Doxorubicin Accord

Accord

Cytostatikum, antrasyklintype.

ATC-nr.: L01D B01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 L01D B01
Doksorubicin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av doksorubicin kan ikke utelukkes, da økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Doksorubicin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Det kan ikke utelukkes at doksorubicin er persistent, da data mangler.
Miljøinformasjonen (datert 18.01.2018) er utarbeidet av Janssen.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE 2 mg/ml: Hvert hetteglass inneh.: Doksorubicinhydroklorid 10 mg, resp. 20 mg, 50 mg og 200 mg, natriumklorid, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker.


Indikasjoner

Indisert ved følgende neoplastiske tilstander, eks.: Småcellet lungekreft (SCLC). Brystkreft. Avansert ovarialkarsinom. Intravesikalt mot blærekreft. Neoadjuvant og adjuvant behandling for osteosarkom. Avansert bløtvevssarkom hos voksne. Ewings sarkom. Hodgkins sykdom. Non-Hodgkins lymfom. Akutt lymfatisk leukemi. Akutt myeloblastisk leukemi. Avansert multippelt myelom. Avansert eller residiv endometrisk karsinom. Wilms tumor. Avansert papillær/follikulær skjoldkjertelkreft. Anaplastisk skjoldkjertelkreft. Avansert nevroblastom. Doksorubicin brukes ofte i kombinasjonsbehandling med andre cytostatika.

Dosering

Skal kun administreres under oppsyn av kvalifisert lege med utstrakt erfaring med cytostatikabehandling. Pasienten skal monitoreres nøye og ofte under behandlingen, se Forsiktighetsregler. Nytte-/risikoforholdet må nøye vurderes før hver behandling, pga. risiko for kardiomyopati (kan ofte være dødelig). For å unngå kardiomyopati, anbefales det at total kumulativ livslang dose av doksorubicin (inkl. relaterte legemidler som f.eks. daunorubicin) ikke overskrider 450-550 mg/m2 kroppsoverflate. Doksorubicin og andre antrasykliner/antrakinoner kan sannsynligvis gi additiv toksisk effekt. For pasienter med samtidig hjertesykdom som får strålebehandling mot mediastinum og/eller strålebehandling mot hjertet, pasienter som tidligere har fått behandling med alkylerende stoffer, og høyrisiko pasienter (arteriell hypertensjon i >5 år, tidligere hjerte-, kar- eller myokardial skade, eller eldre >70 år), skal maks. totaldose på 400 mg/m2 kroppsoverflate ikke overskrides, og hjertefunksjonen skal monitoreres. Dosering skal ikke gjentas ved benmargsdepresjon eller sår på bukkale slimhinner. Før sistnevnte kan en få en advarende sviende følelse i kinnet, og ved tilstedeværelse av dette symptomet frarådes repetisjon av dosen.
Intravenøs bruk: Doksorubicindosen avhenger av doseringsregimet, allmenntilstanden og tidligere behandling. Doseringsregimet kan være avhengig av indikasjon (f.eks. solid tumor eller akutt leukemi) eller bruk i et spesifikt behandlingsregime (brukt som eneste middel eller i kombinasjon med kjemoterapi, kirurgiske inngrep, strålebehandling eller hormonbehandling). Dosering beregnes vanligvis på grunnlag av kroppsoverflate (mg/m2). Monoterapi: Anbefalt dose 60-75 mg/m2 kroppsoverflate hver 3. uke. Kombinasjonsregime: I kombinasjon med andre cytostatika med overlappende toksisitet, f.eks. høy dose i.v. syklofosfamid eller relaterte antrasyklinforbindelser (f.eks. daunorubicin, idarubicin og/eller epirubicin), skal doksorubicindosen reduseres til 30-60 mg/m2 hver 3. eller 4. uke. Hos pasienter som ikke kan få full dose (f.eks. ved immunsuppresjon, alderdom), er alternativ dosering 15-20 mg/m2 pr. uke.
Intravesikal bruk: Kan brukes ved intravesikal instillasjon til behandling av overflatisk blærekarsinom eller som profylakse ved tilbakevendende tumor etter transuretral reseksjon (TUR) ved høy risiko for residiv. Anbefalt doksorubicindose for lokal intravesikal behandling av overflatisk blæretumor er én instillasjon på 30-50 mg i 25-50 ml natriumklorid injeksjonsvæske 0,9%. Optimal konsentrasjon er ca. 1 mg/ml. Oppløsningen skal som regel holdes intravesikalt i 1-2 timer. I løpet av denne perioden skal pasienten vendes 90° hvert kvarter. Pasienten skal ikke innta væske i 12 timer før behandlingen for å unngå uønsket fortynning med urin. Instillasjonen kan gjentas etter 1 uke-1 måned, avhengig av terapeutisk eller profylaktisk behandling.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Redusert eliminering ved nedsatt leverfunksjon eller obstruksjon i galleganger, hvilket kan føre til alvorlige sekundære effekter. Dosejustering er basert på konsentrasjonen av serumbilirubin:

Serumbilirubin

Anbefalt dose

20-50 µmol/liter

1/2 normal dose

>50 µmol/liter

1/4 normal dose

Kontraindisert ved alvorlig leverfunksjonsforstyrrelse. Nedsatt nyrefunksjon: Ved nedsatt nyrefunksjon (GFR <10 ml/minutt) gis 75% av planlagt dose. Barn: Redusert dose kan være nødvendig. Se behandlingsprotokoller og spesiallitteratur. Sykelig overvekt: Redusert startdose eller forlenget doseringsintervall bør overveises. Systemisk clearance er redusert hos sykelig overvektige.
Tilberedning/Håndtering: Personell skal læres opp i riktig håndteringsteknikk. Gravide skal utelukkes fra å arbeide med dette legemidlet. Rester av legemidlet samt avfall skal kasseres iht. lokale krav. Følg gjeldende forskrifter for håndtering av cytostatika. For ytterligere informasjon, se SPC og pakningsvedlegg. Skal ikke blandes med heparin eller 5-FU. Skal kun blandes med natriumklorid injeksjonsvæske 0,9% eller glukose injeksjonsvæske 5%.
Administrering: I.v. og intravesikalt. Skal ikke administreres peroralt, s.c., i.m. eller intratekalt. Kan administreres som i.v. bolusinjeksjon over noen minutter, som kort infusjon i opptil 1 time eller som kontinuerlig infusjon i opptil 96 timer. Oppløsningen gis via en slange med frittløpende i.v. infusjon (natriumklorid injeksjonsvæske 0,9% eller glukose injeksjonsvæske 5%) i løpet av 2-15 minutter. Dette minimerer risikoen for tromboflebitt eller perivenøs ekstravasasjon, som kan føre til alvorlig lokal cellulitt, vesikkeldannelse og vevsnekrose. Direkte i.v. injeksjon anbefales ikke pga. risiko for ekstravasasjon, som kan forekomme selv ved adekvat tilbakeløp av blodet etter nåleaspirasjon.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Graviditet og amming. Intravenøs bruk: Overfølsomhet for antrakinoner/antrasykliner. Uttalt vedvarende myelosuppresjon og/eller alvorlig stomatitt indusert av tidligere behandling med andre cytostatika og/eller strålebehandling. Tidligere antrasyklinbehandling opptil maks. kumulativ dose. Generell infeksjon. Alvorlig nedsatt leverfunksjon. Alvorlig arytmi, hjertesvikt, tidligere myokardialt infarkt, akutt inflammatorisk hjertesykdom. Økt blødningstendens. Intravesikal bruk: Invasive tumorer som har penetrert blæren (utover T1). Blære- og/eller urinveisinfeksjon. Hematuri. Vanskelig innføring av urinkateter (f.eks. ved store intravesikale tumorer).

Forsiktighetsregler

Grundig kontroll av mulige kliniske komplikasjoner skal utføres, spesielt hos eldre, ved hjertesykdom i anamnesen, benmargssuppresjon, eller ved tidligere antrasyklinbehandling eller strålebehandling mot mediastinum. Initiell doksorubicinbehandling krever nøye overvåkning av pasienten og utstrakt monitorering med laboratorieprøver. Sykehusinnleggelse er derfor anbefalt, spesielt i 1. fase av behandlingen. Pasienten bør komme seg igjen etter akutt toksisitet fra tidligere cytostatikabehandling (f.eks. stomatitt, trombocytopeni og generelle infeksjoner) før initiering av doksorubicinbehandling. Følgende kontroller anbefales før og/eller under behandling (hyppighet avhenger av allmenntilstand, dosering og samtidig behandling med andre legemidler): Røntgenbilder av lunger og brystkasse og EKG. Regelmessig monitorering av hjertefunksjon (LVEF ved f.eks. EKG, ekkokardiografi (ECHO) og MUGA-skanning). Daglig undersøkelse av munnhule og svelg for endringer i mukosa. Blodprøver (hematokrit, blodplater, differensialtelling av hvite blodceller, ASAT, ALAT, LDH, bilirubin, urinsyre). Behandlingskontroll: Før behandlingsstart anbefales kontroll av leverfunksjon ved prøver som ASAT, ALAT, ALP og bilirubin, samt kontroll av nyrefunksjon. Kontroll av venstre ventrikkelfunksjon: Analyse av venstre ventrikkels ejeksjonsfraksjon (LVEF) ved bruk av ultralyd og hjertescintigrafi utføres for å optimalisere pasientens hjertetilstand. En slik kontroll skal gjøres før behandlingsstart, og etter hver kumulative dose på ca. 100 mg/m2. Hjertefunksjon: Kardiotoksisitet er en risiko ved antrasyklinbehandling som kan vise seg ved akutte eller utsatte hendelser. Akutt kardiotoksisitet består hovedsakelig av sinustakykardi og/eller unormal EKG, som f.eks. uspesifikke ST-T-forandringer. Takyarytmier, inkl. premature ventrikulære kontraksjoner og ventrikulær takykardi, bradykardi, samt AV-blokk og grenblokk er også rapportert. Symptomene tyder som regel på akutt, forbigående toksisitet. Flating og breddeøkning av QRS-komplekset kan tyde på kardiomyopati. Ved normal LVEF-baselineverdi (= 50%), vil en nedgang på 10% av absolutt verdi eller verdier <50% av terskelen, som regel tyde på hjertesvikt, og doksorubicinbehandlingen bør grundig vurderes. Forsinket utvikling av kardiotoksisitet skjer vanligvis sent i behandlingsregimet eller innen 2-3 måneder etter avsluttet behandling, men senere hendelser (flere måneder eller år) etter avsluttet behandling er også rapportert. Forsinket utvikling av kardiomyopati manifesteres ved redusert LVEF og/eller tegn og symptomer på kongestiv hjertesvikt (CHF), som f.eks. dyspné, lungeødem, perifert ødem, kardiomegali og hepatomegali, oliguri, ascites, pleural effusjon og galopperende hjerterytme. Subakutte effekter som f.eks. perikarditt/myokarditt er også rapportert. Livstruende CHF er alvorligste form for antrasyklinindusert kardiomyopati, og representerer legemidlets kumulative dosebegrensende toksisitet. Før behandlingsstart skal hjertefunksjon undersøkes, og denne skal monitoreres gjennom hele behandlingen for å minimere risikoen for alvorlig nedsatt hjertefunksjon. Risikoen kan reduseres ved regelmessig LVEF-monitorering under behandling, med umiddelbar seponering ved første tegn på nedsatt funksjon. Relevant kvantitativ metode for gjentatt evaluering av hjertefunksjon inkl. MUGA-skanning eller ECHO. En baselinjeevaluering av hjertet med EKG og enten MUGA-skanning eller ECHO anbefales, særlig ved risikofaktorer for økt kardiotoksisitet. Gjentatt MUGA-skanning eller ECHO for fastsettelse av LVEF bør utføres, særlig ved høyere, kumulative antrasyklindoser. Teknikken som brukes bør være konsekvent gjennom hele oppfølgingen. Hematologisk toksisitet: Doksorubicin kan gi myelosuppresjon, og hematologisk profil skal evalueres før og under hver behandlingssyklus, inkl. differensialtelling av hvite blodceller. Doseavhengig, reversibel leukopeni og/eller granulocytopeni (nøytropeni) er hovedmanifestasjonen på hematologisk toksisitet, og er vanligste, akutte, dosebegrensende toksisitet for doksorubicin. Leukopeni og nøytropeni når vanligvis bunnpunktet dag 10-14 etter administrering, og antallet hvite blodceller/nøytrofiler går i de fleste tilfeller tilbake til normale verdier innen dag 21. Dosereduksjon eller forlengelse av doseringsintervallet bør overveies dersom blodverdiene ikke normaliseres. Trombocytopeni og anemi kan også forekomme. Kliniske konsekvenser av alvorlig myelosuppresjon er bl.a. feber, infeksjoner, sepsis/septikemi, septisk sjokk, blødning, vevshypoksi eller dødsfall. Sekundær leukemi: Sekundær leukemi, med eller uten en såkalt preleukemisk fase, er rapportert ved antrasyklinbehandling (inkl. doksorubicin). Sekundær leukemi er vanligere når disse gis i kombinasjon med andre DNA-skadelige antineoplastiske midler, eller ved økte antrasyklindoser. Slike leukemier kan ha en latensperiode på 1-3 år. Intravesikal bruk: Intravesikal administrering kan gi opphav til symptomer på kjemisk cystitt (dvs. dysuri, hyppig urinering, nokturi, stranguri, hematuri, nekrose på blæreveggen). Vær spesielt oppmerksom på ev. problemer ved innsetting av kateter (f.eks. ved obstruksjon i urinrøret forårsaket av omfattende intravesikale tumorer). Se Kontraindikasjoner. Serumurinsyre: Nivået av serumurinsyre kan øke under behandlingen. Ev. hyperurikemi skal behandles. Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon kan dosejustering kreves. Gastrointestinal effekt: Antiemetisk profylakse anbefales. Doksorubicin skal ikke brukes ved inflammasjon, ulcerasjon eller diaré. Ekstravasasjon: En stikkende, sviende følelse på injeksjonsstedet kan være tegn på ekstravasasjon. Ved mistanke om ekstravasasjon skal injeksjonen avbrytes umiddelbart og fortsettes i en annen vene. Nålen skal bli sittende på plass en kort stund og deretter fjernes etter kort aspirasjon. Nedkjøling av området i 24 timer kan redusere ubehag. Pasienten skal monitoreres nøye i flere uker. Kirurgiske inngrep kan være nødvendig. Perivenøs feilinjeksjon fører til lokal nekrose og tromboflebitt. Ved ev. ekstravasasjon skal en i.v. infusjon av deksrazoksan igangsettes senest 6 timer etter ekstravasasjonen. Hvis deksrazoksan er kontraindisert anbefales lokal applikasjon av dimetylsulfoksid (DMSO) 99%. Se for øvrig SPC for ytterligere informasjon. Strålebehandling: Stråleindusert toksisitet (myokard, mukosa, hud og lever) er rapportert. Spesiell forsiktighet må utvises ved tidligere, samtidig eller planlagt fremtidig strålebehandling. Ved bruk av doksorubicin er disse pasientene utsatt for spesiell risiko for lokale reaksjoner i strålefeltet. Alvorlig, noen ganger fatal, hepatotoksisitet (leverskade) er rapportert. Tidligere strålebehandling mot mediastinum øker kardiotoksisiteten av doksorubicin. I slike tilfeller må en kumulativ dose på 400 mg/m² ikke overskrides. Hyperurikemi: Doksorubicin kan indusere hyperurikemi. Blodets nivå av urinsyre, kalium, kalsiumfosfat og kreatinin skal evalueres etter initiell behandling. Væsketilførsel, alkalisering av urin og profylakse med allopurinol for å forebygge hyperurikemi kan minimere mulige komplikasjoner ved tumorlysesyndrom. Rødfarging av urin: Doksorubicinhydroklorid kan gjøre urinen rødfarget. Pasienten skal informeres om at dette ikke utgjør noen helsefare. Bilkjøring og bruk av maskiner: Frarådes pga. hyppig forekomst av kvalme og brekninger.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L01D B01
Doksorubicin metaboliseres via CYP450 og er P-gp-substrat. Samtidig bruk av CYP- og/eller P-gp-hemmere, kan føre til økte plasmakonsentrasjoner av doksorubicin, og derved økt toksisitet. Samtidig bruk av CYP-induktorer, f.eks. rifampicin og barbiturater, kan redusere plasmakonsentrasjonen av doksorubicin og derved redusere effekten. Ciklosporin, en CYP3A4- og P-gp-hemmer, øker doksorubicin og doksorubicinol AUC med hhv. 55% og 350%. Kombinasjonen kan kreve dosejustering. Cimetidin reduserer plasmaclearance og øker doksorubicin AUC. Administrering av paklitaksel kort tid før doksorubicin, kan gi redusert clearance og økt plasmakonsentrasjon av doksorubicin. Enkelte data tyder på at interaksjonen er mindre markert når doksorubicin administreres før paklitaksel. Barbiturater kan føre til hurtigere plasmaclearance av doksorubicin, mens samtidig administrering av fenytoin kan føre til lavere fenytoinnivåer i plasma. Økt doksorubicinkonsentrasjon i serum er rapportert etter samtidig administrering av ritonavir. Doksorubicinbehandling kan føre til økt serumurinsyre og dosejustering av legemidler som reduserer urinsyrenivået kan derfor være nødvendig. Doksorubicin kan redusere oral biotilgjengelighet av digoksin. Samtidig vaksinering med levende, svekkede vaksiner skal unngås. Unngå kontakt med personer som nylig er vaksinert mot polio. Toksiske effekter: Toksiske effekter av doksorubicin kan øke i kombinasjon med andre cytostatika (f.eks. cytarabin, cisplatin, syklofosfamid). Tykktarmnekroser med kraftig blødning og alvorlige infeksjoner kan oppstå ved kombinasjonsterapi med cytarabin. Doksorubicin kan forverre hemoragisk cystitt forårsaket av tidligere syklofosfamidbehandling. Kardiotoksisitet kan potenseres av tidligere eller samtidig bruk av andre antrasykliner eller andre potensielt kardiotoksiske midler (f.eks. 5-FU, syklofosfamid eller paklitaksel) eller av preparater som påvirker hjertefunksjonen (f.eks. kalsiumantagonister). Ved samtidig bruk av doksorubicin og ovennevnte stoffer skal hjertefunksjonen monitoreres nøye. Bruk av trastuzumab i kombinasjon med antrasykliner (doksorubicin) er forbundet med høy risiko for kardiotoksisitet. Trastuzumab og antrasykliner skal ikke brukes samtidig, unntatt i velkontrollerte kliniske studier hvor hjertefunksjonen monitoreres. Bruk av antrasykliner etter fullført trastuzumabbehandling kan gi økt risiko for kardiotoksisitet. Det bør, om mulig, være en tilstrekkelig lang periode (opptil 27 uker) mellom avsluttet trastuzumabbehandling og oppstart av antrasyklinbehandling. Grundig monitorering av hjertefunksjonen er nødvendig. Hepatotoksisitet kan potenseres av andre hepatotoksiske midler (f.eks. 6-merkaptopurin). Samtidig bruk av klozapin kan øke risikoen og intensiteten av hematologisk toksisitet. Uttalt nefrotoksisitet kan forekomme ved samtidig behandling med amfotericin B. Ettersom doksorubicin raskt metaboliseres og hovedsakelig skilles ut via galleveiene, kan samtidig administrering av kjente hepatotoksiske cytostatika (f.eks.merkaptopurin, metotreksat, streptozocin) potensielt øke toksisiteten av doksorubicin pga. redusert hepatisk clearance. Doksorubicindosen bør justeres dersom samtidig behandling er nødvendig. Doksorubicin er et potent radiosensibiliserende middel og kan indusere oppblussing av tidligere strålingsreaksjoner, som kan være livstruende. Tidligere, samtidig eller etterfølgende strålebehandling kan øke kardiotoksisiteten eller hepatotoksisiteten av doksorubicin. Dette gjelder også samtidig terapi med kardiotoksiske eller hepatotoksiske legemidler.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Doksorubicin er funnet i fostervev (lever, nyrer, lunger) i konsentrasjoner flere ganger større enn i morens plasma, et tegn på at det passerer placenta. Dyrestudier har vist embryo-føtotoksiske mutagene og teratogene effekter. Doksorubicin er kontraindisert under graviditet. Generelt skal cytostatika kun administreres under graviditet ved sterk indikasjon, og dersom nytte for moren oppveier risikoen for fosteret. Kvinner som kan bli gravide skal bruke sikker prevensjon under og i 6 måneder etter avsluttet behandling. Menn skal bruke effektiv prevensjon, og bør ikke forårsake graviditet under og i opptil 6 måneder etter avsluttet behandling.
Amming: Doksorubicin går over i morsmelk. Risiko for diende barn kan ikke utelukkes. Bruk under amming er kontraindisert, og amming skal derfor opphøre.
Fertilitet: Doksorubicin kan gi infertilitet under behandlingen. Kan gi amenoré hos kvinner. Selv om eggløsning og menstruasjon later til å komme tilbake etter avsluttet behandling, kan prematur menopause oppstå. Doksorubicin kan indusere kromosomskade i humane sædceller. Oligospermi eller azoospermi kan være permanent. Antall sædceller er imidlertid i noen tilfeller rapportert å gå tilbake til normalt nivå. Dette kan forekomme flere år etter avsluttet behandling. Menn bør søke råd om kryokonservering (fryselagring) av sæd før behandlingsstart, pga. muligheten for irreversibel infertilitet.
Doksorubicin

Bivirkninger

Benmargssuppresjon er akutt dosebegrensende bivirkning, men er for det meste forbigående. Kliniske konsekvenser av benmargs-/hematologisk toksisitet kan være feber, infeksjoner, sepsis/septikemi, septisk sjokk, blødninger, vevshypoksi eller dødsfall. Kvalme, brekninger og alopesi observeres hos nesten alle. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Benmargssuppresjon, leukopeni og nøytropeni. Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, mukositt, anoreksi, diaré, hyperpigmentering av munnslimhinnen. Hjerte/kar: Kardiomyopati (f.eks. redusert LVEF, dyspné). Endringer i EKG (f.eks. sinus takykardi, takyarytmi, ventrikulær takykardi, bradykardi, grenblokk). Hud: Alopesi. Infeksiøse: Sepsis, septikemi. Nyre/urinveier: Lokale reaksjoner (kjemisk cystitt) kan forekomme ved intravesikal behandling (f.eks. dysuri, hyppighet av urinering, nokturi, stranguri, hematuri, nekrose i blæreveggen). Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Gastrointestinale blødninger, abdominalsmerter; ulcerasjon av slimhinner i munn, svelg, spiserør og mage-tarmkanalen kan oppstå i kombinasjon med cytarabin, ulcerasjon og nekrose i kolon, spesielt caecum. Hjerte/kar: Flebitt. Hud: Kløe, lokal overfølsomhetsreaksjon i strålefeltet. Øvrige: Dehydrering. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hud: Urticaria, eksantem, lokale erytematøse reaksjoner langs venen som ble brukt til injeksjon, hyperpigmentering av hud og negler, onykolyse, acral eytem og plantar-palmar dysestesi. Immunsystemet: Anafylaktiske reaksjoner. Svulster/cyster: Sekundær leukemi ved ev. kombinasjon med antineoplastiske legemidler som skader DNA. Tumorlysesyndrom. Øye: Konjunktivitt, keratitt, lakrimasjon. Øvrige: Anafylaktiske reaksjoner, skjelving, feber, svimmelhet. Ukjent frekvens: Blod/lymfe: Trombocytopeni, anemi. Endokrine: Hetetokter. Gastrointestinale: Øsofagitt, gastriske erosjoner, kolitt. Hjerte/kar: Hjertearytmi, hjertesvikt. Tromboflebitt, tromboembolisme. Hud: Vevshypoksi, fotosensitivitet. Kjønnsorganer/bryst: Amenoré, oligospermi, azoospermi. Lever/galle: Hepatotoksisitet, forbigående økning i leverenzymer. Luftveier: Bronkospasme, stråleindusert pneumoni. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hyperurikemi. Svulster/cyster: Akutt lymfatisk leukemi, akutt myelogen leukemi. Øvrige: Stikkende eller sviende følelse på injeksjonsstedet. Sykdomsfølelse, svakhet, asteni. Ekstravasasjon kan føre til alvorlig cellulitt, blæredannelse og lokal vevsnekrose som kan kreve kirurgiske inngrep (inkl. hudtransplantasjon).

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Akutt overdosering kan føre til myelosuppresjon (hovedsakelig leukopeni og trombocytopeni), vanligvis 10-15 dager etter overdosering, toksiske effekter i mage-tarmkanalen (særlig mukositt), og akutte hjerteforandringer, som kan oppstå innen 24 timer. Enkeltdoser på 250-500 mg doksorubicin har vist seg å være fatale. Kronisk overdosering med kumulativ dose >550 mg/m2 øker risikoen for kardiomyopati og kan føre til hjertesvikt. Forsinket hjertesvikt kan forekomme opptil 6 måneder etter overdosering.
Behandling: Antibiotika i.v., transfusjon av granulocytter og trombocytter og beskyttende isolasjon («reverse barrier nursing»), og symptomatisk behandling av hjerteproblemer. Det bør overveies å flytte pasienten til et sterilt rom, samt bruke hematopoetiske vekstfaktorer.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For antrasykliner og lignende substanser L01D B

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Utøver sin antineoplastiske effekt via cytotoksiske mekanismer, særlig interkalering i DNA, hemming av topoisomerase II, og dannelse av reaktive oksygenforbindelser (ROS). Dette skader DNA-syntesen: Interkalering av doksorubicinmolekylet fører til hemming av RNA- og DNA-polymeraser. Topoisomerase II-hemming gir brudd i DNA-heliksen. Splittelse av DNA stammer også fra den kjemiske reaksjonen med høyreaktive oksygenforbindelser. Konsekvenser av dette er mutagenese og kromosomavvik. Hos kreftpasienter reduseres doksorubicin til adriamycinol, som er et aktivt cytotoksisk middel. Reduksjonen ser ut til å katalyseres av cytoplasmatiske NADPH-avhengige aldo-keto-reduktaser som finnes i alle vev og spiller en viktig rolle i bestemmelsen av total farmakokinetikk for doksorubicin.
Proteinbinding: 60-70%.
Fordeling: Etter i.v. injeksjon fordeles doksorubicin raskt i vev inkl. lunger, lever, hjerte, milt, lymfeknuter, benmarg og nyrer. Vd: Ca. 25 liter.
Halveringstid: Trefasisk eliminering med gjennomsnittlig t1/2 på 12 minutter (distribusjon), 3,3 timer og ca. 30 timer.
Metabolisme: Raskt i lever. Hovedmetabolitten er farmakologisk aktivt doksorubicinol.
Utskillelse: Ca. 40-50% utskilles i gallen innen 7 dager. 5-15% utskilles i urin.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i kjøleskap (2-8°C). Oppbevar hetteglasset i ytteremballasjen for å beskytte mot lys. Holdbarhet åpnet hetteglass: Skal brukes umiddelbart. Holdbarhet tilberedt infusjonsvæske: Kjemisk og fysisk stabilitet er dokumentert for natriumklorid injeksjonsvæske 0,9% og glukose injeksjonsvæske 5% i opptil 28 dager ved 2-8°C, og opptil 7 dager ved 25°C når de er tilberedt i glassbeholdere og beskyttes mot lys. Fra et mikrobiologisk synspunkt bør tilberedt infusjonsvæske brukes umiddelbart. Brukeren er selv ansvarlig for oppbevaringstid og -forhold før bruk, som vanligvis ikke kan overstige 24 timer ved 2-8°C, med mindre fortynning ble utført under kontrollerte og validerte aseptiske forhold.

Sist endret: 11.09.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

17.10.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Doxorubicin Accord, KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
2 mg/ml5 ml (hettegl.)
537758
-
-
145,10CSPC_ICON
10 ml (hettegl.)
461001
-
-
253,90CSPC_ICON
25 ml (hettegl.)
169283
-
-
580,50CSPC_ICON
100 ml (hettegl.)
127770
-
-
2213,10CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

akutt lymfatisk leukemi (all): Akutt lymfatisk leukemi (ALL) er en form for blodkreft. Sykdommen er den vanligste kreftformen hos barn. Vanlige symptomer er plutselig tretthet og blekhet. Sykdommen behandles effektivt med cellegift, noen ganger i kombinasjon med benmargstransplantasjon. Over 80% av pasientene blir friske.

akutt myelogen leukemi (aml): Akutt myelogen leukemi (AML) er den vanligste formen for blodkreft hos voksne. Faktorer som kan bidra til at sykdommen utvikles er arvelighet, stråling og enkelte kjemikalier. Vanlige symptomer er tretthet og blekhet. Sykdommen behandles med kraftig cellegift.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

amenoré (manglende menstruasjonsblødning, manglende mens, fravær av mens): Fravær av menstruasjonsblødning over lengre tid. Jente som ikke har fått sin første menstruasjon innen hun er fylt 16 år har så kalt primær amenoré.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

antineoplastisk: Legemiddel som er tumorhemmende og motvirker kreft (kreftcelledrepende).

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

ascites (væske i bukhulen): Væskemengden kan bli opptil 20 liter, og skyldes som oftest leversvikt.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

blodplater (trombocytter): Trobocytter/blodplater er skiveformede fragmenter av store hvite blodceller som kalles megakarocytter. Blodplater har en viktig funksjon ved blødning, siden de inneholder stoffer som er nødvendige for at blod skal størkne. De kan også klebre seg sammen for å tette hullet i en blodårevegg hvis denne skades.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

brystkreft (brystcancer, brystsvulst, brysttumor, cancer mammae): Ondartet svulst i brystet hos kvinner. Står for ca. 30% av all kreftsykdom som rammer kvinner. Sykdommen kan behandles på mange måter, blant annet med kirurgi, stråling og kjemoterapi.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp (cytokrom p-450, cyp450): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

cystitt (blærekatarr, urinblærebetennelse): Betyr generelt katarr i en blære, men det er i prinsippet alltid urinblæren det vises til. Hvilke symptomer som opptrer og hvordan de skal behandles, avhenger delvis av om det er mann eller kvinne som er rammet og delvis på om infeksjonen gjentar seg eller ikke. Symptomer kan være svie ved vannlating og hyppig vannlatingstrang. Sykdommen kan behandles med antibiotika.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

dysuri (smertefull vannlating): Vansker med å tømme urinblæren. Tilstanden er ofte smertefull.

erosjon: Overflatisk sår.

ewings sarkom: En sjelden form for benkreft, de første symptomer er som regel smerter og hevelse. Sykdommen rammer hovedsakelig før 20-årsalder, og dobbelt så mange gutter som jenter. Behandlingen består av kjemoterapi (cellegift) i kombinasjon med kirurgi. Stråling brukes også for å kontrollere sykdommen.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hepatomegali (forstørret lever, leverforstørrelse): Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hodgkins lymfom (hodgkins sykdom, lymfogranulomatose): Ondartede svulster i lymfevevet. Sjelden sykdom som rammer unge mennesker. De vanligste symptomene er først hovne lymfeknuter, og senere, feber, nattesvette og vekttap. Takket være strålebehandling og kjemoterapi kureres de fleste i dag.

hyperpigmentering av hud: Sterk farging av huden, vanligvis som et resultat av økt melanin i huden. Pigmentforandringen kan oppstå lokalt eller være utbredt.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

infertilitet: Manglende evne til å få barn.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

keratitt (hornhinnebetennelse): Betennelse øyets hornhinne. Forårsakes av skade, bakterier, virus, sopp eller autoimmun sykdom. Symptomer er smerter, lysskyhet, nedsatt syn, tåreflod og sammenkniping av øyet.

konjunktivitt (øyekatarr, øyebetennelse): Betennelse i øyets bindehinne. Kan forårsakes av bakterier, virus eller allergi. Symptomer er ruskfølelse, tåreflod, svie, kløe og rødt øye.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lungekreft (lungecancer): Lungekreft er en ondartet svulst som oppstår i lungene. Sykdommen er svært alvorlig og utvikler seg vanligvis raskt. Røyking er årsaken til lungekreft for 90% av mennene og for 80% av kvinnene.

menopause (klimakterie, overgangsalder): Menopause inntrer når eggstokkene produserer så lite østrogen og progestogen at menstruasjonen stopper opp. Dette skjer normalt i 44-50-årsalderen.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

multippelt myelom (myelomatose, benmargskreft, plasmacellemyelom): Kreft som kjennetegnes ved ukontrollert deling av plasmaceller i benmargen. Plasmacellene fortrenger plassen til andre celler i benmargen.

nokturi (nattlig vannlating, sengevæting): Behov for å late vannet om natten.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

oliguri (lav diurese): Redusert produksjon av urin. For voksne defineres oliguri som urinmengde <500 ml/døgn.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

wilms tumor (nefroblastom, wilms svulst): Nyrekreft som først og fremst forekommer hos barn.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.