Carvedilol HEXAL

HEXAL

Alfa- og betablokker.

ATC-nr.: C07A G02

  



TABLETTER 6,25 mg, 12,5 mg og 25 mg: Hver tablett inneh.: Karvedilol 6,25 mg, resp. 12,5 mg og 25 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: 6,25 mg og 12,5 mg: Jernoksider (E 172).


Indikasjoner

Behandling av essensiell hypertensjon og kronisk stabil angina pectoris. Tilleggsbehandling ved moderat til alvorlig stabil hjertesvikt.

Dosering

Essensiell hypertensjon: Voksne: Initialt: 12,5 mg/dag i 2 dager. Vedlikeholdsdose: 25 mg/dag. Hvis nødvendig kan dosen økes ytterligere gradvis i intervaller på 2 uker eller sjeldnere. Eldre >65 år: Initialt: 12,5 mg/dag. Vedlikeholdsdose: 12,5 mg/dag. Hvis nødvendig kan dosen økes ytterligere gradvis i intervaller på 2 uker eller sjeldnere.
Kronisk stabil angina pectoris: Voksne: Initialt: 12,5 mg 2 ganger daglig i 2 dager. Vedlikeholdsdose: 25 mg 2 ganger daglig. Hvis nødvendig kan dosen økes ytterligere gradvis til maks. 100 mg i intervaller på 2 uker eller sjeldnere. Eldre >65 år: Initialt: 12,5 mg 2 ganger daglig i 2 dager. Vedlikeholdsdose: 25 mg 2 ganger daglig.
Hjertesvikt: Innen behandling bør pasienten være klinisk stabil (ingen forandring i NYHA-klasse, ingen hospitalisering grunnet hjertesvikt) og behandlingen med diuretika, ACE-hemmere, digitalis og/eller vasodilatorer må være stabilisert i minst 4 uker. Initialt: 3,125 mg 2 ganger daglig i 2 uker. Det anbefales at dosen økes i intervaller på 2 uker eller sjeldnere til det høyeste nivået som tolereres av pasienten. Maks. dose: <85 kg: 25 mg 2 ganger daglig, >85 kg: 50 mg 2 ganger daglig forutsatt at hjertesvikten ikke er alvorlig. Økning til 50 mg 2 ganger daglig bør gjøres forsiktig under nøye medisinsk tilsyn av pasienten. Generelt ved behandling av hjertesvikt: Ved oppstart eller ved doseøkning kan forbigående forverring av hjertesvikt oppleves. Dette krever vanligvis ikke seponering av behandlingen, men dosen bør ikke økes. Noen ganger kan det være nødvendig å redusere karvediloldosen eller midlertidig avslutte behandlingen helt. Selv i disse tilfeller kan en ofte med hell fortsette med titrering av karvediloldosen. Hvis behandlingen opphører i mer enn 2 uker bør den startes igjen på 3,125 mg 2 ganger daglig og økes gradvis. Seponering bør skje gradvis over 2 uker.
Spesielle pasientgrupper: Nedsatt leverfunksjon: Dosejustering kan være nødvendig ved moderat leversvikt. Nedsatt nyrefunksjon: Dosen må bestemmes individuelt, men iht. farmakokinetiske parametre er det ikke påvist at dosejustering er nødvendig ved nyresvikt. Barn og ungdom <18 år: Erfaring mangler. Eldre: Eldre kan være mer følsomme overfor effektene til karvedilol, og bør følges opp mer grundig. Seponering bør skje gradvis, spesielt hos hjertepasienter.
Administrering: Svelges med et glass vann. Hjertesviktpasienter bør ta tablettene sammen med mat for å oppnå langsommere absorpsjon og dermed redusere insidensen av ortostatisk hypotensjon. Andre pasienter kan velge å ta med eller uten mat. Tablettene kan deles (delestrek).

Kontraindikasjoner

Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene. Ustabil/dekompensert hjertesvikt. Klinisk signifikant leversvikt. Tidligere bronkospasme eller astma. AV-blokk grad II eller III (med mindre en permanent pacemaker er på plass). Alvorlig bradykardi (<50 slag pr. minutt). Kardiogent sjokk. Syk-sinus-syndrom (inkl. sinoaurikulært blokk). Alvorlig hypotensjon (systolisk blodtrykk <85 mm Hg).

Forsiktighetsregler

Kronisk kongestiv hjertesvikt: Hos pasienter med kongestiv hjertesvikt kan forverring av hjertesvikt eller væskeretensjon oppstå under opptitrering av karvedilol. Hvis slike symptomer oppstår, bør diuretikadosen økes og karvediloldosen bør ikke økes inntil klinisk stabilitet gjenopprettes. Til tider kan det være nødvendig å redusere karvediloldosen, eller i sjeldne tilfeller midlertidig seponere det. Slike episoder utelukker ikke at påfølgende titrering av karvedilol kan være vellykket. Karvedilol skal brukes med forsiktighet i kombinasjon med digitalisglykosider siden begge legemidler reduserer AV-ledning. Nyrefunksjon ved kongestiv hjertesvikt: Reversibel forverring av nyrefunksjonen er observert hos pasienter med kronisk hjertesvikt med lavt blodtrykk, iskemisk hjertesykdom, diffus karsykdom og/eller underliggende nyreinsuffisiens. Dysfunksjon i venstre ventrikkel etter myokardinfarkt: Før behandling igangsettes må pasienten være klinisk stabil, og bør ha fått en ACE-hemmer i minst 48 timer på forhånd. Dosen med ACE-hemmer skal ha vært stabil i minst 24 forgående timer. Kronisk obstruktiv lungesykdom: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom med et bronkospastisk innslag som ikke bruker oral eller inhalasjonsbehandling, og bare hvis fordelen oppveier den mulige risikoen. Hos pasienter med tendens til bronkospasme kan pustebesvær oppstå som en følge av en økning i motstanden i luftveiene. Pasienten bør overvåkes nøye ved igangsetting og opptitrering av karvedilol, og karvediloldosen bør reduseres hvis det observeres tegn på bronkospasme under behandlingen. Diabetes: Det skal utvises forsiktighet ved diabetes mellitus, fordi tidlige tegn og symptomer på akutt hypoglykemi kan maskeres eller dempes. Hos pasienter med kronisk hjertesvikt med diabetes kan bruken av karvedilol være forbundet med forverret kontroll av blodsukkeret. Perifer karsykdom: Bør brukes med forsiktighet ved perifer karsykdom, da betablokkere kan fremkalle eller forverre symptomer på arteriell insuffisiens. Raynauds fenomen: Bør brukes med forsiktighet hos pasienter som lider av perifere sirkulatoriske forstyrrelser (f.eks. Raynauds fenomen), da det kan oppstå forverring av symptomer. Tyreotoksikose: Karvedilol kan skjule symptomer på tyreotoksikose. Anestesi og større kirurgiske inngrep: Det skal utvises forsiktighet hos pasienter som gjennomgår generell kirurgi, pga. de synergistiske negative inotropiske effektene av karvedilol og anestetiske legemidler. Bradykardi: Karvedilol kan indusere bradykardi. Hvis pasientens puls synker til <55 slag pr. minutt, bør karvediloldosen reduseres. Hypersensitivitet: Forsiktighet utvises ved tidligere alvorlige hypersensitivitetsreaksjoner og ved desensibiliseringsbehandling, da betablokkere kan øke følsomheten overfor allergener og alvorligheten av anafylaktiske reaksjoner. Psoriasis: Pasienter med tidligere psoriasis, forbundet med betablokkerbehandling, bør bare bruke karvedilol etter nytte-/risikovurdering. Samtidig bruk av kalsiumkanalblokkere: Ved samtidig bruk av kalsiumkanalblokkere som verapamil og diltiazem eller andre antiarytmika, må blodtrykk og EKG overvåkes. Feokromocytom: Ved feokromocytom bør behandling med et alfablokkerende middel igangsettes før bruk av et betablokkerende middel. Selv om karvedilol har både alfa- og betablokkerende egenskaper, er det ingen erfaring med bruk ved denne tilstanden. Det skal utvises forsiktighet ved mistenkt feokromocytom. Prinzmetals angina: Midler med ikke-selektiv betablokkerende effekt kan fremkalle brystsmerter hos pasienter med Prinzmetals angina. Det finnes ingen klinisk erfaring med karvedilol hos disse pasientene, selv om den alfablokkerende effekten til karvedilol kan forhindre slike symptomer. Det skal utvises forsiktighet ved mistenkt Prinzmetals angina. Kontaktlinser: Brukere av kontaktlinser bør informeres om at man kan få nedsatt tåresekresjon. Abstinenssyndrom: Behandlingen skal ikke avbrytes brått, særlig ikke ved iskemisk hjertesykdom. Seponering bør skje gradvis (i løpet av en 2-ukersperiode). Laktose: Dette legemidlet inneholder laktose. Pasienter med sjeldne arvelige problemer med galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon bør ikke ta dette legemidlet.

Interaksjoner

For utfyllende informasjon fra Legemiddelverket om relevante interaksjoner, se C07A G02
Farmakokinetiske interaksjoner: Karvedilol er både et substrat for og en hemmer av P-gp. Derfor kan biotilgjengeligheten av legemidler som transporteres av P-gp økes ved samtidig administrering. I tillegg kan biotilgjengeligheten av karvedilol påvirkes av induktorer eller hemmere av P-gp. Både hemmere og induktorer av CYP2D6 og CYP2C9 kan modifisere den systemiske og/eller den presystemiske metabolismen av karvedilol stereoselektivt, og det fører til økte eller reduserte plasmakonsentrasjoner av R- og S-karvedilol. Digoksin: Digoksinkonsentrasjonene øker med ca. 15% ved samtidig administrering. Både digoksin og karvedilol reduserer AV-ledningen. Det anbefales økt overvåkning av digoksinnivåene ved igangsetting, dosejustering og seponering av karvedilol. Rifampicin: I en studie med 12 friske reduserte administrering av rifampicin plasmanivået av karvedilol med ca. 70%, høyst sannsynlig ved induksjon av P-gp, noe som medførte en reduksjon av intestinal absorpsjon av karvedilol. Ciklosporin: To studier av nyre- og hjertetransplanterte som fikk ciklosporin oralt viste en økning av plasmakonsentrasjonen av ciklosporin etter igangsetting av behandling med karvedilol. Hos ca. 30% av pasientene måtte ciklosporindosen reduseres for å opprettholde konsentrasjonene av ciklosporin innenfor det terapeutiske området, mens det ikke var nødvendig med dosejustering hos resten av pasientene. Gjennomsnittlig ble ciklosporindosen redusert med ca. 20% hos disse pasientene. Pga. stor interindividuell variabilitet i den påkrevde dosejusteringen, anbefales det at konsentrasjonene av ciklosporin blir nøye overvåket etter igangsetting av behandling med karvedilol, og at dosen med ciklosporin justeres etter behov. Amiodaron: Hos pasienter med hjertesvikt reduserte amiodaron clearance av S-karvedilol, sannsynligvis ved hemming av CYP2C9. Gjennomsnittlig plasmakonsentrasjon av R-karvedilol ble ikke endret. Følgelig er det en potensiell risiko for økt betablokade pga. økt plasmakonsentrasjon av S-karvedilol. Fluoksetin: I en randomisert cross-over-studie av 10 pasienter med hjertesvikt medførte samtidig administrering av fluoksetin, en sterk hemmer av CYP2D6, stereoselektiv hemming av metabolismen av karvedilol med en økning på 77% av gjennomsnittlig AUC av R(+)-enantiomeren. Det ble imidlertid ikke observert noen forskjeller i bivirkninger, blodtrykk eller hjertefrekvens mellom behandlingsgruppene. Farmakodynamiske interaksjoner: Insulin og orale antidiabetika: Midler med betablokkerende egenskaper kan forsterke den blodsukkerreduserende effekten av insulin og orale antidiabetika. Tegnene på hypoglykemi kan maskeres eller svekkes (særlig takykardi). Derfor anbefales regelmessig overvåkning av blodsukkeret hos pasienter som bruker insulin eller orale antidiabetika. Katekolamintappende midler: Pasienter som bruker både midler med betablokkerende egenskaper og et legemiddel som kan føre til tap av katekolaminer (f.eks. reserpin og monooksidasehemmere) bør overvåkes nøye for tegn på hypotensjon og/eller alvorlig bradykardi. Digoksin: Kombinert bruk av betablokkere og digoksin kan medføre additiv forlengelse av atrioventrikulær (AV) ledningstid. Verapamil, diltiazem, amiodaron og andre antiarytmika: Samtidig bruk kan øke risikoen for forstyrrelser i AV-ledningen. Klonidin: Samtidig bruk kan forsterke effektene med senking av blodtrykk og hjertefrekvens. Når samtidig behandling med midler med betablokkerende egenskaper og klonidin skal avsluttes, bør betablokkeren seponeres først. Behandlingen med klonidin kan seponeres flere dager senere ved gradvis dosereduksjon. Kalsiumkanalblokkere: Isolerte tilfeller av ledningsforstyrrelser (sjelden med hemodynamisk påvirkning) er observert ved samtidig bruk av diltiazem. Ved samtidig bruk av kalsiumkanalblokkere i verapamil- eller diltiazemgruppen, anbefales det at EKG og blodtrykk overvåkes. Antihypertensiver: Karvedilol kan forsterke effekten av andre antihypertensiver (f.eks. α1-reseptorantagonister) og legemidler som har hypotensjon som del av deres bivirkningsprofil. Anestetiske midler: Nøye overvåkning av vitale tegn anbefales under anestesi pga. de synergistiske negative inotrope og hypotensive effektene av karvedilol og anestetiske legemidler. NSAID: Samtidig bruk av NSAID kan føre til en økning av blodtrykket og dårligere kontroll over blodtrykket. Betaagonistiske bronkodilatatorer: Ikke-kardioselektive betablokkere motvirker bronkodilatoriske effekter av betaagonistiske bronkodilatatorer. Nøye overvåkning av pasienten anbefales.

Gå til interaksjonsanalyse


Graviditet, amming og fertilitet

Graviditet: Ingen adekvat klinisk erfaring. Dyrestudier er utilstrekkelige mht. effekt på graviditet, embryonal/føtal utvikling, forløsning og postnatal utvikling. Risiko for mennesker er ukjent. Bør ikke brukes under graviditet hvis ikke fordel oppveier risiko. Betablokkere reduserer perfusjonen av placenta, og det kan medføre intrauterin føtal død og immature og premature fødsler. I tillegg kan bivirkninger (særlig hypoglykemi og bradykardi) forekomme hos fosteret og den nyfødte. Det kan være økt risiko for kardielle og pulmonale komplikasjoner hos den nyfødte i postnatalperioden. Dyrestudier har ikke vist tydelige bevis for teratogenisitet.
Amming: Karvedilol og dets metabolitter skilles ut i melk hos dyr. Det er ukjent om karvedilol skilles ut i melk hos mennesker. Amming anbefales derfor ikke under behandling.
Karvedilol

Bivirkninger

Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Anemi. Hjerte/kar: Hjertesvikt, hypotensjon. Infeksiøse: Bronkitt, pneumoni, øvre luftveisinfeksjon, urinveisinfeksjon. Øye: Synssvekkelse, nedsatt tåreproduksjon (tørt øye), øyeirritasjon. Øvrige: Asteni (tretthet). Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Trombocytopeni. Gastrointestinale: Kvalme, diaré, oppkast, dyspepsi, abdominale smerter. Hjerte/kar: Bradykardi, ødem, hypervolemi, væskeoverskudd, ortostatisk hypotensjon, forstyrrelser av perifer sirkulasjon (kalde ekstremiteter, perifer karsykdom, forverring av intermittent klaudikasjon og Raynauds fenomen). Luftveier: Dyspné, lungeødem, astma hos predisponerte personer. Muskel-skjelettsystemet: Smerter i ekstremitetene. Nevrologiske: Svimmelhet, hodepine. Nyre/urinveier: Nyresvikt og unormal nyrefunksjon hos pasienter med diffus karsykdom og/eller underliggende nyreinsuffisiens, vannlatingslidelser. Psykiske: Depresjon, nedsatt stemningsleie. Stoffskifte/ernæring: Vektøkning, hyperkolesterolemi, nedsatt blodsukkerkontroll/hyperglykemi, hypoglykemi hos pasienter med allerede etablert diabetes. Øvrige: Smerter. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hud: Hudreaksjoner (f.eks. allergisk eksantem, dermatitt, urticaria, pruritus, psoriatisk og lichenplanuslignende hudlesjoner), alopesi. Kjønnsorganer/bryst: Erektil dysfunksjon. Nyre/urinveier: Forverret nyrefunksjon. Psykiske: Søvnforstyrrelser. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Atrioventrikulært blokk, angina pectoris. Hud: Alvorlige kutane bivirkninger (f.eks. erythema multiforme, Stevens-Johnsons syndrom, toksisk epidermal nekrolyse). Immunsystemet: Hypersensitivitet (allergisk reaksjon). Lever/galle: Økt ALAT, ASAT og GGT. Luftveier: Nesetetthet. Nevrologiske: Presynkope, synkope, parestesi. Nyre/urinveier: Urininkontinens hos kvinner. Hos pasienter med kongestiv hjertesvikt kan forverret hjertesvikt og væskeretensjon forekomme under opptitrering av karvediloldosen. Hjertesvikt er en vanlig rapportert bivirkning ved dysfunksjon i venstre ventrikkel etter akutt myokardinfarkt. Det er observert reversibel forverring av nyrefunksjonen ved kronisk hjertesvikt med lavt blodtrykk, iskemisk hjertesykdom og diffus karsykdom og/eller underliggende nyreinsuffisiens. Betablokkere kan gjøre latent diabetes manifest, forverre manifest diabetes og hemme motregulering av blodsukkeret.

Rapportering av bivirkninger


Overdosering/Forgiftning

Symptomer: Alvorlig hypotensjon, bradykardi, hjertesvikt, kardiogent sjokk og hjertestans. Det kan også forekomme pustevansker, bronkospasme, oppkast, forstyrret bevissthet og generaliserte anfall.
Behandling: I tillegg til generell støttebehandling må vitale parametre overvåkes og hvis nødvendig korrigeres med intensivbehandling. Atropin kan brukes til behandling av alvorlig bradykardi, og i.v. glukagon eller sympatomimetika (dobutamin, isoprenalin) anbefales til støtte av ventrikkelfunksjon. Hvis det ønskes positiv inotropisk effekt, bør fosfodiesterasehemmere (PDE) vurderes. Hvis perifer vasodilatasjon dominerer intoksikasjonsprofilen, bør det administreres norfenefrin eller noradrenalin, med kontinuerlig overvåkning av sirkulasjonen. I tilfelle av legemiddelresistent bradykardi bør det igangsettes behandling med pacemaker. Ved bronkospasme bør det gis betasympatomimetika (som aerosol eller i.v.) eller aminofyllin i.v. ved sakte injeksjon eller infusjon. Hvis pasienten har kramper, kan diazepam eller klonazepam gis som en sakte i.v. injeksjon. I tilfeller med alvorlig overdose med symptomer på sjokk, må støttebehandlingen fortsette lenge nok, dvs. inntil pasientens tilstand er stabilisert, ettersom en forlengelse av eliminasjonshalveringstiden og redistribusjon av karvedilol fra dypere kompartmenter kan forventes.
Se Giftinformasjonens anbefalinger: C07A G02

Egenskaper

Klassifisering: Alfa- og betablokker.
Virkningsmekanisme: Vasodilaterende ikke-selektiv betablokker som reduserer den perifere vaskulære motstanden ved selektiv α1-reseptorblokade og undertrykker renin-angiotensinsystemet via ikke-selektiv betablokade. Plasmareninaktivitet er redusert og væskeretensjon er sjelden.
Absorpsjon: Maks. plasmanivå ca. 1 time etter inntak. Lineær sammenheng mellom dosen og plasmakonsentrasjon. Biotilgjengelighet er ca. 25%. First pass-effekten etter oral administrering er ca. 60-75%. Uavhengig av matinntak.
Proteinbinding: Ca. 98-99%.
Fordeling: Vd er ca. 2 liter/kg.
Halveringstid: 6-10 timer. Plasmaclearance er ca. 590 ml/minutt.
Metabolisme: Hovedsakelig i leveren via oksidering av den aromatiske ringen og glukuronidering.
Utskillelse: Hovedsakelig via feces og gallen. En mindre andel elimineres via nyrene.

Sist endret: 10.10.2014
(priser og ev. refusjon oppdateres hver 14. dag)


Basert på SPC godkjent av SLV:

09.09.2014

 

Lenkene går til godkjente preparatomtaler (SPC) på Legemiddelverkets nettside. Legemidler sentralt godkjent i EU/EØS lenkes til preparatomtaler på nettsiden til The European Medicines Agency (EMA). For sentralt godkjente legemidler ligger alle styrker og legemiddelformer etter hverandre i samme dokument.


Carvedilol HEXAL, TABLETTER:

StyrkePakning
Varenr.
Refusjon1
Byttegruppe
Pris (kr)2R.gr.3SPC
6,25 mg30 stk. (blister)
160380
Blå resept
Byttegruppe
78,80 (trinnpris 45,90)CSPC_ICON
100 stk. (blister)
176862
Blå resept
Byttegruppe
189,70 (trinnpris 92,00)CSPC_ICON
12,5 mg30 stk. (blister)
508462
Blå resept
Byttegruppe
120,10 (trinnpris 62,80)CSPC_ICON
30 stk. (boks)
012750
Blå resept
Byttegruppe
120,10 (trinnpris 62,80)CSPC_ICON
100 stk. (blister)
558335
Blå resept
Byttegruppe
322,60 (trinnpris 128,90)CSPC_ICON
25 mg30 stk. (blister)
566732
Blå resept
Byttegruppe
136,40 (trinnpris 75,60)CSPC_ICON
30 stk. (boks)
012772
Blå resept
Byttegruppe
136,40 (trinnpris 75,60)CSPC_ICON
100 stk. (blister)
425679
Blå resept
Byttegruppe
377,90 (trinnpris 170,90)CSPC_ICON

1Gjelder forhåndsgodkjent refusjon. For informasjon om individuell stønad, se HELFO.

2Pakninger som selges uten resept er angitt med stjerne * i kolonnen Pris. Det er fri prisfastsettelse for pakninger som selges uten resept, og maksimal utsalgspris kan derfor ikke angis.

3Reseptgruppe. Utleveringsgruppe.


Ordforklaringer til teksten
 

Ordforklaringer

abdominal: Adjektiv som brukes for å beskrive noe som har med bukhulen å gjøre.

absorpsjon: Opptak i kroppen. Virkestoff absorberes av kroppen for å kunne transporteres til de steder de skal virke. Opptak kan skje gjennom tarmvegg, hud og slimhinner.

ace-hemmer: (ACE: Angiotensin Converting Enzyme) Legemiddel som brukes til å senke blodtrykket. ACE-hemmere reduserer nivået av angiotensin. Angiotensin er et hormon som trekker sammen kroppens blodårer, og øker dermed motstanden i blodomløpet. Når angiotensinkonsentrasjonen reduseres, øker blodårenes diameter og blodtrykket reduseres.

aerosol: Finfordelte faste eller flytende stoffer som er blandet med gass, vanligvis luft. Eksempler på aerosoler er røyk, tåke og spray. Visse legemidler gis som aerosoler, f.eks. nesesprayer og inhalasjonslegemiddel.

alat (alaninaminotransferase): Enzym som bl.a. finnes i lever og muskel. Blodnivået av ALAT stiger ved f.eks. et hjerteinfarkt eller ved leverbetennelse. Blodnivået av ALAT bestemmes ved å ta en blodprøve, og kan brukes for å stille diagnoser.

allergisk reaksjon: Kroppsreaksjon som inkluderer opphovning, rødhet, kløe, rennende nese og pustevansker når kroppen blir utsatt for noe den er allergisk mot, f.eks. pollen, legemidler, visse matvarer og pelsdyr. En alvorlig allergisk reaksjon kan føre til anafylaksi.

alopesi (håravfall, hårtap, skallethet): Mangel på hår på kroppen der det normalt burde finnes. Vanligste årsake er arvelig disposisjon, men håravfall kan også skyldes f.eks. bakterielle infeksjoner og autoimmune reaksjoner.

anafylaktisk reaksjon (anafylaksi): Akutt og alvorlig allergisk reaksjon med symptomer som feber, utslett, opphovning, pustebesvær og blodtrykksfall. Anafylaktisk sjokk er livstruende om man ikke setter i gang med legemiddelbehandling i form av antihistaminer og adrenalin.

anemi (blodmangel): Reduksjon i antall røde blodceller eller nivået av blodpigment, hemoglobin. Kan bl.a. forårsakes av blodtap eller arvelige faktorer.

anestesi (bedøvelse): Følelsesløshet, dvs. bortfall av sanseinntrykk slik som smertesans.

angina pectoris (hjertekrampe): Brystsmerster som stråler ut til bl.a. nakke og armer. Oppstår som følge av redusert blodstrøm i hjertearteriene pga. innsnevringer.

antiarytmika (antiarytmikum): Legemiddel som regulerer hjerterytmen og motvirker rytmeforstyrrelser i hjertet.

antihypertensiv: Senker høyt blodtrykk (hypertensjon).

asat (aspartataminotransferase): Enzym som hovedsakelig finnes i lever- og hjerteceller. Forhøyede blodnivåer av ASAT kan sees ved lever- eller hjerteskade.

astma: Anfall av åndenød pga. kramper og betennelse i bronkiene. Anfall kan utløses av trening eller ved å puste inn et irriterende stoff. Symptomer på astma er surkling og tetthet i brystet, kortpustethet og hoste.

atrioventrikulært blokk (av-blokk): Den elektriske impulsoverføringen mellom atriene (hjertets forkamre) og ventriklene (hjertekamrene) hemmes. Kan deles inn i 3 alvorlighetsgrader, hvor grad 1 er moderat hemming og grad 3 er en total blokade.

biotilgjengelighet: Angir hvor stor del av tilført legemiddeldose som når blodbanen. Legemidler som gis intravenøst har 100% biotilgjengelighet.

bradykardi: Langsom puls. Defineres ofte som under 60 slag pr. minutt.

bronkitt: Betennelse i lungenes bronkier, som er de største luftveiene i lungene. Kronisk bronkitt, som nesten alltid er forårsaket av røyking, er en besværlig sykdom med svært langvarig betennelse i luftveiene som gir hoste. Akutt bronkitt i forbindelse med en luftveisinfeksjon kan hos barn gi pustevansker.

clearance: Et mål på kroppens evne til å skille ut en substans pr. tidsenhet, vanligvis via nyrene.

cyp2c9: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2C9-hemmere og CYP2C9-induktorer.

cyp2d6: Enzym som bryter ned legemidler til andre stoffer. Se også CYP2D6-hemmere.

dermatitt (hudbetennelse): Hudbetennelse.

diabetes mellitus: Tidligere også kalt sukkersyke. Finnes i to varianter: Type 1, kalt barne- og ungdomsdiabetes, og type 2 som også kalles aldersdiabetes. Type 1 diabetes krever daglige insulinsprøyter.

diaré: Tyntflytende og hyppig avføring. Diaré som skyldes bakterie- eller virusinfeksjon kalles enteritt eller gastroenteritt.

diuretika (diuretikum, urindrivende middel): Legemidler som gjør at urinmengden øker. Dette fører til at kroppen kan kvitte seg med overflødig væske. Diuretika er ofte brukt ved for høyt blodtrykk (hypertensjon). De kalles også vanndrivende eller urindrivende legemidler.

dyspepsi: Fordøyelsesproblemer med symptomer som vedvarende eller tilbakevendende smerter fra magen og øvre del av buken. Smerten kan variere og oppstår ofte i forbindelse med spising. Dyspepsi rammer ca. 25% av befolkningen. Vanligvis er årsaken ikke sykdom og det kalles da funksjonell dyspepsi.

dyspné: Kortpustethet eller åndenød. Oppstår vanligvis ved anstrengelse, men ved visse hjerte-og lungesykdommer, selv ved hvile.

erektil dysfunksjon (impotens, ereksjonssvikt): Manglende evne til å få eller opprettholde ereksjon.

erythema multiforme: En type akutt hudlidelse med rødt blemmelignende utslett som kan forårsakes av medisiner, infeksjoner eller sykdom.

feokromocytom: En vanligvis godartet svulst i binyremargen. Svulsten forårsaker overproduksjon av adrenalin og noradrenalin. Dette medfører blant annet økt blodtrykk.

fertilitet (fruktbarhet): Evnen til å få barn.

forgiftning: Tilstand som skyldes inntak av giftige stoffer, slik som legemidler, rusmidler, kjemikalier eller stoffer som finnes naturlig i dyr og planter, i en slik mengde at det kan føre til alvorlig skade.

ggt (gammaglutamyltransferase): Er et enzym. Har betydning for transporten av aminosyrer inn i cellene (katalyserer hydrolyse av visse peptider og overføring av glutamylgrupper til aminosyrer og peptider).

glukagon: Hormon som produseres i bukspyttkjertelen og øker sukkernivået i blodet ved å sette i gang prosesser som bryter ned stoffet glykogen til glukose. Det har motsatt effekt av insulin. Glukagon fører også til at syredannelsen i magen hemmes.

halveringstid (t1/2, t1/2): Tiden det tar til konsentrasjonen (mengden) av et virkestoff er halvert.

hyperglykemi: Når blodsukkeret er unormalt høyt. Oftest er årsaken diabetes, siden det dannes for lite av hormonet insulin. Mangel på insulin fører til cellene ikke kan ta opp glukose fra blodet.

hyperkolesterolemi (høyt kolesterol): Forhøyet blodkolesterol. Kolesterol er et fettstoff som er nødvendig for kroppen. Det er trengs for at kroppen skal kunne produsere hormoner og vitamin A, samt for å bygge opp cellevegger og danne gallesyrer. For mye kolesterol i blodet kan forårsakes av for høyt alkoholkonsum, samt dårlige kost- og mosjonsvaner.

hypertensjon (høyt blodtrykk): Høyt blodtrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) over 140 og/eller undertrykk (diastoliske trykk) over 90 mm Hg.

hypoglykemi (lavt blodsukker, føling): Lavt blodsukker. Kan for eksempel skje når en diabetiker har injisert for mye insulin.

hypotensjon (lavt blodtrykk): Lavt blodtrykk kan føre til svimmelhet og besvimelse. Lavt blodtrykk kan være en bivirkning av behandling mot høyt blodtrykk. Normalt blotrykk er definert som overtrykk (systolisk trykk) 120 mm Hg og undertrykk (diastolisk trykk) 80 mm Hg.

i.v. (intravenøs, intravenøst): Begrepet betegner administrering av et parenteralt preparat som skal gis intravenøst.

indikasjoner: I medisinsk sammenheng brukes indikasjoner for å beskrive grunner til å igangsette et bestemt tiltak, slik som legemiddelbehandling.

kontraindikasjoner: Forhold som i et spesielt tilfelle taler imot en viss handlemåte, f.eks. en behandlingsmetode. I Felleskatalogtekstene må de forhold som angis tolkes som absolutte kontraindikasjoner, hvilket betyr at bruken skal unngås helt.

kronisk obstruktiv lungesykdom (kols): Kronisk obstruktiv lungesykdom/kols er en samlebetegnelse for sykdommer der utpustingen er vedvarende forverret fordi luftpassasjen i bronkiene er hemmet, blant annet på grunn av kronisk betennelse i slimhinnene og redusert elastisitet. Symptomer kan være hoste, økt slimproduksjon og tungpustethet.

kvalme: Kvalme (nausea) er en ubehagsfornemmelse i mellomgulv og mage, som ofte er fulgt av en følelse av at en vil kaste opp. Kvalme kan forekomme f.eks. ved reisesyke, graviditet, migrene, sykdom i mage-tarmkanalen, forgiftninger, sykdom i hjernen/indre øret, skader i hodet/hjernen og bruk av legemidler (bivirkning).

metabolisme: Kjemiske prosesser i levende organismer som fører til omdannelse av tilførte (f.eks. legemidler) eller kroppsegne stoffer. Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

metabolitt: En metabolitt oppstår når et stoff (f.eks. legemiddel) omdannes som følge av kjemiske prosesser i levende organismer (metabolisme). Noen legemidler metaboliseres til inaktive metabolitter, mens andre metaboliseres til aktive metabolitter.

myokardinfarkt (hjerteinfarkt): Hjerteinfarkt oppstår når du får blodpropp i hjertet. Blodproppen gjør at deler av hjertemuskelen ikke får tilført oksygenholdig blod, og denne delen av hjertemuskelen går til grunne.

pneumoni (lungebetennelse): Betennelse i lungevevet som følge av en infeksjon med virus eller bakterier.

sinoaurikulært blokk (sinoatrialt blokk, sa-blokk): Impulser fra sinusknuten til forkamrene (atriene) i hjertet er blokkert.

stevens-johnsons syndrom (sjs): En sjelden sykdomstilstand med blant annet feber og sårdannelse på hud og slimhinner. Utløsende faktor kan være enkelte medisiner, men også virus- og bakterieinfeksjoner kan forårsake tilstanden.

takykardi: Unormalt rask hjerterytme, definert som puls over 100 slag/minutt.

toksisk epidermal nekrolyse (ten, lyells syndrom): Svært alvorlig og livstruende legemiddelreaksjon der deler av huden faller av i store flak.

trombocytopeni: Redusert antall trombocytter (blodplater) i blodet.

tyreotoksikose (hypertyreose, høyt stoffskifte): Høyt stoffskifte skyldes en økt mengde av stoffskiftehormonene tyroksin (T4) og/eller trijodtyronin (T3) i blodet. Stoffskiftehormonene dannes i skjoldkjertelen. Symptomer er indre uro, tretthet, svettetendens, skjelvende hender, hjertebank ev. uregelmessig puls, vekttap, diaré, menstruasjonsforstyrrelser, konsentrasjonsproblemer. Enkelte får øyeproblemer (fremstående øyne, økt tåreflod, hovne øyelokk, dobbeltsyn eller nedsatt syn). Struma forekommer særlig hos eldre.

urinveisinfeksjon (uvi): En betennelsestilstand i urinblæren. Som regel er det bakterier fra tarmen som gir urinveisinfeksjon.

urticaria (elveblest): Reaksjon i huden, gjerne over et stort hudområde. Sees som røde vabler.

utskillelse (ekskresjon): Hvordan kroppen skiller ut virkestoff og eventuelle metabolitter. Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig via nyrene eller via gallen.

vd (distribusjonsvolum, fordelingsvolum): Et teoretisk volum som beskriver hvordan et legemiddel fordeler seg i vev og blodbane. Ved et lavt distribusjonsvolum fordeler legemiddelet seg i liten grad utenfor blodbanen. Distribusjonsvolumet vil være ca. 5 liter hos et voksent menneske for et legemiddel som hovedsakelig befinner seg i plasma.

væskeretensjon: Tilbakeholdelse av væske i kroppen.

ødem (væskeansamling): Sykelig opphoping av væske i vevet utenfor cellene. Folkelig beskrives dette som ‘vann i kroppen’.