Epirubicin medac

Medac

Antineoplastisk middel.

ATC-nr.: L01D B03

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01D B03
Epirubicin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av epirubicin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av epirubicin kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at epirubicin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 13.09.2017) er utarbeidet av Sandoz AS.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 2 mg/ml: 1 ml inneh.: Epirubicinhydroklorid 2 mg, natriumklorid, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Neoplastiske tilstander som inkl. karsinom i brystet, fremskreden ovariekreft, magekreft og småcellet lungekreft. Ved intravesikal administrering har epirubicin vist seg å være til nytte i behandlingen av papillær T-cellekarsinom i blæren, karsinom in-situ i blæren og intravesikal profylakse mot residiv overflatisk blærekarsinom etter transuretral reseksjon.

Dosering

For å unngå kardial toksisitet, bør en total kumulativ dose på 900-1000 mg/m2 epirubicinhydroklorid ikke overstiges (se Forsiktighetsregler).
Konvensjonell dose: Når epirubicinhydroklorid benyttes som monoterapi er anbefalt dose hos voksne 60-90 mg/m2 kroppsoverflateareal. Skal injiseres i.v. over 3-5 minutter. Dosen bør gjentas med 21 dagers mellomrom, avhengig av pasientens hematologiske status og benmargsfunksjon. Ved tegn på toksisitet, inkl. alvorlig nøytropeni/nøytropenisk feber og trombocytopeni (som kan vedvare ved dag 21), kan dosejustering eller utsettelse av påfølgende dose være nødvendig.
Høydose: Epirubicin som monoterapi til høydosebehandling av lungekreft skal gis iht. følgende regimer: Småcellet lungekreft (tidligere ubehandlet): 120 mg/m2 epirubicinhydroklorid dag 1, hver 3. uke. Til høydosebehandling kan epirubicin gis som i.v. bolus over 3-5 minutter eller som infusjon av inntil 30 minutters varighet.
Brystkreft: I adjuvansbehandling av tidlig brystkreft med positive lymfeknuter anbefales i.v. doser med epirubicinhydroklorid fra 100 mg/m2 (som en enkelt dose på dag 1) til 120 mg/m2 (i 2 delte doser på dag 1 og 8) hver 3.-4. uke, i kombinasjon med i.v. syklofosfamid og 5-fluorouracil og oral tamoksifen. Lavere doser (60-75 mg/m2 til konvensjonell behandling og 105-120 mg/m2 til høydosebehandling) anbefales til pasienter der benmargsfunksjonen er svekket av tidligere kjemoterapi eller strålebehandling, alder, eller neoplastisk benmargsinfiltrasjon. Total dose pr. syklus kan deles over 2-3 påfølgende dager.
Monoterapi og kombinasjonsterapi for forskjellige andre tumorer: Følgende doser epirubicinhydroklorid brukes vanlig i monoterapi og kombinasjonskjemoterapi for forskjellige andre tumorer, som vist:

 

Epirubicinhydrokloriddose (mg/m²)1

Kreftindikasjon

Monoterapi

Kombinasjonsterapi

Fremskredet ovariekreft

60-90

50-100

Magekreft

60-90

50

Småcellet lungekreft

120

120

Blærekreft

Intravesikal administrering av
50 mg/50 ml eller 80 mg/50 ml (karsinom in-situ)
Profylakse: 50 mg/50 ml ukentlig i 4 uker, deretter månedlig i 11 måneder

 

1Doser gitt generelt på dag 1 eller dag 1, 2 og 3 med 21 dagers mellomrom.Kombinasjonsterapi: Dersom epirubicinhydroklorid benyttes i kombinasjon med andre cytotoksiske midler, må dosen reduseres deretter. Vanlige doser vises i tabellen ovenfor.
Overflatisk blærekreft og karsinom in-situ: Intravesikal administrering: Kan gis intravesikalt til behandling av overflatisk blærekreft og karsinom in-situ. Epirubicin bør ikke gis intravesikalt til behandling av invasive tumorer som har trengt seg gjennom blæreveggen. Systemisk behandling eller kirurgi er mer hensiktsmessig i slike situasjoner (se Kontraindikasjoner). Epirubicin er brukt intravesikalt som profylaktisk middel etter transuretral reseksjon av overflatiske tumorer, for å hindre tilbakevending. Overflatisk blærekreft: Se fortynningstabellen nedenfor. 8 ukentlige instillasjoner på 50 mg/50 ml (fortynnet med saltvann eller vann til injeksjonsvæsker). Ved lokal toksisitet tilrådes dosereduksjon til 30 mg/50 ml. Karsinom in-situ: Inntil 80 mg/50 ml (avhengig av pasientens individuelle tolerabilitet). Til profylakse: 4 ukentlige administreringer på 50 mg/50 ml etterfulgt av 11 månedlige instillasjoner ved samme dose.
Fortynningstabell for oppløsninger til blæreinstillasjon:

Nødvendig dose
epirubicinhydroklorid

Volum av 2 mg/ml
epirubicinhydroklorid
injeksjon

Volum av diluentvann til injeksjonsvæsker eller
0,9% steril saltvann

Totalt volum til
blæreinstillasjon

30 mg

15 ml

35 ml

50 ml

50 mg

25 ml

25 ml

50 ml

80 mg

40 ml

10 ml

50 ml

Oppløsningen skal beholdes intravesikalt i 1-2 timer. For å unngå utilsiktet fortynning med urin, må pasienten instrueres om ikke å drikke væske i 12 timer før instillasjonen. I løpet av instillasjonen må pasienten roteres av og til og bes om å tømme blæren etter at instillasjonen er avsluttet.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Epirubicin elimineres hovedsakelig via det hepatobiliære systemet. Dosen må reduseres ved nedsatt leverfunksjon, basert på serumbilirubinnivå som følger:

Serumbilirubin

SGOT

Dosereduksjon

1,4-3 mg/100 ml

 

50%

>3 mg/100 ml

>4 ganger øvre
normalgrense

75%

Nedsatt nyrefunksjon: Moderat nedsatt nyrefunksjon synes ikke å kreve dosereduksjon. Dosejustering kan imidlertid bli nødvendig ved serumkreatinin >5 mg/dl. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke fastslått.
Tilberedning/Håndtering: Kan fortynnes ytterligere i 50 mg/ml (5%) glukose- eller 9 mg/ml (0,9%) natriumkloridoppløsning under aseptiske forhold, administrert som intravenøs infusjon, se pakningsvedlegg/SPC for ytterligere informasjon. Blandbarhet: Langvarig kontakt mellom legemidlet og en oppløsning med alkalisk pH (inkl. natriumhydrogenkarbonatoppløsning) bør unngås. Dette vil føre til hydrolyse (nedbrytning) av virkestoffet. Fysisk uforlikelighet mellom legemiddel og heparin er rapportert.
Administrering: Kun til intravenøs eller intravesikal bruk, avhengig av indikasjon, se ovenfor. I.v. administrering: Det er tilrådelig å administrere epirubicin via tubene i en frittrennende i.v. saltvannsinfusjon etter at det er kontrollert at nålen er riktig plassert i åren. Utvis forsiktighet for å unngå ekstravasasjon (se Forsiktighetsregler). I tilfelle ekstravasasjon må administrering stanses umiddelbart. Intravesikal administrering: Se ovenfor.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller andre antrasykliner eller antracendioner. Amming (se Graviditet, amming og fertilitet). Intravenøs bruk: Vedvarende myelosuppresjon, alvorlig nedsatt leverfunksjon, alvorlig hjertesvikt, nylig hjerteinfarkt, alvorlig arytmi, tidligere behandlinger med maks. kumulative epirubicindoser og/eller andre antrasykliner og antracendioner (se Forsiktighetsregler), pasienter med akutt systemisk infeksjon, ustabil angina pectoris, kardiomyopati og akutte inflammatoriske hjertesykdommer. Intravesikal bruk: Urinveisinfeksjoner, invasive tumorer som trenger gjennom blæren, kateteriseringsproblemer, blærebetennelse, hematuri, forsnevret blære, store mengder resturin.

Forsiktighetsregler

Generelt: Skal bare administreres under oppsyn av kvalifisert lege som har erfaring med cytotoksisk terapi. Pasienten skal komme seg tilstrekkelig fra akutt giftighet (f.eks. stomatitt, mukositt, nøytropeni, trombocytopeni og generelle infeksjoner) fra tidligere kreftbehandling, før de starter epirubicinbehandling. Behandling med høydose epirubicinhydroklorid (f.eks. ≥90 mg/m2 hver 3.-4. uke) forårsaker bivirkninger som sees ved standarddoser (<90 mg/m2 hver 3.-4. uke), men alvorlighetsgraden av nøytropeni og stomatitt/mukositt kan øke. Behandling med høydose epirubicinhydroklorid krever spesiell oppfølging for mulige kliniske komplikasjoner pga. omfattende myelosuppresjon. Hjertefunksjon: Kardiotoksisitet kan vise seg ved tidlige (dvs. akutte) eller sene (dvs. forsinkede) bivirkninger. Tidlig kardiotoksisitet av epirubicin består hovedsakelig av sinustakykardi og/eller abnormaliteter ved EKG, f.eks. ikke-spesifikke ST-T-bølgeendringer. Takyarytmi, inkl. premature ventrikulære sammentrekninger, ventrikkeltakykardi og bradykardi, i tillegg til AV-blokk og grenblokk, er også rapportert. Disse bivirkningene fører vanligvis ikke til påfølgende utvikling av forsinket kardiotoksisitet, er sjelden av klinisk betydning og er generelt forbigående, reversible og gir ikke grunnlag for seponering av behandlingen. Forsinket kardiotoksisitet utvikles vanligvis sent i behandlingsforløpet eller i løpet av 2-3 måneder etter at behandlingen er avsluttet, men senere bivirkninger (flere måneder til år etter at behandlingen ble fullført) er også rapportert. Forsinket kardiomyopati vises ved redusert venstre ventrikkel ejeksjonsfraksjon (LVEF) og/eller tegn og symptomer på kongestiv hjertesvikt (CHF), f.eks. dyspné, pulmonalt ødem, perifere ødem, kardiomegali og hepatomegali, oliguri, ascites, pleural effusjon og galopprytme. Livstruende CHF er den mest alvorlige formen for antrasyklinindusert kardiomyopati. Risikoen for å utvikle CHF øker raskt med økende totale kumulative doser av epirubicinhydroklorid >900 mg/m2. En kumulativ dose på 900-1000 mg/m2 må bare overskrides med den ytterste forsiktighet (se Egenskaper). Overvåkning av hjertefunksjon: Hjertefunksjonen må vurderes før epirubicinbehandling og overvåkes gjennom behandlingen for å minimere faren for alvorlig nedsatt hjertefunksjon. Risikoen kan reduseres ved regelmessig overvåkning av LVEF under behandlingen, med rask seponering ved første tegn på nedsatt funksjon. Forskriftsmessig, kvantitativ metode for gjentatt vurdering av kardial funksjon (evaluering av LVEF) inkl. «multi gated» radionuklidangiografi (MUGA) eller ekkokardiografi (ECHO). En baseline kardial evaluering med et EKG og enten en MUGA-skanning eller ECHO anbefales, særlig ved risikofaktorer for økt kardial toksisitet. Gjentatt MUGA- eller ECHO-bestemmelser av LVEF skal utføres, spesielt ved høyere, kumulative antrasyklindoser. Teknikken som benyttes til vurdering skal være den samme i oppfølgingen. Kardiomyopati indusert av antrasykliner er forbundet med vedvarende reduksjon av QRS-spenning, forlengning ut over normale grenser av systoliske intervall (PEP) og reduksjon av ejeksjonsfraksjonen (LVET). EKG-endringer kan være indikative på antrasyklinindusert kardiomyopati, men EKG er ikke en sensitiv eller spesifikk metode for å følge antrasyklinrelatert kardiotoksisitet. Risikofaktorer for kardial toksisitet inkl. aktiv eller sovende kardiovaskulærsykdom, tidligere eller samtidig strålebehandling av mediastinalt/perikardialt område, tidligere behandling med andre antrasykliner eller antracendioner, samtidig bruk av andre legemidler som kan hemme hjertets kontraktilitet eller kardiotoksiske legemidler, f.eks. trastuzumab (se Interaksjoner) med en økt risiko hos eldre. Overvåkning av hjertefunksjonen må være spesielt streng hos pasienter som får høye kumulative doser og som har risikofaktorer. Kardiotoksisitet kan imidlertid oppstå ved lavere kumulative doser uansett om kardiale risikofaktorer er til stede. Toksisiteten av epirubicin og andre antrasykliner eller antracendioner er sannsynligvis additiv. Kardiotoksisitet i kombinasjon med trastuzumab: Hjertesvikt (NYHA-klasse II-IV) er observert ved behandling med trastuzumab alene eller i kombinasjon med epirubicin. Denne kan være moderat til alvorlig og har vært forbundet med død. Trastuzumab og epirubicin bør for tiden ikke brukes som kombinasjon, bortsett fra i et godt kontrollert klinisk studiemiljø med hjerteovervåkning. Pasienter som tidligere har mottatt antrasykliner har også en risiko for kardiotoksisitet ved trastuzumabbehandling, selv om risikoen er lavere enn ved samtidig bruk av trastuzumab og antrasykliner. Siden halveringstiden av trastuzumab er omtrent 28-38 dager, kan trastuzumab forbli i sirkulasjonen i opptil 27 uker etter seponering. Pasienter som mottar epirubicin etter seponering av trastuzumab kan ha en økt risiko for kardiotoksisitet. Leger bør, hvis mulig, unngå antrasyklinbasert behandling i opptil 27 uker etter seponering av trastuzumab. Hvis epirubicin brukes, bør pasientens hjertefunksjon overvåkes nøye. Hvis symptomatisk hjertesvikt utvikles i løpet av trastuzumabbehandling etter epirubicinbehandling, bør det behandles med legemidler som er vanlig å bruke for dette formålet. Hematologisk toksisitet: Epirubicin kan gi myelosuppresjon. Hematologiske profiler skal vurderes før og under hver behandlingssyklus med epirubicin, inkl. differensialtelling av hvite blodceller. Doseavhengig, reversibel leukopeni og/eller granulocytopeni (nøytropeni) er overveiende utslag av hematologisk toksisitet forårsaket av epirubicin og er vanligste, akutte dosebegrensende toksisitet. Leukopeni og nøytropeni er generelt alvorligere ved høydoseregimer, og når nadir i de fleste tilfeller mellom dag 10 og 14 etter administrering. Vanligvis er dette forbigående og antall hvite blodceller/nøytrofiler er i de fleste tilfeller normalt igjen innen dag 21. Trombocytopeni og anemi kan også oppstå. Kliniske konsekvenser av alvorlig myelosuppresjon inkl. feber, infeksjon, sepsis/septikemi, septisk sjokk, blødninger, vevshypoksi eller dødsfall. Sekundær leukemi: Sekundær leukemi, med eller uten en preleukemisk fase, er rapportert for antrasykliner, inkl. epirubicin. Sekundær leukemi er vanligere når slike legemidler gis i kombinasjon med DNA-skadelige antineoplastiske midler, i kombinasjon med strålebehandling, hvis pasientene er omfattende forbehandlet med cytotoksiske legemidler eller når antrasyklindosene er trappet opp. Disse leukemiene kan ha 1-3 års latenstid (se Egenskaper). Gastrointestinalt: Epirubicin er emetisk. Mukositt/stomatitt oppstår vanligvis tidlig etter administrering og kan, hvis alvorlig, utvikle seg til mukosale ulcerasjoner i løpet av få dager. De fleste pasienter kommer seg fra denne bivirkningen innen 3. behandlingsuke. Leverfunksjon: Elimineres hovedsakelig via det hepatobiliære systemet. Serumbilirubin- og ASAT-nivåer bør evalueres før og under behandling. Pasienter med økt bilirubin eller ASAT kan oppleve nedsatt clearance av epirubicin med økning i generell toksisitet. Lavere doser er anbefalt for disse pasientene (se Dosering og Egenskaper). Epirubicin bør ikke gis ved alvorlig nedsatt leverfunksjon (se Kontraindikasjoner). Påvirkning på injeksjonsstedet: Flebosklerose kan oppstå etter injeksjon i et lite blodkar eller gjentatte injeksjoner i samme vene. Anbefalte administreringsprosedyrer kan minimere risikoen for flebitt/tromboflebitt på injeksjonsstedet (se Dosering). Ekstravasasjon: Ekstravasasjon av epirubicin under i.v. injeksjon kan produsere lokale smerter, alvorlige vevslesjoner (vesikler, alvorlig cellulitt) og nekrose. Dersom tegn eller symptomer på ekstravasasjon oppstår under i.v. administrering, skal infusjonen umiddelbart seponeres. Bivirkninger fra ekstravasasjon av antrasykliner kan forebygges eller reduseres med umiddelbar bruk av spesifikk behandling, f.eks. deksrazoksan. Pasientens smerter kan lettes ved å kjøle ned området og holde det kaldt, bruk av hyaluronsyre og DMSO. Pasienten bør overvåkes nøye den påfølgende tidsperioden, ettersom nekrose kan oppstå etter flere uker. Dersom ekstravasasjon oppstår bør en plastikkirurg kontaktes for å vurdere mulig eksisjon. Tumorlysesyndrom: Epirubicin kan indusere hyperurikemi pga. omfattende purin katabolisme, som medfølger rask lysering av neoplastiske celler (tumorlysesyndrom), indusert av legemidlet. Urinsyrenivåer i blodet, kalium, kalsiumfosfat og kreatinin bør evalueres etter initial behandling. Hydrering, urinalkalisering og profylakse med allopurinol for å forhindre hyperurikemi kan minimere potensielle komplikasjoner ved tumorlysesyndrom. Immunsuppressive effekter/Økt mottakelighet for infeksjoner: Vaksinering med levende vaksine bør unngås hos pasienter som er immunkompromitterte av kjemoterapimidler inkl. epirubicin, da det kan føre til alvorlige eller fatale infeksjoner (se Interaksjoner). Drepte eller inaktiverte vaksiner kan gis til pasienter som mottar epirubicin, men en slik vaksine kan gi redusert respons. Forplantningssystem: Epirubicin kan forårsake gentoksisitet. Sikre prevensjonsmidler bør tas i bruk av både menn og kvinner som behandles. Genetisk rådgivning bør anbefales til pasienter som ønsker barn etter fullført behandling. Intravesikal administrering: Intravesikal administrering kan gi symptomer på kjemisk cystitt (f.eks. dysuri, polyuri, nokturi, stranguri, hematuri, blæreubehag, nekrose av blæreveggen) og blærekonstriksjon. Spesiell oppmerksomhet er nødvendig for kateteriseringsproblemer (f.eks. uretral obstruksjon pga. massive intravesikale tumorer).

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B03
Epirubicin brukes hovedsakelig i kombinasjon med andre cytotoksiske legemidler. Additiv toksisitet oppstår spesielt mht. benmarg/hematologiske og gastrointestinale bivirkninger. Potensiell risiko for kardiotoksisitet kan øke hos pasienter som får samtidige kardiotoksiske midler (f.eks. 5-fluorouracil, syklofosfamid, cisplatin, taksaner), eller samtidig (eller tidligere) strålebehandling i mediastinalområdet. Bruk av epirubicin i kombinasjonskjemoterapi med andre potensielt kardiotoksiske legemidler, samt samtidig bruk av andre kardioaktive stoffer (f.eks. kalsiumkanalblokkere), krever overvåkning av hjertefunksjonen. Endringer i hepatisk funksjon indusert av samtidige terapier, kan påvirke metabolisme av epirubicin, farmakokinetikk, terapeutisk effekt og/eller toksisitet. Antrasykliner inkl. epirubicin skal ikke administreres i kombinasjon med andre kardiotoksiske midler med mindre pasientens hjertefunksjon overvåkes nøye. Pasienter som får antrasykliner etter avsluttet behandling med andre kardiotoksiske midler, spesielt de med lang halveringstid, f.eks. trastuzumab, kan også ha økt risiko for å utvikle kardiotoksisitet. Antrasyklinbasert terapi skal unngås i opptil 27 uker etter avsluttet behandling med trastuzumab. Hvis antrasykliner gis før denne tid, anbefales nøye monitorering av hjertefunksjonen. Vaksinering med levende vaksine bør unngås ved epirubicinbehandling. Drepte eller inaktiverte vaksiner kan administreres, men responsen kan være redusert. Cimetidin øker AUC for epirubicin med 50% og bør seponeres under epirubicinbehandling. Ved administrering av paklitaksel før epirubicin, kan plasmakonsentrasjonen av uendret epirubicin og dets metabolitter øke. Samtidig administrering av paklitaksel eller docetaksel påvirker ikke farmakokinetikken til epirubicin når epirubicin administreres før taksanene. Kombinasjonen kan brukes dersom man forskyver administreringen mellom de 2 legemidlene. Infusjon av epirubicin og paklitaksel bør utføres med minst 24 timers intervall. Deksverapamil kan endre farmakokinetikken til epirubicin og muligens øke den benmargshemmende effekten. En studie fant at docetaksel kan øke plasmakonsentrasjonene av epirubicinmetabolitter når det gis umiddelbart etter epirubicin. Kinin kan akselerere initial distribusjon av epirubicin fra blod til vev og kan ha innflytelse på de røde blodcellenes deling av epirubicin. Samtidig administrering av interferon alfa-2b kan gi reduksjon i både terminal halveringstid og total epirubicinclearance. Muligheten for markert forstyrrelse av hematopoese må huskes når pasienten tidligere er behandlet med legemidler som påvirker benmargen (dvs. cytostatiske midler, sulfonamider, kloramfenikol, difenylhydantoin, amidopyrinderivater, antiretrovirale midler). En økning i myelosuppresjon kan forekomme hos pasienter som mottar kombinasjonsbehandling med antrasykliner og deksrazoksan.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Epirubicin har vist mutagene og karsinogene egenskaper hos dyr. Både menn og kvinner som får epirubicin må informeres om potensiell risiko for skadelige effekter på reproduksjon og må bruke sikker prevensjon under behandlingen.
Graviditet: Eksperimentelle data i dyr antyder at epirubicin kan gi fosterskade når det administreres til gravide. Kvinner i fertil alder må rådes til å unngå å bli gravide ved behandling. De bør informeres om de potensielle farene for fosteret og muligheten for genetisk rådgivning må vurderes ved graviditet under behandlingen med epirubicin. I kjemoterapi mot kreft må epirubicin ikke brukes hos gravide eller kvinner i fertil alder som kan bli gravide, med mindre potensiell nytte for moren oppveier mulig risiko for fosteret. Det er ikke utført studier på gravide.
Amming: Overgang i morsmelk er ukjent. Utskilles i rottemelk. Ettersom andre antrasykliner utskilles i morsmelk hos mennesker, og pga. potensialet for alvorlige bivirkninger hos diende barn, bør mødre slutte å amme før bruk av epirubicin.
Fertilitet: Epirubicin kan indusere kromosomal skade i humane spermier. Mannlige pasienter som behandles med epirubicin rådes til ikke å gjøre partneren gravid i løpet av behandlingen, og til å søke råd om oppbevaring av sæd før behandlingen pga. muligheten for infertilitet. Epirubicin kan forårsake amenoré eller prematur menopause hos premenopausale kvinner.
Epirubicin

Bivirkninger

>10% kan forvente bivirkninger. Mest vanlig er myelosuppresjon, gastrointestinale bivirkninger, anoreksi, alopesi og infeksjon. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Myelosuppresjon (leukopeni, granulocytopeni og nøytropeni, anemi og febril nøytropeni), trombocytopeni. Gastrointestinale: Mukositt, stomatitt, oppkast, diaré, kvalme som kan gi tap av appetitt og abdominalsmerte. Mukositt kan vise seg 5-10 dager etter behandlingsstart, og omfatter vanligvis stomatitt med områder med smertefulle erosjoner, ulcerasjon og blødning, hovedsakelig langs siden av tungen og sublingual mukosa. Hjerte/kar: Sjokk. Hud: Alopesi, vanligvis reversibel, oppstår hos 60-90% og ledsages av mangel på skjeggvekst hos menn. Infeksiøse: Infeksjon. Nyre/urinveier: Rød farge på urinen i 1-2 dager etter administrering. Stoffskifte/ernæring: Tap av appetitt. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Smerter i munnen, brennende følelse i slimhinner, øsofagitt. Hjerte/kar: Hetetokter, kongestiv hjertesvikt, (dyspné, ødem, hepatomegali, ascites, pulmonalt ødem, pleurale effusjoner, ekstrasystoler). Hud: Lokal toksisitet på hud og i vev, utslett, pruritus. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Øvrige: Erytem på infusjonsstedet, paravenøs injeksjon kan gi vevsnekrose, malaise, asteni, feber, kjemisk cystitt, noen ganger hemoragisk, etter intravesikal administrering. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Erosjon i spiserør og magesår, gastrointestinal blødning, hyperpigmentering i slimhinnene i munnen. Hjerte/kar: Flebitt, tromboflebitt. Hud: Hudforandringer, erytem, hetetokter, hyperpigmentering i hud og negler, fotosensitivitet, overfølsomhet på bestrålt hud (strålingsindusert hudreaksjon). Svulster/cyster: Akutt lymfatisk leukemi, akutt myeloid leukemi. Undersøkelser: Endringer i transaminasenivåer. Asymptomatisk fall i venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Øye: Konjunktivitt, keratitt. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Kardiotoksisitet (f.eks. EKG-abnormalitet, arytmi, kardiomyopati), ventrikkeltakykardi, bradykardi, AV-blokk, grenblokk. Hud: Urticaria. Immunsystemet: Anafylakse (anafylaktiske/anafylaktoide reaksjoner med eller uten sjokk inkl. hudutslett, pruritus, feber og kulderystelser), allergiske reaksjoner etter intravesikal administrering. Kjønnsorganer/bryst: Azoospermi. Nevrologiske: Svimmelhet. Stoffskifte/ernæring: Hyperurikemi. Øvrige: Kuldegysninger. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Hemoragi og vevshypoksi som et resultat av myelosuppresjon. Gastrointestinale: Erosjon i munnens slimhinne, munnsår, smerter i munnen, brennende følelse i slimhinner, blødning i munnen og bukkal pigmentering. Hjerte/kar: Tromboemboli, inkl. lungeemboli. Infeksiøse: Septisk sjokk, sepsis, lungebetennelse. Svulster/cyster: Sekundær akutt myeloid leukemi med eller uten en preleukemisk fase hos pasienter behandlet med epirubicin i kombinasjon med DNA-skadelige antineoplastiske midler. Slik leukemi har kort (1-3 år) latenstid. Undersøkelser: Asymptomatisk fall i venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon. Lokale smerter og vevsnekrose (etter utilsiktet paravenøs injeksjon) kan oppstå. Øvrige: Flebosklerose, lokale smerter, kraftig cellulitt. Intravesikal administrering: Ettersom kun en liten mengde epirubicin reabsorberes etter intravesikal instillasjon, er alvorlige systemiske bivirkninger og allergiske reaksjoner sjeldne. Lokale reaksjoner som en brennende følelse og hyppig utsondring (pollakisuri) er hyppig rapportert. Tilfeldig bakteriell eller kjemisk cystitt er rapportert. Disse bivirkningene er oftest reversible.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Akutt overdosering vil føre til alvorlig myelosuppresjon (innen 10-14 dager, hovedsakelig leukopeni og trombocytopeni), gastrointestinale toksiske effekter (hovedsakelig mukositt) og akutte hjertekomplikasjoner (innen 24 timer). Latent hjertesvikt er observert med antrasykliner flere måneder til år etter fullført behandling. Pasienten må følges opp nøye. Ved tegn på hjertesvikt skal pasientene behandles iht. konvensjonelle retningslinjer.
Behandling: Symptomatisk. Epirubicin kan ikke fjernes med dialyse.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Klassifisering: Cytotoksisk aktivt antibiotikum i antrasyklingruppen.
Virkningsmekanisme: Hemmer RNA- og DNA-syntese via flere mekanismer, bl.a. interkalering i DNA, aktivering av topoisomerase II-avhengig DNA-fragmentering og dannelse av frie radikaler.
Fordeling: Krysser ikke blod-hjerne-barrieren. Cellekulturstudier har vist rask cellepenetrasjon og lokalisering i nukleus.
Halveringstid: Hos pasienter med normal hepatisk og renal funksjon, følger plasmanivået etter i.v. injeksjon av epirubicin 60-150 mg/m2 et trieksponensielt reduksjonsmønster med en svært hurtig første fase og en sakte terminalfase, med gjennomsnittlig t1/2 på ca. 40 timer. Mellom 60 og 120 mg/m2 er det en omfattende lineær farmakokinetikk, 150 mg/m2 er ved marginen på doselinearitet.
Metabolisme: Hovedsakelig via lever. Høye plasmaclearanceverdier (0,9 liter/minutt) indikerer at den sakte eliminasjonen skyldes omfattende vevsdistribusjon.
Utskillelse: Urinekskresjon står for ca. 9-10% av administrert dose i løpet av 48 timer.

Oppbevaring og holdbarhet

Kjemisk og fysisk stabilitet under bruk er dokumentert i 48 timer ved 25°C i fravær av lys. Fra et mikrobiologisk synspunkt skal imidlertid preparatet brukes umiddelbart. Dersom det ikke brukes umiddelbart, er oppbevaringstiden under bruk og forholdene før bruk brukerens ansvar, og vil normalt ikke være lenger enn 24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynningen har funnet sted under kontrollerte og validerte aseptiske forhold. Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Oppbevar hetteglasset i ytteremballasjen for å beskytte mot lys.

Sist endret: 23.11.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

01.07.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Epirubicin medac, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/ml5 ml (hettegl.)
147831
-
Byttegruppe
198,60CSPC_ICON
10 ml (hettegl.)
147842
-
Byttegruppe
361,00CSPC_ICON
25 ml (hettegl.)
147853
-
Byttegruppe
848,20CSPC_ICON
50 ml (hettegl.)
147864
-
Byttegruppe
1660,10CSPC_ICON
100 ml (hettegl.)
147875
-
Byttegruppe
3283,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

akutt lymfatisk leukemi (all): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angina pectoris (angina, hjertekrampe): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

bolus: En bolus er en liten mengde væske som raskt injiseres i blodet. Hensikten med en bolusdose kan være å raskt å oppnå en høy konsentrasjon av legemiddel i blodet, slik at også virkningen kommer tidligere.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

brystkreft (brystcancer, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

erosjon: Overflatisk sår.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

febril nøytropeni: Tilstand med nøytropeni og samtidig feber. Feber kan tyde på systemisk infeksjon, og krever rask behandling med antibiotika.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hjerteinfarkt (myokardinfarkt, myokardreinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

keratitt (hornhinnebetennelse): Betennelse øyets hornhinne. Forårsakes av skade, bakterier, virus, sopp eller autoimmun sykdom. Symptomer er smerter, lysskyhet, nedsatt syn, tåreflod og sammenkniping av øyet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kreft (cancer): En gruppe sykdommer som skyldes ukontrollert celledeling. Celledelingen gir opphopning av kreftceller, hvilket gir dannelse av en kreftsvulst i organet der veksten startet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungekreft (lungecancer): Lungekreft er en ondartet svulst som oppstår i lungene. Sykdommen er svært alvorlig og utvikler seg vanligvis raskt. Røyking er årsaken til lungekreft for 90% av mennene og for 80% av kvinnene.

malaise (sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, utilpasshet, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

menopause (klimakterie, overgangsalder): Menopause inntrer når eggstokkene produserer så lite østrogen og progestogen at menstruasjonen stopper opp. Dette skjer normalt i 44-50-årsalderen.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

polyuri (økt diurese, økt urinmengde, økt urinproduksjon): Økt urinutskillelse der kroppen produserer unormalt mye urin.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.