Desferal

Novartis

Spesifikk jern- og aluminiumantagonist.

ATC-nr.: V03A C01

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



Miljørisiko i Norge
 V03A C01
Deferoksamin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av deferoksamin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Deferoksamin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Deferoksamin brytes ned i miljøet.
Miljøinformasjonen (datert 19.10.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg: Hvert hetteglass inneh.: Deferoksaminmesilat 500 mg.


Indikasjoner

Terapeutisk ved transfusjonshemosiderose, særlig i forbindelse med talassemi, sideroakrestisk anemi, Blackfan-Diamond-anemi, aplastisk anemi og hemolytisk anemi. Primær (idiopatisk) hemokromatose. Sekundær hemokromatose ved levercirrhose, forsøksvis ved porphyrea cutania tarda. Essensiell pulmonal hemosiderose. Akutt jernforgiftning. Dialysepasienter med påvist økt aluminiumavleiring. Diagnostisk ved patologisk jernopplagring, ved mistanke om økt aluminiumavleiring.

Dosering

Patologisk innleiring av jern i vevet: Det anbefales at deferoksaminbehandling startes etter de første 10-15 blodoverføringene eller når klinisk monitorering viser tegn til jernoverskudd (dvs. serumferritinnivå ≥1000 ng/ml). Dosering og administreringsmåte tilpasses symptombildet. Laveste effektive dose bør benyttes. Utskillelse av jern i urin måles daglig. Vanlig initialdose er 500 mg daglig, med økende doser til ønsket jernutskillelse er nådd. Deretter bør jernutskillelse i urin måles med få ukers mellomrom. Vedlikeholdsdosen avhenger av pasientens jernekskresjonshastighet, vanligvis mellom 20-60 mg/kg kroppsvekt. Pasienter med serumferritin <2000 ng/ml trenger ca. 25 mg/kg/dag, og pasienter med 2000-3000 ng/ml serumferritin trenger ca. 35 mg/kg/dag. Individuell dosering tilpasses pasientens jernutskillelseshastighet uavhengig av administreringsmåte. Utskillelse av jern i urin bør overvåkes regelmessig slik at dosen ev. kan tilpasses. Samtidig bruk av vitamin C: Pasienter med jernoverskudd utvikler vanligvis vitamin C-mangel, trolig fordi vitaminet oksideres av jern. Etter 1. måned med chelatorbehandling kan vitamin C gis som tilleggsbehandling. Til voksne gis opp til 200 mg daglig fordelt på flere doser, 50 mg er generelt tilstrekkelig for barn <10 år mens 100 mg gis til eldre barn. Større doser av vitamin C vil ikke øke ekskresjonen av jernkomplekset.
Akutt jernforgiftning: Behandling bør skje både peroralt og parenteralt. Per os etter mageskylling gis 5-10 g deferoksamin (innholdet i 10-20 hetteglass) oppløst i 50-100 ml sterilt vann (ev. gjennom en sonde). Nytten av peroral behandling er omdiskutert. For å eliminere absorbert jern bør deferoksamin gis i.m. eller i.v. Alle pasienter med serumjern >500 μg/dl (89,5 μmol/liter), pasienter med serumjern >350 μg/dl (62,6 μmol/liter) og tegn på fritt jern, samt pasienter med symptomer på akutt jernforgiftning der jernnivået i blod ikke er tilgjengelig, bør få deferoksamin i.m. eller i.v. Hvis pasienten er normotensiv, gis 1 g til barn og 2 g til voksne som en enkelt i.m. injeksjon. Hvis pasienten er hypotensiv eller i sjokk, anbefales i.v. administrering. Maks. hastighet for i.v. administrering er 15 mg/kg/time, men total døgndose skal ikke overstige 80 mg/kg. Administreringshastigheten bør reduseres så raskt situasjonen tillater det, vanligvis etter 4-6 timer. Behandlingen bør fortsette til jernnivået i serum er lavere enn total bindingskapasitet. Effekten av behandlingen avhenger av tilstrekkelig vannlating for å sikre at jernkomplekset ferrioksamin blir utskilt. Hvis oligouri eller anuri utvikles, kan peritoneal dialyse, hemodialyse eller hemofiltrasjon bli nødvendig.
Aluminiumopplagring hos pasienter med terminal nyresvikt: Pasienter med symptomer eller organdysfunksjon pga. aluminiumoverskudd bør behandles. Hos pasienter uten symptomer bør behandling vurderes hvis aluminiumnivået i serum holder seg over 60 ng/ml og Desferaltesten er positiv (se nedenfor), spesielt hvis benbiopsi viser aluminiumrelatert bensykdom. 5 mg/kg gis som en langsom i.v. infusjon i løpet av de siste 60 minutter av dialysen. Etter 3 måneders behandling og 4 ukers utvasking bør en ny Desferaltest utføres. Hvis 2 påfølgende tester utført med én måneds mellomrom viser serumnivå av aluminium <75 ng/ml over baseline, anbefales ikke ytterligere behandling. Pasienter på kontinuerlig ambulerende eller syklisk peritoneal dialyse kan gis deferoksamin i.m., som langsom i.v. infusjon, s.c. eller intraperitonealt. Intraperitonealt anbefales. Deferoksamin bør gis én gang i uken i dosen 5 mg/kg før siste skift for dagen.
Desferaltest: Basert på at jern- og aluminiumutskillelsen hos friske mennesker ikke kan økes over en viss mengde pr. dag ved tilførsel av Desferal. 1) Desferaltest for patologisk jernopplagring hos pasienter med normal nyrefunksjon: Dersom patologisk jernopplagring foreligger kan dette utnyttes diagnostisk: 500 mg injiseres i.m. Urinen samles i 6 timer og jerninnholdet bestemmes. Utskillelsen av 1-1,5 mg (18-27 μmol) i denne perioden tyder på en patologisk jernopplagring. Verdier >1,5 mg (27 μmol) anses som avgjort patologisk. Testen forutsetter normal nyrefunksjon. 2) Desferal infusjonstest for aluminiumopplagring hos pasienter med terminal nyrefunksjon: Anbefales hos pasienter med serumaluminium >60 ng/ml sammen med serumferritin >100 ng/ml. Baselinenivået for aluminium bør fastslås rett før hemodialyse. I løpet av de siste 60 minuttene av hemodialysen gis 5 mg/kg som langsom i.v. infusjon. Ved start av neste hemodialyse (f.eks. 44 timer etter forrige deferoksamininfusjon) bestemmes serumaluminium en gang til. Desferaltesten anses å være positiv hvis økning i serumaluminium over baseline-nivået er >150 ng/ml. En negativ test ekskluderer imidlertid ikke diagnosen aluminiumoverskudd.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Studier ikke utført. Nedsatt nyrefunksjon: Skal brukes med forsiktighet, se Forsiktighetsregler. Barn: Vekt og lengdevekst bør undersøkes hver 3. måned hos barn som behandles med deferoksamin, se Forsiktighetsregler. Eldre ≥65 år: Forsiktighet bør utvises, og det anbefales å starte i nedre del av doseringsskalaen.
Tilberedning/Håndtering: Ved i.v. eller s.c. tilførsel brukes en 95 mg/ml oppløsning (500 mg oppløses i 5 ml sterilt vann). Oppløsningen er nær isoton og skal være klar og fargeløs/svak gul. Til i.v. tilførsel bør utelukkende infusjon brukes; 95 mg/ml oppløsningen fortynnes med isoton natriumklorid- eller glukoseoppløsning. Uforlikelig med heparinoppløsning. Fysiologisk saltvann (9 mg/ml) bør ikke brukes som oppløsningsmiddel for pulveret, men kan benyttes til videre fortynning etter at pulveret er oppløst i sterilt vann. Se pakningsvedlegg for detaljer.
Administrering: Kan gis som i.m. injeksjon, men vil som regel gi bedre effekt ved kontinuerlig og langsom i.v. eller s.c. infusjon. Ved kroniske tilstander skal oppløsningen vanligvis administreres sakte (s.c. eller i.v.) over 8-12 timer, uavhengig av dose. Ved akutte tilstander trengs en mer aggressiv chelatering. Anbefalt doseringshastighet er da 15 mg/kg/time. S.c. infusjon vha. pumpe over en periode på 8-12 (ev. 24) timer, anses å være effektivt og beleilig for ambulerende pasienter. Pumpen bør brukes 4-7 ganger pr. uke avhengig av alvorlighetsgrad. I.m. administrering benyttes bare når s.c. infusjon, som er mer effektiv, ikke kan gis. I.v. infusjon kan også benyttes og kan gis sammen med blodoverføring. Kontinuerlig i.v. infusjon kan gis via implantert i.v. system, til bruk ved behandling i hjemmet. Kontinuerlig i.v. infusjon brukes bare til pasienter som ikke kan gis kontinuerlig s.c. infusjon og til pasienter med hjerteproblemer sekundært til jernoverskuddet.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for deferoksamin, unntatt der desensibilisering er mulig.

Forsiktighetsregler

Rask i.v. infusjon kan føre til hypotensjon og sjokk (f.eks. flushing, takykardi, sirkulatorisk kollaps og urticaria). Høye doser av deferoksamin, spesielt hos pasienter med lavt ferritinnivå i plasma, kan medføre syns- og hørselsforstyrrelser. Oftalmologisk og audiologisk kontroll anbefales før behandlingsstart og deretter hver 3. måned under behandlingen ved langvarig terapi, spesielt hvis serumferritin er lavt. Nyresviktpasienter som mottar vedlikeholdsdialyse og har lavt ferritinnivå, er spesielt utsatte for bivirkninger. Synsforstyrrelser er blitt rapportert etter enkeltdoser med deferoksamin. Risiko for bivirkninger reduseres ved lavdosebehandling. Hvis syns- eller hørselsforstyrrelser oppstår skal deferoksamin seponeres umiddelbart. Brukes med forsiktighet hos pasienter med nyresvikt da omkring halvparten av metallkomplekset utskilles via nyrene hos pasienter med jernoverskudd og normal nyrefunksjon. Jern- og aluminiumkompleksene kan elimineres ved dialyse. Hos pasienter med nyresvikt vil utskillelsen øke ved dialyse. Isolerte tilfeller av akutt nyresvikt er rapportert og overvåkning av endringer i nyrefunksjon bør overveies. Høydose deferoksamin samtidig med lave ferritinnivåer eller ung alder (<3 år ved behandlingsstart) har vært assosiert med veksthemming. En må skille på om veksthemming skyldes høye doser deferoksamin eller om den kommer av jernoverskuddet i seg selv. Vekt og lengdevekst bør undersøkes hver 3. måned hos barn som behandles med deferoksamin. Hos pasienter med aluminiumrelatert encefalopati kan høye doser deferoksamin forverre nevrologiske lidelser (krampeanfall), trolig pga. akutt økning av sirkulerende aluminium. Deferoksamin kan fremskynde starten på dialysedemens. Profylaktisk behandling med klonazepam kan gi beskyttelse. Behandling av aluminiumoverskudd kan føre til hypokalsemi og forverring av hyperparatyreoidisme. Pasienter med jernoverskudd er under behandling særlig utsatte for infeksjoner, spesielt med Yersinia enterocolitica og Yersinia pseudotuberculosis. Ved feber kombinert med akutt enteritt/enterokolitt, faryngitt eller diffuse magesmerter bør behandlingen seponeres midlertidig mens bakteriologisk utredning og antibiotikabehandling gjennomføres. Ved symptomer på mucormycosis bør deferoksamin seponeres midlertidig mens mykologisk utredning og passende behandling gjennomføres. Utskillelse av jernkomplekset kan farge urinen rødbrun. Vitamin C bør ikke gis til pasienter med hjertesvikt. Behandling med vitamin C bør kun settes i gang etter en måned med deferoksaminbehandling, og vitamin C bør bare gis dersom pasienten får deferoksamin regelmessig. Daglig dose av vitamin C bør ikke overstige 200 mg hos voksne, fordelt på flere doser, og hjertefunksjonen bør kontrolleres. Akutt lungesviktsyndrom (ARDS) er blitt beskrevet etter behandling med uvanlig høye i.v. doser deferoksamin hos pasienter med akutt jernforgiftning og hos pasienter med talassemi. Anbefalt dosering bør derfor ikke overskrides. Desferal kan gi svimmelhet og tretthet, særlig i begynnelsen av behandlingen, og reaksjonsevnen kan nedsettes. Dette bør tas med i betraktning før pasienten kjører bil eller bruker maskiner.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se V03A C01
Samtidig behandling med proklorperazin kan føre til midlertidig bevisstløshet. Samtidig behandling med deferoksamin og høye doser vitamin C (mer enn 500 mg daglig) kan føre til nedsatt hjertefunksjon hos pasienter med alvorlig kronisk forhøyede jernlagre. Tilstanden er reversibel ved seponering av vitamin C. Resultater fra gallium-67-undersøkelser kan være misvisende pga. rask utskillelse av deferoksaminbundet gallium-67 i urin. Deferoksamin bør seponeres 48 timer før scintigrafi skal utføres.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Sikkerheten ved bruk under graviditet er ikke klarlagt da erfaring fra mennesker er utilstrekkelig. De rapporter som foreligger tyder på liten risiko. Preparatet bør kun gis til gravide hvis forventet nytte oppveier risikoen for fosteret.
Amming: Ukjent om deferoksaminmesilat skilles ut i morsmelk. Det er ikke klarlagt om barn som ammes kan påvirkes. Preparatet bør derfor ikke brukes ved amming.

Bivirkninger

Noen av symptomene rapportert som bivirkninger kan også være en manifestasjon på den underliggende sykdommen (for høyt nivå av jern og/eller aluminium). Svært vanlige (≥1/10): Muskel og skjelettsystemet: Artralgi, myalgi. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet, inkl. smerte, hovenhet, infiltrasjon, erytem, kløe og skorpedannelse. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Hud: Urticaria. Muskel-skjelettsystemet: Vekstretardasjon og sykdommer i ben (f.eks. metafyseal dysplasi) ved høye doser (>60 mg/kg) og ved bruk til små barn. Ved doser ≤40 mg/kg er risikoen betydelig redusert. Nevrologiske: Hodepine. Øvrige: Feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Brekninger, magesmerter. Luftveier: Astma. Øre: Nevrosensorisk døvhet, tinnitus (mindre vanlig hvis dosene holdes innenfor retningslinjene og reduseres når ferritinnivået synker). Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet, inkl. blemmer, ødem og brennende følelse. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Hypotensjon, takykardi og sjokk, dersom forsiktighetsregler for administrering ikke overholdes. Infeksiøse: Mucormycose. Øye: Tap av syn, skotom, retinal degenerasjon, optisk nevritt, katarakt, nedsatt skarpsyn, tåkesyn, nattblindhet, synsfeltsforstyrrelser, kromatopsi (forstyrrelser i fargesyn), uklarhet i hornhinnen. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Blodsykdommer, inkl. trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré. Hud: Generalisert utslett. Immunsystemet: Anafylaktisk sjokk, anafylaktiske reaksjoner, angionevrotisk ødem. Infeksiøse: Gastroenteritt, Yersinia. Luftveier: Akutt lungesvikt, lungeinfiltrat. Nevrologiske: Muskel-skjelettsystemet: Muskelspasmer. Nevrologiske forstyrrelser, inkl. svimmelhet, fremskyndelse eller forverring av aluminiumrelatert dialyseencefalopati, perifer nevropati, parestesier, krampeanfall (spesielt hos dialysepasienter med for høyt aluminiumnivå). Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, renal tubulær sykdom, økt blodkreatinin. Utskillelse av jernkompleks kan medføre rødbrun misfarging av urinen. Sjeldne tilfeller av økte transaminaser er rapportert. Behandling av aluminiumoverskudd kan føre til hypokalsemi og forverring av hyperparatyreoidisme.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Hypotensjon, takykardi, gastrointestinale forstyrrelser, forbigående tap av syn, afasi, agitasjon, hodepine, kvalme, bradykardi, akutt nyresvikt og akutt lungesviktsyndrom.
Behandling: Deferoksamin bør seponeres og symptomatisk behandling igangsettes. Deferoksamin kan dialyseres.

Egenskaper

Klassifisering: Chelaterende pulver med høy og spesifikk bindingsevne for treverdig jern og aluminium.
Virkningsmekanisme: Tar opp fritt jern, enten i plasma eller i celler. Deferoksamin kan binde jern fra ferritin og hemosiderin, men dette skjer relativt langsomt ved klinisk relevante konsentrasjoner av legemidlet. Jern fjernes derimot ikke fra hemoglobin, transferrin eller andre heminholdige substanser. Kan mobilisere og binde aluminium. Danner med treverdig jern og aluminium kompleksene ferrioksamin og aluminoksamin. Kompleksene skilles raskt og fullstendig ut og patologisk jern- eller aluminiumavsetninger i organene reduseres.
Absorpsjon: Raskt etter parenteral administrering.
Proteinbinding: <10% in vitro.
Halveringstid: Terminal halveringstid er 6 timer.
Utskillelse: Bifasisk utskillelse etter i.m. injeksjon, vesentlig via nyrene som ferrioksamin, aluminoksamin, deferoksamin resp. dets metabolitter. En liten del utskilles i feces.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Etter tilberedning bør oppløsningen brukes umiddelbart (behandlingen bør starte innen 3 timer). Dersom tilberedning skjer under godkjente aseptiske forhold kan oppløsningen oppbevares ved romtemperatur i inntil 12 timer.

Sist endret: 04.04.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

14.06.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Desferal, PULVER TIL INFUSJONS-/INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg10 stk. (hettegl.)
189175
-
Byttegruppe
524,90CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

afasi: Tap av tale (motorisk afasi) eller manglende evne til å forstå tale og skrift (sensorisk afasi).

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

akutt lungesviktsyndrom (ards, akutt respiratorisk distressyndrom): Fremskredende og livstruende åndedrettsbesvær som ikke skyldes kjent lungesykdom, men som kan oppstå etter kirurgiske inngrep eller alvorlig skade.

ambulerende (ambulant, ambulatorisk): Oppegående, ikke sengeliggende. Pasienten kommer seg selv til sin behandling og er ikke innlagt på sykehus.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

anuri (manglende urinutskillelse): Opphørt eller nesten opphørt urinutskillelse (mindre enn 100 ml/dag). Kan oppstå etter en alvorlig akutt nyreskade eller ved nyresykdom.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

dialyse: Rensing av blod for avfallsstoffer og overflødig væske. Rensingen gjøres ved hjelp av en spesiell maskin, vanligvis på sykehus. Det fins to typer dialyse, hemodialyse; rensing av blod og peritoneal dialyse; rensing av blodet via bukhulen.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

ekskresjon (utskillelse): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

enteritt (tarmbetennelse): Betennelse i tarmen forårsaket av en bakterie- eller virusinfeksjon. Typiske symptomer er diaré, kvalme, oppkast og magesmerter. Noen ganger er det også feber.

enterokolitt (tarmkatarr, tynn- og tykktarmsbetennelse): Betennelse både i tynn- og tykktarmen.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

essensiell pulmonal hemosiderose (idiopatisk pulmonal hemosiderose): Sykdom karakterisert av blødninger og økt lagring av jern i lungene.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hemokromatose: Sykdom som gir opphopning av jern i ulike organer.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hyperparatyreoidisme (hyperparatyreose): En tilstand der biskjoldkjertlene produserer for mye paratyreoideahormon. Disse hormonene regulerer kalsiumnivået i blodet, og en høy hormonproduksjon fører til høyere kalsiumnivå. Dette kan gi opphav til tretthet, forstoppelse og nervøsitet. Hyperparatyreoidisme kan noen ganger skyldes en svulst i biskjoldkjertlene.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.m. (intramuskulær, intramuskulært): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intramuskulært.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

katarakt (grå stær): Katarakt eller grå stær: Navn på en øyesykdom. Grå stær er en vanlig sykdom hos eldre. Ved grå stær blir øyelinsen grumset slik at lyset ikke når fram til netthinnen og man får langsomt en forverret synsskarphet.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kromatopsi: En synsforstyrrelse med unormalt fargesyn

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

levercirrhose (skrumplever, cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

tinnitus (øresus): Oppfattelse av lyd uten noen ytre sansepåvirkning.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.