Cordarone

Antiarytmikum, klasse III.

INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Amiodaronhydroklorid 50 mg, polysorbat 80 100 mg, benzylalkohol 20 mg, vann til injeksjonsvæsker.

TABLETTER 100 mg og 200 mg: Hver tablett inneh.: Amiodaronhydroklorid 100 mg, resp. 200 mg, laktose, hjelpestoffer.

Indikasjoner

Terapeutisk og profylaktisk mot livstruende eller sterkt invalidiserende arytmier hvor andre antiarytmika har hatt utilstrekkelig effekt eller uakseptable bivirkninger.

Dosering

Behandlingen bør påbegynnes og følges opp av lege med erfaring i diagnostikk og behandling av hjerterytmeforstyrrelser. Individuell dosering. Pga. bivirkningene er det spesielt viktig å benytte lavest mulig effektiv dose.
Tabletter: Initialt 200 mg 3 ganger daglig 1. uke, 200 mg 2 ganger daglig 2. uke og deretter gradvis reduksjon til minste effektive vedlikeholdsdose, vanligvis 200 mg daglig eller mindre. Kan tas med ulike intervaller, f.eks. 100 mg daglig eller 200 mg hver 2. dag. Opphold i behandlingen 2 dager i uken kan anbefales.
Injeksjonsvæske: Bør kun anvendes ved overvåkningsavdeling med kontinuerlig kontroll av EKG og blodtrykk. Initialdose ved i.v. infusjon: 5 mg/kg blandet i 250 ml 5% glukoseoppløsning over en periode på 20-120 minutter. Infusjonen kan gjentas 2-3 ganger over en periode på 24 timer. Infusjonshastigheten tilpasses det kliniske svaret. Vedlikeholdsdose: 10-20 mg/kg kroppsvekt pr. døgn (vanligvis 600-800 mg/24 timer, opptil 1200 mg/24 timer) i 250 ml 5% glukoseoppløsning i noen dager som i.v. infusjon. Dersom oral administrering overveies bør denne starte allerede på infusjonens 1. dag. Akutt bruk ved nødsituasjoner: I.v. infusjon anbefales der det er mulig. Unntaksvis kan preparatet gis som langsom i.v. injeksjon der anbefalt dosering er 150-300 mg (eller 5 mg/kg), blandet i 10-20 ml 5% glukoseoppløsning, injisert i løpet av minst 3 minutter. Bør ikke gjentas før tidligst 15 minutter etter første injeksjon selv om dosen kun er 50 mg (fare for sirkulasjonskollaps). Ved hjerte-/lungeredning ved defibrilleringsresistent ventrikkelflimmer kan 300 mg (eller 5 mg/kg) fortynnet i 20 ml 5% glukoseoppløsning gis som rask i.v. engangsdose. Ytterligere 150 mg (eller 2,5 mg/kg) kan gis raskt i.v. ved vedvarende ventrikkelflimmer. Skyll rikelig etter avsluttet injeksjon. Ved fortsatt behandling bør i.v. infusjon benyttes.

Spesielle pasientgrupper: Barn: Ikke anbefalt. Se Kontraindikasjoner. Eldre: Det foreligger ikke opplysninger som tyder på at anbefalt dosering hos eldre avviker fra andre aldersgrupper, men eldre pasienter kan ha større risiko for utvikling av bradykardi og ledningsforstyrrelser hvis for høy dose gis. Thyreoideafunksjonen må overvåkes særlig nøye.

Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Er uforlikelig med saltoppløsninger og må kun blandes i isoton 5% glukoseoppløsning (50 mg/ml). Konsentrasjoner <600 mg/liter bør ikke brukes. Bruk av ufortynnet injeksjonsvæske anbefales ikke pga. manglende data. Injeksjonsvæsken skal ikke blandes med andre legemidler og infusjonslinjen bør ikke brukes til flere legemidler. Infusjonssett med plastmaterialer som DEHP bør ikke anvendes.

Administrering: Injeksjonsvæske: Gis som i.v. infusjon. For å unngå reaksjoner på injeksjonsstedet bør amiodaron administreres ved sentral venøs tilgang. Unntaksvis kan amiodaron gis som i.v. injeksjon ved akutte nødsituasjoner, se over. I.v. injeksjon anbefales ikke pga. hemodynamisk risiko og kan bare benyttes i nødsituasjoner når alternativ behandling er mislykket, og bare ved intensiv avdeling med kontinuerlig overvåkning (EKG og blodtrykk). Tabletter: Bør tas til mat for å forhindre magebesvær. Grapefruktjuice bør unngås. Kan deles eller knuses for å lette svelging. Delestreken er kun for å lette svelging og ikke ment for at tabletten skal deles i like doser.

Cordarone «sanofi-aventis» tabletter 200 mg

Merking 1:	200
Form:	Rund
Overflateform:	Konveks
Deling:	Delestrek
Mål (lengde × bredde):	10.5x10.5 mm
Offisiell farge:	Hvit/gulhvit
Farge:	Hvit
Merking (symbol):

Farge og størrelse på kapsel/tablett kan avvike noe.

Cordarone «sanofi-aventis» tabletter 100 mg

Merking 1:	100
Form:	Rund
Overflateform:	Konveks
Deling:	Delestrek
Mål (lengde × bredde):	8.0x8.0 mm
Offisiell farge:	Hvit/gulhvit
Farge:	Hvit
Merking (symbol):

Farge og størrelse på kapsel/tablett kan avvike noe.

Kontraindikasjoner

Kontraindikasjoner for injeksjonsvæsken gjelder ikke ved hjerte-/lungeredning ved defibrilleringsresistent ventrikkelflimmer. Injeksjonsvæske/tabletter: Overfølsomhet for innholdsstoffene. Kjent overfølsomhet for jod. Sinusbradykardi, SA-blokk og sick sinus-syndrom, dersom pasienten ikke har pacemaker (fare for sinusarrest). Thyreoideadysfunksjon, inkl. hypertyreose. Kombinasjonsbehandling som kan indusere torsades de pointes. Graviditet og amming. Kun injeksjonsvæske: AV-blokk, bi- eller trifasikulær ledningsforstyrrelse hvis pasienten ikke har pacemaker. Sirkulasjonskollaps, alvorlig hypotensjon eller alvorlig respirasjonsdepresjon. I.v. administrering er kontraindisert hos nyfødte, spedbarn og barn <3 år pga. inneholder benzylalkohol. Kun tabletter: Alvorlige AV-ledningsforstyrrelser dersom pasienten ikke har pacemaker.

Forsiktighetsregler

Forstyrrelser i hjertefunksjon: Preparatet induserer EKG-forandringer med forlenget QT-tid (pga. forlenget repolarisering) med mulighet for dannelse av U-bølger. Dette er ikke et tegn på toksiske virkninger av amiodaron, snarere et bevis på preparatets farmakologiske effekt. Hos eldre kan en mer uttalt bradykardi inntreffe. Behandlingen skal stoppes hvis AV-blokk av grad II eller III, SA-blokk eller bifasikulært blokk oppstår. Nyoppståtte arytmier eller forverring av eksisterende arytmier er sett. Det er viktig, men vanskelig, å avgjøre om en forverring av hjertefunksjonen skyldes mangel på effekt av legemidlet eller proarytmisk effekt. Proarytmisk effekt opptrer vanligvis i forbindelse med QT-forlengende faktorer som interaksjoner og/eller elektrolyttforstyrrelser. Alvorlig bradykardi og hjerteblokk: Alvorlig, potensielt livstruende bradykardi og hjerteblokk er sett når amiodaron er brukt samtidig med regimer som inneholder sofosbuvir. Bradykardi har som regel oppstått innen timer eller dager, men det er sett tilfeller etter lengre tid, opptil 2 uker etter oppstart av HCV-behandling. Samtidig bruk er ikke anbefalt, kun dersom andre alternative antiarytmiske behandlinger ikke tolereres eller er kontraindisert. Dersom det ikke kan unngås, er nøye oppfølging (hjerteovervåkning i kliniske omgivelser i de første 48 timene av samtidig administrering. Deretter bør hjertefrekvensen overvåkes daglig poliklinisk eller på egenhånd i minst de første 2 behandlingsukene) helt nødvendig. Dette gjelder også dersom amiodaron er seponert i løpet av de siste månedene, pga. lang halveringstid. Alle pasienter som får amiodaron i kombinasjon med regimer som inneholder sofosbuvir bør advares om symptomer på bradykardi og hjerteblokk, og oppfordres til å kontakte lege umiddelbart hvis disse symptomene oppstår. Hypertyreoidisme: Kan oppstå under behandling og opptil flere måneder etter seponering. Ved kliniske tegn som vektreduksjon, utvikling av arytmier, angina og hjertesvikt bør dette mistenkes. Diagnosen støttes av nedsatt TSH_u. Hvis dette skjer skal behandlingen stoppes. Restituering vil vanligvis skje innen få måneder etter opphørt behandling. Klinisk normalisering vil skje før normalisering av tyreoidfunksjonstestene. I alvorlige tilfeller med klinisk presentasjon av tyreotoksikose, hvor det er fare for dødelig utfall, er det behov for akutt behandling. Behandlingen bør tilpasses individuelt: Antityreoideapreparater (ikke alltid effektive), kortikosteroider, betablokkere etc. Forstyrrelser i lungefunksjon: Dyspné eller ikke-produktiv hoste kan være relatert til lungetoksisitet f.eks. interstitiell pneumonitt. Røntgenundersøkelse av lungene bør utføres ved anstrengelsesdyspné eller interstitiell pneumonitt, og behandlingen bør revurderes da interstitiell pneumonitt vanligvis er reversibel ved tidlig seponering (forsvinner vanligvis innen 3-4 uker, etterfulgt av en langsommere forbedring av røntgenfunn og lungefunksjon som tar flere måneder). Kortikosteroidbehandling bør vurderes. Forstyrrelser i leverfunksjon: Akutte (inkl. alvorlig hepatocellulær insuffisiens eller leversvikt, potensielt dødelig) og kroniske leversykdommer kan oppstå. Tett monitorering av leverfunksjonen ved oppstart og under behandling anbefales. Ved transaminaseøkning >3 × normalverdien (ULN) bør dosen reduseres eller preparatet seponeres. Nevromuskulære forstyrrelser: Amiodaron kan indusere perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati. Restituering skjer vanligvis innen noen måneder etter seponering, men kan i noen tilfeller være ufullstendig. Forstyrrelser i øyets funksjon: Hvis uklart eller nedsatt syn forekommer anbefales full oftamologisk undersøkelse, inkl. fundoskopi. Ved optisk nevropati og/eller optisk nevritt må amiodaron seponeres pga. fare for mulig progresjon til blindhet. Soling: Bør unngås (inkl. solarium) og solkrem med høy solfaktor brukes under behandlingen. Kontroll: Før behandlingsstart anbefales EKG-undersøkelse, TSHu-måling, serumkaliummåling og leverfunksjonstest. Under behandling anbefales oppfølging av transaminaser, TSHu og EKG. I tillegg kan amiodaron indusere hypo- og hypertyreose. Spesielt ved forstyrrelser i thyreoideafunksjonen i anamnesen, er klinisk undersøkelse og TSH_u-måling anbefalt før behandlingsstart. Denne monitoreringen bør fortsette under behandling og i flere måneder etter seponering. TSH bør måles hvis man mistenker forstyrrelser i tyreoideafunksjon. Spesielt i forbindelse med kronisk administrering av antiarytmika er det rapportert økt ventrikulær defibrillering og/eller pace-terskel av pacemaker eller implanterbar hjertedefibrillator, med mulig påvirkning av effekten til slikt utstyr. Det anbefales derfor å kontrollere funksjonen til slikt utstyr før og under behandling. Tyreoideaforstyrrelser: Amiodaron inneholder jod og kan derfor interagere med opptak av radioaktivt jod. Tyreoideafunksjonstestene (løselig trijodtyronin (T₃), løselig tyroksin (T₄) og TSH_u) vil imidlertid fortsatt være upåvirket. Amiodaron hemmer perifer omdannelse av T₄ til T₃ og kan forårsake isolerte biokjemiske endringer (økning løselig T₄ i serum, lett reduksjon eller normal mengde løselig T₃) hos klinisk eutyreote pasienter. I slike tilfeller er det ingen grunn til å stoppe behandlingen. Hypotyreose bør mistenkes hvis pasienten får følgende (vanligvis milde) kliniske tegn: Vektøkning, kuldeintoleranse, redusert aktivitet, uttalt bradykardi. Diagnosen støttes av en klar økning i TSH_u. Eutyreose oppnås vanligvis innen 1-3 måneder etter avsluttet behandling. I livstruende situasjoner kan behandling med amiodaron fortsettes, i kombinasjon med L-tyroksin. Dosen av L-tyroksin bør innstilles iht. TSH-nivåene. Narkose: Svært sjeldne tilfeller av alvorlige respiratoriske komplikasjoner er sett, vanligvis umiddelbart etter kirurgi. Før kirurgiske inngrep skal anestesilegen informeres om at pasienten behandles med amiodaron. Spesielle advarsler for injeksjonsvæske: Ved overvåkningsavdeling og under beskyttelse av pacemaker kan amiodaron gis til pasienter med AV-blokk, bi- eller trifasikulær ledningsforstyrrelse. I.v. injeksjon anbefales ikke pga. av hemodynamisk risiko (alvorlig hypotensjon, sirkulasjonskollaps). I.v. infusjon bør foretrekkes når mulighet for dette foreligger. I.v. injeksjon skal kun gis i nødsituasjoner når alternativ behandling er mislykket og bare ved intensivavdeling med kontinuerlig overvåkning (EKG og blodtrykk). Nyoppståtte arytmier eller forverring av eksisterende arytmier er sett. Øvrige: Alternativt antiarytmikum bør vurderes så tidlig som mulig før hjertetransplantasjon hos pasienter som står på venteliste, da økt risiko for primær transplantatdysfunksjon (de første 24 timene etter transplantasjon) er sett ved bruk av amiodaron hos hjertetransplanterte. Hjelpestoffer: Injeksjonsvæsken inneholder benzylalkohol som kan gi toksiske og allergiske reaksjoner hos nyfødte, spedbarn og barn <3 år og bruk er derfor kontraindisert hos disse. Tabletter inneholder laktose og bør ikke tas ved sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, total laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner

Gå til interaksjonsanalyse

Pga. lang halveringstid kan interaksjoner inntreffe flere måneder etter seponering av preparatet. Kombinasjoner med legemidler som kan gi opphav til torsades de pointes er kontraindisert (antiarytmika, erytromycin i.v., parenteral cisaprid og pentamidin, nevroleptika og antidepressiver inkl. haloperidol, tioridazin, sertindol og klorpromazin, og moksifloksacin). Følgende kombinasjonsbehandling anbefales ikke: Betablokkere og kalsiumantagonister som reduserer hjertefrekvens (verapamil, diltiazem) pga. fare for ledningsforstyrrelser, motilitetsstimulerende laksantia pga. fare for hypokalemi og dermed økt risiko for torsades de pointes, fluorokinolonene levofloksacin, ofloksacin og ciprofloksacin pga. risiko for QT-forlengelse, regimer som inneholder sofosbuvir pga. risiko for alvorlig symptomatisk bradykardi og hjerteblokk. Forsiktighet må utvises i kombinasjon med legemidler som kan gi hypokalemi (noen diuretika, systemiske gluko- og mineralkortikosteroider, tetrakosaktid, amfotericin i.v.). Forsiktighet må utvises ved narkose, potensielt alvorlige komplikasjoner som bradykardi, hypotensjon, overledningsforstyrrelse, redusert minuttvolum og respiratoriske komplikasjoner umiddelbart etter kirurgi er sett. CYP3A4- og CYP2C8-hemmere kan øke amiodaroneksponeringen og bør unngås. Amiodaron øker konsentrasjonen av CYP2C9-substrater som warfarin og fenytoin. Tett oppfølging og ev. dosejustering anbefales ved samtidig bruk. Amiodaron reduserer eliminasjon av digoksin og dosejustering kan være nødvendig. EKG og digoksinkonsentrasjon i plasma bør kontrolleres og pasienter monitoreres for tegn på digitalisforgiftning. Forsiktighet utvises ved dabigatran pga. blødningsrisiko. Amiodaron øker plasmakonsentrasjonen av CYP2D6-substratet flekainid, dosejustering er nødvendig. Amiodaron øker plasmakonsentrasjonen av CYP3A4-substratene ciklosporin, fentanyl, simvastatin, atorvastatin, lovastatin, lidokain, takrolimus, sildenafil, midazolam, triazolam, dihydroergotamin, ergotamin og kolkisin.

Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Kontraindisert. Kan påvirke fosterets thyreoideafunksjon og hjerte. Embryotoksisk effekt med bl.a. veksthemming er sett hos rotter og mus.

Amming: Kontraindisert. Risiko for påvirkning av barnet er sannsynlig ved terapeutiske doser.

Bivirkninger

Amiodaron deponeres i mange vevstyper og kan gi opphav til alvorlige bivirkninger i flere organsystemer. Bortsett fra mikroavleiringer i kornea som kan påvises hos nesten alle pasienter, kan bivirkninger opptre hos 30-40% av pasientene. De alvorligste bivirkningene er lungetoksisitet, nevropati, forverret eksisterende arytmi, thyreoideaforstyrrelser og leverskade. Seponering må overveies ved disse bivirkningene som ikke alltid er reversible. Pga. amiodaronets langsomme eliminasjon vil bivirkningene kunne vedvare eller oppstå etter at preparatet er seponert. Insidensen av bivirkninger øker med høyere dose og lengre varighet av behandlingen.

Bivirkninger sett for tabletter

Organklasse	Bivirkning
Blod/lymfe
Svært sjeldne	Aplastisk anemi, hemolytisk anemi, trombocytopeni
Endokrine
Vanlige	Hypertyreoidisme (noen ganger dødelig), hypotyreoidisme
Svært sjeldne	SIADH
Gastrointestinale
Svært vanlige	Milde gastrointestinale forstyrrelser (kvalme, oppkast, dysgeusi, som vanligvis opptrer i oppladningsfasen og forbedres ved dosereduksjon)
Vanlige	Forstoppelse
Mindre vanlige	Munntørrhet
Ukjent frekvens	Pankreatitt (akutt)
Generelle
Vanlige	Anoreksi, svimmelhet, tretthet
Hjerte
Vanlige	Bradykardi (vanligvis moderat og doserelatert)
Mindre vanlige	Ledningsforstyrrelser (SA-blokk, AV-blokk av ulike grader), nye arytmier eller forverring av eksisterende arytmier (som kan føre til hjertestans)
Svært sjeldne	Markert bradykardi eller sinusarrest (hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter)
Ukjent frekvens	Torsades de pointes
Hud
Svært vanlige	Fotosensitivitet
Vanlige	Eksem (skifergrå eller blålig pigmentering kan skje ved langtidsbruk med høy daglig dose, forsvinner sakte etter seponering)
Svært sjeldne	Alopesi, eksfoliativ dermatitt, erytem ved strålebehandling, hudutslett (vanligvis uspesifikt)
Ukjent frekvens	Alvorlige hudreaksjoner (som toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, bulløs dermatitt, DRESS), urticaria
Immunsystemet
Ukjent frekvens	Anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk, angioødem
Kar
Svært sjeldne	Vaskulitt
Kjønnsorganer/bryst
Svært sjeldne	Epididymitt, erektil dysfunksjon
Ukjent frekvens	Redusert libido
Lever/galle
Svært vanlige	Isolert økte transaminaser (vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) kan sees ved behandlingsstart; kan være spontant forbigående eller normaliseres ved dosereduksjon)
Vanlige	Akutt leverskade med økte transaminaser og/eller gulsott (inkl. leversvikt, noen ganger dødelig)
Svært sjeldne	Kronisk leversykdom (pseudoalkoholhepatitt og levercirrhose, noen ganger dødelig)
Luftveier
Vanlige	Lungetoksisitet (alveolær/interstitiell pneumonitt eller fibrose, pleuritt, obliterativ bronkiolitt/obliterativ bronkiolitt organiserende pneumoni, noen ganger dødelig)
Svært sjeldne	Akutt lungesviktsyndrom (hvorav noen fatale, vanligvis i perioden umiddelbart etter kirurgi), bronkospasme (hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt astmapasienter)
Ukjent frekvens	Pulmonal blødning
Muskel-skjelettsystemet
Vanlige	Proksimal muskelsvakhet
Ukjent frekvens	Lupuslignende syndrom
Nevrologiske
Vanlige	Ekstrapyramidal tremor, mareritt, søvnforstyrrelse
Mindre vanlige	Perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati (vanligvis reversible etter seponering)
Svært sjeldne	Benign intrakraniell trykkstigning, cerebellar ataksi, hodepine
Ukjent frekvens	Parkinsonisme, parosmi
Psykiske
Ukjent frekvens	Delirium (inkl. forvirring)
Skader/komplikasjoner
Ukjent frekvens	Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon
Stoffskifte/ernæring
Ukjent frekvens	Redusert appetitt
Undersøkelser
Svært sjeldne	Økt kreatinin i blod
Øye
Svært vanlige	Mikroavleiringer i kornea (kan være assosiert med regnbuesyn i blendende lys eller tåkesyn og er reversible etter seponering)
Svært sjeldne	Optikusnevropati/optikusnevritt (som kan utvikle seg til blindhet)

Bivirkninger sett for tabletter

Frekvens	Bivirkning
Svært vanlige
Gastrointestinale	Milde gastrointestinale forstyrrelser (kvalme, oppkast, dysgeusi, som vanligvis opptrer i oppladningsfasen og forbedres ved dosereduksjon)
Hud	Fotosensitivitet
Lever/galle	Isolert økte transaminaser (vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) kan sees ved behandlingsstart; kan være spontant forbigående eller normaliseres ved dosereduksjon)
Øye	Mikroavleiringer i kornea (kan være assosiert med regnbuesyn i blendende lys eller tåkesyn og er reversible etter seponering)
Vanlige
Endokrine	Hypertyreoidisme (noen ganger dødelig), hypotyreoidisme
Gastrointestinale	Forstoppelse
Generelle	Anoreksi, svimmelhet, tretthet
Hjerte	Bradykardi (vanligvis moderat og doserelatert)
Hud	Eksem (skifergrå eller blålig pigmentering kan skje ved langtidsbruk med høy daglig dose, forsvinner sakte etter seponering)
Lever/galle	Akutt leverskade med økte transaminaser og/eller gulsott (inkl. leversvikt, noen ganger dødelig)
Luftveier	Lungetoksisitet (alveolær/interstitiell pneumonitt eller fibrose, pleuritt, obliterativ bronkiolitt/obliterativ bronkiolitt organiserende pneumoni, noen ganger dødelig)
Muskel-skjelettsystemet	Proksimal muskelsvakhet
Nevrologiske	Ekstrapyramidal tremor, mareritt, søvnforstyrrelse
Mindre vanlige
Gastrointestinale	Munntørrhet
Hjerte	Ledningsforstyrrelser (SA-blokk, AV-blokk av ulike grader), nye arytmier eller forverring av eksisterende arytmier (som kan føre til hjertestans)
Nevrologiske	Perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati (vanligvis reversible etter seponering)
Svært sjeldne
Blod/lymfe	Aplastisk anemi, hemolytisk anemi, trombocytopeni
Endokrine	SIADH
Hjerte	Markert bradykardi eller sinusarrest (hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter)
Hud	Alopesi, eksfoliativ dermatitt, erytem ved strålebehandling, hudutslett (vanligvis uspesifikt)
Kar	Vaskulitt
Kjønnsorganer/bryst	Epididymitt, erektil dysfunksjon
Lever/galle	Kronisk leversykdom (pseudoalkoholhepatitt og levercirrhose, noen ganger dødelig)
Luftveier	Akutt lungesviktsyndrom (hvorav noen fatale, vanligvis i perioden umiddelbart etter kirurgi), bronkospasme (hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt astmapasienter)
Nevrologiske	Benign intrakraniell trykkstigning, cerebellar ataksi, hodepine
Undersøkelser	Økt kreatinin i blod
Øye	Optikusnevropati/optikusnevritt (som kan utvikle seg til blindhet)
Ukjent frekvens
Gastrointestinale	Pankreatitt (akutt)
Hjerte	Torsades de pointes
Hud	Alvorlige hudreaksjoner (som toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnsons syndrom, bulløs dermatitt, DRESS), urticaria
Immunsystemet	Anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk, angioødem
Kjønnsorganer/bryst	Redusert libido
Luftveier	Pulmonal blødning
Muskel-skjelettsystemet	Lupuslignende syndrom
Nevrologiske	Parkinsonisme, parosmi
Psykiske	Delirium (inkl. forvirring)
Skader/komplikasjoner	Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon
Stoffskifte/ernæring	Redusert appetitt

Bivirkninger sett for injeksjonsvæske

Organklasse	Bivirkning
Endokrine
Svært sjeldne	SIADH
Ukjent frekvens	Hypertyreoidisme
Gastrointestinale
Ukjent frekvens	Pankreatitt (akutt)
Generelle
Vanlige	Reaksjoner ved injeksjonsstedet (som smerte, erytem, ødem, nekrose, ekstravasasjon, infiltrasjon, inflammasjon, indurasjon, tromboflebitt, flebitt, cellulitt, infeksjon, pigmentforandringer)
Svært sjeldne	Anafylaktisk sjokk, flushing/varmefølelse, kvalme, svetting
Hjerte
Vanlige	Bradykardi (vanligvis moderat)
Svært sjeldne	Nye arytmier eller forverring av eksisterende arytmier (som kan føre til hjertestans), utalt bradykardi eller sinusarrest (som krever behandlingsavbrudd, spesielt hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter)
Ukjent frekvens	Torsades de pointes
Hud
Vanlige	Eksem
Ukjent frekvens	Alvorlige hudreaksjoner (som toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnson syndrom, bulløs dermatitt, DRESS), urticaria
Immunsystemet
Ukjent frekvens	Angioødem
Kar
Vanlige	Alvorlig hypotensjon og sirkulatorisk kollaps (kan oppstå ved overdose eller for rask injeksjon), redusert blodtrykk (vanligvis moderat og forbigående)
Kjønnsorganer/bryst
Ukjent frekvens	Redusert libido
Lever/galle
Svært sjeldne	Akutt leverskade med økte transaminaser og/eller gulsott (inkl. leversvikt, noen ganger dødelig), isolert økte transaminaser (vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) ved behandlingsstart; forbigående spontant eller normaliseres ved dosereduksjon)
Luftveier
Svært sjeldne	Akutt lungesviktsyndrom (noen ganger dødelig), bronkospasmer og/eller apné (hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt astmapasienter), interstitiell pneumonitt eller fibrose (noen ganger dødelig)
Muskel-skjelettsystemet
Ukjent frekvens	Ryggsmerter
Nevrologiske
Svært sjeldne	Benign intrakraniell trykkstigning, hodepine
Psykiske
Ukjent frekvens	Delirium (inkl. forvirring)
Skader/komplikasjoner
Ukjent frekvens	Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon
Øye
Ukjent frekvens	Optikusnevropati/optikusnevritt (som kan utvikle seg til blindhet)

Bivirkninger sett for injeksjonsvæske

Frekvens	Bivirkning
Vanlige
Generelle	Reaksjoner ved injeksjonsstedet (som smerte, erytem, ødem, nekrose, ekstravasasjon, infiltrasjon, inflammasjon, indurasjon, tromboflebitt, flebitt, cellulitt, infeksjon, pigmentforandringer)
Hjerte	Bradykardi (vanligvis moderat)
Hud	Eksem
Kar	Alvorlig hypotensjon og sirkulatorisk kollaps (kan oppstå ved overdose eller for rask injeksjon), redusert blodtrykk (vanligvis moderat og forbigående)
Svært sjeldne
Endokrine	SIADH
Generelle	Anafylaktisk sjokk, flushing/varmefølelse, kvalme, svetting
Hjerte	Nye arytmier eller forverring av eksisterende arytmier (som kan føre til hjertestans), utalt bradykardi eller sinusarrest (som krever behandlingsavbrudd, spesielt hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter)
Lever/galle	Akutt leverskade med økte transaminaser og/eller gulsott (inkl. leversvikt, noen ganger dødelig), isolert økte transaminaser (vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) ved behandlingsstart; forbigående spontant eller normaliseres ved dosereduksjon)
Luftveier	Akutt lungesviktsyndrom (noen ganger dødelig), bronkospasmer og/eller apné (hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt astmapasienter), interstitiell pneumonitt eller fibrose (noen ganger dødelig)
Nevrologiske	Benign intrakraniell trykkstigning, hodepine
Ukjent frekvens
Endokrine	Hypertyreoidisme
Gastrointestinale	Pankreatitt (akutt)
Hjerte	Torsades de pointes
Hud	Alvorlige hudreaksjoner (som toksisk epidermal nekrolyse, Stevens-Johnson syndrom, bulløs dermatitt, DRESS), urticaria
Immunsystemet	Angioødem
Kjønnsorganer/bryst	Redusert libido
Muskel-skjelettsystemet	Ryggsmerter
Psykiske	Delirium (inkl. forvirring)
Skader/komplikasjoner	Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon
Øye	Optikusnevropati/optikusnevritt (som kan utvikle seg til blindhet)

Rapportering av bivirkninger

Overdosering/Forgiftning

Overdosering med i.v. amiodaron er ikke kjent. Sinusbradykardi, ventrikulær takykardi, hjerteblokk, torsades de pointes, sirkulasjonssvikt og leverskade er rapportert etter overdosering oralt. Symptomatisk behandling. Som regel har pasienten ingen kliniske symptomer, men bør likevel observeres over tid. Amiodaron eller dets metabolitter kan ikke dialyseres.

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Forlenger fase 3 av hjertefibrenes aksjonspotensial, hovedsakelig som følge av en reduksjon i kaliumstrømmen over cellemembranen. Forlengelsen av aksjonspotensialet er ikke relatert til hjertefrekvens. Redusert automatisme i sinusknute som gir bradykardi. Ikke kompetitiv alfa- og betaadrenerg blokade. Redusert SA-, atrie- og AV-overledning som er mer uttalt ved rask rytme. Ingen effekt på intraventrikulær ledning. Forlenger refraktærperioden og reduserer myokardets repolariseringshastighet på atrie-, nodal- og ventrikkelnivå. Forlenger refraktærperioden i aksessoriske atrioventrikulære ledningsbaner med redusert ledningshastighet som resultat. Moderat reduksjon i perifer motstand og reduksjon av hjertefrekvensen som gir redusert oksygenbehov i myokard. Ikke kompetitive alfa- og betaadrenerge antagonistiske egenskaper. Direkte dilaterende effekt på koronararterier.

Absorpsjon: Tabletter: Langsom. T_max ved engangsdose etter 3-7 timer. Steady state-plasmakonsentrasjon oppnås etter 1 til flere måneder. Biotilgjengelighet: Tabletter: 30-80%.

Proteinbinding: Ca. 96%.

Fordeling: Tilsynelatende Vd er meget stort. Høy vevsaffinitet, særlig i fett.

Halveringstid: Varierende og langsom med t_1/2 på 20-100 dager ved langtidsbehandling. Raskere hos barn enn hos voksne.

Terapeutisk serumkonsentrasjon: Høye doser benyttes initialt for å oppnå tilstrekkelig vevskonsentrasjon for terapeutisk effekt. Nås vanligvis innen 1 uke. Effekt etter i.v. infusjon kan av og til sees innen 1 time og for de fleste pasienter innen 1 døgn. Maks. effekt etter injeksjon nås etter 15 minutter og avtar så over 4 timer.

Metabolisme: I lever via CYP3A4 og CYP2C8.

Utskillelse: Via galle. Etter avsluttet behandling fortsetter eliminasjonen i flere måneder. Effekten vil vedvare i fra 10 dager til 1 måned etter seponering.

Oppbevaring og holdbarhet

Oppbevares ved høyst 25°C. Oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys.

Pakninger, priser, refusjon og SPC

Cordarone, INJEKSJONSVÆSKE, oppløsning:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
50 mg/ml	6 × 3 ml (amp.) 158098		Blå resept -	107,60	C

Cordarone, TABLETTER:

Styrke	Pakning Varenr.	SPC¹	Refusjon² Byttegruppe	Pris (kr)³	R.gr.⁴
100 mg	30 stk. (blister) 421180		Blå resept -	97,90	C
200 mg	30 stk. (blister) 142307		Blå resept -	106,20	C

¹Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.

²Blåresept (T) gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO For H-resept, se Helsedirektoratet

³Angitt pris er maksimal utsalgspris fra apotek. Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne *. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

⁴Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.

Sist endret: 14.07.2020
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)

Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

24.05.2020

Absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

Allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

Alopesi (Håravfall, Hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

Anafylaktisk reaksjon (Anafylaksi, Anafylakse): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

Anamnese: Pasientens sykehistorie, basert på opplysninger gitt av pasienten selv eller pårørende.

Anemi (Blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

Anestesi (Bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

Angina (Angina pectoris, Hjertekrampe, AP): Brystsmerter som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

Angioødem (Angionevrotisk ødem, Quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

Antiarytmika (Antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

Apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

Arytmi (Hjertearytmi, Hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

Ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme.

AV-blokk (Atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

Biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

Bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

Cellulitt (Infeksiøs bindevevsinflammasjon, Infeksiøs bindevevsbetennelse): En akutt bakterieinfeksjon som kan oppstå i underhud, dypere bindevev eller mellom organer.

CYP2C8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

CYP2C8-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C8. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C8, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C8: Gemfibrozil, montelukast, trimetoprim.

CYP2C9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

CYP2D6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

CYP3A4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av legemidlene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

Dermatitt (Hudinflammasjon, Hudbetennelse): Hudbetennelse.

Diuretika (Diuretikum, Urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

DRESS (Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (Drug Reaction with Eosinophilia and Systemic Symptoms - DRESS) er en immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.

Dyspné (Tung pust, Tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

Eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

Erektil dysfunksjon (Ereksjonssvikt, Impotens): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

Erytem (Rødhet i huden, Hudrødme): Diffus rødhet i huden.

Fertilitet (Fruktbarhet): Evnen til å få barn.

Flebitt (Årebetennelse, Venebetennelse): Betennelse i en vene.

Flushing (Rødming): Plutselig varmefølelse, hudrødme

Forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

Glukose (Dekstrose, Dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Glukoseoppløsning (Dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

Gulsott (Ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

Halveringstid (t1/2, T1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

Hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

Hjerte-lungeredning (HLR): Førstehjelp ved hjertestans eller resirasjonssvikt.

Hjertestans (Hjertestopp, Asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

Hypertyreoidisme (Tyreotoksikose, Hypertyreose, Høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

Hypotensjon (Lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

Hypotyreoidisme (Hypotyreose, Lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

I.v. (Intravenøs, Intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

Indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

Infeksjon (Infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

Inflammasjon (Betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

Kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

Kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

Kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

Kvalme: Kvalme er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

Levercirrhose (Skrumplever, Hepatisk cirrhose): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

Metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

Metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

Munntørrhet (Xerostomi, Tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

Narkose: Bevisstløshet som er fremkalt ved hjelp av legemidler.

Nevroleptika (Antipsykotikum, Antipsykotika, Nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

Parenteral (Parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

Pneumoni (Lungeinflammasjon, Lungebetennelse): Inflammasjon i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

Redusert libido (Nedsatt libido, Nedsatt seksualdrift, Nedsatt sexlyst): Nedsatt seksuell lyst.

Respirasjonsdepresjon (Åndedrettsdepresjon, Respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

SA-blokk (Sinoatrialt blokk, Sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

SIADH (Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

Steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

Stevens-Johnsons syndrom (SJS): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte legemidler, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

Takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

Toksisk epidermal nekrolyse (TEN, Lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

Torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

Trijodtyronin (T3): Hormon som er viktig for stoffskifteprosesser i kroppen.

Trombocytopeni (Trombopeni): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

TSH: Thyreoideastimulerende hormon.

Tyroksin (T4, Tetrajodtyronin): Hormon som dannes i skjoldkjertelen og utøver et vidt spekter av stimulerende effekter på stoffskiftet. Det omdannes også til trijodtyronin som er mange ganger så virksomt.

ULN: Øvre normalgrense.

Urticaria (Elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

Vd (Distribusjonsvolum, Fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

Veksthemming (Vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

Ventrikkelflimmer (Ventrikkelfibrillering, Hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

Ødem (Væskeoppsamling, Væskeopphopning, Væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.