Antiviralt middel.

ATC-nr.: J05A R01

  
  Står ikke på WADAs dopingliste



Miljørisiko i Norge
 J05A F05
Lamivudin
 
PNEC: 1 000 μg/liter
Salgsvekt: 118,903862 kg
Miljørisiko: Bruk av lamivudin gir ubetydelig risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Lamivudin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Lamivudin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 25.08.2017) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe
 J05A F01
Zidovudin
 
Miljørisiko: Miljøpåvirkning av zidovudin kan ikke utelukkes, da tilstrekkelige økotoksikologiske data mangler.
Bioakkumulering: Zidovudin har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Zidovudin er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 02.05.2016) er utarbeidet av GlaxoSmithKline.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

TABLETTER, filmdrasjerte 150/300: Hver tablett inneh.: Lamivudin 150 mg, zidovudin 300 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Titandioksid (E 171). Delestrek.


Indikasjoner

Del av antiretroviral kombinasjonsbehandling for behandling av humant immunsviktvirus (hiv)-infeksjon.

Dosering

Behandlingen bør initieres av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon.
Voksne og ungdom ≥30 kg: Anbefalt dosering er 1 tablett 2 ganger daglig.
Barn 21-30 kg: Anbefalt dosering er 1/2 tablett morgen og 1 tablett kveld. Ved gastrointestinal intoleranse anbefales 1/2 tablett 3 ganger daglig. Nøye sikkerhetsmonitorering anbefales, da overeksponering for zidovudin kan forekomme.
Barn 14-21 kg: Anbefalt dosering er 1/2 tablett 2 ganger daglig. Nøye sikkerhetsmonitorering anbefales, da overeksponering for zidovudin kan forekomme.
Barn <14 kg: Mikstur av lamivudin og zidovudin som separate preparater.
Dosejustering til pasienter med hematologiske bivirkninger: Det kan være nødvendig å justere dosen av zidovudin hvis hemoglobinnivået faller under 9 g/dl eller 5,59 mmol/liter, eller hvis nøytrofile granulocytter faller under 1 × 109/liter. Separate preparater av zidovudin og lamivudin må da benyttes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Lamivudins farmakokinetikk endres ikke signifikant. Akkumulering av zidovudin kan oppstå pga. redusert glukuronidering. Ettersom dosejustering kan være nødvendig, anbefales separate preparater av lamivudin og zidovudin ved alvorlig nedsatt leverfunksjon. Nedsatt nyrefunksjon: Konsentrasjon av lamivudin og zidovudin er forhøyet pga. redusert clearance. Ettersom dosejusteringer kan være nødvendig, anbefales separate preparater av lamivudin og zidovudin ved nedsatt nyrefunksjon (ClCR ≤50 ml/minutt). Eldre: Forsiktighet anbefales pga. aldersrelaterte forandringer som nedsatt nyrefunksjon og endring i hematologiske verdier.
Administrering: Kan tas med eller uten mat. Bør svelges hele for å sikre administrering av hele dosen. Pasienter som ikke kan svelge tabletter kan knuse tablettene og tilsette i en liten mengde halvfast mat eller drikke. Dette skal svelges umiddelbart.

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for innholdsstoffene. Pasienter med unormalt lavt nivå av nøytrofile granulocytter (<0,75 × 109/liter), eller unormalt lavt hemoglobinnivå (<7,5 g/dl eller 4,65 mmol/liter).

Forsiktighetsregler

Opportunistiske infeksjoner: Pasienten kan fortsatt utvikle opportunistiske infeksjoner og andre komplikasjoner som følge av hiv-infeksjon, og bør være under tett klinisk oppfølging av lege med erfaring i behandling av hiv-infeksjon. Overføring av hiv: Selv om effektiv viral suppresjon med antiretroviral behandling har vist å redusere risikoen for seksuell overføring av hiv-infeksjon betraktelig, kan en gjenværende risiko ikke utelukkes. Forholdsregler for å forhindre overføring bør tas iht. nasjonale retningslinjer. Hematologiske parametre: Bør følges nøye. Anemi, nøytropeni og leukopeni (vanligvis sekundært til nøytropeni) kan forekomme hos pasienter som behandles med zidovudin, oftere hos pasienter som har vært behandlet med høye zidovudin-doser (1200-1500 mg/dag) og hos pasienter med lite benmargsreserver før behandling, særlig ved fremskreden hiv-sykdom. Disse hematologiske effektene forekommer vanligvis først etter 4 til 6 ukers behandling. For pasienter med fremskreden hiv-sykdom, anbefales blodprøver minst hver 14. dag de første 3 månedene og deretter minst 1 gang i måneden. Hematologiske bivirkninger forekommer sjelden hos pasienter i tidlig stadium av hiv-sykdom. Avhengig av allmenntilstanden kan hematologiske parametre hos disse pasientene kontrolleres med lengre intervaller, f.eks. fra 1 gang i måneden til 1 gang hver 3. måned. Dosejustering av zidovudin kan være nødvendig dersom alvorlig anemi eller benmargshemming forekommer under behandling, eller til pasienter som har lite benmargsreserver f.eks. hemoglobin <9 g/dl (5,59 mmol/liter) eller nøytrofile granulocytter <1 × 109/liter. Da dosejustering ikke er mulig med Combivir, bør zidovudin og lamivudin gis separat. Pankreatitt: Er observert i sjeldne tilfeller. Det er imidlertid usikkert om dette skyldes antiretroviral behandling eller underliggende hiv-infeksjon. Behandlingen skal avsluttes umiddelbart dersom kliniske tegn, symptomer eller laboratorieverdier kan gi mistanke om pankreatitt. Laktacidose: Vanligvis assosiert med hepatomegali og hepatisk steatose, er rapportert ved bruk av zidovudin. Laktacidose har høy dødelighet, kan assosieres med pankreatitt, leversvikt eller nyresvikt og oppstår vanligvis etter noen få eller flere måneders behandling. Behandlingen bør avbrytes ved rask økning i aminotransferasenivå, progressiv hepatomegali eller ved symptomatisk hyperlaktatemi og metabolsk acidose/laktacidose. Milde fordøyelsessymptomer (kvalme, oppkast og magesmerter), uspesifikt illebefinnende, manglende appetitt, vekttap, respirasjonssymptomer (rask og/eller dyp pust) eller nevrologiske symptomer (inkl. motorisk svekkelse) kan være indikatorer for utvikling av laktacidose (symptomatisk hyperlaktatemi). Forsiktighet må utvises ved behandling med nukleosidanaloger til pasienter (spesielt overvektige kvinner) med hepatomegali, hepatitt eller andre kjente risikofaktorer for leversykdom og hepatisk steatose (inkl. visse legemidler og alkohol). Pasienter som samtidig er infisert med hepatitt C og som behandles med alfainterferon og ribavirin kan være særlig utsatt. Pasienter med økt risiko bør følges nøye. Mitokondriell dysfunksjon etter eksponering in utero: Se Graviditet, amming og fertilitet. Lipoatrofi: Behandling med zidovudin er assosiert med tap av underhudsfett, satt i sammenheng med toksisk effekt på mitokondriene. Forekomst og alvorlighetsgrad er relatert til den kumulative eksponeringen. Tapet av fett tydeligst i ansikt, armer, ben og setemuskulatur, er ikke nødvendigvis reversibelt ved bytte til behandlingsregime som ikke inneholder zidovudin. Pasienten skal overvåkes regelmessig for tegn på lipoatrofi. Ved mistanke om begynnende lipoatrofi, bør det byttes til et annet behandlingsregime. Vekt og metabolske parametre: Vektøkning og økning i lipid- og glukosenivåene i blodet kan forekomme under antiretroviral behandling. For monitorering av lipidnivåer og glukose i blodet, vises det til etablerte retningslinjer for hiv-behandling. Lipidforstyrrelser skal behandles slik det anses klinisk hensiktsmessig. Immunt reaktiveringssyndrom: De første ukene eller månedene kan en inflammatorisk reaksjon på asymptomatiske eller gjenværende opportunistiske patogener oppstå hos pasienter med alvorlig immunsvikt. Dette kan medføre alvorlige kliniske tilstander eller forverring av symptomer f.eks. cytomegalovirus retinitt, generaliserte og/eller fokale mykobakterieinfeksjoner og Pneumocystis carinii-pneumonier. Ethvert symptom på inflammasjon bør utredes ev. behandles. Autoimmune sykdommer (f.eks. Graves sykdom) er rapportert i den immune reaktiveringsfasen. Tidspunkt for utbrudd er imidlertid variabelt, og kan forekomme mange måneder etter behandlingsstart. Leversykdom: Sikkerheten og effekten av zidovudin er ikke blitt etablert hos pasienter med signifikant underliggende leversykdom. Pasienter med kronisk hepatitt B eller C og som behandles med antiretroviral kombinasjonsterapi, har økt risiko for alvorlige og potensielt fatale leverbivirkninger. Ved samtidig behandling med antivirale midler mot hepatitt B eller C, se preparatomtalen for disse. Ved seponering av Combivir hos pasienter med hepatitt B, anbefales periodisk monitorering av både leverfunksjonstester og markører for HBV-replikasjon, ettersom seponering av lamivudin kan resultere i en akutt forverring av hepatitt. Pasienter med tidligere leverdysfunksjon, inkl. kronisk aktiv hepatitt, har økt forekomst av unormal leverfunksjon under behandling med antiretroviral kombinasjonsterapi, og må monitoreres. Ved forverring av leversykdommen hos slike pasienter, må opphold eller avbrytelse av behandlingen vurderes. Osteonekrose: Rapportert i særlig grad ved fremskreden hiv-sykdom og/eller langtidseksponering overfor antiretroviral kombinasjonsbehandling. Pasienten bør rådes til å kontakte lege ved leddverk og smerte, leddstivhet eller bevegelsesproblemer. Skal ikke tas sammen med andre legemidler som inneholder lamivudin eller emtricitabin.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se J05A R01
Zidovudin metaboliseres primært av UGT-enzymer. Samtidig administrering av induktorer eller inhibitorer av UGT-enzymer kan endre eksponeringen av zidovudin. Lamivudin utskilles renalt. Aktiv renal sekresjon av lamivudin i urin skjer via organiske kationtransportører (OCT). Samtidig administrering av lamivudin og OCT-inhibitorer eller nefrotoksiske legemidler kan øke eksponeringen av lamivudin. Lamivudin og zidovudin metaboliseres ikke i betydelig grad via CYP450, og inhiberer eller induserer heller ikke dette enzymsystemet. Det er derfor liten risiko for interaksjoner med antiretrovirale proteasehemmere, ikke-nukleosider og andre legemidler som metaboliseres via de viktigste CYP450-enzymene. Interaksjonsstudier er kun utført hos voksne. In vitro antagonisme av anti-hiv-aktivitet mellom stavudin og zidovudin kan resultere i nedsatt effekt av begge legemidlene, og kombinasjon anbefales ikke. Kombinasjon atovakvon/zidovudin gir 33% økning i AUC for zidovudin, klinisk signifikans er ukjent. Det bør gå minst 2 timer mellom administrering av Combivir og klaritromycin. Kombinasjon kotrimoksazol/lamivudin gir 40% økning i AUC for lamivudin, dosejustering av Combivir ved kombinasjon med kotrimoksazol ved nedsatt nyrefunksjon er derfor anbefalt. Når samtidig administrering av kotrimoksazol er nødvendig, må pasienten monitoreres klinisk. Høye doser av trimetoprim-sulfametoksazol til behandling av Pneumocystis jirovecii-pneumoni (PCP) og toksoplasmose er ikke undersøkt, og bør unngås. Kombinasjon flukonazol/zidovudin gir 74% økning i AUC for zidovudin, men klinisk signifikans er ukjent. Monitorer for tegn på zidovudintoksisitet. Kombinasjon valproinsyre/zidovudin gir 80% økning i AUC for zidovudin, men klinisk signifikans er ukjent. Monitorer for tegn på zidovudintoksisitet. Lamivudin hemmer intracellulær fosforylering av kladribin in vitro, og kan medføre en mulig risiko for effekttap av kladribin. Samtidig bruk er derfor ikke anbefalt. I kombinasjon med metadon øker AUC for zidovudin med 43%. Klinisk signifikans av kombinasjon med metadon er ukjent, men tegn på zidovudintoksisitet bør monitoreres. Dosejustering av metadon er primært ikke nødvendig, men hos enkelte kan det kan være nødvendig å retitrere. Klinisk signifikans av kombinasjon med probenecid er ukjent, men tegn på zidovudintoksisitet bør monitoreres da AUC øker med 106%. Samtidig bruk av ribavirin med zidovudin er ikke anbefalt pga. økt risiko for anemi. Samtidig behandling, særlig akutt, med potensielt nefrotoksiske eller benmargshemmende midler kan også øke risikoen for bivirkninger av zidovudin. Nyrefunksjon og hematologiske verdier bør følges nøye dersom samtidig bruk av Combivir og noen av disse legemidlene er nødvendig, og ved behov bør dosen reduseres for ett eller flere av disse legemidlene. Se preparatomtalen for ytterligere informasjon om interaksjoner.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Bruk av zidovudin hos gravide, med påfølgende behandling av det nyfødte barnet, har vist å redusere frekvens av maternal-føtal overføring av hiv. Lamivudin og zidovudin kan hemme cellulær DNA-replikasjon. Zidovudin har vist å være transplacentær karsinogen i en dyrestudie. Klinisk relevans er ukjent. Risikoen for medfødte misdannelser hos mennesker er ikke sannsynlig basert på en stor datamengde (>3000 gravide eksponert for lamivudin og/eller zidovudin fra 1. trimester). Hvis pasienter som samtidig er smittet med hepatitt og behandles med lamivudin, blir gravide, skal det tas hensyn til mulighet for tilbakefall av hepatitt ved seponering av lamivudin. Nukleosid- og nukleotidanaloger kan påvirke mitokondriefunksjonen i varierende grad, noe som er mest tydelig med stavudin, didanosin og zidovudin. Mitokondriell dysfunksjon har forekommet hos hiv-negative spedbarn eksponert in utero og/eller postnatalt for hovedsakelig regimer som inneholder zidovudin. Disse funnene påvirker ikke gjeldende nasjonale retningslinjer for bruk av antiretroviral behandling til gravide for å forhindre vertikal overføring av hiv.
Amming: Både lamivudin og zidovudin utskilles i morsmelk i samme konsentrasjoner som i serum. Ingen tilgjengelige data angående sikkerhet ved bruk av lamivudin hos spedbarn <3 måneder. Det anbefales generelt at hiv-infiserte kvinner ikke under noen omstendigheter ammer, for å unngå overføring av hiv til barnet.
Fertilitet: Dyrestudier indikerer ingen effekt på fertilitet. Zidovudin påvirker ikke antall sædceller, sædmorfologi og -motilitet hos menn.
Lamivudin|Zidovudin

Bivirkninger

Relatert til lamivudin: Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, diaré, oppkast, magesmerter eller kramper. Hud: Alopesi, utslett. Luftveier: Hoste, nesesymptomer. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi, muskelsykdommer. Nevrologiske: Hodepine, søvnløshet. Øvrige: Tretthet, utilpasshet, feber. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Nøytropeni og anemi (begge i noen tilfeller alvorlig), trombocytopeni. Lever/galle: Forbigående økning i leverenzymer (ASAT, ALAT). Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Gastrointestinale: Pankreatitt, økning i serumamylase. Hud: Angioødem. Lever/galle: Hepatitt. Muskel-skjelettsystemet: Rabdomyolyse. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Aplasi av røde blodlegemer. Nevrologiske: Perifer nevropati (eller parestesi). Stoffskifte/ernæring: Laktacidose. Relatert til zidovudin: Svært vanlige (≥1/10): Gastrointestinale: Kvalme. Nevrologiske: Hodepine. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi, leukopeni, nøytropeni. Høyere insidens av nøytropeni er observert hos pasienter med lave nivåer av nøytrofile granulocytter, hemoglobin- og serumvitamin B12 før behandling. Gastrointestinale: Diaré, magesmerter, oppkast. Lever/galle: Økte blodverdier av leverenzymer og bilirubin. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi. Nevrologiske: Svimmelhet. Øvrige: Illebefinnende. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Trombocytopeni, pancytopeni (med benmargshypoplasi). Gastrointestinale: Flatulens. Hud: Utslett, pruritus. Luftveier: Dyspné. Muskel-skjelettsystemet: Myopati. Øvrige: Feber, generelle smerter, asteni. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Aplasi av røde blodlegemer. Gastrointestinale: Pigmentering av slimhinne i munnen, smaksforandring, dyspepsi, pankreatitt. Hjerte/kar: Kardiomyopati. Hud: Pigmentering av negler og hud, urticaria, svetting. Kjønnsorganer/bryst: Gynekomasti. Lever/galle: Leverforstyrrelse som alvorlig hepatomegali med steatose. Luftveier: Hoste. Nevrologiske: Søvnighet, søvnløshet, parestesier, konsentrasjonsvansker, kramper. Nyre/urinveier: Hyppig urinering. Psykiske: Angst, depresjon. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, laktacidose uten hypoksemi. Øvrige: Frysninger, brystsmerter, influensalignende symptomer. Svært sjeldne (<1/10 000): Blod/lymfe: Aplastisk anemi. Kvalme og andre hyppig rapporterte bivirkninger avtar konsekvent over tid i løpet av de første behandlingsukene. Utvalgte bivirkninger: Vær spesielt oppmerksom på følgende bivirkninger/parametre og se under Forsiktighetsregler hvordan disse skal håndteres: Hematologiske parametre, lactacidose, lipoatrofi, metabolske parametre, osteonekrose og immunt reaktiveringssyndrom. Sikkerhetsprofilen hos barn er lik den hos voksne.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Pasienten bør overvåkes og nødvendig støttebehandling gis. Da lamivudin kan dialyseres, kan kontinuerlig hemodialyse forsøkes, men denne behandlingen er ikke undersøkt. Hemodialyse og peritonealdialyse synes å ha begrenset effekt på eliminasjon av zidovudin, men øker eliminasjon av glukuronidmetabolitten.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For lamivudin J05A F05 og zidovudin J05A F01

Egenskaper

Klassifisering: Kombinasjon av nukleosidanaloger.
Virkningsmekanisme: Potente, selektive hemmere av hiv-1 og hiv-2. Lamivudin har i tillegg aktivitet mot hepatitt B-virus (HBV). Metaboliseres sekvensielt av intracellulære kinaser til 5-trifosfater (TP). Lamivudin-TP og zidovudin-TP er substrater for og kompetitive hemmere av hiv-revers transkriptase. Inkorporering av monofosfatformen i virusets DNA-kjede resulterer i kjedeterminering. Lamivudin i kombinasjon med zidovudin reduserer virusmengden av hiv-1 i blod og øker CD4-tallet. Studier indikerer at lamivudin i kombinasjon med zidovudin, og behandlingsregimer hvor lamivudin/zidovudin inngår, forsinker sykdomsutviklingen og gir forlenget overlevelse. Lamivudin- eller zidovudinbehandling gitt individuelt har resultert i kliniske hiv-isolater med redusert in vitro følsomhet for nukleosidanalogen som har vært gitt. Hiv-1-resistens mot lamivudin involverer utvikling av en M184V aminosyreforandring nær aktivitetssenteret for viral revers transkriptase (RT). Denne varianten oppstår in vitro og i hiv-1-infiserte pasienter som får antiretroviral behandling med lamivudin. M184V-mutanter viser sterkt redusert følsomhet for lamivudin og viser redusert viral replikasjonskapasitet in vitro. In vitro-data antyder at fortsatt lamivudinbehandling kan gi gjenværende antiretroviral aktivitet. Initiering av behandling med følsomme nukleosid revers transkriptasehemmere bør imidlertid alltid foretrekkes fremfor å opprettholde lamivudinbehandlingen. Fortsatt lamivudinbehandling bør kun vurderes i tilfeller der ingen andre aktive nukleosid revers transkriptasehemmere er tilgjengelige. In vitro-studier indikerer at zidovudinresistente virus kan bli zidovudinfølsomme når de samtidig utvikler resistens mot lamivudin. Videre er det tegn på at lamivudin sammen med zidovudin forsinker utvikling av zidovudinresistente isolater hos pasienter som ikke tidligere er behandlet med antiretrovirale midler. Lamivudin har lav cytotoksisitet overfor perifere blodlymfocytter, etablerte lymfocytter og monocytt-makrofag cellelinjer og overfor flere benmargsstamceller in vitro.
Absorpsjon: Biotilgjengeligheten av lamivudin hos voksne er normalt 80-85% og for zidovudin 60-70%. Cmax for lamivudin og zidovudin er hhv. 1,6 μg/ml (32%) og 2,0 μg/ml (40%), og tilsvarende verdier for AUC er hhv. 6,1 μg/ml/time (20%) og 2,4 μg/ml/time (29%). Median Tmax-verdier er 0,75 timer for lamivudin og 0,5 timer for zidovudin. Kan tas med eller uten mat.
Proteinbinding: Lamivudin har <36% binding til serumalbumin. For zidovudin er plasmaproteinbinding 34-38%.
Fordeling: Intravenøse studier med lamivudin og zidovudin har vist at gjennomsnittlig Vd er hhv. 1,3 og 1,6 liter/kg. Lamivudin har lineær kinetikk innenfor det terapeutiske doseområdet. Lamivudin og zidovudin penetrerer sentralnervesystemet og går over i cerebrospinalvæsken (CSF). Gjennomsnittlig ratio for CSF/serum 2-4 timer etter peroral administrering er ca. 0,12 for lamivudin og ca. 0,5 for zidovudin.
Halveringstid: 5-7 timer for lamivudin. For intravenøst zidovudin er terminal halveringstid 1,1 time.
Metabolisme: Lamivudin metaboliseres i liten grad. Lamivudin utskilles hovedsakelig uforandret via nyrene. Zidovudin-5`-glukuronid er hovedmetabolitt for zidovudin i plasma og urin, når ca. 50-80% av administrert dose elimineres via nyrene.
Utskillelse: Gjennomsnittlig systemisk clearance av lamivudin er ca. 0,32 liter/time/kg, hovedsakelig renal utskillelse (>70%) via kationtransportsystemet. Gjennomsnittlig systemisk clearance for zidovudin er 1,6 liter/time/kg. Renal clearance for zidovudin er estimert til 0,34 liter/time/kg, hvilket indikerer glomerulær filtrasjon og aktiv tubulær sekresjon.

Sist endret: 05.07.2016
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

19.07.2016

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Combivir, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
150/30060 stk. (blister)
509653
H-resept
Byttegruppe
3537,60CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose: Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angioødem: Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvening. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst: Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

antiviral: Noe som hindrer at virus kan formere seg. Antivirale legemidler brukes mot virusinfeksjoner.

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

autoimmun: Bbetyr at kroppens immunsystem reagerer på kroppens egne stoffer eller vev. Dette fører til forskjellige sykdommer, avhengig av hva immunforsvaret reagerer på. Eksempler på autoimmune sykdommer er type 1-diabetes og multippel sklerose (MS).

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp450 (cytokrom p-450, cyp): Gruppe av jernholdige enzymer som i stor grad er involvert i nedbrytningen av legemidler i kroppen.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

enzym: Protein som katalyserer (øker hastigheten på) biokjemiske reaskjoner i en celle.

feber: Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens (oppblåsthet): Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hemodialyse: Metode som fjerner avfallsstoffer og overskuddsvæske fra kroppen ved hjelp av en dialysemaskin.

hemoglobin: Hemoglobin er det fargestoffet i røde blodceller som gjør blodet rødt. Det har en viktig funksjon i kroppen ved å transportere oksygen til cellene og karbondioksid fra cellene. Ved å måle mengden av hemoglobin i blodet kan ev. blodmangel påvises. Hvis en mann har mindre enn 130 gram pr. ​liter, så har han blodmangel. For kvinner er grensen 120 gram pr. liter.

hepatitt b: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c: Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

hepatomegali: Forstørret lever. Kan være forårsaket av en rekke forhold, som for eksempel virusinfeksjon, rus, alkoholmisbruk og kreft.

hiv (humant immunsviktvirus): Et virus som først og fremst smitter gjennom samleie og blodoverføring. Viruset forårsaker sykdommen aids, og fører til at kroppens immunsystem blir alvorlig svekket. I dag fins det bare medisiner som bremser sykdommen, den kureres ikke.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon: Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

inflammasjon (betennelse): Skade eller nedbrytning av kroppsvev.

intravenøs (i.v., intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nøytrofil granulocytt (nøytrofil leukocytt): Vanligste type hvite blodceller. Utgjør normalt 45-75% av totalt antall hvite blodceller.

nøytropeni: Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

overvekt (fedme): Overvekt og fedme (adipositas) er tilstander der kroppens depoter av fett er så store at det har helsemessige konsekvenser. Kroppsmasseindeks (BMI) mellom 25 og 30 defineres som overvekt, mens BMI over 30 defineres som fedme.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rabdomyolyse: Oppløsning av muskelvev med påfølgende ufelling av myoglobin (et muskelprotein) til blodet. Den økte mengden myoglobin kan føre til akutt nyresvikt. Rabdomyolyse forårsakes oftest av fysisk skade, for eksempel slag eller trykk mot skjelettmusklene, men kan også være kjemisk indusert (visse giftstoffer, narkotika eller medisiner).

søvnløshet (insomni): Problemer med å sovne, urolig nattesøvn, problemer med å sove lenge nok og/eller dårlig søvnkvalitet.

toksoplasmose: Toksoplasmose skyldes parasitten Toxoplasma gondii. De fleste som smittes får ingen eller bare milde symptomer. Hos kvinner som smittes mens de er gravide, er toksoplasmose et problem, da smitten i noen tilfeller overføres til fosteret, og kan forårsake hjerne- eller øyeskader.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

ugt: UGT (uridindifosfat-glukuronosyltransferase) er en guppe enzymer som sammen med CYP450 er viktig for nedbrytningen (metabolisme) av legemidler i kroppen.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.