon (ereksjonssvikt, impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

follikulitt (hårkjertelbetennelse, hårsekkbetennelse, hårrotsbetennelse): Betennelse i hårsekkene, den delen av overhuden som omslutter roten til et hår.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fototoksisitet: Fototoksisitet betyr at huden etter samtidig eksponering for lys og f.eks. et legemiddel, kan bli overfølsom. Dette skyldes at lyset forårsaker giftige reaksjoner, som er skadelige for huden. Dette utnyttes også i en behandlingsmetode, kalt fotodynamisk terapi. Fotodynamisk terapi er en relativt ny behandlingsform som bl.a. brukes ved hudkreft.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

gastrointestinal stromal tumor (gist): En krefttype som rammer spiserør, magesekk og/eller tarm. Svulstene kan være godartede, men er vanligvis ondartede. Hvis svulsten ikke har spredd seg, kan kirurgi kurere sykdommen. Hvis det påvises spredning kan det være aktuelt å behandle med legemidler også.

glaukom (grønn stær): Glaukom eller grønn stær er en øyesykdom. Det finnes flere former for grønn stær, men felles for alle er at trykket i øyet er for høyt, noe som kan skade synsnerven og gi redusert syn. Trykket reguleres av forholdet mellom tilsiget og utskillelsen av øyets kammervann. Glaukom er en av de vanligste årsakene til blindhet.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hbv-infeksjon (hepatitt b, hepatitt b-virusinfeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hematom: Blodansamling i vev eller organer som skyldes en blødning.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkalsemi (kalsiumoverskudd): Unormalt høyt kalsiumnivå i blodet. Kan ha flere årsaker, blant annet kreft og høyt D-vitamininntak.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hyponatremi (natriummangel): Tilstand med unormalt lavt natriumnivå i blodet. Skyldes at væskevolumet i blodet er for stort, noe som kan forekomme ved blant annet hjertesvikt. Hyponatremi er en alvorlig tilstand.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

inflammatorisk tarmsykdom (ibd): Begrepet brukes for en rekke kroniske inflammatoriske sykdommer i tarmkanalen av ukjent årsak. De vanligste typene er ulcerøs kolitt og Crohns sykdom.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

insomni (søvnløshet): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

keratose: Unormal fortykkelse av hornlaget i huden. Se også solar keratose.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

makulaødem (maculaødem): Hevelse i makula.

melena: Sort avføring, oftest pga. blødning i mage-tarmkanalen. Blødning i magesekk eller tolvfingertarm vil ofte gi melena. Blødning i endetarm og i nedre del av tykktarm vil som regel gi rødlig blod i avføringen. Jerntilskudd kan også gi sort avføring, men har annen konsistens og lukt enn melena.

menoragi (kraftig menstruasjonsblødning, økt menstruasjonsblødning): Kraftig og regelmessig menstruasjon som varer mer enn 8 dager og/eller med blødningsmengde over 80 ml/menstruasjon. Hos de fleste er årsaken ukjent, men kjente årsaker er livmorinnlegg (spiral) og livmorknuter (myomer).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

migrene: Migrene er anfall av hodesmerter - ofte halvsidige - der du samtidig kan ha kvalme, brekninger, lydoverfølsomhet og lysskyhet. Deles i to typer: Migrene med aura og migrene uten aura. Migreneanfall kan utløses f.eks. av stress, for lite søvn, psyksisk belastning, hormoneller forandringer, sterkt lys/sterke lukter eller enkelte matvarer.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

pulmonal fibrose (lungefibrose): Arrdannelse i lungene.

pyreksi (feber, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende frigjøring av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stevens-johnsons syndrom: En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytemi (trombocytose, høyt blodplatetall): Forhøyet antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombocytter (blodplater): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

væskeretensjon (vannretensjon): Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.