Dicloxacillin Bluefish

Penicillinaseresistent penicillin.

Står ikke på WADAs dopingliste

KAPSLER, harde 250 mg og 500 mg: Hver kapsel inneh.: Dikloksacillinnatrium tilsv. dikloksacillin 250 mg, resp. 500 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).

Indikasjoner

Infeksjoner forårsaket av penicillinasedannende stafylokokker, f.eks. sårinfeksjoner, abscesser, osteomyelitt. Det skal tas hensyn til offisielle retningslinjer for riktig bruk av antibakterielle midler.

Dosering

Voksne: 500-1000 mg 3-4 ganger daglig. Ved mer alvorlige infeksjoner kan døgndosen økes til 6 g.
Barn: >40 kg: 500 mg 3-4 ganger daglig. Ved mer alvorlige infeksjoner kan døgndosen økes til 6 g. 20-40 kg: 250 mg 3-4 ganger daglig. Ved alvorlige infeksjoner kan døgndosen dobles. <20 kg: Ikke anbefalt. Doseringsanbefalinger kan ikke gis for premature og nyfødte pga. begrenset erfaring, se Forsiktighetsregler.

Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering kan være nødvendig. Eldre: Se Forsiktighetsregler.

Administrering: Skal ikke inntas liggende eller umiddelbart før sengetid. Bør tas på tom mage minst 1 time før eller 2 timer etter mat for maks. absorpsjon. Svelges hele med minst ¹/₂ glass vann.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Penicillinallergi. Type I-reaksjon overfor cefalosporiner.

Forsiktighetsregler

Forårsakende organismer og deres følsomhet skal påvises før behandlingsstart. Forsiktighet bør utvises pga. mulig kryssoverfølsomhet mellom penicilliner, cefalosporiner, cefamyciner, 1-oksa-betalaktamer og karbapenemer. Penicillin kan gi alvorlige overfølsomhetsreaksjoner som krever akutt symptomatisk behandling. Ved allergisk reaksjon skal legemidlet seponeres og egnet behandling gis. Antibiotika kan gi overvekst av ikke-følsomme organismer. Ved nye bakterie- eller soppinfeksjoner, bør egnet behandling iverksettes og seponering vurderes. Pseudomembranøs kolitt er rapportert, det er viktig å vurdere denne diagnosen ved diaré og iverksette egnet behandling straks diagnosen foreligger. Barn: Hos nyfødte kan ufullstendig utviklet nyrefunksjon medføre utilstrekkelig utskillelse og høyt serumnivå av dikloksacillin. Hyppig plasmakonsentrasjonsmåling og tett bivirkningsovervåkning bør foretas. Eldre: Da forhøyet serumkreatinin er rapportert ved profylaktisk bruk av høye doser hos eldre som har gjennomgått full hofteoperasjon, bør nyrefunksjonen kontrolleres før og under behandling. Behandlingskontroll: Ved langtidsbehandling bør nyre-, lever- og hematopoetisk funksjon kontrolleres regelmessig. Leukocytt- og differensialtelling bør foretas ved behandlingsstart og deretter minst ukentlig. Hjelpestoffer: Kapsler 250 mg: Inneholder <1 mmol natrium, dvs. praktisk talt natriumfritt. Kapsler 500 mg: Inneholder 24,4 mg natrium, tilsv. 1,2% av WHOs anbefalte maks. daglige inntak på 2 g for en voksen.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J01C F01
Samtidig bruk av probenecid hemmer tubulær sekresjon av penicillin som gir økt plasmakonsentrasjon av penicillin over lengre tid. Systemiske antibiotika kan i sjeldne tilfeller redusere effekten av orale antikonseptiva ved å påvirke intestinal reabsorpsjon. Samtidig bruk av metotreksat kan gi økt effekt/toksisitet av metotreksat pga. redusert utskillelse. Effekten av warfarin/dikumarol kan minke ved samtidig behandling, kombinasjonen kan kreve dosejustering. Aminoglykosider og penicilliner kan hemme hverandre in vitro.

Gå til interaksjonsanalyse

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Lang klinisk erfaring indikerer liten risiko. Kan brukes under graviditet.

Amming: Utskilles i liten grad i morsmelk. Det er lite sannsynlig at barn som ammes skades, men risiko for påvirkning av tarm- og munnflora kan ikke utelukkes. Små mengder av virkestoff i morsmelk kan gi økt risiko for sensibilisering. Forsiktighet bør derfor utvises ved forskrivning til ammende.

Dikloksacillin

Bivirkninger

Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Dyspepsi, flatulens, diaré, kvalme, oppkast. Hud: Utslett. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Urticaria, kløe. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Benmargssvikt, agranulocytose, nøytropeni, leukopeni, granulocytopeni, eosinofili, trombocytopeni, hemolytisk anemi. Gastrointestinale: Pseudomembranøs kolitt, øsofageal ulcerasjon, øsofageal smerte, øsofagitt, abdominalsmerte. Hjerte/kar: Sirkulasjonssvikt og dødsfall, hypotensjon. Hud: Angionevrotisk ødem (Quinckes ødem). Immunsystemet: Anafylaksi. Lever/galle: Kolestatisk hepatitt. Luftveier: Bronkospasme, strupehodespasme, heshet, nysing, strupehodeødem. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, artralgi. Nyre/urinveier: Nyresvikt, nyretubulisykdom, interstitiell nefritt, nefropati, hematuri, proteinuri. Øvrige: Feber. Ukjent frekvens: Immunsystemet: Overfølsomhet, serumsyke. Infeksiøse: Soppinfeksjon i munnhulen og abdomen. Lever/galle: Levertoksisitet. Muskel-skjelettsystemet: Muskelrykninger. Undersøkelser: Økt serumkreatinin. Forbigående, asymptomatisk økning i alkalisk fosfatase, ASAT og ALAT. Øvrige: Sykdomsfølelse.

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Høye penicillindoser tolereres vanligvis godt.

Symptomer: Gastrointestinale, elektrolyttforstyrrelser, kramper, nedsatt bevissthet, hemolytiske reaksjoner, nyresvikt, acidose.

Behandling: Symptomatisk. Ev. ventrikkelskylling. Kan ikke hemo- eller peritonealdialyseres.

Se Giftinformasjonens anbefalinger: For beta-laktamantibakterielle midler, penicilliner J01C

Egenskaper

Klassifisering: Betalaktamresistent, penicillinasestabilt, syrestabilt semisyntetisk penicillin.

Virkningsmekanisme: Hemmer bakterienes celleveggsyntese og virker baktericid på penicillinfølsomme bakterier ved å hemme replikasjon. Virker mot grampositive aerobe og anaerobe bakterier og fremfor alt stafylokokker, uavhengig om de er penicillinaseproduserende. Resistente stafylokokkstammer kan forekomme, men er sjeldne.

Absorpsjon: Rask, men ufullstendig (35-76%). T_max 0,5-2 timer.

Proteinbinding: 95-98%.

Fordeling: Lett oppløselig i lipider, og adekvate konsentrasjoner oppnås i benvev, pleura- og leddvæske og i sårsekret, men kun minimal konsentrasjon i cerebrospinalvæske.

Halveringstid: Ca. 45 minutter.

Metabolisme: Delvis til aktive og inaktive metabolitter.

Utskillelse: Ca. 55-65% i urin, delvis i feces.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet.

Sist endret: 12.02.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

31.01.2019

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

Dicloxacillin Bluefish, KAPSLER, harde:

Styrke	Pakning Varenr.	Refusjon¹ Byttegruppe	Pris (kr)²	R.gr.³	SPC
250 mg	30 stk. (blister) 147605	Blå resept Byttegruppe	155,60 (trinnpris 97,50)	C	SPC_ICON
500 mg	30 stk. (blister) 444285	Blå resept Byttegruppe	239,30 (trinnpris 140,40)	C	SPC_ICON
500 mg	100 stk. (blister) 436199	Blå resept Byttegruppe	713,00 (trinnpris 383,40)	C	SPC_ICON

¹Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

²Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

³Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Ordforklaringer til teksten

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

abscess (byll, abscessdannelse, bylldannelse): Avgrenset infeksjon som gir bylldannelse i vevet. Som regel infeksjon med bakterier. Byllen fylles med puss, som består av vevsrester, bakterier og hvite blodceller.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

aerob: I nærvær av oksygen. Innen medisinen angir ordet oftest en egenskap hos bakterier som innebærer at de krever oksygen i sitt nærmiljø for å kunne overleve. Det motsatte er ordet anaerob.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anaerob: Betyr oksygenfri. I medisinen er ordet oftest en karakteristikk av bakterier, som innebærer at de kan leve selv om det ikke er oksygen i miljøet deres. Det motsatte er aerob.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

elektrolyttforstyrrelse (elektrolyttavvik, elektrolyttendringer, elektrolyttforandringer): Elektrolytter er mineraler kroppen trenger. Blir det for lite eller for mye av et mineral kan det oppstå elektrolyttforstyrrelser. Det kan da være nødvendig med tiltak som justerer nivåene.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

granulocytopeni: Mangel på en type hvite blodceller som kalles granulocytter. Granulocytter utgjør en viktig del i kroppens forsvar mot infeksjoner. Ved granulocytopeni er kroppen defor mer utsatt for infeksjoner. Årsaken til granulocyttmangelen er ofte at benmargen, hvor kroppen danner granulocyttene, er skadet.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hematuri (haematuria): Blod i urinen.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati (nyresykdom): Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.

Til toppen

Design : InCreo | CMS : Ovitas AS & Thot-Soft 2002

	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Tyfoid, oral, levende, svekket J07A P01 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder kun peroral levende vaksine, ikke tyfoidvaksine for injeksjon. Gjelder ikke metenamin. Klinisk konsekvens Risiko for nedsatt vaksinerespons. Interaksjonsmekanisme Antibakterielle midler kan inaktivere vaksinen og hindre adekvat immunrespons. Justering av doseringstidspunkt WHO anbefaler at anbibiotika ikke skal tas 3 dager før og 3 dager etter inntak av levende peroral tyfoidvaksine. Nasjonalt Folkehelseinstitutt angir at samtidig bruk av antibiotika "er kontraindisert". Kildegrunnlag Indirekte data Kilder Folkehelseinstituttet. Vaksinasjonsveilederen for helsepersonell: Tyfoidvaksine. WHO. International travel and health. Vaccines. 2012.
	Beta-laktam antibakterielle midler, penicilliner J01C Metotrexat L01B A01 - Metotreksat L04A X03 - Metotreksat Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av metotreksat, risiko for beinmargssuppresjon (en rekke kasuistikker på ulike penicilliner, selv om effekten ikke har vært like tydelig i mer systematiske studier). Konsekvensene har vært alvorligst ved høydosebehandling med metotreksat, men det finnes også rapporter på toksiske effekter ved kombinasjon med peroral lavodsebehandling metotreksat (7,5 til 15 mg per uke). Interaksjonsmekanisme Hemming av tubulær sekresjon av metotreksat via OAT-systemet (organiske aniontransportører). Monitorering Det bør vuderes å følge opp pasienten med ekstra blodprøver med tanke på hematologisk status. Kildegrunnlag Kasusrapporter Kilder Bloom EJ, Ignoffo RJ, Reis CA et al. Delayed clearance of methotrexate associated with antibiotics and anti-inflammatory agents. Clin Res 1986; 34: 560A. Herrick AL, Grennan DM, Aarons L. Lack of interaction between methotrexate and penicillins. Rheumatology 1999; 38: 284–5. Herrick AL, Grennan DM, Giriffen K et al. Lack of interaction between flucloxacillin and methotrexate in patients with rheumatoid arthritis. Br J Clin Pharmacol 1996; 41: 223–7. Mayall B, Poggi G, Parkin JD. Neutropenia due to low-dose methotrexate therapy for psoriasis and rheumatoid arthritis may be fatal. Med J Aust 1991; 155: 480–4. Nierenberg DW, Mamelok RD. Toxic reaction to methotrexate in a patient receiving penicillin and furosemide: a possible interaction. Arch Dermatol 1983; 119: 449–50. Ronchera CL, Hernández T, Peris JE et al. Pharmacokinetic interaction between high-dose methotrexate and amoxycillin. Ther Drug Monit 1993; 15: 375–9.
	Dikloksacillin J01C F01 Warfarin B01A A03 Vis detaljer Klinisk konsekvens Nedsatt konsentrasjon av warfarin (20-25 %), redusert INR. I en studie gikk den gjennomsnittlige INR-verdien ned fra 2,6 til 2,0 i løpet av de første to ukene medbehandling med dikloksacillin, og 61 % av pasientene fikk INR-verdier <2,0. Interaksjonsmekanisme Muligens induksjon av metabolismen av warfarin. Dosetilpasning Dosebehovet av warfarin vil være høyere i kombinasjon med dikloksacillin (rundt 20-30 % høyere warfarindoser kan være nødvendig). Pasienten bør følges opp med INR-målinger og warfarindosen tilpasses ut fra dette. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier og kasusrapporter Kilder Halvorsen S, Husebye T, Arnesen H. Prosthetic heart valve thrombosis during dicloxacillin therapy. Scand Cardiovasc J 1999; 33: 366–8. Krstenansky PM, Jones WN, Garewal HS. Effect of dicloxacillin sodium on the hypoprothrombinemic response to warfarin sodium. Clin Pharm 1987; 6: 804–6. Lacey CS. Interaction of dicloxacillin with warfarin. Ann Pharmacother 2004; 38: 898. Mailloux AT, Gidal BE, Sorkness CA. Potential interaction between warfarin and dicloxacillin. Ann Pharmacother 1996; 30: 1402–7. Pottegård A, Henriksen DP, Madsen KG et al. Change in International Normalized Ratio among patients treated with dicloxacillin and vitamin K antagonists. JAMA 2015; 314: 296-7. Taylor AT, Pritchard DC, Goldstein AO et al. Continuation of warfarin-nafcillin interaction during dicloxacillin therapy. J Fam Pract 1994; 39: 182–5.
	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Warfarin B01A A03 Vis detaljer Situasjonskriterium Gjelder bredspektrede antibiotika gitt peroralt Klinisk konsekvens Kan gi økt antikoagulasjonseffekt med økt INR. Interaksjonsmekanisme Usikker mekanisme. Nedsatt produksjon av vitamin K fra tarmbakterier pga. antibiotikabruken er det mest trolige. Det er videre mulig at inntak av vitamin K via kosten vil være lavere ved pågående infeksjoner, og at dette også vil spille inn. Til sist kan antibiotika i seg selv øke INR hos enkelte pasienter via en direkte effekt på koagulasjonssystemet, noe som er vist for tetrasykliner. Dosetilpasning Dosebehovet av warfarin vil kunne være noe lavere ved samtidig bruk av antibiotika, spesielt bredspektrede antibiotika som gis peroralt. Pasienten bør følges opp med INR-målinger og warfarindosen tilpasses ut fra dette. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier og kasusrapporter Kilder Conly JM, Stein K, Worobetz L et al. The contribution of vitamin K2 (menaquinones) produced by the intestinal microflora to human nutritional requirements for vitamin K. Am J Gastroenterol 1994; 89: 915–23. Panneerselvam S, Baglin C, Lefort W et al. Analysis of risk factors for over-anticoagulation in patient receiving long-term warfarin. Br J Haematol 1998; 103: 422–4.
	Dikloksacillin J01C F01 Aminoglykosider J01G Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig nedsatt konsentrasjon av aminoglykosidet (inntil 10-20 % hos pasienter med nyresvikt). Interaksjonsmekanisme I teorien gjensidig kjemisk inaktivering ved at en aminogruppe på aminoglysidet acetyleres samtidig som betalaktamringen på penicillinet åpnes. Dette får bare konsekvenser for aminglykosidet siden reakskjonen skjer 1:1 og det er en langt lavere konsentrasjon av aminoglykosidet. Siden denne reaksjonen skjer svært langsomt, får den i praksis bare konsekvensen hvis midlene blandes før infusjon, samt eventuelt hos pasienter med nyresvikt siden midlene der er i kontakt med hverandre i kroppen i lengre tid og i høyere konsentrasjoner. Justering av doseringstidspunkt Den nasjonale faglige retningslinjen for antibiotikabruk i sykehus anbefaler at aminoglykosidet bør gis før penicillinet. Hvis midlene gis på samme måte i forhold til hverandre hver gang, vil imidlertid en eventuell redusert konsentrasjon pga. inaktivering automatisk bli kompensert for så lenge man doserer etter serumkonsentrasjonsmålinger av aminoglykosidet. Monitorering Interaksjonen fanges opp automatisk ved å følge vanlige rutiner for serumkonsentrasjonsmålinger av aminoglykosidet. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Halstenson CE, Wong MO et al. Effect of concomitant administration of piperacillin on the dispositions of isepamicin and gentamicin in patients with end-stage renal disease. Antimicrob Agents Chemother 1992; 36: 1832-6. McLaughlin JE, Reeves DS. Clinical and laboratory evidence for inactivation of gentamicin by carbenicillin. Lancet 1971; 1: 261-4. Pickering LK, Rutherford I. Effect of concentration and time upon inactivation of tobramycin, gentamicin, netilmicin and amikacin by azlocillin, carbenicillin, mecillinam, mezlocillin and piperacillin [abstract]. J Pharmacol Exp Ther 1981; 217: 345-9. RELIS Midt-Norge. Gentamicin og penicillin ved febril nøytropeni. Walterspiel JN, Feldman S et al. Comparative inactivation of isepamicin, amikacin, and gentamicin by nine beta-lactams and two beta-lactamase inhibitors, cilastatin and heparin. Antimicrob Agents Chemother 1991; 35: 1875-8.
	Antibakterielle midler til systemisk bruk J01 Prevensjonsmidler med østrogen G02B B01 - Vaginalring med progestogen og østrogen G03A A - Progestogener og østrogener, faste kombinasjoner G03A A01 - Etynodiol og etinyløstradiol G03A A02 - Kingestanol og etinyløstradiol G03A A03 - Lynestrenol og etinyløstradiol G03A A04 - Megestrol og etinyløstradiol G03A A05 - Noretisteron og etinyløstradiol G03A A06 - Norgestrel og etinyløstradiol G03A A07 - Levonorgestrel og etinyløstradiol G03A A08 - Medroksyprogesteron og etinyløstradiol G03A A09 - Desogestrel og etinyløstradiol G03A A10 - Gestoden og etinyløstradiol G03A A11 - Norgestimat og etinyløstradiol G03A A12 - Drospirenon og etinyløstradiol G03A A13 - Norelgestromin og etinyløstradiol G03A A14 - Nomegestrol og østradiol G03A A15 - Klormadinon og etinyløstradiol G03A A16 - Dienogest og etinyløstradiol G03A A17 - Medroksyprogesteron og østradiol G03A B - Progestogener og østrogener, sekvenspreparater G03A B01 - Megestrol og etinyløstradiol G03A B02 - Lynestrenol og etinyløstradiol G03A B03 - Levonorgestrel og etinyløstradiol G03A B04 - Noretisteron og etinyløstradiol G03A B05 - Desogestrel og etinyløstradiol G03A B06 - Gestoden og etinyløstradiol G03A B07 - Klormadinon og etinyløstradiol G03A B08 - Dienogest og østradiol G03A B09 - Norgestimat og etinyløstradiol G03C A01 - Etinyløstradiol G03H B - Antiandrogener og østrogener G03H B01 - Cyproteron og østrogen Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig risiko for nedsatt antikonsepsjonseffekt. Både mellomblødninger og uønskede graviditeter er rapportert i enkelttilfeller, i hovedsak for for aminopenicilliner og tetrasykliner. Epidemiologiske studier har på den annen side ikke påvist noen overhyppighet av uønskede graviditeter, og farmakokinetiske studier har heller ikke påvist noen redukasjon av konsentrasjonen av etinyløstradiol ved samtidig behandling med antibiotika. Den kliniske relevansen av enkeltrapportene er derfor høyst usikker. Interaksjonsmekanisme Det er foreslått nedsatt enterohepatisk resirkulasjon av etinyløstradiol på grunn av nedsatt spalting av etinyløstradiol-glukuronid til etinyløstradiol av tarmbakterier. Imidlertid har dette ikke vært mulig å bekrefte i farmakokinetiske studier. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Back DJ, Breckenridge AM, MacIver M et al. The effects of ampicillin on oral contraceptive steroids in women. Br J Clin Pharmacol 1982; 14: 43–8. Grimmer SFM, Allen WL, Back DJ et al. The effect of cotrimoxazole on oral contraceptive steroids in women. Contraception 1983; 28: 53–9. Helms SE, Bredle DL, Zajic J et al. Oral contraceptive failure rates and oral antibiotics. J Am Acad Dermatol 1997; 36: 705–10. Kakouris H, Kovacs GT. Pill failure and non-use of secondary precautions. Br J Fam Plann 1992; 18: 41–4. London BM, Lookingbill DP. Frequency of pregnancy in acne patients taking oral antibiotics and oral contraceptives. Arch Dermatol 1994; 130: 392–3. Murphy AA, Zacur HA, Charache P et al. The effect of tetracycline on levels of oral contraceptives. Am J Obstet Gynecol 1991; 164: 28–33. Neely JL, Abate M, Swinker M et al. The effect of doxycycline on serum levels of ethinyl estradiol, norethindrone, and endogenous progesterone. Obstet Gynecol 1991; 77: 416–20. Scholten PC, Droppert RM, Zwinkels MGJ et al. No interaction between ciprofloxacin and an oral contraceptive. Antimicrob Agents Chemother 1998; 42: 3266–8.
	Beta-laktam antibakterielle midler, penicilliner J01C Probenecid M04A B01 Vis detaljer Klinisk konsekvens Økt konsentrasjon av penicilliner. Interaksjonsmekanisme Hemming av tubulær sekresjon av penicilliner via OAT-systemet (organiske aniontransportører). Dosetilpasning En velkjent interaksjon som har vært utnyttet terapeutisk. På grunn av penicillinenes store terapeutiske bredde, samt den store forskjellen i effekt som probenecid har på pinicillinutskillelsen mellom ulike individer, er reduksjon av penicillindoseringen med tanke på å unngå en evnetuelt skadelig effekt av interaksjonen ikke nødvendig. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Allen MB, Fitzpatrick RW, Barratt A e al. The use of probenecid to increase the serum amoxycillin levels in patients with bronchiectasis. Respir Med 1990; 84: 143–6. Corvaia L, Li SC, Ioannides-Demos LL, Bowes G et al. A prospective study of the effects of oral probenecid on the pharmacokinetics of intravenous ticarcillin in patients with cystic fibrosis. J Antimicrob Chemother 1992; 30: 875–8. Ganes D, Batra V, Faulkner R et al. Effect of probenecid on the pharmacokinetics of piperacillin and tazobactam in healthy volunteers. Pharm Res 1991; 8 (10, suppl.): S299. Holmes KK, Karney WW, Harnisch JP et al. Single-dose aqueous procaine penicillin G therapy for gonorrhea: use of probenecid and cause of treatment failure. J Infect Dis 1973; 127: 455–60. Overbosch D, Van Gulpen C, Hermans J et al. The effect of probenecid on the renal tubular excretion of benzylpenicillin. Br J Clin Pharmacol 1988; 25: 51–8. Shanson DC, McNabb R, Hajipieris P. The effect of probenecid on serum amoxycillin concentrations up to 18 hours after a single 3 g oral dose of amoxycillin: possible implications for preventing endocarditis. J Antimicrob Chemother 1984; 13: 629–32.
	Beta-laktam antibakterielle midler, penicilliner J01C Tetrasykliner J01A Vis detaljer Klinisk konsekvens Mulig nedsatt effekt av penicilliner. En slik effekt har vært vist i to mer enn 50 år gamle studier ved pneumokokk-menigitt og skarlagensfeber. Man har derimot ikke kunnet vise noen slik effekt ved pneumokokk-pneumoni. Til tross for denne sparsomt dokumenterte effekten (som dessuten kun er vist ved tilstander der tetresykliner uansett ikke brukes), fraråder noen legemiddelprodusenter samtidig bruk på generell basis. Interaksjonsmekanisme Det er foreslått at antibiotika som virker på celleveggen, som peniciliner, trenger voksende bakterier for å utøve sin virkning, og at tetrasykliner via sine bakteriostatiske effekter hemmer denne celleveksten. Dette betyr i så fall at effekten bare vil være til stede hos pasienter der raskt bakteriedrap er essensielt. Kildegrunnlag Interaksjonsstudier Kilder Ahern JJ, Kirby WMM. Lack of interference of aureomycin with penicillin in treatment of pneumococcic pneumonia. Arch Intern Med 1953; 91: 197–203. Lepper MH, Dowling HF. Treatment of pneumococcic meningitis with penicillin compared with penicillin plus aureomycin: studies including observations on an apparent antagonism between penicillin and aureomycin. Arch Intern Med 1951; 88: 489–94. Strom J. The question of antagonism between penicillin and chlortetracycline, illustrated by therapeutical experiments in Scarlatina. Antibiotic Med 1955; 1: 6–12.