Cordarone

sanofi-aventis

Antiarytmikum, klasse III.

ATC-nr.: C01B D01

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk


Indikasjoner | Dosering | Kontraindikasjoner | Forsiktighetsregler | Interaksjoner | Graviditet, amming og fertilitet | Bivirkninger | Overdosering / Forgiftning | Egenskaper | Oppbevaring og holdbarhet | Pakninger, priser og refusjon

Miljørisiko i Norge
 C01B D01
Amiodaron
 
PNEC: 0,24 μg/liter
Salgsvekt: 336,58098 kg
Miljørisiko: Bruk av amiodaron gir lav risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Amiodaron har høyt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Amiodaron er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 26.04.2017) er utarbeidet av Sanofi AB.
Les mer på Fass
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

INJEKSJONSVÆSKE 50 mg/ml: 1 ml inneh.: Amiodaronhydroklorid 50 mg, polysorbat 80 100 mg, benzylalkohol 20 mg, vann til injeksjonsvæsker til 1 ml.


TABLETTER 100 mg og 200 mg: Hver tablett inneh.: Amiodaronhydroklorid 100 mg, resp. 200 mg, laktosemonohydrat 48 mg, resp. 96 mg, hjelpestoffer.


Indikasjoner

Terapeutisk og profylaktisk mot livstruende eller sterkt invalidiserende arytmier hvor andre antiarytmika har hatt utilstrekkelig effekt eller uakseptable bivirkninger.

Dosering

Behandlingen bør påbegynnes og følges opp av lege med erfaring i diagnostikk og behandling av hjerterytmeforstyrrelser. Individuell dosering. Pga. bivirkningene er det spesielt viktig å benytte lavest mulig effektiv dose.
Tabletter: Initialt 200 mg 3 ganger daglig 1. uke, 200 mg 2 ganger daglig 2. uke og deretter gradvis reduksjon til minste effektive vedlikeholdsdose, vanligvis 200 mg daglig eller mindre. Kan tas med ulike intervaller, f.eks. 100 mg daglig eller 200 mg annenhver dag. Opphold i behandlingen 2 dager i uken kan anbefales.
Injeksjonsvæske: Bør kun anvendes ved overvåkningsavdeling med kontinuerlig kontroll av EKG og blodtrykk. Initialdose ved intravenøs infusjon: 5 mg/kg blandet i 250 ml 5% glukoseoppløsning over en periode på 20-120 minutter. Infusjonen kan gjentas 2-3 ganger over en periode på 24 timer. Infusjonshastigheten tilpasses det kliniske svaret. Vedlikeholdsdose: 10-20 mg/kg kroppsvekt/24 timer (vanligvis 600-800 mg/24 timer, opptil 1200 mg/24 timer) i 250 ml 5% glukoseoppløsning i noen dager som i.v. infusjon. Dersom oral administrering overveies bør denne starte allerede på infusjonens 1. dag. Akutt bruk ved nødsituasjoner: Intravenøs infusjon anbefales der det er mulig. Unntaksvis kan preparatet gis som langsom i.v. injeksjon der anbefalt dosering er 150-300 mg (eller 5 mg/kg kroppsvekt), blandet i 10-20 ml 5% glukoseoppløsning, injisert i løpet av minst 3 minutter. Bør ikke gjentas før tidligst 15 minutter etter første injeksjon. Ved hjerte-/lungeredning ved defibrilleringsresistent ventrikkelflimmer kan 300 mg (eller 5 mg/kg kroppsvekt) fortynnet i 20 ml 5% glukoseoppløsning gis som rask i.v. engangsdose. Ytterligere 150 mg (eller 2,5 mg/kg) kan gis raskt i.v. ved vedvarende ventrikkelflimmer. Skyll rikelig etter avsluttet injeksjon.
Spesielle pasientgrupper: Barn: Ikke anbefalt. Se Kontraindikasjoner. Eldre: Det foreligger ikke opplysninger som tyder på at anbefalt dosering hos eldre avviker fra andre aldersgrupper, men eldre pasienter kan ha større risiko for utvikling av bradykardi og ledningsforstyrrelser hvis for høy dose gis. Thyreoideafunksjonen må overvåkes særlig nøye.
Tilberedning/Håndtering: Injeksjonsvæske: Er uforlikelig med saltoppløsninger og må kun blandes i isoton 5% glukoseoppløsning (50 mg/ml). Bruk av ufortynnet injeksjonsvæske anbefales ikke. Injeksjonsvæsken må ikke blandes med andre legemidler og infusjonslinjen bør ikke brukes til flere legemidler. Infusjonssett med plastmaterialer som DEHP bør ikke anvendes.
Administrering: Injeksjonsvæske: Gis som i.v. infusjon. For å unngå reaksjoner på injeksjonsstedet bør amiodaron administreres ved sentral venøs tilgang. Unntaksvis kan amiodaron gis som i.v. injeksjon ved akutte nødsituasjoner, se over. I.v. injeksjon anbefales ikke pga. hemodynamisk risiko og kan bare benyttes i nødsituasjoner når alternativ behandling er mislykket, og bare ved intensiv avdeling med kontinuerlig overvåkning (EKG og blodtrykk). Tabletter: Bør tas til mat for å forhindre magebesvær. Grapefruktjuice bør unngås. Kan deles eller knuses for å lette svelging. Delestreken er kun for å lette svelging og ikke ment for at tabletten skal deles i like doser.

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for jod, amiodaron eller noen av innholdsstoffene. Sinusbradykardi, SA-blokk og sick sinus-syndrom, dersom pasienten ikke har pacemaker (fare for sinusarrest). Thyreoideadysfunksjon, inkl. hypertyreose. Kombinasjonsbehandling som kan indusere torsades de pointes. Graviditet og amming. Tablettene er kontraindisert ved: Alvorlige AV-ledningsforstyrrelser dersom pasienten ikke har pacemaker. I.v. injeksjon er kontraindisert ved: AV-blokk, bi- eller trifasikulær ledningsforstyrrelse hvis pasienten ikke har pacemaker. Injeksjonen er også kontraindisert ved sirkulasjonskollaps, alvorlig hypotensjon eller alvorlig respirasjonsdepresjon. I.v. administrering er kontraindisert hos nyfødte, spedbarn og barn <3 år pga. benzylalkohol.

Forsiktighetsregler

Lavest mulig effektiv dose skal brukes. Før behandling anbefales EKG, TSHu, serumkaliumbestemmelse og leverfunksjonstest. Under behandling anbefales oppfølging av transaminaser, TSHu og EKG. Preparatet induserer EKG-forandringer med forlenget QT-tid (pga. forlenget repolarisering) med mulighet for dannelse av U-bølger. Dette er ikke et tegn på toksiske virkninger av amiodaron, snarere et bevis på preparatets farmakologiske effekt. Hos eldre kan en mer uttalt bradykardi inntreffe. Behandlingen skal stoppes hvis AV-blokk av grad II eller III, SA-blokk eller bifasikulært blokk oppstår. Nyoppståtte arytmier eller forverring av eksisterende arytmier er sett. Proarytmisk effekt opptrer vanligvis i forbindelse med QT-forlengende faktorer. Alvorlig, potensielt livstruende bradykardi og hjerteblokk er sett når amiodaron er brukt samtidig med sofosbuvir kombinert med et annet direktevirkende antiviralt legemiddel (DAA) mot HCV. Samtidig bruk er ikke anbefalt. Dersom det ikke kan unngås, er nøye oppfølging helt nødvendig. Dette gjelder også dersom amiodaron er seponert i løpet av de siste månedene. Amiodaron inneholder jod, og kan interferere med radioaktivt jod, men thyreoideafunksjonstester forblir tolkbare. Preparatet kan indusere hypo- og hypertyreose. Ved tegn til hypertyreoidisme og klar nedgang av TSHu skal amiodaron stoppes. Monitorering av TSHu bør fortsette flere måneder etter seponering ved mistanke om skjoldkjertelforstyrrelser. Dyspné eller ikke-produktiv hoste kan være relatert til lungetoksisitet f.eks. interstitiell pneumonitt. Røntgenundersøkelse av lungene bør utføres ved anstrengelsesdyspné eller interstitiell pneumonitt, og behandlingen revurderes da interstitiell pneumonitt vanligvis er reversibel ved tidlig seponering. Kortikosteroidbehandling bør vurderes. Soling bør unngås (inkl. solarium). Akutte og kroniske leversykdommer kan oppstå. Tett kontroll av leverfunksjonen ved oppstart og under behandling anbefales. Ved transaminaseøkning >3 × normalverdien (ULN) bør dosen reduseres eller preparatet seponeres. Amiodaron kan indusere perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati. Hvis uklart eller nedsatt syn forekommer anbefales full oftamologisk undersøkelse, inkl. fundoskopi. Ved optisk nevropati og/eller optisk nevritt må amiodaron stoppes pga. fare for progresjon til blindhet. Svært sjeldne tilfeller av alvorlige respiratoriske komplikasjoner er sett, vanligvis umiddelbart etter kirurgi. Før kirurgiske inngrep skal anestesilegen informeres om at pasienten behandles med amiodaron. For injeksjonsvæsken gjelder også: Ved overvåkningsavdeling og under beskyttelse av pacemaker kan amiodaron brukes hos pasienter med AV-blokk, bi- eller trifasikulær ledningsforstyrrelse. Nyoppståtte arytmier eller forverring av eksisterende arytmier er sett. Injeksjonsvæsken inneholder benzylalkohol som kan gi toksiske og allergiske reaksjoner hos barn <3 år. Alternativt antiarytmikum bør vurderes så tidlig som mulig før hjertetransplantasjon hos pasienter som står på venteliste, da økt risiko for primær transplantatdysfunksjon (de første 24 timene etter transplantasjon) er sett ved bruk av amiodaron hos hjertetransplanterte.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C01B D01
Pga. lang halveringstid kan interaksjoner inntreffe flere måneder etter seponering av preparatet. Kombinasjoner med legemidler som kan gi opphav til «torsades de pointes» er kontraindisert (antiarytmika, erytromycin i.v., parenteral cisaprid og pentamidin, nevroleptika og antidepressiver inkl. haloperidol, tioridazin, sertindol og klorpromazin, og moksifloksacin). Følgende kombinasjonsbehandling anbefales ikke: Betablokkere og kalsiumantagonister som reduserer hjertefrekvens (verapamil, diltiazem) pga. fare for ledningsforstyrrelser, motilitetsstimulerende laksantia pga. fare for hypokalemi og dermed økt risiko for torsades de pointes, fluorokinolonene levofloksacin, ofloksacin og ciprofloksacin pga. risiko for QT-forlengelse, sofosbuvir i kombinasjon med andre DAA mot HCV pga. risiko for alvorlig symptomatisk bradykardi og hjerteblokk. Forsiktighet må utvises i kombinasjon med legemidler som kan gi hypokalemi (noen diuretika, systemiske gluko- og mineralkortikosteroider, tetrakosaktid, amfotericin i.v.). Forsiktighet må utvises ved narkose, potensielt alvorlige komplikasjoner som bradykardi, hypotensjon, overledningsforstyrrelse, redusert minuttvolum og respiratoriske komplikasjoner umiddelbart etter kirurgi er sett. CYP3A4- og CYP2C8-hemmere kan øke amiodaroneksponeringen og bør unngås. Amiodaron øker konsentrasjonen av CYP2C9-substrater som warfarin og fenytoin. Tett oppfølging og ev. dosejustering anbefales ved samtidig bruk. Amiodaron reduserer eliminasjon av digoksin og dosejustering kan være nødvendig. EKG og digoksinkonsentrasjon i plasma bør kontrolleres og pasienter monitoreres for tegn på digitalisforgiftning. Forsiktighet utvises ved dabigatran pga. blødningsrisiko. Amiodaron øker plasmakonsentrasjonen av CYP2D6-substratet flekainid, dosejustering er nødvendig. Amiodaron øker plasmakonsentrasjonen av CYP3A4-substratene ciklosporin, fentanyl, simvastatin, atorvastatin, lovastatin, lidokain, takrolimus, sildenafil, midazolam, triazolam, dihydroergotamin, ergotamin og kolkisin.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner.
Graviditet: Kan påvirke fosterets thyreoideafunksjon og hjerte. Embryotoksisk effekt med bl.a. veksthemming er observert hos rotter og mus.
Amming: Risiko for påvirkning av barnet er sannsynlig ved terapeutiske doser.
Amiodaron

Bivirkninger

Amiodaron deponeres i mange vevstyper og kan gi opphav til alvorlige bivirkninger i flere organsystemer. Bortsett fra mikroavleiringer i kornea som kan påvises hos nesten alle pasienter, kan bivirkninger opptre hos 30-40% av pasientene. De alvorligste bivirkningene er lungetoksisitet, nevropati, forverret eksisterende arytmi, thyreoideaforstyrrelser og leverskade. Seponering må overveies ved disse bivirkningene som ikke alltid er reversible. Pga. amiodaronets langsomme eliminasjon vil bivirkningene kunne vedvare eller oppstå etter at preparatet er seponert. Insidensen av bivirkninger øker med høyere dose og lengre varighet av behandlingen. Tabletter: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Milde gastrointestinale forstyrrelser (kvalme, brekninger, smaksforstyrrelser) som vanligvis opptrer i oppladningsfasen og forbedres ved dosereduksjon. Hud: Fotosensitivitet. Lever/galle: Isolert økning av transaminaser, vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) og forbigående spontant eller normaliseres ved dosereduksjon. Øye: Mikroavleiringer i kornea som kan være assosiert med farget halo i blendende lys eller tåkesyn og er reversible etter seponering. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Forstoppelse. Hjerte/kar: Bradykardi, vanligvis moderat og doserelatert. Hud: Eksem, skifergrå eller blålig pigmentering (forsvinner sakte etter seponering). Lever/galle: Akutt leverskade med høy serumtransaminase og/eller ikterus, inkl. leversvikt, noen ganger dødelig. Luftveier: Pulmonal toksisitet (alveolær/interstitiell pneumonitt eller fibrose, pleuritt, bronchiolitis obliterans/bronchilitis obliterans organisert pneumoni (BOOP)), noen ganger dødelig. Nevrologiske: Ekstrapyramidal tremor, mareritt og søvnforstyrrelse. Muskel-skjelettsystemet: Proksimal muskelsvakhet. Stoffskifte/ernæring: Hypotyreose, hypertyreose, noen ganger dødelig. Øvrige: Tretthet, ørhet, anoreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Gastrointestinale: Munntørrhet. Hjerte/kar: Nye arytmier eller forverring av eksisterende arytmi, som kan føre til hjertestans. Overledningsforstyrrelser. Nevrologiske: Perifer sensorimotorisk nevropati og/eller myopati (vanligvis reversible etter seponering). Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Blod/lymfe: Trombocytopeni, hemolytisk anemi, aplastisk anemi. Endokrine: Ufullstendig antidiuretisk hormon sekresjonssyndrom (SIADH). Gastrointestinale: Pankreatitt (akutt). Hjerte/kar: Markert bradykardi eller sinusarrest hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter, vaskulitt, torsades de pointes. Hud: Alopesi, erytem ved strålebehandling, hudutslett (vanligvis uspesifikt), eksfoliativ dermatitt, bulløs dermatitt, urticaria, TEN, SJS, DRESS. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem (Quinckes ødem), anafylaktisk reaksjon, anafylaktisk sjokk. Kjønnsorganer/bryst: Epididymitis, impotens, nedsatt libido. Lever/galle: Kronisk leversykdom (pseudoalkoholhepatitt og cirrhose), noen ganger dødelig. Luftveier: Bronkospasmer hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt astmapasienter. ARDS, hvorav noen fatale, vanligvis i perioden umiddelbart etter kirurgi. Lungeblødning. Muskel-skjelettsystemet: Lupuslignende syndrom. Nevrologiske: Cerebellar ataksi, forhøyet benignt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri), hodepine, parkinsonisme, parosmi. Psykiske: Delirium inkl. forvirring. Stoffskifte/ernæring: Redusert appetitt. Skader/komplikasjoner: Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon. Undersøkelser: Forhøyet kreatinin. Øye: Optisk nevropati/nevritt som kan utvikle seg til blindhet. Injeksjonsvæske: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Hjerte/kar: Bradykardi (vanligvis moderat), hypotesjon (vanligvis moderat og forbigående), alvorlig hypotensjon og sirkulasjonskollaps kan oppstå ved overdose eller for rask injeksjon. Hud: Eksem. Øvrige: Reaksjoner ved injeksjonsstedet: Smerte, erytem, ødem, nekrose, ekstravasasjon, infiltrasjon, inflammasjon, indurasjon, tromboflebitt, flebitt, cellulitis, infeksjon, pigmentforandringer. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Endokrine: Hypertyreoidisme, SIADH. Gastrointestinale: Pankreatitt (akutt). Hjerte/kar: Uttalt bradykardi, sinusarrest som krever avbrytelse av behandlingen, spesielt hos pasienter med sinusknutedysfunksjon og/eller eldre pasienter, torsades de pointes. Nyoppståtte eller forverrede eksisterende arytmier, noen ganger etterfulgt av hjertestans. Hud: Urticaria, TEN, SJS, DRESS, bulløs dermatitt. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem (Quinckes ødem). Kjønnsorganer/bryst: Nedsatt libido. Lever/galle: Isolert økning av serumtransaminaser (vanligvis moderat (1,5-3 × ULN) og forbigående spontant eller normaliseres ved dosereduksjon), akutt leverskade med høy serumtransaminase og/eller ikterus, inkl. leversvikt, noen ganger fatal. Luftveier: Interstitiell pneumonitt, alvorlige respiratoriske komplikasjoner (ARDS), noen ganger fatale, bronkospasmer og/eller apné hos pasienter med alvorlig respirasjonssvikt, spesielt hos astmapasienter. Muskel-skjelettsystemet: Ryggsmerter. Nevrologiske: Forhøyet benignt intrakranielt trykk (pseudotumor cerebri), hodepine. Psykiske: Delirium inkl. forvirring. Skader/komplikasjoner: Primær transplantatdysfunksjon etter hjertetransplantasjon. Øye: Optisk nevropati/nevritt som kan utvikle seg til blindhet. Øvrige: Flush/varmefølelse, svetting, kvalme, anafylaktisk sjokk.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Overdosering med i.v. amiodaron er ikke kjent. Sinusbradykardi, ventrikulær takykardi, hjerteblokk, torsades de pointes, sirkulasjonssvikt og leverskade er rapportert etter overdosering oralt. Symptomatisk behandling. Som regel har pasienten ingen kliniske symptomer, men bør likevel observeres over tid. Amiodaron eller dets metabolitter kan ikke dialyseres.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C01B D01

Egenskaper

Virkningsmekanisme: Forlenger fase 3 av hjertefibrenes aksjonspotensial, hovedsakelig som følge av en reduksjon i kaliumstrømmen over cellemembranen. Forlengelsen av aksjonspotensialet er ikke relatert til hjertefrekvens. Redusert automatisme i sinusknute som gir bradykardi. Ikke kompetitiv alfa- og betaadrenerg blokade. Redusert SA-, atrie- og AV-overledning som er mer uttalt ved rask rytme. Ingen effekt på intraventrikulær ledning. Forlenger refraktærperioden og reduserer myokardets repolariseringshastighet på atrie-, nodal- og ventrikkelnivå. Forlenger refraktærperioden i aksessoriske atrioventrikulære ledningsbaner med redusert ledningshastighet som resultat. Moderat reduksjon i perifer motstand og reduksjon av hjertefrekvensen som gir redusert oksygenbehov i myokard. Ikke kompetitive alfa- og betaadrenerge antagonistiske egenskaper. Direkte dilaterende effekt på koronararterier.
Absorpsjon: Tabletter: Langsom. Tmax ved engangsdose etter 3-7 timer. Steady state-plasmakonsentrasjon oppnås etter 1 til flere måneder. Biotilgjengelighet: Tabletter: 30-80%.
Proteinbinding: Ca. 96%.
Fordeling: Tilsynelatende Vd er meget stort. Høy vevsaffinitet, særlig i fett.
Halveringstid: Varierende og langsom med t1/2 på 20-100 dager ved langtidsbehandling. Raskere hos barn enn hos voksne.
Terapeutisk serumkonsentrasjon: Høye doser benyttes initialt for å oppnå tilstrekkelig vevskonsentrasjon for terapeutisk effekt. Nås vanligvis innen 1 uke. Effekt etter i.v. infusjon kan av og til sees innen 1 time og for de fleste pasienter innen 1 døgn. Maks. effekt etter injeksjon nås etter 15 minutter og avtar så over 4 timer.
Metabolisme: I lever via CYP3A4 og CYP2C8.
Utskillelse: Via galle. Etter avsluttet behandling fortsetter eliminasjonen i flere måneder. Effekten vil vedvare i fra 10 dager til 1 måned etter seponering.

Oppbevaring og holdbarhet

Tabletter og ampuller oppbevares i originalpakningen for å beskytte mot lys.

Sist endret: 27.09.2019
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

10.09.2019

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Cordarone, INJEKSJONSVÆSKE:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
50 mg/ml6 × 3 ml (amp.)
158098		Blå resept
-		107,60CSPC_ICON

Cordarone, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.		Refusjon1
Byttegruppe		Pris (kr)2R.gr.3SPC
100 mg30 stk. (blister)
421180		Blå resept
-		97,90CSPC_ICON
200 mg30 stk. (blister)
142307		Blå resept
-		106,20CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antidiuretisk hormon (adh, vasopressin): Hormon som dannes i hypothalamus. Urinutskillelsen via nyrene reguleres av ADH. Mer ADH skilles ut når kroppen har behov for å spare vann.

apné: Pause eller total stans i lungenes ventilasjon.

arytmi (hjertearytmi, hjerterytmeforstyrrelse): Uregelmessig hjerterytme som følge av at de elektriske impulsene som samordner hjerteslagene ikke fungerer som normalt.

ataksi: Koordineringsforstyrrelser i muskelbevegelsene. Bevegelsene blir usikre, ristende eller for voldsomme.

av-blokk (atrioventrikulært blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

cirrhose (levercirrhose, skrumplever): Sykelig forandring av et organ der det dannes bindevev i stedet for organets spesifikke celler. Bindevev holder normalt sammen celler og organer i kroppen. Levercirrhose er et eksempel på en cirrhose, hvor leverceller gradvis erstattes av bindevevsceller slik at leverfunksjonen ødelegges.

cyp2c8: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C8-hemmere og CYP2C8-induktorer.

cyp2c8-hemmer: Legemiddel eller stoff som nedsetter aktiviteten av enzymet CYP2C8. Legemidler som tas samtidig og som nedbrytes av CYP2C8, kan dermed få en høyere konsentrasjon i kroppen slik at bivirkninger oppstår. Eksempler på hemmere av CYP2C8: Gemfibrozil, montelukast, trimetoprim.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

cyp3a4: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer (ca. 50% av medisinene nedbrytes av CYP3A4). Se også CYP3A4-hemmere og CYP3A4-induktorer.

dermatitt (hudinflammasjon): Hudbetennelse.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dress (legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer): Legemiddelindusert utslett med eosinofili og systemiske symptomer (Drug Reaction with Eosinophilia and Systemic Symptoms - DRESS) er en immunologisk overfølsomhetsreaksjon og alvorlig form for legemiddelreaksjon som kan være dødelig.

dyspné (tung pust, tungpustethet): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

eksem: Samlebetegnelse for overflatiske hudbetennelser som vanligvis er langvarige og ikke-smittsomme. Vanligvis får man ett eller flere symptomer som rødhet, hevelser, småblemmer, hudfortykkelse og hudavflassing. Eksem kan ha flere årsaker som f.eks. arvelige faktorer, eller stoffer som kommer i kontakt med huden som nikkel og vaskemidler, såkalt kontakteksem.

erytem (hudrødme): Diffus rødhet i huden.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

glukoseoppløsning (dekstroseoppløsning): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemolytisk anemi: Blodsykdom forårsaket av at røde blodlegemer brytes ned raskere enn normalt. Det mest åpenbare symptomet er tretthet, men kan også gi blekhet.

hjerte-lungeredning (hlr): Førstehjelp ved hjertestans eller resirasjonssvikt.

hjertestans (hjertestopp, asystole): Opphør av hjertets pumpefunksjon. Hjertestans hos voksne kan ha ulike årsaker, f.eks. plutselig hjerteinfarkt.

hypertyreoidisme (tyreotoksikose, hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

hypotyreose (hypotyreoidisme, lavt stoffskifte): Hypotyreose eller lavt stoffskifte oppstår når skjoldkjertelen produserer for lite thyreoideahormoner som regulerer stoffskiftet i kroppen. Årsaken er vanligvis en sykdom der immunforsvaret angriper skjoldkjertelen. Symptomer skyldes lavere stoffskifte og gir utslag som tretthet, kuldefølelse, forstoppelse og vektøkning. Sykdommen behandles ved å gi thyreoideahormon som legemiddel.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

ikterus (gulsott): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

impotens (erektil dysfunksjon, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

munntørrhet (xerostomi, tørr munn): Tørre slimhinner i munnen som følge av nedsatt spyttsekresjon.

narkose: Bevisstløshet som er fremkalt ved hjelp av legemidler.

nedsatt libido (nedsatt seksualdrift, nedsatt sexlyst, redusert libido): Nedsatt seksuell lyst.

nevroleptika (antipsykotikum, antipsykotika, nevroleptikum): Legemiddel mot psykoser. I psykiatrien brukes benevnelsen antipsykotika synonymt med nevroleptika eller psykoleptika.

parenteral (parenteralt): Betyr utenfor tarmen. For eksempel er parenteral administrering av legemidler en samlebetegnelse for alle de måtene man kan innta et legemiddel på, uten at det passerer tarmen. Den vanligste måten er å injisere stoffet rett inn i en blodåre (kjent som intravenøs administrering).

pneumoni: Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

respirasjonsdepresjon (åndedrettsdepresjon, respirasjonshemming): Svekket pustefunksjon, noe som gjør det vanskelig for kroppen å opprettholde oksygenkonsentrasjonen og å fjerne karbondioksid fra blodet. Legemiddegruppen opioider (sentraltvirkende smertestillende midler) har respirasjonsdepresjon som bivirkning.

sa-blokk (sinoatrialt blokk, sinoaurikulært blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

siadh (syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion, uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon): (SIADH: Syndrome of inappropriate antidiuretic hormone secretion) Uhensiktsmessig sekresjon av antidiuretisk hormon: Tilstand der kroppen mister for mye salter og holder tilbake for mye vann via nyrene, pga. vedvarende forhøyet utskillelse av hormonet ADH. Det fins mange årsaker til dette, f.eks. ADH-produserende svulster, skader eller sykdommer i bestemte hjernestrukturer og i lungene, samt enkelte legemidler.

sjs (stevens-johnsons syndrom): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

steady state: Steady state (likevekt) er oppnådd når konsentrasjonen i blodet er stabil. Halveringstiden til et legemiddel påvirker tiden det tar før steady state oppnås.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

ten (toksisk epidermal nekrolyse, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

torsades de pointes: Torsades de pointes er en sjelden form for arytmi der hjertet slår veldig fort. Dette er meget alvorlig og kan behandles med en pacemaker, som da hjelper hjertet til å komme i takt igjen når det slår uregelmessig.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tsh: Thyreoideastimulerende hormon.

uln: Øvre normalgrense.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

veksthemming (vekstretardasjon): Forsinket vekst. Se også intrauterin vekstretardasjon.

ventrikkelflimmer (ventrikkelfibrillering, hjertekammerflimmer): Alvorlig form for hjerterytmeforstyrrelse. Elektriske impulser opptrer uregelmessig fra hjertekamrene. Vanligste årsak til plutselig hjertedød.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.