Ebetrex

EBEWE

Cytostatikum, folsyreanalog, immunsuppressivt middel.

ATC-nr.: L04A X03 og L01B A01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 L01B A01
Metotreksat
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av metotreksat kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Bioakkumulering av metotreksat kan ikke utelukkes, da data mangler.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at metotreksat er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 02.02.2018) er utarbeidet av Teva.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte 20 mg/ml: 1 ml inneh.: Metotreksat 20 mg, natriumklorid, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker. L04A X03


KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 100 mg/ml: 1 ml inneh.: Metotreksat 100 mg, natriumklorid, natriumhydroksid, vann til injeksjonsvæsker. L01B A01


Indikasjoner

Injeksjonsvæske: Aktiv revmatoid artritt hos voksne. Polyartikulære former for alvorlig, aktiv, juvenil idiopatisk artritt (JIA), når respons på NSAID ikke er tilstrekkelig. Alvorlig, vedvarende, invalidiserende psoriasis som ikke gir tilstrekkelig respons på andre former for behandling slik som fototerapi, PUVA og retinoider, samt alvorlig psoriasisartritt hos voksne. Konsentrat til infusjonsvæske: Behandling av ulike maligne sykdommer, som akutt lymfatisk leukemi (ALL), brystkreft og osteosarkom.

Dosering

Behandling bør igangsettes av eller etter konsultasjon med lege med lang erfaring i cytostatisk behandling.
Injeksjonsvæske: Injiseres kun 1 gang ukentlig, se Administrering og Forsiktighetsregler. Brukes til langtidsbehandling. Varighet bestemmes av lege. Ved overgang fra peroral til parenteral administrering, kan dosereduksjon være nødvendig pga. variabel biotilgjengelighet etter peroral administrering. Folsyre- eller folinsyretilskudd kan vurderes iht. gjeldende retningslinjer. Polyartikulære former for JIA: Barn og ungdom:Anbefalt dose er 10-15 mg/m2 kroppsoverflate/uke. I behandlingsrefraktære tilfeller kan ukentlig dose økes til inntil 20 mg/m2 kroppsoverflate/uke. Overvåkingsfrekvensen må økes ved doseøkning. Pga. begrensede data fra i.v. bruk hos barn og ungdom, bør parenteral administrering begrenses til s.c. og i.m. injeksjon. Pasienter med JIA bør alltid henvises til revmatologisk enhet med erfaring i behandling av barn/ungdom. Revmatoid artritt: Anbefalt startdose er 7,5 mg 1 gang ukentlig. Avhengig av individuell sykdomsaktivitet og tolerabilitet, kan dosen økes. Ukentlig dose bør ikke overskride 25 mg. Respons kan forventes etter ca. 4-8 uker. Ved ønsket terapeutisk effekt bør dosen reduseres gradvis til laveste effektive vedlikeholdsdose. Symptomer kan komme tilbake ved seponering. Alvorlige former for psoriasis vulgaris og psoriasisartritt: Parenteral testdose på 5-10 mg anbefales 1 uke før behandlingsstart, for å påvise idiosynkratiske bivirkninger. Anbefalt startdose er 7,5 mg 1 gang ukentlig, enten s.c., i.m. eller i.v. Dosen kan økes ved behov. Ukentlig dose bør ikke overskride 30 mg. Respons kan forventes etter ca. 2-6 uker. Ved ønsket terapeutisk effekt kan dosen reduseres gradvis til laveste effektive vedlikeholdsdose. Om behandlingen skal fortsette eller seponeres avhenger av klinisk bilde og endringer i laboratorieparametre.
Konsentrat til infusjonsvæske: Skal gis i.v. Høydosebehandling: Akutt lymfatisk leukemi, osteogent sarkom og visse solide tumorer kan kan behandles med høydosert metotreksat, enten alene eller i kombinasjon med andre cytostatika. Gis vanligvis som infusjon over 24 timer. Redningsterapi med kalsiumfolinat skal vurderes ved doser på 100-500 mg/m2 kroppsoverflate. 1. dose er 15 mg (6-12 mg/m²) og skal gis 12-24 timer (senest 24 timer) etter påbegynt metotreksatinfusjon. Samme dose skal gis hver 6. time i en periode på 72 timer. Etter flere parenterale doser kan det byttes til peroral behandling. 48 timer etter påbegynt metotreksatinfusjon bør restnivået av metotreksat måles. Ved >0,5 µmol/liter, kan en opptrapping være nødvendig. I tillegg til administrering av kalsiumfolinat må rask utskillelse av metotreksat sikres ved opprettholdelse av høy urinproduksjon (tilstrekkelig hydrering) og alkalisering av urinen (f.eks. med 8,4% natriumbikarbonat). Nyrefunksjonen bør overvåkes ved daglig måling av serumkreatinin. For mer detaljert informasjon, se preparatomtalen for kalsiumfolinat. Ved tegn på leukemi, anbefales midlertidig seponering av metotreksat. De følgende regimer er bare eksempler. Akutt lymfatisk leukemi:3,3 mg/m2 i kombinasjon med andre cytotoksiske midler én gang daglig i 4-6 uker. 2,5 mg/kg annenhver uke. 30 mg/m2/uke som vedlikeholdsbehandling. Høydoseregime med 1-12 g/m2 (i.v. 1-6 timer) fra 1-3 ganger i uken. 20 mg/m2 i kombinasjon med andre cytotoksiske midler én gang i uken. Voksne: Vedlikeholdsbehandling med metotreksat og sekvensiell POMP-behandling og intratekal CNS-profylakse (se nedenfor) er vanlig. Ved tilbakefall kan høydosert metotreksat prøves. Barn: Doser på opptil 8000 mg/m2 i.v. har vært brukt sekvensielt (med påfølgende administrering av leukovorin) for konsolidering av remisjon og som vedlikeholdsbehandling. Peroral behandling med doser på opptil 20 mg/m2/uke er brukt som vedlikeholdsbehandling sammen med i.v. administrering og intratekal CNS-profylakse (se nedenfor). Brystkreft: 40 mg/m2 i.v. i kombinasjon med andre cytotoksiske midler på dag 1, eller 1 og 3, eller 1 og 8, eller 3 × pr. år. Metotreksat er en del av CMF-regimet, og gis da vanligvis i en dose på 40 mg i.v. på dag 1 og 8. Behandlingen gjentas hver 3. uke. Osteosarkom: Flere cytotoksiske midler er nødvendig. I tillegg til høydosert metotreksat og redningsterapi i form av kalsiumfolinat, kan det gis doksorubicin, cisplatin og en kombinasjon av bleomycin, cyklofosfamid og daktinomycin (BCD). Startdosen ved høydosert metotreksatbehandling er 12 g/m2. Dersom denne dosen ikke er tilstrekkelig til å nå Cmax på 10-3 M, kan dosen økes til 15 g/m2 de neste behandlingene. Dersom pasienten kaster opp eller ikke tåler peroral behandling, gis kalsiumfolinat i.v. eller i.m.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Bør administreres med stor forsiktighet, eller ikke i det hele tatt, ved signifikant pågående eller tidligere leversykdom, spesielt forårsaket av alkoholbruk. Nedsatt nyrefunksjon: Bør brukes med forsiktighet. Dosejusteringer:

ClCR (ml/minutt)

% av dosen som vanligvis administreres

>50

100%

20-50

50%

<20

Kontraindisert

Se også Forsiktighetsregler og Kontraindikasjoner. Eldre: Dosejustering bør vurderes pga. nedsatt lever- og nyrefunksjon samt lavere folatreserver. Pleurale effusjoner, ascites: Dosereduksjon eller seponering kan være nødvendig.
Tilberedning/Håndtering: Håndteres/kastes i overensstemmelse med lokale krav. Skal ikke blandes med andre legemidler. Gravide bør ikke håndtere og/eller administrere legemidlet. Det bør unngås at metotreksat kommer i kontakt med hud og slimhinner. I tilfelle av kontaminering skal aktuelle kroppsdeler skylles med rikelig med vann. Brukes umiddelbart etter anbrudd. Kun til engangsbruk. Oppløsningen skal inspiseres visuelt før bruk. Kun klare oppløsninger fri for partikler skal benyttes. Unngå kontakt med hud og slimhinner. Ved kontaminering bør affiserte områder skylles umiddelbart med mye vann. Pakningene inneholder ferdigfylte sprøyter, injeksjonskanyler til engangsbruk og spritservietter. Konsentrat til infusjonsvæske: Ubenyttet oppløsning må kastes. Følgende i.v. infusjonsvæsker kan brukes til fortynning: 0,9% natriumklorid, 5% glukose, 10% glukose og Ringer-laktat.
Administrering: Injeksjonsvæske: Injiseres kun 1 gang ukentlig. Spesifisering av én bestemt dag som injeksjonsdag anbefales. Gis s.c., i.m. eller i.v. Hos voksne bør i.v. administrering gis som bolusinjeksjon. Hos barn og ungdom kun s.c. eller i.m. Administrering bør utføres av helsepersonell. Hvis klinisk tilstand tilsier det, kan legen i spesielle tilfeller delegere administrering til pasienten, med nøyaktige instruksjoner.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Nedsatt leverfunksjon, hvis bilirubin er >5 mg/dl (85,5 μmol/liter). Alkoholmisbruk. Nedsatt nyrefunksjon, ved ClCR <20 ml/minutt eller serumkreatinin er >2 mg/dl. Eksisterende bloddyskrasier som f.eks. benmargshypoplasi, leukopeni, trombocytopeni eller betydelig anemi. Immunsvikt. Alvorlige, akutte eller kroniske infeksjoner som f.eks. tuberkulose og hiv. Stomatitt, sår i munnhulen eller kjent gastrointestinal sårsykdom. Graviditet og amming. Samtidig vaksinering med levende vaksiner. Immunsvikt. Stomatitt.

Forsiktighetsregler

Injeksjonsvæske: Pasienten må informeres grundig om at metotreksatbehandlingen skal administreres kun 1 gang i uken og ikke hver dag. Feil bruk kan gi alvorlige bivirkninger, inkl. dødsfall. Helsepersonell og pasienter skal informeres grundig. Særlig hos eldre er det rapportert dødelig utgang etter utilsiktet daglig administrering. Pga. de potensielt toksiske effektene på leveren, bør andre levertoksiske legemidler ikke gis under behandling, såfremt det ikke er helt nødvendig, og alkoholinntak bør unngås eller reduseres radikalt (se Interaksjoner). Nyrefunksjon: Dersom risikofaktorer er til stede, også grensetilfeller som nedsatt nyrefunksjon, anbefales ikke samtidig administrering av NSAID (mulighet for økt toksisitet). Ved nedsatt nyrefunksjon bør behandling bare utføres med økt forsiktighet, og lavere dose bør benyttes pga. forsinket metotreksateliminasjon, se Dosering. Siden metotreksat hovedsakelig utskilles via nyrene, kan økt konsentrasjon forventes ved nedsatt nyrefunksjon, noe som kan resultere i alvorlige bivirkninger som f.eks. nedsatt nyrefunksjon til nyresvikt. Det er rapportert alvorlige bivirkninger, inkl. dødsfall, i forbindelse med NSAID-administrering. Under metotreksatbehandling kan det utvikles forverring av nyrefunksjonen med økning av visse laboratorieverdier (kreatinin, urea og urinsyre i serum). Gastrointestinal toksisitet: Tilstander som fører til dehydrering (emesis, diare, stomatitt) kan også potensere toksisiteten av metotreksat pga. økte nivåer. I slike tilfeller bør behandlingen avbrytes inntil symptomene er borte. Pleural effusjon/ascites: Ved patologisk akkumulering av væske i kroppshulrom («tredjeromskompartment»), som ascites eller pleural effusjon, er eliminasjonshalveringstiden for metotreksat fra plasma forlenget, og det medfører uventet toksisitet. Pleural effusjon og ascites bør dreneres før igangsetting av behandling. Økt forsiktighet bør generelt utvises ved insulinavhengig diabetes mellitus samt nedsatt lungefunksjon. Infeksjon og immunologiske tilstander: På bakgrunn av dets mulige effekter på immunsystemet, kan metotreksat gi falske vaksine- og prøveresultater. Vaksinering med levende vaksiner må derfor unngås hos pasienter som behandles med metotreksat. Det er rapportert om disseminerte kukopper etter koppevaksinasjon av pasienter som behandles med metotreksat. Metotreksat induserte reaktivering av hepatitt B-infeksjon eller forverring av hepatitt C-infeksjoner, med dødelig utgang i noen tilfeller. Noen tilfeller av reaktivering av hepatitt B oppsto etter avsluttet metotreksatbehandling. Det bør utføres laboratorieprøver for å vurdere eksisterende leversykdom vedtidligere hepatitt B- eller C-infeksjon. En følge av dette kan være at metotreksatbehandling kan være upassende for noen pasienter. Når det foreligger inaktiv, kronisk infeksjon som f.eks. herpes zoster eller tuberkulose må det utvises spesiell forsiktighet pga. mulig aktivering. Under metotreksatbehandling kan opportunistiske infeksjoner, inkl. pneumocystis carinii-pneumoni oppstå, og det kan gi et dødelig sykdomsforløp. Pulmonal toksisitet: Lungekomplikasjoner, pleuraeffusjon, alveolitt og pneumoni med symptomer som generell sykdomsfølelse, irriterende tørrhoste, dyspné (t.o.m ved hvile), hoste, brystsmerter, feber, hypoksemi og infiltrater på røntgen thorax som forekommer under metotreksatbehandling, kan være tegn på potensielt farlig skade med mulig dødelig utfall. Metotreksatinduserte sykdommer som pneumoni kan oppstå akutt når som helst under behandlingen, er ikke alltid helt reversible, og er allerede rapportert ved alle dosenivåer (inkl. lave doser på 7,5 mg/uke). Hvis det er mistanke om disse komplikasjonene, skal metotreksatbehandlingen avsluttes umiddelbart, og det er nødvendig med differensiering sammenlignet med infeksjoner (inkl. pneumoni). Hudtoksisitet: Alvorlige, til tider fatale, allergiske hudreaksjoner som f.eks. Stevens-Johnsons syndrom og toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom) forekom. Stråleindusert dermatitt og solbrenthet kan komme igjen under behandling (recall-reaksjon). Psoriatiske lesjoner kan forverres under UV-stråling og samtidig administrering av metotreksat. Av og til kan maligne lymfomer oppstå ved lavdose metotreksat. Disse gikk tilbake etter avsluttet behandling. Dersom lymfomene ikke forsvinner spontant, er igangsetting av cytotoksisk behandling påkrevd. Det ble ikke funnet økt forekomst av lymfomer under metotreksatbehandling i en nylig studie. I.v. administrering av metotreksat kan medføre akutt encefalitt (hjerneinflammasjon) og akutt encefalopati (unormal hjerneforandring) med dødelig utgang. Eldre: Særlig hos eldre er det rapportert dødelig utgang etter utilsiktet daglig administrering av den ukentlige dosen. Videre bør særlig eldre undersøkes med korte mellomrom for tidlige tegn på toksisitet. Metotreksatdosen bør tilpasses pga. høy alder og nedsatt lever- og nyrefunksjon (se Dosering). Barn og ungdom: Hos barn og ungdom bør metotreksat innføres og overvåkes kun av spesialister med tilstrekkelig ekspertise i diagnostisering og behandling av aktuell sykdom som skal behandles. Fertilitet: Nedsatt fertilitet, oligospermi, menstruasjonsforstyrrelser og amenoré er rapportert under behandling og i en kort periode etter seponering. Metotreksat har også forårsaket embryotoksisitet, abort og fostermisdannelser. De mulige effektene på reproduksjonen skal derfor diskuteres med fertile pasienter av begge kjønn (se Graviditet, amming og fertilitet). Anbefalte undersøkelser og sikkerhetstiltak: Pasienten må overvåkes nøye under behandling slik at symptomer på forgiftning kan oppdages tidlig. Før igangsetting av behandling: Blodtelling med differensialtelling og blodplatetelling, leverenzymer, ALAT, ASAT, bilirubin, serumalbumin, brystrøntgen hvis nødvendig, nyrefunksjonstester (med ClCR hvis nødvendig), hepatittserologi (A, B, C), utelukkelse av tuberkulose hvis nødvendig. Under behandling (ukentlig i de første 2 ukene, så hver 2. uke den neste måneden og deretter, avhengig av pasientens leukocyttall og stabilitet, minst 1 gang i måneden de neste 6 månedene og deretter hver 3. måned): Økt hyppighet av kontroller bør vurderes ved doseøkning eller hvis legemiddelnivået er forhøyet (f.eks. pga. dehydrering, økt toksisitet av metotreksat). 1. Undersøkelse av munnhule og hals for endringer i slimhinnen. 2. Blodtelling med differensialtelling og blodplatetelling. 3. Overvåking av leverenzymer i serum: Forbigående økninger i transaminaser til 2 eller 3 ganger øvre grense for normalområdet er rapportert med en hyppighet på 13-20%. Vedvarende unormaliteter i leverrelaterte enzymer og/eller redusert serumalbumin kan være tegn på alvorlig levertoksisitet. Enzymdiagnostikk er ikke pålitelig for å kunne forutsi utvikling av morfologisk målbar levertoksisitet, dvs. selv om transaminasenivåene er normale kan hepatisk fibrose som kun kan påvises histologisk, eller i sjeldnere tilfeller også leverchirrose, være tilstede. Hvis forhøyede leverenzymer vedvarer, bør dosereduksjon eller ytterligere pauser i behandlingen vurderes. For de alvorligste formene for psoriasis, se også pkt. 6. Leverbiopsi. 4. Overvåking av nyrefunksjon/kreatininverdier i serum. Hvis serumkreatinin øker, bør dosen reduseres. Ved serumkreatininverdier >2 mg/dl bør det ikke behandles med metotreksat. I tilfelle av borderline nyrefunksjon (f.eks. ved høy alder) bør overvåking utføres hyppigere (nærmere). Dette gjelder særlig hvis det blir gitt andre legemidler som reduserer utskillelsen av metotreksat, forårsaker nefrotoksisitet (f.eks. NSAID) eller potensielt fører til hematopoetiske forstyrrelser. 5. Spørsmål til pasienten med tanke på mulig nedsatt lungefunksjon, lungefunksjonstest hvis nødvendig. 6. Leverbiopsi. Ved revmatologiske indikasjoner er det ingen bevis som støtter bruk av leverbiopsier ved overvåking av levertoksistet. For psoriasispasienter er behovet for leverbiopsi før og under behandling omdiskutert. Det er behov for ytterligere forskning for å få fastslått hvorvidt påfølgende levertester eller propeptidet av kollagen type III kan gi en adekvat påvisning av levertoksisitet. Ved denne vurderingen bør det skilles mellom pasienter uten risikofaktorer og pasienter med risikofaktorer, f.eks. tidligere stort alkoholinntak, vedvarende økning av leverenzymer, historikk med leversykdom, familiehistorikk med arvelig leversykdom, diabetes mellitus, fedme og tidligere bruk av levertoksiske legemidler eller kontakt med levertoksiske kjemikalier og forlenget metotreksatbehandling eller kumulative doser på 1,5 g eller mer. Ved vedvarende økning av leverrelaterte enzymer bør dosereduksjon eller seponering vurderes. Merknader: Pga. risiko for alvorlige eller t.o.m. fatale toksiske reaksjoner, skal legen informere pasienten grundig om risikoen (inkl. tidlige tegn og symptomer på toksisitet) ved bruk og anbefalte forholdsregler vedrørende sikkerhet. Pasienten skal informeres om nødvendigheten av å kontakte lege umiddelbart ved symptomer på forgiftning og om påfølgende nødvendig overvåking av forgiftningssymptomer (inkl. vanlige laboratorieprøver). Doser >20 mg/uke kan være forbundet med signifikant økning i toksisitet, spesielt benmargssuppresjon. Dette legemidlet inneholder <1 mmol (23 mg) natrium pr. dose dvs. praktisk talt natriumfritt. Konsentrat til infusjonsvæske: Pasienten bør overvåkes for toksiske effekter eller bivirkninger. Bør bare administreres av eller under overvåkning av lege med kunnskap om og erfaring i bruk av antimetabolittbehandling. Pga. risikoen for alvorlige eller dødelige toksiske reaksjoner bør pasientene informeres grundig av lege om risiko (også tidlige tegn og symptomer på toksisitet) og anbefalte sikkerhetstiltak. Det må opplyses om viktigheten av å oppsøke lege ved forgiftningssymptomer og om påfølgende overvåkning (deriblant regelmessige laboratorieprøver). Doser som overskrider 20 mg/uke kan være forbundet med økt av toksisitet, særlig benmargssuppresjon. Nedsatt fertilitet, oligospermi, menstruasjonsforstyrrelser og amenoré hos mennesker er rapportert under behandling og i en kort periode etter seponering. Har forårsaket embryotoksisitet, abort og fostermisdannelser hos mennesker. Effektene på reproduksjonen skal diskuteres med mannlige og kvinnelige fertile pasienter. Siden behandling med metotreksat kan føre til alvorlig og muligens irreversibel forstyrrelse av spermatogenesen, bør menn undersøke muligheten for sædkonservering før behandlingen igangsettes. Anbefalte undersøkelser og sikkerhetstiltak: Før igangsetting av behandlingen eller ved gjenopptakelse av behandlingen etter en pause: Fullstendig blodtelling med differensialtelling av blodceller og blodplater, måling av leverenzymer, bilirubin, serumalbumin, nyrefunksjon, samt brystrøntgen. Dersom det er klinisk indisert, skal tuberkulose og hepatitt avkreftes. Under behandlingen (ukentlig de 2 første ukene, så annenhver uke i én måned, deretter, avhengig av leukocyttallene og pasientens stabilitet, minst én gang i måneden i løpet av de neste 6 månedene og deretter minst hver 3. måned): Hyppigere undersøkelser skal vurderes ved doseøkning. Spesielt eldre pasienter bør undersøkes for tidlige tegn på toksisitet med korte mellomrom. Undersøkelse av munnhule og svelg med tanke på slimhinneendringer. Fullstendig blodtelling med differensialtelling av blodceller og blodplater. Metotreksatindusert hematopoetisk suppresjon kan oppstå plutselig og ved tilsynelatende trygge doser. Dersom antall leukocytter eller blodplater faller vesentlig, må behandlingen seponeres umiddelbart og hensiktsmessig støttebehandling igangsettes. Pasienten må anmodes om å rapportere alle tegn og symptomer på infeksjon. Hos pasienter som samtidig bruker hematotoksiske legemidler (f.eks. leflunomid), skal antall blodceller og blodplater overvåkes nøye. Under langtidsbehandling med metotreksat skal det utføres benmargsbiopsier. Leverfunksjonsprøver: Utvis spesiell oppmerksomhet på begynnende levertoksisitet. Behandlingen bør ikke igangsettes eller bør seponeres ved unormale resultater på leverfunksjonsprøver eller leverbiopsi. Hvis avvikene går tilbake innen 2 uker, kan gjenopptak av behandling vurderes. Vedvarende anomalier av leverrelaterte enzymer og/eller reduksjon i serumalbumin kan være en indikasjon på alvorlig hepatotoksisitet. Ved vedvarende økning av leverrelaterte enzymer bør dosereduksjon eller seponering vurderes. Andre levertoksiske eller hematotoksiske legemidler bør bare gis samtidig om det er helt nødvendig, og alkoholinntak bør unngås eller minimeres. Leverenzymnivå bør da overvåkes. Forsiktighet utvises hos pasienter med insulinavhengig diabetes mellitus da levercirrhose i isolerte tilfeller har utviklet seg uten forbigående økning av transaminaser. Nyrefunksjonen: Ved forhøyet serumkreatinin bør dosen reduseres. ved ClCR >2 mg/dl bør behandling ikke forekomme. Metotreksat utskilles hovedsakelig via nyrene, og nedsatt nyrefunksjon kan gi alvorlige bivirkninger. Høye doser kan gi utfellinger i renale tubuli og derved øke risikoen for nyreskade. Ved høye doser anbefales det å forebygge utfellinger ved alkalisering av urinen. Ved mulig nedsatt nyrefunksjon (f.eks. hos eldre), er nøye overvåkning påkrevet. Spesielt ved samtidig administrering av legemidler som påvirker utskillelsen av metotreksat, forårsaker nyreskade (f.eks. NSAID) eller som kan gi hematopoetisk sykdom. Ved nærvær av risikofaktorer som f.eks. nedsatt nyrefunksjon (også grensetilfeller), anbefales ikke samtidig administrering av NSAID. Dehydrering kan forsterke toksisk effekt. Respirasjonssystem: Foreta lungefunksjonstest hvis nødvendig. Akutt eller kronisk interstitiell pneumonitt, ofte relatert til blod-eosinofili, kan forekomme, og dødsfall er rapportert. Typiske symptomer er dyspné, hoste (spesielt tørrhoste og ikke-produktiv hoste), brystsmerter og feber. I slike tilfeller skal pasienten undersøkes nøye ved hvert oppfølgingsbesøk. Pasienten skal informeres om risikoen for pneumonitt og rådes til å kontakte lege umiddelbart ved vedvarende hoste eller dyspné. Metotreksat skal seponeres hos pasienter med lungesymptomer, og det må foretas grundig undersøkelse (inkl. brystrøntgen) for å utelukke infeksjon og tumorer. Dersom metotreksatindusert lungesykdom mistenkes, bør behandling med kortikosteroider igangsettes, og behandlingen med metotreksat skal ikke gjenopptas. Lungesykdom indusert av metotreksat er ikke alltid fullstendig reversibel. Ved lungesymptomer er rask diagnostisering og seponering av metotreksat påkrevet. Lungesykdom indusert av metotreksat kan oppstå akutt når som helst under behandlingen, er ikke alltid fullstendig reversibel og er rapportert ved alle doser. Opportunistiske infeksjoner, inkl. pneumocystis carinii pneumonia, kan opptre og kan ha et dødelig forløp. Dette skal overveies ved lungesymptomer. Særlig forsiktighet utvises ved nedsatt lungefunksjon. Særlig forsiktighet ved inaktiv, kronisk infeksjon (f.eks. herpes zoster, tuberkulose, hepatitt B eller C), pga. mulig aktivering. Vaksiner: Metotreksat kan svekke responsen på vaksinering og forstyrre resultatet av immunologiske tester. Samtidig vaksinasjon med levende vaksiner må unngås. Maligne lymfomer: Kan opptre hos pasienter som behandles med lavdosert metotreksat. I så fall må behandlingen seponeres. Dersom lymfomene ikke forsvinner spontant, er igangsetting av cytotoksisk behandling påkrevet. Pleural effusjon/ascites: Ved patologisk akkumulering av væske i kroppshulrom (tredjeromskompartment), som ascites eller pleural effusjon, er eliminasjonshalveringstiden for metotreksat fra plasma forlenget. Pleural effusjon og ascites bør dreneres før igangsetting av metotreksatbehandling. Dehydrering: Tilstander som gir dehydrering, som emese, diaré og stomatitt, kan øke toksisiteten og metotreksatbehandlingen bør avbrytes inntil symptomene er borte. Det er viktig å identifisere pasienter med mulige forhøyede nivåer av metotreksat i løpet av 48 timer etter behandling, ellers kan toksisiteten være irreversibel. Diaré og ulcerøs stomatitt: Kan gi toksiske effekter. Behandlingen bør seponeres, siden blødende enteritt og fatal tarmperforasjon kan opptre. Ved hematemese, svart misfarging av avføringen eller blod i avføringen, skal behandlingen avbrytes. Vitaminer: Vitaminpreparater eller preparater som inneholder folsyre, folinsyre eller derivater av disse, kan redusere metotreksateffekten. Barn <3 år: Bruk anbefales ikke pga. utilstrekkelige data på effekt og sikkerhet. Hudtoksisitet: Pga. risikoen for fototoksisitet må pasienten unngå sollys og solarium. Stråleindusert dermatitt og solbrenthet kan komme igjen under behandling med metotreksat (recall-reaksjon). Psoriatiske lesjoner kan forverres under UV-stråling ved samtidig administrering av metotreksat. Høydosebehandling: Ved høydosebehandling bør folinsyre gis samtidig. 48 timer etter påbegynt metotreksatinfusjon bør restnivået av metotreksat måles. Ved metotreksat <0,5 µmol/liter, er ytterligere behandling med folinsyre unødvendig. Preparatet inneholder 0,43 mmol (eller 9,7 mg) natrium pr. ml. Dette skal vurderes hos personer på kontrollert natriumdiett.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01B A01og L04A X03
Metotreksat blir vanligvis brukt i kombinasjon med andre cytostatika. Additiv toksisitet kan forventes ved kombinasjonsbehandling med legemidler med samme farmakologiske virkning, spesielt benmargssuppresjon og toksiske effekter på nyrer, mage/tarm og lunger. Behandling med NSAID (inkl. salisylsyre) ved revmatoid artritt, kan opprettholdes ved metotreksatbehandling med lave doser, men kun under nøye overvåkning. Samtidig administrering av protonpumpehemmere kan gi forsinket eller hemmet renal utskillelse og forhøyede plasmanivåer av metotreksat, med kliniske tegn og symptomer på metotreksattoksisitet. Ved nedsatt nyrefunksjon skal det utvises forsiktighet. Regelmessig alkoholinntak og bruk av andre levertoksiske legemidler øker risikoen for levertoksiske metotreksateffekter. Ved samtidig bruk av potensielt levertoksiske legemidler bør pasienten overvåkes nøye mht. økt levertoksisitet. Salisylater, fenylbutazon, fenytoin, barbiturater, beroligende legemidler, orale prevensjonsmidler, tetrasykliner, amidopyrinderivater, sulfonamider og p-aminobenzosyre fortrenger metotreksat fra binding til serumalbumin og gir dermed økt biotilgjengelighet. Probenecid og svake organiske syrer kan også redusere tubulær metotreksatsekresjon og dermed forårsake økt blodkonsentrasjon. Enkelte antibiotika kan redusere renal clearance av metotreksat og gi økt serumkonsentrasjon, og samtidig hematologisk og gastrointestinal toksisitet. Den tubulære renale utskillelsen reduseres av ciprofloksacin. Orale antibiotika kan redusere intestinal absorpsjon av metotreksat eller påvirke enterohepatisk sirkulasjon ved å hemme tarmfloraen eller undertrykke bakteriemetabolismen. Under behandling med legemidler som kan ha benmargspåvirkning, bør risiko for uttalte hematopoetiske sykdommer vurderes. Samtidig administrering av legemidler som kan gi folatmangel, kan gi økt metotreksattoksisitet. Spesiell forsiktighet bør utvises ved eksisterende folatmangel. Samtidig administrering av legemidler som inneholder folinsyre eller vitaminpreparater som inneholder folsyre eller dens derivater, reduserer effekten av metotreksat. Kombinasjon av metotreksat og sulfasalazin kan gi forsterket metotreksateffekt med økt bivirkningsrisiko, ved at sulfasalazin hemmer folsyresyntesen. Dette er imidlertid kun observert hos enkeltpasienter i flere kliniske studier. Metotreksat kan gi redusert teofyllinclearance. Teofyllinnivået i blodet bør overvåkes ved samtidig administrering. Overdrevent inntak av koffein- eller teofyllinholdig drikke (kaffe, mineralvann med koffein, svart te) bør unngås under behandlingen, da effekten av metotreksat kan reduseres pga. mulig interaksjon mellom metotreksat og metylxantiner ved adenosinreseptorene. Kombinasjon med leflunomid kan øke risikoen for pancytopeni. Metotreksat gir økte plasmanivåer av merkaptopuriner. Kombinasjon av disse kan kreve dosejustering. Kombinasjonsbehandling med metotreksat og leflunomid kan øke risikoen for pancytopeni. Anestetika basert på nitrogenoksid potenserer effekten av metotreksat på folsyremetabolismen og gir uforutsigbar alvorlig myelosuppresjon og stomatitt. Dette kan reduseres ved administrering av kalsiumfolinat. Kolestyramin kan øke den ikke-renale eliminasjonen av metotreksat ved å avbryte den enterohepatiske sirkulasjonen. Forsinket clearance av metotreksat bør tas i betraktning ved kombinasjon med andre cytotoksiske midler. Strålebehandling med samtidig bruk av metotreksat kan øke risikoen for nekrose av bløtvev eller skjelett.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Teratogent. Føtal død og/eller kongenitale abnormaliteter er sett, samt økt insidens av misdannelser (kraniale, kardiovaskulære og i ekstremitetene) samt abort. Ved seponering før befruktning er normale svangerskap rapportert. Hos fertile kvinner må svangerskap utelukkes før igangsetting av behandling. Graviditet under behandling må unngås, og kjønnsmodne pasienter (kvinner og menn) må bruke sikker prevensjon under behandling og i minst 6 måneder etter avsluttet behandling. Dersom graviditet likevel forekommer i denne perioden, bør medisinsk rådgivning gis mht. risiko for skadelige effekter på barnet.
Amming: Utskilles i morsmelk. Behandling er kontraindisert under amming. Hvis behandling er nødvendig, skal ammingen stoppes før behandling igangsettes.
Fertilitet: Pga. mulig gentoksisitet bør kvinner som ønsker å bli gravide søke råd hos et genetisk rådgivningssenter, hvis mulig allerede før igangsetting av behandling. Menn bør søke råd mht. konservering av sæd før behandling igangsettes. Det skal tas med i vurderingen at det optimale tidsintervallet mellom avsluttet metotreksatbehandling av én partner og graviditet ikke er nøyaktig kjent. Anbefalingene for tidsintervallet i utgitt litteratur varierer mellom 3 måneder og 1 år.
Metotreksat

Bivirkninger

Forekomst og alvorlighetsgrad avhenger av dosenivå og administreringshyppighet. Alvorlige bivirkninger kan oppstå selv ved lave doser, og hyppige og regelmessige kontroller er svært viktig. De fleste bivirkningene er reversible dersom de oppdages tidlig. Dosereduksjon eller seponering og passende mottiltak bør vurderes. Behandlingen bør gjenopptas med forsiktighet etter nøye nødvendighetsvurdering og med økt oppmerksomhet mot ev. tilbakevendende toksisitet. Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale6: Tap av matlyst, kvalme, oppkast, magesmerter, betennelse og sår i mukøs membran i munn/hals7, stomatitt, dyspepsi. Lever/galle: Økte leverenzymnivåer (ALAT, ASAT, alkalisk fosfatase og bilirubin). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Leukocytopeni, trombocytopeni, anemi. Gastrointestinale6: Diaré. Hud: Eksantem, erytem, kløe. Luftveier: Lungekomplikasjoner pga. interstitiell alveolitt/pneumonitt og relaterte dødsfall5. Nevrologiske: Hodepine, fatigue, sløvhet, parestesi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Infeksiøse: Herpes zoster. Godartede, ondartede og uspesifiserte svulster (inkl. cyster og polypper), enkelttilfeller er av lymfom1. Blod/lymfe: Pancytopeni, agranulocytose, hematopoetiske lidelser. Gastrointestinale6: Gastrointestinale sår og blødninger, pankreatitt. Hjerte/kar: Vaskulitt (alvorlig toksisk symptom). Hud: Urticaria, fotosensibilitet, økt hudpigmentering, hårtap, noduler, smertefulle lesjoner ved plakkpsoriasis, alvorlige toksiske reaksjoner, herpetiform erupsjon av huden, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse (Lyells syndrom). Immunsystemet: Alvorlige allergiske reaksjoner til anafylaktisk sjokk. Kjønnsorganer/bryst: Betennelse og sårdannelse i vagina. Lever/galle: Utvikling av fettlever, fibrose og cirrhose8, fall i serumalbumin. Luftveier: Lungefibrose, pleuraeffusjon. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, myalgi, osteoporose. Nevrologiske: Hemiparese, vertigo, forvirring, kramper, leukoencefalopati/encefalopati (ved inj.), epileptisk anfall. Nyre/urinveier: Betennelse og sårdannelse i urinblære (ev. med hematuri), dysuri. Kjønnsorganer/bryst: Betennelse og sårdannelse i vagina. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Diabetes mellitus (kun inj.). Svangerskap: Misdannelser av foster. Øvrige: Lokale reaksjoner (brennende følelse) eller skade (steril abscess, ødeleggelse av fettvev) på injeksjonsstedet etter i.m. administrering. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Megaloblastisk anemi. Gastrointestinale6: Enteritt, melena, gingivitt, malabsorpsjon. Hjerte/kar: Hypotensjon, tromboemboliske hendelser4, perikarditt, perikardial effusjon, perikardial tamponade. Hud: Økte pigmenteringsforandringer av negler, onykolyse (kun inj.), akne, petekkier, ekkymose, erythema multiforme, kutane erytematøs erupsjoner. Infeksiøse: Sepsis. Kjønnsorganer/bryst: Oligospermi, menstruasjonsforstyrrelser som bedres etter avsluttet behandling. Lever/galle: Akutt hepatitt, hepatotoksisitet. Luftveier: Faryngitt, respirasjonsstans, apné, bronkialastmalignende reaksjoner med hoste, dyspné, patologiske funn ved lungefunksjonstest. Muskel-skjelettsystemet: Stressfraktur. Nevrologiske: Parese, taleforstyrrelser inkl. dysartri og afasi. Nyre/urinveier: Nyresvikt, oliguri, anuri, azotemi. Psykiske: Humørsvingninger, forbigående persepsjonsforstyrrelser. Svangerskap: Abort. Øye: Synsforstyrrelser (sløret syn eller tåkesyn), alvorlig synsnedsettelse med ukjent etiologi. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Alvorlige tilfeller av benmargssuppresjon, aplastisk anemi, lymfadenopati, lymfoproliferativ sykdom (delvis reversibel), eosinofili og nøytropeni. Gastrointestinale6: Hematemese, toksisk megakolon. Hud: Akutt paronyki, furunkulose, telangiektasi, hidradenitt. Immunsystemet: Hypogammaglobulinemi, immunsuppresjon, allergisk vaskulitt. Infeksiøse: Herpes simplex, hepatitt. Kjønnsorganer/bryst: Forstyrret ovogenese og spermatogenese, tap av libido, impotens, vaginal utflod, infertilitet, gynekomasti. Lever/galle: Akutt levernekrose, reaktivering av kronisk hepatitt, akutt levernedbrytning. Luftveier: Pneumocystis carinii, pneumoni, kronisk obstruktiv lungesykdom, pleural effusjon. Nevrologiske: Smerte, myasteni i ekstremiteter, smaksforandringer (metallsmak), meningisme (lammelser, oppkast), akutt aseptisk meningitt. Nyre/urinveier: Proteinuri. Psykiske: Søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Tumorlysesyndrom. Svangerskap: Fosterdød. Øye: Konjunktivitt, retinopati. Øvrige: Feber9, sepsis, opportunistiske infeksjoner (i noen tilfeller fatale), infeksjon forårsaket av cytomegalovirus, nokardiose, histoplasmose, kryptokokkose og disseminert herpes simplex. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Lymfadenopati, lymfoprofilerative lidelser (delvis reversible), eosinofili og nøytropeni2. Gastrointestinale6: Ikke-infeksiøs peritonitt. Hud: Forstyrret sårtilheling. Immunsystemet: Immunsuppresjon, feber3, allergisk vaskulitt. Nevrologiske: Leukoencefalopati. Lever/galle: Leversvikt, forverring av en hepatitt C-infeksjon. Øvrige: Ved vanligvis høyere doser metotreksat: Mindre vanlige: Alvorlig nefropati, nyresvikt. Svært sjeldne: Uvanlig følelse i kraniet, forbigående blindhet/synstap. 1Som i mange tilfeller forsvant når behandlingen ble seponert. 2Første tegn på disse livstruende komplikasjonene kan være: Feber, sår hals, sårdannelse i munnhulens slimhinne, influensalignende plager, kraftig utmattelse, epistakse og dermatoragi. Behandling med metotreksat bør avbrytes umiddelbart ved markant reduksjon i antall blodceller. 3Krever avklaring av bakteriell eller mykotisk septikemi. 4Inkl. arteriell og cerebral trombose, tromboflebitt, dyp venetrombose, retinal venetrombose, lungeemboli. 5Uavhengig av dose og varighet av metotreksatbehandling. 6Hvis det forekommer diaré eller sårdannelse i munn eller svelg, kan det bli nødvendig å avbryte behandlingen pga. risikoen for gastrointestinal perforasjon og hemoragisk enteritt. 7Spesielt de første 24-48 timer etter administrering av Ebetrex. 8Opptrer ofte på tross av regelmessig overvåking, normale verdier av leverenzymer. 9Subkutan administrering av metotreksat viser god lokal toleranse. Så langt er det kun observert lette lokale hudreaksjoner og antallet avtar i løpet av behandlingen.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Etter peroral overdose: Leukocytopeni, trombocytopeni, anemi, pancytopeni, nøytropeni, benmargsdepresjon, mukositt, stomatitt, sårdannelse i munn, kvalme, oppkast, sårdannelse og blødning i mage/tarm. Dødsfall som følge av overdose er sett. I disse tilfellene er det også rapportert sepsis, septisk sjokk, nyresvikt og aplastisk anemi.
Behandling: Kalsiumfolinat er spesifikt antidot for nøytralisering av toksiske bivirkninger. Ved utilsiktet overdosering skal kalsiumfolinatdose, tilsv. eller høyere enn metotreksatdosen, administreres i.v. eller i.m. i løpet av 1 time, og administreringen skal fortsette inntil serumnivået av metotreksat er <10-7 mol/liter. Dersom antall leukocytter synker ved lav metotreksatdose, kan f.eks. 6-12 mg kalsiumfolinat gis i.v. eller i.m. så snart som mulig, og samme dose gis flere ganger (minst 4 ganger) med 3-6 timers intervaller. Ved massiv overdosering kan hydrering og urinalkalisering være nødvendig for å unngå utfelling av metotreksat og/eller dets metabolitter i nyretubuli. Hverken hemodialyse eller peritoneal dialyse er vist å øke metotreksateliminasjonen. Effektiv clearance er sett ved akutt, intermitterende hemodialyse ved bruk av dialysator med high flux. Kun injeksjonsvæske: Ved revmatoid artritt, polyartikulær JIA, psoriasisartritt eller psoriasis vulgaris, kan administrering av fol- eller folinsyre redusere toksisiteten av metotreksat (gastrointestinale symptomer, betennelse i slimhinner i munnen, hårtap og økt leverenzymnivå). Før bruk av folsyrepreparater anbefales overvåking av vitamin B12-nivåene, da folsyre kan maskere vitamin B12-mangel, spesielt hos pasienter >50 år.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: L01B A01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Hemmer enzymet dihydrofolatreduktase og dermed DNA-syntesen.
Absorpsjon: Cmax innen 1-2 timer. Biotilgjengelighet ca. 70% (25-100%).
Proteinbinding: Ca. 50%.
Fordeling: Akkumuleres i form av polyglutamater hovedsakelig i lever, nyrer og milt. Kan vedvare i uker eller måneder. Minimale mengder i kroppsvæske etter lave doser. Konsentrasjoner på 4-7 μg/ml ved høye doser (300 mg/kg kroppsvekt).
Halveringstid: 6-7 timer (3-17 timer). Kan være opptil 4 ganger lengre ved 3. distribusjonssted (pleural effusjon, ascites).
Metabolisme: Ca. 10% metaboliseres intrahepatisk. Hovedmetabolitt er 7-hydroksymetotreksat.
Utskillelse: Hovedsakelig i uendret form via nyrene. Ca. 5-20% av metotreksat og 1-5% av 7-hydroksymetotreksat via gallen. Uttalt enterohepatisk sirkulasjon.

Sist endret: 27.06.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

Injeksjonsvæske i ferdigfylt penn 20 mg/ml: 23.05.2018

Konsentrat til infusjonsvæske 100 mg/ml: 14.03.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Ebetrex, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i ferdigfylt sprøyte:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
20 mg/ml0,375 ml (ferdigfylt sprøyte, 7,5 mg)
050192		Blå resept
-		115,30CSPC_ICON
0,5 ml (ferdigfylt sprøyte, 10 mg)
392140		Blå resept
-		125,50CSPC_ICON
0,75 ml (ferdigfylt sprøyte, 15 mg)
082632		Blå resept
-		133,70CSPC_ICON
1 ml (ferdigfylt sprøyte, 20 mg)
037212		Blå resept
-		145,50CSPC_ICON
1,25 ml (ferdigfylt sprøyte, 25 mg)
037224		Blå resept
-		154,50CSPC_ICON
1,5 ml (ferdigfylt sprøyte, 30 mg)
037235		Blå resept
-		188,90CSPC_ICON

Ebetrex, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg/ml50 ml (hettegl.)
095624		-
-		4401,50CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

afasi: Tap av tale (motorisk afasi) eller manglende evne til å forstå tale og skrift (sensorisk afasi).

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

akutt lymfatisk leukemi (all): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antidot (motgift): Stoff som reduserer eller opphever virkningen av et annet stoff i organismen. Brukes ved behandling av overdosering/forgiftninger.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

artritt (leddbetennelse, betennelse i ledd): Betennelse som gir smerte, stivhet og hevelse i ledd. Samlebetegnelse for en rekke sykdommer, som f.eks. revmatoid artritt, urinsyregikt og psoriasisartritt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

betennelse (inflammasjon): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bloddyskrasi: En ubalanse i blodets sammensetning som kan skyldes f.eks. en bakteriell infeksjon.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

brystkreft (brystcancer, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

cerebral: Som gjelder storhjernen.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cns (sentralnervesystemet): Er en av nervesystemets to hoveddeler (den andre hoveddelen er det perifere nervesystemet). CNS består av hjernen og ryggmargen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diabetes mellitus (sukkersyke): Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyp venetrombose (dvt): En trombose i en eller flere dype vener vanligst i beina, men kan også forekomme i vener i armene, bekkenet eller skulderområdet. Tromben kan skade blodåren der den oppstår, eller vandre til andre organer som f.eks hjertet eller lungen.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

ekkymose: Liten hudblødning, gir blåmerke.

encefalitt (hjernebetennelse): Betennelse i hjernen forårsaket av infeksjon, autoimmune prosesser, forgiftning eller andre tilstander. Virusinfeksjon er en ganske vanlig årsak til hjernebetennelse.

enteritt (tarmbetennelse): Betennelse i tarmen forårsaket av en bakterie- eller virusinfeksjon. Typiske symptomer er diaré, kvalme, oppkast og magesmerter. Noen ganger er det også feber.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

fototoksisitet: Fototoksisitet betyr at huden etter samtidig eksponering for lys og f.eks. et legemiddel, kan bli overfølsom. Dette skyldes at lyset forårsaker giftige reaksjoner, som er skadelige for huden. Dette utnyttes også i en behandlingsmetode, kalt fotodynamisk terapi. Fotodynamisk terapi er en relativt ny behandlingsform som bl.a. brukes ved hudkreft.

furunkulose (hårfollikkelbetennelse i flere hårfollikler): Hårfollikkelbetennelse.

gingivitt (tannkjøttbetennelse): Betennelse i kanten av tannkjøttet. Er en forløper til periodontitt, som er en alvorlig betennelse. Symptomer kan være blødende tannkjøtt ved tannpussing og at tannkjøttet er rødt og hovent.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

herpes zoster (helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hidradenitt (hidrosadenitt, svettekjertelbetennelse): Kronisk hudsykdom som kjennetegnes av ømme byller i armhulene, lysken, innsiden av lår, under bryster, bak ørene og rundt endetarmsåpningen.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kronisk obstruktiv lungesykdom (kols): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kryptokokkose (kryptokokkinfeksjon): Soppinfeksjon forårsaket av gjærsoppen Cryptococcus neoformans.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungeemboli: En embolus som tilstopper blodårer i lungekretsløpet.

lungefibrose (pulmonal fibrose): Arrdannelse i lungene.

lyells syndrom (toksisk epidermal nekrolyse, ten): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

malabsorpsjon: Redusert opptak av næringsstoffer fra tarmen.

melena: Sort avføring, oftest pga. blødning i mage-tarmkanalen. Blødning i magesekk eller tolvfingertarm vil ofte gi melena. Blødning i endetarm og i nedre del av tykktarm vil som regel gi rødlig blod i avføringen. Jerntilskudd kan også gi sort avføring, men har annen konsistens og lukt enn melena.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nsaid: Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (non-steroid antiinflammatory drugs, NSAID) er en gruppe legemidler med antiinflammatoriske (betennelsesdempende), febernedsettende (antipyretisk) og smertelindrende egenskaper.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

osteoporose (benskjørhet, beinskjørhet): Osteoporose er benskjørhet som skyldes reduksjon i benmasse. Skjelettet blir porøst og skjørt, og risiko for benbrudd øker. Det fins 2 hovedtyper: Benskjørhet etter overgangsalderen hos kvinner samt aldersrelatert benskjørhet.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

petekkier (punkthudblødninger): Små punktformede hudblødninger.

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

revmatoid artritt (leddgikt): Kronisk betennelse i kroppens bindevev, først og fremst i leddene. Symptomer er smerter, stivhet, hevelse i flere ledd, tretthet og eventuelt lett feber. Alle ledd kan bli angrepet, men håndledd og fingerledd er de vanligste stedene å få symptomer.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

tumorlysesyndrom (tls): Potensielt livstruende tilstand med hyperurikemi, hyperkalemi, hyperfosfatemi og sekundær utvikling av nyresvikt og hypokalsemi.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

venetrombose (veneblodpropp, venøs trombose): Blodpropp i en vene.