TABLETTER, filmdrasjerte 150 mg/150 mg/200 mg/10 mg: Hver tablett inneh.: Elvitegravir 150 mg, kobicistat 150 mg, emtricitabin 200 mg, tenofoviralafenamidfumarat tilsv. tenofoviralafenamid 10 mg, laktose, hjelpestoffer. Fargestoff: Gult jernoksid (E 172), indigokarminaluminiumlakk (E 132), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Behandling av humant immunsviktvirus-1 (hiv‑1) uten noen kjente mutasjoner assosiert med resistens mot integrasehemmerklassen, emtricitabin eller tenofovir, som følger: Hos voksne og ungdom ≥12 år med kroppsvekt ≥35 kg. Hos barn ≥6 år med kroppsvekt ≥25 kg, hvor andre behandlingsregimer er uegnet pga. toksisitet. Se Forsiktighetsregler.

Dosering

Behandling bør initieres av lege med erfaring i hiv-behandling.
Voksne og barn ≥6 år, som veier ≥25 kg: 1 tablett daglig.
Glemt dose/Oppkast: Dersom 1 dose er glemt og det er gått <18 timer, skal den glemte dosen tas så snart som mulig og normal doseringsplan følges. Dersom det er gått >18 timer, skal glemt dose ikke tas, og normal doseringsplan følges. Ved oppkast innen 1 time etter inntak skal ny dose tas.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering ved lett/moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh A og B). Ikke studert ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child‑Pugh C), og anbefales derfor ikke. Nedsatt nyrefunksjon: Ingen dosejustering nødvendig ved ClCR ≥30 ml/minutt. Skal seponeres dersom ClCR synker <30 ml/minutt under behandlingen. Ingen dosejustering nødvendig hos voksne med terminal nyresykdom (ClCR <15 ml/minutt) i kronisk hemodialyse; skal generelt unngås, men kan brukes hos disse hvis mulige fordeler veier opp for mulige risikoer. På hemodialysedagen skal behandling gis etter fullført hemodialyse. Skal unngås ved ClCR ≥15 ml/minutt og <30 ml/minutt, eller <15 ml/minutt uten kronisk hemodialyse. Ingen doseanbefalinger kan gis hos barn <12 år med nedsatt nyrefunksjon eller barn/ungdom <18 år med terminal nyresykdom. Barn <6 år eller <25 kg: Sikkerhet og effekt ikke fastslått, ingen data.
Administrering: Skal tas med mat. Skal svelges hele. Bør ikke tygges eller knuses, pga. bitter smak. Pasienter som ikke kan svelge tabletten hel, kan dele den i 2. De 2 halvdelene må tas etter hverandre for å sikre at hele dosen tas.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Samtidig bruk av legemidler som er svært avhengige av CYP3A for clearance og hvor forhøyede plasmakonsentrasjoner er forbundet med alvorlige/livstruende bivirkninger. Legemidlene inkluderer, men er ikke begrenset til følgende: Alfuzosin, amiodaron, kinidin, dihydroergotamin, ergometrin, ergotamin, cisaprid, lovastatin, simvastatin, lomitapid, pimozid, lurasidon, sildenafil for behandling av pulmonal arteriell hypertensjon, oralt administrert midazolam og triazolam. Samtidig bruk av legemidler som er sterke CYP3A-induktorer pga. mulig tap av virologisk respons samt resistens. Legemidlene inkluderer, men er ikke begrenset til følgende: Karbamazepin, fenobarbital, fenytoin, rifampicin og johannesurt (prikkperikum). Samtidig bruk av dabigatraneteksilat, et P-gp-substrat.

Forsiktighetsregler

Behandlingen kurerer ikke hiv, så det skal fortsatt tas forholdsregler for å hindre smitteoverføring av hiv ved seksuell kontakt eller gjennom blod. Pasienter som samtidig er infisert med hiv og hepatitt B-virus (HBV) eller hepatitt C-virus (HCV): Pasienter med kronisk HBV- eller HCV‑infeksjon, som samtidig behandles med antiretrovirale midler, har økt risiko for alvorlige og potensielt dødelige hepatiske bivirkninger. Sikkerhet og effekt ved samtidig infeksjon med hiv‑1 og HCV er ikke fastslått. Tenofoviralafenamid er aktiv mot HBV. Seponering hos pasienter infisert med både hiv og HBV kan være assosiert med alvorlig akutt forverring av hepatitt, og disse må overvåkes nøye med både klinisk oppfølging og laboratorieoppfølging i minst flere måneder etter seponering. Leversykdom: Sikkerhet og effekt er ikke påvist ved signifikante underliggende leversykdommer. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt risiko for leverfunksjonsforstyrrelser under antiretroviral kombinasjonsterapi (CART), og skal overvåkes i samsvar med vanlig praksis. Seponering må vurderes hvis leversykdommen forverres. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økt lipid- og glukosenivå i blodet kan forekomme ved antiretroviral behandling. Kan være forbundet med både sykdomskontroll og livsstil. For lipider er det i noen tilfeller vist at det er en effekt av behandlingen. For monitorering av lipid- og glukosenivå i blodet, se etablerte retningslinjer for hiv‑behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles hensiktsmessig. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Nukleos(t)idanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Mitokondriell dysfunksjon hos hiv‑negative spedbarn eksponert for nukleosidanaloger in utero og/eller postnatalt er sett. Disse behandles hovedsakelig med regimer som inneholder zidovudin. De viktigste bivirkningene som er rapportert er hematologiske forstyrrelser (anemi, nøytropeni) og metabolske forstyrrelser (hyperlaktatemi, hyperlipasemi), ofte forbigående. I sjeldne tilfeller er senere forekommende nevrologiske forstyrrelser rapportert (hypertoni, kramper, unormal atferd); det er ukjent om dette er forbigående eller permanent. Disse funnene skal vurderes for alle barn eksponert for nukleos(t)idanaloger in utero, hvor det er alvorlige kliniske funn med ukjent etiologi, spesielt nevrologiske funn. Funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling av gravide, for å hindre vertikal hiv-overføring. Immunreaktiveringssyndrom: Hos hiv‑infiserte med alvorlig immunsvikt ved oppstart av CART, kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå og medføre alvorlige kliniske tilstander, eller forverring av symptomer. Slike reaksjoner er særlig sett i løpet av de første ukene eller månedene etter oppstart. Relevante eksempler omfatter cytomegalovirus-retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis jirovecii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes og, om nødvendig, behandles. Autoimmune forstyrrelser (som Graves sykdom og autoimmun hepatitt) er sett. Tid til inntreden er varierende, og kan være mange måneder etter behandlingsstart. Opportunistiske infeksjoner: Pasienten kan fortsette å utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner forbundet med hivinfeksjon under behandling, og bør derfor holdes under nøye klinisk observasjon av lege med erfaring i hiv-behandling. Osteonekrose: Det anses å være flere etiologiske faktorer (inkl. kortikosteroidbruk, alkoholbruk, alvorlig immunsuppresjon, høyere BMI), men osteonekrose er rapportert i særlig grad hos pasienter med fremskreden hiv‑sykdom og/eller langtidseksponering overfor CART. Lege bør kontaktes ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Nefrotoksisitet: Potensiell risiko for nefrotoksisitet pga. kronisk eksponering for lave tenofovirnivåer kan ikke utelukkes. Krav til bruk av prevensjon: Kvinner som kan bli gravide bør enten bruke et hormonelt prevensjonsmiddel som inneholder minst 30 µg etinyløstradiol og drospirenon eller norgestimat som progestogen, eller alternativ pålitelig prevensjon. Samtidig bruk av oralt prevensjonsmiddel som inneholder andre progestogener bør unngås. Plasmakonsentrasjonen av drospirenon forventes å øke etter samtidig bruk, og klinisk overvåkning anbefales pga. potensialet for hyperkalemi. Barn <12 år: Det er vist høyere eksponering enn hos voksne (20-80%) for samtlige virkestoffer. Graviditet: Se Graviditet, amming og fertilitet. Hjelpestoffer: Inneholder laktose og bør ikke brukes ved galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Inneholder <1 mmol natrium (23 mg), og er så godt som natriumfritt. Bilkjøring og bruk av maskiner: Kan ha en liten påvirkning på evnen til å kjøre bil og bruke maskiner. Pasienten bør informeres om at svimmelhet kan forekomme.

Interaksjoner