CellCept

Roche

Immunsuppressivt middel.

ATC-nr.: L04A A06

  

   Står ikke på WADAs dopingliste

Bestill bekreftelse på dopingsøk

Opplæringsmateriell:

RMP-materiell i samarbeid med Legemiddelverket




Miljørisiko i Norge
 L04A A06
Mykofenolsyre
 
PNEC: 0,068 μg/liter
Salgsvekt: 2 566,483 kg
Miljørisiko: Bruk av mykofenolsyre gir middels høy risiko for miljøpåvirkning.
Bioakkumulering: Mykofenolsyre har lavt potensiale for bioakkumulering.
Nedbrytning: Mykofenolsyre er potensielt persistent.
Miljøinformasjonen (datert 13.09.2017) er utarbeidet av Novartis.
Se miljøinfo for virkestoff i samme ATC-gruppe

KAPSLER, harde 250 mg: Hver kapsel inneh.: Mykofenolatmofetil 250 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigotin (E 132), gult, rødt og sort jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 500 mg: Hvert hetteglass inneh.: Mykofenolatmofetilhydroklorid tilsv. mykofenolatmofetil 500 mg, polysorbat 80, sitronsyre, saltsyre, natriumklorid.


PULVER TIL MIKSTUR, suspensjon 1 g/5 ml: 1 ml ferdigblandet mikstur inneh.: Mykofenolatmofetil 200 mg, sorbitol, aspartam (E 951), metylparahydroksybenzoat (E 218), soyalecitin, hjelpestoffer. Blandet fruktsmak.


TABLETTER, filmdrasjerte 500 mg: Hver tablett inneh.: Mykofenolatmofetil 500 mg, hjelpestoffer. Fargestoff: Indigotin (E 132), rødt jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).


Indikasjoner

Kapsler, tabletter og mikstur: I kombinasjon med ciklosporin og kortikosteroider som profylakse mot akutt rejeksjon etter nyre-, hjerte- eller levertransplantasjon. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske: I kombinasjon med ciklosporin og kortikosteroider som profylakse mot akutt rejeksjon etter nyre- eller levertransplantasjon.

Dosering

Behandling skal innledes og vedlikeholdes av spesialister innen transplantasjon. For kapsler, tabletter og mikstur bør 1. dose gis innen 72 timer etter nyretransplantasjon og innen 5 døgn etter hjertetransplantasjon. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske er et alternativ til kapsler, tabletter og mikstur, og kan gis i inntil 14 dager, og 1. dose bør gis i.v. innen 24 timer etter transplantasjon.
Nyretransplantasjon hos voksne: Anbefalt dose er 1 g (4 kapsler, 2 tabletter, 5 ml mikstur eller 2 hetteglass) 2 ganger daglig.
Nyretransplantasjon hos barn og ungdom 2-18 år: Ettersom enkelte bivirkninger kan forekomme hyppigere i aldersgruppen 2-18 år, sammenlignet med voksne, kan midlertidig dosereduksjon eller behandlingsavbrudd være nødvendig, etter vurdering av relevante kliniske faktorer, inkl. hvor alvorlig reaksjonen er. Anbefalt dose er 600 mg/m2, gitt oralt (kapsler, tabletter eller mikstur) 2 ganger daglig (maks. dose 2 g daglig). Kapsler skal kun gis til pasienter med kroppsoverflate ≥1,25 m2. Kroppsoverflate på 1,25 m2-1,5 m2: Kan ta 750 mg 2 ganger daglig (daglig dose 1,5 g). Kroppsoverflate >1,5 m2: Kan ta 1 g 2 ganger daglig (daglig dose 2 g). Tabletter skal kun gis til pasienter med kroppsoverflate >1,5 m2.
Hjertetransplantasjon hos voksne: Anbefalt dose er 1,5 g (6 kapsler, 3 tabletter eller 7,5 ml mikstur) 2 ganger daglig.
Levertransplantasjon hos voksne: I.v. mykofenolatmofetil bør gis de første 4 dagene etter levertransplantasjon. Anbefalt i.v. dose er 1 g 2 ganger daglig (2 g/dag = 4 hetteglass/dag). Oral behandling bør deretter initieres så raskt det kan tolereres. Anbefalt oral dose er 1,5 g 2 ganger daglig (3 g/dag).
Behandling ved rejeksjon: Ingen dosejustering eller seponering er nødvendig ved ev. transplantatforkastelse ved nyre- eller hjertetransplanterte. Ingen data tilgjengelige ved rejeksjon av levertransplantat.
Seponering: Hvis det utvikles nøytropeni (nøytrofile <1,3 × 109/liter) bør avbrytelse av behandlingen vurderes.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved alvorlig leversykdom hos nyretransplanterte pasienter. Ingen data tilgjengelig for hjertetransplanterte pasienter. Nedsatt nyrefunksjon: Ved kronisk alvorlig nyresvikt (GFR <25 ml/minutt/1,73 m2) bør doser >1 g 2 ganger daglig unngås, bortsett fra umiddelbart etter transplantasjonen. Disse pasientene bør overvåkes nøye. Ingen dosejustering kreves hos pasienter som har forsinket funksjon av nyretransplantatet. Ingen data tilgjengelig for hjerte- og levertransplanterte med kronisk alvorlig nedsatt nyrefunksjon. Barn: Bruk anbefales ikke hos barn <2 år pga. begrenset data vedrørende sikkerhet og effekt. Ingen data er tilgjengelig for hjerte- og levertransplanterte pediatriske pasienter. For i.v. mykofenolatmofetil er sikkerhet og effekt hos barn ikke klarlagt. Ingen farmakokinetiske data foreligger for nyre- eller levertransplanterte barn. Eldre ≥65 år: Ingen dosejustering nødvendig, men det foreligger økt risiko for bivirkninger hos eldre.
Tilberedning/Håndtering: Se pakningsvedlegget. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske: Inneholder ikke konserveringsmiddel. Rekonstituering og fortynning må derfor utføres med aseptisk arbeidsteknikk. Innholdet i hvert hetteglass må rekonstitueres med 14 ml glukose infusjonsvæske 5%. Videre fortynning med glukose infusjonsvæske 5% foretas til endelig konsentrasjon på 6 mg/ml. For å tilberede mykofenolatmofetil 1 gram, må innholdet i 2 rekonstituerte hetteglass (ca. 2 × 15 ml) fortynnes i 140 ml glukose infusjonsvæske 5%. Infusjonen bør startes innen 3 timer etter rekonstituering og fortynning. Unngå hudkontakt med pulver/ferdigblandet oppløsning. Ved kontakt, vask grundig med såpe og vann, øynene skylles med rent vann. Pulver til mikstur: Anbefales tilberedt av farmasøyt før utlevering til pasient. Renset vann 94 ml skal tilsettes. Først tilsettes ca. halvparten av vannet og flasken ristes i ca. 1 minutt, så tilsettes resten av vannet og suspensjonen ristes ytterligere 1 minutt. Flaskeadapteret settes i flaskehalsen og den barnesikrede korken skrus godt til. Utløpsdato påføres (2 måneder etter tilberedning). Pulveret skal ikke inhaleres eller komme i direkte kontakt med hud eller slimhinner. Den ferdig tilberedte miksturen må ikke komme i direkte hudkontakt. Ved ev. kontakt må huden vaskes godt med såpe og vann og øyne må skylles med rent vann.
Administrering: Kapsler: Skal behandles med varsomhet. Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med et glass vann. Skal ikke tygges. Skal ikke knuses. Skal ikke åpnes. Hvis kapslene åpnes ved et uhell, vask huden godt med såpe og vann og skyll øyne og munn grundig med rent vann. Innholdet i kapslene må ikke innåndes, og innholdet må ikke komme i kontakt med hud eller slimhinner. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske: Etter rekonstituering og fortynning til en konsentrasjon på 6 mg/ml (se Tilberedning/Håndtering) administreres oppløsningen som sakte i.v. infusjon over 2 timer i perifer eller sentral vene. NB! Skal ikke gis som bolusdose eller rask i.v. injeksjon. Infusjonsvæsken skal ikke komme i kontakt med hud eller slimhinner. Vask grundig med såpe og vann ved kontakt, og skyll øynene med rent vann. Pulver til mikstur: Anbefales tilberedt av farmasøyt før utlevering til pasient, se Tilberedning/Håndtering. Det anbefales å bruke engangshansker ved rekonstituering og ved tørking av overflaten på flasken/lokket og bordet etter rekonstituering. Hvis pasient trenger å gjøre det selv, se bruksanvisning i pakningsvedlegget. Miksturen skal ikke komme i kontakt med hud eller slimhinner. Vask grundig med såpe og vann ved kontakt, og skyll øynene med rent vann. Etter tilberedning skal enden av doseringssprøyten puttes direkte i munnen og medisinen svelges. Skal ikke blandes med annen væske før inntak. Kan ved behov gis via nesesonde med indre diameter på minimum 1,7 mm. Kan tas med eller uten mat. Kan tas med eller uten mat. Tabletter: Kan tas med eller uten mat. Skal svelges hele med et glass vann. Skal ikke tygges. Skal ikke deles eller knuses.

Kontraindikasjoner

Kjent overfølsomhet for innholdsstoffene. Skal ikke brukes under graviditet med mindre det ikke finnes annet egnet behandlingsalternativ. Amming. Skal ikke gis til kvinner i fertil alder som ikke bruker effektive prevensjonsmetoder, og ikke før resultatet fra en graviditetstest foreligger. Se Graviditet, amming og fertilitet.

Forsiktighetsregler

Økt risiko for utvikling av lymfomer og andre maligne lidelser, spesielt i hud, hos pasienter som får immunsuppressiv behandling. Risikoen synes å være relatert til intensitet og behandlingsvarighet snarere enn bruken av noe bestemt immunsuppressivt middel. Pga. økt risiko for hudkreft, bør eksponering for sollys og UV-stråler begrenses vha. klær/solkrem med høy solbeskyttende faktor. Pasienten skal instrueres til umiddelbart å rapportere om symptomer på infeksjoner, uventede blåmerker, blødninger eller andre tegn på benmargssuppresjon. Pasienter som behandles med immunsuppressiver, inkl. mykofenolatmofetil, har økt risiko for opportunistiske infeksjoner (bakterielle, fungale, virale og protozoale), fatale infeksjoner og sepsis. Slike infeksjoner inkluderer latent viral reaktivering, som f.eks. hepatitt B eller hepatitt C reaktivering, og infeksjoner forårsaket av polyomavirus (BK-virus forbundet med nefropati, JC-virus forbundet med progressiv multifokal leukoencefalopati (PML)). Det er rapportert tilfeller av hepatitt forårsaket av reaktivering av hepatitt B eller hepatitt C hos bærere av virus som er behandlet med immunsuppressiver. Disse infeksjonene er ofte relatert til høy grad av immunsuppresjon og kan føre til alvorlige eller fatale tilstander. Bør vurderes som differensialdiagnose hos immunsupprimerte pasienter med redusert nyrefunksjon eller nevrologiske symptomer. Tilfeller av hypogammaglobulinemi er sett i forbindelse med tilbakevendende infeksjoner hos pasienter som får mykofenolatmofetil i kombinasjon med andre immunsuppressiver. Ved tilbakevendende infeksjoner bør serum-IgG-nivå måles, og ved vedvarende, relevant hypogammaglobulinemi bør egnede tiltak vurderes, mht. den potente cytostatiske effekten av mykofenolat på T- og B-lymfocytter. Bytte av mykofenolatmofetil til alternativt immunsuppressiv har i noen tilfeller gitt normalt IgG-nivå. Det er sett bronkiektasi hos voksne og barn som får mykofenolatmofetil i kombinasjon med andre immunsuppressiver. Bytte av mykofenolatmofetil til annet immunsuppressiv har i noen tilfeller gitt forbedring av respiratoriske symptomer. Risikoen for bronkiektasi kan være knyttet til hypogammaglobulinemi eller til en direkte effekt på lungene. Isolerte tilfeller av interstitiell lungesykdom og pulmonær fibrose er sett, noen fatale. Vedvarende pulmonale symptomer som hoste og dyspné, bør utredes. Pasienter som behandles med mykofenolatmofetil bør monitoreres med tanke på nøytropeni. Blodtelling bør utføres ukentlig 1. behandlingsmåned, deretter 2 ganger pr. måned de neste 3 måneder, så månedlig resten av det 1. året. Ved utvikling av nøytropeni (nøytrofile <1,3 × 103/μl) bør pasienten overvåkes nøye og seponering av mykofenolatmofetil vurderes. Tilfeller av erytroaplasi (PRCA) er rapportert hos pasienter behandlet med mykofenolatmofetil i kombinasjon med andre immunsuppressiver. Mekanismen er ukjent. Erytroaplasien kan reverseres ved dosereduksjon eller seponering av mykofenolatmofetil. Endringer i behandlingen hos transplanterte pasienter skal kun foretas under oppsyn av spesialist for å minimere risikoen for avstøting. Mykofenolatmofetil er assosiert med økt forekomst av gastrointestinale plager, inkl. sjeldne tilfeller av ulcerasjoner, perforasjoner og blødning, og preparatet bør gis med forsiktighet ved aktiv alvorlig gastrointestinal lidelse. Ved forsinket transplantatfunksjon anbefales ingen dosereduksjon, men nøye observasjon. Kombinasjonen mykofenolatmofetil og azatioprin anbefales ikke da kombinasjonen ikke er undersøkt. Vis forsiktighet ved bytte fra kombinasjonsbehandling med regimer som inneholder immunsuppressiver som påvirker det enterohepatiske kretsløpet til mykofenolsyre (MPA), f.eks. ciklosporin, til andre legemidler som ikke påvirker, f.eks. takrolimus, sirolimus, belatacept, eller omvendt. Eksponeringen av MPA kan endres. Legemidler som påvirker det enterohepatiske kretsløpet til MPA (f.eks. kolestyramin, antibiotika) bør brukes med forsiktighet pga. deres potensiale til å redusere plasmanivået og effekten av mykofenolatmofetil. Terapeutisk legemiddelmonitorering av MPA kan være hensiktsmessig ved bytte av kombinasjonsbehandling (f.eks. fra ciklosporin til takrolimus, eller motsatt) eller for å sikre tilstrekkelig immunsuppresjon hos pasienter med høy immunologisk risiko (f.eks. risiko for avstøtning, behandling med antibiotika). Pulver til mikstur inneholder aspartam, og det bør utvises forsiktighet ved fenylketonuri. Spesielle populasjoner: Eldre kan ha høyere risiko for bivirkninger, slik som visse infeksjoner (f.eks. cytomegalovirus vevsinvasiv sykdom), gastrointestinal blødning og lungeødem. Mykofenolat er et kraftig humant teratogen, og øker risikoen for spontanaborter og medfødte misdannelser. Mykofenolat er kontraindisert hos gravide, med mindre det ikke finnes et egnet behandlingsalternativ. En fullstendig gjennomgang av teratogen risiko og graviditetsforebyggende tiltak (prevensjon og graviditetstesting) skal gis av behandlende lege til fertile kvinner, og til mannlige pasienter, dersom det er hensiktsmessig. Opplæringsmateriell vil bli tilbudt. Se avsnittet for Graviditet, amming og fertilitet og SPC for mer informasjon. Pasienten skal ikke gi blod under behandlingen og i minst 6 uker etter seponering. Menn skal ikke donere sæd under behandlingen og i 90 dager etter seponering.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se L04A A06
Interaksjonsstudier er kun utført på voksne. Aciklovir: Samtidig administrering av mykofenolatmofetil og aciklovir kan gi høyere plasmakonsentrasjon av aciklovir enn når aciklovir brukes alene. Fordi plasmakonsentrasjon av mykofenolsyreglukuronid (MPAG) og aciklovir øker ved nedsatt nyrefunksjon er det potensiell risiko for konkurranse om tubulær sekresjon ved samtidig administrering, og følgelig ytterligere økning i plasmakonsentrasjonen av begge substanser. Antacida og protonpumpehemmere: Redusert mykofenolsyre (MPA)-eksponering er observert når syrenøytraliserende midler, som magnesium- og aluminiumhydroksider og protonpumpehemmere (PPI), som lansoprazol og pantoprazol, gis sammen med mykofenolatmofetil. Det er imidlertid ikke sett signifikante forskjeller ved sammenligning av avstøtingsgrad eller grad av transplantattap, hos pasienter som bruker PPI eller ikke. Dataene støtter ekstrapolering av dette funnet til alle antacida fordi reduksjonen i MPA-eksponering ved samtidig bruk av magnesium- og aluminiumhydroksider er vesentlig mindre enn ved samtidig bruk av PPI. Hemmere av enterohepatisk sirkulasjon: Det må utvises forsiktighet ved samtidig bruk av legemidler som hemmer enterohepatisk sirkulasjon, pga. mulig redusert effekt av mykofenolatmofetil. Kolestyramin kan redusere plasmakonsentrasjonen av mykofenolsyre. Ved samtidig administrering av ciklosporin A (CsA) øker AUC for MPA ca. 30% når CsA seponeres. Samtidig administrering av mykofenolatmofetil og CsA til nyretransplanterte gir redusert MPA-eksponering med 30-50%, sammenlignet med pasienter som fikk kombinasjonen sirolimus eller belatacept og sammenlignbare doser mykofenolatmofetil. Endringer i eksponering for MPA bør forventes hos pasienter som bytter fra CsA til immunsuppressiver som ikke interfererer med det enterohepatiske kretsløpet til MPA. Reduksjon i predose (trough) MPA-konsentrasjoner på ca. 50% er rapportert hos nyretransplanterte pasienter i dagene rett etter oppstart med oral ciprofloksacin eller amoksicillin pluss klavulansyre. Denne effekten tenderte til å avta ved fortsatt bruk av antibiotika, og opphørte få dager etter seponering av antibiotika. Da forandringen i predosenivå ikke eksakt kan beskrive forandringene i total MPA-eksponering, skal en doseendring for mykofenolatmofetil normalt ikke være nødvendig når det ikke foreligger kliniske tegn på transplantatdysfunksjon. Pasienten skal likevel følges nøye opp klinisk under og kort tid etter antibiotikabehandling. MPA-eksponering reduseres med ca. 30% når norfloksacin og metronidazol gis samtidig etter en enkeltdose mykofenolatmofetil. Påvirkning av glukuronidering: Det bør utvises forsiktighet ved samtidig bruk av legemidler som hemmer glukuronideringen av MPA (f.eks. isavukonazol), ettersom det kan gi økt eksponering for MPA. Samtidig administrering av telmisartan og mykofenolatmofetil resulterte i en reduksjon av MPA-konsentrasjonen på ca. 30%. Telmisartan endrer eliminasjonen av MPA ved å øke ekspresjonen av PPAR-γ-reseptor, som igjen resulterer i en økt ekspresjon og aktivitet av UGT1A9. Det ble ikke observert kliniske konsekvenser av interaksjonene. Ganciklovir: Mykofenolatmofetil og ganciklovir kan tas samtidig, men pga. konkurranse om tubulær sekresjon vil konsentrasjonen av MPAG og ganciklovir øke, og det bør derfor utvises forsiktighet ved samtidig administrering til pasienter med alvorlig kronisk nyresvikt. Orale antikonsepsjonsmidler: Farmakokinetikk og -dynamikk for orale antikonsepsjonsmidler påvirkes ikke ved samtidig behandling med mykofenolatmofetil. Rifampicin: Samtidig administrering av mykofenolatmofetil og rifampicin kan resultere i redusert MPA-eksponering, og det anbefales å monitorere eksponeringsnivåer av MPA og deretter dosejustere mykofenolatmofetil. Sevelamer: Redusert Cmax og AUC0-12 er observert når sevelamer kombineres med mykofenolatmofetil, og mykofenolatmofetil bør derfor administreres minst 1 time før eller 3 timer etter inntak av sevelamer. Takrolimus: Oppstartsbehandling med mykofenolatmofetil og takrolimus hos levertransplanterte pasienter ga ikke signifikant påvikning på AUC og Cmax av MPA. I motsetning var det en økning på ca. 20% i takrolimus AUC da flere doser CellCept (1,5 g 2 ganger daglig) ble administrert til levertransplanterte pasienter som fikk takrolimus. Endringer i takrolimuskonsentrasjonen ble ikke observert hos nyretransplanterte pasienter. Levende vaksiner: Levende vaksiner bør ikke gis ved nedsatt immunforsvar. Antistoffresponsen for andre vaksiner kan reduseres. Potensielle interaksjoner: Samtidig administrering av probenecid og mykofenolatmofetil i ape tredoblet AUC for MPAG. Legemidler som utskilles ved tubulær sekresjon kan konkurrere med MPAG og dermed gi økt plasmakonsentrasjon av begge substanser.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Se Kontraindikasjoner. Høy risiko for abort og medfødte misdannelser ved bruk under graviditet. Prevensjon hos menn og kvinner: Kontraindisert hos kvinner i fertil alder som ikke bruker effektiv prevensjon. Fertile kvinnelige pasienter må få informasjon om den økte risikoen for aborter og medfødte misdannelser ved oppstart av behandlingen, og må få veiledning om hvordan graviditet skal forebygges og planlegges. Fertile kvinner skal bruke minst én pålitelig form for prevensjon før oppstart, under og i 6 uker etter avsluttet behandling, med mindre de er seksuelt avholdne. To komplementære former for prevensjon brukt samtidig anbefales for å minimere risikoen for prevensjonssvikt og utilsiktet graviditet. Det er ukjent om MPA er tilstede i sædvæske i mengder som vil ha påvirkning ved overføring til en kvinne. Begrensede data indikerer ingen økt risiko for misdannelser eller spontanabort etter eksponering for mykofenolatmofetil hos faren, men risiko for gentoksiske effekter på spermceller kan ikke utelukkes. Seksuelt aktive mannlige pasienter (eller deres kvinnelige partner) anbefales å bruke pålitelig prevensjon under behandling og i minst 90 dager etter seponering av mykofenolatmofetil.
Graviditet: Kontraindisert under graviditet, med mindre det ikke finnes et egnet behandlingsalternativ. Start ikke behandling uten at to negative graviditetstester foreligger. To serum- eller urin-graviditetstester med en sensitivitet på minst 25 mIU/ml må benyttes. Den andre testen tas 8-10 dager etter den første. For transplantater fra avdøde donorer, dersom det ikke er mulig å utføre to tester med 8‑10 dagers mellomrom før oppstart av behandling (pga. tidspunkt for tilgjengeligheten av organ for transplantasjon), må en graviditetstest utføres umiddelbart før oppstart av behandling og ytterligere en test utføres 8‑10 dager senere. Graviditetstesting skal gjentas dersom klinisk nødvendig. Resultatet diskuteres med pasienten. Pasientene skal instrueres om å kontakte legen umiddelbart dersom de blir gravide. Mykofenolat er kraftig humant teratogen og øker risikoen for spontanaborter og medfødte misdannelser. Spontanaborter er rapportert hyppig for mykofenolat (45-49%). Følgende misdannelser er hyppigst rapportert: Misdannelser i øret, øyet, fingre og ansikt, øregangsatresi, medfødt hjertesykdom, mikrognati og hypertelorisme av øyehulene, trakeoøsofageale misdannelser, misdannelser i nervesystemet, nyreabnormaliteter. For ytterligere informasjon, se SPC. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter.
Amming: Ukjent om mykofenolatmofetil utskilles i morsmelk. Skal ikke brukes under amming.
Mykofenolat

Bivirkninger

Ved behandling med mykofenolatmofetil domineres sykdomsbildet av den øvrige immunsuppressive behandling og av grunnsykdommen. Dette vanskeliggjør vurderingen av årsakssammenhengen bak observerte bivirkninger. De vanligste bivirkningene ved bruk av mykofenolatmofetil er diaré, leukopeni, sepsis, oppkast og høyere frekvens av visse typer infeksjoner. Bivirkningsprofilen knyttet til administrering av mykofenolatmofetil i.v. er tilsvarende bivirkningsprofilen som er sett etter oral administrering. Bivirkninger knyttet til perifer venøs infusjon var flebitt og trombose, begge sett hos ca. 4% av pasientene behandlet med mykofenolatmofetil i.v. Ved behandling med immunsuppressive regimer som innebærer en kombinasjon av legemidler, inkl. mykofenolatmofetil, er risiko for å utvikle lymfomer og andre kreftformer, spesielt i huden, økt. Ved mykofenolatmofetil i kombinasjon med andre immunsuppressive legemidler, utviklet 0,6% lymfoproliferativ sykdom eller lymfom. Ikke-melanom hudkreft forekom hos 3,6%, andre kreftformer hos 1,1%. Alle transplanterte pasienter har økt risiko for opportunistiske infeksjoner. Risikoen øker med total immunsuppressiv dose. I kliniske studier med mykofenolatmofetil som del av et immunsuppressivt regime og minst 1 års oppfølging, var de vanligste opportunistiske infeksjonene candida på slimhinner, invasiv cytomegalovirus-sykdom (13,5%) og herpes simplex. Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Leukopeni, trombocytopeni, anemi. Gastrointestiale: Oppkast, diaré, kvalme, abdominal smerte. Infeksiøse: Sepsis, gastrointestinal candidiasis, urinveisinfeksjon, herpes simplex, herpes zoster. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Pancytopeni, leukocytose. Gastrointestinale: Gastrointestinal hemoragi/blødning, peritonitt, ileus, kolitt, magesår, duodenalsår, gastritt, øsofagitt, stomatitt, forstoppelse, dyspepsi, flatulens, oppstøt. Hjerte/kar: Takykardi, hypotensjon, hypertensjon, vasodilatasjon. Hud: Hudhypertrofi, utslett, akne, alopesi. Infeksiøse: Pneumoni, influensa, infeksjon i luftveiene, respiratorisk moniliasis, gastrointestinal infeksjon, candidiasis, gastroenteritt, infeksjon, bronkitt, faryngitt, sinusitt, fungal hudinfeksjon, hudcandida, vaginal candidiasis, rhinitt. Lever/galle: Hepatitt, gulsott, hyperbilirubinemi. Luftveier: Pleural effusjon, dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Nevrologiske: Kramper, hypertoni, tremor, søvnighet, myastenisyndrom, svimmelhet, hodepine, parestesi, smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Svekket nyrefunksjon. Psykiske: Agitasjon, forvirring, depresjon, angst, abnormale tanker, søvnløshet. Stoffskifte/ernæring: Acidose, hyperkalemi, hypokalemi, hyperglykemi, hypomagnesemi, hypokalsemi, hyperkolesterolemi, hyperlipidemi, hypofosfatemi, hyperurikemi, urinsyregikt, anoreksi. Svulster/cyster: Hudkreft, godartet neoplasi i huden. Undersøkelser: Forhøyet leverenzymnivå, forhøyet kreatinin, laktatdehydrogenase, urea og alkalisk fosfatase i blodet, vekttap. Øvrige: Ødem, feber, kuldefrysninger, smerte, utilpasshet, asteni. Etter markedsføring: Blod/lymfe: Agranulocytose, nøytropeni. Isolerte tilfeller av aplastisk anemi og benmargsdepresjon, noen fatale. Tilfeller av erytroaplasi (PRCA) er rapportert. Isolerte tilfeller av unormal nøytrofil morfologi, inkl. ervervet Pelger-Huëts anomali er observert. Gastrointestinale: Gingival hyperplasi, kolitt, inkl. cytomegalovirus kolitt, pankreatitt, tarmvilliatrofi. Hypersensitivitet: Hypersensitivitetsreaksjoner, inkl. angionevrotisk ødem og anafylaktisk reaksjon. Immunsystemet: Hypogammaglobulinemi er rapportert ved samtidig bruk med andre immunsuppressiver. Infeksiøse: Alvorlige livstruende infeksjoner som meningitt, endokarditt, tuberkulose og atypisk mykobakterieinfeksjon. Tilfeller av BK-virus forbundet med nefropati, samt tilfeller av JC-virus forbundet med progressiv multifokal leukoencefalopati (PML). Luftveier: Isolerte tilfeller, noen fatale, av interstitiell lungesykdom og pulmonær fibrose ved samtidig bruk med andre immunsuppressiver. Tilfeller av bronkiektasi er rapportert hos barn og voksne. Barn/Eldre: Bivirkninger hos barn og ungdom (2-18 år) er generelt tilsvarende som for voksne, med unntak av diaré, sepsis, leukopeni, anemi og infeksjon, som forekommer hyppigere hos barn, spesielt barn <6 år. Eldre (≥65 år) har sannsynligvis høyere risiko for bivirkninger pga. immunsuppresjon. Eldre som behandles med mykofenolatmofetil som del av et kombinert immunsuppressivt regime, har sannsynligvis høyere risiko for å utvikle visse infeksjoner (inkl. cytomegalovirus vevsinvasiv sykdom) og ev. gastrointestinal blødning og pulmonære ødem.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Overdosering av mykofenolatmofetil kan resultere i en oversuppresjon av immunsystemet og økt mottakelighet for infeksjoner og benmargsdepresjon.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: For selektive immunsuppressiver L04A A

Egenskaper

Klassifisering: Cytostatisk immunsuppressiv. Mykofenolatmofetil er 2-morfolinetylesteren av mykofenolsyre (MPA). Mykofenolsyre er en potent, selektiv, nonkompetitiv og reversibel inhibitor av inosinmonofosfatdehydrogenase.
Virkningsmekanisme: Inhiberer nysyntesen av guanosinnukleotid uten å inkorporeres i DNA. Fordi proliferasjonen av T- og B-lymfocytter er avhengig av nysyntesen av puriner, mens andre celletyper kan utnytte hjelpebaner, har mykofenolsyre sterkere cytostatisk effekt på lymfocytter enn på andre celler.
Absorpsjon: Kapsler og tabletter: Mykofenolatmofetil absorberes raskt og nesten fullstendig, og gjennomgår en fullstendig presystemisk metabolisme til den aktive metabolitten mykofenolsyre (MPA). Biotilgjengelighet: 94%. Samtidig inntak av mat påvirker ikke AUC for MPA, men Cmax for MPA reduseres med 40%. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske: Etter i.v. administrering gjennomgår mykofenolatmofetil en rask og fullstendig metabolisme til den aktive metabolitten MPA.
Proteinbinding: MPA: 97%. Pga. enterohepatisk sirkulasjon fås en sekundær økning i plasmakonsentrasjon av MPA 6-12 timer etter dosering.
Metabolisme: MPA metaboliseres hovedsakelig av glukuronyltransferase til et inaktivt fenolglukuronid av MPA (MPAG). In vivo konverteres MPAG tilbake til fritt MPA via enterohepatisk resirkulering. Et mindre farmakologisk aktivt acylglukuronid (AcMPAG) dannes også. AcMPAG antas å være ansvarlig for noen bivirkninger (diaré, leukopeni).
Utskillelse: Kun små mengder utskilles i urin som MPA (<1% av dosen). 93% av dosen gjenfinnes i urin, hvorav 87% som MPAG, og 6% i feces.

Oppbevaring og holdbarhet

Kapsler: Oppbevares ved <30°C og i originalpakningen for å beskytte mot fuktighet. Pulver til konsentrat til infusjonsvæske: Før rekonstituering og fortynning: Hetteglass oppbevares ved <30°C. Etter rekonstituering og fortynning: Bør anvendes innen 3 timer. Oppløsningen oppbevares ved 15-30°C. Pulver til mikstur: Holdbarhet av ferdig tilberedt mikstur er 2 måneder. Oppbevares ved <30°C. Tabletter: Oppbevares ved <30°C og i originalpakningen for å beskytte mot lys.

Andre opplysninger

175 ml ferdig tilberedt mikstur gir bruksvolum 160-165 ml.

Sist endret: 30.08.2018
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV/EMA:

09.08.2018

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


CellCept, KAPSLER, harde:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
250 mg100 stk. (blister)
108829
Blå resept
Byttegruppe
417,20 (trinnpris 417,20)CSPC_ICON

CellCept, PULVER TIL KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg4 stk. (hettegl.)
430983
-
Byttegruppe
542,00CSPC_ICON

CellCept, PULVER TIL MIKSTUR, suspensjon:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
1 g/5 ml175 ml
430868
Blå resept
Byttegruppe
1434,40CSPC_ICON

CellCept, TABLETTER, filmdrasjerte:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
500 mg50 stk. (blister)
108837
Blå resept
Byttegruppe
404,60 (trinnpris 404,60)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

acidose (syreforgiftning): Syreforgiftning. Ved acidose synker pH-verdien i blodet til under normalverdi 7,35. Respiratorisk acidose oppstår når kroppen ikke kan kvitte seg med karbondioksid via lungene på utpusten. Karbondioksid akkumuleres i blodet og senker pH-verdien. Respiratorisk acidose kan oppstå ved redusert/opphørt inn- og utånding, og ved enkelte kroniske lungesykdommer. Metabolsk acidose forekommer når sure restprodukter av fettsyrer opphopes i blodet. Denne typen acidose forekommer blant annet ved diabetes og ved sult, på grunn av stoffskifteforstyrrelser.

agitasjon (hypereksitabilitet): Rastløshet, uro og ukontrollerte bevegelser. Kjennetegnes ved at personen er opphisset/oppskaket.

agranulocytose: Drastisk reduksjon i antall granulocytter (en type hvite blodceller). Agranulocytose gir blant annet sterk mottakelighet for infeksjoner som kan føre til lungebetennelse, høy feber og vevsødeleggelse i svelget. Agranulocytose er en reversibel, men livstruende, tilstand.

akne (acne vulgaris, kviser): Infeksjon i huden som oppstår når en talgkjertel tetter seg.

alopesi (håravfall, hårtap): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

angionevrotisk ødem (angioødem, quinckes ødem): Hevelse i hud og slimhinner, ofte i ansiktet, øyne eller lepper. Kan i verste fall føre til pustebersvær og kvelning. Kan forekomme ved allergi, men varme, sollys og trykk kan også være utløsende faktorer. Oppstår noen ganger ved legemiddelbruk.

angst (engstelse): Tilstand der hovedsymptomet er irrasjonell frykt.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bronkiektasi: Vedvarende, unormal utvidning av luftrørene.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

cytomegalovirus (cmv): Virus som tilhører herpesvirusfamilien. Vanlige virus som kan forårsake forbigående feber og hovne lymfeknuter. De fleste som blir smittet vil ikke få symptomer. Hos pasienter med nedsatt immunforsvar, for eksempel aids-pasienter, kan infeksjon med cytomegalovirus forårsake alvorlige symptomer. Det finnes en viss risiko for at viruset smitter fra gravide til fosteret, noe som kan føre til infeksjon og skade på fosteret.

diaré (løs mage): Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

duodenalsår (ulcus duodeni, tolvfingertarmsår): Sår på tolvfingertarmen, som hovedsakelig er forårsaket av bakterien Helicobacter pylori. Duodenalsår behandles både med legemidler som reduserer syreproduksjonen i magen og med antibiotika som dreper Helicobacter pylori.

dyspepsi (fordøyelsesbesvær, fordøyelsesproblemer): Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné (tung pust): Tung og anstrengende pust. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte- og lungesykdommer, selv ved hvile.

endokarditt (betennelse i endokardiet): Betennelse i hinnen på innsiden av hjertet, inkludert hjerteklaffene. Årsaken er ofte mikroorganismer som bakterier, virus og sopp. Ubehandlet kan hjerteklaffene skades og tilstanden bli livstruende.

faryngitt (halskatarr, halsbetennelse): Betennelse i slimhinnen og lymfatisk vev i svelget (farynks). Skyldes som regel en infeksjon av virus (70%) eller bakterier (30%). En infeksjon av virus går som regel over av seg selv etter noen dager. Hvis det derimot er bakterier som er årsaken kan sykdommen vare lenger og også gi feber. Hvis betennelsen skyldes streptokokker bør den behandles med antibiotika, vanligvis penicillin.

feber (pyreksi, febertilstand, febersykdom): Kroppstemperatur på 38°C eller høyere (målt i endetarmen).

fenylketonuri (pku, føllings sykdom): Arvelig sykdom som fører til mangel på leverenzymet fenylalaninhydroksylase. Dette gir opphopning av aminosyren fenylalanin, noe som fra spedbarnstadiet gir utviklingsforstyrrelser, krampeanfall, svak hudpigmentering, eksem og ødeleggelse av nerver i sentralnervesystemet. I Norge testes det for sykdommen fra fødselen av. De som har sykdommen må følge spesialdiett.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

flatulens: Rikelig avgang av tarmgass via endetarmsåpningen.

flebitt (årebetennelse, venebetennelse): Betennelse i en vene.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

gastritt (magekatarr): Magekatarr. Skyldes en betennelse i magens slimhinne.

gastroenteritt (mage-tarmkatarr, mage-tarmbetennelse): Fellesnavn for ulike infeksjoner i mage-tarmkanalen. Forårsakes vanligvis av bakterier eller virus. En gastroenteritt inkluderer ofte kvalme, oppkast og/eller diaré, og kroppen mister dermed mye væske. Ved behandling vil man derfor forsøke å erstatte væsketapet. Skyldes infeksjonen bakterier kan den behandles med antibiotika.

gfr: (GFR: Glomerulær filtrasjonsrate) Mål på vannmengden som filtreres ut av plasma i nyrene. Verdien sier noe om hvor godt nyrene fungerer. Ved nyresykdom faller verdien, vanligvis også ved økende alder.

glukose (dekstrose, dextrose): Glukose = dekstrose (dekstrose er en eldre betegnelse på glukose). I Felleskatalogen er disse ofte omtalt som oppløsningsvæsker for ulike preparater til parenteral bruk.

gulsott (ikterus): Opphopning av gallepigment i hud, slimhinner og hornhinne, noe som gir en gulaktig farge.

hepatitt b (hepatitt b-virusinfeksjon, hbv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt B-virus (HBV). HBV kan smitte gjennom blod eller overføres som en kjønnssykdom.

hepatitt c (hepatitt c-virusinfeksjon, hcv-infeksjon): Leverbetennelse som skyldes infeksjon med hepatitt C-virus (HCV). HCV smitter hovedsakelig gjennom blod.

herpes zoster (helvetesild): Virusinfeksjon i huden, som skyldes vannkoppvirus (varicella zoster-virus).

hyperglykemi (høyt blodsukker): Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkalemi (kaliumoverskudd): For høyt kaliumnivå i blodet.

hyperkolesterolemi: En tilstand med en unormal høy mengde kolesterol i blodet. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner. I tillegg finnes noen arvelige tilstander.

hyperlipidemi (hyperlipemi): Hyperlipidemi betyr et kontinuerlig høyt fettinnhold i blodet. Forhøyede nivåer av fettstoffer i blodet øker risikoen for hjerte-karsykdommer.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypofosfatemi (fosfatmangel): Unormalt lavt nivå av fosfat i blodet. Kan blant annet gi svakhet og kramper, og kan sees ved flere ulike sykdomstilstander.

hypokalsemi (kalsiummangel): Lavt nivå av kalsium i blodet. Hypokalsemi kan oppstå ved utilstrekkelig inntak av kalsium fra maten. Det kan også skyldes sykdommer i lever og nyrer, samt forstyrrelser i dannelsen av et biskjoldkjertelhormon som styrer kalsiumbalansen.

hypomagnesemi (magnesiummangel): Tilstand med unormalt lavt magnesiumnivå i blodet.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

immunsuppressivt (immunsuppressiv): Hvis noe er immunsuppressivt, betyr det at det reduserer kroppens immunforsvar. I noen tilfeller anbefales det å behandle med immundempende legemidler, blant annet etter transplantasjoner. Hvis dette ikke gjøres kan immunforsvaret avvise det transplanterte organet.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

infeksjon (infeksjonssykdom): Når bakterier, parasitter, virus eller sopp trenger inn i en organisme og begynner å formere seg.

influensa: Infeksjon i luftveiene forårsaket av influensavirus. Symptomer er smerter i muskler og ledd, hodepine, vondt i halsen, hoste, snue, kuldegysninger og feber.

interstitiell lungesykdom (ils, ild): Interstitielle lungesykdommer er en heterogen gruppe av lungesykdommer. Diffuse lungeparenkymsykdommer er foretrukken betegnelse, i engelsk litteratur brukes "diffuse parenchymal lung disease" (DPLD).

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kortikosteroid: Steroidhormoner som produseres i binyrebarken. De kan inndeles i flere undergrupper: Glukokortikoider, mineralkortikoider og mannlige- og kvinnelige kjønnshormoner.

kreatinin: Kreatinin er et stoff som dannes i musklene og kan bare fjernes fra kroppen gjennom filtrering i nyrene.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

lymfom (lymfosarkom, lymfekreft): Ved lymfekreft (malignt lymfom) endrer normale lymfeceller seg til kreftceller. Det finnes to hovedtyper av lymfekreft: Hodgkin lymfom og non-Hodgkin lymfom, som begge inndeles i flere undertyper. Hovedsymptomene ved lymfekreft er en hevelse uten medfølgende smerte av lymfeknuter, på hals, i armhuler eller lyske. Men sykdommen kan starte i alle lymfeknuter. Vanlige symptomer er tretthet, vekttap, feber og nattesvette.

melanom (malignt melanom, føflekkreft): Melanom er en spesiell form for hudkreft som oppstår i hudens pigmentceller (celler med fargestoff). Sykdommen kan også opptre i pigmentcellene i slimhinner, i øyne og i indre organer.

meningitt (hjernehinnebetennelse): Betennelse i hinnene rundt hjerne og ryggmarg, forårsaket av bakterier eller virus. Sykdommen forårsaker alvorlig hodepine, feber og er en betydelig belastning for kroppen. Hjernehinnebetennelse som er forårsaket av bakterier er svært alvorlig og kan noen ganger føre til døden, selv om antibiotikabehandling igangsettes. Hjernehinnebetennelse forårsaket av virus er som regel ikke så alvorlig.

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

nefropati: Fellesbetegnelse på sykdommer i nyrene.

nøytropeni (neutropeni, mangel på nøytrofile granulocytter): Sykelig redusert antall nøytrofile granulocytter i blodet.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

rhinitt (betennelse i neseslimhinnen): Betennelse i nesens slimhinne som gir utslag som tett nese, rennende nese, nysing, kløe og hodepine.

sepsis (septikemi, blodforgiftning): Blodforgiftning er en infeksjon med bakterier i blodet, høy feber og påvirket allmenntilstand.

sinusitt (bihulebetennelse): Infeksjon i hulrommene i ansiktsskjelettet rundt nesen. Betennelsen skyldes bakterier eller virus. Bihulebetennelse varer oftest 1-2 uker, og man blir normalt helt frisk igjen.

stomatitt (munnhulebetennelse): Smertefulle sår i munnslimhinnen. Årsaken til stomatitt/munnhulebetennelse er ukjent. De antas å skyldes en autoimmun prosess, noe som innebærer at kroppens forsvarssystem reagerer på kroppens eget vev.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

trombocytopeni (trombopeni, blodplatemangel): Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

trombose (trombedannelse, blodproppdannelse): Dannelsen eller tilstedeværelsen av en blodpropp i blodsirkulasjonen. Koagulasjonen av blodet er nødvendig for å hindre blødninger ved brist i blodårer, men tilstanden er livstruende dersom den oppstår utenom. Blodstrømmen til organer stopper opp i det blodårene tilstoppes.

tuberkulose: Tuberkulose er en infeksjon som skyldes bakterien Mycobacterium tuberculosis. Infeksjonen rammer oftest lungene, men kan også ramme andre steder i kroppen.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

utilpasshet (malaise, sykdomsfølelse, uvelhetsfølelse, illebefinnende): En subjektiv følelse av ubehag, svakhet, utmattelse eller en følelse av å være utkjørt som forekommer alene eller sammen med andre symptomer eller sykdommer.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

ødem (væskeoppsamling, væskeopphopning, væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.

øsofagitt (spiserørsbetennelse): Betennelse i spiserøret. Den vanligste årsaken er oppgulping av surt mageinnhold.