Dacepton

EVER Pharma

Antiparkinsonmiddel, dopaminagonist.

ATC-nr.: N04B C07

 

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk



INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 5 mg/ml: 1 ml inneh.: Apomorfinhydrokloridhemihydrat 5 mg, natriummetabisulfitt (E 223), natriumklorid, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. Osmolaritet 290 mosmol/kg.


INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i sylinderampulle 10 mg/ml: 1 ml inneh.: Apomorfinhydrokloridhemihydrat 10 mg, natriummetabisulfitt (E 223), natriumklorid, saltsyre (til pH-justering), vann til injeksjonsvæsker. Osmolaritet: 62,5 mosmol/kg.


Indikasjoner

Behandling av motoriske fluktuasjoner (on-off-fenomen) hos pasienter med Parkinsons sykdom, som ikke kan kontrolleres i tilstrekkelig grad med orale antiparkinsonmidler.

Dosering

Pasienter som skal behandles med apomorfin bør være i stand til å gjenkjenne de første off-symptomene og til å injisere preparatet selv, eller ha en ansvarlig omsorgsperson som kan injisere ved behov. Pasientene må vanligvis begynne med domperidon minst 2 dager før behandlingsstart. Domperidon skal titreres til laveste effektive dose, og seponeres så fort som mulig. Før behandlingsstart skal risikofaktorene for QT-forlengelse vurderes nøye, slik at man er sikker på at fordelen er større enn risikoen (se Forsiktighetsregler). Apomorfin bør initieres i kontrollerte omgivelser på spesialistklinikk. Pasienten bør overvåkes av lege med erfaring i behandling av Parkinsons sykdom (f.eks. nevrolog). Levodopabehandling (med eller uten dopaminagonister) bør være optimalisert før apomorfinbehandling innledes.
Infusjonsvæske 5 mg/ml, til voksne: Kontinuerlig infusjon: Pasienter som har vist en god respons i on-perioder under den innledende behandlingen med apomorfin, men som har en kontroll som samlet sett forblir utilfredsstillende ved bruk av intermitterende injeksjoner, eller som trenger mange og hyppige injeksjoner (>10 pr. dag), kan starte med eller overføres til kontinuerlig s.c. infusjon vha. minipumpe og/eller sprøytepumpe. Hvilken minipumpe og/eller sprøytepumpe som skal brukes, og de nødvendige doseringsinnstillingene, vil bli fastlagt av lege i samsvar med pasientens individuelle behov. Fastlegging av terskeldose: Terskeldosen for kontinuerlig infusjon bør fastlegges som følger: Kontinuerlig infusjon startes med en hastighet på 1 mg (0,2 ml) pr. time, og økes så i samsvar med individuell respons hver dag. Økninger i infusjonshastigheten bør ikke overskride 0,5 mg med intervaller på minst 4 timer. Infusjonshastigheten kan variere fra 1-4 mg (0,2-0,8 ml) pr. time, tilsv. 0,014-0,06 mg/kg/time. Infusjonene bør kun foretas når pasienten er våken. Med mindre pasienten har alvorlige problemer om natten, tilrådes ikke 24-timers infusjoner. Toleranse mot behandlingen synes ikke å forekomme så lenge det er en periode uten behandling på minst 4 timer om natten. I alle tilfeller bør infusjonsstedet endres hver 12. time. For visse pasienter kan det bli nødvendig å supplere den kontinuerlige infusjonen med intermitterende bolusdoser, etter anvisning av lege. En dosereduksjon av andre dopaminagonister kan vurderes ved kontinuerlig infusjonsbehandling. Etablering av behandling: Doseringsendringer kan foretas i samsvar med pasientens respons. Optimal dose er individuell, men når den er etablert forblir den relativ konstant. Forholdsregler ved kontinuerlig behandling: Daglig dose varierer, men ligger vanligvis mellom 3-30 mg. Det anbefales at total døgndose ikke overskrider 100 mg. Det er vanligvis mulig å foreta en viss reduksjon av levodopadosen. Pga. betydelige individuelle forskjeller må dette vurderes nøye av erfaren lege. Når behandlingen er etablert, kan domperidonbehandlingen gradvis reduseres hos noen pasienter, men seponering uten oppkast eller hypotensjon sees kun hos få.
Injeksjonsvæske i sylinderampulle 10 mg/ml, til voksne: Fastlegging av terskeldose: Terskeldosen fastlegges ved foreslåtte doseringsplan: 1 mg (0,1 ml), tilsv. ca. 15-20 µ/kg injiseres s.c. under en hypokinetisk eller off-periode og pasienten observeres i 30 minutter for motorisk respons. Ved manglende eller utilstrekkelig respons injiseres en ny dose på 2 mg (0,2 ml) s.c. og pasienten observeres for respons i ytterligere 30 minutter. Dosen økes med økende injeksjoner med minst 40 minutters mellomrom, til tilfredsstillende motorisk respons oppnås. Etablering av behandling: Når optimal dose er funnet kan det gis én s.c. injeksjon i nedre abdomen eller på yttersiden av låret ved først tegn på off-episode. Absorpsjonen kan variere på forskjellige injeksjonssteder, og pasienten bør derfor observeres påfølgende time for vurdering av behandlingsresponsen. Doseringsendringer kan foretas i samsvar med pasientens respons. Optimal dose er individuell, men forblir relativ konstant når først etablert. Forholdsregler ved kontinuerlig behandling: Daglig dose varierer, men ligger vanligvis innenfor området 3-30 mg, gitt som 1-10 injeksjoner og noen ganger opptil 12 daglige injeksjoner. Total døgndose bør ikke overskride 100 mg, og hver bolusinjeksjon bør ikke overskride 10 mg. D-mine Pen for sylinderampulle er ikke egnet ved bolusdoser >6 mg, og alternative preparater må benyttes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt nyrefunksjon: Justering av doseringsplan ikke nødvendig, men forsiktighet utvises. Barn og ungdom <18 år: Kontraindisert. Eldre: Justering av doseringsplan ikke nødvendig, men det anbefales å utvise ekstra stor forsiktighet under innledningen pga. risiko for postural hypotensjon.
Tilberedning/Håndtering: Ikke bruk oppløsningen hvis den er grønn. Injeksjonsvæske: Luft i sylinderampullen skal fjernes før bruk (se pakningsvedlegg).
Administrering: Ikke tiltenkt å brukes intermitterende. Skal ikke inntas i.v. Infusjonsvæske: Injiseres ufortynnet som kontinuerlig s.c. infusjon vha. minipumpe og/eller sprøytepumpe. Injeksjonsvæske: Gis som s.c. intermitterende bolusinjeksjon ved bruk av tilhørende D-mine Pen. Pasient og omsorgspersoner må få opplæring i bruk av pennen under veiledning av helsepersonell.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Respirasjonshemming, demens, psykotisk sykdom eller leverinsuffisiens. Skal ikke gis til pasienter som har en on-respons på levodopa med alvorlig dyskinesi eller dystoni. Samtidig bruk av ondansetron. Kontraindisert hos barn og ungdom <18 år.

Forsiktighetsregler

Bør gis med forsiktighet ved nyre-, lunge- eller hjerte- og karsykdom og til personer som har lett for å bli kvalme og kaste opp. Det anbefales å utvise ekstra stor forsiktighet ved innledning av behandling hos eldre og/eller svekkede pasienter. Siden apomorfin kan gi hypotensjon, selv ved forbehandling med domperidon, bør forsiktighet utvises ved behandling av pasienter med underliggende karsykdom eller som tar vasoaktive legemidler, som antihypertensiver, og spesielt pasienter med underliggende postural hypotensjon. Siden apomorfin, spesielt i høye doser, kan gi forlengelse av QT-tid, bør det utvises forsiktighet hos pasienter med risiko for torsades de pointes. Når apomorfin skal brukes i kombinasjon med domperidon, skal risikofaktorene vurderes nøye hos den enkelte pasient. Dette skal gjøres før behandlingsstart samt i løpet av behandlingen. Viktige risikofaktorer er bl.a. alvorlige underliggende hjertelidelser som f.eks. kongestiv hjertesvikt, alvorlig nedsatt leverfunksjon eller betydelig forstyrrelse i elektrolyttbalansen. Også legemidler som muligens påvirker elektrolyttbalansen, CYP3A4-metabolismen eller QT-intervallet bør vurderes. Det anbefales å kontrollere ev. effekt på QTC-intervall. Det bør tas et EKG før behandling med domperidon, i løpet av behandlingens oppstartfase, deretter ved klinisk behov. Pasienten skal få beskjed om å melde fra om mulige hjertesymptomer, som palpitasjoner, synkope eller nesten-synkope. De skal også melde fra om kliniske endringer som kan gi hypokalemi, som gastroenteritt eller oppstart av diuretisk behandling. Risikofaktorene skal vurderes på nytt ved hver legetime. Apomorfin er forbundet med lokale, subkutane effekter. Disse kan noen ganger reduseres ved rotasjon av injeksjonssteder eller muligens ved bruk av ultralyd for å unngå områder med knuter og indurasjon. Hemolytisk anemi og trombocytopeni er rapportert. Hematologiprøver bør tas regelmessig, som for levodopa, når dette gis samtidig med apomorfin. Det tilrådes å utvise forsiktighet når apomorfin kombineres med andre legemidler, spesielt legemidler med smalt terapeutisk vindu (se Interaksjoner). Mange pasienter med langt fremskreden Parkinsons sykdom har også nevropsykiatriske problemer, som kan forverres av apomorfin. Det bør utvises spesielt stor forsiktighet ved bruk hos slike pasienter. Apomorfin er forbundet med søvnighet og plutselige søvnepisoder. Pasienten må informeres om dette og bes om å utvise forsiktighet ved kjøring eller bruk av maskiner. Pasienter som har erfart somnolens og/eller en plutselig søvnepisode må avstå fra kjøring eller bruk av maskiner. I tillegg kan dosereduksjon eller seponering vurderes. Pasienten bør overvåkes regelmessig for tegn på utvikling av impulskontrollforstyrrelser. Apomorfin kan indusere dopamindysreguleringssyndrom (DDS) ved overdreven bruk av preparatet. Pasient og omsorgspersoner bør advares mot risikoen for å utvikle DDS før behandlingsstart.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se N04B C07
Pasienter som utvelges til apomorfinbehandling behandles sannsynligvis også med andre legemidler. I den innledende fasen av behandlingen bør pasienten overvåkes for uvanlige bivirkninger eller tegn på effektforsterkning. Samtidig bruk med antipsykotika kan gi en antagonistisk effekt. Det er en mulig interaksjon mellom klozapin og apomorfin, men klozapin kan også brukes til å redusere symptomer på nevropsykiatriske komplikasjoner. Dersom antipsykotika må brukes, kan en gradvis reduksjon av apomorfindosen vurderes (malignt nevroleptikasyndrom er rapportert ved brå seponering av dopaminerg behandling). Effekt av apomorfin på plasmakonsentrasjon av andre legemidler er ikke undersøkt; forsiktighet bør utvises, særlig ved kombinasjon med legemidler med smalt terapeutisk vindu. Antihypertensive og kardioaktive legemidler: Selv ved samtidig administrering med domperidon, kan apomorfin forsterke den antihypertensive effekten av disse legemidlene (se Forsiktighetsregler). Det anbefales å unngå samtidig bruk av andre legemidler kjent for å forlenge QT-intervallet.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen erfaring, risiko ukjent. Reproduksjonsstudier hos dyr indikerer ingen teratogene effekter, men doser gitt til rotter som er toksiske for moren kan gi pustestans hos avkom. Bør ikke brukes under graviditet, hvis ikke strengt nødvendig.
Amming: Utskillelse i morsmelk er ukjent. Det må tas en beslutning om amming skal opphøre eller behandling avstås fra, basert på nytte-/risikovurdering.
Apomorfin

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Psykiske: Hallusinasjoner. Øvrige: Reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. subkutane knuter, indurasjon, erytem, ømhet og pannikulitt), spesielt ved kontinuerlig bruk. Andre lokale reaksjoner er irritasjon, kløe, blodutredelser og smerter. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme og oppkast, spesielt ved behandlingsstart, vanligvis som følge av at domperidon ikke brukes. Nevrologiske: Forbigående sedasjon ved hver dose ved behandlingsoppstart; går vanligvis over i løpet av de første ukene. Somnolens, svimmelhet/ørhet. Psykiske: Nevropsykiatriske forstyrrelser (inkl. forbigående lett forvirring og visuelle hallusinasjoner). Øvrige: Gjesping. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Hemolytisk anemi, trombocytopeni. Hjerte/kar: Postural hypotensjon, vanligvis forbigående (se Forsiktighetsregler). Hud: Lokalt og generalisert utslett. Luftveier: Pustevansker. Nevrologiske: Dyskinesier i «on»-perioder; kan være alvorlig og medføre seponering. Plutselige søvnepisoder. Undersøkelser: Positiv Coombs-prøve. Øvrige: Nekrose og ulcerasjon på injeksjonsstedet. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Eosinofili. Immunsystemet: Allergiske reaksjoner (inkl. anafylaksi og sammentrekninger av luftveiene) pga. innhold av natriummetabisulfitt. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Nevrologiske: Synkope. Psykiske: Impulskontrollforstyrrelser (spillegalskap, økt libido, hyperseksualitet, kjøpegalskap, overspising og trøstespising). Aggresjon, agitasjon. Øvrige: Perifert ødem.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Liten klinisk erfaring med overdosering av apomorfin ved denne administreringsmåten.
Behandling: Kraftig brekning kan behandles med domperidon. Respirasjonshemming kan behandles med nalokson. Hypotensjon: Hensiktsmessige tiltak bør iverksettes, som f.eks. heving av sengens fotende. Bradykardi kan behandles med atropin.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Stimulerer D1- og D2-dopaminreseptorer. I forsøksdyr undertrykkes utløsningshastigheten i nigrostriatale celler, og i lav dose sees reduksjon i lokomotoraktivitet (antatt å representere presynaptisk hemming av endogen dopaminfrisetting), men effekten på motorisk invaliditet ved Parkinsons sykdom medieres sannsynligvis ved postsynaptiske reseptorseter. Denne bifasiske effekten sees også hos mennesker.
Absorpsjon: Raskt og fullstendig fra subkutant vev, noe som gir raskt innsettende effekt (4-12 minutter).
Halveringstid: Distribusjons t1/2 ca. 5 minutter, eliminasjons t1/2 ca. 33 minutter.
Metabolisme: Minst 10% metaboliseres ved glukuronidering og sulfonering, ingen andre metabolismeveier er beskrevet.

Oppbevaring og holdbarhet

Infusjonsvæske: Etter åpning og fylling av legemidlet i sprøyter festet med infusjonssett: Kjemisk og fysisk bruksstabilitet påvist i 7 dager ved 25°C. Injeksjonsvæske i sylinderampulle: Etter åpning: Kjemisk og fysisk bruksstabilitet er påvist i 15 dager ved 25°C.

Sist endret: 24.11.2017
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

Infusjonsvæske 5 mg/ml: 18.03.2017

Injeksjonsvæske 10 mg/ml: 28.06.2017

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Dacepton, INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
5 mg/ml5 × 20 ml (hettegl.)
462516
-
-
1957,20CSPC_ICON

Dacepton, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning i sylinderampulle:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
10 mg/ml5 × 3 ml (sylinderamp.)
449593
-
-
1552,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdomen (bukhule): Abdomen er det anatomiske begrepet for buken eller bukhulen.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

agitasjon: Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

anafylaksi (anafylaktisk reaksjon): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

antipsykotika (antipsykotikum, nevroleptikum, nevroleptika): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

bradykardi (refleksbradykardi): Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

demens: Tap av intellektuelle evner i så alvorlig grad at evnen til å utføre ting, samt sosiale funksjoner forstyrres. Skyldes sykdommer i hjernen. Demens kan blant annet påvirke hukommelse, atferd, personlighet, dømmekraft, romfølelse, språk og evnen til abstrakt tenkning. Til å begynne med reduseres ikke bevissthetsnivået, men det skjer vanligvis en gradvis forverring.

dyskinesi (bevegelsesvansker, bevegelsesproblemer): Unormale, ufrivillige og smertefulle bevegelser.

dystoni (endret muskelspenning): Unormal muskelspenning.

eosinofili: Økt forekomst av en type hvite blodceller som kalles eosinofiler. Tilstanden oppstår ved allergiske reaksjoner og parasittinfeksjoner.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

malignt nevroleptikasyndrom (mns): Samling av alvorlige symptomer (feber, muskelstivhet, autonom ustabilitet) som kan forekomme ved bruk av nevroleptika (antipsykotika). Sjelden og alvorlig tilstand som kan være fatal.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

parkinsons sykdom: Parkinsons sykdom/syndrom innebærer at visse nerver i hjernen brytes ned. De vanligste symptomene er skjelving, bevegelseshemming og stivhet. Etter lang tids sykdom kan man også rammes av demens og depresjon.

s.c. (subkutan, subkutant): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis subkutant.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ultralyd: Ultralyd er høyfrekvente lydbølger (over 30 000 Hz pr. sekund). Brukes både i ultralydbehandling og ultralydundersøkelse (diagnose). Under en ultralydundersøkelse sendes lydbølgene inn i kroppen, og ulike vev reflekterer lyden tilbake som ekko. Dette fanges opp av ultralydapparatet som omdanner lyden til bilder.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.